GUL BUSS PÅ ROTETE VEIER.

Sjelden har NRK servert oss en mer forvirrende sommer-satsning. Her har vi – som ikke bader i Blindleia eller kjører i bobil til Lofoten , men tilbringer julikvelden på reise med Sommerbussen – blitt meget frustrerte.

Lenge trodde vi det var Sakte-Tv-konseptet nok engang hvor det visuelle skulle gi oss langsomme inntrykk av det norske landskap med den effekt at vi fant i en slags kontemplativ glede og fred foran Tv-skjermen slik man ofte opplever i virkeligheten i møtet med horisont og natur og stillhet. NRK har en enestående tradisjon med Hurtigruten, Bergensbanen og salmesang – en triumf . Nå trodde vi en gul buss på uendelige veistrekninger skulle bli det samme.

Over bussen hang et helikopter. Gudskjetakk. For noen fantastiske bilder fra nord til sør i dette vakre Norge vårt Norge. Nettopp i dette spesielle år hvor nordmenn måtte fortrenge lengsel etter Kanariøyer og greske fiskelandsbyer. Denne side ved konsept Sommerbussen 2020 ble det mest imponerende og proffe.Men dessverre hang ikke synsinntrykkene på øye med hva vi ble servert av prat for øret. I bussen satt to unge mennesker og pratet om dette og særlig hint med ustoppelig tonefølge. Under helikopteret.

NRK hadde funnet ut at nei – det holdt ikke med sakte-tv og fabelaktige helikopterbilder. Vi skulle underholdes – for all del.

Med musikk. Ikke at man har bedrevet statistikk, men man skal forsverge at det kun ble Grieg en eneste gang – fra Sauda-sekvensen hvor forøvrig Kjartan Fløgstad ble et voksent og klokt innslag. I går fikk vi høre mesterkomponist Oscar Borg – hvem var nå han? – i et avbrekk fra Ole Evensruds låter – som alle viste hvem var. Valg av musikk innslag ble en utfordring gjennom hele bussturen. Ikke bare hadde musikken lite med området bussen befant seg i. Men også hvorfor vi måtte ha denslags på øret ustoppelig.

Sommerbussen 2020 handlet om vertskapssrollen. Sjåfør og sideperson ble egentlig hele poenget med programmet. Det bør analyseres grundig ut fra målgruppetenkning, taleferdigheter med diksjon og tydelighet, alder og ikke minst kompetanse og kunnskap. Til å hjelpe seg hadde vertskapet hanket inn lokal – assistanse. Valg av ekspertise ga også et forvirrende resultat. Hvorfor en professor fra Aremark plutselig skulle underholde oss med dypdykk i bann-ord der vi reiste gjennom et landskap med uendelig interessant historie, var vrien å forstå.

Halden er nest etter Bergen og Røros Norges mest interessante by. Selv er man ekspert på både byen og vassdraget og landskapet siden man i et langt liv har hatt slekt og tilhørighet til dette stykke Norge. Nær Sverige forøvrig. Vi fikk vakre bilder fra Festingen – skulle Fanden bare mangle! – Men eler ble det Ole Evenrud og glade unge musikanter pluss notert at Per Sandberg med frue drev restaurant i den historiske byen. Vertskapet nevnte i forbifarten landets eldste teater og så vidt Karl 12. Takk og lov fikk vi se Saugbruksforeningen og Tistedalsvassdraget! Men hvorfor ikke mer og hvordan og når?

Det skal avsluttes med en lovsang til samtlige energiske vertsfolk i føresette. Det var ikke deres skyld at vi ved hjemmeskjermen fikk en forvirrende Sommerbuss 2020. De hadde energi og god humør, sangstemme og fløytelåt.

Men Norge, vårt land, ble liksom borte mellom himmel og hav, skog og asfalt. Regnet gjordet det også.

Kanskje kunne vi be om en utlagt plan bak prosjektet fra ansvarlig hold? Vi betaler jo egentlig for lønn og kost og losji.

DA OLSOK BLE TEMA I MALIBU.

4.Juli er USAs nasjonaldag. Vi var 6 filmfolk samlet i en drømmevilla i Malibu ved Stillehavet. Som kinodame langt hjemmefra deltok jeg med lav selvfølelse i samtalen med 5 imponerende amerikanske filmprodusenter og regissører med kjente navn, stor og trygg kompetanse.

