ER EVERT TAUBE BLITT ELDREOMSORG?

«Tre om Taube» seiler videre fra Engelsviken Brygge. Det er 22. sesong vi kan oppleve den svenske nasjonalskalden og hans uendelige univers av viser og musikk, liv og levnet. Nissa Nyberget med Lars Klevstrand og Hege med Rino og Hermund vinkler hver sesong i tekst og toner Evert Taubes vidunderlige musikk-skatt på en ny måte – like sprudlende musikalsk og alltid med overraskende profil.

Det blir ikke sommer uten et besøk i Engelsviken, uten fiskebutikken, uten blåskjell og sjokoladefondant og så Evert Taube ovenpå – reisens mål og mening. .

Når man er av svensk ætt og har vokst opp i Østfold med Strømstad og skjærgården og svenskekysten – ja, så er Evert Taube en personlig og privat kulturarv. Hans poesi og hans musikk er som julesalmer og påskemorgen og 17.mai med nasjonalsang og » Norge i rødt hvitt og blått» . Vel har vi Prøysen og LilleBjørn Nilsen – men de når ikke den svenske trubadour til knærne. Evert Taube var et geni. Og han er min.

For meg er det blitt 14 sesonger ( kanskje juger jeg litt opp?) med besøk i Engelsviken. Hver gang gripes jeg av jublende musikalsk glede, men også av nostalgi og romantikk . Man nynner og synger med – og plutselig er man evig sommer-ung.

Så hvorfor er alltid forsamlingen av eldre årgang? Antageligvis er yngste tilstedeværende i Engelsviken 65 år. Selv har man blitt 80 og noterer seg det i savnet av ung kraft. HVorfor er viseskatten til Evert Taube blitt eldreomsorg? Er ikke de unge og de passe voksne opptatt av seil og sjø og skjærgård samt pampas og Rønnerdahl som danser i nattskjorte over gresset! Rosa på Bal og Anglamark og å kunne ro uten årer? Og å ligge på armen til den man elsker? Det er jo strålende poesi og visekunst!

Visekulturen går i bølger. Den har tidvis vært struttende ung og opprørsk, tidvis med gullkantede Ole Paus og Åse Kleveland med flere. De er der, og takk for det, men i likhet med Bellman er altså Evert Taube av en større og egen dimensjon. Det er derfor man undres over fravær av ny og ung nysgjerrighet og oppslutning.

Noe av det triste ved alderdommen er stadig å få bekreftet at de helter og forbilder man selv har vokst opp med innen kunst og kultur, politikk og samfunn – de aner ikke folk flest lengre hvem er. Snart er det bare Fabian og Enkefruen som husker Wenche Foss. Hvem er Danny Kaye? Det er bare å fortsette …..

Evert Taube har en stor og sterk posisjon i Sverige ( også takket være sønnen Sven -Bertil på 85 år!) Takk og lov for Engelsviken og de utrettelige entusiaster så kan vi nordmenn også leke vi har blomsterkrans i håret og danser med Calle Schewen inn i lyse sommernatten.

De unge blir jo også gamle – rekruttering er bankers. For kunsten er evig skjønn – Evert Taube også.

Nok et besøk – tror jeg har vært der 14 ganger – bekrefter

LYTT PÅ RADIO.

Ja, gjør vi egentlig det.

Som Enkefrue hører jeg alltid på radio. Det er det første jeg slår på om morgenen. Jeg hører bare på P2. Det er som dagsrytme, som klokke, som selskap , som fellesrom . Nyheter – Ekko – Nyhetslunsj , til og med samenytt osv. Radiolytting er for å kjenne landet mitt. Og P2 står alltid på også når jeg låser meg ut. Så er det liksom noen der når jeg låser meg inn igjen.Da er det noen venter og er hjemme.

NRK lider av reprise- sendinger . I beste radiotid på lørdag og søndag morgen sendes velkjente program nok engang. Da blir det Alltid klassisk , velsignet være.

En vakker sommeraften satt 14 voksne venner fra nærlingsliv og i ledelse rundt generøst middagsbord. Samtalen gikk lystig og lett om siste reise, nytt fra barn, og ferieplaner. Men så ble det om bok og politikk , ikke minst. Samtlige var internasjonalt orientert – referanser gikk fra Economist og Financial Times til hjemlige Dagens Næringsliv og Finansavisen og Klassekampen .

Plutselig ble jeg klar over at jeg satt der og refererte til noe interessant på radio som ingen andre hadde peiling på. For ingen hørte på radio stasjonært og regelmessig . Alle hørte på PODCAST ! Samtlige hadde sine favoritter. Samtlige podcast var seriøse og hadde, som Economist , høy kvalitet.

Podcast er er et nytt og sterkt fenomen. Selv har jeg tastet og lastet og lyttet. NOen er forskrekkelige » løse i fisken» uten redaksjonell form og innhold. Men fenomenet er ikke bare kommet for å bli, det er uhyre interessant å lære seg å skille – som alltid mellom skitt og kanel – , finne kunnskap og relevante problemstillinger til såvel forskning som politikk. Fremskrittet må frem – podcast er fremskritt.

