«JENTA SOM BLE IGJEN» AV JOJO MOYES.

Livet har sine faser. Og vi velger bøker og lesning ut fra dette omskiftelige livsløp.

Nå har jeg fått en utfordring ved å lese og anmelde en bok som ikke passer inn i mine prioriteringer for litteratur for tiden. Den utfordringen tar jeg fordi jeg vil teste meg selv, ikke stivne i lesevaner, og dessuten er jeg vitebegjærlig på bestselgere, hvorfor og hvordan.

Ingeborg Moræus Hanssen

Jojo Moyes siste bok JENTA SOM BLE IGJEN  er en roman. Jeg har egentlig sluttet å lese romaner. Da skal det i så fall være en sensasjon fra en etablert forfatter, helst norsk. Og med et tema som appellerer til meg som er i alderdommen, og som gir meg klokskap og ny innsikt og vekst. Romaner om ungt folk blir sjelden interessant for meg. Da skal den være av nyskapende sensasjonell litterær kvalitet.

Jeg vil også nevne at jeg foretrekker å lese bøker på orginalspråket. Jojo Moyes bok er altså i norsk versjon. (Allerede i tittelen med  » jenta» reagerer jeg – «The girl» liker jeg bedre. usaklig nok.)

La meg fortelle hva JENTA SOM BLE IGJEN handler om. Det er to parallelle historier om to  unge kvinner som lever med 100 års avstand. Sophie i en fransk by i 1916 hvor hun driver en lokal pub med sin søster, mens hennes ektemann Eduard, som er kunstner, deltar i krigen med tyskerne. Byen blir okkupert, den tyske kommandanten okkuperer også puben. Og Sophie til en vis grad.

Så har vi Liv i London i 2006 som er en ung enke etter en arkitekt. Liv møter Paul hvis selskap bedriver business med å restaurere kunst som er stjålet av nazistene  under krigen.

Boken er velskrevet og full av romantikk og sterke følelser. De blir forøvrig aldri sentimentale .Det som gjør boken til noe mer enn som så,  er den historiske dimensjon  i fortellingene. Den er så troverdig og ekte. Tidsbildene og skildringene ikke minst av hvordan krigsfangene blir behandlet, er både grusomme og vakre.

Jojo Moyes er en etablert og på mange måter imponerende forfatter. Hun evner å sammensmelte to historier og flere skjebner fra to tidsepoker . Det er imponerende.

Boken er en kvinnebok om kvinneskjebner. Sophie og Liv – og man blir utfordret av å måtte like dem, ta parti – det er ikke så enkelt. For meg er det frustrerende – jeg foretrekker ett skjebneløp , om enn komplisert-.

Boken er rik på drama, på hendelser, – den er meget velskrevet og lettlest. På mange måter er den en klassisk roman, en tykk og god leseopplevelse i høstmørket med lys og peis og stor tekopp.

Tilbake til en mer personlig vurdering av boken. Den gir ikke meg verken vekst eller visdom. Disse kvinneskjebner har jeg møtt før. Mennene er litt mer interessante, men de er jo bakgrunns-ellementer i dramaene . De historiske tablåer kan jeg fra før – jeg har sett alt på film ( kinodame i 25 år ) og studerte historie og lest utallige biografier og  dokumentasjoner.

Jojo Moyes forfatterskap er likefullt interessant og viktig nok. Å lese er å være stille. Å holde en velskrevet bok i hånden, en bok som tar leseren avsted – det gir ro og flukt.

Det er en tid for det ene – en tid for det andre. JENTA SOM BLE IGJEN er god lesning for yngre voksne kvinner. (usikker på mannlige lesere). Den er å drømme seg bort  med. Den er mer underholdende og forførende enn til  visdom og vekst.

Men det er lov å søke flukt og drøm – vi mennesker kan faktisk ikke greie oss uten.

Du kan kjøpe boken på Adlibris. Du får 20 prosent rabatt ved å bruke koden INFLUENS

 

 

ODE TIL EN DRONNING.

Gull-bryllupet gir meg en gylden anledning til å be Dronning Sonja om tilgivelse. For 59 år siden hørte jeg til blandt de skeptiske, de bekymrede og kritiske til at t vår arveprins skulle gifte seg borgerlig.

