ALDERS-RASISME.

De siste værmeldinger fra jobb-fronten viser at hvis du er over 40 år, ligger du dårlig ann. Dynamisk 35-åringer er hva man ønsker seg i kreative stillinger innenfor både bank og børs,. media og opplevelsesindustri, handel og vandel. Var det ikke en 23-åring som ble anstatt som direktør i et kommunikasjonsfirma for kort tid siden?

Det forunderlige er at menneskeheten nå lever lengre og er sunnere og sterkere enn noen gang. Først ved 80 år begynner det å småstivne til i kropp og hodet og sjel. Kloke personligheter  langt opp mot de 90 gir tankegods og perspektiv.

Likefullt – stup energiske menn og særlig kvinner fra fyllte 60 år farter og farer, engasjerer seg i både dette og hint. De før-pensjonerer seg for å nyte eget og andres liv – særlig ta seg tid til hobbies og fritidssyssel, golf og feriesteder. Men ikke minst barnebarn og slekt og venner, visstnok. Det Frivillige Norge hadde stanset på flekken uten det stille tog av tapre pensjonerte, aktive mennesker som samler seg på valen, på torget, på sentret for å ta sine felles-tak. Kulturhus av alle slag fylles av Det Grå Gull . De strømmer til teater og festspill, fyller benkeradene i Opera’n og drar på biltur til Kistefoss og Blaafargeverk i stride strømmer. De ser TV og leser bøker – bare se hvilke titler som er på bestselgerlistene!

En vakker, voksen kvinne på 60 år lot seg intervjue om hvor umulig det var for henne å få seg jobb. Hun hadde høy sekretær-utdannelse og lang praksis. Hun hadde ustoppelig videreutdannet seg i data-verdenen og behersket hele spekteret av tast og trykk på små og store skjermer. Hun kunne flere språk som engelsk, fransk, spansk og sandelig også arabisk! Likefullt hadde ikke svensk næringsliv  bruk for henne. Hun var 60 år!

I USA er det rasisme å kreve alder når man søker jobb. Som kjønn og rase og religion. I Sverige arbeider regjeringen med et lovforslag som går i samme retning. Her hjemme er det øredøvende stillhet omkring tema likestilling og ALDER. Her tvangstenker vi om mann/kvinne-diskriminering. Også drister vi oss til tema rase og religion, må vite.

Alle monster-økonomer mener mye tungt og mektig om hvordan vårt samfunn skal kunne opprettholde velfredsstaten. Vi får eldrebølger hvor vi trenger kraft i en massevis av varme hender. Vi diskuterer behov for invandrere og utenlands arbeidskraft som skal fylle service og tjenester både i handel og vandel.

Samtidig lar vi norske nordmenn av alle raser og kjønn gå i tidligpensjon for å kose seg med sitt og sine. (» Vi har fortjent å hvile ut etter alle strevsomme år! «) Men værst av alt er at vi  utelukker tusenvis av ganske så voksne, erfarne, trofaste og kunnskapsrike borgere som ikke kan tenke seg en værre skjebne enn å måtte slutte i arbeidslivet. De ønsker å gå til sin dont så lenge de trives og kan bidra.

Vel har man begynt å ha flytende overgang med adgang til å tjene penger samtidig med å motta pensjon. Takk og pris er det ikke lengre tverr-bom slutt ved en dato og et klokkeslett for jobben man har. Men det er et fravær av kultur og debatt omkring det verdifulle ved det erfarne mennesket i arbeidsslivet og i alle fellesrom , rundt kongens bord som i alle organisasjoner og lag  – nødvendigheten av verdighet og dannelse samt spenningen og dynamikken i spillet mellom nytt og gammelt, ungt og eldre, refleksjon og sulten appetitt. 