Podcast forsterker vår tids individualisme,. Podcast er fragmentert lytting – vi søker til enhver tid hva den enkelte av oss finner fristende og verd vår tid og oppmerksomhet. Der er ingen faste programtider, ingen tydelig redigering. På samme måte som vi kan skrive og mene i vei på vår blogg – i stedet for å sende innleserinnlegg, skrive debattinnlegg ol, så er podcast hver mann sin radiokanal. Det er som en kraftig understrøm av radio – og kan også være TV-program som går som podcast forøvrig – og det er opp til den enkelte av oss å lytte, lære og finne .

Kringkastingssjef Eriksen presenterte her om dagen NRKs høydepunkt for TV-høsten. HVorfor holder ikke han ikke en slik presentasjon av radioprogrammene ? Eriksen understreket statskanalens betydning som kulturbærer for det norske folk. At vi skulle samles om Tv-begivenheter – og særlig viktig å fange ungdom, fikk vi å vite.

Jeg har flinke ungdommer i familien. De leser bøker, følger med i samfunn og politikk. Men de ser aldri på Dagsrevyen! De hører aldri på P2 . De følger med på CNN, de laster og taster og . De hører på POdcast!

NRK er vårt fellesrom. Vi trenger å sitte » rundt leirbålet» . Kjenne på at vi er mangfoldige og norske og har tilhørighet. Kringkastingssjefen burde like kraftfullt annonsere til og for oss om NRKs radiotilbud. NYhetsdivisjonen er formidabel. EKKO er dagsaktuell og har en stab av kunnskapsrike medarbeidere. MUsikk og kultur, underholdning, Salongen og dokumentar.

I mitt stille sinn tror jeg egentlig at det er for sent. Tidligere hørte vi til og med på fiskerinytt! Og ingen ringte til voksne folk under Dagsrevyen . Nå går vi hver for oss med lyd på øret og nyheter på skjerm.Hver bidige dag takker jeg for statskanalen vår, men det sniker seg på en bekymring om at det er forbi.

Til sålenge – LYTT PÅ RADIO!


JAN GRUE OG JEG.

Det var boklansering hos Norlie Bokhandel. Jan Grues nye bok om posthumanismen skulle presenteres i samtale med Dag Hareide. Jeg ankom pr. el-sykkel i god tid og satte meg ned med et eksemplar av den nye boken. Den var umiddelbart svært krevende, men jeg tenkte alt ville bli mer avklaret ved samtalen mellom de to.

Jan Grue ankom i sin tunge rullestol. Jeg er kjent med rullestoler- denne var forbausende kort og liten, men bevares – effektive hjul og tydelig letthåndterlig. Forfatteren beveget seg ut og opp for å hilse rundt og ellers ta en titt på noen bøker i hyllene. Dag Hareide hilste på – vi er bekjente – og jeg sa jeg gledet meg til å møte mennesker med gode hjerner. Dag bemerket – «og med gode hjerter» . Håpet han antydet at det også omfattet de av oss på tilhører-setene. Samtalen ga mot og lyst til å skjerpe seg. Å sitte forøvrig i en bokhandel, innrammet av bøker, med 60 voksne interesserte, lesende folk og de to herrer ved podiet – det ble en hyrdestund i en katedral.

Jan Grue fascinerer meg. Det er noe med hans unge fremtoning og alder. Og hans vakre og alvorlige ansikt. Glimt i øynene og lett til smil, men han har en åpen og lys seriøsitet ved seg. For en tid tilbake satt han i på fredagskvelden i NYTT PÅ NYTT hvor det jo i panelet skal være sprudlende replikker i forbifarten. Jan Grue skar igjennom med lavmælt og begavet morskap som overrasket alle oss som aldri før hadde opplevd mannen . Ikke bare var han ny, men annerledes.

Og det er det Jan Grue er. Hans forfatterskap og hans liv og virke går ut på å løfte opp i en intellektuell verden med, en levende virkelighetsbeskrivelse av hvordan man må leve et anderledes liv. Han utforsker ikke bare arbeid og fest og livet generelt, men ikke minst utforsker han språket – det byråkratiske, diagnostisering og hjelpemiddelbesvergende univers han og andre som er annerledes ,må forholde seg til i SIN vanlige hverdag. Han reagerer sterkt og stadig på det han kaller sosialpornografisk fremstilling av mennesker som er funksjonshemmet ( et ord han misliker enormt!) og altså annerledes.

Jan Grue fikk som barn en diagnose -spinal muskelatrofi. Han er rullestolbruker. Han er professor i språkvitenskap og i kvantitativ metode for spesialpedagogikk, forfatter av noveller, barnebøker, spaltist og ble hedret for » Jeg lever et liv som ligner deres» – en betagende litterær fryd av en bok.

