TRAPPEN SOM LØFTER ELLER SLÅR.

Vis meg trappen din så skal jeg si deg hvem du er. Folk bygger og bor. Eiendomsmarkedet går så det griner. For ikke snakke om hytter og fritidsboliger – særlig ved kysten. Der investeres , der pusses opp og her skal man bo!

Bare det at et mindretall tenker på at det kommer en dag da man sannelig blir eldre som huseier, må vite. For ikke å snakke om – besteforeldre skal kanskje også ønskes velkommen til det unge hjem.( skjønt kanskje ikke!)

Det er da trappen kommer inn som avslørende ikon på livskunst, historisk perspektiv og menneskelig klokskap. Verken ivrige huseiere eller arkitekter eller interiøreksperter husker på at man skal bli gammel – ei heller ønskes gamle foreldre på besøk. Trapper er for spreke bein og rask gange og rett rygg.

De vakreste villaene kan ligge i skråningen med vakker utsikt,selvsagt. Men for å ankomme herligheten må man klatre i trapper! Så er det selve inngangen – der kan det oftes være opptil flere trinn – og uten rekkverk. Det passer ikke inn i arkitekturen.

Og enda mer utfordrende er innendørs trapper ! Ofte til soverom og toalett. I hvertfall til ekstra Tv- stue og media.

I min nærmeste familie har en gammel Enkefrue blitt invitert til deres drømmehus ved havet. Der var tenkt på alt – også på at de eldste medlemmene kunne komme på besøk. Senest sommer ble det en triumf for gjest og yngre vertskap at beviselig gikk det ann å bli gammel og med gang-besvær kunne tilbringe dager på i et paradis! Både med stav og rullator ble det udramatisk og trygt.

Tilbake til trappen. Det er så stor forskjell på trapper. Det er de som løfter man opp og de som slår og gjør vondt. Nå snakker vi ikke om vindeltrapp – det er morsomt og dekorativt, men øvre aldersgrense for å bestige denslags sportsinnredning må være 60. Min tidligere sjef Helge Sivertsen som ikke bare var minister, men også tidligere diskoskaster – han gikk 10 etasjer opp og ned hver dag på jobb.Han ble ikke svimmel eller roterende anpusten. Han var godt voksen!

Vi andre må selvsagt beregne våre klatremuligheter når vi skal gå trappen opp eller ned. Som nevnt – noen trapper bare glir man elegant i. Saga kino har byens snilleste og vakreste trapp- bare prøv! I eldgamle slott – som slottet i Stocholm – visste man både at også adel og kongelighet ble eldre. Der skulle man skride! Antrekk og sko var selvsagt krevende. Da måtte trappene være egnet. Og de var de! Amfier dengang da var også generøse i trinn og platåer. ( for ikke å snakke om akustikk!)

I likhet med møbler og bord og senger som nå i moderne tid er så lave at ingen gammel kropp kommer seg opp på egenhånd. ( ned går jo greit.) Slik altså med trapper. Googler man seg inn på tema er det ikke grenser for sprelsk tilbud på trinn på trinn i lekreste treslag eller glass! Men ha tanker om perspektiv og flerbruksplan.

Så et godt råd – løp og kjøp. Det finnes trapper for enhver anledning. Men bli ifor all del kke gammel eller syk eller dårlig til beins ! Da blir hjemmet bare en investering for et periode i livet. Og ikke et godt hjem for generasjoner.

KAN MAN KLAGE PÅ MATEN?

Et sykehusopphold gjør noe med deg. Utover virkelig å prise kirurgi og sykepleie for høy, fremragende standar våger man seg på en stille refleksjon – man blir syk av å være på sykehus. På grunn av maten.

De første dagene blir man klagende og småsint over form og innhold på hva som serveres. Også tidspunkt på servering.. Middag klokken 13 i helgen. Gjerne grøt. Deretter går man over i en fase hvor man bare gir opp, rett og slett. Det er jo ikke noe å gjøre ved. Den siste fase går over i en matt takknemlighet. Da har man riktignok mistet appetitten. For bare å nevne det – i disse coronatider kan familie og venner ikke komme med forfriskende og vakker og morsom mat!

