MONARKIET – DET SISTE PLIKTLØP.

Etter å ha lest ÅRENE MED DRONNING ELIZABETH 2 av I.M. Hobbelstad og siste bind KONGEN av Bomann-Larsen , blir man slått av at begge disse monarker har vært mennesker med enestående pliktfølelse. De har gitt et helt liv til en gjerning med dimensjoner av historisk betydning for land og folk.

Når man i vår moderne tid diskuterer kongedømme som statsform, trekkes frem hvor tvangsbundet de kongelige er . De er født inn i en rolle. De har ikke valgmulighet, de kan ikke fritt velge sitt liv, knapt ektefelle og knapt utdannelse. Dette ansees for oss moderne mennesker som en straff til evig forsakelse og pine.

Vi lever i en tid med struttende individualisme hvor hver og en er ansvarlig for seg selv og sitt og sine frie valg på alle hyller og ved alle veivalg. Det er lykken å kunne fritt få realisere seg selv. Men er det nå det?

Til alle tider har ungt folk kjent på hvorvidt de skal følge opp farsgården og føre den videre i slekten, eller fiskebruket, advokatfirmaet, prestegjerningen, blomsterbutikken . Godt er det vel at man har kommet så langt at man ikke blir fordømt ved å bryte forventninger og velge seg vekk fra slekters gang.

Kongelige kan også velge – i teorien. Man kan abdisere. f.eks for å gifte seg med en fraskilt amerikanerinne man elsker over alt på jord. Man kan frastå fra prinsessetittel for å skrive englebøker. Men det blir mye styr – å si nei til slektsgården er tross alt enklere.

Men er det en skjebne verre enn døden å bli født til å bli dronning i Norge eller konge av Storbrittania ? Er man dømt til evig tristesse og sorg ved å ha et skjebneløp som er fastlagt og avgjort fra vugge til grav?

Vel følger det rikdom og glans med kongegjerning. Man slipper som dronning å tenke på mat hver bidige dag. Man har noen til å trekke opp glidelåsen i ryggen. Man har butler som vet hva man ønsker å drikke til småkakene. Sjåfør og fly og tog og båt står klar til enhver tid. Trafikken viker. Kleskoder tar ekspertisen seg av. Man sitter på første rad ved enhver kulturbegivenhet, har legeekspertise ved sengen på minuttet, og treffer all verdens mest interessante personer.

Et statsoverhode har et helt folk som tilhengere. Noen av oss andre kan kanskje ha et knippe med personer som liker hva vi gjør og står for, som takker og roser. Kong Harald og Dronning Sonja har over 5 millioner nordmenn ( republikanerne medregnet ) som beundrer dem med takk og hyllest! Dronning Elizabeth 2 ruver i respekt i en verden større enn England.

Midt i den historiske vurdering av statsform og kongelige utøvere bør man også tenke på at de er alle like alminnelige levende mennesker som du og jeg. Men det er i lys av gjerningens betydning i gode og onde dager, gjennom tiår, i krig og fred, sorg og tap at det konstitusjonelle flomlys skal og bør settes på majesteten som person.

Og det er i det lyset at PLIKTEN må løftes frem – for plikt er også en del av kjærligheten, må nevnes. Også kjærligheten til land og folk.



PENGEBRUK FØR OG NÅ.

Siste innspill i leken om alt var bedre før, er hvorvidt kontant-bruk med sedler og mynter gjorde oss mer ansvarlige og styringsdyktige privatøkonomer. I motsetning til nå hvor vi bare taster og drar og laster fra små og store skjermer. Ikke kaster vi på stikka lengre heller. Bare 10-kronen ligger i bilen når vi skal handle med handlevogn på CCVest. Nå har vi visstnok ikke kontroll med den digitale betalingsverdenen vi alle lever i. Det var bedre før. Eller?

Norges Bank har med stolthet gitt oss nye 1000-kroner . Hva vi skal med dem, er det store spørsmål siden vi alle – også enkefruer på 81 – bare bruker visakort og vips og app og mobil. Kontanter har vi ikke lengre. Vi drar kortet, taster vipps og bruker nettbank. Dessuten er det ikke banker å se, de har ikke kontanter heller. Og bare på SevenEleven finner vi et pengeuttak der bakerst. Før var det flere i kvartalet. Vi kunne gå i veggen og få hundrevis av våre kroner.

Det er entusiaster som nå har dannet pressgrupper med krav om at det er en menneskerett å kunne betale med penger, altså sedler og mynter. I hvertfall å kunne velge. Når ma tar bussen eller båten – så vil vi kunne betale kontrolløren med penger fra lommebok i skinn.

De av oss som har vokst opp under en eller annen verdenskrig , og altså er gamle folk – vi henger ikke alltid med i den digitale betalings-revolusjonen. Så dermed blir også krav om å kunne betale med kontanter, en seniorsak.

