PSYKISK HELSE – OGSÅ ET TEMA FOR ALDERDOMMEN.

Siden det er Verdensdagen for det tema, skulle man tro at også helsetilstanden hos gamle folk ble viet oppmerksomhet. Gudskjetakk dreier det seg mest idag om ungdommen som sliter med alvorlige problemer om å finne ut av livene sine. » Det gjør ondt når knopper brister» .De trenger all hjelp, raskt og riktig. Hvis de skal tro på fremtiden og seg selv.

Den siste fase i livet blir mest beskrevet som hvile og ro, klokskap og fortjent tretthet. Men den kan virkelig oppleves som et dramatisk fall i mål og mening . Etter et langt liv med ektefelle og barn og jobb og travelhet, kan det ble fryktelig stille og ensomt. Ektefellen er borte, de unge lever ikke på andre siden av tunet, yrkesliv er over og ut, de egentlig venner fra oppvekst og ungdom er ikke lengre i live. og nettverk skranter eller blir overfladisk godprat.

Det er da det gjelder å ha et lyst sinn. For nå røyner det på.

Det er sannelig min hatt ikke så lett. For i alderdommen trenger man hjelpere. Gode hjelpere, trygge hjelpere og kvalifiserte hjelpere. De skal nå helst stå klar fra det offentlige, som det heter. Man har betalt sin skatt og har sin pensjon. Men daglige rapporter i media og ellers fra lokalsamfunnet og av egen erfaring avslører stor mangel på mangt og det meste. Ydmykhet og tålmodighet og takknemlighet må hentes opp fra dypet i sjel og sinn. Når det altså likefullt ikke fungerer.

Så kan man kjøpe seg hjelp – hvis man har penger på bok ( bør planlegges!) .

Siden den gamle dermed i det private hjelpeselskapet har et klart kundeforhold, kan man med større kraft forlange som kunde at tjenesten leveres. Det gir rettere rygg og større håp – man er mindre ynkelig trengende, liksom.

Også i privat pleieomsorg hender det at det svikter. Tariffen treffer – fordi de ansatte skal ha ordnede forhold. Og merkunderlig nok er det på et vis opplest og vedtatt at syke og trengende er mindre avhengig av besøk og hjelp i helgene.

Så igjen – det gjelder å ha et lyst sinn når vikarer og uerfarne og ukjente skal plinge på og ha sterke hender og vennlig innsats. Og skape lørdag og søndagshygge i heimen. Vær takknemlig, du gamle!

Ikke vet man nok om hvorfor gamle folk kan bli bistre og sinte og gretne. NOen hevder at man er frisk så lenge man er sint. Det er feil. Man blir syk av å være sint. Man blir sint når man blir redd. Man blir sint når man opplever at hjelpere som skal komme, ikke kommer. Man blir sint av å vente. av å miste verdighet og kjenne på egen ynkelighet.

Karen Blixen mente at humor er den tredje viktigste egenskap å ha ( etter mot og evne til å elske et annet menneske) . Velsignet være at humor kan man ha uten å ha et lyst sinn. Galgenhumor og svart humor – uansett dreier det seg om å se det muntre i situasjonen. Å ha et skråblikk på tilværelsen.

Siden det er Verdens helsedag for god psyke – la oss minne hverandre om at mange har det forferdelig verre enn oss, og at Norge er det beste land å kjenne på glede, humor og munterhet.

Tenn et lys. Det er oktober uansett.



YTRINGSPLIKT.

Vi som har levet en stund. Vi som har opplevd en hel verdenskrig . Vi bør kanskje minne hverandre om at vi bør anstrenge oss for å ytre oss i fellesrommet, vi også.

Men verden er seg ikke lik. Septembermørket kryper på. I skrivende stund dundrer en amerikansk president løs på Kongressen, på pressen, på det internasjonale fellesskap. Det britiske parlament venter på statsministeren som sitter på nåde. Og det britiske folk roper og skriker og vil visstnok ikke være med i Europa. Isbreene smelter, været er sint og aldri har det blåst så stygt og ofte. Store konsern går konkurs. Folkemasser lider av sult og angst, og alt for mange flykter i båter som ikke bærer dem over et stille Middelhav.

Kanskje har Dag Solstad ment noe klokt med sitt utsagn nå i Klassekampen om at alderdommen kommer beleilig . Vi gamle kan gi oss over til godstolen og bare være forvirret, småfrese mot Dagsnytt 18, og overlate verden til de unge, ropende, demonstrerende og sinte. Verden er liksom ikke vårt problem – vi har gjort vårt og fortjener å hvile, å være trette.