Sonja Haraldsen kjente vi lite til. Hennes egenskaper og bakgrunn var ukjent for folk flest. Vakker og vellykket og velkledd – javel – men en bakgrunn fra kjøpmannsfamilien på Vindern i Oslo sa oss lite. Hadde kvinnen kommet fra en herskapelig Toppen Beck- storgård, eller fra intellektuelt miljø,forskning , kunst og kultur kunne prinsens utvalgte muligens stemme mer inn som kommende dronning for slike som meg.

Hvor feil jeg tok! Hvor ydmyk og takknemlig jeg i dag sender  dronningen min unnskyldning. Hvilken lykke det har vært for landet vårt, for kongehus og folket at Kronprins Harald ble glad i Sonja Haraldsen.

Vi har en helt unik dronning.

Det slo meg da jeg så  reportasjen om barndomshjemmet til dronningen som nå er gjenreist på Maihaugen – at gjennom all sivilisasjonshistorie har aldri noen dronning fra noe land eller kultur fått på et nasjonalt ledende museum en slik markering av sitt opphav. Og vel å merke ikke som et signalbygg, et gullinnrammet hjem med storplassering på en høyde!  – Nei, som genial tilvekst til et Maihaugen-prosjekt av en rekke samtidsboliger for folk flest. Typisk for den norske kvinnen, dronningen  som altså både er  fra «vanlig folk» og som er en majestet.

Enda mer unikt er statuen av Dronning Sonja i Slottsparken. Der finnes ingen dronning i verdenshistorien fra farao til Kleopatra til Sirikit og Farah Dibha  til dronning Elisabeth  1 og 2 som er malt eller avduket sittende på en stein med nikkers og ryggsekk!

Dronning Sonja er den  norskeste person vi vel kjenner. Det er ikke et fjell eller en dal, en bygd eller by hun ikke har besøkt eller kjenner til. Hun er som støpt inn i vår storslagne natur – selv fra Vindern. Opp mot dette er hun europeer i sitt liv som kunstelsker og kulturperson – språk og tradisjon og tilhørighet er urbant med blikk for både sammenheng og tilhørlighet.

Helt enestående er det arrangement hun fikk gjennomført da hun tok med seg samtlige europeiske kongehus på reise på Vestlandet. En helt genial markedsføring av Norge som innrammet en helt personlig og privat feiring mellom kongelige i anorakk og regnfrakker og gensere. Maken har rojalister aldri vært vitne til – tenkt ut av vår dronning fra folket!

Vi har glemt dronningens militære karriere. Vi bør også vite mer om hennes innsats i forbindelse med olympiaden på Lillehammer i 1994 hvor hun fikk renovert og gitt midler til de vakreste gårdsbruk i mils omkrets slik at de under lekene , men enda viktigere i ettertid kan være gjestehus for oss alle og ikke bare som representasjon for olympiatopper en ukes tid.

Dronning Sonja har stein- kontroll på alt hun engasjerer seg i og arbeider for . Samtidig er hun et lekende og skapende menneske. Folk som står henne nær vet å fortelle at hun er  den  varmeste og mest omsorgsfulle kvinne.

Måtte dronning Sonja få en god og lykkelig alderdom. Måtte hun får sitte mer på benken, sitte godt og lenge i godstolen, kjenne på at hun er elsket av sine og mest av et helt folk!

For en triumf.

 

 

 

 

 

 

DET GODE NABOSKAP ?

Siden det nå har blitt en offentlig sak at man som nabo har tillatt seg å klage på årelang «gruvedrift » rett borti gaten , kan man like godt trekke saken inn i en mer generell sammenheng . Hvordan oppfører vi oss mot våre omgivelser i boligstrøket når vi skal pusse opp og bedrive støyende og omfattende håndverksarbeid såvel innendørs som utendørs?

Folk pusser opp og pusser opp. Et kjøkken mer enn 5 år, må jo moderniseres. Dessuten er omsetting av leiligheter og villaer en formidabel aktivitet hvor der kjøpes og selges. Folk flytter ut og inn – særlig i etterspurte boligområder i sentrale Oslo.

