Ingeborg Moræus Hanssen

Liker ikke stille byer. Har man vokst opp i en blomsterbutikk, har man hatt ansvar for kinobedrift – da får man angst for stille by. Uten kunder. Uten inntekter. Uten publikum.

Det var uhyggelige tider i pandemi-stengt by. Det har vi glemt.

Nå har man hatt stille uke med 17.mai-stengt og Kristi Himmelfartsdag og derpå helg. Det startet tirsdag før Nasjonaldagen , helgedag på torsdag og fredag som var hverdag, var det bare min bil i hele Frognertrafikken – pluss røde Ruterbusser. Fredag klokken 20 – altså en levende hverdag – var det igjen bare min bil fra et privatselskapet i hele verden. Det var folketomt. Lørdag like ille. Søndag var søndag.

Bekymringen gjelder handelstanden, butikkene. De er jo åpne utenom helligdager. Men når nå kundene ikke kommer, så kommer jo likefullt utgiftene! De tar ikke langfri, nei. Husleie og strøm, lønn og tariff. På gateplanet med diverse butikker som selger fisk og vilt, klær og ost, frukt og grønt, interiør og bok – velsignet være – de er enkeltforetak og privatdrift – de kan jo ikke leve med et slikt handlemønster!

Ille nok med storsentra selvsagt. Men disse er jo » industriforetak» som har sin egen finansverden. Min bekymring går til levende mylder av viktige små spesialbutikker.

Det er nok ikke til å forundre seg over at det blomstrer med netthandel og hjemmelevering. Når nå småbutikkene går dunken, når bare kjøpesentra blir alternativet – da er det klart at vi må få mat og klær og alt rett til døren. Hele døgnet. Hele uken.

Maimåned er en dum bytid – bortsett fra 17.mai! Ellers i hele året blir det torsdagen hvor det handles før man dra avsted fredag og med oval weekend og hjemmekontor, Mandag ettermiddag kommer man tilbake til byen . – Det vil si bare 3 ukedager hvor handel skal fungere! Det kan jo ikke gå.

Kafe og restaurant og kos og sosialt fellesskap gir liv til byen. Likeledes er det folkevandring til de store kultur-attraksjoner . Men småkinoer dør, men de større holder koken. Så vidt.

Byen min har forskjøvet seg mot nye områder. Vi på Frogner og Briskeby – Majorstua – vi bor på landet. Her er det fred og ro i 4 dager.

Det er Sørenga – Bjørvika – som mysser av folk. Pluss Grønland og Grunerløkka i lengre tid. Der er det liv og røre. Fra Munch-museet langs kai og under Akershus festning til Rådhus og Nasjonalmuseet og AstrupFearnley, Tjuvholmen og Frognerstranden går det en strøm av spaserende. Det er byløypa i 2023.

Så kanskje er det ikke noe å bekymre seg over. La oss dra på hytta! Og handle i småbyen, på torget, hos lokale slakter i bygda eller fra fiskebåten ved kaia.

Takk – begge deler. Skjønt kanskje mest det første. Barnas dag – så derfor. Media fulldekker Nasjonaldagen vår – ikke minst fra Oslo – hvor NRK og TV2 kappes om å ha de mest gøyale påfunn innimellom den storslåtte reportasje fra selveste barnetoget med faner og flagg og korps. Og hvor de kongeliges tilstedeværelse på Slottsaltanen naturligvis blir vist oss uopphørlig.

Øverst på Karl Johan bort i svingen har NRK en slags stasjon hvor gjester og kommer og går for å kommentere festdagen. Men ikke minst for å smake 17.mai-mat og dermed få lære hvordan man serverer festmat den dagen. Rare greier – for man skal jo ikke ut å handle og kokkelere før om 1 år!

