HVA HAR EL-SYKKEL MED KORPS Å GJØRE?

Det er skjønne mai. Og hvert år tar media opp 2 temaer: 1) Hvordan står det til med korps-bevegelsen og 2) eldre på el-sykkel.

Så enkelt. Og så media-banalt.

For å ta det første først. Det er jo 17.mai snart, må vite. Og vel er det Barnetoget i Oslo som alltid vekker den største oppmerksomhet. I Norge feires Nasjonaldagen i Hovedstaden med barn i parade – ikke militære som skal hilse landets Konge og hans hus. Det er vi stolte av – med all grunn. Men i den forbindelse er det altså korpsene som årlig trigger journalistene til å bedrive journalistikk. Hvordan står det til? For det blir jo ikke noe sus og fart over 17.maifeiringen uten alle skolekorps og KOngens Garde og Kampen Janitsjar og annet fremragende påfyll av voksne musikanter i stramme uniformer og veltrimmet fremdrift.

Man husker den gang en ung og fremadstormende radioreporter intervjuet dirigent av det beste av alle korps, nemlig Kampen Janitsjar om «helsetilstanden» foran Nasjonaldagen. Joda – vi ble forsikret om at alt var storartet både med oppslutning og musisk kvalitet. Da var det at den unge reporter tok sats og spurte: » Men dere er jo bare menn? Hva med kvinnene? » Dirigentens svar kom prompte ( på pent norsk) . » Sånn har det ALLTID vært. Hos oss er det bare mannlige medlemmer. » Ferdigsnakket. Men nei – her skulle fremskrittet frem og den unge insisterte:» Er ikke det diskriminering? Og hva går dere da ikke glipp av?»

Man kunne høre hvordan den arme dirigent sank hen. Det var jo så politisk ukorrekt å bare tillate mannfolk i dette utøvende, fremragende felleskap om musikk og marsjering og uniform. I full åpenhet, må vite! Og i moderne tider! Han nærmest hvisket frem.» Jo, det er mulig vi går glipp av flinke ung kvinnelige musikanter .Det er jo blitt mange av dem også » Dirigenten skjønte han lå dårlig ann. Men så tok han stats! Med påfallende sterk stemme sa han: » Det må da sannelig være tillatt fortsatt!» Det ble ikke dradd lengre.

Kampen Janitsjar er landets beste musikkorps : De har en nettopp maskulin kraft både i musikk, men ikke minst i fremdrift! De går så rakrygget og så sterkt i steget ! Det er en fryd! Alle andre korps fra frivilligheten mangler nettopp rett-fremover-kraften. Drilljenter og aldersvarianter gjør at det ofte famles og improviseres. Men med rørende charm for oss som ser og hører, Men veldig ofte er utøverne grav alvorlig – det ER jo både stort og høytidelig å spille for Konge og Det Norske Bunads- Folk.

Apropos Barnetoget! Selv har man begynt å la barn være barn og korps være korps – for å konsentrere seg om FANENE ! Både skolefaner og korpsfaner. Særlig det første. Velsignet være de hundreårsgamle skolefanene som har sine klassiske uttrykk. Nå har det blitt furutrær, elg og enda flere trær og barn som alltid må være i etnisk blanding , selvsagt! og mange selvlagde elev-varianter av hobby-kvalitet . Det å bedømme skolefaner er forøvrig en munter selskapslek når man er i privat hus og hage med TV*n reportasje fra Slottsplassen. Anbefales.

Så var det EL-SYKKEL og eldre. Som trenet syklist på EL-SYKKEL , har man utgitt flere muntlige varseltrekanter om hvor utfordrende det er å gi seg hen til el-kraft på 2 hjul i trafikken. Hvis man er blitt gammel! Hvis man ikke har syklet siden konfirmasjonen .Man må ha ferskt trafikk-hode, kunne lese gatelandskap og øvrige fartsutøvere og ikke minst fotgjengere der foran. . Man må virkelig ha trent et helt sykkelliv før man trett av muskelstivhet og nedsatt pustekraft , kjøper seg ny el-sykkel. Den bør forøvrig være sterk og sikker og DYR. Og ha lavt innsteg. Man må sitte slik et begge beina kan gå ned samtidig i bakken når man må stanse, særlig stanse brått. For det må man.