Hvorfor betyr Jan Grue så meget for meg – bortsett fra lesefryd? Min ektemann ble annerledes 5 juni 1994. Han ble truffet av en bil og meid ned på sykkel. Brakk nakken og ble lamm. Hele 22 år levde min mann og jeg og vår familie i en helt dramatisk ny virkelighet.

Takk og lov for at vi hadde styrke og ressurser. Takk og lov for at vi hadde i » ryggsekken» et livet langt liv hvor min mann og jeg hadde viet livene våre til verdier utenfor oss selv, at noe var viktigere enn oss selv. Hvor ofte tenkte man ikke på hvordan et ungt menneske som blir rammet av » å leve annerledes» kunne greie all den kraft som skal til for å oppnå lykke og fullt og rikt menneskeliv med en så dramatisk start. Som Jan Grue.

I vårt liv handlet det om time for time, dag for dag år etter år Å VÆRE TRAGEDIEN VERDIG. For min mann i rullestol – alltid pen i tøyet, alltid oppreist i tanke og omtanke, aldri sutrende, men evig takknemlig – han ble f. eks. hoiet ned til i stolen, ropt til med fornavn som om han ikke bare hadde gått i stykker i kroppen, men derfor også i hodet. Min mann var en prins!

Det er også Jan Grue. Han bruker all sin kraft til å løfte seg selv og alle annerledes unge og eldre opp i en verdighet. Når navnet nevnes blir folk så opprømte av positiv begeistring .Han er på et vis en norsk Steven Hawkins.

For all del – boken om posthumanismen, den forskerhjerne som ligger bak hans faglige tyngde må ikke skremme noen fra å lese og lytte til Jan Grues menneskelige og poetiske formidlingsevne. Hans video om hvorledes han ble far og møtte foreldrerollen – er akkurat så gjenkjennelig for det enhver mann opplever til enhver tid . Muntert og sårbart, lett selvironisk .

For en lykke i alderdommen å berikes av ung kraft. Løp og kjøp, les og lær.


FOTBALL ELLER FESTSPILL – hva samler oss nordmenn.

NRK satser på fotball. Onsdag kveld var det Fredrikstad mot Sarpsborg i CUP-serien. Den kampen ble sendt i sin helhet.. Samme kveld var det åpningskonsert i Bergen. Der var det festspill, må vite. Den begivenheten ble ikke sendt på NRK.

Tirsdag ble Abelprisen delt ut i Aulaen. I år var det første gang en kvinne ble tildelt prisen. Karen Uhlenbeck er en stor forsker, men også en stor personlighet. Abelprisen rager like høyt som en Nobel-pris. Norge skal være stolt av å ha den ære å hedre det intellektuelle menneske med en slik pris. NRK viste ikke den begivenheten heller. Vi fikk et glimt på Dagsrevyen.

Vi har feiret 17.mai i det ganske land. NRK teppedekker grunnlovsfeiringen – dvs. først og fremst barnetog. Fremfor alt barnetoget i Oslo. Skulle bare mangle.

ALDRI har NRK funnet å dekke bekransningene den dagen på Vår Frelsers Gravlund . Wergeland – Ibsen – Bjørnson og Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Selv mener jeg at det er høydepunktet på Grunnlovsfeiringen i Hovedstaden. Der møtes «borgere» av byen, høy som lav, venstrefolk som konservative, bunadskledde som blådressede. Det er et stille tog på grytidlig morgen som beveger seg i god tradisjon for å høre talene og korsang, man nikker og hilser og står på faste plasser. Jeg har tipset ambassadører og tilreisende dit for å oppleve denne tradisjonelle høytidsstart på dagen med oss. Det er ikke bare et stykke norgeshistorie, men fremfor alt en kulturel dokumentasjon. Stillheten i omgivelsene, skjønnheten i trær og blomster, gravstenene i all sitt alvor – jeg vet ikke noe norskere på 17.mai.

Og i alle byer og bygder i det ganske land har de slike norske vakre tradisjonelle morgenritualer. Som stille forbigåes på skjerm og på trykk.

Seremonier 8.mai på festingsplasser både i Oslo og i andre byer hvor nordmenn av dag hedret nordmenn fra dengang da – se, det ble til glimt i farten på nyhetene.

NRK svikter sin oppgave som kulturbærer ved å nedprioritere kulturelle merkedager, høytidsstunder, merkestener i det ganske land, på små som store scener. Det arrangeres intellektuelle og ofte krevende seremonier , det avdukes og åpnes og markeres konserter, maleriutstillinger, prisutdelinger . Tidligere ble det rullet ut røde løpere ved nettopp Festspillene i Bergen, ved Høstutstillingen i Wergelandsveien, ved teaterpremierer, – vi som slett ikke kunne delta hverken her eller der – vi fulgte spent med nettopp på NRK. Det bandt oss sammen i åresvis.

Nå for tiden slår statskanalen til i ukesvis med Melodi Grand Prix for både barn og ( visstnok) voksne i finaler ( og semifinaler!)både hjemme og ute. Kom ikke der.