I 1974 var jeg Formann i 17.maikomiteen i Oslo. Gikk først i toget med Ordfører Bull og Rådmann Helge Sivertsen og Politimester til hest. Å stå der å hilse kongefamilien var stort. Men noe som også er stort og bevegende er bekransningen av våre kulturbærere gjennom tidene. Dagen starter med det. Wergeland, Bjørnson, Ibsen , Ivar Aasen, m.f. men også krigshelter og politikere .

Ikke minst i hovedstaden. Ikke minst på Vår Frelser gravlund.

Det er merkunderlig at denne tidlige seremonielle og høytidelige start på Nasjonaldagen aldri blir direktesendt i verken NRK eller TV2. Aldri!

Her dekkes bunadstradisjoner og matskikker og korpskultur og ikke minst skolefaner – men vår stolte og viktige kulturhistorie går stille og pent for seg på den vakre kirkegården. Selv har jeg introdusert begivenheten for utallige utlendinger, tilreisende, og sannelig norske nordmenn på besøk 17.mai i Oslo. De kommer alltid tilbake. Vi også.

Folk flest er der i dannet flokk. Borgerskapets diskrete charm. Stille og smilende og hilsende går flokken i kjent rute fra minnestund til minnestund. Talene er TALER, ikke pludder og prat. De gir innblikk i den gang og nå, ikke minst. Selv vet jeg ikke noe norskere på 17.mai. Når jeg har vært i utlendighet, lengter jeg alltid tilbake til Frelses Gravlund om morgenen under grønnskjæret i vakre mai.

Under sørgepilen i 1974 satt datter av selveste Bjørnstjerne Bjørnson – Dagny – i en alder av 98 på benken. Som formann for arrangementet gikk jeg bort til denne gamle kvinnen for å hilse. » Hvem er nå De! » ropte hun opp. Høflig svarte jeg selvsagt uten at det gjorde inntrykk. Men hva så ! Jeg har hilst på datter av Bjørnson ! Hun døde forresten sammen høst – antagelig ikke av stunden på benken og min håndhilsen.

Rundt i det ganske land blir 17.mai markert med bekransninger av lokale helter av flere kategorier. Det er tradisjon, må vite. En stille tradisjon som altså drukner i gøy og hurra og fest og morro.

Godt er vel det. Måtte bare minne om minnene.

Gratulere med dagen uansett.!

I voksent selskap over morgenkaffen drøfter vi alltid Fredrik Solvangs program kvelden før. Det er to NRK-nyhetssendinger som vi alltid følger : Dagsnytt 18 og Debatten. Vel kan man taste seg frem både før og senere og se Tv når det passer. Vi gjør kanskje også det. Men voksne seere er ganske så trofaste hva gjelder de overnevnte. Det hører med blant oss.

Selv følger jeg alltid Kringkastingsrådets møter. Sist var det programmet » Kåss til kvelds» som ble debattert – ikke programmet så meget, men hvorfor programmet ble fjernet. Det var så populært- ikke minst blant de voksne. Grunnen var at nettopp at vel var det bra med voksne, men nå gjaldt å treffe ungdommen. Det hadde de ikke lykkes med – derfor var det mislykket. Og ble fjernet.

Dagsnytt 18 og Debatten er nyhetskultur på sitt beste i NRK. Antagelig treffer de dårlig på ungdomsinteressen. Hva vet vi.

Uansett – Fredrik Solvang er en usedvanlig god programleder. Han kan være hardtslående og pågående. Men det skal han jo være. Men han er en smilende slugger – det hjelper! Hans temaer rykende aktuelle. Ofte i forkant også. Det beste ved debattene er at han henter frem forskere, fagfolk som politikere og influensere( unnskyld ) og menings-folk må bryne seg mot. Eller omvendt,

Vi trenger en rikskringkasting som er kulturbærer. På politisk debatt. Også utenom valgkampsendinger. Slik det alltid har vært. Skulle bare mangle. I god tradisjon satt man benket foran Kjell Arnljot Wigs sendinger dengang da. Da varte programmene gjerne i timer! Sjefen røkte pipe til og med.