Det er like før kommune-valg-kamp. Da skal det dreie seg om det nære i by og bygd og distrikt, om sykehus og omsorg, natur og næring, for ikke å snakke om samferdsel og samkvem. Men hvor fører det hen hvis alle samfunn skal  rådes av kun kreative 35-åringer? Da blir vi litt skræmt, vi godt voksne.

Alder er ikke svakhet og elendighet. Alder er kraft!  – sammen med ung energi blir det sivilisasjon av slikt!  

Men er det så nøye, da?  Juni og heggeduft venter. Så da så……….

SVØMME FOR LIVET.

Sommer er å bade!  Sommer er å plukke markblomster.  Det blir ingen sommer hvis man ikke kan bade i sjøen eller å lage seg sin blomsterbukett  av ville vekster langs veien eller i skog og mark.

I min slekt er vi bademennesker. Uansett salt sjø eller fersk vann – vi bader. Det hører med til morgenritualet ikke minst. Eller som kveldsdukkert.  Ikke at vi reiser omkring for å ligge på stranden for dermed stadig å svømme omkring. Nei,for oss er det som livsstil, som å pusse tenner,som å innta måltider, som å sommeroppholde seg utendørs for alt og det meste at vi bare må starte sommerdagen med å bade og ellers etter kroppslig innsats igjen kaste oss i vannet utover dagen.

Vi går i svømmehall om vinteren også. Men det er mer alvorlige greier for å holde oss i form og i trim. Å bade, hive oss i havet eller legge ut på svømmeturer – det er naturopplevelse i ypperste grad for norske kropper, i hvertfall for oss fritids-svømmere.

Ingen ting kan måle seg med Det Indiske Hav utenfor Mauritius. Jeg har svømt i Stillehav og Atlanterhav, Middelhav og i norske farvann både sør og vest. Jeg har svømt i Nilen og ved Sharm El Sheik. For ikke å forglemme Noosa i Australia. Alle disse havopplevelser hadde det til felles at det var mye strev og kav med verdensbølger og undervannstrømmer, magneter og  vind og vær. Havet ved Mauritius derimot var himmelsk fordi et stort rev hindret strøm og enorme bølger og alt mas. Man kan bo i havet i timesvis og legge ut på langtur i vidunderlig klart vann og 30 varmegrader!!! 

Her hjemme i sommer-Norge er badelivet ofte en eneste månedslang kald avrivning. Det hører med til verdensbegivenheter i normaltilværelsen for en norsk voksenkropp å oppleve mer enn 22 varmegrader i norske badevann. Brenn-maneter er også en pest og plage. Men først og fremst er vannet i Norge for kaldt mesteparten av sommeren.

Langs vår lange og vakre kyst finnes de vakreste sandstrender. På Selje for eksempel med Statthavet utenfor har man krystallklart vann og snøhvit sand og ramsalt lukt fra både himmel og sjø. Men man fryser skjorta av seg hele sommerhalvåret bortsett fra den ene uken hvor hetebølgen også treffer NordVest-landet.

Men bader gjør vi sålenge vår alder tillater det. Etterhvert med badesko fordi vi ikke i moden alder kan gå barbeint på rullesteiner lengre. Og vi foretrekker badetrapp med brede trinn og gjerne med skråhelling slik at vi får tyngdepunktet pent fordelt uten å måtte heise oss oppetter leideren, liksom.

Min slekt kommer fra svensk innsjø-landskap hvor familier i ledd etter ledd måtte både fiske og bade i ferskvann. Min svenske bestefar lærte meg alt om båtliv og fiske og fangst i innsjø. Hver eneste dag var det mat-auk, rett og slett, å dra tidlig ut med båt for å få abbor og gjedde til måltider for storfamilien. Siden hjemmet lå på en stor halvøy ved svenskegrensen hadde vi både egen privat båtplass og brygge og en generøs badeplass fra fjellhylle som kunne benyttes til å flyte inn på for deretter å klatre pent og stille opp av vannet. Og motsatt – nærmest som å vasse ut for å legge på svøm.