Det er feigt. Rett og slett. Ikke vet vi svaret på så meget. Forskning og teknologi, det digitale tempo slynger oss ut med sentrifugalkraften. Men vi har erfaring og perspektiv. Vi har det historiske og det etiske bakteppe – som ikke fremadstormende ungdom har. De har mot og tro og kraft.. Det skal vi slett ikke hindre dem i å ha. Fremtiden er jo deres.

Men vår plikt er å ytre oss SAMMEN med disse unge. Våge med stødig stemme å møte deres argumenter nettopp med vår erfaring, vår refleksjon. Vi må skjerpe oss, lytte på hva de roper og forlanger, se hverdagen fra deres ståsted. Vi skal ikke minne om at alt var bedre under krigen. Men skal interessere oss for deres bøker, deres musikk, deres ritualer. Og møte dem på deres banehalvdel med adekvate spørsmål . Hvis vi kan delta på samme frekvens, vil resultat av våre møter i fellesrommet bli klokere og bedre.

Det er fryktelig slitsomt. Men det gir vitalitet i tankespennet – det er faktisk hva vi trenger når alderen kjennes kroppstung og stiv.

Alle priser vår ytringsfrihet. Gudskjetakk. Den kan sannelig også vi eldre benytte oss av. På møter av alle slag, i fellesrom , på sosiale media må vi våge å fremstå nettopp som eldre, som erfarne og forhåpentligvis som klokere.

Vi har rett og slett ytringsplikt!


VI GÅR PÅ KINO FOR Å DRØMME OG FLYKTE – DERFOR «DOWNTON ABBEY»

Hvorfor skjønner ikke filmanmeldere at det er hva det handler om? I møtet mellom lerret og sal – mellom film og publikum – det er DER det skjer.

Gjennom et langt kinodame-liv har jeg aldri sluttet å forundre meg over hvor ensidig filmanmeldere analyserer en film. De kan sitt fag, bevares, og vet alt om produksjon og regi, om manus og aktører. Og selvsagt «leser» de filmen med dens kunstnerisk kvalitet – eller mangel på det – når de skrider til verket og ser filmen og så skriver hva de så har sett. De er kunnskapsrike og har sin integritet.

Men den mest perfekte film kan bli en total fiasko. STanley Kubric bommet fullstendig med «Full Metal Jacket» .Den var mesterlig, men falt helt igjennom hos publikum. Og en film med 70% vellykkethet kan bli en 200% suksess. Gabriel Axel`s «Babettes Gjestebud» ble en triumf.

Nå går DOWNTON ABBEY på norske kinoer. Den har fått lunken mottagelse fra kritikerne. Joda – den presser for meget sammen på for kort tid. Persongalleriet – velkjent og elsket – kom i kortformat. Som Tv- serie ble det mer luft mellom dramatikken, og såvel herskap som tjenere ble mer hele mennesker .PÅ enormt Colosseum-lerret og på bare 2 timer fikk vi visuelt pustebesvær.

Men hVA gjør vel det! Husker så godt at da OUT OF AFRICA skulle ha premiere, invitere kinodamen eksperter på Karen Blixen – danske Lone Klem og professor Erling Nielsen – og flere litteraturkjennere på en førvisning. Selv om jeg selv elsket filmen, ville jeg ha en kvalitetstest fra intellektuell ekspertise. HVis filmen også forførte dem, ville filmen bli stor.

Det lille ekslusive publikum i prøvesalen satt fjetret. Og da det hele var over, kom Erling Nielsen bort til meg og sa på vakkert dansk: Jeg vet ved Gud at Dennys Finch Hatton aldri danset i måneskinn med Karen Blixen. Men jeg kunne ikke stå imot!»

OUT OF AFRICA er fullkommen film på det store lerret. Et episk drama, virkningsfullt tonefølge ( Mozart!) , et storslått skue, uforglemmelig fotografering og stjerneprestasjoner i rollene i regi av Sidney Pollack .

DOWNTON ABBEY kan bare sammenlignes fordi den gir oss drømmen og skjønnheten . Vi flykter avsted til den mest snobbete overklasse, i den klassiske engelske slottskultur og den mest feilfrie landsby og de vakreste landskap. Men også et karakterskarpt tjenerskap med trofasthet og stolthet og viktige egenskaper uten opprør og revolt. HVor menneskelige det hele ble med den avhengighet som utspilte seg mellom herskap og tjenere.

Så sitter man nok engang på kino og drømmer seg bort i mørk sal. Man slurper i seg rikdom og skjønhet og romantikk. Glemmer klassekamp og nød og elendighet -( skjønt når det i TV-serien forekommer til de grader, ja så er det også uendelig vakkert).