Etter å ha blitt operert med narkose og en lengre faste, kommer man lettet tilbake på rommet hvor så der serveres middag. Den passer til en steinhugger, stor og fyldig med 3 poteter og triste grønnsaker. En dame på 82 skal ha små retter, små porsjoner, små stykker brød, små epler.

Slik fortsetter det måltid etter måltid. Maten er ikke sunn! Den er grei og grå . Vi er på sykehus for å bli friske. Såret skal gro. Man skal ha næring. Resultatet er at man mister matlyst. Og blir faktisk dårligere.

Sykehusvesenet med fjernstyrt matlaging og distribusjon er på papiret sikkert lønnsomt og effektivt. Dessuten er jo sykepleierne eksperter på sår og pleie – takk for det. Ikke minst kommer så tariffen inn med krav til høyere lønn og flere ansatte.

Hvordan kan man da våge seg til å klage på maten?

For mange år siden deltok jeg på Mørketids-konferanse i Tromsø for Norsk sykepleierforbund. Jeg var invitert som pårørende. Jeg har svart belte i omsorg og ansvar for ektefelle. Min sluttappell til forsamlingen var 1) sykepleier må smile og ha et vennlig vesen. Har de ikke det, bør de finne seg et annet yrke. 2) Ernæring ernæring – ernæring. De skal lede pasienten inn i fristelse til å spise sunt og variert og annerledes .

Hva gjelder tema mat – hva hjelper det når tungleveransene i storkjøkkensystemet er store porsjoner med mat til store mannfolk? Det er ikke særlig valgfrihet verken for hun i sengen eller hun i uniform.

Men altså – man blir syk av sykehusopphold fordi man blir servert feil mat.

Så ligger man der. Vi priser kirurgi og sykepleien i norsk helsevesen. men likefullt våger man seg på en lavmælt protest og utakknemlig klage.

SMALL IS BEAUTIFUL – desentralisert middag og lunsj, takk!

Å SLÅ AV EN PRAT

Har begrepet gått av moten? Antagelig har det nok det. Utviltsomt er det et generasjonsfenomen. Antageligvis er det vi eldre som både kjenner uttrykket og enda bedre – praktiserer det. I alderdomsfasen har vi tid – mye tid . Kanskje ingen venter hjemme, kanskje har vi ikke dagen fyllt av legebesøk, trening og kroppsbehandling. og reparering. Handleturen går rolig og greit og vel innarbeidet. I disse tider er jo det mest fristende tilbud stengt. Vi shopper ikke lengre heller, uansett. Bridgeklubb er stoppet, kor er forbudt. Klubben kan bare være 3 personer. Vi har tid til å sette oss på benken – så lenge det er tillatt.

Ungt folk har det travelt, Veldig travelt. Jobb og barn og hus og hage og hytte og selskap og vennetreff og joggeturer og treningssenter.

Ungt folk treffes , takk og lov. Venninner har fortrolige samtaler både privat og på utesteder – hvis det er tillatt. . Gutta kanskje mindre av indre bekjennelser med hverandre , men de prater i vei de også mens de springer i skogen. Men et hvert treff er ledd i en plan, et prosjekt.

Men det å sette seg ned bare for å slå av en prat? V i sender e-post og sms og er på sosiale medier. Det er der » skravla går» . Og man går med mobil på øret og holder det gående med venner og bekjente til alle døgnet tider. Vi gamle mødre får oppmuntrende tilrop hver dag fra travle døtre og sønner på ærlige og korte sms-er. Men ingen telefoner . Hvis det ikke er beskjeder, da. Ting som skal sjekkes og planlegges.

