Kategori: Ukategorisert

Stolt dro jeg avsted for å introdusere en film. Det har vært lenge siden sist. I mange år var det en del av jobben, å gi publikum en kort aperitiff , føre dem inn i fristelse.

Denne gangen var jeg hentet ned fra hornet på veggen, siden den armeniske film på programmet til Film fra Sør-festivalen handlet  nettopp om gamle folk. Som meg selv. Jeg hadde fått tilsendt en DVD som jeg hadde hygget meg med i hjemmet, så jeg også slik  var godt forberedt. Det var en selvironisk, leken, annerledes dokumentarfilm som var mer enn dokumentar – nemlig med kunstnerisk løft og lek.. Jeg gledet meg til både å være kinodame igjen. men også å se filmen i en moderne, stor kinosal sammen med mange fler enn bare meg selv.

I god tid møtte jeg opp. Etter avtale. Men i dagens kinolandskap viste det seg at ingen av betjeningen ante hvem jeg var. Jeg hilste og gled videre mot Sal 5 hvor jeg etter planen skulle levere min gjennomarbeidede lille innledning. I døren var det fortsatt ingen som tok imot. Vel, vel – tenkte jeg. Vertinnen kommer vel ,så jeg tok sete ytterst på første rad. Publikum strømmet på.

Så kom en ung ansatt. Hun tok ordet, beholdt det, ønsket velkommen og så startet filmen.

Jeg var glemt.

Nå handlet filmen om glemte kvinner og menn i 70årene i Armenia. Ingen av dem hadde vært kinodirektører riktignok, men de hadde også vært på en jobb, de var også forbi og over og ut. Men de var glade, dansende, syngende mennesker.

Takk og lov har jeg evnen til å se ironien i det meste. Men innerst inne blir det en liten svekk i selvfølelsen. Jeg som trodde jeg var noe! Eller hadde vært noe.

Forgjengelighet. Forgjengelighet.

Livet har faser. Som enkefru har jeg begynt på en ny. Alt er nytt, skjønt mangt er som alltid. Arvemøblene f. eks. – merkunderlig hvor godt det gjør at kommoden og stolen og speilet fra barndomshjemmet står i mitt hjem. Da er man liksom på plass i livet. Men ellers har livet blitt annerledes innerst  inne og på alvor.

Jeg har nå 2 holdepunkt i mitt nye liv. 1) jeg skal ha det godt. 2) jeg skal gjøre noe farlig.

1) Jeg har det vakreste hjem, den flotteste bil, den gladeste sykkel. Jeg har enestående barn og barnebarn. Jeg har fått nye tenner. Jeg behersker en ny Mac. Jeg har god kropp og sterk helse og hodet og nyskjerrigheten på plass. Konklusjon; jeg HAR det godt.

2) Jeg har bestemt meg for å gå på skole, være elev. Jeg bærer 2 franske ordener. Jeg har god fransk uttale.  Men det er ren kamuflasje. Alle tror langt på vei at jeg kan snakke fransk. Men det er altså bløff. Hvis ingen nordmenn er i nærheten, flørter jeg meg i vei med gester og kroppsspråk.

Siden min datter er blitt STOR oljedirektør i et fransk selskap, er hun perfekt, også i fransk. Og i å mobbe sin mor ( av kjærlighet) når vi sammen er i Paris. f.eks. Nå har jeg bestemt meg for at dette skal opphøre! Jeg SKAL lære meg fransk. Jeg skal være elev og sitte under et kateter igjen.

2 timer privatundervisning  i uken er starten før jeg går inn i samtalegrupper og diskusjoner. Min instruktør har fått beskjed om at jeg 1) ikke vil ha hjemmelekser  og 2) at jeg ikke vil ha kjeft. bare oppmuntrende tilrop.

Jeg angrer, selvfølgelig. Jeg som nå har lagt meg til et liv i komfort-sonen, har nå vonde nederlag i møtet med uhorvelige grammatikalske utfordringer. Plutselig blir det garnnøster i hodet. Fransk er så vanskelig! I mange år har jeg som mental sovemedisin ligget i natten å begynt å telle på fransk frem og tilbake til hundre. For i farten å uttale på fransk året 1964 ! Eller 14 og 40 som jeg alltid snubler ved!

Nå sitter jeg altså på skolebenken, i sannhetens øyeblikk ,i en alder av  77 ÅR kan ikke engang enkel barnelærdom, telle på fransk!