Som nordmenn vil vi gjerne sitte rundt leirbålet, ta bølgen, kjenne på fellesskap og tilhørighet. NRK gir oss alt dette til fulle i idrett og i sport. Vi er altså en sportsnasjon , ingen kulturnasjon!

Jeg tror NRK og media og vi alle undervurderer behovet for dypdykk i vår norske tilhørighet. Vel er verden stor og farlig, som Majesteten jo har klokt sagt – vi nordmenn er alt og så mangt. Men vi elsker landet vårt, vi heier på helter og heltinner, vi vil stimuleres og løftes og samfunn av idag, men med røtter og natur og hverandre som har holdbarhet og kvalitet i tid.

NRK er ikke kommers og tribunefyll. NRK er tradisjon og kultur. Det kan til og med også være lønnsomt – på sikt.

Hva med OLSOKDAGENE i Nidaros! Husk festivalen i BARONIET I ROSENDAL

Vi er klare, kjære kringkastingssjef Eriksen.




HVA HAR EL-SYKKEL MED KORPS Å GJØRE?

Det er skjønne mai. Og hvert år tar media opp 2 temaer: 1) Hvordan står det til med korps-bevegelsen og 2) eldre på el-sykkel.

Så enkelt. Og så media-banalt.

For å ta det første først. Det er jo 17.mai snart, må vite. Og vel er det Barnetoget i Oslo som alltid vekker den største oppmerksomhet. I Norge feires Nasjonaldagen i Hovedstaden med barn i parade – ikke militære som skal hilse landets Konge og hans hus. Det er vi stolte av – med all grunn. Men i den forbindelse er det altså korpsene som årlig trigger journalistene til å bedrive journalistikk. Hvordan står det til? For det blir jo ikke noe sus og fart over 17.maifeiringen uten alle skolekorps og KOngens Garde og Kampen Janitsjar og annet fremragende påfyll av voksne musikanter i stramme uniformer og veltrimmet fremdrift.

Man husker den gang en ung og fremadstormende radioreporter intervjuet dirigent av det beste av alle korps, nemlig Kampen Janitsjar om «helsetilstanden» foran Nasjonaldagen. Joda – vi ble forsikret om at alt var storartet både med oppslutning og musisk kvalitet. Da var det at den unge reporter tok sats og spurte: » Men dere er jo bare menn? Hva med kvinnene? » Dirigentens svar kom prompte ( på pent norsk) . » Sånn har det ALLTID vært. Hos oss er det bare mannlige medlemmer. » Ferdigsnakket. Men nei – her skulle fremskrittet frem og den unge insisterte:» Er ikke det diskriminering? Og hva går dere da ikke glipp av?»

Man kunne høre hvordan den arme dirigent sank hen. Det var jo så politisk ukorrekt å bare tillate mannfolk i dette utøvende, fremragende felleskap om musikk og marsjering og uniform. I full åpenhet, må vite! Og i moderne tider! Han nærmest hvisket frem.» Jo, det er mulig vi går glipp av flinke ung kvinnelige musikanter .Det er jo blitt mange av dem også » Dirigenten skjønte han lå dårlig ann. Men så tok han stats! Med påfallende sterk stemme sa han: » Det må da sannelig være tillatt fortsatt!» Det ble ikke dradd lengre.

Kampen Janitsjar er landets beste musikkorps : De har en nettopp maskulin kraft både i musikk, men ikke minst i fremdrift! De går så rakrygget og så sterkt i steget ! Det er en fryd! Alle andre korps fra frivilligheten mangler nettopp rett-fremover-kraften. Drilljenter og aldersvarianter gjør at det ofte famles og improviseres. Men med rørende charm for oss som ser og hører, Men veldig ofte er utøverne grav alvorlig – det ER jo både stort og høytidelig å spille for Konge og Det Norske Bunads- Folk.

Apropos Barnetoget! Selv har man begynt å la barn være barn og korps være korps – for å konsentrere seg om FANENE ! Både skolefaner og korpsfaner. Særlig det første. Velsignet være de hundreårsgamle skolefanene som har sine klassiske uttrykk. Nå har det blitt furutrær, elg og enda flere trær og barn som alltid må være i etnisk blanding , selvsagt! og mange selvlagde elev-varianter av hobby-kvalitet . Det å bedømme skolefaner er forøvrig en munter selskapslek når man er i privat hus og hage med TV*n reportasje fra Slottsplassen. Anbefales.

Så var det EL-SYKKEL og eldre. Som trenet syklist på EL-SYKKEL , har man utgitt flere muntlige varseltrekanter om hvor utfordrende det er å gi seg hen til el-kraft på 2 hjul i trafikken. Hvis man er blitt gammel! Hvis man ikke har syklet siden konfirmasjonen .Man må ha ferskt trafikk-hode, kunne lese gatelandskap og øvrige fartsutøvere og ikke minst fotgjengere der foran. . Man må virkelig ha trent et helt sykkelliv før man trett av muskelstivhet og nedsatt pustekraft , kjøper seg ny el-sykkel. Den bør forøvrig være sterk og sikker og DYR. Og ha lavt innsteg. Man må sitte slik et begge beina kan gå ned samtidig i bakken når man må stanse, særlig stanse brått. For det må man.