Man får etterhvert utviklet et særlig sanseapparat  for visningsskilt i strøket, ser annonsene med stadig stigende prisantydning og undres over hvem som kan ha råd til denslags (?) og enda værre – disse stilasbilene som kommer med stenger og trapper og gardiner . Nå blir de forandring i nabostrøket – opp-pussing lager larm og leven!

Den nabo som har reagert på mine anklager om omfattende forurresning , har bare sagt at jeg kan flytte på landet og ut i skogen. Byen MÅ utvikles. Det er bysamfunnets karakter.

Helt enig. Men mitt poeng er at enhver nabo som setter igang støy og spetakkel , har plikt å informere sine omgivelser i oppgang og gate og strøk om TIDSASPEKTET for arbeidet. Vi kan tåle dybdeboring og  klatrestilaser og håndverksbiler hvis vi vet NÅR det tar slutt!

Dessuten er det selvsagt opp til enhver av oss boligeiere, selv å gi uopphørlig og oppmuntrende hilsen til berørte i fellesskapet. Gjerne med smittende informasjon om hvor flott og vakkert det skal bli ! Rene skjære charm-offensiven.

Dessverre tror jeg det er slik at jo mer urbant man bor, jo mindre aktivt bedriver man menneskelig naboskap. Man nikker såvidt til hverandre i forbifarten etter 5 år i samme gate. Det hjelper hvis man har barn sammen på skolen – da utvikler det seg tilnærmer vennskap (?) foreldre imellom. Man trenger  til hverandre rett og slett for råd og dåd og transport, ikke minst.Og bursdager bringer foreldre og de håpefulle innenfor husets fire vegger .

Men godt voksne og eldre holder seg nå mest for seg selv. Men først og fremst   farter man uopphørlig til egne feriesteder ved sjøen eller fjellet eller begge deler, , til golf-ferie, til Syden, på elvecruise og på temareiser. Når man så kommer hjem, forteller man henrykt om hvordan byfolk der sydpå er sammen i generasjoner, på restauranter og kafeer, sitter på benken i parken, går på torget og markedet, til fiskebåtene,  til kirken. De bor – rett og slett.

Men verdensbyene der ute, har også den samme makroboligstrukturen hvor sorte biler stanser folk ut og inn til gedigne inngangsdører og alt er ryddig og strengt og stille. Bortsett fra gartneren som klipper hekken.

Oslo er en by med store forskjeller på bomiljø og naboskap. Grønnland er levende , rart og mangfoldig, mens på Frogner og Uranienborg går det -som alltid – dannet og dempet for seg.

Vi nordmenn er best i skogen, på fjellet og i  småbyen hvor  vi ferierer. Da er vi på hilsen! Da tar vi bryggesleng ,slår av en prat med mannen bak oss i den lokale polkøen. I Nordmarka smiler vi til forbipasserende ! ( bortsett fra joggerne).

My home is my castle – bare håndverkere er velkomne inn.  Da blir det veldig liv i leiren – i det minste.

 

 

 

 

 

 

 

LEDERE I FELLESROMMET.

Mitt i hetebølgen i Norge har Aftenposten etterlyst toppledere i næringslivet. De ligger under radaren, deltar ikke i Dagsnytt 18 , er fraværende på debattsidene, flagger ikke sine innerste strategier hverken for mål eller mening. Og vips – rykker medieansvarlige  ut og forteller oss om hvorfor og hvorfor ikke.

Dessuten vet vi jo at lederne stiller i flokk og rad ved års-middager, på røde løpere, og i brede og annonserte og arrangerte paneldebatter gjerne med utenlandske deltagere hvor man betaler 1000ener for å kunne sitte i salen og referere, og gjøre sine notater.Ved lunsjtider står sjefene med bredbånd og identitetskort rundt halsen og kaffekrus med logo i hånden og smilende svarer i en innlagt mellom-seanse på spørsmål fra presse og tv.

Takke meg til Bjørn Kjos. Han er min favoritt. Han stiller alltid både nå flyene går opp og passasjerene går ned – i gode og vonde dager. Med stort smil for det meste, men selvsagt i alvorlig stunder med tilnærmet strenghet. Kjos har også det helt vesentlige – han er en leder for noe han har greie på! Som han identifiseres med! Han er jo flyger selv! Han sender sjelden ut noen pressetalskvinne, han stiller selv. Kjos deltar nesten aldri i samfunnsdebatt. Men han  representerer trofast og trutt den næring han har bygget opp og som vi alle benytter oss av og er imponert over.