Når man skal snakke fremmedspråk, er det engelsk som ligger øverst, Under der – langt under – har jeg franske ord og uttrykk. og tall. Under der igjen mye tysk, faktisk. Jeg leser i vei, også nyheter på fransk. Jeg ser MEZZO på TV hvor all undertekst og tale er på fransk. Siden det er musikk-kanal, er det kjent stoff på alle måter. Det går lett.

I morgen er det på,n igjen. Ny innsats. Nye gevinster. Nye tap. Hvorfor gjør man seg så vondt? Jo – fordi jeg SKAL gjøre noe farlig.

Å ikke bare ta Den Store Kosen. ( hva heter det på fransk, mon tro?)

 

 

Nok en mandagsmorgen i regn. Mai/juni har i år vært en styrkeprøve for oss morgenbadere. Vind og vær, kulde og regn har preget sykkelturen mot Frognerbadet siden 18.mai. For ikke å snakke om distansen fra tørre klær til vått vann.

Vi er en fast gjeng med voksne folk som møtes ved inngangen prikk 7, uansett. De fleste går mot fellesgarderoben, men selv strener jeg mot en gammelrosa benk ved bassengkanten. Den ble gitt i gave til Rosa’s 90-årsdag – hun svømte helt opp til sin høye alder.

Med faste rutiner for antrekk både før og etter, liker jeg å innta benken. Det forlenger friluftsopplevelsen. Himmelen er høy, solen skinner fra tid til annen , og det er korteste vei til oppvarmet basseng. Men veldig ofte er det råkald klesmanøvre.

Men hvis det regner, – og det gjør det jo – så er det umulig å benytte åpen sittekomfort på Rosa’s benk, må vite. For vel kan Frognerbadet arrangere Norwegian Woods med drøssevis av telt og benker .Men bortsett fra den gammelrosa benken,  så finnes det ikke et telt for badekåpe og håndkle når det striregner, eller en overbygget sittemulighet for en våt og sliten svømmer. Det er et stein-amfi ved langsiden, men der er alt bare grått og vått.

Det er et stort barne-basseng på Frognerbadet, nedenfor det voksne 50-meters anlegg. Der er et overbygg ved den ene langsiden.! Dit ned går jeg påkledd i regnutstyr og tørt og varmt, for så å avkle meg mitt og  stille i badedrakt, briller og hette klar for minst 700metern . Man går med innbitt konsentrasjon opp trappen og ut i vannet. Det er ingen vei tilbake.Det plasker fra oven, det spruter fra fartsfantomer – selv legger man seg i stabilt fremoversvøm i god halv time.

Hvis klokken har stanset, må man telle rundene. Det går i surr etter 3 lengder, men glemmer seg bort. Så  da håper man på kollegaer som tar badetrappen, og så vet  man at man har gjennomført planen for dagen.

Det er badevakter som passer på. De har heldigvis lite å gjøre med oss morgenbadere. Så de prater seg imellom, drikker kaffe og slenger rundt fra tid til annen. Idag henvendte jeg meg vennlig til en av dem . » Tror du det kan hentes fram et stol eller en kasse fra kiosken deres der  borte? Det er så vanskelig for en godt voksen kvinne å kle på og av seg uten en stol, skjønner du!» Jeg hadde håpet hun kunne bistå med litt service i den vakre og våte junimorgen.

Svaret kom raskt:  Nei, de 2 stolene må stå der de stod.  Dessuten hadde det aldri stått stol ved barnbassenget.  Hun måtte ta det opp med sjefen.

Jeg klamret meg til veggen. Tørket meg , ballanserte på meg varme benklær og genser. Men når vi gamle skal ha på sokker og joggesko, da MÅ vi ha en stol!

Takk og lov var jeg alene under overbygget. langs barnebassenget.  Det er ikke noe vakkert syn å observere en eldre kropp komme seg tørrskodd stående gjennom tilværelsen.

Damevakten gled forbi sammen med sjefen. Ingen av dem tok notis av påkledersken som klamret seg til bakveggen.

Takk og lov for kafeen over gaten hvor det er pledd og skinn og varmelamper og markise. Grønn te med honning styrker kropp og gir glad sjel.

Imorgen blir det sol! Kanskje !

