SÅ MØTES VI PÅ SKJERMEN.

Vi som har levet en stund, husker Studentersamfunnet. Der møttes de store personligheter innen politikk og kultur. Der konfronterte høyresiden seg med venstresiden, og omvendt. Det gikk hardt for seg i timesvis. Legendariske sammenstøt fant sted i en eim av øldunst og piperøyk med fyrop og elegante uforskammenheter og studentikos slem mobbing. Vi elsket det. Vi var sammen!

Det var tider, det.

Men takk og pris har vi fått møteplasser som Civita-frokost, KUlturhus-treff og diverse tankesmier hvor godtfolk kan møtes til aktuelle paneldebatter av alle varianter. Klassisk opplegg med podium oppe og stoler på gulvet på kryss og tvers. Gjerne mingling det bak og åpen bar på kveldstid, men kaffekrus og tørrmat på frokost-tid.

Nå er det slutt på det også. Nå sitter vi med skjermen mellom oss og debatten. Hjemme.

Kringkastingsrådet hadde digitalt møte sist onsdag. Civita-serverte samme uke digitalt frokosttreff med Kristin Clemet i godstol foran og 3 deltagere der bak på skjerm. Selv satt man altså i privaten med foran Mac-en og med tekoppen. Helt alene.

Man gjør seg tanker og observasjoner . For det første har alle deltagere så mye ansikt! Usminkede og uflidde og veldig privatpraktiserende belysning og mikrofonplassering. Det himles med øyner og flakkes med blikket. Dessuten har man ikke tenkt på bakgrunn. Best er bokhyller – men verst er potteplanter som hangler, fotografier på skrå, og klær som henger med prislapp ( helt sant) .

Denne hjemmevirksomhet i alvorets stund i digitalt møte foran publikum i de tusen hjem krever et visst mål av konsentrasjon og stringent tankekraft. Man blir nok mer oppløst i hodet når man sitter der i privatsonen hjemme. Det kan lett bli pludring .

Når det er sagt så er det noe menneskelig og levende ved disse offentlige personer som så ytrer seg på digitale skjerm-møter. De blir helt annerledes enn når de sitter i panelet der opp i dress og slips og korrekt hverdagsantrekk. Raymond var kledde i blå skigenser og hadde glemt både hår- og skjeggtrim . Trude Drevland slapp å tenke på journalisten som hun vanligvis godblunker til på sitt blide vis. Nå himlet hun vei og leverte småmuntre sannheter om sitt forhold til kongelig historieTv. Min søster som har deltatt på digitalt nominasjonsmøte i Østfold, opplevde å komme nær samtlige kandidatene på en helt ny måte enn når de står på talerstolen der fremme. Det er jo bra!

Fremskrittet skal frem. Pandemi-møte-kulturen i år 2020 lærer oss mye om menneskelig kontakt selv i kontakt-løsheten. Så når alt blir som før (???) , kan vi strømme til møterom og politiske treffpunkt og heve vår røst der og da SAMMEN med trosfeller eller provokatører og kjenne på gleden og skrekken ved levende fellesrom.

Selv lengter jeg allerede til Civitafrokost kl. 8 på kafeen.

EN KRONPRINESSE PÅ VIFT.

HVor fritt kan man juge på film?

Som kinodirektør kom jeg i klammeri med Amalie Christie om AMADEUS – filmen til Milos Forman. Hun klandret både regissør og manusforfatter Peter Shaffer for å ha skapt en Mozart som ikke var dokumentarisk korrekt. Hadde den kjente norske klassiske pianist og musikkpedagog fått det som hun ville, nemlig en biografisk forskningsbasert film gjerne i svart/hvitt – ja så hadde den blitt sett av 50 mennesker i kjelleren på Klingenberg. AMADEUS ble sett av millioner verden over og skapte en ny æra for Mozarts geniale univers. Og nettopp klassisk musikk. ( Dette kalte jeg for Amalie Christie-syndromet -)

Dette fordi Milos Forman forførte oss alle med en Mozartskikkelse som – i følge Amalie Christi altså var helt feil – han var røveraktig, fjollete, leken og hadde en merkunderlig latter.