Jeg kjenner  mange ledere i norsk nærlingsliv. Tidligere  – (som Olav Selvaag  f.eks.som ble min venn)  og nålevende. Enkelte skiller seg ut ved at de ut over å mene om egen virksomhet også er samfunnsdebattanter ( som det heter.) Ingen nevnt, ingen glemt.

Flere har gjort det til et varemerke  ikke å synes, ei heller høres.  De er kun  ansvarlige for deres egen » pølsebod», og- de er ikke forpliktet til å være i offentligheten. Selvsagt skal en moderne næring være transparent, men de fleste lederne stiller aldri seg selv til skue for kamera eller ved mikrofon med ytringer om samfunnet ut – over egen butikk. (Bortsett fra sommer-avisenes kjappe møter om hvilken hvitvin og hvorfor Erna er stjerna og hvilken bok de kanskje vil lese.)

Det er her Aftenposten hevder at dette er både synd og skam. De representerer store verdier i fellesskapet og til fellesskapet – og derfor bør de være synbare og hørbare om egen og andres plass i samfunnet av idag.

Gjennom alle tider har enkelte  store næringslivsledere også blitt politikere,sogar statsministre, de har  skapt verdier utover egen virksomhet, innenfor forskning, helsevesen, arkitektur, kunst og kultur. Ofte som donorer og mesener. De fleste har gjort det med åpent visir, takk og lov. Dette er og har alltid vært individuelt hos den enkelte alt etter karakteregenskaper og utadvendt personlighet.

Jeg tror det er bra. Jeg tror dette er normalt. Aftenposten bør innse at slik er det og har det vært.

Mange har påpekt at media har skylden for at næringslivstopper skyr media. Det har mye for seg – derfor har da alle bedrifter og ledere og sjefer et kobbel med kommunikasjonseksperter rundt seg. Det har blitt en egen tungindustri. De kommer i Dagsnytt 18. De svarer i avisene og møter ved mikrofonstativene.

Det er synd. Den øverste sjef skal være sjef – også utenfor årsmiddag og generalforsamling.

Men forutsetningen for at en næringslivstopp nettopp kan være hørbar og synlig er  at han/hun KAN sitt fag, at man  identifiseres med virksomheten, gir tung kompetanse og autoritet. Som Bjør Kjos som kan fly egne passasjerer, som har landet og lettet egne fly. .

Vi lever jo i tider hvor nærlingslivs-topper hopper fra næring til næring. Er du toppleder så kan du lede hva som helst! Det er i seg selv et eget fag.

I gamle dager hadde vi store sjefer ( menn for det meste) . På svart/hvite glimt fra Filmavisen på NRK ser vi herrer med støvfrakk og hatt, hilse ved flytrappen når Kongen kom på besøk eller ved innvielse av ny veistrekning eller bro, eller døpe en ny norskbygget FRed Olsen – båt.

Der var sjefene! De var der alltid. Vi kjente dem. Men de deltok aldri i debatt om hvorvidt næringen forurenset eller hadde moderne personalpolitikk og rettferdig tariff. De ble heller aldri spurt av utskremt journalist.

Det var tider, det!

 

 

 

 

Å LEVE OG MENE.

I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Jeg ville at verden skulle bli bedre. Jeg ville påvirke.

Hvorvidt man lykkes, ble hørt, ble lagt merke til var helt avhengig av at jeg hadde greie på det jeg snakket om. At jeg kjente samfunnet mitt, byen, menneskene – at jeg hadde satt meg inn i sakene og at jeg nok også visste å «treffe planken», være aktuell og adekvat. Og gjerne spissformulere meg. Arne Hestenes kalte det » å ha journalistisk brunst». Skape litt drama rundt saken.

Nå merker jeg at jeg ikke lengre kjenner samfunnet og byen min – ikke godt nok til å ha meninger , til å ytre meg i alle fall.  Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig.