I en verden 2019 hvor ingenting er seg lik, hvor verden er ganske dramatisk og skremmende – ja så går man til drøm og flukt på kino for noen timer. Det gjorde man i tidligere tider hvor også mennesker hadde det vondt og vanskelig på 1930-40-tallet – Hollywood var aldri så skinnende og gloriøs som da Fred Astaire i smoking danset ned de vakre trappene til smektende evergreens.

Man sier med Woody Allen: Du kan greie alt så lenge du kan gå på kino.

IKKE SPØR HVA HELSEMINISTER HØIE KAN GJØRE FOR DEG. SPØR HVA DU KAN GJØRE FOR HELSEMINISTER HØIE

Et forpliktet liv går ut på at vi som har ressurser og styrke skal dele med flere. Jo rikere man er, jo mer skal man tilføre andre. Og styrken skal man bruke til fellesskapets beste.

Alderdommen er en triumf, ikke en tragedie. ( Det går galt til slutt ) Men jo eldre, jo mer interessant. Og den kommer til oss med stor sannsynlighet. De fleste lever nå til de både blir 80 og 90. Og er sterkere og friskere enn noen gang før . Men all statistikk viser at vel er man godt voksen som 60åring, og ved 70 er man fortsatt ganske så rørig og i farten. Noe skjer fra 80. Da blir det mer plager og vondter og legebesøk og reparasjoner . Men det vet vi jo!

Det merkunderlige er at det forbereder vi oss ikke på! Man tar ut tidlig pensjon og den store kosen. Vi fortjener å nyte vårt otium, sies det. Og mange drar stigene opp etter seg og lar ung kraft sørge for velfredsstat og vekst og fremgang. Og når så man skranter og er hjelpeløs, ja da forutsetter man at samfunnet og staten stiller opp. Helst gratis.

Norge har et sterkt demokrati. NOrdmenn er likestilte. Nordmenn har tillit til styresmakter. Norge er et struttende rikt land. Og Norge er et godt land å bo i. Men er det et godt land å bli gammel i?

Nei – fordi vi ikke har en alderdomskultur. Nedverdigende forhold på pleie og sykehjem er et resultat av det. Det er skrikende behov for varme hender. For oppdatert ernæring. Først i 2017 kom man på at beboere på pleiehjem og sykehjem kanskje skulle få middagsmat når det var middagstid. Og ikke sulte fra ettermiddag til frokost.

I alle fellesrom er de gamle fraværende. Ved KOngens Ord er ingen over 60 år. I kommunestyrer og organisasjoner og Storting er gamle, vise kvinner og menn fraværende. I trafikkbildet legges det opp til at alle har sterke bein og rett rygg også i 5 måneders vinterføre.

Kanskje er det de eldre selv som svikter. Som da den digitale revolusjon feiet inn over oss, vegret seniorer seg å komme på nett, komme på sosiale media, delta. Det var så fælt – det fikk de unge ta seg av. Som om nettet blir bedre ved at stemmer med erfaring og kunnskap og perspektiv var tause.

Alderdommen er også en forpliktende fase. Alderdommen må forberedes. Og vi må begynne allerede fra 60 år. Vi har da en plikt til å ta vare på oss selv – vi som kan., så lenge vi kan.

  1. Bli ikke syk. Man må trene, passe kroppen, spise mindre, drikke mindre, være aktiv, la seg behandle av fysioterapeut , gjerne massør, ( dyrt) kle seg fornuftig, og sove . Hjernen må ha hvile og oppladning.
  2. Penger hjelper. Det er ikke mer demokrati å kjøpe seg nytt kjøkken, ny bil, ny tv, nytt elvecruise enn det er å kjøpe seg hjelp i huset, hjelp ved sykdom, en sykeseng. Ved fra 60 å forsake ting og tang og heller bygge opp en konto, så kan man altså kjøpe seg hjelp når alderen krever det. Og det gjør den!
  3. Man må bo riktig som gammel. Ikke ha vindeltrapp. Bad og toalett ved soverom – ikke måtte gå i trapp til denslags! Planlegging, ta grep.

Sylvi Listhaug sloss for valgfrihet i eldreomsorg og vil ha både privat og offentlig helsehjelp. Hennes frihet er en individuell frihet, ikke en forpliktende frihet. Men hun er ikke alene om det. De fleste vil ha : takk, begge deler. Fastlegeordningen hadde ikke klart seg uten Volvat. Selv priser jeg meg lykkelig for å ha anledning til å betale pleie av blødende idrettsskade på lørdag når fastlegen har fri. Fastlegeordningen er under debatt – den er en velsignelse og må styrkes ved å bli mindre omfattende.