Et annet tilfelle – det ble antydet at Karen Blixen ( Meryl Streep ) aldri danset i måneskinn med sin Dennis ( Robert Redford ) som vi så i filmen OUT OF AFRICA – men vi kunne aldri stå i mot, som professor Erling Nielsen så riktig sa det. Filmen førte til en ny æra for den danske forfatterinnes litterære univers. Hun hadde aldri blitt lest av så mange før filmen.

Nå viser NRK sin serie ATLANTIC CROSSING hvor vi opplever den kongelige familie, den amerikanske president og en rekke historiske personer i dramatiske krigsår både i Norge, USA og England. Serien er bredt anlagt. Vi drives inn i storpolitikken nok engang, men hovedpoenget er vår Kronprinsesse Martha´s opphold i USA, hennes relasjon til president Roosevelt , men også hennes ikke ubetydelig rolle som NORSK kronprinsesse gjennom krigsårene.

Nå er jo Kronprinsessen død, men både KOng Harald og Prinsesse Astrid er velsignet levende. Og kan sammen med oss alle sitte søndager å se sine foreldre og seg selv på film. Det må være en merkunderlig opplevelse.

Det er mye godt å si om NRK`s store satsning.Ikke minst får vi et høyst fortjenstfullt bilde av kronprinsessen og den innsats hun gjorde under krigen. Som i overnevnte filmproduksjoner stimulerer den oss alle til å lese mer, dypdykke i nær historie, den militære og politiske og som hovedpoeng er- å komme nærmere den kongelige familie som levende mennesker, som foreldre og ektefelle – som oss andre.

Antagelig kommer de for nær. Pikant åpning med erotisk liv og røre på togreisen i USA, med flirt og moro, med kvinneglam og stygge stikk om utroskap, med en liten prins ( KOng Harald) som nesten svelger en dødspille! Ser med uro frem til enda mer spekulativ antydning til det visstnok litt for varme forhold Kronprinsessen hadde til USA`s president . Så langt er jo presidenten skildret som en skøyergutt, en rabagast og en moromann både bak rattet og i salongen. På det tidspunkt var han dødssyk – bare for å nevne det. Dette tror jeg blir klamt.

NRK skal ha ros for å legge parallelt med serien og etter hver episode en fakta-liste slik at vi kan sjekke hva som er jug og hva som er sant.

Men likefullt er det problematisk å under dekke av kunstnerisk frihet og overordnet hensikt med å skape innsikt og gi appetitt på mer kunnskap om norsk historie – og skape pikant, kanskje spekulativ underholdning omkring nære og kjente og levende mennesker.

For de kongelige i alle land er det jo » a part of the deal». De har et forhold til presse og kunstnere og underholdningsbransje og kanskje historikere som må være menneskelig sett meget problematisk . Men altså ikke noe nytt.

Film på Tv eller kino som omhandler nålevende konger eller prinsesser, og ellers kjente og kjære og det motsatte, stor eller liten – bør kjenne sin FORPLIKTELSE til kunstnerisk og kreativ kvalitet for sin frie holdning.

Milos Forman med AMADEUS og Sydney Pollack med OUT OF AFRICA var begge formidable kunstnere og kunne juge slik at det skapte mesterverk for all tid.

ATLANTIC CROSSING står foreløpig på venteliste.

IKKE HOLD DERE HJEMME.

Nå starter ny innsats for å unngå corona og smitte. Statsminister Erna har i klar tale sagt vi skal holde oss hjemme.

Den gjorde vondt. Vi er 1 million mennesker som bor alene. Og riktig mange er i alderdommen. Vi er for mye alene! Det er ikke vi som besøker barer og frekventerer restaurantlivet. Og holder gjestebud til lang på natt. Dessuten er vi også svært pliktoppfyllende og gjør alltid vår samfunnsplikt. Og når en statsminister holder pressekonferanse hvor hun sterkt og alvorlig redegjør for nedstengning og smittefare og helsevesenets kapasitetsgrenser – da kjenner vi gamle på uro og engstelse . Men vi har lært å følge myndighetenes ordre. Vi adlyder, vi.

Vi skal altså holde oss hjemme. Det er november og værforhold som begrenser mobilitet og sosialt uteliv. Vi vet vi skal holde avstand, bruke ansiktsmaske, vaske hender og ikke mingle med våre barnebarn.