Her er vi ved programmet DEBATTEN . Siste sending hadde man samlet et interessant panel med fagfolk – ikke minst – omkring matproduksjon og miljøhensyn På 40 minutter ble det fremholdt tunge argumenter til og fra, for og imot. .Slik det skal være.

Men kjære Kringkastingssjef – gi nå dette viktige programmet til Fredrik Solvang minst 1 time! I beste sendetid ! Ikke om natten. Å fremføre argumentasjon, la refleksjoner få sin plass trenger sin tid. Det går uansett ikke med flere tenketankere i raske 40 minutter. Det er ukultur.

Ser til forundring at NRK 2 viser kvinnefotball 2 ganger 45 minutter. I flere omganger. Toppserie meg her – toppserie meg der. LIkestillingskamp eller ikke.

Det sies at Norge er en sports-nasjon – ikke en kultur- nasjon.

Her er et eksempel.

Det er to av oss – professor Vinje og jeg som mener østfolddialekten er ubrukelig i høytidelig offentlig sammenheng, men ellers til bli glad av. Vi har begge ment den også er stygg -det burde vi ikke ha sagt. Selv trenge jeg nesten politibeskyttelse etter å ha hevdet det i møtet med østfoldinger i et debattprogram om tema. Herr Vinje har nok selv kjent på behov for skuddsikker vest. Stygg / pen – beskrivelse skaper storm.

Min kjære og nær venn Georg Apenes var fra Fredrikstad og kunne snakke skjære , pære dialekt.Selv vokste jeg opp i Sarpsborg. I muntert lag snakket vi både om data-kunnskap og om film og kinoproblemer hvor vi brakk løs på bred østfold-dialekt. Det ble som om vi stod på en scene i en folkekomedie. Der er det østfolddialekten er suveren – der er det ellevill moro, ille moro, som vi sier det.

Men hverken datadirektører eller kinodirektører kan enten det gjelder offentlig opptreden om dype samfunnsutfordringer med overvåking og inngrep i privatliv eller det er åpning av en festforestilling med velkomst-tale på gulvet på Colloseum – da kan vi ikke snakke med den bredeste og folkeligste østfolddialekten. Det går bare ikke. Vil blir ikke tatt seriøst.

Og stå ved en båre, holde avskjedsord til en avdød offentlig person eller selv en kjær og nær person – man kan ikke da bruke østfoldsk ordbruk og stemmeleie. Det går slett ikke. Det blir pinlig, Det blir folklore og lokalkomedie i kapellet.

Som student måtte man ta eksamen i fonetikk hos professor Ernst W. Selmer. Vi som kom fra Østfold, vi visste at den eldre herre kunne ha stor overbærenhet med oss ved muntlig eksamen hvis vi hadde en særdeles interessant dialekt.Det hadde vi jo ikke – sammenlignet med frodige og virkelige storslåtte norske dialekter ellers fra i landet. Vi hadde de brede l -ene og ellers lite å skryte av. To av oss var fra Sarpsborg og hadde fått et hint om at det var selve uttalen av navnet på byen vår professor Selmer ville være interessert i. Det viste seg å slå til. Sasssborg eller Ssssasborg ble tema og professorens levende interesse der og da. Jeg slapp unna med å måtte utlegge fonetikkens øvrige saksfelt. Jeg var ikke særlig god, for å være ærlig.

Professor Selmer besøkte søndager byens mange kirker for å forske på hvorledes prestene uttalte Fader Vår og andre faste liturgiske bønner og tekster ved høymessen. Som forsker var han først og fremst opptatt av fonetikken, ikke om det var uttalen i og for seg. Stygt eller pent? Neppe. Men helt sikkert klarhet og diksjon. Respekt for samtale og kommunikasjon i menneskelig samvær var hans fagfelt og hans vitenskap.

Dialektbruk i det offentlig rom er dagens hete debatt-tema. Vi må få være oss selv. Dialekten vår er vår identitet, også når vi er nyhetsformidlere i NRK, f.eks.

