TAPT LYKKE.

Det er så mangt man må forsake med alderen. Det meste skyldes kroppen. Den er blitt gammel. Riktignok kler man seg muntert, har rød rullator og røde krykker. Bortsett fra, er det bra, som man svarer når noe spør hvordan man har det.

Og det har man. Veldig bra – til og med. Man bor over evne, kler seg etter evne og spiser ( og drikker) under evne. Og har sin velsignede familie og eiegode få venner. Og bekjente, mange bekjente.

Men noe er sørgelig . Man skulle nemlig leke mye mer, leke i det hele tatt. Jogge og svømme og sykle er livgivende. Men ikke noen lek, nei. Å leke med ball – derimot!

Fra jeg var ungpike har jeg spilt tennis. Vokste opp i Sarpsborg hvor både tennis og ikke minst golf var for oss alle og slett ikke noe snobbesport. Borregaard Fabrikker var jo innlednings engelsk og dermed kom både fotball, men også tennis og golf til denne lille byen ved fossen. Engelskmennene ville jo bedrive hva man var vant til . Og selv en blomsterhandlerdatter ble plutselig interessert i nettopp tennis.

Flere enn meg mener tennis og sjakk er de to edleste idretter. For mitt vedkommende ble det aldri sjakk – tenkte dårlig i mer enn to trekk. Men tennis – det var lek! Det var dessuten helt opptil en selv å levere godt eller dårlig. Jeg ble ganske så flink gjennom voksenlivet.

Jeg elsker tennis. Man akk – det er tapt lykke. Kroppen er for stiv, man kan ikke verken løpe eller gå. Riktignok er det visstnok gamle svenskekonger og ellers pent antrukkede veteraner av begge kjønn ( alle kjønn) som stabber seg inn på banen og står pal for å daske ballene tilbake over nettet hvor noen trofaste venner eller godt betalte trenere dasker tilbake til den gamle. Jeg liker tennis også fordi det lenge var kleskoder, man var pene i tøyet. Selv om man altså leker og sliter og sloss om ballen – det går ann å ha på seg klær, gjerne hvite. Forøvrig – glem nå det. Bare i Wimbledon er det påbudt.

Reumatismen satte stopper for denne lykke. Sist jeg våget meg på banen var på Mauritius. Klima for denslags. Nå bare sykler jeg forbi tennisbanen på Frogner og ser med sårt sinn på utøverne der. Pluss selvsagt følger jeg all tennis på TV!

Alle ordentlige kvinner liker å bade i badekar. ( Ordentlige menn liker å dusje) . Frekk påstand, men våger meg på. Jeg har alltid elsket å bade lenge og varmt og med duftende oljer i badekar. Kleopatra fortrakk eselmelk. Jeg har dyre greier fra Gimle parfymeri . Man må ha noe velgjørende i badevannet ellers blir man bare våt. Å bade i badekar gjør noe med sjelen.

Jeg har et vakkert brunt og hvit badekar på løveføtter midt på gulvet. Men nå er det blitt så fortvilt at jeg ikke lengre kommer OPP av badekaret. Jeg kommer ned. Men det er for trangt til å snu sin gamle kropp rundt for å komme seg på kne og opp i frittstående. Det er ikke kamera i rommet – det hele er tragisk- komisk.

Nå er følgelig mitt badekar en vakker installasjon. Gode gjester kan være velkomne til å nyte karet, selvsagt, men ellers – for enkefruen er det tapt lykke.

Virkelig en sorg – for det å ligge på gulvet i dusjen er ikke det sammen. Ikke kan man lese bok, ikke ha et glass rødvin.

Det er mye å være glad for, men du verden – man leker for lite!

DAGEN DERPÅ.

Hva hjertet er fullt av løper munnen over med.

Dronningbegravelsen i London og Windsor ble en heldags-anstrengende, uforglemmelig opplevelse. Ikke bare som monarkist, men med historie som fag, med politisk, samfunns-engasjert tilhørighet – og dessuten som kristen og endelig som kinodame som i 25 år ble ekspert på å lese filmens møte med publikum – jeg ble 19. september 2022 sittende som i en evig høytidsdag foran stor skjerm og med alle kanaler.