Ferskvann har den fordel at man kan ta svømmeturer  – uten maneter, uten for mye storm, bølger og mas. Vårt feriested hadde et tilliggende stort vann som badeparadis. For å unngå siv og vannliljer og ekkelt gress, bør man enten ha et fjellberg, som nevnt, eller en god flytebrygge med badetrapp . I lyse julinetter eller varme augustmorgener kunne man i villmarken ta seg sitt stille bad og dra på svømmetur, langt, rytmisk og rolig. Norske nordmenn annerkjenner liksom ikke ferskvannkultur verken hva gjelder fiske eller bading. Fordi man er av svensk herkomst har man lært både å drive fritidsfiske fra båt med dupp og mark for å fylle bøtten med abbor og gjedde og altså å beherske og nyte badeliv i innsjø.

Sverige har store innsjøer. Der har man hundrevis av årelang tradisjon hva gjelder å «dyrke» innsjøfiske både som sport og matauk. Mjøsa er det nærmeste vi kommer, men den er bare en pytt sammenlignet med de store sjøer hos nabofolket. Bade- og svømmekulturen i Sverige er også en helt annen enn hos oss fordi vi bedriver denslags langs en værhard kyst med for kalde grader, maneter, bølger og kav.

Kanskje er det min oppvekst og arv av svensk slekt som slår ut i den sommervane man har fått som morgenbader i Frognerbadet i Oslo. Hver bidige hverdagsmorgen uke etter uke fra 18. mai til ut mot september stiller man kl. 7 for en drøy halvtime å legge på svøm. Det går et stille tog av bymennesker mest i moden alder mot bassenget omgitt av grønt gress og trær og med sommerhimmelen hvelvet over vannflaten. Vennlige vakter hilser, og det gjør vi også mot hverandre. En trofast stamme av badere som møtes i start av dag, blir på hils og hei, utvikler et vennlig fellesskap og passer på og opp med muntre tilrop. Når regnet bøtter ned, eller når kulden i luften har senket også vann-gradene, ja, da trengs både oppmuntring og/eller advarsler. Men det er da en ekte morgenbader viser seg!

Nykommere blir notert, som det. Signaler om koder for hvor man svømmer – i ro og mak eller for ny personlig rekord, snorkler og svømmmeføtter til hjelp, – det er klare regler, innarbeidet gjennom ti-år som stilltiende blir praktisert.  Ved alvorlige overtredelser blir vaktene tilkaldt for mild tilretteleggelse.

Dette er morgenbader-kultur. Utover dagen vet ikke vi hva som skjer – vi forlater badet senest kl. 8, selvsagt.

Det værste som vederfares FRognerbadets venner – det er NORWEGIAN WOODS. På plakaten varer det bare en langhelg. Men i virkeligheten er det en stor militær okkupasjon på 2 uker med monstermaster, trubuner, toaletter, boder, plank og ledninger, reklame og fremfor alt megadesibelhøytaleranlegg. Alle blomster og plener blir tråkket ned. Regner det, blir det gjørmebad. Dette protesterer morgenbaderne mot. Men blir til et pip. Goliat mot David som ikke har en sjangse. Slaget er tapt. Fremskrittet må frem. Stor lyd og høy kommers opp mot stille svøm i flat sjø.

Husk å ta med ørepropper!

URBAN SKOG UNDER EKEBERG – FOR ELLER MOT.

I fjellskrenten under Ekeberg ligger en skog. Den eies av fellesskapet – kommunen. Den har bare ligget der brakk og forsømt i mange år.

Når så Christian Ringnes ønsker å skape en park av skogen med skulpturer, med landing for gondolheis, med turist-stier og matsstasjoner underveis før hans Ekeberg-restaurant hanker flere tusen besøkende – så blir det stor ståhei.