 

 

 

 

 

 

Alderdommen er rik på refleksjon og ettertanke. Har man helsen både i hodet og bein, kan man søke seg til kilder for kunnskap og påfyll utenfor den gode heimen.. Da blir alderdommen ikke bare å stirre i bakspeilet, men også å se inn gjennom frontruten.  Og man får tilbake sin livs-appetit og kjøreglede.

Det ligger i den menneskelige natur å kjenne på skepsis og tvil når man har levet lenge og erfart at slett ikke alt går oppover og fremover., nei. Ungdomstiden var fyllt av sterk optimisme og mot. Som eldre vil man gjerne tenke seg om både lenge og vel. Erfaring blir til tretthet og metthet. Man minnes og sukker i godstolen over at alt var nå så mye bedre før.

Som student ble det rike år på lærdom . Først og fremst gjennom studier og forelesninger. Men fremfor alt ble man formet som samfunnsengasjert menneske i møte med Studentersamfunnet og for egen del – Minerva-kretsen og Den Konservative Studentforening. Slikt kunne det  forøvrig bli ekteskap av, også.

Å sitte under et kateter, å lytte til professorer og forskere, å møte store personligheter og noen mindre med, å være tilstede under konfrontasjoner og debatter mellom politiske motpoler, med internasjonale gjester, med ånds- og kultur-krigere- det ble lykkelige studenter-år som kom til å prege det videre liv både personlig,privat og offentlig.

Det Norske Studentersamfunn gikk i frø, det ble over og anderledes og bortgjemt. Det ble Bystyre og kommuneverk og avis-spalter.

Som yrkesaktiv hadde man rukket opp hånden og tatt på seg en lederrolle i fellesskapets kinokulturelle tjeneste. Det gikk fort i svingen, men sulten som man var på lesning og lærdom, tok man til seg litteratur og media og kunst og kultur pluss tankegods gjennom ektevenn og andre venner ,nettverk, egne ungdommer og andres med.

Så ble man avgått og forbi og man trakk seg tilbake til en skrivehule hvor man lot seg trykke i bokform mellom to permer. Berikende reiser til talerstoler i vest og nord og nedover ga meg landet  mitt til  mer enn Oslo vest.

CIVITA  ble en velsignelse i min alderdoms høst. På samme måte som Kristin Clemet er en ekte og stor politiker FORDI hun ikke er valgt politiker , så er CIVITA’s frokostmøter landets fremste «studentersamfunn»  i moderne tid. Det er åndslivets  ledende Tenketank. Der møtes høy som lav, høyrefolk som venstrefolk, ung som gammel, travle folk som de med evig ferie, forskere som studenter.

Paneldebattene er overraskende både i form som innhold, uforutsigbare og utfordrende  og krevende både de talende og de lyttende Forsamlingen preges av rekrutter fra gammelt som nytt innen det samfunns-tema som er gitt for anledningen. Det er stram regi på møtet mellom podium og sal.

I  det ganske land langt fra Christiania’s merkunderlige restaurant i Stortingsgaten vet samfunnsengasjerte mennesker hva og hvem og når CIVITA har sine frokoster. Nettverk er underverk. Alle er med!

Vår-semesteret er avsluttet. Alle vi som har spist av frokosten, vet hvor vi denne sommeren skal finne åndelig føde til så lenge – vi skal gå til boken!

Idag morges fikk vi professor Fergusson til morgenmaten der han annonserte sin biografi om Henry Kissinger! Mens vi venter, finner vi han hos Tronsmo. Eller på amazon.com.

 

Livet har sine faser. Som enkefrue med et vakkert, møbler hjem tok jeg beslutningen om at nå skulle jeg bli hjemmekontorist.

Livet har også sine utgiftssider. I et anfall av økonomistyring, innså jeg klart at jeg kunne spare tusenvis av kroner i året ved å arbeide i heimen og ikke i et kontorfellesskap.

Dermed tok jeg en beslutning. Jeg sa opp fellesskapet, solgte skrivepult og sofa på finn.no og flyttet hjem løsøre, bilder, bøker og lamper. For å markere årelangt vennskap og fellesskap, inviterte jeg til avskjedsmottagelse med vann og vin og fingermat. Man må feire det som feires kan.

Så langt var alt  egentlig bare en fest. Alvoret slo inn da jeg måtte gå fra PC-bruk til MaC. Jeg hadde fått oppmuntrende tilrop fra frelste MaC-brukere om at MaC var tingen!

