KÅRE WILLOCH – OGSÅ BEST PÅ KINO.

Det var en tid hvor kinokulturen og filmtilbudet i Oslo hadde en stor oppslutning. Byen hadde et tilnærmet monopol – alle kinohus hadde en egen profil og repertoaret måtte ha en kulturell forpliktende bredde. Kinoen var jo kommunal, eid av publikum selv og skulle dekke et tilbud til høy og lav, ung og eldre. All norsk film skulle bli vist og viktig var å balansere opp europeisk film mot den angloamerikanske dominans. Nordisk film og » den andre filmen» – asiatisk og film fra sjeldne kulturer ble vektlagt og vist.

Statsminister Kåre Willoch var inne på tanken om også å omgjøre kommunal kinodrift til privat foretagende. Siden denne kinodamen hadde statsministeren som nær bekjent, ble det utvekslet mang en meningsutveksling mellom oss om dette. Men Kåre Willoch tenkte klokt – det som er i orden, bør ikke repareres. Oslo Kinematografer forble kommunal i hans tid.

Kåre Willoch var en sann kinovenn, nemlig. Han kom mer enn gjerne på premierer, men tok ofte nærkontakt med kinodamen for å få en anbefaling sånn til hverdags. Han og AnneMarie var trofaste besøkende – kino er jo så upretensiøs og kan bare tas i farten når man har en ledig stund.

Jeg husker godt at han gikk på Gimle kino for å se en tåreperse av en amerikansk film – «Terms of Endearment» med Jack Nicholson og Shirley MacLaine. Jeg undret meg over hans valg, men i etterkant har jeg tenkt at Kåre Willoch som var en veldig privat og litt sky person og alltid vennlig og med kontrollert agerende – kanskje han likte å sitte der i kinomørket og la følelsene ta tak. Kinorommet er jo det eneste rom hvor vi kan gråte. Det kan også statsministre trenge til – tenkte jeg.

«Man blir bedre statsminister jo mer man går på kino» . Film på kino den gang da ga en nærhet til hva som rørte seg blant folk flest. Dessuten var kinofilm den kunstart som nådde verden ganske samtidig i motsetning til andre – litteratur – opera – musikk – billedkunst. Idag er det digitale rom globalt fullt av alt og det meste. Det er bare å taste vei.

Kåre Willoch var min favoritt statsminister fordi han gikk så mye på kino. Hverken Gro eller Stoltenberg fant veien til Oslo-kinoene så trofast og så ofte.

Statsvitere og historikere får forske på Kåre Willoch som politiker og statsmann . Kinodamens analyse er kun en sorgmunter parentes .

Med dyp takknemlighet.

JO BIDEN – IKKE TENK PÅ DET.

Presidenten fylte nylig 79 år. Han ble grundig undersøkt på sykehus. Han var veldig frisk, bortsett fra tidvis host og hark på stemmen. Og han hadde blitt stivere i gangen.

Den ranke og flotte herren antydet at han ville ta gjenvalg i 2024.

Han må ikke det. Dessverre – han blir for gammel.

Jeg var nær Astrid Gjertsen – den tidligere politiker og statsråd. Hun var 10 år eldre enn meg. Hun sa til meg: husk, Ingeborg, når du blir 80 år, da begynner kroppen å bli gammel. Det går bra til sålenge. Hodet og tanken kan være spenstig og fri. Men kroppen blir ikke det. Tvert imot.

Både Astrid og all  statistikk viser at fra 80 år blir det hyppigere reparasjoner, hyppigere sykdom, mer legebesøk og piller og slitasje. Og alder – rett og slett. Astrid ble 90 år. Jeg er 83. Jeg husker på henne hver dag.

Jo Biden vil også kjenne på det. Som president vil han måtte ha en stemme, helst sterk og klar. Legen sier at stemmen vil bli svakere.

Han må opp og ned flytrapper, gå ustoppelig på røde løpere, være viril og i farta. Legen sier at han vil ha stivere kropp.

USA har hatt president i rullestol. Det var den gang.