Derom strides de lærde. Mon tro om de nå er så lærde – eller som det heter i Østfold om de er så gørrflinke.

Kjør debatt!

Vårt nye store kulturbygg i Oslo har allerede befestet seg som et valfartsted som alle må besøke. Fenomenet er ikke et museum, ikke en katedral, ikke galleri – det er nettopp – et univers. Som alle flokker seg mot.

I tillegg er bygget både i form og innhold vært tema i norsk kulturdebatt noe som også styrker tiltrekningskraften. Malerkunstens kanon, arkitekturen, finansiering og økonomi, dynamikken i hva som skal henges opp og vises hvor og hvor lenge og hvorfor og hvorfor ikke., kompetanse, ledelse, politisk innblanding osv osv. Større blir det ikke!

Nå må ingen tro at dette nye Nationalmuseum er stedet man finner vår nationale billedkunst, Joda – selvsagt, men glem nå det. Bygget rommer kunst i alle uttrykksformer, arkitektur og design. Så her stiger ( eller triller ) man inn i et univers . Rett og slett. Og et enormt univers.

Når man går i en bokhandel, må man kjenne kodene. Litteratur-kodene. Ellers er man fortapt. Nå har vi levd i århundrer med bok og bøker de fleste av oss, så vi går ganske så rett på sak.

Det samme med å se TV – vi kan kodene og vet å finne kanaler for hva og hvor og når.

Skal man besøke Nationalmuseet, vet man som førstegangs-gjest hverken ut eller inn, opp eller ned. Det er riktignok en skog av betjening som man kan spørre innledningsvis, og informasjonsskranken er betjent med kompetanse og vennlighet. Så får man et kart eller en katalog eller bok hvor alt står å lese .

Bare det at den skulle vi ha lest på forhånd. Vi har riktignok hørt begeistrede anbefalinger fra familie og venner og noen og enhver. Gode tips og for all del – dette MÅ du se, sier de begeistret.

Vi startet frisk med gangbesvær slik at vi hadde medbragt rullestol og trillevenn, som hadde medlemskort og viste vei. Når det er sagt – gallerier og museer og kunsthaller med billedkunst forutsetter at man kan gå! Man skal bevege seg fra skulptur til skulptur ,fra bilde til bilde, fra monter til monter. Alle andre kunstopplevelser – konsert-kino-kino-teater – da går man til et sete. Og kan sitte og nyte. I galleriet skal man gå! Derfor – kjære gallerister – dere bør ha en skog av vakre rullestoler stående for oss som også vil oppleve kunsten. Det er da en menneskerett.

Tilbake til National-museet – som førstegangsbesøkende ble man rett og slett overveldet. Ikke bare av skjønnhet og rikdom, bekreftelse og gjennopplevelse, men også av samtidsutrykk og kunst man bare ikke kjente til og var derfor uforberedt for å motta. Noe var som nakkeskudd. Mye var som barnlig jubel – så gøy!! Så lite musealt.

Etter timer var vi klar for hvile ved bordets gleder. Kafeterian . Jeg elsker runde bord. Der var det runde bord. Men en møbelgruppe var for kortvokste.De var sikker designriktige, men for lave for oss godt voksne. Glem nå det. Fra lang trening som Kinodame, kan man lese publikums-suksess. Det strømmet på med folk i alle aldre og alle slags. Museet er barnevennlig – bare det! De er velkomne, de.

Det ble en stor dag. Timesvis med inntrykk. Konklusjon er klar – dette tar et liv å leve med. Større blir det ikke.

Må nevnes : -det er så stille ! I alle rom – i hver en krok – det er et dempet mylder . For en triumf.

Dengang da man besluttet å legge flyplassen til Gardemoen, var det stor ståhei , for å si det mildt. Noen av oss heiet på Hurum som om det hjalp. Noen av oss visket lavmælt at våre fly skulle i hvert fall lande på Fornebu. For å vitse det bort, liksom.