Ikke vil vi at en rik osloborger skal få boltre seg med sin noe omdiskuterte skulptursamling, ikke vil vi ha sivilisert park av en genuin skog og ikke vil vi ha politikere som forsømmer sin plikt til å ivareta byområder.

Her er det nok å strides om! Kjør debatt!

Skogen under Ekeberg-åsen har vært en statshemmelighet for noen og enhver. Først når Christian Ringnes ser muligheter for seg og sitt, dukker naturengasjerte entusiaster opp fra både trim og tren, grønt og villt. Hvorfor i all verden har de ikke tidligere slått på trommen for å minne politikere og oss alle på at dette området er forsømt  utmark i indre by?

Gondolbane er strålende. Restauranten en attraksjon. Skulptur og billedkunst er enda viktigere. Utsikten over byen er unik. Grønn park som er tilrettelagt for noen og enhver, halte som hele, ung som gammel er en velsignelse for oss som bor ved asfalt og går gatelangs.

Selv er jeg stor tilhenger av skog SOM SKOG i byen. Nordmarka er i verdensmålestokk helt unik der uendelig med natur ligger et fingerknips fra sentrum for 500 000 innbyggere. Men på Bygdøy og under Ekebergåsen finner vi  likefullt oaser som ligger i grenseland mellom park og skog. Oaser av stillhet og trær, vekster og fugleliv. Disse to områdene krever overvåking og omsorg, bevilgning til stell og pleie av byens forvaltere av vårt arvede fellesgods.

Fordi nordmenn generelt og selv osloborgere spesielt har en syltynn urban tradisjon på alle områder, så er Bygdøy-og Ekeberg-skogene forsømt tema og interessefelt både hos oss velgere og våre folkevalgte. Vi elsker Nordmarka og ellers fjell og vidde og urmark i det ganske land. Vi drar til  hytter langs kysten og til fjells. Vi har plass nok – fiskere og bønder som vi er i utgangspunktet.

Men for alle som ønsker – som i NewYork, som i London, Berlin  og Paris – å komme oss på tur i sivilisert og stille skog innenfor storbyen – vi har ikke vært oss bevisst at dette er en form for grønn glede, frisk luft, ryddet sti og vernede trær og striglet buskvekst som krever forsvar,bevaring og offentlig pleie. Opp mot norske nordmenns evige trang til villmark og vidde utenfor urbane strøk, fra nord til sør.  

Christian Ringnes skal ha takk for at han provoserer og utfordrer oss til å ta stilling til viktige verdier. Det skal han ha! 

Det også!

HVORFOR FOREDRA NÅR MAN KAN HA DET SÅ GODT?

Nå er det høysesong for oss i foredrags-industrien.  Det er nå de henvender seg til oss som driver med denslags. Det gjelder å ha programmet klart for høst-semesteret. Så her strømmer det på med forespørseler fra organisasjoner og foreninger om å reise både hist og pist., i øst og i vest.

Siden man befinner seg i Den Tredje Alder er man i en divisjon med andre godt voksne som  ønskes velkommen for både en billig penge (  vi har jo ikke annet å gjøre!) og på dagtid (  avgåtte som vi er ) og med velgjørende og idealistisk interesser siden vi ikke har yrkesforpliktelser og inntekter å tenke på ( liksom??)

Så nå ber de oss komme langt ut i november og sandelig idag også i februar 2012! selv har jeg levet et liv hvor jeg smertelig har måtte lære at mye kan skje. Et fingerknips så er alt dramatisk endret.  Så det å planlegge for mer enn noen uker fremover er underlige greier for meg. Og alder tatt i betraktning så kommenterer man muntert  om at man må ta forbehold om at man lever på det aktuelle tidspunkt der fremme i tiden!