Men vi liker å gå på kafe. Vi liker å treffe de venner vi har igjen. Vi vil gjerne gå på konsert og formiddagskino og konsert. Høre foredrag om kunst og historie. Alt og det meste i dagslys. Kveldene går med strikketøy, bok eller TV i heimen. Ofte mo splitt alene.

Og så kom Erna og sa – ikke gå ut. Hold dere hjemme !

Det var feil.

Hun glemte oss eldre. Vi SKAL komme oss ut! Dagslys er helse. Fjord og park og skog er rett rundt hjørnet. I moderne byer er det moderne benker og hvileplasser. Sitt på benken. Se på folk. Ta en kopp kaffe med de 3-4 faste i gjengen. Observer handel og vandel og trillevogner med toalettruller og pappvin. Det er lov å kjøre egen bil ( til så lenge). Ta en biltur – det gjorde man før. Husk at når Biden innsettes som USAs president, da kommer vaksinen og da er det straks vår!

Til så lenge – ikke gjør som Erna sier. Vis ansvar og solidaritet med 2-meter avstand i en stille protest – for en gangs skyld.

Vintermørket er mørkt nok !


GI ALDER ET FORSVAR.

Er det noe verden – og USA – nå trenger så er det kloke eldre menn og kvinner. Vi er sulteforet på dem.

Nylig ble Høyesterettsdommer R Bader Ginsburg begravet og hedret for sin lange innsats . Hun døde i en alder av 87 år, og alle ba til Vårherre om at hun måtte overlever sin kreft fordi hun så inderlig trengtes i det offentlige rom i sin stol i USAs høyeste domstol hvor hun hadde med sin klokskap, sin humanisme og toleranse satt sitt stempel og preg på avgjørelser gjennom 27 år. Hele USA sørget over RBG . Og kvinnens alder ble plutselig gitt en rockestjernestatus. ( unnskyld ) .

Joe Biden har fått høre det fra første dag han meldte seg på som presidentkandidat: Han er jo så gammel! Dessuten vil han i løpet av eventuelt 4 år som president bli enda eldre – tenk det!

Det har blitt vitset, og han har blitt hånet. Han har blitt kryssforhørt om helse og kropp, sin hukommelse og konsentrasjonsevne. Han har smilende slått tilbake og sverget på at han – hvis han blir president – skal være transparent og dønn ærlig om sin kroppslige kapasitet og styrke til enhver tid.

Men hva med sjelen ? Hva med dannelse – anstendighet – innlevelse og toleranse ?

I USA er rasisme det evige problem og den uopphørlige utfordring. Da snakker vi om etnisk ulikhet i rase og opprinnelse. For all del – også rasisme hva gjelder kjønn og religion. Verdens ledende demokrati har sannelig sitt å stri med.

Den brutale, ulidelige og ustoppelig valgkamp vi gjennomlever , har gjenskapt et stygt rasistisk fenomen – aldersdiskriminering! Av Joe Biden. Tullebukken TRump slipper utrolig billig unna ( han er 3 år yngre) . Pressen fokuserer umiddelbart på et feilsteg eller en feil-formulering hos Joe Biden. Så er vi der igjen.

I riktig gamle dager hadde man et begrep – DE VISE MENN. Det var i tider hvor det var respekt for alder og erfaring. De eldste satt øverst ved bordet. I mange kulturer gjennom tidene ble viktige avgjørelser for fellesskapet løftet opp og frem for et råd av de eldste blant likemenn – og sannelig også kvinner, skjønt mer sjeldent. Og først etterhvert. (Pinlig.)

Joe Biden er hva USA trenger FORDI han er eldre. Fordi han har livserfaring. Fordi han er klok. Fordi han er kompetent. Det må da være tillatt å bli kroppslig preget av langt og livet liv. Også som president.! Så lenge sjelen er i takt og hjernen like så. En klok mann øverst ved bordet som reflekterer, lytter og aldri slutter med å ha ny og ung kraft rundt seg – DET er hva Joe Biden representerer.

