Mat på alle fat.

Etter å ha servert meg selv en bedre rød fiske-suppe fra fiskehandler Nilsen og nippet til et glass tørr hvitvin, ble jeg fra min litt trette sofa opptatt av  NRK-debatten om kosthold. Der satt ekspertene i panelet, den ene mer radmager enn den andre og fortalte oss og meg om hvorledes vi skulle tolke myndighetenes nye mat-helse-platil det norske folk.  Skjønt innledningsvis handlet det nå mest om de syke blandt oss som enten hadde diabetes, var for tykke, for late eller det som værre hadde dårlige vaner  – eller hadde innvortes syke organer. Viktig nok. Ekspertene vitnet om at de for sin del trimmet og trente og holdt seg i form, gud bedre!

Debatten dreide seg lite om mat på alle fat for de fleste av oss. Hvorledes vanlig folk bør innta sitt daglige brød. Takk og lov stod det omsider frem et par kvinner som både hadde smil om munnen og glimt i øyet og som elsket både krem og fløte. Da straks ble programmet både muntrere og klokere og mer interessant for flere av oss.

Selv er jeg meget opptatt av  hva jeg spiser og drikker uten at jeg synes mat og vin er de aller viktigste temaer  på jord. Det er alltfor mye jål og styr om begge deler.  Jeg er hektet mest på helse, mindre på gastronomi. Jeg er dessuten mer opptatt av å dele bordets gleder med andre enn selv å stå ved komfyren. I 47 år har jeg gjort min innsats som hustru og mor og vertinne og laget mat og bakt mitt brød både i fest og hverdag.  Det har ikke stått på meg. Frokosten var erkesunn, og middag skulle inntas når vi i familien var samlet. Å sitte rundt bordet var for meg dagens høydepunk. Slik er det fortsatt – måltider skal deles! Det er noe tristog antagelig mindre sunt å sitte for seg selv å spise uansett hvor kostholdsriktig tallerkenretten er, hvor mye levende lys og blomster på bordet.

Debatten på TV gikk sin solide gang. En utskremt stats-sekretær gjorde så godt han kunne for å IKKE lede oss E inn i fristelse. Det fløy råd gjennom eteren som knaste av knekkebrød.  Gudskjetakk hadde vi glimt av morro, som da Finckenhagen hejet på desserten som skulle både være kremet og fetende. Jeg forlanger selv at en dessert skal være dekadent – et mer dekkende utrykk her i kruska og gullrot-Norge. Skal det være frukt-salat bør den ha en kork med rom over seg. Og kom ikke med slanke-is-krem!  Alle ordentlige jenter liker god is som inntas i sofakroken rett fra papp-begeret – har jeg sett på atskillelige Hollywood-filmer.

Det er en godtog dannet levesett å holde seg til: 1) man skal bo over evne, 2) man skal kle seg etter evne 3) man skal spise under evne. Langt og godt måltid med få retter, kanskje bare 2, rene rådvarer som smaker ekte, generøs tilgang – ikke gjerrighet, ellers får det være.

Runde bord er snillere enn kantede. 8 personer er det maksimale hvis man først skal servere middag for da kan alle snakke sammen. Alltid vakre karafler med vann og vennlig vin også på vakre flasker slik at man ser hva man drikker.  Har man i et hjemmet ost og frukt, brød og vin kan man alltid ta imot gjester.

Ingen i debatten snakket om latter og glede som kostholdsråd. Jeg leste engang en artikkel skrevet av en kvinnelig journalist som i månedsvis klagde over at hun stadig la på seg, fikk ikke ned kiloene uansett og om hvor nedstemt hun dermed ble  slik vi jenter alltid føler på det. Derfor takket hun ja og reiste til gode venner i Malmø hvor hun glemte både livlinje og tristess. Hun lo og drakk og spiste meget og godt og hygget seg alle dagene til ende. Tilbake til jobben oppdaget hun at hun hadde gått ned i vekt!!!

Jeg lever etter 3 regler: 1) Husk det kommer tidsnok den dagen maten ikke smaker. Matlyst er en velsignelse! Jeg har opplevd tragedie som førte til at jeg gikk ned 6 kg på 6 dager, dypt ulykkelig som jeg var. Det er uanstendig slankehysteri hos vanlig velskapte kropper.

2) Lytt til kroppen!  Den sier til deg hva du trenger, hva du fyser på.  Lær deg å lese dine egne signaler.

3) Husk at årstider og sesonger skal nedfelle seg i hva kostholdet skal dreie seg om. I kinesisk medisin handler det om varme og kulde, om søvn og hvile når det er mørketid, mangel på sol og lys forteller oss her nord at vi skal som planter og dyr gå i dvale og i hi. Vi skal frotse i salater ved St.Hans-tider, men trenger tyngre kraftkost i januar.