Som skrivedame med 5 bøker og diverse artikler og foredrag og blogg og sosiale medier hadde jeg behersker PC til fulle. Slikt er jo en treningssak, må vite. Dessuten hadde jeg jo fellesskapet med ekspertise og assistanse når noe skar seg mellom PC ‘n og meg.

Nå er det slik at jeg faller  alltid for det som er vakkert. MaC – stor skjerm og skinnende hvitt tastatur og mus – er et møbel, et alter- – det var dyrt og deilig. En matchende skriver hørte med. Min venn i nøden og jeg handlet og fraktet det til heimen.

Det var da alt ble vanskelig. Å starte et MaC-liv fra årelangt PC-liv er et kvantesprang! Vel fikk man liv i skjerm og printer. Kriser oppstod når man skulle overføre alt fra I-Pad, I-Phone, kontorPC og hjemmePC til det nye vakre MaC-universet! Alle dokumenter, favoritter, mapper, bilder, kontakter – alt skulle koordineres og overbringes . Tore, Valdemar og Thomas kom i tur og orden. Eiegode snille hjelpere løftet meg og mitt inn i min nye livssituasjon som hjemmekontorist. Man må aldri be familien om hjelp. De bare kjefter. Venner oppfører seg vennlig.

På mine gamle dager , som det heter,  skal jeg utfordre meg selv. Jeg skal gjøre noe farlig. Noe ubehagelig. Noe spennende og avgjørende. Å være hjemmekontorist uten fellesskap, med MaC, med bare seg selv – det er disiplin. Det er planlegging av seg selv. Har jeg lært meg å kjøre ny Range Rover , elektrisk sykkel, fått nye tenner og blitt enke, må jeg vel greie å beherske en MaC !

Jeg har kontortid fra kl. 10 til kl. 14. Mottar mer enn gjerne henvendelser fra livet der ute.

 

 

 

Hva var din siste kulturopplevelse? Det politisk korrekte svar skal være siste verk på Den Norske Opera, og endelig ballett!, en teaterforestilling eller en kirkekonsert, kanskje til nød en film fra sør eller en smal bok fra Tronsmo. Aldri kommer svaret: et Tv-program.

» Da KORK kommer til bygda» sist lørdag ble for meg en stor kulturopplevelse. Vi var i Dalane og møtte bygda’s talenter, og av de tre, ble pianisten Ole et uforglemmelig høydepunkt. Ole er autist, men en musikalsk begavelse. Og der satte han seg ved flygelet med selveste KORK som tonefølge, og fremførte sin Mozart,  ikke bare perfekt og korrekt, men med triumf i holdning og lysglans i øynene. På første benk hans far og mor, hele bygda som stappfullt publikum og hundretusen av oss norske nordmenn i TV-kvelden hjemme. Applausen var enorm, skjønt Ole på spørsmål fra programlederen, mente den kunne vært enda større! En autist kan få sagt det.

Jeg har et trenet øye for levende bilder. Da jeg unnet meg å se programmet i reprise, slo det meg hvor glitrende teknisk, regimessig  programmet var. Kameraføring og dramaturgien var profesjonelt  håndverk. Møtet med lokalsamfunnet, energien og samholdet ble vist oss slik at vi ble kjent med et nytt stykke norsk virkelighet. Programlederen fikk vist sider ved seg som var forfriskende  og vekstfremmende. Orkesteret i sin utfoldelse ble lekent kameradekket slik det kreves når musikkens tema skal følges fra instrumentgruppe til dirigent og ikke minst til solist. Faktum er at dette var ypperlig fjernsyn hvor nærhet til tid og sted og øyeblikk, der og da fungerte perfekt.

Det ble spilt på følelser. Ingenting slår fjernsyn når det gjelder å vise Det Seirende Menneske.  Gripende øyeblikk der mor står foran Ole og knyter slipset og sier til sin sønn: » Nå skal du møte eventyret!»

Som fast leser av «Spectator», har jeg gleden av å få bokanmeldelser, film, teater og opera-analyser , men også kompetent omtale av radio og TV-program. Riktignok er det begrenset hva man selv får høre og se regelmessig av BBC-program. Film derimot kommer på oslokinoer, bøker kan man straks taste seg til på amazon.uk  og muligens blir det en Londontur på teater.

Men ANMELDERIET i det kjente britiske tidsskrift er journalistisk kulturtradisjon på sitt beste. Her i Norge har vi NRK  som statsbærende rikskanal. Som derfor og nemlig har plikt til å vise oss statsbærende kulturarv på sine kanaler. Og det gjør NRK, gudskjetakk.