Gardemoen var jo som å dra til Lillehammer. . Fortsatt kjennes det veldig langt å kjøre til flyplassen. Alltid lengre enn man husker. Merkunderlig nok er kjennes det kortere når man skal hjem. Byen møtes oss tidlig, heldigvis. Nordover er det bare landbruksområder – først når vi ser Vebjørn Sands vakre stjerne, skjønner vi at vi nærmer oss noe stort.

Gardemoen er stor. Og større skal den bli! Generelt liker vi ikke flyplasser. De er som å komme inn i et fremmed univers. I gode gamle dager var det hjemmekoselig, det var mennesker som hadde pyntet seg, herrer med frakk og sannelig også hatt. Rike folk som flottet seg. Vi andre likte å være i den store verden som altså ikke var så stor. Den gangen.

Nå er flyplasser enorme. Og mennesker er spøtt like, like reiseklær, like trillekofferter, like barn, like ansikter. Vi er alle i en travel strøm, følger skilter, ser aldri hverandre, bare haster og glir forbi inntil vi synker ned i lounsjen , i gaten, i østersbaren, eller pizzabaren. Da har vi handlet billig vin og ansiktskremen og sjokoladesnadder. Gudskjetakk er det bokhandel! Det er da kultur, må vite.

i vender oss aldri til flyplasser. Ikke til Gardemoen heller. Den utvides, løypen blir anderledes. Og jo eldre og mer trenet man vel er, så smyger det seg på en spenning om hvorvidt flyet går osv. Vi blir mer engstelige enn reiseglade. Idet hele tatt er transportetappen en mental og fysisk påkjenning – vi skal jo ut å oppleve verden! Vi som skal realisere drømmen, treffe dem vi er glade i, nyte og bli rikere på livet. Og så sitter vi der å engstes.

Flytoget er det beste med å skulle ut å fly. Flytoget menneskelig-gjør flyplassen. Flytoget beveger seg på bakken, i landskap og kjennes trygt og veldig kjent, trofast på minuttet og titt og ofte , litt om natten, men hele dagen. Slik tog alltid har vært – mennesker er i disiplinert ro, finner sete og ser hverandre. Vel kan man av vanvare hive seg på vanlige NSB ( unnskyld) -tog som skal lengre og langt. Men de reisende er fremmede, liksom. Derfor er Flytoget intimt mellom oss som av herrens grunner har bestemt oss for å ville reise avsted. Langt.

Da vi fikk Gardemoen og grudde eller var spente for hva nå en flott og diger flyplass var langt fra Oslo ville bringe – vi elsket jo Fornebu – vi gikk ombord på det vennlige og menneskelige Flytoget. Fra første stund ble det hengivenhet og kjærlighet. Vi blir normale av å stige på/av Flytoget.

Norsk tog er helt bakpå. Vi er et lite togland, som ministeren selv sa det. ( En grunn til å reise til Sveits, er at der kan man fråtse i togreiser!) Ikke går det tog til Europa, Bergensbanen tar for lang tid, Dovrebanen også. Men Flytoget som er en norske triumf av et tilbud – se det skal nå nedlegges!

Så det var det. Alt var bedre før.

Min datter reagerte på en invitasjon hennes kinodame-mor hadde fått til å bli med på et Toppen Bech-program med et par kjente gjester. Det var for en ung datter litt for «koselig.» Da mor bedyret at det hadde med film og kino å gjøre, sa hun oppgitt: Prøv å se litt mild ut, da.

Da programmet kom på luften, hørte jeg min datter si: Du ser kvalmende mild ut, mamma.

Vel – dette er kanskje litt for privat, men rådet fra datter har fulgt meg resten av livet. Man får lett sinnarynker mellom øynene. Man blir ikke bare alvorlig, men bekymret. Midt i fjeset.