Det går mot helg og hygge. Antagelig må her trenes også. Påfyll av verdier fra musikk og bok og gjerne TV. Og takk og lov kan jeg servere meg selv fisk og frukt og italiensk iskrem. Den er sunn og veldig god. Men jeg erkjenner at å sette tennene i en indrefilet av hjort er også ren lykke. Kanskje kan jeg invitere noen jeg er glad i til å dele med meg!

I maktenes vold!

Skal man først ha TV – og det må man jo – så må man ha så mange kanaler som mulig. Det er så drivende mye godt på TV, nemlig.

For å kunne skjeldne mellom hummer og kanari, børs og katedral, må man både ha bredt tilbud og man må kunne kodene. Begge deler krever innsats av menneskelige ressurser. Og tid og penger, tålmodighet og medmenneskelighet.

Ved anskaffelse avflatskjerm, installasjon av boks og tastatur og fjernkontroll kommer hjelpen ganske raskt og av seg selv som ledd i handel og service.  Det skulle nå bare mangle for det hele koster mange penger hvis man skal ha ypperste kvalitet og siste utgave.

Men i likhet med digitale media, mobiltelefoni, internett, Ipad og Ipod hvor det  farer  mot oss nye varianter og fabelaktive tilbud ustoppelig, så er det lignende tilstander på TV-fronten.

Innen sportens verden inngåes kontrakter om overføring av engelsk fotballkamper til oss med ujevne mellomrom. TV2 kjøper rettigheter som tilsier at vi arme seere dermed må skaffe oss enda flere TV2-kanaler med nødvendige HD-bokser  i dyre domme. Og enda værre – man kan ikke se svensk og dansk TV uten videre. Canal Digital kan ikke levere naboskapets statskanaler til oss i Oslo. Dette er bare  eksempler på at vi er i maktenes vold.

Nå er ikke vi slikt skapt at vi finner oss i denslags.  Vi tar grep og vil ordne opp for nettopp å kunne glede oss over rikt fjernsynsliv. Derfor ringte vi Get for å kjøpe oss glad overgang til alt og det meste. Vi måtte ha eksperthjelp siden vi er i Den Tredje Alder. Her skulle ledninger puttes inn bak og tastatur behersker foran. Det er store utfordringer for voksne ektefeller, særlig når den ene befinner seg i rullestol og er hjelpetrengende. Å lese bruksanvisninger kommer aldri på tale. De er skrevet både  av og FOR mennesker som i utgangspunktet behersker teknikken. Og i ekteskapelig samvær kan det føre til nesten-brudd og uhyggelig stemning i heimen når den ene sittter og leser, og den andre kryper på gulvet for å treffe riktig hull til rett ledning. Alle slike installasjoner befinner seg alltid nede og i den mørke delen av stuen, forøvrig!

Vi avtalte med Get om tid og sted og boks og kanaltilbud.Dagen før fikk vi kontrakten i brevs form hvor det framkom en betydelig kostnad. Vi vi hadde bestemt oss. Ekspertisen ringte halvtimen før ankomst slik at vi kunne stille til start sammen. Mobilnummeret var skjult slik at vi ikke kunne ringe tilbake for å be om kvarterets utsettelse, så vi hev oss rundt

Karl het den unge ekspert. Han var vennlig og tok grep. Ekteparet satt og avventet og stirret på sort skjerm som sa» Bare vent».  Omsider kom det stort plakatbilde og hilsen om at installasjonen var på plass.  Da måtte Karl gå – hans arbeid var avsluttet.  Ikke før hadde den unge tatt avsted, så kom beskjed fra skjermen at det vil ta opptil 3 timer før ting fungerte! Hjelpe oss – det hadde Karl ikke ymtet om, vi som også ved kanalsøk trengte ung kraft.  Så satt vi der foran faltskjerm i 50mm og glodde. Ikke turde vi koble opp CD-spiller og ikke radio som går over samme super-installasjon. Vi tok for oss avis, drakk enda mer kaffe, men mest satt vi og stirret på en gul stripe som viste oss prosentframgang. I 2 timer hvilte framgangen på 96%.

Vi har nå hundrevis av kanaler hvor vi bare ønsker å benytte oss av halvparten. Hvorfor i all verden  kan vi ikke få velge og kjøpe bare de 50 vi vil ha?  Disse forunderlige familie-pakkene er kombinert for standardgruppe-mennesker i far/mor/barn-fasong. Og like ille – hvorfor har noen redigert tilbudet tilsynelatende hulter til bulter med nyheter kastet hit, sport dit med fjas og tomhet midt imellom? Og nødvendige barnekanaler i bøtter og spann mellom ekkel reality eller urgamle såpeserier? 