Et godt tips er å kjøpe seg glade klær og glad sykkelhjelm og alltid smile HVIS man må ta seg fram på fortau. I sakte fart – selvsagt. Ingen blir sinte på en SMILENDE frekk-kledd eldre kvinne eller mann som lar fotgjengerne beholde fortauet i sitt tempo. Sykkel må vente eller ta seg frem i eget felt. Hvis det nå er et eget felt, da. Husk endelig at batteriet må tas inn til ladning, og da må sykkelen stå tørt så ikke kontaktpunktet blir utsatt for regn. ClasOhlsson har presenning!

Kom skjønne mai – la det gjalle fra trompet og dundre fra trommer. Korps er jubel i gatebildet, uansett kjønn og kvalitet og alder. Og EL-SYKKEL er det nest -beste man kan skaffe seg -etter barnebarn. Det er jubel i sjelen og i beina.

Lykke til.


GJESTEOPPTREDEN PÅ MARIENLYST.

Så var man der igjen – invitert til Dagsrevyen. Plutselig ble man som 80-åring relevant – et lengre intervju på en nettside med påfølgende oppslag i Dagbladet.- hadde gjort inntrykk. Det var spissformulerte ytringer fra en gammel dame om hvordan alderdommen fortoner seg . Ikke på privatplanet, men i fellesrommet.

Som Kinodame i Oslo gjennom mange år hadde man i kraft av å stå ansvarlig for et tilnærmet monopol på filmrepertoiret i hovedstaden, måtte stå til rette for filmer som gikk og filmer som ble avvist. Slikt ble det dengang stor ståhei om. Muligens fikk man plass i Guiness Rekordbok for opptredener og oppslag i alle kanaler, i alle aviser og ikke minst i NRK.

Så når man nå igjen ankom resepsjonen på Marienlyst i Tv-huset , ble man storartet gjenkjent og mottatt . » Er du her igjen? Fortsatt? Hva har du nå uttalt deg om nå da? » Å hvor yngre og gladere man ble.

Siden kroppen hadde gjennomgått en ryggoperasjon og gangevnen var noe nedsatt, hadde man tatt med rullator for å beherske med rett rygg og raske steg avstandene i korridorene i NRK. For der er det avstander, må vite!

Huset på Marienlyst er digert! Rommene innledningsvis er store og luftige og vakre med arkitektur og kunst og stilsikre møbler. Radio-huset gir en medie-katedral -atmosfære. Selv sikkerhetskontroll- installasjoner er neddempet. I Tv-huset har det kommet digre glassdører som skal hindre terrorister. Men perfekte resepsjonister sitter alltid serviveklare og vennlige.

Apropos sikkerhet mot terrorangrep – det nytter ikke å bruke egen bil hvis man skal på besøk. Bilkjøring opp mot NRK er sikret med digre stener og kjetting og stor oversikt over trafikk innenfra. Derfor er det parkeringsplasser langt fra inngangen. Man må komme gående. Sykkelstativ derimot er generøst tilbud nesten helt til svingdørene.Man må drosje seg frem. Greitt nok – der betales for transport siden det aldri er betaling for innsatsen for debattanter.

Fordi man som kinodame bodde i tilnærmet naboskap, ble man som kirkens nødhjelp tilkalt når noe på dagsplanen hadde gått skeivt, invitert i full fart til å snakke om film og kino. Det tema var alltid populært, selv i rolige tider.

Og aldri har man fått penger for strevet. Man har vært gratis-deltager i 25 år. Vel – det var jo en del av jobben og lønnen som kinodame. Man kunne på 80-tallet også bruke privatbil – før terror-var blitt også et norsk trusselbilde -. Man tok aldri kilometergodtgjørelse heller. Så har man syklet, selvsagt. Også gratis for vertskapet i alle år.

Så med beste samvittighet tar jeg nå betalt drosje til og fra.

Journalister i NRK kjenner kinodamen. og de vet at gjesten har trening både i kropp og sjel. Man vet man skal snakke om. Man vet å levere. Det setter journalistene pris på.

Denne gangen opplevde man igjen hvor interessant det er å sitte i «green room» . Man treffer alltid på kjentfolk som man nikker til fra dagens hendelser der ute i livet. Som man plutselig blir på snakk med. Det er bonus for å være med i Dagsnytt og Dagsnytt 18, Nyheter i nyhetsredaksjonen i radio, i Ekko. Her er det historier man kunne bekjenne – nyslåtte nervøse statsråder som plutselig måtte stå tilrette på Tv for statsanliggender man hadde fått ansvaret for og som man ikke kunne nok om, fersk som man var!Medbrakte sekretærer bar ikke bare vesken, men også trøstende vanntilførsel og oppmuntrende tilrop. Andre toppsjefer som aldri nedlot seg til å konversere med noen, bare ta fra Twistposen og være på hugget, ta grep.