Det er en tid for bekymring, dyp bekymring. Verden er seg ikke lik. Klimakrise og demokratikrise, krig og økonomisk uro. Hjemme på berget hvor vi bor beskyttet for det meste, hamrer nyhetsbildet mot oss like fult. De av oss som ikke lukker oss inne i egen hule, men kjenner på fellesskapet, blir preget av alvor. Helseforetak, skole ,sosial ulikhet, men også usikre på om landet styres , at myndighetene har oversikt – det er sannelig ikke rart vi ser urolige ut midt i ansiktet.

Våren lar dessuten vente på seg. Vi bor mot nord, men det får være måte på. I byen her ligger brøytekanter og snøhauger og venter på å blir fjernet. Arme vare-bilister som skal skal trille inn kartonger på holka. Vi privatbilister vet jo at vi helst skal la bilen stå hele året og sykle til butikken – vi sverger til vår enkle fremkomstmiddel. Å gå til fots er livsfarlig.

Nok en grunn til rynker og stive skuldre.

August er min favorittmåned. Da det er orden på natt og dag. Det er skygge, det er lukter og fuglesang og frukt og bær og sopp. Men først og fremst – menneskene er så milde i ansiktene! Og også så mye penere. Etter ferie, etter sol og varme og fritid og natur – vi er på vårt mest vennlige. Ikke bare med hverandre, men med oss selv.

Til så lenge – (Gudbedre – det er bare mars) – lyset hjelper. Det er en glede som kommer til oss uansett ,uten at vi må ta grep. Dessuten har vi alle våre kilder til lyset inne i oss og hos hverandre. Og med hverandre. Da blir sinna-rynkene borte av seg selv.

Det heter å ha et mildt åsyn. Kanskje skulle vi trene på de små ansiktsmusklene. Ikke bare de store.

Denne problemstilling er et luksusfenomen. Mennesker som sulter og lider har ikke tanken på noe annet enn å bli mette og skaffe seg mat. Så egentlig er det nesten skammelig å stille spørsmålet og problematisere tema.

Når det er sagt – i vår rike velferdsstat handler det om mat til store og små, gamle som unge. Alle media teppebomber oss med tips om riktig mat, motemat, billigmat og sunnmat, sesongmat , nasjonalmat og lokalmat, selskapsmat og festmat.

Det er så mye mat! Selv har jeg aldri vært så opptatt av mat. Bortsett fra at den skal være sunn . Til gjestebud skal den være generøs , aldri gjerrig. Gjestene skal kunne forsyne seg 3 ganger, minst. Å komme i selskap hvor maten er utporsjonert – det lukter man bare man kommer over terskelen.

Måltider er som livet – der er også faser. Småbarns-fasen hvor man samles så godt man kan. Travle foreldre må administrere både seg selv og barna så man kan møtes rundt bordet. Omsider. Videre er ofte måltidene i den fasen et styr. Man skal jo oppdra, må vite. Da er det lett at det blir drama i stedet for munter harmoni.

Så er det familietreff med besteforeldre og onkler og tanter rundt bordet hvor det fortsatt er barn. Måltidet da kan bli enda mer oppdragelse. Besteforeldre er så charmert slik at alt som barna har måttet lære av bordskikk og spise pent av maten, plutselig blir kullkastet. La de yndige får søle i vei.

Så er det ungdomstiden hvor det er litt av en logistik å få fullsamling av kjernefamilien. Jobb og møter, skole og trening og atter trening, lekser og foreldremøter og bursdager -så hvis man virkelig mener man skal ha måltider sammen rundt bordet ( og ikke på barkrakker langsetter) – a¨t man skal se hverandre i øynene og se hvordan man har det, nemlig, så gjelder det å disiplinere hverandre mot full samling. på ett eller annet tidspunkt. Uansett. Måltid er ikke mat – det er å samles.