Tidligere kunne statsleder være syke og gebrekkelige. De kun regjere fra sykeseng og rullestol. Også den gang var media pågående, – og statslederne måtte bruke all verdens avledningsmanøver for å skjule kroppslig svakhet.

I 2020 nytter det ikke å unngå rampelys og TV-lys og sylskarpe penner. Det blir bare verre og verre. Også dyrking av ung kultur og ung kraft, tidens uutholdelige rastløse søking

Men nettopp derfor skal man ikke undervurdere allminnelige menneskers – også ungdommens – behov for lederskap utøvd med klokskap og lang erfaring både i livet og i politikken.

Det har hendt før – at de eldste er best. Nå er det alvor – Joe Biden er eldst når det gjelder.

GI OSS IDAG VÅR DAGLIGE VIN.

Min fast-prest fikk utfordringen. Hvorfor ikke be Vårherre utvide bønnen om vårt daglige brød til også daglig vin? Fra innstiftelse av var jo begge deler på plass – bryte brødet og drikke vinen.

Når man blir spurt om alkoholvaner ( ikke vin-vaner!) så teller man i enheter. ( Ikke vakre glass! ) Siden det er 7 dager i uken og siden man inntar vin til maten hver dag – blir det mange enheter. For mange – vil noen hevde.

Jeg drikker hver dag siden jeg spiser hver dag. Jeg drikker bare til maten. ( ( Obs obs – aldri når man skal kjøre bil!) Når man har blitt gammel og dessuten enkefru, er måltider ikke bare nødvendig og men en utfordring. Å spise alene er faktisk å være alene, å være uten selskap, uten bordglede. Min far mente man kunne sette seg foran speilet. Lene som hadde erfaring, ga enkefruen det råd å ta med seg maten, sette seg foran TV eller med avis eller lesestoff for å glemme at det handlet om mat. Pappas råd er muntert, men Lenes er klokt.

Knepet er å gjøre måltidet til en fest – selv på en hverdag. Det kan man gjøre med å servere seg selv alltid noe man selv synes er godt, ikke bare en plikt! Dekke vakkert bord, tenne lys, tøyservietter, vakkert servise og vakkert glass. Glass for vann og glass for vin. ( Vann blir mer enn vann i vakkert glass med stett og man drikker ikke vin av tannglass.)

For mange år siden da ektemann var lammet, bodde på pleiehjem og hustruen ganske så sliten, tok jeg opp med vår fastlege at jeg hadde et alkoholproblem. Jeg tilstod jeg nok var avhengig av vin til middag . Da sa Christian Lege: Du skal drikke hver dag!Det roet ned problemet. Hans råd følger jeg fortsatt.

Innkjøp av vin krever innsikt. Her følger Enkefruens private kjøpeplan for rødt og hvitt og rose. Og tilpasses årstider og matretter og sesong. Og altså til hverdagsbruk! Ikke til jubileer og høytider.

  1. Flaskens etikett må være vakker! Kjøpet aldri flaske med stygg etikett ! Ingen hobbytegning selv fra kunstnere. Alltid klassisk, gjerne med vinslott.
  2. Skrukork er bruks-vennlig. Med disiplinert inntak holder 1 flaske i 3 dager. Så skrur man igjen! Pappvin er farlig ( men praktisk til hyttebesøk ) fordi man ikke ser hvor mye inntaket har vært.
  3. Prisen bør holdes ha en sperregrense på 200 kr – vi snakker om midt-i uken-vin!
  4. Alkoholprosent – viktig – har en smertegrense på 13%. Når man er Enkefrue, har man ikke 3 retters middag med ditto tilbehør . Da er 14,5 og 15% rene hetvin – selv om ekspertisen sier det er der en GOD vin gir karakter og fylde!

Oktober er starten på innekos og inneliv. Det gjelder å forgylte sine forpliktelser – for å trives med mørketiden nok engang . Fremfor alt kanskje skru på den generøse side – invitere gode bordvenner, men også hilse seg selv med glede over matlyst og vinlyst.

Det komme tidsnok den dag det ikke smaker.

VÅR MISSNØYES SOMMER.

Det går mot Høstjevndøgn. Sommeren er slutt. Kanskje skyldes det alder. men sommeren har vært tung å nyte. Solrik og lys, naturen vakker og rik – likefullt har man aldri kunnet gi seg over til berusende glede og takksigelser.