En ung mann på 31 år – selvsagt en økonom – han betaler sine utgifter på nett for deretter å ta ut fra veggen i banken eller i kassa på butikken hver måned sin månedslønn i kontanter. Han hevder at da har han bedre kontroll.

Vel, har man når det? Vet man hver dag hvor mye man har på konto? Plutselig kommer regning på et abonnement på appen, så kommer betalingskrav fra en av avisene, stadig kommer lysregning, husleie, gravferdsetaten, en kommunal avgift, medlemsavgift fra Høyre eller idrettsklubben osv. osv Det er da bare en fagøkonom som greier å holde totaloversikt over sin private utgiftsside. dag for dag. ( Inntektssiden er for oss alle enklere greier, skjønt pensjon er heller ikke helt enkelt. )

Det er som å skifte bank som skal være så forbrukerklokt. Noen banker har lavere renter, spesialtilbud for målgrupper. Det er SÅ enkelt! Enkefruen har fersk erfaring. Det er ikke enkelt, nemlig. Det er bare folk som er ansatt i banken som sier det er enkelt. De kan det jo! Det er deres fag.

Man leser at den engelske dronning i sin evige håndveske har noen pund liggende bare til bruk ( -dronninger trenger ikke penger ) – når hun går til kirke og skal gi sin offergave. Enkefruen kjenner også på det ved kirkebesøk. Glemmer helt å planlegge med kontanter i vesken. Men selvsagt kan man vippse – men det er litt pinlig når offerposen i fløyel på vakre håndtak blir sendt rundt i benkeradene. Det har hendt man har tatt noen knapper i lommen – fy! Vårherre ser det nok!

Vi hobby- økonomer som aldri har hatt stenkontroll på privatpengene , vi savner både å ha penger i madrassen og gullbarrer under sengen. Det var tider det! Det går ikke lengre.! Vi MÅ beherske nettbank og app og mobil og vipps. Vi MÅ, rett og slett.

Finansfolk fra alle hold og i alle varianter trekker frem TILLIT , tillit til banken og til staten og til styrende organer. Uten tillit går det galt. Nå kommer varsler om at Facebook skal skape sin egen økonomi. Og snart kommer kineserne og tar oss med sin globale finanskraft. Da vil det røyne på med tilliten. Det blir for vanskelig.

Norges Bank har vår tillit. At de trykker nye 1000kroner – som vi ikke kommer til å bruke – så bekrefter det noe om at kongeriket Norge har sin tradisjonelle symbolverdi i norske penger. .Vi er en nasjon vi med – liksom.

Vi skal ha vakre og heraldiske pengesedler. i 2019 er det havet som er vår tids norskhet ( Før var det Nansen og Undset ) At vi har svimlende oljerikdom med så mange nuller vi bare ikke skjønner oss på – se det er over begripelsen, og til så lenge stoler vi på Finansminister Jensen i den saken.

Til sålenge. God helg.


MORSROLLEN, NOK ENGANG.

Vi er mødre til vi går i graven, men når morsrolledebatten settes i sving, blir sjelden mødre på 81 år invitert i panelet. Ofte og lenge og viktig nok er det småbarnsmødre som diskuteres – om de er gode, nære og tilstede som mødre. I disse dager er det kvinner i toppledelse som preger spaltene og er tema- om de kvinner kan kombinere jobb og karriere, hjem og barn – om de er gode mødre i all sin ansvarlig travelhet.

I høy alder som mor til sønn og datter er man i en ny fase også som mor. Nok en gang er det viktig å huske på at med alderen blir man ikke mer tykkhudet – snarere tvert imot. Man blir tynnhudet og kanskje enda mer bekymret. For sine nære og kjære. Som mor. Riktignok er alt det praktiske i hverdagen bortfalt. Man bor ikke sammen, men lever adskilte liv. Men hver bidige morgen , hver time på dagen går tankene til de travle unge. HVordan greier datteren å være god mor, er sønnen på plass for guttene sine. Og selvsagt helse og jobb – hvordan holder de på i sine veldige ansvarlige liv. Mor er evig bekymret.

Min mor var alltid i sin butikk. Hun var kanskje mer glad i sine blomster, sine kunder og sin by. Men hun var alltid på plass. Hun hadde en kjent byprofil ( alle måtte ha blomster. må vite.) Hun var trofast. Sviktet aldri mann og barn – bortsett fra at hun alltid var travel . Hennes strategi – om det nå var en strategi – var at vi skulle være sammen om butikken. Vi måtte jobbe der, med henne i gode og onde tider. Butikken var vårt levebrød. Pappa gartneren delte også ansvaret for blomster og butikk – selv om hans arbeidsgiver var gartnerieieren. Konklusjon – familien var SAMMEN. familie kom først.