Et godt tips er å kjøpe seg glade klær og glad sykkelhjelm og alltid smile HVIS man må ta seg fram på fortau. I sakte fart – selvsagt. Ingen blir sinte på en SMILENDE frekk-kledd eldre kvinne eller mann som lar fotgjengerne beholde fortauet i sitt tempo. Sykkel må vente eller ta seg frem i eget felt. Hvis det nå er et eget felt, da. Husk endelig at batteriet må tas inn til ladning, og da må sykkelen stå tørt så ikke kontaktpunktet blir utsatt for regn. ClasOhlsson har presenning!

Kom skjønne mai – la det gjalle fra trompet og dundre fra trommer. Korps er jubel i gatebildet, uansett kjønn og kvalitet og alder. Og EL-SYKKEL er det nest -beste man kan skaffe seg -etter barnebarn. Det er jubel i sjelen og i beina.

Lykke til.


GJESTEOPPTREDEN PÅ MARIENLYST.

Så var man der igjen – invitert til Dagsrevyen. Plutselig ble man som 80-åring relevant – et lengre intervju på en nettside med påfølgende oppslag i Dagbladet.- hadde gjort inntrykk. Det var spissformulerte ytringer fra en gammel dame om hvordan alderdommen fortoner seg . Ikke på privatplanet, men i fellesrommet.

Som Kinodame i Oslo gjennom mange år hadde man i kraft av å stå ansvarlig for et tilnærmet monopol på filmrepertoiret i hovedstaden, måtte stå til rette for filmer som gikk og filmer som ble avvist. Slikt ble det dengang stor ståhei om. Muligens fikk man plass i Guiness Rekordbok for opptredener og oppslag i alle kanaler, i alle aviser og ikke minst i NRK.

Så når man nå igjen ankom resepsjonen på Marienlyst i Tv-huset , ble man storartet gjenkjent og mottatt . » Er du her igjen? Fortsatt? Hva har du nå uttalt deg om nå da? » Å hvor yngre og gladere man ble.

Siden kroppen hadde gjennomgått en ryggoperasjon og gangevnen var noe nedsatt, hadde man tatt med rullator for å beherske med rett rygg og raske steg avstandene i korridorene i NRK. For der er det avstander, må vite!

Huset på Marienlyst er digert! Rommene innledningsvis er store og luftige og vakre med arkitektur og kunst og stilsikre møbler. Radio-huset gir en medie-katedral -atmosfære. Selv sikkerhetskontroll- installasjoner er neddempet. I Tv-huset har det kommet digre glassdører som skal hindre terrorister. Men perfekte resepsjonister sitter alltid serviveklare og vennlige.

Apropos sikkerhet mot terrorangrep – det nytter ikke å bruke egen bil hvis man skal på besøk. Bilkjøring opp mot NRK er sikret med digre stener og kjetting og stor oversikt over trafikk innenfra. Derfor er det parkeringsplasser langt fra inngangen. Man må komme gående. Sykkelstativ derimot er generøst tilbud nesten helt til svingdørene.Man må drosje seg frem. Greitt nok – der betales for transport siden det aldri er betaling for innsatsen for debattanter.

Fordi man som kinodame bodde i tilnærmet naboskap, ble man som kirkens nødhjelp tilkalt når noe på dagsplanen hadde gått skeivt, invitert i full fart til å snakke om film og kino. Det tema var alltid populært, selv i rolige tider.

Og aldri har man fått penger for strevet. Man har vært gratis-deltager i 25 år. Vel – det var jo en del av jobben og lønnen som kinodame. Man kunne på 80-tallet også bruke privatbil – før terror-var blitt også et norsk trusselbilde -. Man tok aldri kilometergodtgjørelse heller. Så har man syklet, selvsagt. Også gratis for vertskapet i alle år.

Så med beste samvittighet tar jeg nå betalt drosje til og fra.

Journalister i NRK kjenner kinodamen. og de vet at gjesten har trening både i kropp og sjel. Man vet man skal snakke om. Man vet å levere. Det setter journalistene pris på.