Men hva med de riksbærende aviser? Hvorfor dekker de ikke med fagfolk regelmessig kulturbegivenheter, stor som små, på norsk TV? Selvsagt i etterkant, men nå er det jo ikke etterkant mer siden vi kan laste ned og taste frem hva som blir vist når som helst. Avisene gir oss forhånds-snadder om hvem og hvor. Noen ganger anmelder de første episode og dermed blir det med det.

«Da KORK kommer til bygda» blir sett av kanskje 1 million nordmenn til slutt. Det bør da være stimulerende kulturjournalistikk  ( og kanskje innbringende) å analysere et slikt samtidsdokument?

Dette bare som et eksempel. Hver uke får det ganske folk impulser og opplevelser av  verdi på fjernsyn. Norsk kulturpresse ignorerer oss alle .

 

Noe varer lenge selv i 2014. Selv i media. 2.2millioner fulgte NRK program i helgen mer eller mindre uavbrutt.  16000 mennesker gikk inn i kirkerommet i Trondhjem for å synge salmer!

Sosiologer analyser helgens maratonsending med fenomenet  Sakte-Tv spesielt og hva grunnen kan være generelt. Det pekes på behov for tilhørighet  og fellesskap,. noe den struttende selvbevisste mediebransjen ikke har forstått, de som er eksperter på tilslag og oppmerksomhet!

Kirken selv har også fått en gavepakke de må prise Herren og NRK for med jubel og paukers klang. Med salmebok i klede satt vi i de tusen hjem og lovpriste kristendommen foran TV i timevis! Sport og sjakk og liv på farmen kom på reservebenken.

Kor -bevegelsen erobret nytt terreng. Rørende musikalitet i form og innhold. Barn og eldre, ungdom og voksenhet viste skinnende øyne og dyp konsentrasjon. Ukjente organister og sangsolister ble der og da presentert på  direktefjernsyn for det ganske land. Et kormedlem beskrev verdien av vennskapsbånd i sangen, dem imellom. Også en underkommunisert faktor i hverdagslivet vårt.

For egen del ble jeg hektet på ansiktene. Antagelig kommer det av min yrkesskade etter å ha lest film et helt liv. I tillegg til salmediktning som kulturskatt, musikken og sangen som tradisjon og nyskapning og kunstform og kirkeåret som basis og ramme, ble møtet med Det Seriøse Ansikt for meg den bevegende opplevelse. Selv rampegjengen fra Oslo med glade sanggutter som hadde tatt bilturen opp til Vår Frues Kirke  for også å feste og feire, fikk et vakkert alvorspreg under kirkehvelvet der de jublende sang sine salmevers.

Heftig og begeistret stod skjeggete herrer og ble som ungdom i blikket. Småbarn sendte engstelige sideblikk til foreldre der foran. Blanda kor i nystrøkne bluser og uniforms-vester og  innkjøpte slips for anledningen lot lyskasterne stramme opp både stemmebånd og  ryggholdning. Velsignet upreteniøs deltagelse, skinnende ekte og stolt fellesskap både til hverandre , til musikken, til bønnen og lovprisning og til Vårherre.

For meg ble dette  et møte med landet mitt, der jeg bor og det jeg tilhører.

Kjente kulturpersoner raste mot NRK for toppen av arroganse . Noen ganger forstår jeg ikke hvorfor folk ikke er enige med meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å slippe flytog og flyplass, innsjekking og kroppskontroll når man skal ut av landet, er i seg selv en triumf. Bil til kaien,  og så er man trillende ombord og på reise fra egen by og land.

Riktignok er kahytten en glattcelle, men dog med vindu til havet. Selv om man er vokst opp under en hel verdenskrig og med enkle kår, registrerer man at dusjrommet ikke har varmekabler i gulvet – noe man faktisk ikke kan leve uten! Litt pinlig…..

Man pakker ut sitt pikkpakk, noe som er fort gjort for en enkel hverdags- opp-og-ned-tur til Kongens By. Vi er et lite vennelag som har vokst fra tyll og strass. Vi er i dannet tweed for å innta et bedre måltid sammen på nedtur og så neste dag konsentrere oss om den store Carl Larsson-utstillingen i Charlottenlund. Det var reisens mål og mening.