Å kjøpe seg hjelp er å kunne gå ut av køen til Helseminister Høie for at de som VIRKELIG trenger det skal komme rettferdigere , raskere og rettmessigere frem. Det er så mange av oss som bør vike for alle dem som MÅ pleies, som lider nød og som er alvorlig trengende. Skal vi i fremtiden ha den veferdsstaten, den tryggheten og det solidariske samfunn vi har bygget opp – ja da MÅ vi som har ressurser og styrke bidra til det. OGSÅ i alderdommen.

Så spør seg – hva kan jeg gjøre for Helseminister Høie?

MAKE AMERICA MINE AGAIN.

Det er ikke til å holde ut. Etter massakrene i USA opptrer Amerikas president Trump uanstendig , primitivt og oppblåst. Hans taler og utspill avslører nok engang et ordforråd som er på barnestadiet. Han hevder at våpenbruk ikke er problemet hos massemordere, men psykisk lidelse og påvirkning fra sosiale media. Han lar seg raskt fotografere smilende og fornøyd med sin hustru som bærer et nå foreldreløst barn. Han lyver om oppmøte og vertskap, fornekter protester og angriper pressen – hans første fiende.

NRK viser for tiden en dokumentarserie om Dynastiet Kennedy. Samtidig leser jeg biografien om John Kennedy jr – han som styrtet i flyet. Enda engang ruller det frem oss et Amerika med visjoner, med forpliktende ressurser og ansvar, med moralske verdier, med kunskap og kultur og dannelse. Det Amerika man alltid har sett opp til og kunnet stole på. Dynastiet Kennedy fortsetter med nå en senator Joe Kennedy III – måtte han føre arven videre.

Etter 8 år med Barack Obama og hans Michelle og døtre kommer Donald Trump. Han har en stilvakker voksdukke av en hustru ( for tiden) . Han har innsatt sin favorittdatter som nærmeste rådgiver og en svigersønn som skal redde freden i MidtØsten. Det er helt uforståelig.

At Donald Trump har sitt velgergrunnlag i bestemte befolkningsgrupper har vi lest oss opp på. Det er til å begripe. Men det er helt ubegripelig at Det Republikanske Parti med sine folkevalgte i Kongressen, i Senatet og Representantenes Hus – kloke og voksne og erfarne fra det ganske land – IKKE står opp og frem i protest. Det er deres ansvar at verdens viktigste leder er en skamløs og primitiv leder som fornekter sannhet og splitter et helt folk og en nasjon. Og har utfall som avler vold og redsel.

Trump har avlagt ed om at han skal samle og lede. Noen MÅ kraftfullt stå opp og frem i hans egen flokk.

John McCaine er borte. Selv legger jeg inn i min aftenbønn at Donald Trump ikke må bli gjenvalgt.


ALDERDOMMELIG FERIELIV.

Ferielivet har også sine faser. Det kommer med alderen et behov for flatmark, mindre stein og ur og klatring og trapper når man skal reise hjemmefra og nyte natur og hvile og andre omgivelser.. Det kommer et sterkt ønske om ikke lengre stå ved komfyren og lage mat til besøkende , familie og venner. Ferie er å gå til dekket bord, ha sitt eget rom med utsikt, få sin seng oppredd og klar, la badehåndkle kunne ligge på gulvet til noen henger opp nye.

Det er noe unorsk ved å rett og slett dra på hotellferie. I Norge! ( mer akseptabelt i Syden) Som ekte norsk skal man ha sitt eget feriested – en hytte ved fjorden eller på fjellet. Eller begge deler. Som regel er hytten også en generasjonsforpliktelse, et arvestykke som må føres videre. Og som er en sterk utfordring til fred og forsoning mellom de eldre som alltid egentlig hører hjemme der, og de nye generasjoner som selvsagt skal feriere videre med far og mor og unger, svigerdøtre og etterhvert ungdom med kjærester osv osv. Antagelig har norske advokater her et inntektsområde av uante dimensjoner.

Etter 4 dager lukter det av gjester og av fisk. Å være hyttegjest selv hos sine aller nærmeste, bør altså avsluttes etter 4. døgnet. Men sommeren er ukelang. Det er da man bør finne på noe på egenhånd – som gammel-

Man kan reise på cruise., men det forutsetter innledningsvis en lengre flytur. Man kan ta avsted på busstur., det er fra egen by. Da bør man ha god kondisjon for sosialt fellesskap – man er evig sammen i bussen, må vite. med allsang, ved måltider, ved sightseeing osv. Man kan også finne seg sin elv i Europa å ta båtferie i flatt lende., men også da må man om Gardemoen. Flyplasser er anstrengende for oss eldre.