Denne gangen opplevde man igjen hvor interessant det er å sitte i «green room» . Man treffer alltid på kjentfolk som man nikker til fra dagens hendelser der ute i livet. Som man plutselig blir på snakk med. Det er bonus for å være med i Dagsnytt og Dagsnytt 18, Nyheter i nyhetsredaksjonen i radio, i Ekko. Her er det historier man kunne bekjenne – nyslåtte nervøse statsråder som plutselig måtte stå tilrette på Tv for statsanliggender man hadde fått ansvaret for og som man ikke kunne nok om, fersk som man var!Medbrakte sekretærer bar ikke bare vesken, men også trøstende vanntilførsel og oppmuntrende tilrop. Andre toppsjefer som aldri nedlot seg til å konversere med noen, bare ta fra Twistposen og være på hugget, ta grep.

Sminken er en hvileplass til sålenge. Flinke folk som heldigvis ikke bare kliner på, men som vet at sinnarynkene mellom øynene må dempes og øyene må få klarere blikk og mer glans. Tv2 er alltid hardere på labben – NRK har mer hensynsfull teknikk. Man har lært at jo høyere man er på rangstigen, jo senere kan man ankomme. Vi andre må komme i meget god tid – gjerne drøye timen før sending. Statsministre kan komme når det passer – skulle bare mangle. Særlig mannlige ledere – de trenger mindre sminke og stell.

Besøket ble så vellykket. Det knitret inn Facebook og Twitter og meldinger – alltid fra tilhengere. Motstandere ligger i beste fall på lur.

Kringkastingssjef Eriksen har med styre og stell fått klarsignal til å flytte NRK fra Marienlyst. Alt var bedre før. NRK er et landemerke, et storartet historisk signalbygg i Oslo, landets hovedstad. Mange av oss liker ikke tanken. HVorfor kan ikke alt bare vare og vare ……

Det går ikke lengre. Moderne medieproduksjon trenger andre og gjerne mindre produksjonslokaler. Mitt siste besøk bekreftet inntrykket av at dessverre – Marienlyst er for stort, for mange og eviglange korridorer, lukkede dører og veldig veldig stille!! .

NRK på Marienlyst er STORT ! Takk og evig pris for at vi har vår statskanal. Måtte den vare evig som det – ikke minst derfor må riktig hus forme riktig innhold inn i den nye tid.

Takk for besøket! 

DE VISE KVINNER OG MENN – HVOR ER DE?

Det går et stille tog av de eldste i samfunnet. Det blir flere og flere av dem. Det står om dem i avisene fordi de nettopp blir så mange, men enda verre – de er til bry og besvær. Ikke bare for sine nærmeste, men for fellesskapet.

Alder er kropp. Det blir så mye kropp etterhvert. Fra 80 år viser all statistikk at kroppene må mer og mer repareres og korrigeres. Hofter og knær må fornyes, piller og lege- besøk øker, pleie og omsorg er en vekstnæring. .

Det er hva media skriver om. Alarmsnoren kuttes av, badevannet skoller pasienten, middagen serveres senest klokken 16, og fortsatt slår man seg løs med grøt på lørdagen.

De eldste samles i senior-akademier og til foredrag i Seniorsenter og for ikke å snakke om seniorkino og teater og kafe. Det tilrettelegges for elve-cruise i garantert rolige farvann. Og det levende kulturlivet leves av oppegående eldre kvinner og menn – de fyller saler og kirkebenker og gallerier. Takk og pris.

Så har vi frivilligheten. Uten den stanser Norge. Der gjør de eldre strålende innsats for andre eldre. Hugger ved og henter og bringer.

Mest av alt er eldre besteforeldre. Velsignet være. Men spørsmålet er om den travle storfamilien lytter og lærer til den erfaring og klokskap som bestefar og bestemor helst og så gjerne vil dele med sine nærmeste. Mye tilsier at idag sitter bestefar på barnebarnets fang . Den digitale revolusjon preger de tusen hjem hvor alder og visdom dermed blir kastet ut av sentrifugalkraften fra fremskrittets taster og skjermer.

