Kategori: Media – radio/tv

Pave Benedict XVI er på nett. Han er 83 år. Nå vet vi vel ikke hvorvidt han personlig sitter foran skjermen en vanlig formiddagsstund og taster ivei for å bringe oss kloke ord om de kristne verdier  her i verden eller mangel på sådanne. Vi vet at han selv skriver sine bøker og i hovedsak sine taler. Han er en intellektuell pave, men samtidig anstrenger han seg og sin pavestol for å kommunisere med oss alle på moderne vis. Derfor har han og hans kirke en utstrakt nett-virksomhet, har vi lært.

For riktig mange år siden var jeg på ferie i Roma hvor jeg fikk oppleve å være tilstede ved onsdags-gudstjenesten i Vatikanet hvor Pave Johannes Paul i skinnende hvit drakt forrettet. Jeg glemmer aldri den åpenbaring det var da døren på venstre side der oppe på podiet åpnet seg, og paven tråtte ut og frem for oss hundretalls samlet i hans kirke.  Jeg var og er  sikker på at det var Vårherre selv som stod der i den ranke skikkelsen både reelt og åndelig .

Paven var den gang  vakker og rett, mild i form og sterk i innhold.  Forsamlingen var blendet og beveget slik som alle forsamlinger i hele verden ble i alle år i møte med Pave Johannes Paul. Hans utstråling var enorm og helt uforglemmelig, selv da hans helse var skranten og  han nærmest knelte foran oss, plaget av smerte og alder.

På hotellet i Roma  hørte vi daglig radio hvor vi mest lyttet til språket mer enn lærte og forstod. Det var ikke TV på rommet vårt så vi hvilte ut etter byvandringene med å lese bøkene våre og ellers ha på musikk og italiensk tale, mest for å forsterke og intensivere oppholdet i den evige stad. Radio Vatikanet ble vår favoritt. Og hver eneste dag fikk vi høre Pave Johannes Paul. Som den reform-ivrige kirkefyrste han var, skjønte han mer enn noen annen pave før ham viktigheten av å kommunisere med sin menighet på jord. Han var personlig en strålende formidler ikke bare i taler og i ord, men med hele sitt utadvendte vesen, sin energi, og sin fysiske nærhet selv i den strenge regi som alltid omgir en kirke-fyrste og pave.

I hans tid ble da også Vatikanets informasjon-tjeneste en kraft-stasjon hvor ikke minst Paven selv ble selve kilden og sentrum og opphav. Alt ble oppdatert og profesjonalisert opp mot den tids  media og kommunikasjon.. Og alt lykkedes nettopp fordi hovedpersonen selv – Paven – utstrålte ekte og sann formidling.

 Og så hadde han en så vakker stemme!  Der vi lå på våre hotellsenger i Roma ble det høytid og andakt i rommet bare ved hans daglige hilsen  og velsignelse- eller hva det nå var – på Radio  Vatikanet.

 Moderne media kan avsløre falske toner både i skrift, tegn og tale. Eksperter i kommunikasjon har blitt tungindustri. Det er mye ungt folk verden over som lever av og for og får godt betalt i sitt ustoppelig virke med å gi maktpersoner i politikk, næringsliv, sport og spill og sandelig kirke-og trossamfunn  evne til  å bringe budskapet frem til kunder og pasienter, publikum og troende. Omgitt av tusenårige tradisjoner er Vatikanstaten en  interessant eksempel på hvor moderne informasjonstjeneste  med internett og sosiale media ligger i fremste rekke når det dreier seg om å formidle tro, kirke- og statsanliggende.

Nå er det gått flere ti-år siden pave Johannes Paul reformerte informasjons-profilen i Vatikanet både i kraft av seg selv og sin stemme. I helgen ser vi Pave Benedict sitte i fulle pontifikalier på sin pavestol hvor han formaner sin menighet på jord til å ikke bare praktisere nett-vett,  men kraftig advare oss mot bruk av sosiale medier som falske substitutter for ekte menneskelig nærhet og omsorg, vennskap og engasjement.

Som nyfrelst blogger og opptatt av det utrolige univers som internett er, kjenner jeg på at pavens ord har meget for seg.  Man sms-er og hilser, sender i hurten og sturten e-post til de nære og enda lengre ut. Venner og bekjente kan nåes med signaler om dette og hint. På Facebook er vi sammen på et vis – noen deler ut tanker og tips om både kropp og sjel. Mens de fleste av oss riktig voksne nok mest gir til kjenne standpunkt i mer samfunnspolitisk retning i beste fall. Egentlig vil vi vel bare hilse og si at vi er der! 

Trofast vennskap og varm nærhet forlanger tid, tid til hverandre, at vi er bestandige, på plass, at vi lytter og engasjerer oss og gir av oss selv. Vi bør innta – selvsagt – måltider der vi sitter rundt bordet og ikke benket sidelangs mot flatskjermen eller med nese og blikk ned i mobilen eller I-pad og I-pod eller begge deler. Rundt lunsjbordet i vennekretsen tastes det og meldes videre ut. Selv kjenner jeg det som en fornærmelse! 