Siden det var 4.juli ble tema hvordan man feiret nasjonaldag i land vi alle kjente til. England (?) og Frankrike, Sverige og Russland f.eks. Siden jeg da var eneste norske tilstedeværende, var man interessert i vår måte å markere dagen på. Det viste seg at det dannede selskap kjente til 17.mai-markering. i Oslo Barnetoget er unikt og selv i Los Angeles – i denne kretsen – var vår stolte norske tradisjon berømt.

Men kinodamen kom til å nevne Olsok – 29.juli hvor vi minnes og hedrer Olav den Hellige. Jeg fortalte hvordan mine foreldre hvert år tok med sine døtre til Ruinparken i min oppvekstby Sarpsborg – 10 min syd for Oslo – hvor det var en gudstjeneste i ruinene fra stedet der Kong Olav grunnla byen i 1015.

Plutselig ble jeg klar over at selskapet rundt meg hadde blitt sittende helt fascinert av min skildring. De hadde plutselig en gjest rundt bordet som kom fra en by med ruiner fra 1015! De ville nesten ta på meg, hadde blanke øyne og var i stille undring.

Aldri i mitt liv hadde jeg vært så stolt av byen min. Sarpsborg hadde riktignok Borregaard og fossen og latinlinje på Gymnaset, et stolt fotballtradisjon og Borgarsyssel museum. Men var ellers ikke kommet på verdenskartet. Heller ikke i mitt verdensbilde. Jeg lengtet til Oslo, jeg.

Men det var før – kjente jeg plutselig! Der i en ekslusiv og ressurssterk Hollywood-middag i Malibu hvor bølger rullet mot stranden, hvor fyrverkeri fra Los Angeles snart skulle blende den egentlige stjernehimmel – der satt en voksen jente fra Sarpsborg og ble klar over den kulturarven jeg hadde fått med meg, men som jeg først der og da ble klar over-

Amerikanerne tørster etter historie og tradisjon .Derfor reiser de til Europa. derfor hører det til dannelsen å studere i Paris, uansett fag og plan. Og derfor valfarter de til katedraler og greske søyler. Og Pantheon og Colosseum .

Tror kanskje ikke mange amerikanere tar turen om Sarpsborg. men jeg har i alle fall gjort mitt – en vakker kveld i Malibu. Men selv ble jeg rettere i ryggen, evig stolt og takknemlig for å ha røtter og tilhørighet i landet hvor vi feirer Olsok. Fortsatt.



HVORDAN KAN DYRE SKO BIDRA TIL KULTURARVEN?

På el-sykkel ikledd rød hjelm og rød ryggsekk ankom Enkefruen luksus-butikken Gucci i Akersgaten. . Hun hadde sett en annonse for sandaler – Gucci-sandaler! I høy alder må man ha riktige flate sko, også til sommerantrekk. Helsesandaler går til hverdags, men dog ikke til fest. Og da de høye hælers tid er forbi, ble altså Enkefruen fanget inn av ideen om snobbete sandaler fra det italienske motehus.

Dørene gled opp og vakre unge kvinner kom straks til, ønsket velkommen med innbydelse til myk stol og tilbud om vann eller te. Syklisten på 80 tok imot både stol og vann fra krystall-glass, må vite.

Jeg fremførte mitt anliggende og den unge kvinnen kom med en storblomstret skoeske, like storblomstrede silkeposer – en til hver sko. Sandalene var et syn! Prøvde dem umiddelbart. De smøg seg rundt de gamle føttene. De passet!

Det er to ting man burde ha på hjem-lån i to uker før man går til innkjøp: nemlig senger og sko. De sko som kjennes perfekt på teppet i skobutikken viser seg hjemme på parketten å likevel å irritere lilletåen eller gi gnagsår der bak. Og rett og slett være for små og trange. Den ytterst servicevennlige unge kvinnen skjønte poenget.

For da Enkefruen fikk som et sjokk vite at skoene kostet 6000 norske kroner! – ilte hun til med å forsikre at man kunne komme tilbake nettopp etter to uker, få pengene tilbake hvis kjøpet viste seg å være feil. Forutsetningen var at sandalene bare måtte brukes innendørs på de persiske (?) teppene.