Men i fellesrommet, i den offentlige debatt, i den store samtalen : hvor er de vise kvinner og menn? Samtalen om alt fra vindmøllekraft til flyktningesbarn, fra klimaskifte til byplanlegging, fra eksamensnerver til Solskjær – hvor ofte og sterkt deltar de kloke og erfarne ? Bare i kraft at de nettopp har livet lenge og har perspektiv på tema og utfordringer.

De fleste media passer vel på at ungdom skal sitte rundt bordet. Egne sider og egne aviser, sogar. Typisk eksempel er en debatt om morsrollen/farsrollen og ansvar for barn i oppvekst – da blir aldri de eldste invitert til å mene ( da IKKE som besteforeldre) . Som om vi ikke er foreldre til vi går i graven? For egen del er min morsrolle som 80åring vel så sterk i sjel og sinn for en oljedirektørdatter som dengang da for en skolepike eller student.

Når ble de vise , de kloke, de eldre invitert i panelet for å gi tilkjenne sine refleksjoner på DAGENS virkelighet.

I mangel på alderdomskultur burde redaksjoner og konferranseansvarlige og tema-arrangører ALLTID være seg bevisst å ha tilstedeværende, aktive samfunnsdebattanter med ERFARING som den viktigste kvalifikasjon , eldre mennesker med evne til å sette tingene i perspektiv. . (Og da snakker vi ikke om tema som pleiehjemspolitikk og eldreomsorg og sykehjemsplasser-nemlig!)

Hvor er De Eldstes Råd ? Kan det være Høyesterett ? Kan det være Regjeringen? Kan det være Bispekollegiet?

Det skulle man tro.


HVA ER DET MED ROBERT REDFORD?

I den nye og visstnok siste film spiller Robert Redford nok engang en bankrøver, en sannferdig skrøne om Forrest Tucker som røvet bank etter bank og lykkes for sin gentleman-charmerende fremtreden. Jo eldre, jo bedre Og plutselig nå i denne rolle blir Robert Redford interessant.

Hva kan det være med en av Hollywoods mest kjente aktører som i en alder av 82 år får slik oppmerksomhet? Omgitt som han og vi alle er av struttende, ung, larmende, seksualisert stjerneglans på alle skjermer. Og hvor alt fra igår er fryktelig gammelt.

Gimle kino i Oslo er en sjelden enkeltkino. Alle i foajeen har dermed valgt samme film, de får bekreftet sitt eget ønske., Så publikum små-nikker og hilser til folk enten man kjenner dem eller ei. Vinglass eller kaffekopp hører med til opplevelsen. Gimle-kinoen er for voksne og alle som vil være voksne.

Det var fredagskveld, og Robert Redford passet inn. Han er jo også voksen ,og der satt vi og ble stille forført av en perle av en røverhistorie, men fremfor alt av et melankolsk møte med det beste ved vårt Hollywood, den amerikanske filmen vi alltid hadde søkt mot. Og som altså Robert Redford representerte der oppe på lerretet. Nok engang. Det kunne ikke bli bedre!

Robert Redford har spilt 80 roller. Og hvis vi dypdykket i hans liv og virke er det roller – alt fra Gatsby, Bob Woodward til Denys Finch Hatton – levende legender som Redford spilte med stor troverdighet. Uimotståelig som skurk i Butch Cassisy, svindler i Siste stikk, hestehvisker, forfatter osv osv. Hans kunstnerprofil gjennom alle disse rollene har hatt dette solskinns-smilet og øynene, luggen og frisyren og et dannet maskulint kroppsspråk. Alltid som en gentleman uansett skurkerier og setting og omgivelser.

Robert Redford ble styrtrik. I stedet for å investere i luksus, eller å selge seg selv i politikken som Reagan ,Schwarsenegger og Eastwood kjøpte han et enormt landområde utenfor allfarvei hvor han etablerte sitt produksjonsselskap Wildwood, grunnla Sundance Institute og gjorde Sundance Film Festival til det viktigste forum for alternativ amerikansk film. Og ble også en foregangsmann innenfor økologi.

Robert Redford er rett og slett en stor kulturpersonlighet. Men kan en kulturpersonlighet, en mann, ha troverdighet når han er så smellvakker?