Selv befinner man seg i den fase hvor måltid er noe helt spesielt. Man er alene i heimen. Ektemann er død og barna og barnebarn er travle i tiden. Søndagsmiddag er en tradisjon – skjønt etterhvert hvor livet farer avsted, blir det sjeldne treff. Mandagen skal dessuten forberedes. Man skal roe ned i eget hjem. Men hverdags-måltidene er blitt en treningssak. Man har aldri likt å spise alene. Ei heller dekke til bare en person. Også lage mat til bare seg selv – det er liksom bortkastet, forgjeves. Man kan selvsagt sette seg foran speilet så man blir to, men det trikset holder ikke i lengden.

Man har lært seg til å ikke være så opptatt av maten, men igjen av måltidet – foran Tv eller med bok eller avis. Da glemmer man at man er alene. Så er det vakkert vinglass og vakkert dekket. Og best av alt – et selskap av en venn eller en assistent . ( butler er mangelvare, dessverre) Hadde man bodd i Paris, hadde man gått til sin stamkafe med fast bord og dagens meny. Det gjør ikke enkefolk i Norge.

Viktigst av alt – at man har matlyst ! Egentlig er det selve poenget uansett fase og tilstand i livet. Til alle som plutselig får det for seg at man skal slanke seg ( ikke sykdomstilfelle men kosmetikk og utseende) – ikke gjør det! Det kommer tidsnok den dagen man mister appetitt .

Velsignet være det daglige brød ( og vin) Med eller uten noen å bryte brødet med.

Signe måltidet.

Aftenpostens lørdagsavis gir all grunn til optimisme. Side på side med fristende reisetilbud vitner om at her er ingen dyrtid ,nei.

Det er tydeligvis et marked for ferieturer. Noen frister oss med Norgesferie – skulle bare mangle – men de aller fleste helsides annonsene dreier seg om eksotiske reiser til eksotiske land langt herfra. Det er dyrt og deilig,

For oss langsomme og bevegelseshemmede kan vi ta elvecruise. Ikke bare i Europa, men også i Asia. Hvis/når vi først kommer oss gjennom Gardemoen så fører flyene oss kloss nær floden. Og så ombord på fredelig og stødig tilværelse. Ingen sjøsyke-tabletter er nødvendig, og man kan ligge flatt og nyte flatt og bli værende mens unge og frisk klatrer seg på land og til idylliske byer og severdigheter, borger og vingårder, museer og kirker.

All denne annonse-rikdom på fristelser vitner om at norske folk vil reise herfra, ta avsted, og oppleve verden. Men også at vi har god råd- tydeligvis. Mange av oss – de fleste. Volumet er stort og trykket desto større – markedsførere vet jo hva de betaler for av helside på helside.

Det er forunderlig. Livet er jo blitt så dyrt for oss alle. Strøm og renter, hus og hjem. Politikere slår hverandre i å beskrive dystre tider både nå og fremover. Lønnskampen har skarpe våpendrager allerede før den har begynt. Klimakrise med vinter i California og tørke i Italia og Australia flyter av varme og flom.

Finansminister og økonomer gir ingen lystelig fremtid. Næringslivet slutter seg til.

Oppi det hele er verden farlig. Krigen skremmer – skulle vi tro – reisenæringen og oss alle. Og vi blør av sorg og fortvilelse over hva vi daglig får se av redsler fra Ukraina. Streiker og opprør, politisk uro hjelper heller ikke på glede og overskudd selv her i vårt eget trygge land. Selvsagt er vi solidarisk med krigsofre – så solidariske at stats-budgett og privatøkonomi skal og bør strammer inn på vår egen pengepung .

Og reiseplaner, Trodde vi. Men nei – siste nytt fra charterturismen er at den går så det suser. Slik den gjorde før pandemien og før krigen. Og charterreisene er for vanlig folk. Nå er det deres tur.

Ja – da så. Holke og knallkulde i mars sliter på hverdagen. Så kanskje er det flukt og drøm som får oss til å bite på fristende reisetilbud. Ikke vet vi – vi undrer oss bare og blir hjemme.

Og betaler regninger.