6000.- kroner er skrekkelige mye for sandaler! Riktignok finnes det ikke maken. Gucci- merket dekket overflaten. De skinte, de glitret, de var hvite og lyse og lette og dekorert med gullgule lisser . Etter flere glass italiensk vann fra krystallglass, muntre overlegninger, om hvor viktig det var å kjøpe KVALITET – ble det kjøp.

Enkefruen syklet hjem, pakket ut den vakreste posen, den like vakre esken med matchende silkebånd og de to silkeposene til hver sko. Det hele ble stilt opp som en installasjon i stuen. Det ble tatt bilder til nærmeste familie som smeltet av synet. ( de fikk ikke vite prisen!) Samtlige gratulerte mormormoræus med de kuleste sandalene på Gimlehøyden!

Men hvordan ble dette bidrag til kulturarven? Jo – som ferie-lektyre leste jeg nylig boken til Arnt Stefansen ITALIA. På side 306 forteller han om hvorledes motehuset Gucci bidrar til et byggeprosjekt hvor drapstedet der Cæsar i år 44 ble knivstukket – det enorme Pompeius-teatret – nå skal gjennoppstå! Som Arnt Stefansen skriver: «Endelig skal en av de mest kjente hendelser i Romas historie presenteres for publikum på den måten den fortjener».

Enkefruen har følgelig gitt sitt bidrag! Man ser frem til den høytidelige åpningen med invitasjon. Hvor man forventes ankomme i vakre sandaler fra Akersgaten i Oslo.

JO MERE VI ER SAMMEN..

Var det ikke Per Fuggeli som mente vi burde holde oss til flokken, tilhøre noen og bidra til fellesskap. Det var før det og ikke nå.

Telenorsjefen Sigve Brekke står ellevilt frem på twitter og på nyhetene og legger frem fremtidsplanene for sitt internasjonale konsern. Han har funnet ut at den nye måten å jobbe på er FLEKSIBITET. Det nye er at vi skal kunne velge hjemmekontor og jobbkontor – vi skal få være langt mer individualister. Nå skal vi få legge vår egen arbeidsplan som passer oss best – den enkelte av oss. Telenor var først i å innføre åpent kontorlandskap. Nå er de der igjen – vi skal få fritt velge, må vite. Noen dager hjemme – andre dager innom kontoret.

Jeg tror ikke på det, jeg. Jeg tror at jobben er best på jobben ( skolen er best på skolen) . jeg tror på å tilhøre det forpliktende felleskap i bedriften, i butikken, i departementet, i helseinstitusjon – være der sammen, ha noen som venter, ha noe å dra avgårde til. Hjemmefra!

Sigve Brekke snakker ikke om pensjonistene eller de som snart skal /må pensjonere seg. Han nevner de travle, stressede småbarnsforeldre, de som farer avgårde på sykkel lang Frognerstranden, som må innom treningssentra og som må administrere neste vennetreff . Og sliter med å få logistikken til å gå ihop. Det er alvor. Det er ikke noe nytt, heller.

Men hvis han vil vite mer om hva jobben betyr for folk flest, bør han nettopp snakke med de eldre i arbeidslivet. Som gruer seg for å ikke lengre gå til jobben, men som skal resten av livet være hjemme å kose seg.

Takk og lov har flere innen næringsliv påpekt at det slett ikke er så effektivt eller lønnsomt å ha en arbeidsstokk med hjemmekontor. Både blir det visstnok dyrere og dessuten blir det forsikringsmessig skummelt å ha folk på jobb hjemme med eventuell skader og belastninger. Og gudene vet om det ikke skaper sosiale skjevheter da det ikke er så enkelt for alle og enhver å ha bolig med mor eller far eller begge på egnet rom og plass og all verdens hjelpemidler. Pluss ungdommer og barn som lever i hjemmet – de også!

Telenor har sikkert forsket på telenorvis i lengre tid om disse dynamiske fremskritt. Men fikk selvfølgelig skyvehjelp av corona-krisen hvor arbeidslivet på imponerende vis MÅTTE omstille seg . Skoler stengte.Flyene stod på bakken. Møter ble avlyst. Bedrifter gikk på nødbluss. Folk fant kreative løsninger tross stillhet og taushet. Jobbet gjorde de på skjerm og mobil fra kjøkkenbenken og sengerum. Det var en seier for teknologi – ikke minst.

Telenor så at tiden var inne! Nå slo Sigve Brekke til.!