Sminken er en hvileplass til sålenge. Flinke folk som heldigvis ikke bare kliner på, men som vet at sinnarynkene mellom øynene må dempes og øyene må få klarere blikk og mer glans. Tv2 er alltid hardere på labben – NRK har mer hensynsfull teknikk. Man har lært at jo høyere man er på rangstigen, jo senere kan man ankomme. Vi andre må komme i meget god tid – gjerne drøye timen før sending. Statsministre kan komme når det passer – skulle bare mangle. Særlig mannlige ledere – de trenger mindre sminke og stell.

Besøket ble så vellykket. Det knitret inn Facebook og Twitter og meldinger – alltid fra tilhengere. Motstandere ligger i beste fall på lur.

Kringkastingssjef Eriksen har med styre og stell fått klarsignal til å flytte NRK fra Marienlyst. Alt var bedre før. NRK er et landemerke, et storartet historisk signalbygg i Oslo, landets hovedstad. Mange av oss liker ikke tanken. HVorfor kan ikke alt bare vare og vare ……

Det går ikke lengre. Moderne medieproduksjon trenger andre og gjerne mindre produksjonslokaler. Mitt siste besøk bekreftet inntrykket av at dessverre – Marienlyst er for stort, for mange og eviglange korridorer, lukkede dører og veldig veldig stille!! .

NRK på Marienlyst er STORT ! Takk og evig pris for at vi har vår statskanal. Måtte den vare evig som det – ikke minst derfor må riktig hus forme riktig innhold inn i den nye tid.

Takk for besøket! 

DE VISE KVINNER OG MENN – HVOR ER DE?

Det går et stille tog av de eldste i samfunnet. Det blir flere og flere av dem. Det står om dem i avisene fordi de nettopp blir så mange, men enda verre – de er til bry og besvær. Ikke bare for sine nærmeste, men for fellesskapet.

Alder er kropp. Det blir så mye kropp etterhvert. Fra 80 år viser all statistikk at kroppene må mer og mer repareres og korrigeres. Hofter og knær må fornyes, piller og lege- besøk øker, pleie og omsorg er en vekstnæring. .

Det er hva media skriver om. Alarmsnoren kuttes av, badevannet skoller pasienten, middagen serveres senest klokken 16, og fortsatt slår man seg løs med grøt på lørdagen.

De eldste samles i senior-akademier og til foredrag i Seniorsenter og for ikke å snakke om seniorkino og teater og kafe. Det tilrettelegges for elve-cruise i garantert rolige farvann. Og det levende kulturlivet leves av oppegående eldre kvinner og menn – de fyller saler og kirkebenker og gallerier. Takk og pris.

Så har vi frivilligheten. Uten den stanser Norge. Der gjør de eldre strålende innsats for andre eldre. Hugger ved og henter og bringer.

Mest av alt er eldre besteforeldre. Velsignet være. Men spørsmålet er om den travle storfamilien lytter og lærer til den erfaring og klokskap som bestefar og bestemor helst og så gjerne vil dele med sine nærmeste. Mye tilsier at idag sitter bestefar på barnebarnets fang . Den digitale revolusjon preger de tusen hjem hvor alder og visdom dermed blir kastet ut av sentrifugalkraften fra fremskrittets taster og skjermer.

Men i fellesrommet, i den offentlige debatt, i den store samtalen : hvor er de vise kvinner og menn? Samtalen om alt fra vindmøllekraft til flyktningesbarn, fra klimaskifte til byplanlegging, fra eksamensnerver til Solskjær – hvor ofte og sterkt deltar de kloke og erfarne ? Bare i kraft at de nettopp har livet lenge og har perspektiv på tema og utfordringer.

De fleste media passer vel på at ungdom skal sitte rundt bordet. Egne sider og egne aviser, sogar. Typisk eksempel er en debatt om morsrollen/farsrollen og ansvar for barn i oppvekst – da blir aldri de eldste invitert til å mene ( da IKKE som besteforeldre) . Som om vi ikke er foreldre til vi går i graven? For egen del er min morsrolle som 80åring vel så sterk i sjel og sinn for en oljedirektørdatter som dengang da for en skolepike eller student.

Når ble de vise , de kloke, de eldre invitert i panelet for å gi tilkjenne sine refleksjoner på DAGENS virkelighet.

I mangel på alderdomskultur burde redaksjoner og konferranseansvarlige og tema-arrangører ALLTID være seg bevisst å ha tilstedeværende, aktive samfunnsdebattanter med ERFARING som den viktigste kvalifikasjon , eldre mennesker med evne til å sette tingene i perspektiv. . (Og da snakker vi ikke om tema som pleiehjemspolitikk og eldreomsorg og sykehjemsplasser-nemlig!)

Hvor er De Eldstes Råd ? Kan det være Høyesterett ? Kan det være Regjeringen? Kan det være Bispekollegiet?

Det skulle man tro.


HVA ER DET MED ROBERT REDFORD?

