LIVETS REKKVERK – som NRK f.eks.

Jo eldre vi blir, jo mindre i farta. Vi er ikke så meget i sirkulasjon. Utelivets gleder strekker seg til faste vannhull, kafeen og restauranten og kjøpesentra og butikken og kiosken og den turløypen. Så er det helsen med legen og fysio, hårklipper og tannlegen. Faste vennetreff og foreningsmøter, men vi går jo ikke til jobben. Vi har evig ferie.

Så løypen er lagt. Vi liker det sånn. Det kan hende man må ta en ferietur, men den blir kort. Også den er til det faste stedet. Også i utlandet.

Vi bor helst i heimen. Og godt er det. Men i heimen har vi også faste rutiner eller rekkverk vi holder oss til.

Vi går ut på morgenen etter avisen. Vi gamle liker papiraviser. På trammen. Hver morgen takker vi for at avisen er der. Og at vi kan bøye oss ned å plukke den opp. Er den uteblitt, raser dagen litt sammen.

Videre setter vi på radio. Fast kanal. Det er også rammen for dagen.Programpostene er som tidsklokken – vi vet når postene kommer og bør ikke se på armbåndsuret engang. Morgen som kveld.

Vi hører på NrK – selvsagt. Nyhetene og Dagsnytt 18 . Tidligere var det fiskerimelding og børsnotater. Nå er det takk og lov fortsatt faste programposter på den kanalen vi er trofaste mot.Vi skifter sjelden – dog — Alltid Klassisk ligger inne. Tilfelle nyhetene blir for meget for oss.

TV lever vi med. Det er vårt selskap i hverdagen.

Vår statskanal NRK svikter oss om sommeren. Det er vel 30 % av oss nordmenn som ikke sapper og taster og henter og podkaster. Vi holder oss til mest til NRK. Når naboskapet er stille, alle er bortreist, mange av oss på sykehus eller bor på institusjon – vi trenger NRK spesielt i slike tider.

Men nå er NRK i sommerdvale uten egne produksjoner, ikke mer Hurtigruten eller Bergenstoget eller salmer minutt for minutt. Ikke Sommer-båten eller campingvognen . Nei nå skal vi ha reprise eller krim i episode etter episode.

Redningen for NRK og TV-generelt er sporten! Sport er det flust av.- høydepunkt på høydepunkt . Med Wimbledon og Tour de France redder vi oss over på TV2 og Europsport. Og så kommer takk og lov friidrett og fotball. Gudskjetakk at man er sportsgal også i eldre dager.

Jeg hører til dem som både beveger meg hit og dit – ikke minst på strømmetjenester og på sosiale media. Men selv jeg vil at NRK skal være fellesrommet mitt der jeg lever i samtiden som norsk.

NRK har egentlig sommerstengt hele juli og ut i august. Da kommer Arendalsuken. Og annen hvert år er det tilløp til valgkamp.

Tilsålenge skal vi være i Blindleia eller i Hellas eller på fottur eller elvecruise. Vi skal være borte. Og ikke se på TV ! Vi gjør liksom ikke det om sommeren!

En stor del av nordmenn er ikke bortreist. En stor del av nordmenn ser TV på sommeren.

Og NRK svikter nettopp dem.

Bare til slutt – uansett skal ikke kultur generelt og NRK spesielt undervurdere sine seere eller lesere eller publikum om sommeren ( ikke ellers heller) . Det er nettopp når vi er mindre stresset at vi kan lese de dypeste bøker og se de alvorligste dramaer. Gå på spel , sitte ved Vestfronten og besøke Nasjonalmuseet.

Vi er ikke dumme i hodet selv om vi lever i et praktfullt sommerNorge og det er juli måned.

NRK – hører dere?

TALE ER GULL -PRATE ER TULL

Det har vært festdager i Norge. Arveprinsessen har blitt feiret av konge og folk rundt taffel i Deichmann og galla på slottet. Hun var blitt 18 år, altså myndig, og noe forsinket ble det to junidager med stor markering. Hun skal jo bli fremtidens monark, dronning må vite. Det ble ingen bursdag – det ble en historisk dag.