Som kinodame etter 25 lykkelige år er det ikke en dag hvor jeg fortsatt savner jobben. Dvs mine kollegaer . ( ikke coronastengte kinoer eller hetebølge!) Jeg savner å stå opp om morgen og ha en plass som venter meg, noen som er avhengig av meg – rett og slett mening i hverdagen.

Jeg tror at de fleste av oss er enkle mennesker i denne sammenheng. Vi trenger hverandre. Vi trenger » rekkverk » å holde oss i. Rutiner. Hverdag. Vi er ikke større.

Men mest av alt ønsker vi å sitte på tribunen å heie, ta bølgen i jubel når bedriften lykkes og resultatene kommer inn, Kjenne på TILHØRIGHET. Det er noe skremmende med all denne individualismen og egennytten.

Akk ja – Per Fugelli er død.

Telenor lenge leve!

ER KUNSTGALLERIER BARE FOR FRISKE BEN?

Kistefoss er en sensasjon. Nå sist med Christen Sveaas kunstsamling i The Twist . Parken, skulpturene, bygningene forøvrig – hele området på Jevnaker er et kulturelt mekka. Som vi alle ønsker å besøke.

For oss i Den Siste Alder med nedsatt kondisjon på fotarbeid og lengre spaserturer -og som ikke har gitt oss over til rullestol, men har staver og rullator – vi opplever at drømmen om å besøke Kistefoss og samtlige kunstgallerier oftest blir til et mar-drøm. Vi gruer og blir hjemme. De er ikke planlagt for oss.

Teater, konserter, kino og kirke har et løypeopplegg med kortere distanser som vi kjenner til og som med erfaring vet å våge oss på. Og som er behagelige og gå-vennlige og tilrettelagt.


Men verst er museer og kunstsamlinger. På Hennie Onstad og de fleste gallerier rundt om har jo disse sorte spaserstokkene som vi bretter ut og blir til stoler ( litt skummelt) . Alle kunstmuseer vet å sette benker og sofaer og hvilepaller underveis hvor vi gamle kan la oss synke ned og late som om vi skal nyte maleriene, men som i virkeligheten er kriseplasser vi til de grader trenger å hvile oss på.

På The Twist som er et arkitektonisk mesterverk synes det som om det er langdistanse-opplegg som krever sterk rygg , klart blikk og enda viktigere – godt ganglag. Det så vi fra den flotte åpningspresentasjonen Sveaas fikk på Tv. Jeg tok en telefon til Kistefoss og hadde en god samtale om føreforholdene. Riktignok har The Twist et vakkert og behagelig utstillingsareal – det er jo helt enestående arkitektonisk ! – men om man starter opp fra parkeringsplassen mot inngangen må man ved utgangen gå hele anlegget rundt for å komme seg til den parkerte bil. Hvis man overlever, da.! Jeg antydet at det måtte vel kunne gå ann å returnere mot inngangsdøren – on man er krykkegående. Telefondamen mente også det. Men altså en nødløsning – og dessuten man er til bry , noe vi eldre ikke liker.

Nå åpner 18.juni det nye Deichmann i Bjørvika. Vi gamle liker biblioteker. Vi leser bøker også. Vi burde være hedersgjester ved åpningen. Men har de tenkt på at vi ikke kan gå langt og lengre enn langt?

Neppe.

Om man er i elektrisk rullestol – det er jo ikke bare en alderdomsfarkost, må vite – så har takk og lov de fleste institusjoner og uteplasser nå innstilt seg på kunder og gjester og besøkende i den kategori. Men mitt anliggende er de tusener av eldre mennesker ( som meg ) som har begrenset kondisjon, som trenger staver, stokker, krykker eller rullator for å bevege seg rundt i virkeligheten og hverdagen . Og til Kistefoss, til det nye Deichmann, til det kommende Munch-museet, til et gedigne Nasjonalmuseet etterhvert – ja til samtlige kunstsamlinger av store og små bygninger lokalt og sentralt.

Er vi velkomne? Er vi en målgruppe? Har de planlagt for oss med trette ben og hofter på vent? Det er all grunn til å stille spørsmålet.

Jeg har et forslag. Hva med å ha et generøst tilbud av fargeglade , pynteglade , fantasifulle og hensiktsmessige rullatorer! En liten skog på rekke og rad ved ankomst og parkeringsplass som man kunne trille rundt med og sette seg på og hvile ved trengende behov? Ikke de fra Hjelpemiddelsentralen eller Enklere Liv, men de som elleville designere kunne overraske oss med!