Skole og fritid måtte man selv ha ansvaret for. Man ble et selvstendig barn, måtte stole på seg selv. Men inni mellom så man hvordan venner hadde sine hjemmeværende flinke husmødre som bakte 7 slag, la ned snittebønner på hermetiserte glass, fulgte opp kostymer til skoleball.Min mamma hadde aldri tid – men tok grep slik at man selv kunne leie seg ballkjole og lakke sandalene med gull. Trening på skøyter og ski fikk man selv stille opp til. Alene.

Som kinoleder i 25 år måtte man kombinere morsrolle og sjefsrolle. Man måtte alltid være synlig for sitt publikum og sine ansatte – særlig i helgene hvor besøket var størst og viktigst. Man måtte være på plass. Å ha en mor som var kinodirektør var stas. Det reddet morsrollen, kan man si.

Alle mødre og fedre til alle tider har kjent på – uansett jobb – at man skulle hatt mer tid sammen med sine barn. For egen del – lærdom fra egen oppvekst – har jeg hevdet at ekteskap er en Treenighet . Mor og far og barn . ( Også med likekjønnede, selvsagt) Vi undervurderer våre barns ansvarlige viktige rolle i denne treenighet Familie er VIKTIGST. Og alle tre parter har sin plass og sin plikt. Barn kjenner instinktivt på det. Dette skal viderepleies – bare da kan mor bli en god mor, far en god far og barna få trygghet og tilhørighet. Våre barn fikk vite at de måtte hjelpe til med at far og mor skulle kunne greie hverdagen. På gårder og fiskebåt og blomsterbutikk måtte barna ta seg av både søsken og arbeid. Ikke bare rydde på rommet og få ukepenger for det.

En psykolog Våpenstad kommer med faglige ( ?) skremmeskudd hva gjelder moderne kvinnelige lederes morspraktisering. Ikke vet man om noen i vid vennekrets som stemmer med denne fagekspertens erfaringsgrunnlag.

Det man med visshet vet alt om – vi foreldre er aldri perfekte. Og aldri blir vi det heller . Var min mor en god mor? Er jeg en god mor? Man grubler jo på det livet ut.

Sannelig om man vet. Det jeg finner hvile i er at jeg er stolt av mine foreldre. Jeg har RESPEKT for dem som mennesker. Måtte det gå i arv.

INSTAGRAM- SKAM.

«Eier du ikke skam i livet?» Svaret skal være «nei» . Vi skal være frie og utagerende og ikke kjenne på flauhet og genanse. Det skal visstnok være hemmende for personligheten.

En ting er vårt privatliv. Det kommer jeg tilbake til. Men skam for flyreiser og kjøttmiddager og miljøforurensning i alle varianter er blitt et media-begrep – hvor vi blir oppfordret til å redde kloden ved å ta oss sammen og bli kvitt skamfølelsen. . Mange hevder det også er bortkastet – det hjelper ikke. Kina er versting. Norge er bare et lite putteland. Dessuten vil teknologien løse alt og det meste. Etterhvert. Til så lenge melder vi oss på juleribbe og flyr alt vi kan. Erna har sagt oss at vi ikke skal føle skam. Da så.

Jeg har i mange år foredratt og skrevet og ment sterkt og engasjert for at vi eldre skal være aktive på sosiale medier . Jeg var styreleder i Seniornett som var en skole for eldre som måtte da digitalrevolusjonen kom, lære seg å raskt beherske mobil og MAC og I-pad – ikke bare for å ha kontakt med barnebarn i Australia. men fordi sosiale media ble det nye fellesrom, der demokratiet utspiller seg egentlig. Og der må selvsagt også de eldre være med.

Mange eldre kviet seg. Ikke minst fordi de anså at sosiale media var forurensende, at det var mye unødvendig søppel og søl. Det fikk de unge ta seg av. Som om det blir bedre hvis erfarne og reflekterte voksne mennesker holdt seg borte fra Den Store Samtalen. Nå er de fleste pensjonister og besteforeldre i full sving. Det er bra, trodde man.

Ved en generøs søndagsbrunsj hvor tre generasjoner satt rundt bordet, ble Enkefruen gjort oppmerksom på det store univers INSTAGRAM som nå var siste humor og latter- arena blant den yngre tastegenerasjon . Som om man ikke allerede var på Instagram. JOda, man er aktiv – selvsagt – med raske budskap om fenomener som rammer hverdagslivet generelt og mer spesielt. Og med kommentarer i all enkelhet og oftest munterhet, det også. Personlige, men ikke private., vil man hevde.