Innvandring og vårt etniske mangfold kan jeg lite om. Jeg kjenner  flinke og flotte nye nordmenn som har blitt leger, politikere,  kunstnere og mediafolk, sosialarbeidere og sykepleiere. Men alle de mangfoldige andre – også alle som gjerne vil, men ikke kan eller får anledning til å få bo og virke i Norge – alle disse tusener av mennesker kan jeg ikke mye om. Jeg leser og leser, treffer mange på gater og streder, ser reportasje og rapporter. Familie og venner som har skole og arbeidsplass med multikulturelle medmennesker gir meg innsikt i meget interessante opplevelser. Men det blir liksom alltid på armlengdes avstand for meg.

Først og fremst er det media som formidler vår nye norske virkelighet. Også her er Klassekampen den beste «gutten i klassen» .

Den politiske arena med samtlige partiers engasjement, programerklæringer og debatter avdekker og viser enorme utfordringer som vi står overfor.

Men såvel våre journalister som våre folkevalgte  – kan de egentlig nok om hva som skjer ? Lever de på gateplanet , i bygda, i småsamfunnene og kjenner livet som leves i hverdagen for våre innvandrere? Politikere sier de reiser på kryss og tvers. Journalister drar på oppdrag. Men hvem treffer de? Begge «yrkesgrupper» befinner seg nå mest i sin egen » tungindustri»  – politikere lever på møter og leser dokumenter. Journalister leser hverandres skjermer.

For meg gjør det sterkeste innblikk i problematikken å lese litteratur om vår nye virkelighet. Åsne Sejerstads bok om søstrene som forlot land og folk, familie og venner for å vie seg til Islam,  er et glimrende tidsbilde. Likeledes filmen om  kjærlighet mellom norsk og muslimsk ungdom som får dramatiske følger. Skapende kunst på scenen eller i billeder, på videofilm og TV – dette er den eneste og kanskje beste måte å skildre tiden vi lever i.

Noe som provoserer meg voldsomt er at de åndelige ledere i våre muslimske miljøer , de intellektuelle og kunnskapsrike menn og gjerne kvinner IKKE deltar i våre fellesrom, i Dagsnytt 18 , i debatt om ikke bare integrering og tilretteleggelse, men om hva som helst av samfunnsproblemer vi står overfor. Hvorfor er de innelukket i sin moskeer og foreninger – de er da forpliktet til å dra lasset sammen med oss etniske nordmenn! Ha meninger om trikk og buss, helsestell og kultur,  sport og spill, alderdom og ungdom – Vi bør sitte rundt bordet sammen og være i møterommene sammen.

Byen min og landet mitt er i stor forandring. Kjenner meg  som en tribunesliter uten peiling på spillets regler der nede på banen.

Kanskje jeg skal gjøre som min pianolærerinne sa da vi hadde utvekslet synspunkter på politikk og desslike: » La oss gå tilbake til musikken, Ingeborg. Den er evig skjønn» .

Og uten rase og kjønn .

 

HAR VI I VÅR KULTUR RESPEKT FOR ALDERDOMMEN?

Mye tyder på at svaret er nei. At vi i Norge fortsatt mangler hundrevis av pleiehjem og sykehjem er det største og alvorligste resultat av at vi i vår kultur ikke akter og hedrer de gamle. Hver bidige dag kommer rapport om vond virkelighet for tapre borgere i alle lag som tragisk havner i uverdig kø eller på hjem uten bad og desslike på rommene. ( Ingrid Espelid ) ALDRI er det terapeut og krisehjelp for disse mennesker når de har de dypeste skjebnefall i sitt lange liv. De skal liksom dø i alle fall.

Men det er adskillige flere bevis.

For en tid tilbake arrangerte NRK i sin torsdagsDEBATT et kompetent panel som skulle diskutere eldre-omsorg m.m. Ingen i panelet var der som representant for de eldre. Fagfolk, javel. Statsminister og politikere – skulle bare mangle. Men ingen som rett og slett var oppreist og klar og reflektert i en alder av 70, 80 eller 90. Det ville aldri ha hendt at et panel som skulle diskutere ungdom og denslags,  ikke hadde ungt folk til å mene.! Aldri!