Kjære Christen Sveaas – bruk din enorme kreativitet og ditt omseggripende nettverk i kunstens verden til å skaffe gjester og besøkende denne trillende hjelperullende glade tekniske service!

Gjør det raskt og nå – siden vi denne sommeren 2020 skal holde oss hjemme og søke påfyll av natur og kultur, kunst og glede. Ikke minst på Kistefoss! Vi kommer så gjerne. Og vi er mange!

TRENGER VI FILM PÅ KIN0?

Man kan greie alt så lenge man kan gå på kino – sa Woody Allen. Det han så riktig påpekte var menneskets behov for flukt og drøm og eskapisme . Vi kan ikke greie livene våre uten for noen timer å komme oss vekk fra hverdag og det som verre er. Film i kinomørket brakte to timers reise til andre land og kulturer, til møtet med vakrere og rikere mennesker, til grøss og gru, til å stirre styggedommen i hvitøyet, prøve seg på det forbudte og sveve avsted til dans og romantikk. Jødene greide sitt Holocaust ved humor, Shakespeare ga alltid innslag av humor selv i de svarteste komedier. Vi MÅ løfte oss opp og ut – om bare for noen timer.

Da Woody Allen vokste opp, var kinoen Det Store Tivoli. Filmkunsten kunne bare oppleves på det store lerret . Suget etter film som tidtrøyte, film som uforpliktende dumskap og tomgang, film som glamour og glitter, film som gråt og tenners gnissel – film som uforståelig dypdykk – det suget kunne bare kinoen tilfredstille. Derfor gikk massene på kino – billig var det også.

Filmkunst lever videre. Det produseres for fullt! Vi ser ny film og gammel film , klassikere og serier , fra vår egen kulturkrets som fra fjernere strøk. Men altså ikke på kino. Men hjemme. For oss selv.

Netflix og HBO, Amazon og Viaplay og alle etablerte Tv- selskaper har bibliotek av film fra før og nå ustoppelige nye produksjoner. Vi kan spise film intravenøst på våre hjemmeskjermer enten i stuen eller mellom hendene. Døgnet har ikke nok timer. Vi taster og trykker og er på rastløs leting etter den serien alle snakker om.

Kinokulturen er truffet av et sleggekast. Kinoene har vært dønnstengt, og hjemmekarantene har gitt hjemmekinoen den store boomen. Det er bygget enorme kinosentra med antall saler og diverse konsepter, med liggestoler og risteseter, med reklame og snop og popcorn og drikke.

Nå står de der – tomme og forlatt. Og venter.

Venter på hva? Vil publikum komme og fylle salene? Vel må de vaske hender, vel må de holde avstand. Og det lavmælte kammerspill kan trives i en liten kino eller med en liten forsamling. Men stort spetakkel skal ha stort publikum. Det skal jubles og grøsses når BURNING lukter svidd gummi på livsfarlige fjellveier. Og barneflokken med popcornbeger og på ekstraruter på setene skal feire bursdag med siste PIXAR-utgave på Colosseum.

Akkurat som parkerte fly på flyplasser – det vil ta tid før kinoflokken føler seg trygg og virusfri og fyller de hundrevis av skinnseter. Film er for massene. Massene skal ta bølgen, bli grepet av gap-latter og av det store grøss. Og så gå ut av kinomørket litt sterkere til å ta tak i det vanlige kjedelige hverdagslivet.

Det går et stille tog av filmelskere til strøkskino og enkeltkino og til Gimle. Det sosiale livet på utekafeer, på barer, på restauranter – å nikke gjenkjennende, slå av en venneprat, hilse til nabobordet – våren 2020 har vi kjent på fellesskapet vårt.

Slik vil det være for film på kino også.

Det gir en slags hvile å sitte inne i en film, ha den rundt seg i kinomørket. Bli beveget og felle en tåre – kinoen er det siste mørke rom hvor vi kan gråte i fred for oss selv. Og gi seg over til magelatteren. Vi ler for lite.

Hollywood er ikke lengre hva det var. Ikke Woody Allen heller, bare så det er sagt. Men glem nå det – film for storskjermen fosser mot oss . Den slukker tørsten – langt på vei. Bare trykk og tast og heia Netflix.

