Hva var din siste kulturopplevelse? Det politisk korrekte svar skal være siste verk på Den Norske Opera, og endelig ballett!, en teaterforestilling eller en kirkekonsert, kanskje til nød en film fra sør eller en smal bok fra Tronsmo. Aldri kommer svaret: et Tv-program.
» Da KORK kommer til bygda» sist lørdag ble for meg en stor kulturopplevelse. Vi var i Dalane og møtte bygda’s talenter, og av de tre, ble pianisten Ole et uforglemmelig høydepunkt. Ole er autist, men en musikalsk begavelse. Og der satte han seg ved flygelet med selveste KORK som tonefølge, og fremførte sin Mozart, ikke bare perfekt og korrekt, men med triumf i holdning og lysglans i øynene. På første benk hans far og mor, hele bygda som stappfullt publikum og hundretusen av oss norske nordmenn i TV-kvelden hjemme. Applausen var enorm, skjønt Ole på spørsmål fra programlederen, mente den kunne vært enda større! En autist kan få sagt det.
Jeg har et trenet øye for levende bilder. Da jeg unnet meg å se programmet i reprise, slo det meg hvor glitrende teknisk, regimessig programmet var. Kameraføring og dramaturgien var profesjonelt håndverk. Møtet med lokalsamfunnet, energien og samholdet ble vist oss slik at vi ble kjent med et nytt stykke norsk virkelighet. Programlederen fikk vist sider ved seg som var forfriskende og vekstfremmende. Orkesteret i sin utfoldelse ble lekent kameradekket slik det kreves når musikkens tema skal følges fra instrumentgruppe til dirigent og ikke minst til solist. Faktum er at dette var ypperlig fjernsyn hvor nærhet til tid og sted og øyeblikk, der og da fungerte perfekt.
Det ble spilt på følelser. Ingenting slår fjernsyn når det gjelder å vise Det Seirende Menneske. Gripende øyeblikk der mor står foran Ole og knyter slipset og sier til sin sønn: » Nå skal du møte eventyret!»
Som fast leser av «Spectator», har jeg gleden av å få bokanmeldelser, film, teater og opera-analyser , men også kompetent omtale av radio og TV-program. Riktignok er det begrenset hva man selv får høre og se regelmessig av BBC-program. Film derimot kommer på oslokinoer, bøker kan man straks taste seg til på amazon.uk og muligens blir det en Londontur på teater.
Men ANMELDERIET i det kjente britiske tidsskrift er journalistisk kulturtradisjon på sitt beste. Her i Norge har vi NRK som statsbærende rikskanal. Som derfor og nemlig har plikt til å vise oss statsbærende kulturarv på sine kanaler. Og det gjør NRK, gudskjetakk.
Men hva med de riksbærende aviser? Hvorfor dekker de ikke med fagfolk regelmessig kulturbegivenheter, stor som små, på norsk TV? Selvsagt i etterkant, men nå er det jo ikke etterkant mer siden vi kan laste ned og taste frem hva som blir vist når som helst. Avisene gir oss forhånds-snadder om hvem og hvor. Noen ganger anmelder de første episode og dermed blir det med det.
«Da KORK kommer til bygda» blir sett av kanskje 1 million nordmenn til slutt. Det bør da være stimulerende kulturjournalistikk ( og kanskje innbringende) å analysere et slikt samtidsdokument?
Dette bare som et eksempel. Hver uke får det ganske folk impulser og opplevelser av verdi på fjernsyn. Norsk kulturpresse ignorerer oss alle .