På de sosiale medier stirrer man inn i et hav av reaksjoner fra » folk flest». Republikanere hadde dårlig dager og ble nesten feid vekk -skjønt det kom forventede gisp om at » få dette sirkuset vekk», slutt med utspjåkete antrekk og «mens landet sulter brukes millioner» osv.

I all hovedsak ble det både på Facebook og øvrige tilbud et ustoppelig bevis på hvor sterkt, gripende, vakkert og overveldende oppslutningen ble og sorgen likedan.

Norske kommentatorer både på plass i London og Windsor, tidligere også i Balmoral og Edinburgh, Kent og Nord-Irland og ikke minst hjemme i studio både i NRK og Tv2 – de gjorde en imponerende jobb. De dokumenterte en kunnskap om kongedømmet, om slott og tradisjon, om uniform og transport, landskap og ruteopplegg, om biler, om hvem er hvem fra hvor og hvorfor.

Nå går det ikke godt å kristisere media. De tar sjelden selvkritikk. Men dagen derpå tillater jeg meg – i likhet med Vårt Land – å etterlyse kompetanse om kristen tro, om kirkens ritualer, om kirkerommet som et signet rom denne gang ved en kongelig begravelse. Vel kjenner journalistene til alt og det meste om katedralen, historiske bakgrunn og gjennom tidene som helt avgjørende signalbygg i en politisk virkelighet der og da. Westminster Abbey , St. Giles- katedralen i Edinburgh, Cardiff-katedralen i Wales og i Glasgow, fremfor alt St. Georges chapel i Windsor – alle disse monumentale kirkebygg ble solid gjort rede for av norske journalister rund baut.

Men så. Den engelske dronning var troende. Hun hadde sin pakt med Vårherre, ikke Parlamentet. Det var utenkelig for henne og hennes slekt ikke å ha en kristen begravelse. Salmer, musikk, biskops tale – alt som foregikk i det seremonielle hørte til nettopp i en begravelse av en dronning, et overhode for den engelske kirke. Selv i 2022.

Dette perspektivet ble klart underkommunisert . Når man kan alt om hva prinsessen av Kent har for smykke og hvorfor, alt om tiara, antrekk og hvorfor, sverd og medaljer og hvorfor – kanonskudd og kirkelyd, hunder og hester – men intet om korset, om bispeskrud og hodeplagg, intet om bønn og salmesang og hvorfor, – da er det en illustrerende dokumentasjon på manglende innsikt og forståelse for kristen tro og tradisjon. Denne gang i England. .

» Det var en begivenhet med religiøse overtoner» – sa ankermann i Dagsnytt 18, en erfaren journalist på alt som engelsk er. Det kom stemmer om bredere omtale i begravelsen av hvem hun var som egentlig ble begravet, hennes innsats osv. Min bekjente Arild Rønsen skrev hardt og sterkt om den minst personlige begravelse han hadde opplevd.

Jeg tror ikke at det blir noen mediade´batt om media. Hadde Kringkastingsrådet våget, skulle de tatt en runde på denne dypt prinsipielle deknings-strategi. Men det ville nok bli en debatt om hvor mye det kostet, hvor mange timers sendetid,

– sammenlignet med sport og politikk.

OSS MONARKISTER IMELLOM.

Frank Rossavik kommenterer Dronning Elizabeths død på den eneste riktige måten, nemlig ved å ta utgangspunkt i sørgende menneskers reaksjoner. Dermed beskrives monarkiets egentlige mål og mening. I Storbrittania og rundt omkring i verden er nå sorgen ikke hysterisk og brutal og sjokkartet slik som etter Prinsesse Dianas død. Denne stille og verdige sorgen over dronningens bortgang går til kjernen av ekte menneskelige følelser, deres kjærlighet og respekt. Ikke minst respekt for noe så unikt som 70 års plikt natt og dag og foran alt annet.