Jeg fikk litt av et sjokk! Nå viste det seg at ansvarlige samfunnsborgere i voksen alder på Instagram har lagt ut et mylder av private bilder og videoer .fra hjemmelivet i all virkelig allminnelighet. Tidligere ordførere med viktige verv, og ikke minst statsråder som i dag sitter ved Kongens bord – der er de i ganske så private situasjoner! Lagt ute for all verden og for hver og en av oss. Ektemenn i bar overkropp og med folkelige kroppsformer, sminkeprosess foran speil, god-natt-hilsen fra hotellsengen osv osv .

Er det så farlig, da? Våre politikere og folkevalgte skal jo være menneskelige og vanlige, som oss alle. Ja, skal de nå det? Vi har selvsagt våre mistanker, men vi må be oss frabedt – de må ikke legge det ut på INSTAGRAM! Kan ikke voksne mennesker være voksne!

Rosa bloggere med intime tips om bredere lepper og romper, tangatruser og after-ski-dresser – ungdom er ungdom. De vokser det av seg.

Men nei! Dessverre. Også samfunnsborger i ansvarlige posisjoner skvetter rundt med private hilsener på sosiale medier. Eier de ikke skam i livet?

Finn svaret. Se selv. Men herved advart.



FRIHET TIL Å BEVEGE SEG I VINTER-OSLO.

Hvordan kan det ha seg at alle byplanleggere og samferdselspolitikere og folk med ustoppelige ytringer i den sammenheng ALDRI lærer seg at 1) det er 4 måneder vinter i denne byen og 2) byfolk er også gamle, eldre, med nedsatt gangevne. De er også borgere i byen.

Intensiteten i bygging av sykkelfelt bare fortsetter. Nå vil vi frem til mars 2020 ikke benytte oss av dem – alle vi som er i Den Tredje Alder. Traseene vil innimellom benyttes av syklende ung kraft, kjønns-atleter som vil med piggdekk, kunne boltre seg fritt i røde og nykostede og snøfrie brede felt. Det er jo luksusforbruk. Godt voksne mennesker – som Enkefruen _ har satt sykkelen på vinter-kennel. Stive eldre kropper kan nå ikke i 4 måneder tråkke rundt i minusgrader og snøføyke. Å kle seg som polfarere, bare forstiver bevegelsene . Det går ikke!

For å komme seg rundt til kino og kirke, familie og venner, handel og vandel i hverdag og gjerne fest, må vi benytte oss av privatbil. Også i sentrumsstrøk. Det ansees jo som landsforæderi , som miljøsvineri. Dessuten er jo sentrum stengt for privatbil. Så når man skal til bokhandler Tronsmo for å hente sine 2 bøker, må man gå avgårde til nærmeste buss for så å fortsette sin besværlige gange flere kvartaler fra bussholdeplass for å hente bestillingen. og gjenta transportetappen hjem med stort besvær. Man slutter å besøke Tronsmo ( som er en katedral for litteratur !) til våren kommer, og sykkelen kan benyttes. TRonsmo har eldre kunder, må vite. Og er avhengig av dem, dessuten, i alle årets måneder.

En vakker fredags ettermiddag hadde man en lunsjavtale i sentrum. Det ble bestilt drosje, må vite. Det viste seg da at drosjene IKKE har lov til å kjøre i kollektiv bussfelt slik at drosjeregningen kom på 300 kroner mot normalt kr. 139, – som var bestilt takstavtale. Drosjene må kjøre » norge rundt» -da altså buss og trikkegater var forbudt. Hvordan kan seriøse serveringssteder for voksne og eldre mennesker i et levende sentrum klare seg uten disse gjestene?

Trivsel i trengsel – den mest levende og menneskelige handlegate i Oslo er Bogstadveien og Hegdehaugsveien. Der går trikk og privatbiler, sykler og fotgjengere i fri flyt med innarbeidede trafikkmønstre dem imellom. (Riktignok har el-sparkesykler skapt uhygge siste året, men det er forbigående.) Ellers er det travel trafikk, varierte butikker med magasiner og eksklusive spesialiteter. ( Som nøttebutikk!). Det er fullt mulig å parkere sin privatbil for korttids-opphold. Å kjøpe lys og papirruller på ClasOhlsson tar bare kvarteret.

Vinter og byliv blir da å ta seg til kjøpesentra. Med privatbil, som om ikke den også forurenser til CCVest eller Sandaker. Der går man innendørs, kan trille seg frem til mat og drikke, lyspærer og bøker, klær og sko og tunge kasseroller. Der kan man bo noen timer, nikke og hilse. Det er selvsagt byliv, det også.