Men – spennet fra sporten opplevd fra tribunen og med klanen som skriker, til kirken med stille deltagelse av bryllup og begravelser med salmesang og så endelig mot kino og flukt og drøm – det er det SOSIALE livet vi trenger til og lenges mot.

Sammen i kinomørket for noen timer – da kan vi greie alt. Etterpå.



ER DET OVER NÅ?

Vakre mai. Grønnskjær over bjørk, kastanjer i knopp og blomstrende syrin ved veggen.. Norge er på sitt vakreste. Renere luft. Stillere trafikk. Vi har det så godt – i motsetning til de fleste i alle andre land.

I dag tok skolene imot elever i de øverste klassene. Riktignok i rykk og napp, men likefullt. Studentene må vente, og russen må vente. Og fotballen er rund, men bare for dem der nede på gressmatten. Vi på tribunene, må holde oss hjemme foran skjermen.

Det gjør jo ikke et skvatt at vi ikke kan reise til stedet i Spania eller handle i Strømstad. Man kan faktisk både ha helg og ferie i Norge! Her er alt utrolig vakkert og valgfritt og fredfullt. Polet har ikke kø. Butikkene har hyllene fullere. Vi oppfører oss med antiback og avstand. Og visstnok er alle så mye friskere.

Vi fortrenger virus og smittefare med å følge etterforskning på Lørenskog og ansettelse av Oljefondsjef. Herrene Hagen og Tangen har gitt oss sladder og underholdning over kaffekoppen. I randsonen av ikke-korona-alvor i media får vi muntre nyheter om Kulturministeres hårsveis og hvite dressjakke og elleville utnevninger av Spelemannspris, og trening med fotballklubben Odd. Kan det bli bedre?

Så – er alt over nå? Har vi kommet ut av faren og over i normaltilstand?

Selv har jeg en undertrykket engstelse for tvert imot. At vi kan stå foran en annen pandemi, en dramatisk finansiell krise i vårt land. Og internasjonalt. Oppsigelser og nedleggelser, konkurs og stor, stor arbeidsløshet. Dagens Næringsliv krever uthvilt hjerne og lyst sinn der man ved morgenkaffen leser om vårt flaggskip i olje med milliarder av underskudd – iblandet ledelses-ukultur og intern splittelse. Fortsatt står SAS og Norwegian- fly parkert på Gardemoen som ligger på lur med planene om ennå en gate. Hurtigruten ligger ved kai. Foran Vigelandsparken står der ingen turistbuss med asiatiske turister. KIelfergen og Danskebåten bare sees, ikke oppleves. 300 000 nordmenn er i permisjon/ uten arbeid.

En alltid bekymret mor og bestemor får rapport fra den STORE finansverdenen hvor flere av familiemedlemmene opererer og lønnes og lever sine liv . De legger ikke skjul på at ingen vet hvorlenge og hvordan og hva deretter. Til sålenge forsikrer de gamlemor om at de har kontroll (??) , at de har kloke investeringer (??) og de faktisk trives med utfordringene. Og at de skal vokse av erfaringene . Og bli enda mer kompetente.

Så er det snart ny kl. 16-pressekonferanse fra regjeringen. Den følger man hver bidige hverdag . Og kjenner stolthet og trygghet over myndigheter og ministre. De står der og uttrykker både tro og tvil! Det gir tillit. Den snikende redsel for nytt smitteutbrudd, at man må skru igjen og tilbake – den roer seg ned når panelet og media møtes om siste tall og nye tiltak.

Gudskjetakk for at det ikke er november. Da hadde i hvertfall jeg gått i svart. Takk for lysere netter, Og varmende sol. Og 17.mai til søndag.

Det er ikke over.

Måtte det gå oss vel.

STØYETE NABOSKAP.

Du har ikke fred lengre en hva naboen vil. Idag er det visstnok Verdens Støyfrie Dag. Derfor denne stemningsrapport fra den gode heim.

I vårt boligkompleks – vi er 12 i tallet – skal en leilighet pusses opp. Eieren døde- han hadde bodd her i mange år og ikke vært av de mest interiør-besatte og ikke gjort et skvatt for å oppdatere sitt hjem med siste trender av noe slag. Samme kjøkken, samme bad.

Så ble hjemmet hans solgt . Ikke til dem som skal bo, men til et firma som skal pusse opp og så legge resultatet ut til salgs. Effektiv kommers.