Det er utallige eksempler på alders-diskriminering. Samferdsel med flyplasser er opplagt ikke tilrettelagt for kropper i Den Tredje Alder. Riktignok kan der bestilles rullestol, men ellers forlanges at der skal fot-gåes mot «gaten» eller motsatt fra flyet til bagasjen opptil 900 meter uten hvilebenker og trillevogner tilgjengelig. Sikkerhetskontroll med evig lange tau-løyper har selvsagt ingen stol eller benk underveis. Og når man tar av seg skoene, må man være myk  i rygg og rank av sinn. Eldre trafikanter er en stor og voksende passasjergruppe som av flyplassplanleggere IKKE ønskes velkomne. Flytoget som ble flunkende nytt i år 2000 , hadde ingen mulighet ( uten hjelp med trilleskinner,)  for å få rullestol-reisende ombord .

Drosjenæringen frakter sine passasjerer også i biler som eldre mennesker ikke kommer ut av. De synker behagelig ned, der bak. Men opp og ut er strevsomt for stive kropper. ( en sjeldenhet at føreren går bak og åpner og hjelper sånn til hverdags uten gipsfot og krykker).

Byplanleggere med politikere overgår hverandre i å planlegge sentrumsområder for sykkel og for gående mennesker. For det første har vi selv i Oslo 5 måneder vinter hvor gamle og stive kropper ikke kan sykle og slett ikke spasere for turen skyld. Å hoppe rundt på og av kollektivtransport med handlebag er mest for spretne kropper. Gamle folk elsker sin privatbil – den skal bort fra byen, men kan benyttes til kjøpesentra ( til sålenge) .

Møbelindustrien reklamerer med de vakreste og dyreste og mest moderne sofagrupper. De er så lave i all sin design at ingen gammel bestemor kan komme på besøk hos de unge nyetablerte. Bare noter interiør-reportasje med peisgrupper inne og hagemøbler ute – flate og langbeinte ungt folk løfter vinglasset og er lykkelige og friske.! De gamle passer ikke inn. De er ikke der.

Senger er brede og kan heves for hode og fot ,  men sjelden opp. Man må  legge seg ned i sengen og ikke klive opp i den – som i alle gamle arvemøbler  også med sengegavler for øvrig ( og plass til nattpotten under.) For ikke så snakke om at man planla også å bli pleiet i sengen når man ble gammel. Derfor var sengene også høye !

Mote og klær, selv briller, retter seg mot de unge kropper og de unge ansikter. Når ser man en vakker eldre kvinne på reklameplakater for den siste motebrille? Det hører til sjeldenhet at de kostbare kjolene og draktene for norske kvinner har størrelser over 42. Herreklær har derimot oftere staut modell, tror jeg. Men blikkene som møter oss gamle når vi våger oss inn i ekslusiv klesbutikk sier » du passer ikke inn her du» . Det skal liksom ikke være skjønnhet og kostbare gevanter med tilhørende nødvendigheter for gamle folk. De får gå til Plesner eller Hjelpemiddelsentralen.

Kulturfeltet har sine svin på skogen hva gjelder aldersdiskriminering. Som kinodame ga jeg beskjed til maskinistene om  at jo eldre forsamling i salen, jo LAVERE LYD! Høy lyd er støy for folk som hører dårlig.

Det bør også restaurantbransjen notere seg. Heldigvis har journalister som anmelder de siste, de dyreste, de kuuleste spisesteder begynt å gi terningkast for akustikk! I alderdommen plages vi av høy og støyende menneskestemmer med bakgrunnsmusikk som tonefølge! Vi i Den Tredje Alder har da vår rett til å besøke ( og betale!) for god mat og vin på utesteder. Men da må man utvise respekt for alderdommen ved å hedre disse gjestene som æresgjester som skal ha høye stoler og summende menneskelyder og gode muligheter for å snakke med hverandre.

Arbeidet er en velsignelse. Vi bør få gå til et stykke arbeid så lenge vi holder og ønsker og kan. Her er mye på glid takket være ildsjeler som sloss for å flytte ( eller få vekk) den øverste aldersgrense. Frivilligheten trenger frivillige, men ofte er det ressursterke personer. De fleste av oss trenger noe fast å stå opp til og for og som venter.