Ved en slik anledning hører det med å holde taler. Hovedpersonen skal hylles med ord. Vertskapet skal ønske valkommen og vel så det, og jubilanten skal takke. Dessuten hører det med at nærmeste familie slutter seg til, mor og far selvsagt. Det offisielle Norge med statsminister og stortingspresident talte til den monarkiske 18åring. Slik skal det være.

Noen av oss er mer opptatt av taler enn tyll, dekorasjoner og meny. Og til og med kunstnerisk innslag.

Vi er opptatt av talene. Å holde tale er en kunst. Slik det har vært siden grekere og romere gjennom alle tider. Statsmenn har blitt statsmenn ved ordets makt kanskje mer enn våpenmakt. Og bakom synger dikterne – og/ eller taleskriverne som er blitt en moderne profesjon.

Statsminister Støre holdt en virkelig stor tale til Prinsesse Alexandra ved middagen på Deichmann. En stor tale er nemlig ikke bare en velformulert tale. men en velkomponert tale. Talen skalvære mer enn fakta og viktige poeng og formuleringer. Den skal ha et løft , et budskap, et overordnet perspektiv . Og den skal aldri være lang, for lang. Aldri. Da punkterer den.

Av erfaring har jeg lært at det tar 8-10 minutter å gjennomføre et poeng, et budskap. Det holder med ett. Det gjelder samtidig å ha energien, kraften, rett rygg og hevet hodet. Men en statsmann kan tillate seg å holde noe lengre tale. Som Støre nå sist. Men den røde trå må skinne igjennom det hele. Ellers blir det prat.

Veldig ofte blir det prat. Man setter i gang og holder det gående med vittigheter her og der, men fortsetter ufortrødent og med stor frimodighet. Man har så mye på hjertet. Når man starter med å mimre om dengang da, husker du, og jeg var der først – da aner man uro.Dette blir prat. Og det blir det.

Husk: » Catch them with the first line and put the facts in the second one.» Det er knepet.

Et annet knep er ikke å bli sentimental. Da blir det flatt og flaut. Vi har fått å vite at Gro Harlem Bruntland hadde noe spist i skoen som stakk henne for at hun skulle holde tilbake følelsene. Godt å vite for sensible talere.

Tilbake til Statsminister Støre.Ved prinsesse jubileet hadde han en stor og sentral rolle. Han skulle være vert, holde sin tale. Men dagane før hadde han vært på reise i Finland og Sverige, pluss holde statsråd, møter og allverdens travelhet. HVordan kan man da skrive en tale til en kommende dronning? Hvordan kan man få satt seg ned i timer til å tenke lange tanker i fred og ro?

Det kan han ikke. Han har en taleskriver ( eller flere) Jeg har vært gift med en taleskriver. Jeg vet. Det som skal til er at man ikke bare har en skriver, men en tenkevenn, gjerne en sjelevenn. En som starter første del av setningen som den andre bare kan fullføre.

Det er hemmeligheten når du er statsmann.

Vi andre hobbytalere må ha helst en uke for oss selv. Gå tur i Bygdøyskogen, sette oss ned ved skrivepulten (?) og starte opp. Så står vi foran speilet og holder talen for/til oss selv.

De fleste må ha manus. Det er klokt. Det må Kongen også. Han er god.
Kan Kongen, kan vi.

KONGEHUSET OG KJÆRLIGHETEN

Gjennom hele historien har europeiske kongehus hatt sine prøvelser i krig og kjærlighet. Mest det første, men sannelig også det siste ( Bare å nevne abdikasjonen i England i 1936.)

Vi i Norge har ikke sluppet unna, vi heller. Svensker og dansker og særlig tyskere har truffet og truet både land og drott med kuler og krutt og sterkere saker. Vårt nåværende kongehus har stått i kuleregn, men siden 1945 har takk og lov majesteter kunne feire og leve i fred og fordragelighet med oss landsmenn.