Hadde det enda vært mulig å ta tog til København, ville jeg foretrukket det. Da Norge var et fattig land, kunne man stige på på Vestbanen og duve sydover gjennom Sverige både dag og natt og ankomme en verdensby med spir og slott og brede gater. Man hadde sjelen med seg, leste bok, gikk en tur til restaurantvogn og var utenlandsreisende i timevis. Man tok av fra sentrum i Oslo og ankom sentrum i København. Flyplasser ligger milevis unna og båter ankommer et kaianlegg langt av sted. Tog er tingen!

Men akk og ve . Nå ble det båt – Danskebåt.

Middagen skulle inntas ved bestilt bord og bestilt meny i en dyrere restaurantdel.. Alle panoramavinduene var tildekket av gråhvite rullgardiner slik at vi ikke skulle se havet, trodde vi. Men nei – det var kapteinen som skulle måtte se havet, naturlig nok, og da ville han bli hindret av lysglansen fra alle oss i middagssalongen under kommandobroen. Så vi inntok måltidet i en diger hall, lignende et melkeutsalg, riktignok med røde julestjerner som borddekorasjon.

Vår vennegjeng har en særdeles glad og munter tone så verken interiør eller lunkent fargevalg ødela vårt middag. Nå er det jo usedvanlig mye vegg-til-vegg-tepper på slike skip. Der har fargekonsulentene slått til, og godt er nå det. Ellers er det kjøp og kjøp -landskap, noe man har vokst ifra, takk og lov. Vi spiste og smådrakk og storhygget oss

Julereisende hadde heldigvis ikke hatt sesongåpning. Vi var i dempet lag, bare et gedigent japansk følge hadde forlatt solens rike for å novemberkose seg på havet med oss i nord. De spiste – går man ut fra – enten medbrakt eller under dekk. Borte var de, men betryggende nok mysset de frem ved ankomst neste morgen,profesjonelt antrukket og med trenet bagasje for verdensfarende farting. De snakket ikke til andre enn hverandre og seg selv og var helt uinteresserte i oss som omgivelser. Interessant nok.

Buss til Kongens Nytorg var inkludert, så for å kutte drosjeregning opp til Ordrupgaard hvor Carl Larsson-utstillingen befant seg, tok vårt reisefølge av i kortesje, da vi var 9 personer og maxi-taxi tar 8. Kongens Nytorg er gruvedrift frem til 2016. Københavns metro skal fornyes og forbindes med tog.Så den vakre plassen ved teater og D’Angleterre og Strøgets begynnelse og Nyhavn rett ved- glem det til så lenge! Vi gjorde det og tok straks av sted nord mot Charlottenlund og kunst og kultur.

Carl Larsson hører med til min barneoppdragelse. Som Elsa Beskow, som Selma Lagerløf som Anders Zorn. Min farsslekt er fra Mora ( derav Moræus ) og Dalarne. Så denne turen var en slags pilgrimsreise hvor jeg skulle klø mine røtter og bli melankolsk og kanskje litt sentimental.

Jeg ble overrasket over hvor farligere, hvor dypere og hvor mye større Carl Larsson var. Jeg ble stimulert til å dypdykke i malerens rike liv og historie og fremfor alt den betydning han og hans Karin hadde hatt for svensk kulturliv den gang og faktisk frem til vår egen tid. Deres hjem med interiør, malerkunst, design og arkitektur ble en forløper for IKEA, må vite!!!!

Vi oppholdt oss på området, i parken, i utstillingssalene i timevis. Vi konsentrerte oss en hel dag bare med å gå i et kulturens univers. Novemberlyset inngir til refleksjon og påfyll fra kunstens verden. Det kjente vi på.

For å forlenge opplevelsen kjøpte jeg boken som var utgitt i forbindelse med denne sjeldne begivenhet. Professorer og kunsteksperter har skrevet dypt og inderlig om mannen og verket og tiden. Billedmaterialet er perfekt og storartet og så instruktivt og lærerikt at man opplever seg selv som studerende, på oppdagelsesreise langt utover timene på Ordrupgaard, der og da.

Vi vente tilbake til Danskebåten. Egentlig burde vi ha steget om bord på en vakker dampbåt for å søke hjem til Christiania, iført lange kreasjoner, hatter og pels og muffe. Det ble flatt og greit og grått og hverdagslig over tilværelsen etter å ha besøkt det univers Carl Larsson og Karin hadde innrammet oss i på LillaHyttnas i Dalarne .