For det vi er vitne til i disse dager det handler ikke om styreform, politikk, tradisjon og statsvitenskap. Det handler om «vanlig menneskers» sans for tilhørighet, for noe som varer og holder mål, noen å ha som forbilde. Noen å beundre for mer enn hatter og biler, slott og tjenerskap, gull og glitter. Nemlig vennlighet og smil og trofasthet i gode og som onde dager.

Kanskje var det bilde av dronningen der hun satt i katedralen kledd i sort med sort munnbind under en sort hatt – helt, helt alene i sin forlatthet – hennes eneste kjærlighet Prins Philip var død. – dette ene bildet forklarer det meste av de sørgende hundre tusener, kanskje millioner . Vi vil aldri få sett maken.

Dronningen reiste visstnok til Skotland til sitt Barmoral for å dø. Hun visste hvor syk hun var, hvor nær slutten. Hun tok seg sammen, brillene hang på nesen, hun var likblek og hadde antagelig fått styrke-sprøyte-påfyll i Venstres e hånd for også å innsette den 14, den nye statsminister. Hun smilte sitt strålende smil. Hun hadde tweedskjørt og golfjakke. Og gjennomførte en sikkert besvisst plan om nettopp å styrke Skotlands forhold til England ved som monark å dø der.

Plikt. Plikt Plikt. Flere vi vet om burde kanskje google hva ordet betyr. Vi lever i selvrealisasjonens og individualismens dager. ikke skal vi ha eksamener hverken på skole eller i livet. Vi skal finne vår egen vei.

For størst av alt er kjærligheten! Sies det.

Men husk – plikten er en del av kjærligheten.

Det gjelder for høy som lav, for kong Salamon som Jørgen Hattemaker, for norske prinsesser som norske enkefruer.

Et bevis for denne sannhet er de hundretusen sørgende som bøyer hodet i respekt ved en drappert kiste med gullkrone og blomsterkrans i en 900år- urgammel Westminster hall – en demokratisk høyborg i London. I respekt for en liten kvinne og mor og enke på 96 år.

FORTELL MEG HVORDAN DU LESER SKAL JEG FORTELLE DEG HVORDAN DU HAR DET.

Bok er så mangt. Nå tenker jeg ikke på innhold, men på form. Papirbok med stive permer, pocket til å ha i vesken, lydbok på øret eller på mobilen, cd i bilen og endelig lesebrett – Kindle og/eller e-bok med nordisk litteratur.

Jeg har samtlige varianter. Jeg leser mer og mer. I et tilbaketrukket liv har jeg jo tid til bok, mye tid. Det er det beste ved alderdommen – litteraturens triumf-fase .

En tung og tykk bok er også en fysisk leseopplevelse. Vi som elsker å lese, vet at intet slår papirbok med stive permer. Den blir en venn som ligger hjemme og venter. Man leser liksom med kroppen. Viktig er da en slags lesepute som den tunge boken kan hvile på på fanget. Eller på dynen. Pocket blir litt lurvete, den bretter seg ikke heller. Men grei å reise med. Uansett – papirbok kan man dessuten bla i , vite hvor langt man har kommet, finne navnet og stedet og ordene der bak.

Jeg shopper aldri, men jeg shopper bøker ( og sengetøy ) Det hoper seg opp i heimen, men det skulle bare mange hos oss. Fordi enkefruen vanskelig kan legge seg i badekaret, hadde man tenkt å fylle også det med bøker, men dog – ny hylle er bestilt like ved!

Bok på øret er hvilende for øynene når man sitter i sollyset. Problemet er at man ikke så lett kan lete seg bakover for å finne en god formulering eller et faktasjekk underveis. Det går, men man gidder ikke .

Jeg elsker min Kindle med backlight. Om sommeren utendørs er den helt nødvendig. Men fremfor alt også når man forflytter seg ikke bare på reise, men for eksempel til legesjekk eller tannlege der man sitter og venter. Den ligger jo alltid i vesken! Alltid, uansett.

Man leser plutselig en anmeldelse i sin utenlandske avis, tar seg til MACen, går inn på Amazon og vipps – så er boken mellom hendene på min Kindle.