Som kinodame hadde vi i Oslo Kinematografer programmering for film med en bindende forretningsavtaler med leverandør/distributør om kun 1 uke for hver tittel slik at hvis en film hadde sviktet totalt, kunne man først etter 1 uke flytte filmen i mindre kino eller ta den helt av. En slik horisont for produksjon og kinodrift har gått så inn i blodet på meg at jeg aldri helt kan regne med å ha kontroll over butikk og inntekter mer enn nettopp 1 uke om gangen. Langstidsplanlegging er for operasjefer og gedigne konsertarrangører som har avtaler med kunstnere årevis i forkant. Ikke for meg som følgelig planlegger med yrkesskaden med småkorte intervaller selv som avgått og nå skrivedame og foredragsholder.

I min bekjentskapskrets hvor de fleste er i Den Tredje Alder, gir de fleste uttrykk for frihet og glede over å kunne planlegge dagen og året helt etter eget ønske og egne lyster. Endelig – for de har hatt store forpliktelser i yrkessammenheng og hengt i stroppen som samfunnsborgere og engasjerte mennesker. De har alle tatt sine tak i åresvis.

Nå er de avgått og nyter nettopp å være det med den frihet det innebærer. Riktignok har de storartet kontakt og  gjør enda mer storartet innsats for barn og barnebarn. De henter og bringer, tar seg av i tide og utide.

Selv holder jeg det gående som foredragsholder, blogger, styreformann. Jeg har kontor hvor jeg hver ukedag setter meg til for å administrere en  form for yrkesliv. Riktignok hiver jeg alt jeg har i hendene hvis barn og barnebarn trenger til meg.  Men det gjør de nå ikke så meget lengre. De vokser til, og det gjør jeg også, –  slik at å ta seg av de aller minste, er jeg ikke lengre så god til.

Så hvorfor ikke si takk til alle som ønsker meg i foredragssammenheng? Jeg gjør nå også det, men innimellom lurer jeg på hvorfor.

For det første hender det at man blir avspist med smuler og glansbilder. Jeg bruker timer på innsatsen, men får sølle tusenlapper betalt. Vel – her går en linje mellom å være forretningsmessig smart og ta seg betalt og å være sympatisk. For ikke å snakke om etterspurt!  For de foreninger og organisasjoner som henvender seg har jo ikke store budgett for denslags – ideelle og frivillige som de er. Dessuten får man innimellom en følelse av å bli tatt som en selvfølge, at jeg burde ta til takke, avgått som jeg er. Jeg har jo pensjon!

Nå er det nok slik at jeg trives med å ha noe å gjøre, å være etterspurt. Jeg er småredd for å bli glemt og at det blir helt stille rundt meg. Men mest av alt kjenner jeg stor glede av å stå på talerstoler og mene av hjertens lyst, kjenne på at forsamlingen er med, få respons og tilbake-takk. Som samfunnsengasjert og politisk interessert borger ligger det fortsatt et eget dren i meg til å si ifra, provosere, reagere.

Ute skinner mai-solen. Hjemmet mitt har bøker og piano, DVD og CD, balkongen er god å sitte på og den lille hageflekken trenger grønne fingre. Byen min har uendelig mye å by på. Landet mitt inviterer til festivaler og festspill. Filmer og teater frister. Min vidunderlige lille Fiat står klar. Hvorfor i all verden koser jeg meg ikke mer og nyter dagen og tilværelsen og bare lar det stå til? Det kunne også være på tide å bli mer økonomisk ansvarlig, studere pristilbud og se hvor og når det vil lønne seg å kjøpe ditt og datt billigere? Ta honnørbillett på trikken for å handle billligere på andre siden av byen og under timen gjøre innkjøp slik at man tok retur på samme billett? Sunn og økologisk mat skulle man kunne utnytte bedre, lage retter fra grunnen, spise rotfrukter og drikke mer vann, planlegge hverdagen mer ansvarlig og bevisst – skulle man.

Nei – nå får det være nok med selvpisking og grublerier. Leste nettopp om kommunale badeanlegg som blir stengt for allmennheten fordi private arrangement skal finne sted og som betaler godt for seg!  Dette må jeg mene noe om. Og nettopp ringte de fra Nesodden for å hyre meg inn 24. november for foredrag kl. 11!  Jeg takket med jubel!