M en så var det dette med kjærligheten, da. Den har skapt tilnærmet skakelse og krise og samfunnsdebatt. Kong Olav ( mest som alenefar ) måtte kjøpe seg til sans og samling med døtre og arvesønn som gikk utenom tradisjon og kutyme ved å finne seg en hjertens-kjær i borgerlige familier. HVor strålende vellykket det har vært. Hvor styrkende for monarkiet, ikke minst.

Jeg har i åpent lende gitt uttrykk for min respekt for Dronning Sonja etter at jeg innledningsvis var av dem som satt på kritisk plankegjerde da hun ble kronprinsens utkårete. Jeg ba om unnskyldning for dette. Dronningen har nesten helt på egenhånd ikke bare bygget og styrket slott og gård og stall og grunn, men løftet frem norsk kulturarve og levende kunstuttrykk av alle slag både hjemme og ute. Tapper og vakker og utholdende.

Vår Kronprins Harald har vunnet sitt folk for sitt valg av Mette-Marit som kommende dronning i Norge. Det var sannelig ikke enkelt for noen av oss. Det heller. Hjemmet på Skaugum lyser av trofasthet og omsorg, plikt og varme.

For størst av alt er kjærligheten.

Også for Martha Louise. Hun skinner jo av kjærlighet i gode og vonde dager- Det sies at hennes far Kongen er helt betatt og veldig svak for sin vame og smilende datter. Det er vi også!

Og det var Ari Behn og nå Derek Verrett. Vi av hjertet jubler og ønsker all lykke og alt godt.

Når det er sagt – vårt kongehus trenger bidrag og støtte fra Maria Louise og hennes kommende ektefelle . Kongen i sin alderdom og fremfor alt broren , kronprinsen i hans stadig voksende forpliktelser. Det er sant og si litt skrantent på slottsbalkongen Landet er langstrakt, det er ustoppelig klipping av snorer og åpning av sport og spill. Utenlandsreiser og representasjon. Det ville hjelpe med flere kongelige føtter og hender. ( Til Ingrid Aleksandria kan komme seg gjennom sin frie ungdomstid.)

At en flott mann fra California med ganske så ulik kulturbakgrunn – for å si det mildt – skal ekte vår helnorske prinsesse – det blir en prøvelse for et moderne, men likefullt grunntradisjonelt norsk monarki. Men Kongen selv er konge for toleranse og respekt og vidsyn. Som også skal gjelde for alle!

Ser vi i bakspeilet for europeiske monarkier og deres fremdrift og fornyelse, så har det gjennom tidene skjedd kulturkollisjoner i ekteskap mang en gang. Det har gått godt med de fleste.

I 2022 er norske nordmenn liberale og likestilte. Vi hyller mangfold og Pride og ulikhet.

Kongehuset iberegnet.

KULTUR MEG HER – KULTUR MEG DER.

Intet kulturfelt skal være meg fremmed. Likevel blir det nærmest umulig når man blir gammel og dårlig til bens, å dyrke billedkunsten på museer og i kunstgallerier. Ikke at man ikke er ønsket velkommen. Og er man i det siste stadiet hvor man har elektrisk rullestol, så er de mest moderne utstillingsområdene såvel innendørs som utendørs tilgjengelige for besøkende sittende og rullende rundt.

Men vi som er i rullator og stav og stokk- stadiet, for oss er det nesten utelukket. Man kan legge en vennlig løype, man kan plassere sofaer og benker innimellom, og man kan selvsagt be om trillehjelp fra pårørende eller vennligsinnede. Men generelt sett er denne kunstarten og kulturopplevelsen bare å glemme. Hvis man bare for seg selv i all beskjedenhet på en vakker dag vil se Munch eller de siste sensasjonelle gjenstander fra Oldtiden, så greier man det ikke. På egenhånd.

Kirker og kinoer, opera og teater og konsertsaler – der kan vi med gangbesvær komme oss enklere på plass. For i disse lokaliteter skal vi oppleve oppleve kunsten sittende! Billedkunst og museer skal oppleves gående, mobilt . Det er forskjellen. Bittert, men sant. Plunder og heft, rett og slett.

Siden man skildrer alderdommen og kulturopplevelser . Velsignet være boken. Og velsignet være radio og TV. Her kreves ikke mobilitet og styrke i rygg og bein. Bare i hodet, riktignok. Men helt til siste dag hvis det fungerer – og syn og hørsel – ja så kan man leve fullt og helt i kunsten verden på skjem og med bok også som olding . Takk og lov.

Men det er da merkunderlig at når kjentfolk blir portrett-intervjuet – være seg ung eller voksen – og de skal svare på spørsmål om hva de er redd for eller hva de ville egentlig ha blitt, hvem de vil stå i heisen med osv – ja, så blir de også spurt om siste kulturopplevelse. Det har aldri hent meg at jeg har lest noen som nevner at de har hatt kulturopplevelse på TV ! Aldri! Enhver amatørforestilling med barnebarn, enhver eksperimentell teateroppsetning og nyeste operaballet – selvsagt. Det er kultur, det.

Man aldri vedstår interessante folk seg at de har opplevd STOR kunst eller berikende kultur på TV.

Bortsett fra sport, da.

God Pinse.

BYLIVET OG OSS GAMLE.

Aftenpostens kommentator Nazneen Khan- Østrem etterlyser idag treffpunkt hvor gammel og ung møtes i Oslo. Hun har bodd i London og reist om kring der ute. Paris og Roma og Barcelona. Der spiser og lever folk ute i alle aldre. Drikker gjør de vel også.

Det gjør ikke vi i Oslo. Ikke så synlig og åpenbart og så naturlig.

Hva skyldes det, mon tro? Hun peker på utbyggere, på eiendomsbesittere og ikke minst på restaurantbransjen selv. Spisesteder legger ikke tilrette nok for oss gamle. Ikke er det toaletter nok (!) , ikke er det flatt nok, og lydnivå er for høyt.

Jeg har nettopp selv vært i Roma, jeg også. Og denne gangen mer på gateplan og i folkemylderet blant folk flest, ikke bare turister, der dere vet. I bydelene jeg aldri før har besøkt nå med en guide og sjåfør som var innfødt og viste meg upretensiøse og privatpraktiserende familiekafeer og restauranter, butikker og barer og frodig hverdagsliv hvor eieren selv ofte var gammel som meg. .

Mylderet var like meget unge som eldre, ulike typer mennesker. Derfor fungerte byen som selveste Aristoteles vekta ( i følge kommentatoren ) Min familie og jeg inntok lunsj og middag på diverse restauranter hvor jeg som 83åring slett ikke var den eneste aldrende gjest.

Det har kommet en rykende fersk dansk bok GUD ER ITALIENER av Eva Ravnbøl . Hun har bodd i Roma i 30 år som journalist. Den har jeg nå slukt – den er så god! I boken har hun et eget kapitel hvor hun skildrer dagens eldre i Italia – hvor de nyter stor respekt! De er involvert ikke bare i familiens gjøren og laden, men de deltar i bybildet, møtes med hverandre og naboer opp kafeer, barer og restauranter. Og i butikken, på torget. Og nettopp i verdensbyen Roma!

Siden også moderne italienske familier er utearbeidende kvinner og menn, så har det blitt mer og mer utbredt at man ansetter en » badante». En privat hjemmehjelper som gjennomsnittsfamilier har råd ti. De finansierer sammen og med den eldre denne ordningen. I Roma ser man eldre kvinner og menn med sin assistent ute i bylivet hvor de triller rullestol, hjelper folk med gangbesvær som meg , går turer, gjør innkjøp, steller i hjemmet for øvrig og ikke minst konverserer og holder den eldre med selskap.

Unge og frisk reiser seg naturlig på buss, hilser høflig på den eldre – både i store og mindre fellesrom er den eldre hedersgjest. Det er tradisjon. Også i urbane strøk.

Akk ja – slik kan vi fortsette. Hva gjelder bylivet i Oslo spesielt, men sikkert i landet forøvrig – vi nordmenn har nemlig ingen sterk urban tradisjon og kultur. Vi drar på hytta, i Oslo skal vi hjem ( Sarpsborg, Bodø og Risør .. selv om vi har bodd i Oslo et helt liv ) og vi skal ut på tur!

Vel – mye har virkelig forandret seg hva gjelder uteliv i Norge. Kaffelattekultur og barer og stappfulle restauranter, Men Aftenpostens kommentator påpeker med rette at det er synlig fravær av den grå gerilja ( grå gull, kaller nå jeg oss. )

Jeg vet om flere vannhull i byen hvor jeg møter venner i høy alder og SAMTIDIG er med yngre mennesker ved nabobordene. Å delta i byliv og samfunnsliv når man er i alderdommen, er faktisk opptil hver enkelt av oss. For det gjelder å legge en plan – innse i god tid at sannelig skal vi bli gamle! Komme seg ut og avsted. Gjerne med hjelp av andre.

Sier med Woody Allen ( fritt omskrevet ) » Du kan greide alt så lenge du kan gå på Theaterkafeen ).

KIRKEN OG MEDIA.

Ingen kirke er mer imponerende enn Vatikanet hva gjelder å være på media. De har lenge hatt sin egen kringkasting, de har sin TV-kanal, de publiserer avis og litteratur, men mest imponerende er deres tilstedeværelse på sosiale media av idag. Ikke bare med dekning av alle seremonier i Peterskirken , men daglige bulletiner om Pavens gjøren og laden. Og forkynnelse og debatt, forskning og nyheter fra Vatikanstaten og selvsagt de religiøse katolske grunnverdier som kirken står for. Dekningen er levende og hyperaktuell og interresant også for oss ikke-katolikker langt mot nord.

Det er slående hvor lavmælt vår egen kirke er i det nye fellesrommet som faktisk er de sosiale media. Siden vi ikke lengre har en Statskirke, kan vi ikke forvente at NRK sender gudstjenester og dekker kirkens gjøren og laden. Heller ikke øvrige media.

Takk og pris har vi Vårt Land som gir oss innblikk i aktuelle som evige aktiviteter i Den Norske Kirke. Der har de stadig aktive utspill med Podcast og profilering på egen nettside. De er i forkant.

Men hvorfor er ikke Den Norske Kirke selv mer foroverlent i vårt store fellesrom ? Den bør være langt mer aktiv og synlig som aktør på Facebook, på Twitter , Instagram med dekning av gudstjenester, med debatt og diskusjon om kristne verdier, om seremonier og historiske markeringer og innsikt i tradisjon, kunst og kultur. Biskoper og teologer og forskere bør prege samtiden og skape oppmerksomhet og oppslutning om humanistiske, kristne og allmenngyldige verdier langt UTENFOR sine egne sider og kanaler. De bør være mer synlige og hørbare.Være profiler og forbilder. Ha stemmer og ansikter.

Det ramles om SPORT og spill og underholdning på alle kanaler. Godt er det, verden er vanskelig nok. På stadion sitter vi på tribunen og tar bølgen og får varme av fellesskapet.

17.mai i går ble en manifestasjon av hvor lykkelige vi kjente oss som norske i Norge. Mon tro om ikke de aller fleste av oss nettopp ønsker å søker mer felleskap om kulturelle verdier nettopp i disse vanskelige tider. Vår Norske Kirke representerer verdier som holder lengre enn vårsesongen, trender og mote. Den kirken skal vi kunne møte langt utover søndagens gudstjeneste. Den skal vi møte på det torget vi alle befinner oss – de sosiale media.

Den Norske Kirke er mer enn privatpraktiserende kristendom. Den er Norge, den også.

TRIVSEL I TRENGSEL

Hva vil vi med sentrum i byen vår?

Vi vil være sammen i hverdag som i fest. Særlig hverdag. Vi vil handle og arbeide, vi vil sitte på kafe og på restaurant og gå i kulturhus og kirke. Vi vil kjenne på fellesskapet. Vi vil være mange. Vi vil ha liv og lyd og røre.

Hvis vi vil ha stillhet og ro får vi gå i skauen. Eller flytte på landet.

Jeg har nylig vært i Roma. For 4.gang. Denne gangen ble det annerledes. Jeg hadde tidligere vært på de viktigste historiske steder- alle som en. Denne gangen ble det Roma på gateplan. I flere dager hadde jeg en romersk sjåfør og bil som kjørte meg til bydeler og smug ( alle gater er smug) som jeg aldri hadde besøkt tidligere. Den dyktige sjåfør hadde et liv som han ga tilkjenne. Han var innfødt. Han viste meg spesialbutikker, familiebedrifter, egenartede kafeer og restauranter, kjendistreffpunkt og berømtheters hjem. Vi var både der Kong Salomo og Jørgen Hattemaker holdt hus. Fattighus som noblessens patinabygg.

Men over alt var det biler! Parkerte og på begge sider og derfor trangt og tett-i-tett. Men i likhet med oss var det full fart forover med 10cm. klaring . Og plutselig og ustoppelig kom det scootere på kryss og tvers. Fotgjengere likeså. Alle slags sykler med ryttere uten hjelm. Det myldret med trafikk. Og naturlig innslag – lastebiler med varer til butikker og næringsliv. . Dessuten buss og trikk på kryss og tvers.

Men ingen hyttet og skrek. Man smilte og nikket. Alt gled unna- Vi også. Man tok hensyn, må vite, til kjørende og gående og barnevogner og syklende. En urban strøm av menneskelig liv og virke. Og ventet på eldre ( de synes i sentrum ) med rullator.

Så kommer man hjem til Oslo. Her er nyheter om at vi skal ha forbud mot bensin og dieselbiler i sentrum. Vi skal jage vekk parkerte privatbiler for å få sykkeltraseer. Vi skal gjøre klar for barnevennlige klatrestativ og grønne lunger. Sentrum skal bli kos og frisk luft. Det er så sunt.

Den Evige Stad – Roma – er sprell levende som by, ikke som museum. Den elskes av en hel verden som tydeligvis også er på besøk! Nå var det pandemi-slepp så det myldret av turister. Og samtidig er den hjem for romere og som handel og vandel. Roma er i 2022 en by som gir livet mål og mening.

MGP og Oslopolitikere bør tvangssendes til Roma for å lære hvordan en by lever.

PS. Forøvrig lar ikke Roma sitt Nasjonalteater råtne på rot heller. DS.

ALDERDOMMENS 7 BUD.

Fra 70 år og ut (!) gjelder det å stå løpet. Som alltid – det hjelper å ha gode regler å holde seg til.

1.BUD . Man må ikke falle.

Man går veldig i stykker. Ikke bare at man brekker armer og bein, men med et sykehusopphold og stille-liv og medisiner skjer det noe med sinn og sjel. Man blir tilbakestilt og avgjørende saktere også mentalt. Da blir man gammel.

Derfor: – skotøy er viktig. Solide hæler. Tøfler og sandaler skal ikke være åpne, men sitte fast. Se etter rekkverk. Be om en arm. Bruk staver i skog og mark. På vinterføre skal sålene ha trygg mønster og selvsagt pigger når det er glatt. Søk snille trapper som løfter, ikke slår.

Pass opp for tepper og ryer i heimen! Om aldri så verdifulle og vakre – de bør fjernes.

Husk man faller fordi man er redd for å falle. Ta grep for å være trygg i farten.

2.BUD . Ikke bli syk.

Pass enda mer på helsen. Spis mindre, drikk enda mindre vin og unngå det som sterkere er. Ikke frys. Ta i bruk alle behandlingstilbud i randsonen av legemedisinen som fysioterapi, massasje, akupunktur, nevrorefleksologi, og selvsagt trening av mange slag. Drikk mye vann og la hjernen få hvile med søvn og meditasjon. Les bøker.