Siden jeg vil ha den ferske nye svenske eller danske boken, må jeg ha nok et lesebrett. E-boken tar nettopp nordisk litteratur.

Jeg har alltid delt mennesker i to kategorier: de som leser bøker og som ikke leser bøker. Man kan for eksempel ikke dra på reise med folk som ikke leser. De som sitter på flyet og blar i SAS-magasinet. De som prater og prater.

Selv leser jeg best nettopp på flyreiser. Da er det ikke annet du kan gjøre. Du har lagt alt igjen på bakken, ruten er lagt, du har bare å sitte der. Det gir en ro. Man leser så godt når man er i ro.

På ferie i de dype skoger og i ødemarken hvor vi hadde vårt skogsbruk, tok det 4-5 dager før jobb og stress og hverdag og uro hadde kommet på avstand. Da hadde sjelen landet. Da kunne vi sitte i timer bare å lese bok.

For å lese bok er å være stille.

Ikke bare med kroppen, men med sjelen. I disse vonde tider med en underliggende angst og uro for krig og klima og dyrtid, hvor ingen ting kjennes trygt, hvor nyhetene bombarderer hjernen med alt for meget – da må vi få hjernen i hvilepuls. Og tyngde i sjelen, stenge ute all verden, bare være i ET annet menneske, i EN annen tid, på ET annet sted. Far verden, farvel. Den får greie seg uten meg.

Jeg er nede i boken, jeg.

Vi går mot mørkere tider. Vi må dusje bare innimellom eller på hotellet, vi må slukke rundt oss. Vi må tenne stearinlys .

Men vi må aldri slukke leselampen.

DRØMMEN OM SJØREISE (les cruise) – GIKK I KRUS.

I flere år har jeg drømt å ta Hurtigruten. Det har aldri latt seg ordne. Men nå i høy alder – 85 neste september – aktet jeg å feire meg selv ved å gå ombord og ta reisen rundt kysten.

Jeg har aldri skjønt hvorfor vårt norske båtselskap med sine stolte norske tradisjoner aldri kunne også seile fra Oslo og rundt kysten, Sørlandskysten. Ikke ukentlig og daglig, selvsagt. Sånn innimellom i hvert fall. Det ligger byer på rekke og rad som alle har kaianlegg. Hva er galt med Sørlandskysten og hva er galt med Oslo som sjøfartsby? Hurtigruten kan føre oss til Svalbard og eksotiske isområder – med eller uten korona ombord. Men ikke langs Sørlandskysten, nei.

For flere år siden ringte jeg derfor Hurtigruten for å antyde at kanskje kan det være mennesker i Oslo og hele Viken-området som kunne tenke seg å båtreise ut fra hovedstaden for å oppleve og besøke norskekysten, hele norskekysten og frem Kirkenes Selskapet hadde visstnok hatt tanken om noe slikt, men dessverre.

Men nå her om dagen stod det plutselig at i 2023 ville Hurtigruten gå fra Akershuskaien! Og tilbake! Jeg sendte sporenstreks en hilsen til min sønn og datter om at deres mor ønsket seg i presang til 85årsdagen en reise med nettopp – Hurtigruten. De sendte i kor at det var da en god ide!

Jeg ringte – opprømt og med et ungt sinn – Hurtigruten for å forespørre og kanskje avtale om en av de bedre lugarer.( så klart!)

Følg nå med: Joda – båten gikk nettopp fra Akershuskaien og kysten rundt opp til Kirkenes og tilbake, men kun til Bergen! Jeg ville ikke til Bergen! Jeg ville hjem til Oslo. Ikke buss, ikke tog, ikke fly! Sjøveien!

Jeg ga stygt fra meg. Da kom forslaget om – jo, på vei tilbake med ankomst Bergen kunne jeg bare bli ombord for så å gjenta ( rygge) til Kirkenes. DEN reisen ville da gå til Oslo og Akershuskaien !

Som om jeg skulle ombord i «The World». Vel er jeg glad i landet mitt og kysten min og misunner Kongeparet sitt Kongeskip – men ukesvis i høstværet selv i en dyr lugar – nei, det hadde jeg ikke kondisjon til.