I den nye og visstnok siste film spiller Robert Redford nok engang en bankrøver, en sannferdig skrøne om Forrest Tucker som røvet bank etter bank og lykkes for sin gentleman-charmerende fremtreden. Jo eldre, jo bedre Og plutselig nå i denne rolle blir Robert Redford interessant.

Hva kan det være med en av Hollywoods mest kjente aktører som i en alder av 82 år får slik oppmerksomhet? Omgitt som han og vi alle er av struttende, ung, larmende, seksualisert stjerneglans på alle skjermer. Og hvor alt fra igår er fryktelig gammelt.

Gimle kino i Oslo er en sjelden enkeltkino. Alle i foajeen har dermed valgt samme film, de får bekreftet sitt eget ønske., Så publikum små-nikker og hilser til folk enten man kjenner dem eller ei. Vinglass eller kaffekopp hører med til opplevelsen. Gimle-kinoen er for voksne og alle som vil være voksne.

Det var fredagskveld, og Robert Redford passet inn. Han er jo også voksen ,og der satt vi og ble stille forført av en perle av en røverhistorie, men fremfor alt av et melankolsk møte med det beste ved vårt Hollywood, den amerikanske filmen vi alltid hadde søkt mot. Og som altså Robert Redford representerte der oppe på lerretet. Nok engang. Det kunne ikke bli bedre!

Robert Redford har spilt 80 roller. Og hvis vi dypdykket i hans liv og virke er det roller – alt fra Gatsby, Bob Woodward til Denys Finch Hatton – levende legender som Redford spilte med stor troverdighet. Uimotståelig som skurk i Butch Cassisy, svindler i Siste stikk, hestehvisker, forfatter osv osv. Hans kunstnerprofil gjennom alle disse rollene har hatt dette solskinns-smilet og øynene, luggen og frisyren og et dannet maskulint kroppsspråk. Alltid som en gentleman uansett skurkerier og setting og omgivelser.

Robert Redford ble styrtrik. I stedet for å investere i luksus, eller å selge seg selv i politikken som Reagan ,Schwarsenegger og Eastwood kjøpte han et enormt landområde utenfor allfarvei hvor han etablerte sitt produksjonsselskap Wildwood, grunnla Sundance Institute og gjorde Sundance Film Festival til det viktigste forum for alternativ amerikansk film. Og ble også en foregangsmann innenfor økologi.

Robert Redford er rett og slett en stor kulturpersonlighet. Men kan en kulturpersonlighet, en mann, ha troverdighet når han er så smellvakker?

Som kinodame har jeg alltid hatt stor sans for Robert Redford, også som kvinne. Jeg har aldri kunnet stå imot! Denne vakre mannen med smil og øyne og lugg. Men jeg merket meg gjennom alle mine 25 kino/film-år at Robert Redford ble lettere oversett, han ble sjelden tatt helt seriøst, mannlige kritikere mente hans prestasjoner var solide, men aldri på ramme alvor. Robert Redford var veldreid og vakker og vellykket. Det var det .

Alt var bedre før. Men innimellom får vi bekreftet at noe viser seg varig og bestående. Å gå inn i kinomørket, ha filmen rundt seg og edel filmkunst foran seg i et ansikt og et menneske som fortsatt utstråler moden romantikk.

La Robert Redford lede oss alle inn i fristelse – uansett alder. Så lenge vi kan henge med.

VI BØR GJØRE MER FOR FELLESSKAPET – NÅ! FRA JONAS TIL EL-FART.

Åpningstalen til Gard Støre på AP`s landsmøte handlet om felleskapet. Som han mente Arbeiderpartiet hadde eierskap til og derfor enerett til å bruke. Han stemplet særlig Høyre for IKKE å bry seg om fellesskap, bare individualisme og egetansvar.

I min slekt, min manns slekt , våre familier og i eget liv og virke har vi alle vært dedikert til å bidra til samfunnet, til byen og landet og til mer enn oss selv. Vi har vært Høyrefolk . Vi har valgt frihet for den enkelte til selv å forvalte verdier. Samtidig har vi trofast deltatt og bidratt til noe større.

Gard Støre provoserte meg. Jeg finner meg ikke i at jeg som høyremenneske skal stemples som usolidarisk og selvisk.

Å ta ansvar for seg selv og sine, forvalte egne ressurser og gjøre rett og skjell for seg er, verdifulle menneskelige egenskaper.

Men når det er sagt – jo sterkere man er, jo rikere man er – jo mer forpliktet er man til å dele med andre.

Vi lever i et rikt og godt land. De fleste av oss har fått det så mye bedre. Men samtidig har vi utviklet en sterk selvsentrering, en egoisme, en individualisme – en » jeg-har-det-nok- med-meg-selv-holdning.» Vi har øreklokker på, dukker ned i mobilen og ser hverken til Høyre eller AP. Vi velger bramfritt på øverste hylle. Samtidig reiser vi og farter mer enn noen gang. Vi har mindre forankring til byen og gaten, grenda og strøket. Vi bor både hist og pist og dermed er vi sjelden hjemme dag etter dag, uke etter uke, alltid.