Nå har man hørt at jo det er bare å taste seg frem til egen favorittt-liste, man kan kjøpe seg minne-boks og lagre alt slik at man kan selv se hva man vil og når man ønsker.  Ungt folk elsker slike operasjoner. Men vi i Den Tredje Alder må ha hjelp!  Og Karl hos Get har forlatt oss – dessuten viser det seg at Karl ikke er ansatt hos Get, men i et helt annet selskap som Get har hyret inn til marktjeneste i de tusen hjem.

Vi lever nå i Egypt-tider hvor vi sitter fjetret til CNN, BBC, SKY og Al Jazeera. Pluss glimtrende Urix og NRK på plass i godt selskap med TV2.  Når verden er i kok, er vi levende med der vi sitter i norsk trygg avstand, tilsynelatende. Vi betaler gladelig Get for å kunne delta døgnet rundt i slike tider. Og kunnskapskanaler og sportskanaler og britisk DOWNTON  ABBEY og danske BORGEN  er berikende for oss i vårt voksne liv, verd hver krone.

Men når  skjermen går i svart, når teknologien ustoppelig krever hjernekapasitet av ung energi og nyfikenhet, mektige konserner skifter kontrakter – se da er vi  voksne i maktenes vold.  Er det noe rart at vi griper til boken, koser oss i all stillhet eller reiser avsted til varmere land.

Norske titler på film, bok og teater, takk!

I tidlig morgentimer gikk jeg forbi Oslo Nye Teater. Jeg er stor tilhenger av det teateret og ikke minst teaterssjefen selv. Her om dagen fikk jeg på radio en forsmak på musikalen som nå skal oppføres og la da ikke merke til at den på norsk skulle hete THE PRODUCERS !  Mel Brooks verdens-suksess kunne vi glede oss over nok engang for hans Hitler-rock  lød gjennom eteren, og nå skulle alt oppføres i full bredde og for fulle mugger på teateret i Oslo.

Jeg noterte meg dette og hadde begynt å glede meg til begivenheten. Det er mye styr rundt den scenen nok engang. Det dreier seg om økonomi  – tenk det!  Det er Oslo’s eget teater, og kommunen gir visstnok ikke nok støtte og hjelp. Mel Brook vil redde dem, tenkte jeg og så frem til seieren både kunstnerisk og økonomisk.

Som kinodame i årevis kjempet jeg en tapper kamp for å heve respekt for film som kunst og kino som kultur.  Som et ild-sverd i kampen hevet jeg stadig stemme og våpen mot filmimportørenes i deres trang og tendens til IKKE å oversette filmenes Hollywood-tittel på amerikansk til klingende norsk når filmen skulle opp på norske kinoer. Ofte mente de at produsentene » over there» ikke tillot dem å selge mesterverket på vårt nasjonale språk, oftest argumenterte de at de ikke lot seg gjøre for det ikke fantes norske ord og vendinger som var dekkende. Men innerst inne dreiet det seg om penger, selvfølgelig. De sparte kostnader til plakat og trykk og tittel. Og så solgte de filmen så mye lettere og bedre og mer innbringende for alle hadde allerede hørt om produksjonen i månedsvis med stjerner og aktører.

Jeg slo tilbake så hardt jeg kunne – ustoppelig. Filmer på norske kinoer skulle ha norske titler! I den senere tid har da Norge filmpremiere samtidig med USA og Europa forøvrig, så forhåndslanseringen var betydelig svekket. Oversatte bøker hadde alltid en norsk tittel, og litteratur var kultur, dessuten!  Og alltid var det norsk på teateret, skulle man mene.

Idag morges innså jeg at nei – nå er det også slutt. THE PRODUCERS skal stykke hete. Med undertittel DET VÅRES FOR HITLER.  Så hvorfor i all verden kunne de ikke kutte innledningen og kaldt forestillingen bare det, da?  Vi må ikke skli stadig glattere og lettere inn i det anglo-amerikanske språk-området!   Vi skal i smått og gjerne i stort stå imot, bremse opp, nekte å snakke engelsk alle sammen! 

Er det så nøye, da?  Er nå dette noe å hisse seg opp mot?  At et sølle byteater i Oslo selger seg selv og sin verdensberømte musikal med orginaltittel? Antagelig ikke – det har hendt før. MY FAIR LADY – ikke sant? Akk ja – det går nok den veien. Men innimellom gjør det godt å rope ut et siste varsko.

Med oppmuntrende hilsen om suksess – uansett!