Det viser seg at fra sjøfartsbyen Oslo hvor det ankommer det ene store (stygge) cruiseskip etter det annet – fra Oslo kan man ikke foreta en sjøreise ( bortsett fra til Drøbak og Bygdøy, Kiel og København) med avgang og ankomst i denne byen.

Akk ja – ikke kan man trøste seg med Skibladner heller. Drømmen min har også gått på grunn.

KLESKODER I KONSERTSALEN.

Det var stor åpningskonsert – Filharmoniens høst og vårsesong 2022/23. Riktignok en sommervarm kveld, men godtfolk flokket seg mot Konserthuset for innendørs opplevelse. Fullt hus, selvsagt. Orkesteret hadde jo varmet seg og oss opp uken før på Slottsbakken. Alt tyder på at klassisk musikk fortsatt er populært .-

Jeg har det med å muntre meg opp der jeg sitter (som alltid i god tid,) og starter med «hvor- mange- ser- jeg -glir- forbi-som- er -pene- i- tøyet»- leken. Slik også denne torsdagskvelden. Forventningene var store – Bach og Alban Berg og Gustav Mahler. Vårt fremragende orkester hadde vært på turne og høstet velfortjent ,stor åtgøym. Nå hilste de sitt hjemmepublikum med ny sesongstart. .

Men altså – før dørene gikk opp, satt man der for å se hvem og hvordan og som nevnt – hvilket antrekk. Riktignok burde man dypdykket i programmet for å være forberedt, men jeg er tilhenger av å lese meg opp når jeg kommer hjem. Det var jo kjente komponister, må vite.

Hva er kleskodene i 2022 for folk på klassisk konsert. Innendørs. Flere unge folk kom i shorts! Jeg talte 2 herrer i slips. Kvinnene hadde antrekk i løst flagrende midt-i-uken-bluse/bukse eller kjole. Tror jeg talte 10 virkelig pentkledde publikummere som hadde kledd seg til høytid. De hadde pyntet seg, som det heter. Salen tar 1616.

Man pynter seg tydelig ikke særlig lengre.. Antagelig er det viktigere at man kommer – kommer som man er. Særlig hvis man er ung – og det er viktig .Klassisk musikk må videreføres. Uansett kleskoder.

Men orkesteret selv sitter stivpyntet i kjole og hvitt. Men hvorfor skal de stivpynte seg hvis publikum ikke finner det viktig? Det kunne være ganske mer behagelig for symfonikeren å ha løsere kledebånd når de virkelig skal levere i i flere timer.

Åndens seier over materien. Møtet mellom kunsten og publikum er selvsagt helt uavhengig ritualer og kleskoder.

Skjønt – krav til stillhet i salen, ikke spise og drikke, ikke klappe mellom satsene – det er regler som gjelder. Til sålenge.

Utslitt av begeistring – 2 1/2 time med elektrisk kunstopplevelse – uansett klær og alder og erfaring – kom man seg hjem i augustkvelden. I takknemlighet.

Jeg tror vi skal glemme antrekk, jeg. Skitt au.

ET HUNDELIV.

Også jeg når det blir krevet. Vår familie hadde katt. Nå har mine aller nærmeste fått hund. Jeg trodde jeg kjente dem, men nei – de har blitt forandret. På grunn av en hund.

La meg ile til – menneskets kjærlighet til dyr har jeg stor respekt for. Katt som hund, og hest – ikke minst. Akvariefisk og skilpadder gidder jeg ikke nevne. Hamster i bur ( eller utenfor) kan gå til nød. Papegøye og undulat kan man jo snakke med. Så vidt. Det er innafor.

Som enkefrue og mye alene har jeg tenkt tanken på en hund. Men siden den ikke er tett i begge ender – må luftes! – så er det utelukket med nedsatt gang-evne. Hjemmet er en deilig leilighet med balkong og liten plen, så kan en katt bli kjørt ned ute i gatebildet når den skal ha sitt uteliv, selvsagt. Så katt går heller ikke. Dessverre.