Da Astrid Lindgren fylte 85 år, fikk hun besøk av Kronprinsesse Victoria. . Forfatterinnen satt i sin stol,ba gjesten bøye seg ned for å hviske henne et godt råd.

«Pass deg for fotografene»

Nettopp. En president eller kongelig eller hovedfigur i samfunnet blir fotografert uopphørlig, fra alle vinkler og i alle situasjoner. Ikke bare på løperen eller på tronen eller talerstolen. – men når de klør seg på nesen eller tar en gjest eller en dupp – de blir fanget inn av kamera.

Som slett ikke er fotografenes linser, men alle og enhver med sin mobil.

Det går ikke lenge å ha gamle statsledere. Det er for brutalt.

Og jeg som hyller de eldre, kloke og de vise ! Men de kan jo skrive bøker, blogg og podcast.

Dear Jo Biden – do not even think of it!

HVEM HAR RETT -GJESTEN ELLER KELNEREN.

Det har vært lørdagslunsj på Theaterkafeen ved Bord nr. 9 som har vært reservert siden 1946. Vi har arvet bordet etter Gutta på Skauen. De var 5-6 herrer som bestemte seg for at de først skulle vinne verdenskrigen for så å ha sin daglige lunsj sammen. På Theaterkafeen ved Bord nr. 9. Klokken 12 til 13.

De er jo alle steindøde, men tre av oss har fått bordet i arv. Vi ble nemlig invitert av ymse grunner og satt i flere år med heltene fra krigen og ble sittende der. Arven ivaretar vi med stolthet og glede. Vi kan ikke klare lørdagene uten å møtes.

Lunsjen varer bare 1 time. Det er te og vann og smørbrød eller omelett.

Vi sitter ikke ved bord nr. 9 på grunn av maten. Samtalen og vennskapet er hele poenget. Apropos samtalen – ukene før jul på den tradisjonelle restauranten er stapp-full av gjester. Det betyr støy! Det summer ikke. det støyer. For alle vet at akustikken etter at de fjernet gardinene, er et problem. Men vi kommer uansett. Selvsagt. Vi vet og kan alle knepene både mellom oss og mot kelnerne.

Det er fortsatt etterdønninger etter pandemien på Theaterkafeen. De har mannskapsmangel . Restaurantbransjen og hotellene får ikke den tiltrengte arbeidskraft. Det blir mye vikardrift og » forbipasserende». Vi trofaste gjester noterer oss at noen tydelig er på opplæring.

Ved Bord nr. 9 er vi enkle forlangende, men vi elsker selvsagt både å bli gjenkjent, men også å bli servert vennlig og proft.

Idag ønsket vi rekesmørbrød. De kom raskt, teen like så, men til vår forskrekkelse hadde sukker blitt erstattet av honning til teen.. Men vi tok det som munter overraskelse og lot det bli med det.

Rekene på smørbrødet var tilnærmet katastrofe. De var få og trette og tørre. Som nevnt – vi lager aldri drama av slikt. Vi har så mye å snakke om.

Da den svenske kelner skulle rydde ut og så ta imot betaling – vi betaler alltid hver for oss – så spurte han om det hadde smake godt.

Siden han spurte, var svaret nei. Rekene smakte tapet. Han ble forskrekket, mente vi burde ha tilkalt hovmester. Noe vi straks bare nærmest vinket vekk. Vi var klar til hjemfart og ville bare betale. Klokken var dessuten like før timen.

Vi hadde dog 5 minutter, ble sittende, det var noe viktig vi måtte lørdags.-tipse hverandre om. Da kom kelneren tilbake. Han hadde selv smakt rekene på kjøkkenet. Han meddelte oss at de var fremragende. Og slo til – han hadde vært kelner på en skalldyr-restaurant i mange år i Stockholm. Den satt.

Konklusjon: hvem har rett gjesten eller kelneren?

ET BIDRAG TIL LEGENDEN.

Kanskje kan Thor Heyerdal og Liv Ullmann finnes på plakat i den ganske verden. Vår nyeste verdensnavn – Ole Gunnar Solskjær – finnes på plakat. Hør her:

Det må ha vært i 1996. Vi var 3 voksne venninner på den årlige utenlandsreisen i februar. Vi var alle veldig gift, men ønsket hver vinter å forlate mennene og bare være oss tre. Det er faktisk lurt å være tre – når en av oss en dag var litt slunken og trengte hvile – hadde de to andre like fullt selskap.