Paven har og er verdens moralske stemme. Lytt og lær – å være sosial i media erstatter ikke en hånd på skulderen eller et smil i farten.

Det voksne menneske  – i motsetning til ung kraft  – har økende tendens til skepsis, forbehold og trang til refleksjon. I møte med den digitale verden hvor mobiltelefoni og internett  har eksplodert foran våre øyne,  har vi i Den Tredje Alder vegret oss i det lengste, mange har avfeiet hele revolusjonen, og fortsatt sitter hundre tusener på vent. Vel, mobilen har nok de fleste tatt i bruk og tastet seg ivei med særlig etter at både tallene på tastaturet er blitt større og barnebarna har insistert og instruert etter at barna har gått til innkjøp.

Men å gå på nett, bruke PC, ta del i Facebook og Twitter og blogging!! se det er kvantesprang for det voksne menneske. Seniornett (  jeg er styreformann! ) lærer opp hundre tusener land og strand. Der går man igang med bruk av skjerm og mus, bank og børs, slekt og foto, handel og vandel og minnepinne.  Men de sosiale media er fortsatt dominert av ung kraft.

På tampen av yrkeslivet ble jeg stødig og god på Internett. Men som avgått og privatpraktiserende PC-bruker har jeg stotret meg frem. Tidligere kunne jeg rope ut i kontorfellesskapet når alt gikk i svart.Nødhjelpen styrtet umiddelbart til slik at sjefen i en alder av 55+ straks kom på nett igjen. Som ensomgående i den digitale verden har jeg derimot i hovedsak måttet lære meg steg for steg å avansere i bruk og nytte, glede og fortvilelse. Skjønt eiesnille hjelpere har hørt mine rop underveis når nytt skulle læres og tas i bruk.

Jeg har alltid vært nyskjerrig. Som kinodame i 25 år holdt jeg meg nær hva som var ungt og nytt her i verden av film, kunst og kultur, trend og moter og menneskelig adferd. Som politisk aktiv og som skrivende og menende menneske hadde jeg «fingeren på strengen». Jeg har deltatt i byrommet og i tiden.

Klart jeg måtte gå på nett!  Internett er et univers av kunnskap. I tillegg til e-post og netthandel, til artikkelskriving og forfatterskap leser jeg aviser, ser og hører film og TV foran Pc hver bidige dag. Fortsatt har jeg planer om videre fremgang og innsikt – dette er bare begynnelsen!

I lengre tid har jeg smug-lest, lyttet og tenkt omkring fenomenet BLOGGING. At noen hadde det som yrkestittel, som profesjonelt liv og virke, lot jeg som om jeg ikke skjønte. Inntil jeg nylig ble hanket inn til Ukeslutt i NRK for å delta i debatt omkring fenomenet!  Som styreformann i Seniornett var problemstillingen; hvorfor var blogging bare for ungdom?  Hvorfor deltok ikke eldre og voksne mennesker på denne arena?

I møtet med ekspertisen, rett på luften, i samtalen og debatten ble jeg forført til der og da til for åpen mikrofon å love meg selv og alle lytterne å lære meg å blogge.

Dermed var det gjort!  Nå er jeg igang. Hvorfor?  Først og fremst fordi jeg traff på et ung menneske som hadde all ekspertise i faget, men som samtidig delte min egen visjon for samfunnsengasjement, for deltagelse, for kunnskap og for fremskritt. Dernest fordi jeg vil skrive, mene og påvirke.  Som artikkelskribent og forfatter har jeg erfart at avisredaksjoner har sin agenda som jeg aldri helt kan stole på eller avfinne meg med. Og som forfatter av bøker er man inne i en industri av forleggeri, av lansering, av boksalg og markedsføring som man virkelig ikke har styring på. Hvis man så ikke er dikter eller skapende kunstner, men bare menings-menneske tar det år og dag før man har fått boken utgitt. Den blir lest av få og anmeldt av ingen.

BLOGGING kan man selv redigere, utgi, skrive, forme hver dag, ustoppelig og alltid. Har man kloke tanker, en god penn (? ) har man gode hjelpere i domenet, har man sansen og  tak på samlingen og er i tiden ???? – kan man bli lest av flere, man kan få kommentarer, tenke sammen, snakke sammen, mene.

Men det viktige aspekt for meg er at i stedet for å snurpe miunnen og fnyse i forakt for at dette rommet med sosiale medier som facebook og twitter og blogging bare er for ungdom, bare er sjofelt, dumt og vulgært, så bør voksne som meg heller delta, endre, gjøre det anstendig og klokt og verdifullt!  Vi som har det med å reflektere og trekke med oss erfaring og perspektiv – vi må fylle rommet med slikt perspektiv overfor uforbeholdent ung energi.

Igjen; de unge blir bedre mennesker når vi voksne er sammen med dem. Og omvendt – vi eldre blir til de grader bedre når vi deltar sammen med ungdom! Og verden blir bedre å leve i når vi er sammen om det.

Fra idag av er også jeg blitt blogger!  Følg med!