Eller man kan rett og slett bo som fast gjest på badehotell i eget land. Sesong etter sesong. Eget værelse og eget bord. Det kan sterkt anbefales. Særlig hvis hotellet er bare timen fra hjemstedet med egen bil. Og har deilig varmt svømmebasseng også utendørs!

Det er noe med å være fast hotell-gjest. Vel betaler man dyrt på hotell – men som trofast ferierende får man så mye gratis av omsorg og pleie og vennlighet. Det er som å komme hjem til noe eget. Personalet hilser til «luen.» . Det gjør så godt å bli gjenkjent.

Apropos utgifter. Et hotell- opphold koster penger. Norske penger. Man drar liksom kortet mer påholdent i Norge enn når man tar av til Syden og utland. Da glir kortstrimen lett og uten hemninger. Det er som det skal være – man er da på ferie! Hjemme er det som om det er en annen valuta. Vinen er da virkelig forskrekkelig dyr?

. Men med streng selvdisiplin og kostholdsregi for kropp og helse, skal man ikke måtte innta 3 fulle måltider hver dag, Lunsjen kan være et smørbrød. Og middagen kan være bare en forrett. Uansett er det luksus å gå på restaurant 3 ganger hver dag, bli servert, få tøyserviett og hvit duk og vinekspert som velger perfekt hvit vin til fiskeretten.

Et ferieopphold på hotell blir en sluttsum som kan virke stor, ufortjent stor selv for en sparsommelig enkefrue. Men hva koster det ikke å ha et eget feriested? Antagelig er bare strømregningen og enkelt vedlikehold på like mange tusener.

Som nevnt – livet har sine faser. Selv i alderdommen hvor man har evig ferie, kan det være godt og kanskje nødvendig å ligge under et annet tak, ta dager ved havet eller på vidden, se horisont og få et avbrekk med natur og luft og omgivelser annerledes enn i den trygge heimen. Nye mennesker, nye observasjoner, nye bøker, ny rytme og nye små begivenheter.

Samtidig som man gjerne kommer tilbake – som til hytten – år etter år til sitt faste rom 334 med utsikt til England og sin egen balkong hvor bølgene rulle mot stranden der under.

Også i november foresten . Og ved påsketider.


ER EVERT TAUBE BLITT ELDREOMSORG?

«Tre om Taube» seiler videre fra Engelsviken Brygge. Det er 22. sesong vi kan oppleve den svenske nasjonalskalden og hans uendelige univers av viser og musikk, liv og levnet. Nissa Nyberget med Lars Klevstrand og Hege med Rino og Hermund vinkler hver sesong i tekst og toner Evert Taubes vidunderlige musikk-skatt på en ny måte – like sprudlende musikalsk og alltid med overraskende profil.

Det blir ikke sommer uten et besøk i Engelsviken, uten fiskebutikken, uten blåskjell og sjokoladefondant og så Evert Taube ovenpå – reisens mål og mening. .

Når man er av svensk ætt og har vokst opp i Østfold med Strømstad og skjærgården og svenskekysten – ja, så er Evert Taube en personlig og privat kulturarv. Hans poesi og hans musikk er som julesalmer og påskemorgen og 17.mai med nasjonalsang og » Norge i rødt hvitt og blått» . Vel har vi Prøysen og LilleBjørn Nilsen – men de når ikke den svenske trubadour til knærne. Evert Taube var et geni. Og han er min.

For meg er det blitt 14 sesonger ( kanskje juger jeg litt opp?) med besøk i Engelsviken. Hver gang gripes jeg av jublende musikalsk glede, men også av nostalgi og romantikk . Man nynner og synger med – og plutselig er man evig sommer-ung.

Så hvorfor er alltid forsamlingen av eldre årgang? Antageligvis er yngste tilstedeværende i Engelsviken 65 år. Selv har man blitt 80 og noterer seg det i savnet av ung kraft. HVorfor er viseskatten til Evert Taube blitt eldreomsorg? Er ikke de unge og de passe voksne opptatt av seil og sjø og skjærgård samt pampas og Rønnerdahl som danser i nattskjorte over gresset! Rosa på Bal og Anglamark og å kunne ro uten årer? Og å ligge på armen til den man elsker? Det er jo strålende poesi og visekunst!

Visekulturen går i bølger. Den har tidvis vært struttende ung og opprørsk, tidvis med gullkantede Ole Paus og Åse Kleveland med flere. De er der, og takk for det, men i likhet med Bellman er altså Evert Taube av en større og egen dimensjon. Det er derfor man undres over fravær av ny og ung nysgjerrighet og oppslutning.

Noe av det triste ved alderdommen er stadig å få bekreftet at de helter og forbilder man selv har vokst opp med innen kunst og kultur, politikk og samfunn – de aner ikke folk flest lengre hvem er. Snart er det bare Fabian og Enkefruen som husker Wenche Foss. Hvem er Danny Kaye? Det er bare å fortsette …..

Evert Taube har en stor og sterk posisjon i Sverige ( også takket være sønnen Sven -Bertil på 85 år!) Takk og lov for Engelsviken og de utrettelige entusiaster så kan vi nordmenn også leke vi har blomsterkrans i håret og danser med Calle Schewen inn i lyse sommernatten.

De unge blir jo også gamle – rekruttering er bankers. For kunsten er evig skjønn – Evert Taube også.

Nok et besøk – tror jeg har vært der 14 ganger – bekrefter

LYTT PÅ RADIO.

Ja, gjør vi egentlig det.

Som Enkefrue hører jeg alltid på radio. Det er det første jeg slår på om morgenen. Jeg hører bare på P2. Det er som dagsrytme, som klokke, som selskap , som fellesrom . Nyheter – Ekko – Nyhetslunsj , til og med samenytt osv. Radiolytting er for å kjenne landet mitt. Og P2 står alltid på også når jeg låser meg ut. Så er det liksom noen der når jeg låser meg inn igjen.Da er det noen venter og er hjemme.

NRK lider av reprise- sendinger . I beste radiotid på lørdag og søndag morgen sendes velkjente program nok engang. Da blir det Alltid klassisk , velsignet være.

En vakker sommeraften satt 14 voksne venner fra nærlingsliv og i ledelse rundt generøst middagsbord. Samtalen gikk lystig og lett om siste reise, nytt fra barn, og ferieplaner. Men så ble det om bok og politikk , ikke minst. Samtlige var internasjonalt orientert – referanser gikk fra Economist og Financial Times til hjemlige Dagens Næringsliv og Finansavisen og Klassekampen .

Plutselig ble jeg klar over at jeg satt der og refererte til noe interessant på radio som ingen andre hadde peiling på. For ingen hørte på radio stasjonært og regelmessig . Alle hørte på PODCAST ! Samtlige hadde sine favoritter. Samtlige podcast var seriøse og hadde, som Economist , høy kvalitet.

Podcast er er et nytt og sterkt fenomen. Selv har jeg tastet og lastet og lyttet. NOen er forskrekkelige » løse i fisken» uten redaksjonell form og innhold. Men fenomenet er ikke bare kommet for å bli, det er uhyre interessant å lære seg å skille – som alltid mellom skitt og kanel – , finne kunnskap og relevante problemstillinger til såvel forskning som politikk. Fremskrittet må frem – podcast er fremskritt.

Podcast forsterker vår tids individualisme,. Podcast er fragmentert lytting – vi søker til enhver tid hva den enkelte av oss finner fristende og verd vår tid og oppmerksomhet. Der er ingen faste programtider, ingen tydelig redigering. På samme måte som vi kan skrive og mene i vei på vår blogg – i stedet for å sende innleserinnlegg, skrive debattinnlegg ol, så er podcast hver mann sin radiokanal. Det er som en kraftig understrøm av radio – og kan også være TV-program som går som podcast forøvrig – og det er opp til den enkelte av oss å lytte, lære og finne .

Kringkastingssjef Eriksen presenterte her om dagen NRKs høydepunkt for TV-høsten. HVorfor holder ikke han ikke en slik presentasjon av radioprogrammene ? Eriksen understreket statskanalens betydning som kulturbærer for det norske folk. At vi skulle samles om Tv-begivenheter – og særlig viktig å fange ungdom, fikk vi å vite.

Jeg har flinke ungdommer i familien. De leser bøker, følger med i samfunn og politikk. Men de ser aldri på Dagsrevyen! De hører aldri på P2 . De følger med på CNN, de laster og taster og . De hører på POdcast!

NRK er vårt fellesrom. Vi trenger å sitte » rundt leirbålet» . Kjenne på at vi er mangfoldige og norske og har tilhørighet. Kringkastingssjefen burde like kraftfullt annonsere til og for oss om NRKs radiotilbud. NYhetsdivisjonen er formidabel. EKKO er dagsaktuell og har en stab av kunnskapsrike medarbeidere. MUsikk og kultur, underholdning, Salongen og dokumentar.

I mitt stille sinn tror jeg egentlig at det er for sent. Tidligere hørte vi til og med på fiskerinytt! Og ingen ringte til voksne folk under Dagsrevyen . Nå går vi hver for oss med lyd på øret og nyheter på skjerm.Hver bidige dag takker jeg for statskanalen vår, men det sniker seg på en bekymring om at det er forbi.

Til sålenge – LYTT PÅ RADIO!


JAN GRUE OG JEG.

Det var boklansering hos Norlie Bokhandel. Jan Grues nye bok om posthumanismen skulle presenteres i samtale med Dag Hareide. Jeg ankom pr. el-sykkel i god tid og satte meg ned med et eksemplar av den nye boken. Den var umiddelbart svært krevende, men jeg tenkte alt ville bli mer avklaret ved samtalen mellom de to.

Jan Grue ankom i sin tunge rullestol. Jeg er kjent med rullestoler- denne var forbausende kort og liten, men bevares – effektive hjul og tydelig letthåndterlig. Forfatteren beveget seg ut og opp for å hilse rundt og ellers ta en titt på noen bøker i hyllene. Dag Hareide hilste på – vi er bekjente – og jeg sa jeg gledet meg til å møte mennesker med gode hjerner. Dag bemerket – «og med gode hjerter» . Håpet han antydet at det også omfattet de av oss på tilhører-setene. Samtalen ga mot og lyst til å skjerpe seg. Å sitte forøvrig i en bokhandel, innrammet av bøker, med 60 voksne interesserte, lesende folk og de to herrer ved podiet – det ble en hyrdestund i en katedral.

Jan Grue fascinerer meg. Det er noe med hans unge fremtoning og alder. Og hans vakre og alvorlige ansikt. Glimt i øynene og lett til smil, men han har en åpen og lys seriøsitet ved seg. For en tid tilbake satt han i på fredagskvelden i NYTT PÅ NYTT hvor det jo i panelet skal være sprudlende replikker i forbifarten. Jan Grue skar igjennom med lavmælt og begavet morskap som overrasket alle oss som aldri før hadde opplevd mannen . Ikke bare var han ny, men annerledes.

Og det er det Jan Grue er. Hans forfatterskap og hans liv og virke går ut på å løfte opp i en intellektuell verden med, en levende virkelighetsbeskrivelse av hvordan man må leve et anderledes liv. Han utforsker ikke bare arbeid og fest og livet generelt, men ikke minst utforsker han språket – det byråkratiske, diagnostisering og hjelpemiddelbesvergende univers han og andre som er annerledes ,må forholde seg til i SIN vanlige hverdag. Han reagerer sterkt og stadig på det han kaller sosialpornografisk fremstilling av mennesker som er funksjonshemmet ( et ord han misliker enormt!) og altså annerledes.

Jan Grue fikk som barn en diagnose -spinal muskelatrofi. Han er rullestolbruker. Han er professor i språkvitenskap og i kvantitativ metode for spesialpedagogikk, forfatter av noveller, barnebøker, spaltist og ble hedret for » Jeg lever et liv som ligner deres» – en betagende litterær fryd av en bok.

Hvorfor betyr Jan Grue så meget for meg – bortsett fra lesefryd? Min ektemann ble annerledes 5 juni 1994. Han ble truffet av en bil og meid ned på sykkel. Brakk nakken og ble lamm. Hele 22 år levde min mann og jeg og vår familie i en helt dramatisk ny virkelighet.

Takk og lov for at vi hadde styrke og ressurser. Takk og lov for at vi hadde i » ryggsekken» et livet langt liv hvor min mann og jeg hadde viet livene våre til verdier utenfor oss selv, at noe var viktigere enn oss selv. Hvor ofte tenkte man ikke på hvordan et ungt menneske som blir rammet av » å leve annerledes» kunne greie all den kraft som skal til for å oppnå lykke og fullt og rikt menneskeliv med en så dramatisk start. Som Jan Grue.

I vårt liv handlet det om time for time, dag for dag år etter år Å VÆRE TRAGEDIEN VERDIG. For min mann i rullestol – alltid pen i tøyet, alltid oppreist i tanke og omtanke, aldri sutrende, men evig takknemlig – han ble f. eks. hoiet ned til i stolen, ropt til med fornavn som om han ikke bare hadde gått i stykker i kroppen, men derfor også i hodet. Min mann var en prins!

Det er også Jan Grue. Han bruker all sin kraft til å løfte seg selv og alle annerledes unge og eldre opp i en verdighet. Når navnet nevnes blir folk så opprømte av positiv begeistring .Han er på et vis en norsk Steven Hawkins.

For all del – boken om posthumanismen, den forskerhjerne som ligger bak hans faglige tyngde må ikke skremme noen fra å lese og lytte til Jan Grues menneskelige og poetiske formidlingsevne. Hans video om hvorledes han ble far og møtte foreldrerollen – er akkurat så gjenkjennelig for det enhver mann opplever til enhver tid . Muntert og sårbart, lett selvironisk .

For en lykke i alderdommen å berikes av ung kraft. Løp og kjøp, les og lær.


FOTBALL ELLER FESTSPILL – hva samler oss nordmenn.

NRK satser på fotball. Onsdag kveld var det Fredrikstad mot Sarpsborg i CUP-serien. Den kampen ble sendt i sin helhet.. Samme kveld var det åpningskonsert i Bergen. Der var det festspill, må vite. Den begivenheten ble ikke sendt på NRK.

Tirsdag ble Abelprisen delt ut i Aulaen. I år var det første gang en kvinne ble tildelt prisen. Karen Uhlenbeck er en stor forsker, men også en stor personlighet. Abelprisen rager like høyt som en Nobel-pris. Norge skal være stolt av å ha den ære å hedre det intellektuelle menneske med en slik pris. NRK viste ikke den begivenheten heller. Vi fikk et glimt på Dagsrevyen.

Vi har feiret 17.mai i det ganske land. NRK teppedekker grunnlovsfeiringen – dvs. først og fremst barnetog. Fremfor alt barnetoget i Oslo. Skulle bare mangle.

ALDRI har NRK funnet å dekke bekransningene den dagen på Vår Frelsers Gravlund . Wergeland – Ibsen – Bjørnson og Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Selv mener jeg at det er høydepunktet på Grunnlovsfeiringen i Hovedstaden. Der møtes «borgere» av byen, høy som lav, venstrefolk som konservative, bunadskledde som blådressede. Det er et stille tog på grytidlig morgen som beveger seg i god tradisjon for å høre talene og korsang, man nikker og hilser og står på faste plasser. Jeg har tipset ambassadører og tilreisende dit for å oppleve denne tradisjonelle høytidsstart på dagen med oss. Det er ikke bare et stykke norgeshistorie, men fremfor alt en kulturel dokumentasjon. Stillheten i omgivelsene, skjønnheten i trær og blomster, gravstenene i all sitt alvor – jeg vet ikke noe norskere på 17.mai.

Og i alle byer og bygder i det ganske land har de slike norske vakre tradisjonelle morgenritualer. Som stille forbigåes på skjerm og på trykk.

Seremonier 8.mai på festingsplasser både i Oslo og i andre byer hvor nordmenn av dag hedret nordmenn fra dengang da – se, det ble til glimt i farten på nyhetene.

NRK svikter sin oppgave som kulturbærer ved å nedprioritere kulturelle merkedager, høytidsstunder, merkestener i det ganske land, på små som store scener. Det arrangeres intellektuelle og ofte krevende seremonier , det avdukes og åpnes og markeres konserter, maleriutstillinger, prisutdelinger . Tidligere ble det rullet ut røde løpere ved nettopp Festspillene i Bergen, ved Høstutstillingen i Wergelandsveien, ved teaterpremierer, – vi som slett ikke kunne delta hverken her eller der – vi fulgte spent med nettopp på NRK. Det bandt oss sammen i åresvis.

Nå for tiden slår statskanalen til i ukesvis med Melodi Grand Prix for både barn og ( visstnok) voksne i finaler ( og semifinaler!)både hjemme og ute. Kom ikke der.

Som nordmenn vil vi gjerne sitte rundt leirbålet, ta bølgen, kjenne på fellesskap og tilhørighet. NRK gir oss alt dette til fulle i idrett og i sport. Vi er altså en sportsnasjon , ingen kulturnasjon!

Jeg tror NRK og media og vi alle undervurderer behovet for dypdykk i vår norske tilhørighet. Vel er verden stor og farlig, som Majesteten jo har klokt sagt – vi nordmenn er alt og så mangt. Men vi elsker landet vårt, vi heier på helter og heltinner, vi vil stimuleres og løftes og samfunn av idag, men med røtter og natur og hverandre som har holdbarhet og kvalitet i tid.

NRK er ikke kommers og tribunefyll. NRK er tradisjon og kultur. Det kan til og med også være lønnsomt – på sikt.

Hva med OLSOKDAGENE i Nidaros! Husk festivalen i BARONIET I ROSENDAL

Vi er klare, kjære kringkastingssjef Eriksen.