3.BUD – Bo riktig.

Det går ikke lengre med stort hus og hage. Man skal ikke ha trapper. Toalett må være vegg i vegg med soverommet.. Jo tristere man har det, desto viktigere å bo vakkert og lettstelt og i åpent lende med kjære arvemøbler.

4. BUD- Penger hjelper.

Fra man er 60 år bør man spare seg til en konto til alderdommen. Det koster å ha feriebolig og cruisereiser. Selg unna. Ikke puss opp kjøkkenet nok engang. Bli hjemme – vu har fartet nok. Man må ha penger for å kunne kjøpe seg hjelp. Yngre generasjoner er over alle hauger og har det travelt. Det er uvant å be om hjelp. Man kommer i avhengighets- gjeld.

5.BUD – Bli ikke uvenner med barna.

Vennekretsen har skrumpet. Jobben er forbi. Man har sin familie. Den største ulykke er å komme i krig med sine barn. Da er man helt alene. Da har man det vondt.

6.BUD- Balanser mellom å aldri gi seg på harde møkka og samtidig innse at man er gammel.

Det er det vanskeligste budet. Det kreves selvinnsikt. Og trening, – det også.

7. BUD . Skaff deg pillen.

Dette er jeg helt imot! både moralsk og etisk og praktisk. Dessuten er den ikke å skaffe. Men det er noe liflig med tanken om at den dag da alt er gjort, alt er forbi, alle er borte, kroppen er også nesten borte, men ikke smerten og sorgen – da er det i teorien en (feig ) utvei å svelge den pillen.

IKKE GJØR DET. HENG MED.

VOKSEN DEBATT OM FEIL SKOLE, RETT OG SLETT.

Jeg hadde forsverget – aldri, aldri mere skulle jeg mene noe om russen. Fenomenet hadde provosert meg i mange år. Om man ikke før var gammel og sint i ansiktet og ute av tiden i forhold til ungdommelig livsglede – så ble man det når fenomenet russebuss-kultur kom på russemoten. Vel hadde man noen gamle skrap av russebiler selv i 1957, men det ble jo etterhvert million-disko-larm av bussvarianter som preget feiringen på veier og gater og parkeringsplasser over det ganske land. Man forsto seg ikke på dette humørløse spetakkel og bestemte seg for aldri å engasjere seg i det. For å ikke bli mer sint og gammel enn man var fra før.

Inntil torsdagsdebatten trodde man at jo – det var fyll og larm og leven som russen bedrev inne i disse trafikkmonstre. Men Fredrik Solvang avslørte at nei, det med russebuss er blitt ikke bare et komersielt storforetagende, men en motbydelig ekskludering og utestengelse og klanvirksomhet blant unge elever i videregående skole. Landet rundt. I tillegg dreiet det seg om uniformering, gensere med signal- budskap, en slags ultramoderne frimureriantrekk. For innvidde.

Takk til Fredrik Solvang som løftet debatten om norsk russefeiring til et mye større og alvorligere fenomen om usosiale holdninger blant norske skoleelever.Skolen skal gi elevene ikke bare kunnskap, men også dannelse og sosiale holdninger. Programmet avslørte at norsk skole her tydelig har sviktet . Hva gjelder kunnskapen, kan man jo også kjenne uro – eksamen er avlyst. Noe de unge uhemmet jubler over.

Vi får den russen vi fortjener. For noe må være spinn galt. Skole skal være skole. Foreldre skal være foreldre. Voksne skal være voksne. Kanskje er det her det svikter.

Helge Sivertsen som i sin tid var Arbeiderpartiets kirke og undervisningsminister og også skolerådmann i Oslo, brukte uttrykket GANGS MENNESKER. Det var hva skolen skulle gjøre elevene til. Man blir ikke gangs mennesker av å feire avgått skolegang med ukevis feiring i sus og dus. Bruke hundre tusen kroner til tull og tøys. Og i tillegg være slemme med hverandre, med de andre.