Vi reiste også for å overleve januar – en måned vi alle slet med. Å planlegge en reise i den mørkeste tiden, hjalt godt. Vi reiste aldri i gruppe eller selskap. Bare oss og med vår personlige planlegging av hvor og hvordan og når, billetter og hotell.

I 1996 dro vi til Eget – til Luxor 5 dager og til Aswan 4 dager. Uforglemmelige dager – ikke minst fordi vi reiste med tog. Toget følger Nilen – alle floders mor. Mange foretrekker som Agatha Christie å la seg flyte i turistskip på Nilen. Vi toget langs Nilen.

Bare så det er sagt – man kan ikke komme en gang til denne jord og ikke besøke Egypt. Da selvsagt som oldtidssivilisasjon med byggverk, med hieroglyfer, språk vitenskap og kultur.

Vi tre skulle komme oss hjem til Norge og måtte derfor hente våre sovevognsbilletter i et reiseselskap i Aswan. Utenfor vårt hotell stod natt og dag en fast vognmann som visste at han kunne tjene gode penger til seg og sin familie ved å frakte voksne fruer med hest til og fra i hans egen by.

Vi skulle til reisebyrået. Vi viste Mohammed – som han selvsagt het, alle heter viser det – lappen med adresse. Så bar det i sakte trav i den historiske byen til byens minst historiske strøk, til lugubre bakgater og gråhus og myldrende hverdagsegyptere . Jeg tror ikke noen nordmenn har vært der før eller siden.

Da vi kom frem til riktig adresse, tråkket vi oss opp trappene i en nitrist bygning og fant en nitrist dør med et lite skilt – jo her var reisebyrået.

Vi åpnet forsiktig døren. Da var det på veggen mot oss bak en egyptisk kontorbetjent at det hang en diger plakat med bilde av OLE GUNNAR SOLSKJÆR! Selveste fotballgutten i fotballdrakt.

Alt annet var ingen ting på det kontoret. Småsnuskete og brunt, rotete og trist. Men altså OLE GUNNAR SOLSKJÆR som helt, som farao på veggen. Fra Norge.

Det var i 1996.

PS. Vi fikk våre sovevognsbilletter til Kairo. Det toget kom i brann dagen etter oss. Flere ble drept. DS

LIVET I KORRIDORENE.

Fru Lavinia i Det lykkelige valg undres over hva hun som nyvalgt representant på Stortinget egentlig skal bedrive der. Hun må søke råd hos sin ekspert, sin ektemann herr Celius. Hans råd er vidunderlig lesning i disse dager hvor politikk ikke er til å bære for oss som tar politikk på ramme alvor.

Nils Kjær gir oss en redningsbøye med sin komedie fra 1922.

Pendlersaken har vært opprivende. Ikke bare fordi vi har stirret inn i livet på Løvebakken – i korridorene – hvor godtgjørelsesregler, reiseregler, bostadsregler og lignende har vært virret rundt med av såvel våre folkevalgte, som av administrasjon og et kobbel av media.

Men fremfor alt fordi det avsløres at Stortinget som skal styre ved lover vårt ganske land , ikke kan styre verken seg selv eller hverandre. Ikke forstår de lovene de selv har utformet, eller så har de utnyttet dem til egen fordel.Dette har vært et stygt syn. Det synes også politiet!

Alle roper nå om tillit. Den må gjenreises, den er svekket. Det nedsettes komite og utvalg som skal rydde opp i korridorene -( ikke i salen der det handler om oss, om folket.)

Samtlige debattfora i samtlige media endevender begrepet tillit, hva det betyr og viktigheten av den i det demokratiske Norge. For vi topper listen over riker og land med høy tillit mellom makthavere og folk flest.

Siden man har levet i norsk politikk siden Nygaardsvold og Hambro og Gerhardsen – videre til Bratlie og Lyng og Willoch og Gro og sannelig Erna med – et helt liv fra oppvekst til student, til ekteskap og yrkesliv og debattant i fellesrom – så griper de siste dagers hendelser inn som rystelser.