Å vike som ung for den eldre kvinne og mann gjelder ikke bare på buss og trikk. Det dreier seg om dannelse. Både oss mennesker i mellom, men også som samfunn , i gården, i fellesskapet, i all næring og all virke. Det er på måten vi  behandler og respektere de gamle at vi måler vår egen verdighet og kultur.

 

 

 

 

 

 

 

Å SNAKKE BOK

Å lese bok er å være stille.

Ikke at man har det så travelt. En enkefru nær 80 år kan ha rolige dager fylt av personlige gjøremål og privat administrering, trening med mening , helsesjekk oppe og nede, – møter, foredrag, kino, konsert  og kirke. Dessuten tar det tid å ta avgjørelser – man må tenke seg nøye om før man beslutter seg for å utsette hva man tenkte gjøre. Når man lever i familie med mann og barn, for ikke å snakke om i jobb – da tar livet tak i dagen , og rytmen avgjøres av alle andre. Hoi hvor det går! Hoi hva man rekker og orker!

Plutselig er det ingen som venter, ingen som er avhengig av en. Vennekretsen skrumper og er ellers på reise. Så har en datter en katt som trenger mat og vann. Katten er den eneste som trenger en etter et langt liv i ledelse og travelhet . Tragisk og muntert. Livet har sine faser.

Så hvorfor da en bok for å være stille?

Fordi man bombarderes med inntrykk og nyheter på små og store kanaler. Gjennom et helt liv har man vært samfunnsengasjert, avisoman, nyhetsfrik. Men før var det hvileskjær og pauseknapp mellom sleggekastene. Nå befinner man  seg i det totale digitale rom og kan lytte på radio, taste og trykke seg frem på en skjerm nær og kjær, i-Pad og I- phone, alle kanaler, alle strømmetjenester kontinuerlig. Og det gjør man til de grader. Det er bare å strekke ut armen – skjermen venter og er deg nær.

Lykken er likefullt å gå mot trammen for daglig å finne sin papiravis brakt av levende mennesker i nattemørket, – dagen må ha sine ritualer og rutiner. Hvis  P2 ikke gir nyheter til fast tid ( mai har så mange fridager!) og avisen er forsinket eller borte – ja, så blir man  frynsete av seg. Man kan ikke fortsette med boken i sengen på blanke morgenen midt i uken., nei.

Men selv papiravisen leser man stadig mer rastløst og fragmentert. Man tar til ingressen. Man tar til konklusjonen. Man blar, man utsetter – man leser rastløst og nervøst. Legger til side den lange artikkelen – som man aldri leser likefullt.

Fordi man har fått en lese-kondisjon av urytmisk og kortvarig karakter. Avis på nett bare ruller nedover. Overfladisk og urolig, .er man på jakt og sjekker etter klikk og pling fra sosiale medier sammen med avishusenes egne meldinger. Kom til oss! Siste, siste melding! Noe har skjedd – ustoppelig og uopphørlig. Pluss alle sine «venner» som melder om likt og veldig ulikt døgnet rundt.

Jeg merker en usigelig tretthet. Jeg får for meget . Verden er  vond nok som den er , om den ikke hele tiden skal snakke til meg. Stopp verden, jeg vil av.

Bok er redningen. Bok er hvile.  Bok er å være stille. I skjønne sommerdager med skarpt sollys på balkong og i hage eller på benken ved havet har man sin Kindle. Alltid sin Kindle som har skjerm som kan leses utendørs. For et mirakel! 70 bøker der mellom hendene ! Og i godstolen venter den ordentlige boken , den som er som en venn som hilser, den med stive permer,. den som man kan bla seg tilbake til og ellers se hvor langt man har kommet.

For oss som ikke er så pratsomme, som har vondt for » small talks» og som fort blir ferdigsnakket – da er det en redningsplanke å  spørre » hva leser du for tiden?» Dermed blir mennesket ved din side en samtalepartner, tenk det!

Det leses så mye av så mange! På feriereiser, på flyplasser, ombord  og senere på stranden  – folk har bok på fanget, bok ved siden. . Vel er det mobilmennesker vi henger oss opp på og fnyser av.

Men se nøye etter – i 2018 leser vi bok på bok. Vi trenger til det.

Vi må finne roen.