» Det Gode Liv» heter utstillingen.  Vårt gode liv bestod av et aftensmåltid før vi køyet. Vennelaget på Danskebåten hadde mye å samtale om, more seg over og kjenne seg beriket av.

Ta nå endelig turen ! Båt eller fly – dra av sted før 8.februar. ( tog går bare til Gøteborg!)

 

 

 

 

 

 

 

 

På flerfoldige oppfordringer kan jeg ikke dy meg  .» Hvorfor kutter Aftenposten ut kinoannonsen? ( på fagspråk kalt togspalten) Fru Kinodame – kan ikke du protestere!»

Jeg har forsverget – jeg skal IKKE ytre meg i media om hvordan og hvorfor alt var bedre før med kinokulturen i Oslo! Jeg henger i hornet på veggen!  Men nå blir jeg nedringt av voksne borgere av byen som vil at jeg skal filleriste så vel Aftenposten som oslokino.no.

For noen uker tilbake fant leserne av avisen ikke lengre film/kino-tilbudet annonsert. Plutselig borte vekk – uten verken farvell  eller forklaring fra noen av partene. De nye eiere som sitter i Danmark, har nok regnet på det og funnet ut at det blir altfor dyrt. At det godt voksne publikum som faktisk er en stor og viktig ressurs, ikke like lett finner frem på nettet – er deres egen sak( feil!) Kino-publikum samlet sett har oppdaget nye vinduer (  det heter vinduer!) for filmopplevelser og kino-informasjon, må vite. Det er håpløst  gammeldags med papiravis – alt er på nett!

La meg ile til – de nye kinoeiere har sporenstreks også omarbeidet nettsidene for sin virksomhet her i Oslo, for filmtilbud hvor og når og hvormeget og hvorlenge. Jeg anser  at det er et fremskritt. Og for oss alle er det jo bare en vanesak, en tillnærming og en treningssak. At noe gamle sinker slynges ut og gir opp, er beregnet til økonomisk minimal-tap. For all del – nettsidene er faktisk glimrende informasjon ( når man behersker det, da.)

De store filmene, det store spetakkel – det går som hakka, uansett. De filmene får alle med seg! Både hvor og når. De mer lavmælte, derimot, kan bli borte. De er lydløse, men i riktige kretser, i informerte kretser, blant medlemmer og spesielt interesserte – der finner disse filmene veien frem til åpne sinn og sjeler. Og hva er det da man sutrer for?

Aftenposten er ikke bare en papiravis, ikke bare et medie-tilbud, ikke bare et nettsted. Aftenposten er en institusjon, en samfunnsinstitusjon. ( til så lenge!) I likhet med NRK., for øvrig. Kulturlivet i Oslo med Opera, med teatre, med Konserthus, med museer og gallerier og med oslokinoene er  bygninger, hus, katedraler for kunst av ulik slag.

Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen  bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng. Det er verdifullt å kunne lese byens rike og mangfoldige kulturkart i sammenheng, velge, vurdere, vrake fra og søke til. På et vis kjenner man på at man er stolt over å høre til noen mer enn næring og tæring. Man kjenner på at man bor og er hjemme.

Som uopphørlig tilhenger av digital rikdom og mangfold og muligheter, kan jeg ikke fullrose nok det fremskrittet som vi alle ( også vi gamle) nå tar del i på små og store skjermer.

Men samtidig skal vi bevare noen verdier, noen rekkverk vi som borgere trenger for å holde oss fast i som medmennesker. Fortsatt kommer Aftenposten med sine trykte dødsannonser . Navngitte menneskers jubileumsdager, personalia, fødsel og adopsjon, Bryllup og begravelser – alt dette er også lim og bekreftelse på at vi lever sammen i en by og i et land.

Kulturlivet som nettopp  i ANNONSEFORM – minner oss om at vi har rom vi sammen kan søke til i all vår frihet og individualitet og ikke minst i ensomhet og alene-het .

Så fra mitt horn på veggen tillater jeg meg å sende ut et pip – la Aftenposten leve! – la togspalten leve – la kinokulturen leve!

 

 

 

 

Min nye bok er i trykken. Så er man enda engang i kreftenes vold – krefter man ikke kan påvirke. Riktignok kan man etter hvert levere fra seg smil, energi og tankegods foran et publikum, på en talerstol, ved en mikrofon eller mens kamera går – når man blir spurt om det. Men man må jo bli spurt, da!