Hos Ibsen sier man: La oss sette oss ned å tale ut sammen. Vi gjør ikke det, vi vanlige folk. Bare hvis det er helt nødvendig og ved alvorlige livssituasjoner ( drama, som nevnt.) Ungt folk har fortrolige samtaler når det kreves. Vi gamle har ikke det. Fordi våre beste og mest fortrolige nære er døde. Våre nye Hverdagsvenner er velsignet til hjelp og glede. Og trofaste treff.

Det beste ved eldre-kontakt er nettopp at vi kan sette oss ned bare for å ta en prat. Om løst og fast, med munter vri og kanskje med utveksling av litt politikk og sport og vind og vær. Man bør unngå sykdom og det som verre er. Vi har alle vårt. Og det å skryte av egne barnebarn er fristende, men ganske så altfor uinteressant for alle andre. Så kan man mimre om at alt var bedre under krigen. Før. I gamle dager.

Å slå av for en prat er en samværsform som er undervurdert. Det gjør godt å kjenne på taust nærvær, på uforpliktende observasjoner , på vennlighet og snilt snakk. Og uten mobil i hånden!

Anbefales. Også for unge mennesker.

HVA ER DAGSREVYEN?

En ung mann ringte her om kvelden for å tilby et produkt. Jeg svarte!) jeg er ikke interessert og 2) du ringer under Dagsrevyen. Det må du ikke gjøre. Den unge mann sa : Hva er Dagsrevyen?

Denne enkle hilsen la jeg ut på Twitter. I mitt liv på sosiale media har jeg aldri fått en slik respons. Det bøtter inn. Reaksjonene er noen få mildt sarkastisk , men i all hovedsak bare støttende med vennlig hilsen og medfølelse, mest med meg.

Hva i all verden betyr dette? Selv tror jeg det ligger en undertrykt frykt for at NRK og Dagsrevyen ikke lengre er det fellesrom vi ønsker å befinne oss i. Vi har en statskanal, vår RIKSKRINGKASTER som skal binde oss sammen, være vår bærebjelke i informasjon om rikets tilstand og verden forøvrig. NRK er norsk kultur og norsk forpliktelse, NRK er oss.

Det er det jo ikke lengre. Ikke bare har vi TV2 og alle de andre norske, men hjelpe oss vi har da CNN , BBC og Sky, fransk og dansk og svensk og tysk og Al Jazerra . Og vi kan laste ned på små og store skjermer alt og det meste til alle tider. Vi trenger da ikke sette oss ned klokken 19 for å se på Dagsrevyen? Vi kan laste ned dagens variant senere og når som helst. Dessuten går Dagbladet og VG med sine nyhetstjenester ustoppelig . Vi holder nyheter mellom hendene på mobilen hele døgnet.

Og så har vi Podcast! NRK leder ann. Vi kan på et vis ha vår egen nyhetstjeneste fra hvem og om hva – også fra/ med statskanalens egne fremragende journalister. Vi velger selv! Det er frihet!

Podcast er fenomenalt. Economist anbefales. Men det går hurra-meg-rundt med både levende, seriøse og med tvert i mot tull og tøys,-podcaster. Enhver dyktig mediamedarbeider har sin egen podcast. Du er trendy innenfor politikk og kultur , sport og spill når du kan referere til de toneangivende podcastene som treffer miljøet du tilhører.

Dagsrevyen er på vei ut hos ungt og kreativt folk. Helt ut.

Værre er at NRK også kan bli det. Det er viktig for et demokrat at vi har våre felles møteplasser hvor vi kjenner vi er et folk og har en tilhørighet. Vi må sitte ved leibålet å kjenne på varmen, sitte på tribunen å ta bølgen. Ikke bare ved Kongejubileer, på 17.mai , ikke bare ved landskamp i fotball eller vM på ski. Himmel – hvor godt det er å samles !

Men vi bør også ha en allmennkringkaster. Som er forpliktet til å skilde oss nordmenn i hverdag som fest, som dekker høytider og fellesmøter, politikk og styresmakter fra nord til sør. Natur, vind og vær – handel og vandel i Norge. Og selvsagt med internasjonalt perspektiv utenfra som innenfra.