POenget er at når så riving og pigging og støy og støv settes igang i gården vår – ja, så er det ikke nye naboer vi skal oppmuntre og korrigere og kanskje klage til. Nei, det er firma-leder og diverse håndverkere som også er polakker . Og gjør et planlagt og kompetent arbeid på kortest mulige tid.

Nå nærmer vi oss poenget – STØY! Opp-pussing av bad og kjøkken, vegger og vinduer er selvsagt viktig og nødvendig . Nå er det slik at man aldri får lov å slippe ut vond lukt. Men vond lyd! Ikke rart det er etablert VERDENS STØYFRIE DAG.

Vi fikk varsel i god tid. Om at det kom til å bli så høyt lydnivå for oss alle at vi måtte kunne motta ørebeskyttelse med hjelp til å koble oss til mobil, radio og TV mens det varte.

Nettopp – mens det varte. Klart det måtte bli periode med støy. Men kampen må stå om tidsavsnitt og varighet. Selv – som kinodame har man i 25 år diskutert lydnivå på film i kinorommet. ( Jo eldre publikum, jo lavere lyd!) Nå kom utfordringen til en 81årig enkefrue som i koronatider har innskrenket uteliv og elsket enda mer sitt deilige hjem i urolige tider. Nå ble hun truet av å ikke kunne lukke døren og være i fred.

Enten det dreier seg om graving i gater, byggeprosjekter rett rundt hjørnet eller i leiligheten i 2.etasje – viktig er å få vite hvor lenge bråket varer! Slik at vi kan innrette oss etter det.

I vårt tilfelle her så ble det gjort iherdige henvendelser om at i koronatider måtte helseproblemer komme først. Noen av oss er riktig gamle og kan ikke bare ta en tur. Ikke kunne vi bo hos familie – smittefaren satte stopp for det. Ikke fikk vi reise til hytten. Hotellet var stengt. En forsker underviser studenter på digitale media og må ha lydfred. Universitetet var jo stengt:

Firma utsatte oppussing noen uker. Men er nå igang. Nå har de ikke anledning til å la næringslivet stanse opp – hjulene skal igang. Vi har forhandlet oss frem til 4 dager – ikke helg – og larm og leven fra kl. 9 til kl. 15.

Jeg hater støy. Jeg blir sjelesyk av det. Samtidig trenger jeg ikke bare fred i heimen, men et hyggelig naboskap og fellesskap. Jeg trenger folk rundt meg.

Bor man i by så må man tåle støy. Stillheten finner man i skauen. Dessuten har vi jo alle pusset opp når vi flyttet inn. Vi har vært til besvær, vi også. Men vi kan jo hjelpe hverandre gjennom forvandlingsplaner og ny innredning. Støy og larm må vi tåle i fest som i hverdag når vi bor sammen .

Men natten må være min egen. Og dagen kan jeg støydele – men bare i tidlig varsel og i korte perioder.

Dette skrives i tidlig morgenstund før nakkeskuddene kommer! For plutselig pigger håndverkene i betongen der oppe! Det gjelder å puste rolig, vite at det er siste dagen.

Og så legge en plan for sykkeltur eller dra på noe så gammeldags og hyggelig som en biltur!

Ikke synd på meg, nei. Gratulere med dagen.

HÅRETE TIDER.

Hylland Eriksen og Finn Skårderud er kloke menn som gir oss råd og vink om hvordan denne korona-krisen skal gjennomleves. Og hvilke erfaringer vi kan trekke og hvordan vi skal kunne fortsette å leve et kanskje bedre liv.

Justisministerinnen ( i følge avisen) og Enkefruen har fundert på hvordan vi nå har opplevd å se annerledes ut på håret! Enten vi har problemer med bleking eller farging eller vi har kort frisyre som skal være kort – vi har nå levd oss gjennom krisen med plutselig å se oss i speilet hver dag hvor vi ser rare og fremmede ut. Frisørene våre har jo vært korona-stengt. Vi har måttet vaske og tørke oss selv, men saks og fasonghjelp fra kjemisk eller fysisk innsats fra en fagperson – nei, det har vært forbudt. Selv landbruksministerinnen har på Instagram dokumentert sin krøllete ukontrollerte hårfasong og antydet nødrop.