Som kinodame har jeg alltid hatt stor sans for Robert Redford, også som kvinne. Jeg har aldri kunnet stå imot! Denne vakre mannen med smil og øyne og lugg. Men jeg merket meg gjennom alle mine 25 kino/film-år at Robert Redford ble lettere oversett, han ble sjelden tatt helt seriøst, mannlige kritikere mente hans prestasjoner var solide, men aldri på ramme alvor. Robert Redford var veldreid og vakker og vellykket. Det var det .

Alt var bedre før. Men innimellom får vi bekreftet at noe viser seg varig og bestående. Å gå inn i kinomørket, ha filmen rundt seg og edel filmkunst foran seg i et ansikt og et menneske som fortsatt utstråler moden romantikk.

La Robert Redford lede oss alle inn i fristelse – uansett alder. Så lenge vi kan henge med.

VI BØR GJØRE MER FOR FELLESSKAPET – NÅ! FRA JONAS TIL EL-FART.

Åpningstalen til Gard Støre på AP`s landsmøte handlet om felleskapet. Som han mente Arbeiderpartiet hadde eierskap til og derfor enerett til å bruke. Han stemplet særlig Høyre for IKKE å bry seg om fellesskap, bare individualisme og egetansvar.

I min slekt, min manns slekt , våre familier og i eget liv og virke har vi alle vært dedikert til å bidra til samfunnet, til byen og landet og til mer enn oss selv. Vi har vært Høyrefolk . Vi har valgt frihet for den enkelte til selv å forvalte verdier. Samtidig har vi trofast deltatt og bidratt til noe større.

Gard Støre provoserte meg. Jeg finner meg ikke i at jeg som høyremenneske skal stemples som usolidarisk og selvisk.

Å ta ansvar for seg selv og sine, forvalte egne ressurser og gjøre rett og skjell for seg er, verdifulle menneskelige egenskaper.

Men når det er sagt – jo sterkere man er, jo rikere man er – jo mer forpliktet er man til å dele med andre.

Vi lever i et rikt og godt land. De fleste av oss har fått det så mye bedre. Men samtidig har vi utviklet en sterk selvsentrering, en egoisme, en individualisme – en » jeg-har-det-nok- med-meg-selv-holdning.» Vi har øreklokker på, dukker ned i mobilen og ser hverken til Høyre eller AP. Vi velger bramfritt på øverste hylle. Samtidig reiser vi og farter mer enn noen gang. Vi har mindre forankring til byen og gaten, grenda og strøket. Vi bor både hist og pist og dermed er vi sjelden hjemme dag etter dag, uke etter uke, alltid.

AP har helt rett – vi burde være med opptatt av fellesskapet. Også Høyre burde snakke oftere og sterkere om sin gode og tradisjonelle høyremodell for samfunnsansvar og forpliktende bidrag til et bedre liv for alle. Ta ordet fellesskap oftere i bruk, rett og slett.

I disse vårdager har vi sett en eksplosjon av el-sparkesykler. Selv har jeg aldri sett maken i bybildet. Aldri. Ungt folk farer avsted . Fenomenet er nettopp et utrykk på den jublende egenrådighet som er typisk for vår tid. Syklene er en kommersiell suksess – det er fritt fram for produsenter å fallby sine varer. Teknologisk kjempesmart. Fristende fart på 2 hjul , med bruk av app og mobil så ta den du finner, kjør i vei og legg den fra deg. Hvorsomhelst og nårsomhelst.

Myndighetene (?) vet ikke hva de skal gjøre. FrP Hoksrud sier det er ikke minst et fremkomstmiddel for bevegelseshemmede ! Når man trekker det kortet, da våger ingen å be om regulering eller forbud.

Det er klart at her må det raskt som fy settes rammer for el-sparkesykkel-trafikk .Det nytter ikke å be folk om å vise hensyn, ha holdninger, vike for andre. Her uler ung kraft på kryss og tvers. Vi vet jo at slik er det!

Skal vi snakke om fellesskapet? Skal vi også gjøre noe for fellesskapet? Ordførere, samferdselsministre, voksenfolk i alle lag og leire – politikk er å ta grep! Vis det ved å regulere el-sparkesykkelbruken. Nå!


RAPPORT FRA EN GAMMEL-ROSA BLOGGER.