AP har helt rett – vi burde være med opptatt av fellesskapet. Også Høyre burde snakke oftere og sterkere om sin gode og tradisjonelle høyremodell for samfunnsansvar og forpliktende bidrag til et bedre liv for alle. Ta ordet fellesskap oftere i bruk, rett og slett.

I disse vårdager har vi sett en eksplosjon av el-sparkesykler. Selv har jeg aldri sett maken i bybildet. Aldri. Ungt folk farer avsted . Fenomenet er nettopp et utrykk på den jublende egenrådighet som er typisk for vår tid. Syklene er en kommersiell suksess – det er fritt fram for produsenter å fallby sine varer. Teknologisk kjempesmart. Fristende fart på 2 hjul , med bruk av app og mobil så ta den du finner, kjør i vei og legg den fra deg. Hvorsomhelst og nårsomhelst.

Myndighetene (?) vet ikke hva de skal gjøre. FrP Hoksrud sier det er ikke minst et fremkomstmiddel for bevegelseshemmede ! Når man trekker det kortet, da våger ingen å be om regulering eller forbud.

Det er klart at her må det raskt som fy settes rammer for el-sparkesykkel-trafikk .Det nytter ikke å be folk om å vise hensyn, ha holdninger, vike for andre. Her uler ung kraft på kryss og tvers. Vi vet jo at slik er det!

Skal vi snakke om fellesskapet? Skal vi også gjøre noe for fellesskapet? Ordførere, samferdselsministre, voksenfolk i alle lag og leire – politikk er å ta grep! Vis det ved å regulere el-sparkesykkelbruken. Nå!


RAPPORT FRA EN GAMMEL-ROSA BLOGGER.

Jeg ble ledet inn i fristelse av Aylar og Thomas – to unge sympatiske og selvlærte eksperter på sosiale medier generelt og blogg spesielt. . Vi møttes i NRK radio for å diskutere dette nye fenomenet. Som Seniornett- formann ble jeg hyret inn. antagelig for å bli forarget. Jeg ble forført. Dette ville jeg være med på!

Thomas lærte meg alt om hvordan. Et domene, en egen blogg. og publisering via Facebook og Twitter. Aylar lærte meg hvordan man kunne tjene penger! Hun hadde visstnok tjent hundrevis på en julekalender på sin blogg!

Jeg ville oppnå 2 mål med min blogg.Jeg ville kunne mene og skrive, når som helst og om hva som helst. Jeg ville ha en stemme i fellesrommet. Og sannelig rette opp denne blogg-kulturen ved i meget voksen alder bidra med voksen mening. Og publisere dette for all verden ( i teorien)

Å skrive bok tar tid. Man må ha forlag, man må få plass i bokhandel, man kan håpe på omtale ( god selvsagt) og endelig salg. Å bli lest er nå en ting, men jeg ville jo bli rik – som Ragde f.eks. Jeg har skrevet 5 bøker. Det ble heller økonomisk labert.

Så kunne jeg selvsagt sende meninger til Aftenposten. Der fikk jeg beskjed om at innlegget var for langt, at jeg måtte kutte ( hater det) og så kom det kanskje på om en dag eller 10. Da var jo saken min uinteressant. Å gå på trammen hver dag for å se om jeg var på trykk i avisen, var forstemmende.

Å ha sin egen blogg var fortreffelig og passet meg godt.

Hva gjaldt å tjene seg rik på bloggen, var derimot et tap- prosjekt. Jeg henvender meg jo til godt voksne lesere. De er en smal kjøpegruppe. Det måtte i så fall være annonser for piggsko og brodder, støttestrømper og apotekvarer. Selv Enklere Liv overså mitt potensiale – eller rettere sagt -de skjønte jo at lesere og kunder var jo ikke blogglesere!

Debatt på NRK tirsdag ble en illustrasjon, en nesten absurd sådan – på hvordan bloggere fråtser i skammelig utlevering av av sin private og dypt personlige tilværelse. De heter forøvrig influensere som er en ny profesjon i fellesrommet vårt. Men deres virksomhet og påvirkningskraft for hundre tusen av norsk ungdom ( barn !) er skremmende. De skiller ikke heller mellom person og merkevare! Så da står kommersielle kraft industri på ung kropp og ungt utseende i kø for å annonsere. Meget spekulativt for alle parter.

Noen fremstår som uskyldsrene skjønnheter og er visstnok lei seg for å ha hatt tragisk påvirkning på sine tilhengere. De lager jammen meg kommers av å legge seg flate. De gjør maksimalt ut av skammeligheten.

Gjett om man kjenner seg utgammel og rynkete, ikke bare i ansikt, men også i sjelen. Jeg som mener vi eldre SKAL delta i fellesrommet, stå opp sammen med ung kraft, lytte og lære og korrigere. Også seg selv.

Men til så lenge – jeg prøver å hilse mot fremskrittet. Jeg blogger nok engang i håp om – nettopp – å la solen skinne på trollet så det sprekker.