Forøvrig er det mye innspill i livet med det utvidede familieliv som altså inkluderer 2 hunder. Den ene er en vakker og vel oppdraget jakthund – den andre en vakker hushund som man kan ta i vesken eller bære under armen. Begge har satt sitt preg på og i heimen. Og begge har fått frem en omsorg og hengivenhet som en gammel mor finner rørende.

I dette mitt nye hundeliv liv har jeg dermed plutselig blitt oppmerksom på hvor mange som har hund! I mitt strøk går nå naboer forbi støtt og stadig, tidlig som sent fordi de lufter hund. I snobbete strøk ser man også profesjonelle hundeluftere med 2-3 eksemplarer i hvert sitt bånd.

I sommer hvor jeg satt ytterst på Skåtøy hvor stor og små båter, billige og dyre, vakre og klassiske og de mer overveldende eksklusive., fløt forbi. Robåter og padlere. Det er som å sitte på Karl Johan. Fabelaktig skue. Men i 40 % av disse privatfartøyer var der en hund! Sannelig ikke også i en dobbel-kajak hvor det mellom de to som padlet lå en hund!

Liv Jensen som i et storartet liv i politikk har styrt og ledet såvel departement som et stort parti, har nå forflyttet sitt sterke engasjement i hovedsak på å leve med sin hund. Har nok sett henne på fjernsyn – hun er 100% oppslukt! Interessant. Tror hun har blitt mer leken og avslappet til verden og oss andre. Sympatisk nok. Det er henne vel unt.

Det var visst nedstengning av samfunnet på grunn av pandemien som skyldes at så mange mange flere har skattet seg hund. visstnok. Pandemihund har blitt et begrep – nå når eiere ikke sitter i fred og ro i heimen, men farter og lever for fullt såvel innenlands som utenlands – ja da blir pandemihunden et problem! Ante vi det ikke.

Kanskje flere burde følge filosof Arne Næss sitt valg – han levde med sitt dukkedyr. Det ble en følgesvenn , en samtalepartner (?) når han var i ødeland og fjellhytten. . Og jeg tror Erika Fatland på sin ensomme reiser har en liten bjørnebamse som reisefølge.

Noe å tenke på!

SOMMEREN MED MACen.

Sannelig – også MACen min blir gammel – 6 år!

Jeg trodde slike svindyre nødvendigheter skulle holde livet ut. Etter timelang telefonkontakt med Apple, ble konklusjonen at min maskin ( heter det noe så gammeldags?) måtte til reparasjon . Den hadde satt seg fast. Det lille hjulet foran meg bare gikk og gikk. Den unge røst på telefonen og Enkefruen hadde tastet og tastet, tatt ledninger ut og så inn, slått av og på – alt med munter tålmodighet fra oss begge.

Men altså – avsted jeg dro til Eplehuset hvor den var kjøpt. Min hushjelp løftet og bar, jeg krykket meg inn i det lekre, ultramoderne digitale landskap av en butikk. Hvor ungt folk stod klar.

13.juli tok jeg farvel med min MAC, betalte kr. 3500, bare i startkontingent fordi jeg måtte ha en back-up hvor mitt private digitale liv skulle bevares.for ettertiden. Etter 1 uke kom melding om å hente maskinen. Den var ferdig og frisk. Trodde jeg. Hjemme fungerte intet. Den skulle aldri vært hentet!

Tilbake til start. Etter 40 dager – uten meldinger om hvor lenge, hvor i køen, hvem og hvorfor – kom en klarmelding. Nå var den virkelig friskmeldt! Underveis hadde Eplehuset ikke tatt telefonen på grunn av sykefravær (?) Ingen filial i kongeriket kunne heller ta telefonen da samtlige butikker var koblet opp til sentralbordet. Sms kunne de heller ikke svare på grunnet sykdom. Et firma med kommunikasjon som kompetanse!

Utmattet og glad ( ny regning på 4000kr. ) kom min MAC på plassen sin i heimen. Da var det tid for installering, oppdatering, plugge inn i riktig hull med riktig ledning! Min kjære Siri kjente til Halvor. En privatpraktiserende ekspert med få ansatte som kommer HJEM til kunder med hjemmekontor og kanskje alder over 38 år. Halvor sendte Yngve. Yngve kom, tok maskinen til hovedbølet hvor den ble «røntkenfotografert» slik at den kan fjernstyres for mangler og feil ( må Gud forby) .