Men sentrum dør. For handel og vandel. Kaffelattekutur og billigklær på utestativ for ungt folk blir tilbake. Pizzabar og turistsjapper med stygge troll og selbuvotter finnes innimellom nyetablerte restauranter. De eldre etablerte for godt voksne gjester blir borte -drosjer kan jo ikke benyttes for rimelig penge. Enkefruen var en av de siste kundene til Fenakroken – spesialbutikk for spekeskinker. Du tar ikke buss og trikk for å handle 2 kilo sommerskinke. Bilen utenfor kunne før stå i 15 minutter! Fenakroken måtte stenge.

Hva med å reise til Syden i 4 måneder, bare bli på golfbanen og drikke rosevin til 3 timers lunsj hver dag med likesinnede og håpe på at noen bor der hjemme i Oslo og holder det i trofast i gang .

Vi har et valg. Hver sin lyst…..



Å HA EN DRONNING PÅ BESØK.

Inger Merete Hobbelstads tykke bok ligger på lesepute i fanget mitt. Den er på over 600 sider og er tung. Egentlig liker jeg tynne bøker , ikke bare fordi de er lettere å holde i hånden, men også fordi en tynn bok blir garantert mer lest. Ulempen med tynn bok er at man ikke finner den igjen i bokhyllen.

Tykk bok, derimot – den ryggen ser du! Men jubel og takk – en tykk bok som fenger og holder deg lesende – det er som å ha en venn på besøk og som venter der hjemme i godstolen og som man håper aldri tar slutt.

I alle mine voksne år har jeg hatt en beundring for den engelske dronning Elizabeth. Antagelig fordi hun er et pliktmenneske. Jeg liker mennesker som ikke svikter, som er trofaste og er dedikerte til et løfte, et kall – en plikt. Dessuten har hun alltid virket korrekt i tøyet, ujålete og ekte. At hun kler seg i sterke farger, er fordi hun mener hun må synes. Det er også en plikt når hun jo skal for tusener av skuelystne som kommer for å hilse og hylle en slank og vever kvinne – hun må fange blikkene med sin hatt og sitt vakre antrekk.

Som dronning er hun jo hustru og mor, svigermor og bestemor. Hun må ha autoritet på settet samtidig som hun skal være kjær og nær og tjenende medmenneske. for dem hun er glad i. En sterk og egenrådig ektemann som må gå 3 skritt bak, en reisende mor som må besøke land og riker, en svigermor som forventer innordning til hundreårige tradisjoner, en bestemor som uansett er dronning døgnets 24 timer- Dronning Elizabeth har min dype beundring, men også min nyfikenhet, min søken etter identifikasjon og ikke minst min evige interesse for historie, politikk og samtid.

Boken heter nemlig ÅRENE med den kvinnelige engelske monark gjennom tidenes lengste regjeringstid. Disse årene er jo mine egne år. Jeg leser om min tid på jord gjennom dronningens levende, historiske innsats både som overhodet, men også som kvinne. Som en jeg må og vil og har forholdt meg til.

Inger Helene Hobbelstad imponerer. Først og fremst for sin rike og vide kunnskap. Hva hun kan dokumentere av samtidshistorie ! om statsministre, politikere, om kunstnere, om de største kongelige begivenheter – og de små også, -om den vrimmel av familierelasjoner i sorg og glede i den kongelige hverdag ( hva nå det betyr), om venner og tilhørige. For ikke å snakke om statsoverhoder fra all verdens land, om reiser og besøk.

Jeg gir meg over. Vel har jeg kjent forfatterinnen gjennom Dagbladet, på Tv- ruten, gjennom film/kino-kommentarer, men også med en usedvanlig interessant Shakespeare-ekspert. Men jeg har blitt overveldet over hvor tungtveiende boken om årene med dronningen er blitt som historisk dokumentasjon.

Kanskje er det fordi den er så forførende lett-skrevet at den nå innledningsvis er kommet i skyggen av arbeiderbevegelsens kronprins Reiulf Steen,s tunge skjebne og kraftinnsatsen til Bohmann-Larsen om vår egen monark Kong Haakon.

Men skrivefryd gir lesefryd. Inger Helene Hobbelstad har fått denne formulerings-gaven. Hun har ikke bare en lett og elegant penn. Hun smitter oss lesere med sin egen lyst til ordlek og rampete språklige karakteristikker av tunge historiske aktører. Hun har dette som Arne Hestenes benevnte » journalistisk brunst» .

I disse november-dager hvor verden ikke er seg lik, med trump, med nød og krig, et Storbrittania som sprekker, om NAV, om politikere som ikke holder og leder – da er det så velsignet å ha Dronning Elizabeth som gjest i hjemmet. Hun venter på meg. Hun varer ( 94 år!) – også fordi denne boken er stor og tykk og veldig god.

Løp og kjøp.



PSYKISK HELSE – OGSÅ ET TEMA FOR ALDERDOMMEN.