Viktig er forsiden på boken. Den skal selge. Man blir avbildet, må vite, som ledd i prosessen. Der står man med ansiktet sitt. Kan nå det dra leserne siden man har dype spor av levet liv? Man ser  sannelig ikke ut som Sophia Loren som også er gammel,men  vakker og feilfri.

Diverse varianter av møtet med mesterfotograf blir tilsendt. Men man er  selv veldig inhabil så avgjørelsen må tas av ekspertisen, av dem som vet hva som vekker oppmerksomhet, forhåpentligvis. Alle mine 5 bøker har fjeset mitt på fronten, og hver gang forundres jeg over hvordan jeg ser ut. Selv om jeg bidige morgen hilser på meg selv i speilet og burde være vandt til synet etter et langt liv. Det er forresten noe spesielt med denne morgenstarten. Senere på dagen hvis man må renovere, stramme til, fresje opp og kanskje pynte seg til for flere enn seg selv – ja, så blir det som en jobb, ikke som et nytt treffpunkt, et stevnemøte. Man utfører knepene så tappert man kan.

Når boken kommer som  bok, er det alvor, også av hvordan man ser ut. Liksom vinn eller forsvinn. Nå får det gå som det går, – det er de andre, de der ute, kreftene som tar deg, ansiktet ditt, meningene dine.

Forlaget har styringen – et stykke på vei. Det er de som eier deg. De har en plan, de kan sitt fag. Nå er det jo slik at også forlaget har andre bøker samme høst, samme år. Men man er  som i familie med hverandre. Det er et fellesskap i utgangspunktet. Man blir passet på, man får oppmuntrende tilrop, støtte, tall og ruteplan. Og takk for utført tjeneste hver gang man har svart, besvart, stått der og levert.

Bokhandel- leddet er farlig. Du smyger deg inn i butikken for å se hvor du er til salgs. Der møter du DE STORE i stabler. Dikterne, forfatterne, prisvinnerne, sensasjonene. Jeg husker på Bokmessen hvor mitt forlag og min bok hadde plass som nærmeste stand til Snåsamannen både som bok og levende  person, der og da! Det var enorme menneskemasser hos ham. Jeg elsker Snåsamannen og ble ikke misunnelig engang. Men det satte meg på plass, skrivedame som jeg er, ikke en begivenhet, ikke dikter, ikke forfatter. Så når jeg lusker rundt i bokbutikken og finner meg der bak i all beskjedenhet, ja så takker jeg for det. Jeg ER der i hvert fall.

Etter 25 år som kinodame hvor jeg skapte køer, rekorder, presseoppslag, sensasjoner fra filmens verden og ned til Oslo by og borgere, har jeg smakt på hvordan der er å treffe innertier. Treffe i tiden. Få oppslag i media. Hver fredag var det anmeldelser , hver bidige uke var vi i avisene, i radio og takket være Pål Bang Hansen også i TV.

Derfor er det vanskelig for meg  – i all fortrolighet  – ikke å finne boken min i anmelderiet. Jeg vender meg aldri til at det er tilfeldig, ren flaks om bøker i min genre blir omtalt. Forlaget gjør alt rett og skikkelig og står på, men media avgjør hvem og hvor og når og særlig hvorfor ikke. Det ligger fortsatt i min natur at jeg ønsker å redigere, regissere, selge det jeg sloss for. Nå svelger jeg et farvel til det livet, men jeg lukter sirkus og sagmugg i manesjen av å ha sin egen bok på høstlisten. Jeg vil jo så gjerne bli lest, for søren.

Smarte forlagsfolk har prøvd å lede meg ut i fristelse til å skrive frekkere, smartere, slemmere,mer sensasjonelt. Jeg har jo opplevd saker og ting, for all del. Og det er hyllemetere og kanaler som viser frem kjendisfenomener hver eneste dag. NYskjerrigheten er sterkere enn både kjønnsdriften og misunnelsen . Her kan man tjene penger! Masse penger. Slikt går som hakka møkk.

Jeg ba fanden vike fra meg.

Jeg har holdt 4 bøker fra og om meg selv mellom hendene. Nå kommer den 5te. Jeg har bedrevet ord mellom stive permer med bilde av meg selv på forsiden. Det er en egen følelse fortsatt å fysisk ta i sin egen bok, i seg selv.

Jeg får stå for det. Og ærlig talt er jeg litt stolt.