I 3 timer satt Enkefruen ved Yngves side.. Han løftet opp og inn og frem og P-plass ALT. ALT. Dokumenter, bilder, printer, » skrivebord», bokmerker og passord for alt og det meste. Jeg satt og stirret inn i et univers som jeg ikke skjønte et skvatt av .

Men som man er helt avhengig av. Hvor hjelpesløs man kjenner seg. men Yngve er en prins. MACen står klar. Jeg stryker den over skjermen når jeg glir forbi.

LIVETS REKKVERK – som NRK f.eks.

Jo eldre vi blir, jo mindre i farta. Vi er ikke så meget i sirkulasjon. Utelivets gleder strekker seg til faste vannhull, kafeen og restauranten og kjøpesentra og butikken og kiosken og den turløypen. Så er det helsen med legen og fysio, hårklipper og tannlegen. Faste vennetreff og foreningsmøter, men vi går jo ikke til jobben. Vi har evig ferie.

Så løypen er lagt. Vi liker det sånn. Det kan hende man må ta en ferietur, men den blir kort. Også den er til det faste stedet. Også i utlandet.

Vi bor helst i heimen. Og godt er det. Men i heimen har vi også faste rutiner eller rekkverk vi holder oss til.

Vi går ut på morgenen etter avisen. Vi gamle liker papiraviser. På trammen. Hver morgen takker vi for at avisen er der. Og at vi kan bøye oss ned å plukke den opp. Er den uteblitt, raser dagen litt sammen.

Videre setter vi på radio. Fast kanal. Det er også rammen for dagen.Programpostene er som tidsklokken – vi vet når postene kommer og bør ikke se på armbåndsuret engang. Morgen som kveld.

Vi hører på NrK – selvsagt. Nyhetene og Dagsnytt 18 . Tidligere var det fiskerimelding og børsnotater. Nå er det takk og lov fortsatt faste programposter på den kanalen vi er trofaste mot.Vi skifter sjelden – dog — Alltid Klassisk ligger inne. Tilfelle nyhetene blir for meget for oss.

TV lever vi med. Det er vårt selskap i hverdagen.

Vår statskanal NRK svikter oss om sommeren. Det er vel 30 % av oss nordmenn som ikke sapper og taster og henter og podkaster. Vi holder oss til mest til NRK. Når naboskapet er stille, alle er bortreist, mange av oss på sykehus eller bor på institusjon – vi trenger NRK spesielt i slike tider.

Men nå er NRK i sommerdvale uten egne produksjoner, ikke mer Hurtigruten eller Bergenstoget eller salmer minutt for minutt. Ikke Sommer-båten eller campingvognen . Nei nå skal vi ha reprise eller krim i episode etter episode.

Redningen for NRK og TV-generelt er sporten! Sport er det flust av.- høydepunkt på høydepunkt . Med Wimbledon og Tour de France redder vi oss over på TV2 og Europsport. Og så kommer takk og lov friidrett og fotball. Gudskjetakk at man er sportsgal også i eldre dager.

Jeg hører til dem som både beveger meg hit og dit – ikke minst på strømmetjenester og på sosiale media. Men selv jeg vil at NRK skal være fellesrommet mitt der jeg lever i samtiden som norsk.

NRK har egentlig sommerstengt hele juli og ut i august. Da kommer Arendalsuken. Og annen hvert år er det tilløp til valgkamp.

Tilsålenge skal vi være i Blindleia eller i Hellas eller på fottur eller elvecruise. Vi skal være borte. Og ikke se på TV ! Vi gjør liksom ikke det om sommeren!

En stor del av nordmenn er ikke bortreist. En stor del av nordmenn ser TV på sommeren.

Og NRK svikter nettopp dem.