Helge Sivertsen ville tatt grep. Nå snur han seg i graven.

LADE-ANGST .

Som om jeg ikke har nok å bekymre meg for! Min flunkende nye el-bil har bare blitt brukt og innkjørt innenfor Oslo 2 0g 3. Pluss til IKEA på Slependen for å kjøpe kornblanding til mitt rett-i-koppen-brød. Og Bærum sykehus som sjåfør for en datter som skulle fikse et sår. Bilen og jeg har ikke vært på langtur. Før denne påsken.

Min el-bil var en gave fra en eiegod sønn som mente mor måtte ha det siste og beste. Gaven kom i desember. Det er nå april. Det har vært den bratteste lærekurve jeg kan huske. Sensorer durte for det minste snøfall og brøytekant. Det kom stadig nye hilsener på displayet om å passe opp for fotgjengere .Og blinkende kurver om akselasjon til strømforbruk.

Apropos strøm. Å lade bilen på hjemmekontakten var innledningsvis enkelt. Pluggen passet og bilen ble full av elektrisk kraft, Riktignok fikk man ikke ut pluggen, og man håpet på en kraftkar av en nabo som kunne hjelpe til. Men nei – man måtte selv ta grep. Det viste seg at hvis man låste opp bilen først, gikk pluggen ut! Nok en lærdom.

Plutselig kom det en hilsen om at man måtte sjekke tilhengerfestet ! Som om man visste at man hadde det? Jo. Jeg hadde trykket på feil knapp. Min Mercedes-Ida var heldigvis på plass og instruerte pr. mobil! Så om noen trenger å forflytte en campingvogn, kan altså jeg bistå.

Påskefarten med dette miraklet av en hvit flunkende el-bil ble selve testen. Ikke på kjøreferdighet, men på sindig ro og trygghet i sjelen. Alle mine tidligere biler har gått på bensin eller diesel . Å fylle tanken har aldri voldt meg besvær. Jeg vet hvor bensinstasjonene er. Jeg vet å lese hvor mye måleren på displayet viser i forhold til avstand jeg planlegger å kjøre. Aldri tenkt krise fordi jag aldri kjører ned mot lavt nivå. Aldri. Jeg liker å ha full og generøs tank.

Nå har jeg fått lade-angst! Jeg nistirrer på måleren. Vet at jeg kan kjøre 40 mil før bilen dør. men har altså fått skrekkbilde inn om at jeg kan gå tom! At den sluker strøm når det går for fort ( kjører alltid fort!) og tenk om det blir kø og jeg bare står der og bruker stille strøm i det stille! Og Ikke vet man om bensinstasjoner har el-uttak heller. Visstnok kan man søke på app om nærmeste kontakt-tank, men det har man ikke prøvd seg på. Og hvordan gjør man det på fremmed plass og fremmed uttak ?

Før påskefarten tok jeg et intensiv-kurs her i Oslo med hurtigtank ved Majorstuen. Selsomme greier. Vel fant man lader som passet. Men så var det å betale og få kontakt? Nok en læringskurve. Sendte sms på mobil og med riktig Mercedes-app og ditto el-medlemskap som har privat konto innregistrert, så skulle det gå greit. Det gjorde det. På Majorstuen her hjemme liksom.

Jeg skulle kjøre til Larkollen. 7.4 mil. Jeg satt hele veien å fulgte den blå kurven foran meg . Egentlig kunne jeg stoppe og ta en sving innom en grønnsakshandler med gårdsprodukter. Men jeg var livredd for å bruke strøm! Og på vei hjem med nye 7.4 mil hadde jeg tid til å svinge bortom et vakkert sted – men nei.

Nå sitter jeg på min balkong. Bilen er parkert. Alt gikk som en drøm. Påsken ble en velsignelse på alle måter.

Bortsett fra at jeg har kjent på lade-angsten. Det er visstnok et nytt trend-fenomen. Blant oss evig bekymrede og trygghets-søkende bilister i moden alder.

Vi må stå frem. Vi trenger hjelp og oppmuntrende tilrop.