Det er et begrep som ingen tar opp – nemlig RESPEKT. Respekt for kompetanse, for erfaring, for å være utvalgt og kanskje for alder. I min generasjon lærte vi ikke bare ordet, men også hva det betydde..

Respekt er større enn tillit. Tillit er medmenneskelig og mer om likestilling. Respekt er nedefra og opp – kanskje er det grunnen til at ordet ikke nevnes. Det høres udemokratisk ut. Og er altså politisk ukorrekt.

Vårt samfunn trenger til institusjoner og til ledere og folk i alle lag på stigen som inngir respekt og aktelse ( veldig gammeldags). Ikke som noe opphøyet og udiskutabelt, men som målestokk for verdier vi står for i vårt menneskelige fellesskap.

Stakkars Celius. Som ble ynkelig mest som ektemann, men også som stortingsMANN. Nils Kjær og fru Lavinia advarte oss.

Det var i 1922.

HVA HAR LARS LERIN OG EDVARD HOEM TIL FELLES?

Man kan undres – den ene er den fremste akvarell-maler i vår tid. Den andre forfatter med slektshistorisk romaner. salmedikt, biografier, oversettelser og skuespill.

Lars Lerin er hel-svensk, men med nærhet til Norge både i liv og virke. Edvard Hoem er den mest norske forfatter i vår tid – ikke minst med sin nynorske og kraftfulle språkform.

Lar Lerin er lett og leken og lavmælt og ber mest om unnskyldning. Hoem ser ut som en bjørnstjerne bjørson med en storm i hår og fremtoning og samfunnsrøst. . Begge fyller rommet på helt ulik vis. Begge er utagerende og aktive på hver sin arena., sitt univers.

Lars Lerin har nylig åpnet en utstilling her i Oslo. Det var lange køer på åpningsdagen , og hver dag nå fylles de få salene med et publikum som ser ut som Lars Lerin-tilhengere. Hverdagsansikter og politisk ukorrekte – bare stille folk i stille alder.

Edvard Hoem kom nylig ut med en diktsamling., ganske så overraskende. Diktene er sanselige og inderlige og gripende.

Og nå nærmer vi oss likheten mellom de to.

Bildene til Lars Lerin og diktene til Edvard Hoem har det til felles at de er klassiske, tradisjonelle – de slår ikke ut, men inn. De er umiddelbare- tilsynelatende enkle både i teknikk og uttrykk. Men de griper umiddelbart og dypt, uten motstand.

Selv kan jeg sitte i halvtimer foran et av Lars Lerins bilder av en husfasade – kanskje i Paris. Eller et rødt hus der borte bak snøen og i vinternatten. Bare sitte og sanse i stillheten.

Edvard Hoems dikt har rim og rytme slik jeg kjenner på at dikt skal være for meg. Det er egen hjerterytme i min poetiske lengsel. Jeg kjenner på at det er som en lengsel og blir en bekreftelse.

Og til felles har de alvoret. Det farlige beskrives med en slags letthet, -ikke skremmende, ikke håpløst, men forsonende og uendelig vakkert.

De har begge et eget lys over ord og bilde.

Å STIKKE HODET I DUSJEN.

Vi får vite for meget. I 1851 grunnlag Paul Julius Reuter sitt internasjonale nyhetsbyrå REUTERS. Den begivenheten er å sammenligne med boktrykkerkunsten. Det var året det skjedde. Fra da av er kloden blitt oss alle, – vi og hele verden får informasjon om alt og alle og det hele tiden, døgnet rundt, uopphørlig. NÅ !

Tidligere kunne vi hjemme plukke opp avisene på trammen og ta radionytt på luften inntil ettermiddagsavisen kom og nyhetene strammet seg inn mot kveldssendinger som vi alle fulgte samtidig. I mellomtiden var vi på jobb og på skole og hørte fiskerimelding og været. Nå skjer det med oss og mot oss noe skjebnesvangert og avgjørende og viktig USTOPPELIG . Det tar aldri pauser , det blir aldri stille, verken fra hjemlige trakter eller i Hviterussland. Og enda verre – det kommer sleggekast med nyheter fra sport og spill og larm og leven. Fjas og fant .OGSÅ.

Som samfunnsengasjert og aktiv medborger i et langt liv begynner jeg å kjenne at det blir for meget for meg. Nyhetene på P2 – kombinert med Aftenposten dundrer mot meg allerede før morgenkaffen er kald. Lenge holder jeg det gående, lytter og leser inntil jeg tenker – uro i Mosambik får de greie seg uten meg. Klassekampen – en favorittavis – blar jeg meg mot kultursidene før jeg kjenner at jeg leser hva jeg leser. Resten tenker jeg å ta for meg i ettermiddag. Det skjer jo ikke!

I «kontortiden» ved MACen fortsetter trangen til å følge med, vite hva som skjer – det handler jo om å være i dagen, i livet . Samtlige norske nettaviser og alltid også svenske og danske nyheter skanner jeg nedover på skjermen min. Plutselig kan det slå inn – hvor meget leser jeg egentlig? Hva er det med konsentrasjonen og informasjonen ? Blir det husket eller er det flimmer?

Mellom hendene har vi meldinger. Sleggekast med beskjeder fra nære og fjerne og uvesentlige og livsviktige. Vi holder kloden mellom hendene! Vi har mobilen som kroppsdel.

Snakker vi om klaustrofobi? Om eksistensiell krise?

Antagelig. Som altfor voksen og altfor våken tar jeg nå til vettet. Jeg går i dusjen med hjernen, jeg søker hvile i hodet.

Et gammelt og godt knep er å ta seg en tur i skog og mark. Alle som har bein og rygg og kropp kan jogge. ( I tidligere tider var det aldri noen som jogget. De tok en løpetur.) Det klarner og letter på tanke og sinn. Det virker virkelig.

Selv går jeg mot boken. Lydbok eller Kindle eller den tunge, nye og aktuelle som selvfølgelig alltid ligger der foran meg. Jeg rett og slett forlater meg selv, min verden og møter en annen og de andre. Eller jeg fyller hjemmet ( eller bilen) med musikk. Bare sitter stille, helt stille. Jeg gjenerobrer mitt univers – der jeg hører hjemme.

Vi kan trene muskler og passe på helsen og på kosten. Det sies vi må trene hjernen med sudoku og kryssord. Vel vel… rett nok.

Det er november. Måneden er undervurdert. November er melankoli. November er årets blå time. Og hjernen trenger stillhet – november-stillhet.

AVANSERT KOKKETERI OM GAMLE ANSIKTER PÅ TV.

Et øyeblikk trodde jeg den vanligvis så elegante forfatterinne og journalist Åsa Lindberg ville dra en spøk . Hun skriver at hun i sin alder på 50 år kvier seg for å ytre seg på TV. Hun har oppdaget at hun har blitt eldre i ansiktet! Og antyder dermed at hun ikke lengre blir hørt og lest og lyttet til.

En skjebne verre enn døden. Ja for hun mener det på ramme alvor. Nemlig. Debatten går varmt – hun blir rost av Sissel Gran for å være ærlig og modig . Og så følger hundrevis av innlegg om hvor fælt det er å bli gammel mitt i ansiktet, hvor ungdomsrettet vår tid er i media og ellers. Den skriveføre og taleføre svenske kvinnen har skapt furore – altså på trykk og på radio. I følge henne selv ville hun visstnok ikke blitt vist levende på tv med den høye alderen.

HVor i all verden er det mulig å bli 50 år å kjenne på noe så overfladisk og utspjåket som at rynker, tenner og hud og hår setter spor av levet liv og at man i 2021 som kvinne blir dermed utestengt fra debattscener på TV? ( forøvrig ikke rart at først nå får Sverige sin første kvinnelige statsminister!)

Vl lever vi i en tid hvor ungdommelighet og styrke dominerer vår samtid og kultur. Men at en celebrert forfatterinne på 50 skulle delta nå i en oppvåkning av en slik karakter – er ganske uhørt. Den ytringen fra Åsa Lindeborg er en hån mot alderdommen, mot visdom og respekt for levet liv. Den vitner om en inhuman holdning, en overfladisk og udannet livsførsel hvor man tydeligvis ikke har vokst opp med slektens eldste, med slitne gamle, men også med rik overlevering av daglig råd og dåd om kroppens uendelige aldringsprosess slik den har vært i menneskehetens historie. Alder er ikke en sykdom. Alder er levet liv.Og det er vår og åsa Lindebergs plikt å berike dette livet – ikke skremme vettet av oss. Og våre etterkommere.

Alder er ikke tall. Alder er kropp. Midt i fjeset, midt i ryggen – livstrappen går nedover. Sissel Gran og Åsa Lindeberg og Enkefruen befinner seg på nedadgående trappetrinn. Flott følge !

ØVRE ALDERSGRENSE FOR KUNSTGALLERI- BESØK?

For en jubel og lykke – Munch-museet ble åpnet av konger og prinser og godtfolk fra alle plan. Selv satt jeg i blåstolen hjemme og fulgte med på alt.

Arkitektur og beliggenhet, økonomi og 8 års skrik av politisk og åndelig karakter – alt ble smått og forgjengelig overfor det absolutte faktum. Her kneiser en knekk av en katedral. Geniet Edvard Munchs liv og hele hans virke kan vi og våre etterkommere nå få oppleve. For en gave.

Jo eldre man blir, jo mer blir man opptatt av kroppens uutholdelige gang-besvær. Ikke bare på egne vegne observerer man fellesrom ut fra en målestokk for samfunnets respekt for frihet og likestilling og menneskeverd også for de gamle kropper. I en tid hvor vi dyrker ungdommelig helse og styrke, alles rett til å ta del i samfunn, liv og røre i alt og det meste – da er det slående at det ikke legges bedre tilrette for det faktum at mennesker blir gamle, at alderdommen gjelder for ( nesten) alle før eller senere.

Vel står det i lov og reglement at funksjonshemmede skal få leve sammen med oss på skole og i arbeid, på trikk og buss. Skulle bare mangle. Der har det skjedd mye. Flott!

Men alder som naturlig fenomen , ikke et ulykkestilfelle – alder utsetter vi, fortrenger og later som om det ikke handler om oss. I offentlig og privat husbygging av alle kategorier er vi alle unge. Vi blir liksom ikke gamle, vi nei.

Tilbake til Munch-museet. Det arkitektoniske grep for å bevege seg i den 13 etasjers bygningen, er rulletrappene som det bærende element. Selvsagt er det også heis, men rent stilmessig som ide og energi for å forflytte seg – det er rulletrappene som preger det hele. Og sannelig parallelt og i tillegg også vakre brede vanlige trapper.

Gamle mennesker har stokker og staver, krykker og rullatorer, – ( rullestoler, selvsagt, men der må man heise.) Selv konger blir gamle. Selv konger må ha krykker. Vi vanlige har angst og bekymring for å besøke alle slags bygg, butikk og klinikk, trikk og buss når vi skal utenfor egen dør. Vi har ikke hjelpere sånn til vanlig. Vi vil greie og må greie oss selv. Til sålenge…..

Det værste vi gamle vet er nettopp kunstmuseer og gallerier. Kino og kirke dreier seg om å finne et sete, og det gjør vi . Men i samlinger skal vi jo bevege oss rundt. Der er innimellom plassert sofaer og benker – i lav høyde, må vite. Og noen gallerier har disse utbrettbare stol-stokke-støttene ved informasjonsdisken til utlån og som når man trenger å sette seg ned, – så er de mindre i format for en gammel bak, men også litt ustøe og utrygge.

Min appell til MUNCH og Kistefoss, til Nasjonalmuseet, Hennie Onstad og samtlige velsignede samlinger i det ganske land av maleri og skulptur, vikingskip og musikkinstrumenter, bøker og smykker – la det stå en skog av rullatorer ved inngangen. De skal være fargeglade og muntre og ungdommelige. Da kan også vi skride med trygge rullende hjul inn i katedraler for kunst og kultur.

Arkitekter i alle land – foren dere i og for byggverk hvor mennesket kan bli gamle ! Gjør terskelen lav, skygg unna trapper som slår, plasser høye hvilebenker og legg en vakker rød løype for en flokk av besøkende som triller rundt i en lang og glad alderdom.

Uansett – med gode føreforhold og sterk dagsform og oppmuntrende tilrop fra eskortetjenesten – MUNCH – her kommer jeg! Følg med.

ERNA PÅ SITT BESTE.

Det har gått flere døgn siden Erna Solberg gikk av som norsk statsminister – det har hun vært i 8 år. Litt av en prestasjon.

Vi som er vokst opp under en hele verdenskrig, vi trodde at alle statsministre het Einar Gerhardsen. Alltid. Og siden vi også dengang var høyrefolk, hadde vi lite vi skulle ha sagt. Vi ba liksom om unnskyldning , vi.

Det var derfor vi kjente på det som et mirakel der vi satt på galleriet på Stortinget og opplevde i september 1963 at en Høyremann John Lyng ble statsminister rett under våre øyne. Og at selveste Einar Gerhardsen der og da gikk av. Under over alle undere.

Sånn har vi hatt det, vi som samler på statsledere som ikke er fra Arbeiderpartiet. Det hender jo innimellom med herrene Willoch og Syse – men altfor sjelden spør man oss.

Nå i oktober 2021 reagerer vi sterkere på det skifte med Erna Solberg ut og Gard Støre inn. Vi liker det ikke, men bevares – vi er for demokrati og også at makten skifter. Skjønt akkurat nå sitter det langt inne. Noen av oss er dårlige tapere.

Erna Solberg har fått stor takk og hyllest og blitt vurdert av alle politiske eksperter for sin rolle og sin innsats. Selvsagt. 8 år i stolen, øverst ved bordet og med flere samarbeidspartier av ujevn styrke og vilje benket rundt – at hun har maktet det i gode og onde dager er en bragd. Landet har hun ledet og nå gått fra bordet med trygge og gode resultater Det er all grunn til å takke henne.

Selv vil jeg bidra med å fremheve en sak som Erna skal huskes for og som må stå med gullskrift i historien.

Da landet ble stengt ned i mars 2020 pågrunn av pandemien, var det en dramatisk avgjørelse. Regjeringen Solberg tok beslutningen. Grunnen til at Norge og vi alle kom oss så godt gjennom denne unntakstilstanden og at vi nordmenn fant oss så lydige i den, at vi adlød – det skal statsminister Erna Solberg ha æren for. Hun administrerte sitt lederskap med å uopphørlig selv stå frem med informasjon og begrunnelse samtidig som hun delte podiet med sterke og menneskelige ministre på rekke og rad.

LIkeledes fulgte fageksperter fra departement og direktorat mer enn lojalt opp, tappert og trygt. Uke for uke, måned etter måned, og alltid med en politisk ledelse, en minister fra helse og lovverk, arbeid og skole. Ernas regjering var synlig og kontinuerlig på radio og TV. Vi ble styrt, bredt og kompetent og tillitsverdig. Bare så det er nevnt – i Sverige derimot hvor alt gikk ganske så galt – der var politikere bare innom, på visitt. Embetsverket og byråkratene tok seg av folk og smitte, død og elendighet.

Det er noe med Ernas trygge vesen. Hun er som Angela Merkel – dønn stødig på foten, og ganske så vanlig, som en av oss, imponerende saklig og nøktern, lar seg aldri vippe av pinnen.

Og ikke vet jeg om noen statsledere i den ganske verden som har et så mildt ansikt. ( Jo Nelson Mandela!) De fleste har sinnarynker og tungt alvor mitt i fjeset. Erna utstråler mild vennlighet. I internasjonale fora, på reiser i all verdens riker og land har hun sin egen profil. Ikke bare fordi hun snakker så utmerket engelsk og fransk men fordi hun innbyr til dialog og imøtekommenhet bare med sitt kroppsspråk og sitt ansikt.

Akk ja Høyre har ingen statsminister lengre. Erna er over – for denne gang.

Stor takk, gode kvinne.