Siden det er Verdensdagen for det tema, skulle man tro at også helsetilstanden hos gamle folk ble viet oppmerksomhet. Gudskjetakk dreier det seg mest idag om ungdommen som sliter med alvorlige problemer om å finne ut av livene sine. » Det gjør ondt når knopper brister» .De trenger all hjelp, raskt og riktig. Hvis de skal tro på fremtiden og seg selv.

Den siste fase i livet blir mest beskrevet som hvile og ro, klokskap og fortjent tretthet. Men den kan virkelig oppleves som et dramatisk fall i mål og mening . Etter et langt liv med ektefelle og barn og jobb og travelhet, kan det ble fryktelig stille og ensomt. Ektefellen er borte, de unge lever ikke på andre siden av tunet, yrkesliv er over og ut, de egentlig venner fra oppvekst og ungdom er ikke lengre i live. og nettverk skranter eller blir overfladisk godprat.

Det er da det gjelder å ha et lyst sinn. For nå røyner det på.

Det er sannelig min hatt ikke så lett. For i alderdommen trenger man hjelpere. Gode hjelpere, trygge hjelpere og kvalifiserte hjelpere. De skal nå helst stå klar fra det offentlige, som det heter. Man har betalt sin skatt og har sin pensjon. Men daglige rapporter i media og ellers fra lokalsamfunnet og av egen erfaring avslører stor mangel på mangt og det meste. Ydmykhet og tålmodighet og takknemlighet må hentes opp fra dypet i sjel og sinn. Når det altså likefullt ikke fungerer.

Så kan man kjøpe seg hjelp – hvis man har penger på bok ( bør planlegges!) .

Siden den gamle dermed i det private hjelpeselskapet har et klart kundeforhold, kan man med større kraft forlange som kunde at tjenesten leveres. Det gir rettere rygg og større håp – man er mindre ynkelig trengende, liksom.

Også i privat pleieomsorg hender det at det svikter. Tariffen treffer – fordi de ansatte skal ha ordnede forhold. Og merkunderlig nok er det på et vis opplest og vedtatt at syke og trengende er mindre avhengig av besøk og hjelp i helgene.

Så igjen – det gjelder å ha et lyst sinn når vikarer og uerfarne og ukjente skal plinge på og ha sterke hender og vennlig innsats. Og skape lørdag og søndagshygge i heimen. Vær takknemlig, du gamle!

Ikke vet man nok om hvorfor gamle folk kan bli bistre og sinte og gretne. NOen hevder at man er frisk så lenge man er sint. Det er feil. Man blir syk av å være sint. Man blir sint når man blir redd. Man blir sint når man opplever at hjelpere som skal komme, ikke kommer. Man blir sint av å vente. av å miste verdighet og kjenne på egen ynkelighet.

Karen Blixen mente at humor er den tredje viktigste egenskap å ha ( etter mot og evne til å elske et annet menneske) . Velsignet være at humor kan man ha uten å ha et lyst sinn. Galgenhumor og svart humor – uansett dreier det seg om å se det muntre i situasjonen. Å ha et skråblikk på tilværelsen.

Siden det er Verdens helsedag for god psyke – la oss minne hverandre om at mange har det forferdelig verre enn oss, og at Norge er det beste land å kjenne på glede, humor og munterhet.

Tenn et lys. Det er oktober uansett.



YTRINGSPLIKT.

Vi som har levet en stund. Vi som har opplevd en hel verdenskrig . Vi bør kanskje minne hverandre om at vi bør anstrenge oss for å ytre oss i fellesrommet, vi også.

Men verden er seg ikke lik. Septembermørket kryper på. I skrivende stund dundrer en amerikansk president løs på Kongressen, på pressen, på det internasjonale fellesskap. Det britiske parlament venter på statsministeren som sitter på nåde. Og det britiske folk roper og skriker og vil visstnok ikke være med i Europa. Isbreene smelter, været er sint og aldri har det blåst så stygt og ofte. Store konsern går konkurs. Folkemasser lider av sult og angst, og alt for mange flykter i båter som ikke bærer dem over et stille Middelhav.

Kanskje har Dag Solstad ment noe klokt med sitt utsagn nå i Klassekampen om at alderdommen kommer beleilig . Vi gamle kan gi oss over til godstolen og bare være forvirret, småfrese mot Dagsnytt 18, og overlate verden til de unge, ropende, demonstrerende og sinte. Verden er liksom ikke vårt problem – vi har gjort vårt og fortjener å hvile, å være trette.

Det er feigt. Rett og slett. Ikke vet vi svaret på så meget. Forskning og teknologi, det digitale tempo slynger oss ut med sentrifugalkraften. Men vi har erfaring og perspektiv. Vi har det historiske og det etiske bakteppe – som ikke fremadstormende ungdom har. De har mot og tro og kraft.. Det skal vi slett ikke hindre dem i å ha. Fremtiden er jo deres.