Vi er mange. Noen herrer har på vårt Tv fått enda mer ugress i ansiktene og enda mer viltvoksende manker. Egentlig er dette interessant. BÅde som underholdning, men som studie i karaktertrekk. ( Tilsynelatende) Kjente ansikter i det offentlige liv har plutselig blitt mer normale mennesker med mindre lakk og kontroll .

Helt privat får man jo ufrivillig studert sin egen profil. Som tilhenger av at man skal beholde sitt ansikt, sin fremtoning i gode og eldre dager dog med skyvehjelp fra klær og mote – så ser man plutselig at ja – kanskje skal man beholde dette lengre håret? Som bestemor burde man ha en fyldig oppsatt gråhvit manke der man sitter med forkle og tar imot søte barnebarn på fanget klar for høytlesning fra bøkene til Elsa Beskow .

I morgen har man time hos sin hoff- frisør . Han skal måtte ta faglig vurdering – ikke bare av hodefasong og lengde og høyde, men også om hvordan det nye livet har satt sitt preg på kunden. Noe har skjedd med hodet – også utenpå. For i virkeligheten har disse vanskelige ukene dog i sol og vår, gjort noe med hele kroppen, for ikke å snakke om sjelen. En proff frisør ser slikt umiddelbart – er min erfaring.

Man er ikke helt den samme som før 12. mars. En frisør som kjenner sin kunde gjennom gode og vonde dager, et helt liv faktisk , vil kanskje se at rynkene og smilet, holdning og hakeløft nå skal kles inn i en ny hårprofil?

Det gjelder å vite hvem man er, der man stirrer seg i speilet hver morgen. Aldri har så få uker gjort så meget med den enkelte av oss. Ikke bare har håret vokst rart og blitt merkelig. Verden er seg ikke lik. Og ikke vi heller.

Nå bør man kanskje gjøre frisyren til det minste problem. Følg med!

KJENN DIN BY, DU LIKSOM

Som kinodame gjennom 25 år måtte man lære seg å lese byen sin. For det første hadde man kinoer fra Lambertseter til Aker brygge, Eldorado og Colosseum, Soria Moria og Gimle – alle hus hadde sin profil og sitt publikum. Skulle man programmere riktig film for rett publikum måtte man vite hva som foregikk i byen, hva man konkurrerte om oppmerksomhet med, sport og spill, vind og vær. Kinodamen bodde i sin by, stod i vestibylen for å se hva slag folk som kom til hvilken film, opplevde bydeler og strøk, tok livet på pulsen. vinter som sommer, regn som sol. I 25 år.

Nå er byen min helt annerledes. Jeg kjenner ikke byen igjen. Jeg sykler og sykler gatelangs og skjønner meg ikke på hva som skjer. Ikke er det hverdag, ikke er det ferie, ikke er det rytme, ikke trafikk. Butikker er åpne, folk glir forbi. Folk i fritidsklær, ikke kontorklær eller på vei til lunsjrestauranter. Og gatene er stille. Parkeringsplasser er halvfulle.

Det eneste overraskende er antall syklister. Og hunder! Aldri visst at de var så mange som lufter så mange hunder. Og hvor i all verden har syklistene vært før? – ja ikke dem som i trangsittende fartsantrekk som farer avgårde til kontoret om morgen og hjem på ettermiddag – nei alle familiesyklende grupper av far og mor og barn som nå ut på formiddagen tar turen til parker og langs kaien og til Bygdøy.

Hadde det ikke vært fordi vi lever i skremmende tider kunne vi hygget oss over dette langsomme, stille Oslolivet. Strålende vær. Lysegrønne trær og påskeliljer og hvitveis.

Kinodamen liker det ikke. Har aldri likt stille byer. Trivsel i trengsel skal det være Pulserende arbeidsliv, kontorliv, turister, handel og vandel. Havnetrafikk med Color Line og Danskebåt. Dessuten var det en dagsrytme med morgen-rush og ettermiddagstrengsel på veier og gater. Kollektivtrafikk hvor menneskemylderet kom opp og ut fra T-banen.HVor trikk og buss skapte kaos og privatbilister trosset klimakrav og bakset seg frem. Og en ukerytme med annerledes lørdag og selvsagt søndag i byen. For kinodamen kjente dette på pulsen . Slik skulle det være i fellesskapet.

Kino og kirke er nå stengt. Ingen ting stemmer.

Jeg ser, jeg ser..Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt…