Ingeborg Moræus Hanssen

Hvem skulle trodd at annosesidene nå er fulle av eksotiske tilbud om knalldyre reisefristelser til fjerne destinasjoner. . Har vi så god råd? Er verden så trygg ? Er fremtiden lys og lystelig ? Det snakkes om dyrtid og bevisste forbrukere på jakt etter billigvarer i mathyllene.

Men helsider med fristende styggdyre turist-tilbud viser jo at noe ikke stemmer her. Det ER et marked – Ellers hadde de ikke stått der. Bransjen vet jo hva de gjør, hva betaler for og tjener på. Følgelig farter vi og farer selv i disse trengselstider.

Som gammel og hjelpetrengende har man begrenset svingradius hva gjelder å reise avsted. Men man kjenner på reiselyst – for å få et annet perspektiv . Det kan kjennes litt trangpustet i heimen innimellom. Og trykket fra nyheter tvinger frem flukttanker om bort og vekk.

Hva med et kurbad! Et sanatorium – het det også. Et hotell hvor man skulle pleies for sine vondter , nyte bad og kost og kultur, sitte ute i frisk luft og med utsikt, i fluktstoler med ullpledd og lese bok. Først og fremst stillhet og ro. . At tiden er stoppet opp.

Vi lever i digitale tider. Det går for fort. det blir for mye .Vi savner å kunne fordype oss, lese godt og lenge en god bok. Vi har fått et drug – mobilen og internett. Hva med et sted for sunnhet både i kropp og sjel uten støy fra verden omkring oss.

Hva med et kurbad, tenkte man så. .

Ingen annonse om det, nei.

Det er ikke kurbad i Norge. Det popper opp spa og badeland og massasje og kosthold med sundt og helsebringende ( gjerne forsakende ) mat og drikke ( les alkoholfritt ).

I Europa er det vanlig med kurbad. Over grensen i Sverige har de forstått poenget.

For mange år siden fikk vi Norges første hotell med spa og behandling – alt basert på havvannet ved Statt. Og historisk og kulturelt tilbud med besøk på Selja og klosterruinene og fottur og klatring opp i hulen hvor St.Sunniva ble funnet. Selje Hotell var for mitt vedkommende en slags pilgrimsreise sommer som vinter. Det var et dannet og forankret spa–hotell. som et slags kurbad. Og en praktfull natur der vest mot storhavet.Dessuten var det gjerne foredrag enten av vertinnen selv Gerd Kjellaug – eller av gjester som var kunstnere, forfattere eller skuespillere. For ikke å snakke om utøvende lokale billedkunstnere . Det ble også arrangert operabesøk over til Nordfjordeid .

Akk ja. Det var ikke billig dengang. Norske hotellbesøk er ikke billig idag heller. Men når vi reiser i utlandet, er det liksom naturlig at vi drar kortet. Vi drar kortet helt automatisk .Unner oss det meste både til lunsj og middag. Lite prisbevisste. Som om det er annen valuta på vårt norske budgett I Norge skal det være billig på hotell.

Ungt folk skal reise og oppleve verden. Men i voksenlivet kunne man trenge til fristed for kontemplasjon og påfyll. til ro og indre orden. Kombinert med sunn forpleining og ekte kost og losji. Samtaler og fellesskap rundt kvelds-lampene.

Når leser vi helside annonsen om Kurbadet nær nasjoalparken eller ved en stille sjø på flatlandet eller mot havet der vest?

Mange av oss er klare, tror nå jeg.

.Det har vært stille om bestemor. Det skal vi være glade for. så lenge det varte.

Hun har nemlig blitt tatt for gitt. Men akk og ve – nå finner bestemødre seg ikke det lengre. De skal ha seg frabedt .

Bestemødre er ikke lengre hva de var. De sitter ikke hjemme og har på forkle, lager tradisjonell middagsmat, har tykt og grått oppsatt hår og bred favn når de små barnebarn kommer på besøk. Ikke bor de de rundt hjørnet i kårstue heller. Kanskje bor de der de alltid har bodd, mens familien ellers bor over alle hauger.
Bestemødre er følelig ikke lengre hva de var. Og har vel heller aldri vært det.

Bestemødre går til jobb. De er kanskje nyskilte. De reiser og farter. Golf-ferie og storbyferie. Dessuten er det dine besteforldre og mine besteforeldre. Knus kjernefamilien.

Våre barn hadde to bestemødre som var helt ulike. Den ene var nok mer i sin blomsterbutikk enn stellende og nær barnebarna. Smart og skarp og trofast tilstede Den andre var eiegod og til uvurderlig hjelp og trøst , klok og trygg. Og hadde tid som pensjonist.

Nå er det besteforeldre som skal ha seg frabedt å faktisk være besteforeldre. De vil som nevnt ikke ha det som gitt at de skal stille opp for de små når dagens travle foreldre trenger dem.

Til det å si er at vi får de besteforeldre vi fortener. For det første bør nok de unge foreldre skjerpe seg hva gjelder å ha det travelt. De må prioritere, si nei til turbulent sosialt liv, De skal jo være i sirkulasjon , må vite.Ambisiøse statuskrav med hytteliv og friluftsliv og følge trender og krav. Og om barna ikke har et livlig sportsliv og bursdagsliv og skolearrangement fra før, så har foreldre en tendens til å ha krav selv til vellykkethet i og utenfor skoleporten for sitt avkom.

Det er rett og slett synd at vi ikke velsigner å få barnebarn . Det er på mange måter livets mening. Vi som er så heldige. Selv opplevde jeg dyp lykke som kom til meg i en alder hvor det meste av fremgang og hell var noe man måtte jobbe seg til. Når barnebarnet kom , opplevdes det som ren » ufortjent» jubel.

Så begynner ønske og krav og plikt og kjærlighet. Til det er å si at det er som livet selv. Slik vi lever og prioriterer . nå som før.

Men det er andre tider. En ting er imidlertid sikkert – foreldre bør få barn mens besteforeldre ikke er for gamle! Vi orker mer bleieskift og nattpass og henting og venting i en 60-årsalder enn mot 75. Få barn så fort man kan! Før all praktisk planlegging av møbler og bil! 

Viktig moment er også det faktum at ungdom lever digitalt , er på plattformer og nett så bare på noen år har besteforeldre blitt helt bakpå. Dette skaper avstand mellom generasjonene. Og de unge i familien er mer reisevante og globale på alle måter.

Så der sitter bestemor som i sin ungdom kom så langt som til Strømstad. Mine barnebarn har vært jorden rundt

.Og at influensere for dem er langt mer interessante enn å følge .

Bare et godt råd til besteforeldre – gi de unge i arv – RESPEKT. Uanset nærhet eller avstand. Lykke til. Også for bestefar!

Vi lever i et terapi–samfunn. Vi skal kunne få hjelp til å hanskes med små og store snublesteiner , Også sleggekastene som kan treffe oss i livet. .Det er bra. Man har respekt for faget.

I vår digitale verden kan vi lufte oss og våre traumer på sosiale plattformer, Vi har influensere som hjelper oss. Visstnok

Jeg har engasjert meg i hvorvidt vi i alderdommen kan kan få hjelp til å rydde i tankene våre. Og finne balanse og energi i en gamle kropp og sjel. Ikke minst.

Det er etterhvert blitt et tilbud til samtale med psykologer både i pleiehjemsituasjon og helse- institusjoner . Husker selv min ektemann og jeg fikk nærmest beskjed om å motta en psykolog på Sunnaas i 1994 . Vi skulle kunne få lufte våre tanker. Vi gjorde det. Det var mislykket. Vi slet oss sammen om å greie livene våre – vi var da også bare i 60- 70 årene . Vi tok tak helt på egenhånd. Og med familie og gode venner . ( og penger!) .

I alderdommen kan livet være besværlig. Å betro seg til barn og barnebarn – det gjør man ikke. De har sannelig nok med seg selv i travelhet og dårlig samvittighet for ikke å ha tid til omsorg for gamlefar. Venner er ikke nære – de er døde, og de nye i hverdagen vet jo ikke hvem man egentlig er. Men viktig nok .når man trenger råd om en rørlegger.

Når man etter over 50 års samliv i ekteskap mister sin livspartner, faller man ganske sammen. Det er kanskje den største nedtur man kan ha i livet. Men får man da tilbud om å gå i terapi?

Så hvem skal man snakke med? Presten – som jo er sjelesørger og ikke fagutdannet psykolog. Men godt nok.

Det finnes et utvalg for eldre-psykologi Jeg har tatt kontakt og de forklarer at det arbeides med saken. , de har laget en strategiplan. De har ikke kapasitet og kunnskap nok om hvordan vi gamle har det. Til sålenge kan de ikke hjelpe.

Vi gamle har det nemlig ganske strevsomt med å sortere krefter og tanker og energi. Det største problemet er nemlig å måtte etter et langt liv innstille seg på å ikke gi seg på harde møkka SAMTIDIG innse at man ikke greier det.

Og at man er avhengig av andre. Det er nytt. Man har alltid tatt tak og stolt på seg selv og hatt ansvar for egen hverdag. Nå skal man selvfølgelig være takknemlig for all hjelp, . bevare oss vel.Men fordi man er så avhengig av andres styrke og tilstedeværelse, kombineres dette med å bli bekymret.

Man bekymrer seg for meget. Det er her man trenger psykolog til å rydde bekymringene unna eller legge dem i skuffen. Man kan trene muskler både oppe og nede, da kan man trene på å sortere tanker. Løfte frem lyset og gleden.

Det er søren ikke lett disse tider. Verden er farlig og vanskelig, Det er ikke lett å tro på fred og forsoning. Naturkreftene driver med oss. Og vi sitter igjen med psykisk uhelse, som det nå heter. Ensomhetspartiet til Else Kåss Furuseth synes å treffe både velgere og tiden.

Men ingen kan stanse våren. Og lyset. Og håpet. Ikke Egon Musk engang.

Dette må jeg snakke med en samtaleterapeut om!

Jul og nyttår er rare dager. Alle hyller fritid og ferie og hygge i heimen. Alle synes å delta i det store matlagings-laget . Beredskapsnorge skal tilsynelatende være på plass. I vinter-Norge kommer reportasje om brøyting og måking, stengte flyplasser og tog som står. Der er også mennesker på jobb. Legevakten og Volvat fungerer.

Byen er ikke by. Der er folk ikke hjemme. Kanskje bak gardinene. Alle julekonserter og restaurant-livet er over. Handelstanden har ikke januarsalg engang . Butikkene er på hvilepuls. Bare kinoene tar imot.

Vi som er i alderdommen og i rullator- fasen i livet, vi takker for hver snøfrie dag. De vi har i nære relasjoner er enten på fjellvidden eller under palmene. Så vi er hjelpetrengende hvis noe i heimen ikke fungerer.

Jo flere juler vi har opplevd, jo mindre vender vi oss til mørket og vinter, merkelig nok. Men vi har noen knep. Bok, Tv og radio. Da er vi ikke alene. liksom.

Men så hendte det – TV gikk i svart! Internett knelte.

Det er undervurdert hva tv-tittingen betyr for folk flest. Særlig alle som ikke lenger har en arbeidsplass som venter. Og som burde trenge din innsats. Stillhet og fred i heimen er viktig nok, men de fleste av oss setter om morgenen på radio, tv og henter avisen på trammen og vil kjenne på livet utenfor vinduene.

Det burde være en nødtelefon for hjelp med TV i fridager og langhelg . Det er ofte fredag kveld at ting går galt. Da er butikkhjelp stengt.Det er heller ikke noen over 38 år som skjønner seg på de digitale bruksanvisningene . Og det er vi som sitter der i en ensomhet uansett om vi er sammen om alderen.Vi er som nevnt hjelpetrengende. Men hvorfra skal hjelpen komme?

Her er man i et harmonisk hjem . Alle bildene på veggene henger rett. Vi har bok på bok, musikk på spiller, mat og drikke, tente lys så ingen krok er mørk. Likefullt får vi ikke ro i sjelen og hvile i hjertet og ikke dyp konsentrasjon om boken til Erika Flatland fordi TV har gått i i svart. !

Som et fornuftig og tenkende menneske er dette helt irrasjonelt. Vi hører til dem som straks skal ta grep. Vi eier ikke tålmodighet. Vi er bare friske hvis vi kan gjøre noe med problemene .

Vi ringte Telia ( mobilen virker!). Har dere prøvd det?

Ikke gjør det. Det hjelper ikke. Det eneste som hjelper ar at det er feil i strøket! De jobber med saken. Du er ikke alene.

Så da så.

Det kommer en fase i livet hvor man blir opptatt av trapper. Livet leves lenge og vel uten at trapper er et tema i hverdagen. Friske kropper kommer seg både opp og ned , trinn på trinn, etasje på etasje uten å la det bli et problem. Hvis man ikke skal bære tungt ,da.

Med alder er det best med flatt lende og heis.

Da jeg var sjef for Oslo Kommunale Musikkskole, hadde jeg kontor i 10 etasje. Fra parkeringsplassen gikk det en vindeltrapp. ( Og heis, selvsagt) Helge Sivertsen var Byråd for kultur og min overordnede . Han hadde også kontor i samme etasje. Han gikk opp og ned hver dag i vindeltrappen! Han var eldre. Han hadde vært diskoskaster.Han var atletisk og veltrent . Jeg skulle selvsagt også greie det..

Pust og pes, problemet var NED i vindeltrapp. Man ble svimmel. Ikke Helge Sivertsen , han hadde som nevnt vært diskoskaster. Men det ble for meg en vond treningssak . Jeg advarer mot vindeltrapp.

Trapper er interessant. Uansett. Arkitektonisk , ikke minst, men også menneskelig, hva den gjør med kroppen!

Noen trapper en snille, noen er slemme og slår. Noen trapper med generøs sving har vakre trinn og et vakkert rekkverk, Men rekkverket er på innersvingen og dermed blir de innerste trinnene veldig små og farlige.

Mange trapper har altfor høy trinn. De er vonde og som sagt – slemme. Og rekkverk er gjerrig og kanskje ikke i det hele tatt.

De vakreste trapper er slottstrappene. De er anlagt for at kongelige skulle skride i full galla og med ditto sko. Stockholm Slott løfter opp og gir trygg og rak gange. Den Blå Hallen i Statshuset i Stockholm hvor nylig Nobelgallaen for 1100 gjester fant sted – der er den gedigne trappen et ledd i feiringen og underholdningen. Og der paraderer kongelige gjester og kjole/ hvitt- forskere som hedersgjester – de skal finne sine plasser før 800 servitører går ned alle trinn med mesterverk av retter på store fat i skulderhøyde. Uten å snuble!

I Oslo har vi byens snilleste og stlilriktigste trapp på Saga Kino. Husk det ved neste besøk. Man blir løftet opp!

Mange kirker har trapper opp og inn. Ikke særlig hensynsfult, men bakveien er det ramper og flere har også spandert en trillevennlig variant ved fronten. Så da så.

Alle har en drøm om å få seg sitt eget hjem, sitt eget hus. Og er vi flinke og heldige får vi det til. Men da er det at vi lett glemmer at også familiens eldste skal komme på besøk. Det er jo trapper anlagt fra fra porten og inn. Og kanskje også opp i stuen. Søren, det hadde vi ikke tenkt på.

Å tenke trapp er å tenke alderdom. I vår kultur er det ikke tradisjon.

God advent.

Noe vi lærte som barn var å kjede oss. Vi levde i en voksenverden. Vi hadde foreldre som var på jobb – ikke hjemmekontor, ikke 4 ukers ferie , ikke helgefart på hytte – de var travle. Jobbet hver dag til sen ettermiddag- Bare søndag var fridag. Og vi barn var overlatt til oss selv – noe det visste seg ble til modenhet og selvsikkerhet. .

Foreldre var alltid hjemme, på plass i byen og trofaste og trygge. Men altså veldig opptatt .Vi vokste opp i en småby hvor vi lærte hvordan et bysamfunn hang sammen med Generaldirektører og fagbevegelse , med butikker og håndverkere, skole og bibliotek, osv Fotball og friidrett. Vi levde gatelangs I et samfunn.

Som ledd i oppdragelsen måtte vi også bli med foreldre på konsert, kirke, maleriutstillinger – også voksenliv. Det var i den sammenheng vi også måtte lære å kjede oss. Ikke for at vi aldri ble engasjert og fant det givende, faktisk har det blitt kulturforbrukere av oss.

I mine nære relasjoner til unge foreldre som er fysioterapeut , trenere, pleiere og assistenter – så snakker vi om stress og travelhet. Som gammel gir jeg ut råd og dåd og oppmuntrende tilrop.

Om kanskje å kjede seg!

Her en lys dag tok jeg en test. Midt på blanke dagen, sittende rett opp og ned i blåstolen, kuttet all lyd fra tv og radio, slukket mobilen, ikke strikketøy, ikke lydbok, – det var helt stille i hjemmet. Ikke yoga, eller meditasjon, bare pustet inn og ut Og sanset alenehet.

Vel skal man søke skogens ro, vel skal man ta seg en løpetur eller rolig gå, sykle eller sitte ved havet. Nå gjaldt det – ikke ned i sengen eller legge seg på sofa. Ikke sove. Man skal sitte i fullstendig stillhet. Hjemme.

Det ble en god time! Jeg var i ballanse. Jeg greide det.

Psykisk uhelse – heter det nå. Det er forskrekkelige tall som viser at ungt folk – – ikke minst –ikke greier livene sine.
Ikke de voksne heller- viser det seg.

Ikke vet jeg.

Ikke vet jeg har mange av oss er kunder av TELIA. Tror det dreier seg over 1 500 000. Hvor mange av oss er over 38 år? Sikkert de fleste.

Vel er mange av oss kompetente på mobil og MAC og i-Pad. Vi trodde også vi behersket TV.

Det siste viste seg at vi ikke gjør . For vi har møtte TELIA-veggen .

Vi fikk beskjed at våre to TV apparater hadde for gamle tv-bokser. (?) De måtte skiftes og nye kunne bli tilsendt. Dato 12 november . Da ville skjermene gå i svart hvis vi ikke hadde installert nye.

Som gammel og enkefrue ringte jeg TELIA ( lang kø uten nummervarsel) . En kjekk mann mente at boksene kunne komme på posten for henting om et par dager. jeg spurte om det kom en ekspert fra dem med pakken! Nei, den måtte bestilles. Det ville ta litt tid.

Siden jeg har ungt folk i nærhet, tenkte jeg at jeg fikk mobilisere de beste og nærmeste på digital verden inkludert TV. I god tid før 12.november hentet vi pakken på posten, kom hjem- lørdag – og der hjemme hadde TELIA allerede latt mine bokser gå i svart. Helgen uten tv? Katastrofe for en enkefrue.

En kjær venn kom og begynte prosessen. Det er ikke bare å trekke ut ledninger og sette inn nye i kjente hull i boksen. Det er bare forordet- hele tv må har nye koder og signaler og apper og varslinger og ny programmering.

Ingen over 38 år greier det. Vi er hundre tusen som ikke skjønner en dritt. Vi er totalt avhengig av super-eksperter.

Som TELIA ikke sender med pakken. Som TELIA også forlanger at vi sender tilbake bruktvaren- på posten eller i butikk. Vi som har gangbesvær og er 86 år også.

TELIA bør vite hva service-begrepet innebærer. De forlanger at vi prompte skifter våre bokser og at menneskeheten er toppkompetente slik at vi i heimen selv kan få TV til å fungere.

Dette er overgrep mot vanlig folk . Vi er helt hjelpeløse . Og kan ikke komme oss unna dette kommersielle superteknologiske tilnærmede monopolet.

Sterke aktive folk i farta vet å ordne seg. Selv fikk jeg Bang Olufsen til hjelp. Dyrt og vennlig.

-Nå fungerer begge husets Tv . Det er mer ro i heimen. Vi er efterhvert på plass i blåstolen.

Konklusjon! TELIA bedriver ikke bare overgrep, de praktiserer en form for rasisme, aldersrasime. 50% av menneskeheten er for gamle til å beherske en menneskerett – å kunne se tv i heimen.

Noen har sagt til meg at jeg er frisk så lenge jeg er sint.

Jeg er veldig sint. Ren bonus.

Jeg er så sint! Ren bonus.

Vi har en statskanal. Og godt er nå det. Nå har vi jo TV2 og diverse norske kanaler også å velge imellom. Det er. valgfrihet – det priser vi. Men verre er at vi ikke helt forstår å forholde oss til selveste statskanalen NRK. Ikke på Tv og ikke på radio.Det blir ingen felles platform for oss hvor vi samles og kjenner felleskap. Nå taster vi når og hvor og hvorfor ikke. Før satt alle å fulgte Dagsrevyen . Nå finner vi både lyst og anledning til å eventuelt å se den når vi har tid. Mange har tid, men prioriterer helt annerledes og hver for seg. Helt på egen hånd .

Verden er så stor der ute. BBC, Sky og CCN – pluss svensk og dansk – vi har nyheter nok, Nesten for nok. Mange av oss vet hvor og hvordan .

Men tilbake til vå felles NRK. Ikke bare er det flere TV-NRK kanaler. Det er noe vi faktisk har funnet ut av. Men nå produserer NRK en rekke TV-program som ikke går på kanalene, men som man må strømme seg frem til. Disse annonseres og formidles til oss, og det er store satsninger med kjente kunstnere som vi er interessert i . Disse kan vi laste ned – ( hvis vi finner frem) – når vi selv ønsker. . Frihet til å velge individuelt. Linn Skåber f.eks er kjær favoritt. Hennes nye serie, er fristende. Men den blir liggende på lur – den må vi liksom bestemme oss for.

NRK har selvsagt podcast ! Det er så mye podcast ! Drep meg, Konge, men ikke med podcast.

Som gammel dame begynte jeg også med podcast. Måtte bare prøve og fikk help av min privatekspert . Vi var begge fornøyd, men vi har falt av. Det er for mange av oss. Nå har det blitt en tungindustri. Det er ikke den samfunnsdebattant som ikke har sin podcast enten som egenmelding eller i kompaniskap. Rykende aktuelle er de også.

NRK produserer kunnskapsformidling av høy kvalitet- som podcast. I det hele tatt er NRK tungt inne i mediabildet.Imponerende nok, men mitt poeng er at folk flest ikke opplever dette som folkets kanal, vår egen kanal. Der vi finner nyhetene til en hver tid.Det er opp til den enkelte av oss å treffe rett formidler og til rett tid. Vi har i tilbudet vår egen nyhetstjeneste som podcast på øret.

Vi lærte av presidentvalget i USA at Trump sikret seieren ved å være storleverandør av podcaster. Det var altså ikke de store kanalene hvor han brakte seg selv og sitt budskap til velgerne, men jordnært og umiddelbart i egen regi. Selvsagt.

Etter et langt liv som storforbruker av nyheter, som proff TVseer og engasjert i samfunn og styringsverk, gift med redaktør og dyp respekt for journalistikk – så er også jeg forvirret over å ikke kunne lese hva som skjer i samfunnet vårt. Det var alltid et rekkverk å holde seg fast i – vår statskanal NRK. Den var klippen, der kjente vi kodene og programtitlene og det faste mønsteret. Og de trofaste programledere

Nå roter NRK det til for oss. I hvertfall for oss gamle.

God tv-helg. uansett – lykke til.

Ved slottsmiddagen hvor Majesteten inviterer hvert år Storing og styringsverk til sesongåpning , i følge tradisjoner , holder Kongen alltid en velkomst-tale. Den har blitt en stor markering og har fått en forventning om ikke bare å gi en oppsummering og kongelig vurdering av rikets tilstand, men også en tale med Kongens utviklet evne til å både være personlig og ikke minst humoristisk, gjerne ironisk.

Denne gangen leverte Kong Harald kanskje sin viktigste tale. Han startet frisk med » catch them with the first line, put the facts in the second one» . Sarkofag! Tema har blitt omtalt og debattert fordi det har blitt en budgettpost. . Kongeparet i høy alder har kommet i planleggingsfasen . Middagsgjestene brøt ut i spontan og befriende latter.

For det var spenning omkring mer dagsaktuelle og mindre sakrale temaer.

Aldri kan man huske noen monark som har omtalt sin helt private bekymring på familieplanet så varmt og ekte som i denne siste talen. Alle vet hvor vanskelige tider Kongehuset og den kongelige familie lever i. Å begi seg ut på ved et kongelig taffel og full TV- dekning å omtale noe så sårbart og skandalepreget , var ikke til å forvente eller å risikere. .

Kong Harald bestod prøvelsen så usedvanlig elegant. Og rørende. Han viste seg å vise hvor klok han er i å være nær sitt folk. Han verken sutret eller ble banal. Han vendte sin egen plage og sorg med å inkludere alle andre som hadde lignende vanskeligheter. Nemlig å være glad i sin familie uansett. Størst av alt er kjærligheten. Det er en slik konge Norge vil ha. Fortsatt.

Da Kong Harald var kronprins Harald og gikk i gymnas på Oslo Katedralskole hadde han en » klasseforstander» og en lektor i historie – Georg Klem . Det gikk da slik at Lektor Klem flyttet til Sarpsborg og ble rektor. der. Hvor jeg var gymnasiast og han ble min lektor i historie . Jeg har aldri hatt en mer stimulerende pedagog. Han var den beste i kongeriket. Både Kong Harald og jeg hadde kontakt med Rektor Klem i mange år etter at han ble pensjonist. Og selv tok jeg historie som fag og Kronprinsen ble konge med historisk hverdag og virke.

En gang betrodde Rektor Klem meg at hans andre ( ! ) yndlingselev – ikke var god på talerstolen. Han var usikker, stotrende Til bekymring for pedagogen som jo visste hva som ventet en kronprins.

Rektor Klem ville vært så stolt av denne siste talen som Kong Harald leverte. Et mesterstykke..

Velsignet være.

Noen av oss skulle ønske alltid å kunne gå på jobb. Vi liker ikke å ta Den Store Kosen og nyte tilværelsen uten å være til nytte. Vel, vi kan pleie familie og venner, reise og farte og delta i frivillighetene.

Men å ikke stå opptil noen som venter og gjøre nytte for seg – mange av oss kjente på det som feil -en god stund.

Da var det bare å ta grep. ( som alltid. ) Fikk et kontor i et fellesskap og begynte å skrive . Blogg og bok . Etter aktive yrkes-år i fellesrommet – så har man fått et navn! Nå heter det influenser – eller kjendis- Den gang hadde man enkelt et navn.

Der jeg så satt på mitt kontor og savnet jobben og kjente meg utenfor, da ble jeg alltid yngre og energisk når noen ringte meg for å tilby meg å holde foredrag! Jeg var jo så redd for å ha blitt glemt! Det var og er den store samfunnsinnsatsen vi med navn og godt rykte som pensjonist og avgått, blir tilbudt!

Jeg sa alltid takk og ja til alle. I begynnelsen . Jeg reiste nord og vest, Fly og tog. Forsamlingene var seniorer av alle slag. På Lillehammer vinterstid visste jeg at der hvor sparkstøttingene og rullatorene stod , var ditt jeg skulle. Eldre folk, må vite. Men Rotary og alle varianter av foreninger – alle for de gode saker – søkte folk med taleevner og aktuelle teater. Og et navn. Mest av alt likte jeg best bibliotek- møter bok-glade voksne .J

Jeg oppdaget at jeg trengte ikke bare å gi av meg selv, men jeg trengte påfyll. Pleietrengende og institusjoner med eldre ble tappende,. Spenstige tilbake – meldinger og reaksjoner fra forsamlingen gjorde meg så sterk.! Ikke rik, må vite.

For honorarene var heller smårusk. Jeg husker en reise en hel dag til Arna utenfor Bergen hvor jeg selvsagt fikk dekket transport og fikk denne kringlen til kaffen. Og kr. 3000.- for jobben.

Jeg begynte å bli kravstor! Jeg begynte å bli litt arg på at man ble tatt for » granted» , for å være fornøyd med å bare bli spurt. Man sender ikke bud til en rørlegger som jobber i timer for å betale lommerusk. Man hadde sannelig et yrkesliv bak seg og lang erfaring .

Så etterhvert svarte jeg raskt når jeg ble forspurt , om de hadde penger til honorar. Svakt spurte de hvor mye jeg skulle ha. Gro Harlem Bruntland ( fortsatt da et verdensnavn) tar titusener,,svarte jeg og hørte at de sukket i telefonen. Men jeg skal ha 7 000, sa jeg. De pustet lettet og slik ble det.

Nå er det slutt på denne form for forlenget yrkesliv. For man er blitt gammel. Gammel og mindre mobil og mindre husket! ( mindre etterspurt) Det ble på slutten bare på dagtid, hvor jeg kunne opptre i dagslys og med styrke.

Jeg reiste kun med drosje i Oslo og nabokommuner.

Men leser meg til at pågangen er fortsatt stort. Det møtes som aldri før. Foreningslivet er blomstrende.

Men foredrags – karrieren har stor konkurranse fra reiselivet hvor det på helside etter helside i Aftenposten reklameres for elvecruise og eksotiske opphold i hele verden med foredrag og guiding fra mennesker med navn! Du skal reise med fagekspertisen – ikke minst. Med forfattere og forskere og journalister – som beriker passasjerer med ånd og sannhet i hele uker. Ikke bare mat og vin. nei! .

Det er et liv etter jobben. Det er ikke slutten – man kan formidle og forlenge et langt yrkesliv som senior – enten som foredragsholder eller reiselivsguide.

Kanskje får man godt betalt – ikke bare med en flaske rødvin og med plass ved kapteinens bord til 3 retters middag .

Slå til! Man har da et nevn! Til så lenge.