NABOVARSEL FRA PETTER.

Jeg har fått nabovarsel fra Petter Stordalen. Han skal ha privatfest. På selveste 16.mai inviterer han sine nærmeste 400 venner  (som alle er i familie-alder, forøvrig, slik at bunad, skjortestryking, kakebaking og sløyfepynt får gå som det går.) Mor og far er invitert til storstilt lag hvor alle må kle seg i karnevalsutstyr etter vertskapets klare kodespråk. Og samtidig bli avbildet av kjendispressen ved ankomst. I Norge er dette kjendis-festen over alle kjendisfester. De som teller, er DER. De som ikke teller, er ikke invitert. ( Der fikk vi den.)

I flere døgn har eventbyrå hatt containere utenfor gjesteboligen i Bygdøy Alle med stilaser og megaforsterkere og lyskastere og kulisser. I skrivende stund  7 timer før start holder de på med finpussen utendørs. Innefor går det sikkert varmt for seg, men det ser ikke vi forbipasserende.

Petter Stordalen holdt tidligere sine privatfester 16.mai i privatboligen på Bygdøy, men nå har evenementet blitt flyttet slik at gjennomgangstrafikken i den vakre kastanje-alleen kan bivåne årets selskaps-høydepunkt. Russeliv og fotballkveld blir minimale arenaer sammenlignet med 16.mai-festen til Petter Stordalen. Busser og biler senker farten. Folk går tur forbi. Og snart flokkes  de skuelystne og alle journalister med notatblokk, mikrofon og kamera.

Alt dette er vel og bra. Selv er jeg tilhenger av at rike mennesker holder generøse selskaper. Jeg er tilhenger av glede og morro  med stor underholdning også i klesdrakt og spetakkel. Personlig får jeg panikk og melder avbud på denslags. Jeg blir forlegen bare med tanken. For meg holder det å være tilskuer, gjøre mine observasjoner og studere fenomenet i tid og sted, der og da.

Bare så det er sagt – Petter Stordalen kan ingen stå imot. Han er genuin og genial, han er stor. Han er imponerende og flink, menneskelig og varm. Men samtidig en jålebukk og eksebisjonist. Den kombinasjonen er veldig lite norsk. Han kan sammenlignes med Ari Behn som har mye av det samme. Begge to kjenner jeg privat. Jeg kan aldri slutte å undre meg over hvor ganske anderledes de opptrer på skjermer, store som små, hvor vanskelig det er  i den sammenheng å falle for dem  både i form og innhold. Plutselig fremstår de begge som possører og  innimellom ganske usmakelige og chablong-aktige og overfladiske.

Men privat er det begge to usedvanlig nære og tilstedeværende, lyttende og vennlige og varme mennesker. Som yrkesutøver har jeg 25 års erfaring i å lese folk på film, på TV og skjermer, store som små. Jeg sitter derfor fjetret og opplever Petter Stordalen og også Ari Behn i det offentlige rom som totalt anderledes mennesker enn dem jeg har hatt gleden av å treffe personlig. 

Nå har jeg fått nabovarsel om at Petter Stordalens elleville overskuddsfest  for andre og seg selv, vil kunne merkes for alle oss som bor i naboskapet. Det lå en felleshilsen i postkassene om tid og sted – riktignok bare for startskudd, ikke for retrett.  Så det kan ta sommernatten for alt vi vet – 16.mai-natten!

Jeg liker ikke forurrensing av luft. Luften er for alle!  Man slipper ikke ut vond lukt! Derfor heller ikke vond LYD!  Vi er flere hundre naboer som får dundrende musikk i timesvis mot oss. Noen av oss er ganske gamle, noen er syke, noen har hage og balkong, noen har eget selskap både med seg selv og sine. Vi bor og betaler dyrt for det.

Russen må dra til skogs når de uler som værst! Petter Stordalen drar tvertimot – til  et strøk hvor voksne bor både tett og nært. Som gammel, gretten kjerring tillater jeg meg i all anstendighet å be den energiske og uimotståelige vert om å holde sine private, glade fellesfester PRIVAT, rett og slett. Uten støyvarsel for alle oss andre som faktisk er tilhengere av kreativ dyr og deilig morro.

Ha en god 17.mai, sier nå vi.

Service er en fryd!

Jeg har vokst opp i min mors blomsterhandel. Der har jeg lært alt og det meste om å drive butikk. Hvis ikke varen ble levert nøyaktig til avtalt tid – en bukett til kr. 50,- så visste vi at vi kunne miste den kunden. Hver kunde var for oss vårt levebrød. Vi var livredde for å miste kunder, så moren min holdt hva butikken hadde lovet. Buketten kom på timen.

Hvis så om kvelden en kunde ringte hjem og  sa at blomstene til 50,- kr.  hadde vissnet, så gikk mamma opp i forretningen, lagde en ny bukett og gikk med den som erstatning.  For ikke å miste kunden.

Det var dengang da.

Nå har jeg kjøpt en seng til 40 000,- kr. En voldsom avgjørelse, forøvrig, som jeg hadde brukt flere år på å ta. Men en vakker lørdag slo jeg til og inngikk en handelsavtale. Men det  tar tid fra handel til levering. Denne uken skulle sengen kunne komme hjem, så jeg ringte butikken ved ukestart for å spørre om hvilken dag.  Det er litt tuslete å ligge ensom i en smal enkelseng midt på gulvet i påvente av generøs stor variant, så jeg tilbringer natten på gjesteværelset for liksom å bo på hotell, likegodt. Ikke at jeg vil sutre og klage i mitt vakre velvære, men for å berette om utålmodig lengsel etter en til de grader dyr og deilig luksus jeg har investert i mot slutten av et voksenliv – en eiegod seng å sove i. 

Jeg må tillegge at jeg stadig har tunge tanker om hva jeg kan bruke av penger på meg selv.  Jeg har aldri ligget så dyrt, jeg, og livet i all alene-het kunne sikkert finansielt gå til veldedige formål til trengende både her og der. Men valget er tatt, sengen er bestilt, og nå har ukene gått. Jeg vil ha min luksus-seng!

Damen på telefonen som glad hørte det var meg, forsikret meg om at jo da – sengen var unnerveis.  Jeg mente det var jo avtalen, men mitt spørsmål gjaldt vilken dag slik at jeg både skulle stå klar ved ankomst og innrede soverum, fest-kle det brede og vakre møbel med ditto brede og vakre kledebon.

Nei, se det kunne damen i butikken ikke si meg. Det hadde  seg slik at sengefirma hadde satt ut den tjenesten til et transportfirma. De hadde fått beskjed, men det var nå ikke sengebutikkens ansvar, men kjørefirmaet. En seng til 40 000,- kroner var for meg en STOR handel, masse penger, og jeg forventet nå  å få vite når en handel til 40 000,- kroner ville bli innfridd.

Jeg fikk vite at det kunne hun ikke si. Det var slik det var!!! ( Ikke ta den mot meg! )   Jeg måtte bare ta det med ro og vise tålmodighet. Og ikke heller klage til henne for hun var bare ansatt, hun.

Så nå sitter jeg her og tenker på moren min og den service hun gjennom hele sitt butikkliv ydet sine kunder fra sin blomsterhandel. Moren min tok  ikke ferie, for tenke seg til – kundene kunne både føde barn og dø og gifte seg midt på sommeren hvor de ønsket blomster til begivenheten. Da måtte moren min passe på  at alt ble levert slik faste kunder alltid ønsket det. Faste kunder var faste inntekter. Og vår lille familie kunne ikke bruke penger ut før vi hadde fått penger inn.

Jeg har lært kundeservice gjennom morsmelken. Når jeg nå etter 6 uker fortsatt ikke har fått hjem en kjøpt seng til 40 000,- kroner og heller ikke aner hvilken dag den vil ankomme, så sender jeg en vemodig hilsen opp til moren min – hvor kan hun høre Mozart spille og se blomstene blomstre og ligge i bred og vakker himmelseng.

Tålmodighet er en dyd – service er en fryd. Alle salgsdamer bak alle disker – skjerp dere!!!

Twitter meg her – twitter meg der.

Boken til Elin Ørjasæter  heter DET GLADE VANNVIDDD. Jeg har grunnet på tittelen og skjønner ikke helt hva som er så vanvittig.  Gleden derimot!  Boken strutter av energi og kloke observasjoner. For meg som  skrivedame  (  les blogger! ) og en nybegynner på sosiale media, har boken for meg blitt en inspirasjon.

Når jeg holder min årlige hilsen til Årsmøtet i Seniornett denne uken, vil jeg referere til Elin Ørjasæters betraktninger om twitter-planeten – et sted hvor altså jeg befinner meg i all beskjedenhet.  Hun er  ikke bare «dronning på haugen»  i kraft av profesjonelt å beherske både form og innhold, men viktig for meg – hun har dypdykket i problematikken og sett viktige menneskelige og samfunnspolitiske sider ved å twitre.

Vi i Den Tredje Alder er komfortable med våre tradisjonelle måter å kommunisere på. Vi har skrevet brev, lagt dem i konvolutt, satt på frimerke og lagt brev i postkasse. Vi har ytret oss på talerstoler der og da. Vi har skrevet innlegg i aviser. Vi har deltatt i debatt og har erfart og lært oss til konsenkvens og ansvar for ytringer,   og   vi har forholdt oss til reaksoner og tilbakemeldinger og debatt fra mennesker med tilhørighet til samme koder, samme fora og samme kultur.

Å delta i den globale nye teknologi på internett med meninger og ytringer, med en stemme og eventuelt et ansikt på alle de sosiale media som facebook, twitter og blogg – se det krever for alle oss i Den Tredje Alder en overgang og trening og mening i å ytre oss fra vår  tradisjonelle måte til alt dette skremmende og forlokkende nye. For oss er det et  gedigent  kvantesprang. Ikke så meget i teknisk, praktisk utfordring som en mental og nærmest eksistensiell prøving, overvinning og refleksjon.

Hvem vil vi være på Facebook. HVordan vil vi profilere oss på Twitter. Hva skal vår blogg ha for innhold og karakter.

Vi holder tilbake for innsyn på våre private arenaer.  Vi finner våre egne banaliteter og hverdagsligheter som akkurat det og derfor uinteressante for andre enn oss selv ( og knapt nok det.) Vi blir generte og ubekvemme med utlevering av det helt private.

Å ballansere mellom det personlige og det private er en treningssak. Ytringer på de nye kanaler og deltagelse i fellesrommet på Facebook og Twitter, kommunikasjon på nettet mot alle og enhver eller mellom «followers» er ikke umiddelbart naturlig for oss veldig voksne. Ikke bare rent teknisk eller kommunikasjonsmessig med antall tegn og rett kodespråk – men følgelig mentalt, personlig og ærlig. Slik vil jeg fremstå – dette er meg.

Terskelen for hvordan vi vil ytre oss, hvor meget vi vil gi av oss selv, – her er det for den enkelte en utfordring og en utvikling  som vi verken kan undervudere eller overvurdere.

Elin Ørjasæter gir kloke refleksjoner og  råd og dåd i boken  sin ; DET GLADE VANVIDD.  Nå handler boken om alt annet også, men sandelig er den tankevekkende hva gjelder å twitre, ja!

Løp og kjøp, les og lær.