Noen av oss er bekymret. Alltid. Vi er født sånn. Med alder blir ikke huden mer tykkhudet – den blir mer tynnhudet. Og er vi slik laget at vi lever som samfunnsengasjert og evig opptatt av verden rundt oss – har sommeren 2020 vært særdeles vanskelig . Det er » alla prøvningars tid» som det heter i Tryllefløyten av Mozart.

Pandemi og naturkatastrofer,flykningeleir i brann og et USA som tidligere var Vestens forbilde på demokrati og forpliktende styrke i farens stund pluss drømmen om intellektuell og kulturell nyskapende kraft – USA råtner i løgn og bedrag fra en valgt president og hans administrasjon ( og nærmeste familie!)

Å drive valgkamp mot en kandidat Trump som lyver, som sprer skitt og søle er nesten umulig. Egentlig burde man bare forlate arenaen. Man blir maktesløs og man selv får søleskvetter hvis man våger å bli i samme rom. Vi så det under Hillary Clinton. Hun ble stiv og utenfor bare av dannelse og kompetanse der kandidaten med sitt røde slips virrer rundt henne.

Hva gjør selv media når de blir æres-skjelt og spottet? De burde bare gå i protest fra scenen. Men av informasjonsplikt må de tåle fornedrelse og bli der. Selv Madeleine Albright har gitt opp å gi råd til utfordrer Biden. Selv hun vet ikke hva man skal gjøre.

Som om ikke alt er ille nok. Høyesterettsdommer Ginsburg dør. Og dessuten blir denne kloke og unike kvinnen bare oversett i sitt siste ønske om å utsette ny utnevnelse til etter presidentvalget.

Hver eneste dag ser vi bilder fra den store verden hvor hele menneskeheten må opptre uten ansikter. Store som små i store og små anledninger. Vi har ikke ansikter. Bare sorte eller hvite masker. Det er jo grotesk!

Det er vanskelig å kjenne gleden . Lykkefølelsen som beruser. Min spillelærerinne Bjørg Halvorsen sa alltid etter at vi hadde drøftet livets viderverdigheter : «Og så Ingeborg går vi tilbake til musikken. Den er evig skjønn. «

Plutselig en dag hvor verden var vond og vanskelig, ble hjemmet fylt av Mozart fra Mezzo på kanal 88. Plutselig kom det gledestårer av lykke.

Det vi trenger nå er en TRYLLEFØYTE som skal bære oss igjennom prøvelsens tid.

LIVETS UUTHOLDELIGE TEKNOLOGI.

Det er ikke enkelt å beherske tørketrommel og heller ikke ny ruter. Ikke for folk over 38 år. Noen av oss er nemlig det. Vi er gamle – mange av oss.

For å få service til en vaskemaskin som hadde fått en litt for ramlete sentrifugelyd, viste seg at enkefruen på 81 selv måtte løfte ut og ned en tørketrommel som stod oppe på maskinen. Begge deler – pluss en komfyr og en oppvaskmaskin – var kjøpt og dyrt betalt fra samme firma. Alle installasjoner var utført, selvsagt, av proffe folk, og proffe folk skulle bestilles for å utføre service. Rett og riktig, trodde man.

Men nei! Ingen service – bare hvis tørketrommelen ble fjernet av eierinnen! Gutta – kanskje det var jenter også – hadde ikke lov i henhold til » tariffen» å løfte tungt. Og en tørketrommel er tung.

Siden man er enke og aleneboende, og siden man har naboskap som enten er bortreist eller 94 år eller så private bak døren – ja, så mente man sterkt og sint at firma burde skamme seg, rett og slett og prompte sende hjelp til å sjekke en vare man hadde kjøpt av dem.

Men nei – damen på kundeservicetelefonen mente først man hadde barn som kunne ta et tak. Men så kom det overveldende forslag var: » Du kan jo ringe Frivillighets-sentralen»!

Samtalen ble avsluttet med en avtale i september. Til så lenge muntrer Enkefruen seg med å fortelle alt folket om et navngitt firma hvor servicefolk har vonde rygger. ( I motsetning til FRivillighets-sentralen!)