NRK skal skape samtaler på arbeidsplasser ( glem corona) , ved lunsjbord og over kaffepraten. Vi skal kunne dele våre siste influensene og våre idrettshelter, våre tragedier og våre tapere. Vi skal krangle om Debatten. Og ha Gullrekka i helgen.

Mye tyder på at den unge mannen som ikke visste hva Dagsrevyen var , han er ikke alene og – han gir oss et varsel.

Det gjorde han virkelig til meg på twitter.

,

SHE CAN`T COOK / SHE CAN COOK.

Som kinodame gikk det plutselig opp for meg at en slik karakteristikk av en kvinne ville aldri gå igjennom i Norge. I Hollywood kunne man stemple kvinner på denne måten. Vi veldig norske kvinner i min generasjon visste at vi alltid måtte kunne lage mat. Ikke bare kunne, men sannelig også like det. Vi skulle stå ved komfyren og føde barn.

Som yrkeskvinne , hustru og mor har jeg alltid lagd mat. Festmat og hverdagsmat, julemat og påskeføde, sunn og riktig mat, sesongpreget og moderne, tradisjonell og trendy. Gjestfritt og generøst. Ingen skal kunne ta meg i å svikte denne livsoppgaven. Hjembakt brød i 46 år, kakebakst og stående, gående, kommende forbi-mat. Alltid nyskjerrig på siste nytt og moderne kosthold. Kom ikke der!

Men egentlig har jeg aldri interessert meg – for MATEN. Jeg har gledet meg over å sitte til bords, dele bordets gleder med dem jeg er glad i og tilhører og trives med. Det er samværet, anledningen og gleden ved det – mer enn mat som bare forsvinner inn i ansiktene på folk.

I alderdommen hvor man ikke lengre samles i flokk og følge rundt bordet, hvor ektemann er død og de unge lever sine liv – da sitter man igjen med denne evindelige kvinnerollen om å like å lage mat, for så å koke og steke, å

servere seg selv og nyte sitt eget måltid. I ren selvoppholdelsesdrift tar man seg sammen, kjøper nettopp den maten man selv vil ha, dekker med tøyserviett, vakkert glass og tallerken, tenner lys. Her skal det bli hyggelig, må vite!

i en alder av 82 år erkjenner jeg nå at det faktisk ikke er så moro. Jeg trives ikke lengre med å lage mat. Det interesserer meg ikke lengre! Helt slutt. Men hodet er jo krystallklart , så for ikke å slukne hen , dø av sult og alenehet har jeg selvsagt selvdisiplin nok til sunn frokost og enkel lunsj.

Men middager! Hadde jeg bodd i et arrondissement i Paris hadde jeg gått til stam- restaurant hver dag. Til den lokale, den hverdagslige. Men slikt gjør man ikke i Oslo. Ikke som kvinne. Komfyren og kjøkkenet venter. Kvinnerollen gir ikke slipp!

For en eldre mann er det normalt at han ikke dekker opp og kokkelerer for seg selv. Han kan tillate seg «Rett i koppen» og Fjordland, Han kan heller ikke gå på restaurant – det er for dyrt. Men det er helt akseptert også av ham ,selv at han ikke trives som alenekokk.

Det er altså verre for oss kvinner! Selv er jeg fascinert av min ynkelighet her. At jeg ikke lengre forbereder, ser frem til å nyte dagens høydepunkt – som er middagen.

Nå har jeg tatt grep ( som alltid.) Jeg har betalt hushjelp som både lager og servere kveldens måltid av det som jeg har innkjøpt. Det er selskap og hygge, vi utfyller hverandre med min lange erfaring i råvarer og kokkelelering, og hushjelpen som tjenestevillig og lærevillig og ung! Nå går hun/han også til hånde med tunge løft, orden i kjeller , reparering ol.

Alderdommen er en fase hvor man faktisk må lære seg å balansere mellom å ikke gi seg på harde møkka, henge med og samtidig innse sine begrensninger, renonsere på alt og det meste.

Noen av oss kvinner må endelig få slippe å stå ved komfyren, å lage mat. Til så lenge – HUSK Å FORGYLDE DINE FORPLIKTELSER, OGSÅ DE MOT DEG SELV. TA GREP.

NÅR DØREN ER LAV OG PORTEN ER STENGT?

Hva slags sivilisasjon lever vi i når man stenger kirken? Har det hendt i noe land i krigstid eller krisetid at folk ikke kan søke til det kristne fellesskap?

Vel var vi samlet på Rådhusplassen etter 22.juli, men på selveste 23.juli ble Oslo Domkirke fyllt av søkende, skremte og fortvilte Osloborgere. Det var ikke foran Storting og Bystyret – det var i Guds hus vi måtte møtes. Der var døren høy og porten vid.

Denne vinteren har folk flest kjent på tungsinn og ensomhet. Ungdom har ikke fått vært unge. Barn har mistet sosial lek og glede. Studenter har blitt kriserammet både hva gjelder kunnskap og helse. Voksne har i all ansvarlighet holdt seg unna fellesskap og felles løft. Og vi gamle har bare blitt eldre og stillere.

Min egen helse har vært perfekt. Men likefullt har jeg kjent meg syk på sjelen med tungsinn og pessimisme . Jeg har måtte hente opp gleden. Stress kan man måle på hvordan man leser. Når man flakker og tar siden nok engang, når man skummer avisene, når man ikke legger fra seg mobilen foran viktig Tv-program – da er man ikke på plass med seg selv. Jeg har vært corona-lammet. Også i hodet.

I Norge skal krisetider leges med sport og friluftsliv . Ut på tur, aldri sur. I byens parker og strandpromenader går det 17.mai-tog av folk og hund.

Det norskeste av alt er å dra på hytta. Det er et folkekrav – et frihets-symbol ! Uansett smitte og pandemi og næringslivskrise, stengte skoler og lesesaler, butikker og kultur – ta ikke fra oss hytteturen! Aldri!

Men hvem roper etter åpne kirkerom ! HVor er landets biskoper ? EN DAG satt Oslo-bispen i Dagsnytt 18 med et ansikt full av sorg og sinne . Hun burde vært like ofte i studio som helsetopper og byråd og ministre . Teatersjefer og kulturfolk har blitt hentet inn. For ikke å snakke om sportsgeneraler ! De har alle gitt sine vitnesbyrd om hvor vondt vi har det. Igjen og igjen. Landets prester og kirkeledere fra bygd og by – hvorfor er dere så lavmælte og saktmodige. Hev røsten! Vær i rommet!

Vi har det vondt. Om vi er hverdagskristne eller troende, søkende eller gudsforlatte – alle folkeslag har søkt til sin kirke i nødens stund. Med eller uten munnbind. Hva er det med Norge? Er vi en kulturnasjon ? Er vi siviliserte ?

HVorfor er ikke døren høy og porten vid ?

UTEN KORT – IKKE GODT.

Et SPILLSELSKAP ( som jeg aldri har brukt) har hacket mitt Visa-kort. 10 000,- kr ble benyttet av svindlere på et par timer en torsdagskveld da jeg satt i godstolen hjemme. Banken meldte fra på fredagen . Så dermed ble kortet sperret prompte. .

Riktignok ligger noen 10kroner i bilen til bruk for handlevogn. Men jeg har jo ikke penger! Ingen har penger. Dessuten skal man ikke handle med kontanter i coronatider.

Så husket jeg at jeg kunne benytte mitt slumrende Masterkort i en annen bank. Men jeg hadde selvsagt glemt koden. Ny kode må sendes fra Trondhjem med posten. Posten kommer ikke hver dag. Og Vipps har ikke avtale om Masterkort. De arbeider med saken.

Det er som med Corona-restriksjonene . Vi kan ikke reise. Ikke at jeg har planer om å reise, men man vil ha friheten til det! Man trenger å ligge under et annet tak. Man må ikke bli lei av sitt eget hjem. Det er sundt med en forandring. Men nei – ikke foreløpig. Bli hjemme. Hold deg i kommunen.

Jeg trenger ikke handle heller. Jeg har vann i springen, varme i heimen, lys og Tv og radio. Jeg har mat i fryser og kjøleskap. Men fordi jeg ikke kan handle, ønsker man så innmari å kjøpe seg noe i farten. Det gode er jo at man sparer og lever nøkternt. En ukes tid. Det er jo gledelig.

Skulle vært hos tannlegen. Da må jeg ha drosje. Det kan jeg ikke ta fordi jeg ikke kan betale. Jeg har ikke kort!

I alt dette spetakkelet har jeg ustoppelig vært i mobil ( gudskjelov !) med 2 banker og deres Kundeservice og Vipps med sin nødhjelp. Samtlige snakker til en 82åring som om også jeg er 18 år. Samtlige sender meg tilbake til den andre. Omsider innrømmes at det er håpløst uten kort.

Tenk det!

Nå skal jeg søke om reklamasjon, erstatning og forsikring . Men det kan man ikke gjøre før svindlerne har bokført sine skurkerier. Det tar også tid!

Min mann i banken – Håkon – har lovet å holde meg i hånden når jeg på MACen skal taste meg frem til minst 10000,-kr. fra SPILLSELSKAPET som har svindlet meg

Nå er dere advart.

HVOR STÅR VI, HVOR GÅR VI?

Det er som å leve på en annen klode. Menneskeheten går med munnbind og har ikke ansikter. Ikke smiler vi til hverandre. Ikke kan vi hilse med et håndtrykk eller en klem. Flyplasser er som gedigne plattformer uten liv og røre. Trikk og buss og T-bane er nesten tomme. Bygater er uten rytme. Butikker er mørke og tomme. Kafeer har pakket vekk utemøbler. Blomsterbutikken er stengt. Ikke er det barnehyl fra skolegård eller barnehager. Ikke kommer noen bare innom.

Ellers er byens parker og strandpromenader fullt av folk på tur med hund, mer hund enn folk. Men alle glir forbi hverandre uten ansikter. Alle skulle vært på jobb eller til lunsj – det er jo mitt i uken!

Det er så rart. Skremmende og kaldt. Bare DAGSLYSET er normalt og løfterikt. Vi som har levet en lang stund og opplevd en hel verdenskrig – vi kjenner faktisk på at landet vårt er som lammet og okkupert. Det viktige livet har gått under jorden.

Men noe binder oss sammen, og det er den uopphørlige nyhetsstrømmen – NRK og TV2 – , regjering og helsemyndighetene. Det er pressekonferanser dag for dag. Vi sitter som fjetret og fyller dagen med siste nytt. Vi har full tillit og kjenner oss tryggere. Og vi er mektig imponert.

Men igjen – hva skjer med oss nå? Hva skjer med de unge, hva med skole og kunnskap , hva går tapt for barna ? Hva med den sosiale kondisjon både hos unge og voksne – for ikke å snakke om eldre. Og de svake i samfunnet. Og savnet etter filmen i kinomørket og fulle benkerader i Konserthuset og i Operaen. Vi har et liv foran skjermer av alle slag hvor vi på et vis både kan lytte og lære og vinke .fra skjerm til skjerm, frem og tilbake.

Som om det er det samme!!

Som yrkesaktiv vet jeg at hvis ikke jeg hadde hatt noen som venter, en jobb å gå til, kollegaer i glede og sorg når » butikken» hadde seire og nederlag. Jeg delte et ansvar og utfordringer i fellesskapet og i hverdagen. Uten dette menneskelige fellesskap – ja da hadde jeg ikke visst å komme meg ut av sengen. Både i skole og studier og arbeid har jeg vært et sosialt læremenneske . Jeg har gått på skole og universitet og lært lekser i fellesskap, ikke slukt ned i boken. Eller skjermen. Og min samfunnsjobb var et stort teamverk. Jobben er best på jobben. Som skole er best på skolen. ,

Det er et imponerende informasjonstrykk fra våre styresmakter. Men all korona-nytt er fakta, er tall og statistikk, tidsplaner , rapporter og åpen og ærlig tilstedeværelse. Økonomi og realpolitikk, næringsliv og medisin og helsevesen, skjelvende finanskurver.

Men hvor er den kulturelle og kunstneriske, filosofiske og verdiorienterte kompetansen? HVor er åndeligheten? I nettstedet «forskning. no» påpekes at følelser påvirker oss i vår oppfattelse av informasjon. Det er virkelig et relevant poeng .Vi drukner i informasjon mens vi gråter.

Vi er jo redde. Vi vet ikke hvor veien går, hvor vi står og hvor mye klokken er. Hvem og hvor er » de vise menn» ?

SÅ BILER VI IVEI PÅ LIVETS LANDEVEI.

Jeg er avhengig av bilen min. Rett og slett. Riktignok sykler jeg på 3-hjul og elektrisk, hele sommeråret, men 4 måneder er det for kaldt og for vrient . Det kalles vinter i Norge. Nemlig.

Miljøvern er overordnet alt. Det skulle bare mangle. Også vi eldre deltar så gjerne i kampen for å redde kloden. Vi sykler ,og vi lever sunnere og riktigere, og vi husholder grønt og knyter posene to ganger.

Men når vi sloss for privatbil-bruk, blir vi ansett som landssvikere. Bussene har lavere innsteg, T-banen har flatt gulv og stasjoner med rulletrapper. Å ta drosje er jo å ta bil – så da er vi like langt. Vi får ta beina fatt – liksom.

Riktignok anser man bilbruk i grisgrendte strøk som nødvendig. Distriktspolitikk heter det. Og det er også overordnet.

Men vi enkefruer i storbyen med klare alderdomsplager, vi skal holde tyst, holde oss skjult og være takknemlige og ikke til bry. Barnefamilier, jobbreisende, treningsfolk og pendlere – her debatteres privatbilbruk frisk og fritt i åpent lende. Håndverkere og vareleveranser er til de grader bilavhengige. Men de gruppene har sine fagforeningskjempere til å stå på barrikadene for sin sak. Kjør debatt!

Vi gamle derimot – vi må ta til ordet hver for oss. I urbane strøk trenger også vi til et fellesskap i handel og vandel. Vi vil også til butikk og kafe, til kultur og kino og kirke. Merkunderlig nok henvises vi alle til kjøpesentra. Dit drar vi med bil – bare for å nevne det. Men bil i bygatene skal bort! Og sentrum blir kaffelattelandskap.

HVis enkefruen skal til Tronsmo – en katedral av en bokhandel – nær PIlestredet. må hun bruke bil. Ellers er det flere hundre meter fra heimen til bussen med rullator til sentrum, av buss med rullator og seg selv, trille kvartaler til TRonsmo og samme ruten hjem . Det går ikke. Man tar bil. Eller lar Tronsmo miste en solid kunde.

I Oslo er Hegdehaugsveien/ Bogstadveien et levende eksempel på hvordan man trives i trengsel med trikk og bil og sykkel og fotgjengere. Det er mulig å parkere en knapp halvtime . Det er folk i farten og biler i bruk. Det kalles byliv. Det er vårt liv – ellers hadde vi bodd i skauen likegodt.

Angående privatbil – etter julefeiring på fjellet, bilte (!) vi ned mot Oslo 3.juledag. Det var kø av biler med godtfolk ut av byen for å feire nyttår i fjellet. I naturen, kanskje med slekten der man kom fra. ( Selv byrådsleder Raymond skulle hjem til jul).