Men vår plikt er å ytre oss SAMMEN med disse unge. Våge med stødig stemme å møte deres argumenter nettopp med vår erfaring, vår refleksjon. Vi må skjerpe oss, lytte på hva de roper og forlanger, se hverdagen fra deres ståsted. Vi skal ikke minne om at alt var bedre under krigen. Men skal interessere oss for deres bøker, deres musikk, deres ritualer. Og møte dem på deres banehalvdel med adekvate spørsmål . Hvis vi kan delta på samme frekvens, vil resultat av våre møter i fellesrommet bli klokere og bedre.

Det er fryktelig slitsomt. Men det gir vitalitet i tankespennet – det er faktisk hva vi trenger når alderen kjennes kroppstung og stiv.

Alle priser vår ytringsfrihet. Gudskjetakk. Den kan sannelig også vi eldre benytte oss av. På møter av alle slag, i fellesrom , på sosiale media må vi våge å fremstå nettopp som eldre, som erfarne og forhåpentligvis som klokere.

Vi har rett og slett ytringsplikt!


VI GÅR PÅ KINO FOR Å DRØMME OG FLYKTE – DERFOR «DOWNTON ABBEY»

Hvorfor skjønner ikke filmanmeldere at det er hva det handler om? I møtet mellom lerret og sal – mellom film og publikum – det er DER det skjer.

Gjennom et langt kinodame-liv har jeg aldri sluttet å forundre meg over hvor ensidig filmanmeldere analyserer en film. De kan sitt fag, bevares, og vet alt om produksjon og regi, om manus og aktører. Og selvsagt «leser» de filmen med dens kunstnerisk kvalitet – eller mangel på det – når de skrider til verket og ser filmen og så skriver hva de så har sett. De er kunnskapsrike og har sin integritet.

Men den mest perfekte film kan bli en total fiasko. STanley Kubric bommet fullstendig med «Full Metal Jacket» .Den var mesterlig, men falt helt igjennom hos publikum. Og en film med 70% vellykkethet kan bli en 200% suksess. Gabriel Axel`s «Babettes Gjestebud» ble en triumf.

Nå går DOWNTON ABBEY på norske kinoer. Den har fått lunken mottagelse fra kritikerne. Joda – den presser for meget sammen på for kort tid. Persongalleriet – velkjent og elsket – kom i kortformat. Som Tv- serie ble det mer luft mellom dramatikken, og såvel herskap som tjenere ble mer hele mennesker .PÅ enormt Colosseum-lerret og på bare 2 timer fikk vi visuelt pustebesvær.

Men hVA gjør vel det! Husker så godt at da OUT OF AFRICA skulle ha premiere, invitere kinodamen eksperter på Karen Blixen – danske Lone Klem og professor Erling Nielsen – og flere litteraturkjennere på en førvisning. Selv om jeg selv elsket filmen, ville jeg ha en kvalitetstest fra intellektuell ekspertise. HVis filmen også forførte dem, ville filmen bli stor.

Det lille ekslusive publikum i prøvesalen satt fjetret. Og da det hele var over, kom Erling Nielsen bort til meg og sa på vakkert dansk: Jeg vet ved Gud at Dennys Finch Hatton aldri danset i måneskinn med Karen Blixen. Men jeg kunne ikke stå imot!»

OUT OF AFRICA er fullkommen film på det store lerret. Et episk drama, virkningsfullt tonefølge ( Mozart!) , et storslått skue, uforglemmelig fotografering og stjerneprestasjoner i rollene i regi av Sidney Pollack .

DOWNTON ABBEY kan bare sammenlignes fordi den gir oss drømmen og skjønnheten . Vi flykter avsted til den mest snobbete overklasse, i den klassiske engelske slottskultur og den mest feilfrie landsby og de vakreste landskap. Men også et karakterskarpt tjenerskap med trofasthet og stolthet og viktige egenskaper uten opprør og revolt. HVor menneskelige det hele ble med den avhengighet som utspilte seg mellom herskap og tjenere.

Så sitter man nok engang på kino og drømmer seg bort i mørk sal. Man slurper i seg rikdom og skjønhet og romantikk. Glemmer klassekamp og nød og elendighet -( skjønt når det i TV-serien forekommer til de grader, ja så er det også uendelig vakkert).

I en verden 2019 hvor ingenting er seg lik, hvor verden er ganske dramatisk og skremmende – ja så går man til drøm og flukt på kino for noen timer. Det gjorde man i tidligere tider hvor også mennesker hadde det vondt og vanskelig på 1930-40-tallet – Hollywood var aldri så skinnende og gloriøs som da Fred Astaire i smoking danset ned de vakre trappene til smektende evergreens.

Man sier med Woody Allen: Du kan greie alt så lenge du kan gå på kino.