Siden man bor i en leilighet med solide murvegger, har man vanskeligheter med å få internett til å fungere i samtlige rom. Man har selvfølgelig installert WI-FI og nettverk og ruter . Man kan jo ikke leve i 2020 uten å ha PC og Mac og Tv og mobil og apple-boks. Da var det å henvende seg til ung ekspertise om å skaffe seg en ekstra forsterker slik at kontakten med det store og virkelige univers ble stødig og trofast i all slags vær og sesong.

600 kroner kostet en hvit og vakker stikk-kontakt. Det var ingen stikk-kontakt. Det var en ny ruter! Som måtte oppjusteres til den gamle ruter!

Enkefruen hadde slumset vekk bruksanvisningen, men fikk tilsendt en ny på sms. På engelsk.

Man skjønte ikke et skvatt! Så tok man avsted til det store senter for denslags på Colosseum, fikk en ung ( selvsagt!) mann til å hente en stol før han elskverdigst ga en forelesning om hvordan man hjemme skulle taste og trykke. Siden det stod en flott Range Rover utenfor, prøvde Enkefruen å friste med en kjøretur hjem – hun ante at dette ikke var SÅ enkelt.

Vel hjemme satte man igang på egenhånd.. Etter over en hel lørdagstime – ga man opp. Så var det å sende en bønn til nærmeste familie-ekspert -( det er nederlag ) – om nødhjelp neste dag. Den kom, så og fant og vant. Jubel og takk og pris.

Konklusjon: livet er altfor vanskelig for folk over 38 år.

Å FERIERE I EGET LAND – DYRT OG/ELLER DEILIG?

Nordmenn har oppdaget Norge som ferieland. Nå har jo vi nordmenn hytter både til fjords og fjell i hjemlandet. Det har vi alltid hatt. Men å dra på ferie, er liksom noe mer enn å dra på hytten. Vi må reise.! Helst til utlandet, helst til Syden. Hellas og Spania har vi forstått. Men også til Sverige og Danmark. Der kan vi i samme slengen gjøre en billighandel – siden vi først er der.

Som vi alle vet – sommeren 2020 reiste vi i eget land. Det var Helgelandskysten og Lofoten og Vesterålen som var trendy for østlendinger med bil. Enestående natur og enestående veier, men kanskje ikke så enestående fergekapasitet. Det hadde man ikke tenkt på.

Cruisebåter på norske hender ble raskt fristende tilbud langs norske -kysten og til Svalbard. Men vips ! Katastrofe ! – smittebærende mannskap og turister satte et støkk og en stopp for den ferien.

Så da ble det bil, da. For å reise med norske tog er om ikke en statshemmelighet, så blir vi ikke neddynget med fristende tilbud verken til Bergen eller Trondhjem., Sørlandsbanen – hva den nå heter — går jo ikke til Sørlandsbyene. Man må gå av oppe i skogen og finne til kystbyen med beste fall en drosje.

Apropos bil-ferie i Norge; hvorfor kan ikke Nordlandsbanen ta med bil på tog? Det er forskrekkelig langt og fagert å bile til både Troms og Finnmark fra sør i landet. Men så skal man jo hjem igjen? Kanskje kunne man fleske hjem over Sverige for å se noe annet ( les skog) , men akk og ve – det er korona-utfordrende og kun tillatt å stoppe for ladning og tanking.

Selv har Enkefruen sitt ferieopphold på badehotell. Bare 45 minutter fra hjemmet ,og så er man ved havet,. Man har sitt rom med balkong og kan høre bølgene, rulle mot stranden nedenfor, se mot England, notere Kielfergen og Danskebåt . Videre gå til dekket bord, svømme i basseng ute og inne, og ta tur på molo i storm og blæst.

Deilig og dyrt? Når man ikke har eget feriested og dessuten ikke skal besøke barnas sommerbolig mer enn 4 dager – ja da er valget enten å betale for hotel eller bli hjemme. Klart det koster. Men det merkunderlige er at når man drar kortet i Norge, så er det liksom en annen valuta enn når man drar kortet i Spania og på utenlandsreise. Enkefruen tar hver gang man så biler seg hjem etter oppholdet og har man har betalt sine drømmedøgn, en sjele- runde med seg selv – dette var da dyrt? Joda – man er strålende fornøyd. Man har sterk disiplin på måltider og vin i glass. Dessuten er man stamgjest og får derfor en personlig service og vennlighet . Det er som å ha et hjem, et feriehjem. Påskeferie med vårfornemmelser kan man også ta på badehotellet – som sagt er svømmebassenget innendørs. Og Kirken i soknet tar imot til høymesse.