Bare til slutt – uansett skal ikke kultur generelt og NRK spesielt undervurdere sine seere eller lesere eller publikum om sommeren ( ikke ellers heller) . Det er nettopp når vi er mindre stresset at vi kan lese de dypeste bøker og se de alvorligste dramaer. Gå på spel , sitte ved Vestfronten og besøke Nasjonalmuseet.

Vi er ikke dumme i hodet selv om vi lever i et praktfullt sommerNorge og det er juli måned.

NRK – hører dere?

TALE ER GULL -PRATE ER TULL

Det har vært festdager i Norge. Arveprinsessen har blitt feiret av konge og folk rundt taffel i Deichmann og galla på slottet. Hun var blitt 18 år, altså myndig, og noe forsinket ble det to junidager med stor markering. Hun skal jo bli fremtidens monark, dronning må vite. Det ble ingen bursdag – det ble en historisk dag.

Ved en slik anledning hører det med å holde taler. Hovedpersonen skal hylles med ord. Vertskapet skal ønske valkommen og vel så det, og jubilanten skal takke. Dessuten hører det med at nærmeste familie slutter seg til, mor og far selvsagt. Det offisielle Norge med statsminister og stortingspresident talte til den monarkiske 18åring. Slik skal det være.

Noen av oss er mer opptatt av taler enn tyll, dekorasjoner og meny. Og til og med kunstnerisk innslag.

Vi er opptatt av talene. Å holde tale er en kunst. Slik det har vært siden grekere og romere gjennom alle tider. Statsmenn har blitt statsmenn ved ordets makt kanskje mer enn våpenmakt. Og bakom synger dikterne – og/ eller taleskriverne som er blitt en moderne profesjon.

Statsminister Støre holdt en virkelig stor tale til Prinsesse Alexandra ved middagen på Deichmann. En stor tale er nemlig ikke bare en velformulert tale. men en velkomponert tale. Talen skalvære mer enn fakta og viktige poeng og formuleringer. Den skal ha et løft , et budskap, et overordnet perspektiv . Og den skal aldri være lang, for lang. Aldri. Da punkterer den.

Av erfaring har jeg lært at det tar 8-10 minutter å gjennomføre et poeng, et budskap. Det holder med ett. Det gjelder samtidig å ha energien, kraften, rett rygg og hevet hodet. Men en statsmann kan tillate seg å holde noe lengre tale. Som Støre nå sist. Men den røde trå må skinne igjennom det hele. Ellers blir det prat.

Veldig ofte blir det prat. Man setter i gang og holder det gående med vittigheter her og der, men fortsetter ufortrødent og med stor frimodighet. Man har så mye på hjertet. Når man starter med å mimre om dengang da, husker du, og jeg var der først – da aner man uro.Dette blir prat. Og det blir det.

Husk: » Catch them with the first line and put the facts in the second one.» Det er knepet.

Et annet knep er ikke å bli sentimental. Da blir det flatt og flaut. Vi har fått å vite at Gro Harlem Bruntland hadde noe spist i skoen som stakk henne for at hun skulle holde tilbake følelsene. Godt å vite for sensible talere.

Tilbake til Statsminister Støre.Ved prinsesse jubileet hadde han en stor og sentral rolle. Han skulle være vert, holde sin tale. Men dagane før hadde han vært på reise i Finland og Sverige, pluss holde statsråd, møter og allverdens travelhet. HVordan kan man da skrive en tale til en kommende dronning? Hvordan kan man få satt seg ned i timer til å tenke lange tanker i fred og ro?

Det kan han ikke. Han har en taleskriver ( eller flere) Jeg har vært gift med en taleskriver. Jeg vet. Det som skal til er at man ikke bare har en skriver, men en tenkevenn, gjerne en sjelevenn. En som starter første del av setningen som den andre bare kan fullføre.

Det er hemmeligheten når du er statsmann.

Vi andre hobbytalere må ha helst en uke for oss selv. Gå tur i Bygdøyskogen, sette oss ned ved skrivepulten (?) og starte opp. Så står vi foran speilet og holder talen for/til oss selv.

De fleste må ha manus. Det er klokt. Det må Kongen også. Han er god.
Kan Kongen, kan vi.