Norge har en utrolig hyttekultur. Enten ved sjøen eller på fjellet eller begge steder. Kom ikke å snakk om å dra avgårde med mann og barn og svigermor og katt og pakker uten bil. . Det er uaktuelt å ta tog eller buss. ( Båt går ikke til Sørlandet) Og hvis man i indre Oslo ikke skal kunne ha privatbil parkert ved heimen, blir det vrient å leve sitt norske friluftsliv og hytteliv for å hente privatbilen utenfor bykjernen på et jorde.

Vel – alt går lett når man har friske ben, er ung og sterk og har minst en ektefelle å dele strabasene sammen med.

Til så lenge får man lengte etter våren og tørr asfalt.

MILD I FORM – STERK I SAK.

Nå strømmer det på med analyser om hvorfor nordmenn har greid corona-angrepet så godt. ( til så lenge!) Mon tro om ikke svaret er Erna Solberg og hennes regjering. Nå er ikke vi nordmenn det folkeslag som mest går disiplinert i flokk og følge. Vi har mye ruskete opprør i oss og mye individualisme . Vi bor på hver vår fjelltopp, er skeptiske til naboer og nye folk – jamfør novellen til Niels Kjær: » Den nye kapellanen» . Men denne gangen ga i mars 2020 Erna sin ordre. Vi adlød. Hva har hendt?

I motsetning til svenskene som er lydige og gjør som Stockholm og forskere befaler – disiplinerte og utrednings-lydige , grundige og flinke. Vi er derimot som Espen Askeladd, det går nok så godt! , vi er mer lekne og mye mindre utholdende. Svenskene slår oss på oppløpssiden .

I corona-tider er forskjellen mellom svenskene og oss påtagelige og interessante. Vi gjorde som Erna ba oss om. Vi gjorde det antageligvis fordi hun personlig har en trygghet og nærhet, en statsleder med begge beina på bakken. Men ikke minst – hun er en kvinne med det mildeste ansikt – selv i dypt alvorlige situasjoner. Hun bjeffer aldri. Mild i form, sterk i sak.

Hun leder ann i regjeringens uopphørlige tilstedeværelse med informasjon om nedstengning, om smittefaren, om sykdommens virkelige livsfarlige sider, åpen om tvil og usikkerhet. Selvsagt har fagkompetansen, Nakstad, Stoltenberg , Vold gitt et imponerende bakteppe – også de alltid på plass til alle døgnets tider. Men de styrende styrte.

Norge har en regjering med menneskelig, usnobbete trofasthet i de store krisetider. I Sverige holdt politikerne seg langt unna. Fagfolk og forskere ledet ann. Statsminister Løven talte til folket en sjelden gang, skjønt mot juletider var han mer synlig. Da var også svenskene selv begynt å åpent kritisere styringen av epidemien – tallenes tale var dramatiske – sammenlignet med nabolag, Finnland, Norge og Danmark.

Det er all grunn til å fremheve enkeltmennesket, personligheten i ansvarlig politisk ledelse. Flokken følger lederen bare når respekt og aktelse og empati er tilstede. Det viste seg hos Jens Stoltenberg etter massakren i Regjeringskvartalet og på Utøya. Det er klart at Erna Solberg, også Bent Høie og øvrige statsråder – gir folk flest en klar trygghet og medmenneskelighet og allminnelighet i sin kompetanse.

Sånn er vi nordmenn i vårt forhold til politikere. De må ikke komme her og komme her.

Akk ja – vi er ikke på oppløpssiden engang hva gjelder koronaen. . Krise og nød og nedgangstider vil prege oss langt inn i 2021. Dypanalyse, debatt, kritikk og forskning på hvordan Norge greide seg igjennom pandemien – det vil selvsagt være norsk politisk virkelighet i lange tider. Skulle bare mangle , alvorlig talt.

Den menneskelig faktor, de personlige egenskaper, profil, kroppsspråk – ofte blir slikt borte i statistikk, forskning, tallknusing , tallenes tale., kurver og diagram.

Men midt i det hele – å styre et land i gode og onde dager i hvert fall i Norge , da er det kanskje klokt å ha som kompass :

SUAVITER IN MODO, FORTITER IN RE.