I tidligere tider dro det norske borgerskapet på sommerferie på badehotell. I Danmark er det flust av dem – de representerer fortsatt en turist-tradisjon hvor folk flest nyter sommerferien som storfamilie . Her i Norge er det nesten bare Enkefruen. Dessuten er det langs vår lange kyst et fåtall av hoteller i den kategori.

Å feriere på hotel i Norge ansees som ekslusivt. Og dyrt. Men når man tar av fra Gardemoen ( bare flyreisen koster) og lander i Syden, bor man på hotell, man spanderer på seg daglige restaurantbesøk både til lunsj og middag, dans og moro , mellomlander på kafeer og barer – man drar kortet uten egentlig å tenke seg om. Vi er jo på ferie!!!

Når alderdommen inntreffer, familiens feriested er overdratt til neste generasjon – da kan gamlemor unne seg hotellferie i Norge. Man slipper transportetappe med fly eller båt ( glem tog!) , man kan ta egen bil fra dør til dør og kjenne på tilhørighet og nærhet og nasjonalfølelse.

Dyrt og deilig ! Verd hver krone – selvsagt.

GUL BUSS PÅ ROTETE VEIER.

Sjelden har NRK servert oss en mer forvirrende sommer-satsning. Her har vi – som ikke bader i Blindleia eller kjører i bobil til Lofoten , men tilbringer julikvelden på reise med Sommerbussen – blitt meget frustrerte.

Lenge trodde vi det var Sakte-Tv-konseptet nok engang hvor det visuelle skulle gi oss langsomme inntrykk av det norske landskap med den effekt at vi fant i en slags kontemplativ glede og fred foran Tv-skjermen slik man ofte opplever i virkeligheten i møtet med horisont og natur og stillhet. NRK har en enestående tradisjon med Hurtigruten, Bergensbanen og salmesang – en triumf . Nå trodde vi en gul buss på uendelige veistrekninger skulle bli det samme.

Over bussen hang et helikopter. Gudskjetakk. For noen fantastiske bilder fra nord til sør i dette vakre Norge vårt Norge. Nettopp i dette spesielle år hvor nordmenn måtte fortrenge lengsel etter Kanariøyer og greske fiskelandsbyer. Denne side ved konsept Sommerbussen 2020 ble det mest imponerende og proffe.Men dessverre hang ikke synsinntrykkene på øye med hva vi ble servert av prat for øret. I bussen satt to unge mennesker og pratet om dette og særlig hint med ustoppelig tonefølge. Under helikopteret.

NRK hadde funnet ut at nei – det holdt ikke med sakte-tv og fabelaktige helikopterbilder. Vi skulle underholdes – for all del.

Med musikk. Ikke at man har bedrevet statistikk, men man skal forsverge at det kun ble Grieg en eneste gang – fra Sauda-sekvensen hvor forøvrig Kjartan Fløgstad ble et voksent og klokt innslag. I går fikk vi høre mesterkomponist Oscar Borg – hvem var nå han? – i et avbrekk fra Ole Evensruds låter – som alle viste hvem var. Valg av musikk innslag ble en utfordring gjennom hele bussturen. Ikke bare hadde musikken lite med området bussen befant seg i. Men også hvorfor vi måtte ha denslags på øret ustoppelig.

Sommerbussen 2020 handlet om vertskapssrollen. Sjåfør og sideperson ble egentlig hele poenget med programmet. Det bør analyseres grundig ut fra målgruppetenkning, taleferdigheter med diksjon og tydelighet, alder og ikke minst kompetanse og kunnskap. Til å hjelpe seg hadde vertskapet hanket inn lokal – assistanse. Valg av ekspertise ga også et forvirrende resultat. Hvorfor en professor fra Aremark plutselig skulle underholde oss med dypdykk i bann-ord der vi reiste gjennom et landskap med uendelig interessant historie, var vrien å forstå.