Det kalles diksjon – kunsten å uttale en tekst eller tale.

Som trofast NRK-tilhenger må det være meg tillatt – hvilke kvalifikasjoner kreves av faste programledere og ellers utagerende journalister i å formidle nyheter og annen seriøs tv- og radio-formidling til det norske folk? Lærer de noe om å heve røsten og snakke tydelig? Kreves ferdigheter i diksjon?

Vi trofaste er jo mest voksne og godt voksne mennesker. Da er det kjent fakta at jo eldre man blir, jo dårligere hører man. Og det har slett ikke bare med selve lyden å gjøre. Det hjelper ikke bare med høreapparat. Godt voksne mennesker kobler informasjonen saktere! Stemmene må helst være klare og ordene distinkte . Man må ikke snøvle.

Som kinodame gikk det klare beskjeder til kinomaskinistene – jo eldre forsamling , jo lavere lyd . Høy lyd ble støy. Film er mye lyd. Men samtaler og dialog blir klare nok – og utenlandske filmer har dessuten undertekster, takk og lov. Men lydbildet – musikk og vind og vær og støy. – er dominerende i nymotens film. (Gammelt knep: jo dårligere story, jo høyere musikk)

Men hva gjelder radio og TV , – det er aldri problem for lyttere og seere foran skjerm og ved radio selv å heve eller senke volumet . Men så er det den menneskelige tale, debatt og dialog. Heldigvis har NRK en generøs og korrekt holdning til dialekter. Medarbeidere får lov til å snakke på sitt naturlige morsmål. Det er berikende at det norske språk har en så rik flora.

Men hjelpe oss hvor vanskelig det kan være å lytte til kloke ord når deltagerne ikke snakker klart og tydelig. At NRK inviterer oss alle til å snakke i vei som gjesteartister, .får så være. Politikere er taletrengte og taleklare, men når selveste Erna trygg og klok farer i vei på sitt bergensmål – man kan miste både appell og klokskap. Hun snakker ofte så fort . Og når nå debattanter sitter på hjemmekontor med rare kameravinkler og så har en engasjert dialekt og mumling – da blir poengene borte i stemmegrums. Ikke minst i viktige DAGSNYTT 18. Forøvrig er gullrekken av programledere der eksemplariske i uttalekunsten – diksjonen. Ingen nevnt ingen glemt.

Men tilbake til NRK. Vår statskanal. Det burde være et sertifikat for å slippe til i seriøs formidling at man hadde bestått eksamen i diksjon. Og kanskje et lynkurs for panelet i klar tale i muntre program som NYTT PÅ NYTT at de ikke i farten bare skal henvende seg til hverandre og le seg skakke. Få av gjestene snakker distinkt og i lunt tempo. Det glipper for så mange av oss på fredagskvelden, vi – der hjemme. Vi kan jo se programmet i reprise med undertekster, selvsagt. Men det gjør vi jo ikke – dagen-derpå-morro er ikke det samme.

I god teaterkunst-tradisjon er det mest de eldste, veteranene som idag på scenen praktiserer «teaterstemmen» . Særlig Nasjonalteatret har hatt de største skuespillere med de største stemmene . Og de er der ennå ! Sverre Anker Ousdal snakker Flekkefjord-dialekt som klinger krystallklart for oss alle – ikke minst vi eldre. Fordi han kan «tale». Han trenger ikke denne mikrofonen på kinnet, han nei.

NRK har et ansvar – mer enn andre kanaler – å være vår kulturbærer også i norsk talespråk – sånn til hverdags. Vi trenger å forstå hverandre mer enn noen gang. Vi har det vanskelig nok i den store mediaverden. også. Da må folk på skjerm og radio løfte haken, åpne munnen og kanskje se for seg den enorme tilhørerskare de har foran seg – ikke minst våre nye landsmenn -. Budskapet kan være så mangt, både skjemt og alvor. Men husk KLAR TALE! i det minste i kjeften.