IKKE SPØR HVA HELSEMINISTER HØIE KAN GJØRE FOR DEG. SPØR HVA DU KAN GJØRE FOR HELSEMINISTER HØIE

Et forpliktet liv går ut på at vi som har ressurser og styrke skal dele med flere. Jo rikere man er, jo mer skal man tilføre andre. Og styrken skal man bruke til fellesskapets beste.

Alderdommen er en triumf, ikke en tragedie. ( Det går galt til slutt ) Men jo eldre, jo mer interessant. Og den kommer til oss med stor sannsynlighet. De fleste lever nå til de både blir 80 og 90. Og er sterkere og friskere enn noen gang før . Men all statistikk viser at vel er man godt voksen som 60åring, og ved 70 er man fortsatt ganske så rørig og i farten. Noe skjer fra 80. Da blir det mer plager og vondter og legebesøk og reparasjoner . Men det vet vi jo!

Det merkunderlige er at det forbereder vi oss ikke på! Man tar ut tidlig pensjon og den store kosen. Vi fortjener å nyte vårt otium, sies det. Og mange drar stigene opp etter seg og lar ung kraft sørge for velfredsstat og vekst og fremgang. Og når så man skranter og er hjelpeløs, ja da forutsetter man at samfunnet og staten stiller opp. Helst gratis.

Norge har et sterkt demokrati. NOrdmenn er likestilte. Nordmenn har tillit til styresmakter. Norge er et struttende rikt land. Og Norge er et godt land å bo i. Men er det et godt land å bli gammel i?

Nei – fordi vi ikke har en alderdomskultur. Nedverdigende forhold på pleie og sykehjem er et resultat av det. Det er skrikende behov for varme hender. For oppdatert ernæring. Først i 2017 kom man på at beboere på pleiehjem og sykehjem kanskje skulle få middagsmat når det var middagstid. Og ikke sulte fra ettermiddag til frokost.

I alle fellesrom er de gamle fraværende. Ved KOngens Ord er ingen over 60 år. I kommunestyrer og organisasjoner og Storting er gamle, vise kvinner og menn fraværende. I trafikkbildet legges det opp til at alle har sterke bein og rett rygg også i 5 måneders vinterføre.

Kanskje er det de eldre selv som svikter. Som da den digitale revolusjon feiet inn over oss, vegret seniorer seg å komme på nett, komme på sosiale media, delta. Det var så fælt – det fikk de unge ta seg av. Som om nettet blir bedre ved at stemmer med erfaring og kunnskap og perspektiv var tause.

Alderdommen er også en forpliktende fase. Alderdommen må forberedes. Og vi må begynne allerede fra 60 år. Vi har da en plikt til å ta vare på oss selv – vi som kan., så lenge vi kan.

  1. Bli ikke syk. Man må trene, passe kroppen, spise mindre, drikke mindre, være aktiv, la seg behandle av fysioterapeut , gjerne massør, ( dyrt) kle seg fornuftig, og sove . Hjernen må ha hvile og oppladning.
  2. Penger hjelper. Det er ikke mer demokrati å kjøpe seg nytt kjøkken, ny bil, ny tv, nytt elvecruise enn det er å kjøpe seg hjelp i huset, hjelp ved sykdom, en sykeseng. Ved fra 60 å forsake ting og tang og heller bygge opp en konto, så kan man altså kjøpe seg hjelp når alderen krever det. Og det gjør den!
  3. Man må bo riktig som gammel. Ikke ha vindeltrapp. Bad og toalett ved soverom – ikke måtte gå i trapp til denslags! Planlegging, ta grep.

Sylvi Listhaug sloss for valgfrihet i eldreomsorg og vil ha både privat og offentlig helsehjelp. Hennes frihet er en individuell frihet, ikke en forpliktende frihet. Men hun er ikke alene om det. De fleste vil ha : takk, begge deler. Fastlegeordningen hadde ikke klart seg uten Volvat. Selv priser jeg meg lykkelig for å ha anledning til å betale pleie av blødende idrettsskade på lørdag når fastlegen har fri. Fastlegeordningen er under debatt – den er en velsignelse og må styrkes ved å bli mindre omfattende.

Å kjøpe seg hjelp er å kunne gå ut av køen til Helseminister Høie for at de som VIRKELIG trenger det skal komme rettferdigere , raskere og rettmessigere frem. Det er så mange av oss som bør vike for alle dem som MÅ pleies, som lider nød og som er alvorlig trengende. Skal vi i fremtiden ha den veferdsstaten, den tryggheten og det solidariske samfunn vi har bygget opp – ja da MÅ vi som har ressurser og styrke bidra til det. OGSÅ i alderdommen.

Så spør seg – hva kan jeg gjøre for Helseminister Høie?