Halden er nest etter Bergen og Røros Norges mest interessante by. Selv er man ekspert på både byen og vassdraget og landskapet siden man i et langt liv har hatt slekt og tilhørighet til dette stykke Norge. Nær Sverige forøvrig. Vi fikk vakre bilder fra Festingen – skulle Fanden bare mangle! – Men eler ble det Ole Evenrud og glade unge musikanter pluss notert at Per Sandberg med frue drev restaurant i den historiske byen. Vertskapet nevnte i forbifarten landets eldste teater og så vidt Karl 12. Takk og lov fikk vi se Saugbruksforeningen og Tistedalsvassdraget! Men hvorfor ikke mer og hvordan og når?

Det skal avsluttes med en lovsang til samtlige energiske vertsfolk i føresette. Det var ikke deres skyld at vi ved hjemmeskjermen fikk en forvirrende Sommerbuss 2020. De hadde energi og god humør, sangstemme og fløytelåt.

Men Norge, vårt land, ble liksom borte mellom himmel og hav, skog og asfalt. Regnet gjordet det også.

Kanskje kunne vi be om en utlagt plan bak prosjektet fra ansvarlig hold? Vi betaler jo egentlig for lønn og kost og losji.

DA OLSOK BLE TEMA I MALIBU.

4.Juli er USAs nasjonaldag. Vi var 6 filmfolk samlet i en drømmevilla i Malibu ved Stillehavet. Som kinodame langt hjemmefra deltok jeg med lav selvfølelse i samtalen med 5 imponerende amerikanske filmprodusenter og regissører med kjente navn, stor og trygg kompetanse.

Siden det var 4.juli ble tema hvordan man feiret nasjonaldag i land vi alle kjente til. England (?) og Frankrike, Sverige og Russland f.eks. Siden jeg da var eneste norske tilstedeværende, var man interessert i vår måte å markere dagen på. Det viste seg at det dannede selskap kjente til 17.mai-markering. i Oslo Barnetoget er unikt og selv i Los Angeles – i denne kretsen – var vår stolte norske tradisjon berømt.

Men kinodamen kom til å nevne Olsok – 29.juli hvor vi minnes og hedrer Olav den Hellige. Jeg fortalte hvordan mine foreldre hvert år tok med sine døtre til Ruinparken i min oppvekstby Sarpsborg – 10 min syd for Oslo – hvor det var en gudstjeneste i ruinene fra stedet der Kong Olav grunnla byen i 1015.

Plutselig ble jeg klar over at selskapet rundt meg hadde blitt sittende helt fascinert av min skildring. De hadde plutselig en gjest rundt bordet som kom fra en by med ruiner fra 1015! De ville nesten ta på meg, hadde blanke øyne og var i stille undring.

Aldri i mitt liv hadde jeg vært så stolt av byen min. Sarpsborg hadde riktignok Borregaard og fossen og latinlinje på Gymnaset, et stolt fotballtradisjon og Borgarsyssel museum. Men var ellers ikke kommet på verdenskartet. Heller ikke i mitt verdensbilde. Jeg lengtet til Oslo, jeg.

Men det var før – kjente jeg plutselig! Der i en ekslusiv og ressurssterk Hollywood-middag i Malibu hvor bølger rullet mot stranden, hvor fyrverkeri fra Los Angeles snart skulle blende den egentlige stjernehimmel – der satt en voksen jente fra Sarpsborg og ble klar over den kulturarven jeg hadde fått med meg, men som jeg først der og da ble klar over-

Amerikanerne tørster etter historie og tradisjon .Derfor reiser de til Europa. derfor hører det til dannelsen å studere i Paris, uansett fag og plan. Og derfor valfarter de til katedraler og greske søyler. Og Pantheon og Colosseum .

Tror kanskje ikke mange amerikanere tar turen om Sarpsborg. men jeg har i alle fall gjort mitt – en vakker kveld i Malibu. Men selv ble jeg rettere i ryggen, evig stolt og takknemlig for å ha røtter og tilhørighet i landet hvor vi feirer Olsok. Fortsatt.