Jeg ble ledet inn i fristelse av Aylar og Thomas – to unge sympatiske og selvlærte eksperter på sosiale medier generelt og blogg spesielt. . Vi møttes i NRK radio for å diskutere dette nye fenomenet. Som Seniornett- formann ble jeg hyret inn. antagelig for å bli forarget. Jeg ble forført. Dette ville jeg være med på!

Thomas lærte meg alt om hvordan. Et domene, en egen blogg. og publisering via Facebook og Twitter. Aylar lærte meg hvordan man kunne tjene penger! Hun hadde visstnok tjent hundrevis på en julekalender på sin blogg!

Jeg ville oppnå 2 mål med min blogg.Jeg ville kunne mene og skrive, når som helst og om hva som helst. Jeg ville ha en stemme i fellesrommet. Og sannelig rette opp denne blogg-kulturen ved i meget voksen alder bidra med voksen mening. Og publisere dette for all verden ( i teorien)

Å skrive bok tar tid. Man må ha forlag, man må få plass i bokhandel, man kan håpe på omtale ( god selvsagt) og endelig salg. Å bli lest er nå en ting, men jeg ville jo bli rik – som Ragde f.eks. Jeg har skrevet 5 bøker. Det ble heller økonomisk labert.

Så kunne jeg selvsagt sende meninger til Aftenposten. Der fikk jeg beskjed om at innlegget var for langt, at jeg måtte kutte ( hater det) og så kom det kanskje på om en dag eller 10. Da var jo saken min uinteressant. Å gå på trammen hver dag for å se om jeg var på trykk i avisen, var forstemmende.

Å ha sin egen blogg var fortreffelig og passet meg godt.

Hva gjaldt å tjene seg rik på bloggen, var derimot et tap- prosjekt. Jeg henvender meg jo til godt voksne lesere. De er en smal kjøpegruppe. Det måtte i så fall være annonser for piggsko og brodder, støttestrømper og apotekvarer. Selv Enklere Liv overså mitt potensiale – eller rettere sagt -de skjønte jo at lesere og kunder var jo ikke blogglesere!

Debatt på NRK tirsdag ble en illustrasjon, en nesten absurd sådan – på hvordan bloggere fråtser i skammelig utlevering av av sin private og dypt personlige tilværelse. De heter forøvrig influensere som er en ny profesjon i fellesrommet vårt. Men deres virksomhet og påvirkningskraft for hundre tusen av norsk ungdom ( barn !) er skremmende. De skiller ikke heller mellom person og merkevare! Så da står kommersielle kraft industri på ung kropp og ungt utseende i kø for å annonsere. Meget spekulativt for alle parter.

Noen fremstår som uskyldsrene skjønnheter og er visstnok lei seg for å ha hatt tragisk påvirkning på sine tilhengere. De lager jammen meg kommers av å legge seg flate. De gjør maksimalt ut av skammeligheten.

Gjett om man kjenner seg utgammel og rynkete, ikke bare i ansikt, men også i sjelen. Jeg som mener vi eldre SKAL delta i fellesrommet, stå opp sammen med ung kraft, lytte og lære og korrigere. Også seg selv.

Men til så lenge – jeg prøver å hilse mot fremskrittet. Jeg blogger nok engang i håp om – nettopp – å la solen skinne på trollet så det sprekker.

NÅR NETFLIX ER VERD BÅDE TID OG PENGER.

Jeg hører alltid på Sidsel Vold. Hun er min favoritt der ute i verden. Også her hjemme. Hennes bok om årene i Israel har gitt innblikk i et land og en kultur som vi stadig har vanskelig med å forstå. Sidsels bok hjelper

SHTISEL har Sidsel sagt på Facebook at jeg skal se. Jeg visste det vel – ! Jeg tastet meg inn på Netflix der og da. Jeg har blitt helt hektet. Jeg hygger meg i seng og søvn med nok et møte med den jødiske familien min.

SHTISEL ble lansert i 2013. Den har gått i 2 sesonger .De planlegger den 3. .Hver sesong har 12 episoder. Den er produsert i Israel og viser oss livet i en jødisk familie som lever i bydelen Geula i Jerusalem. De snakker Yiddish og er en ortodoks gruppe mennesker som strever og lever som alle andre vanlige mennesker skjønt de jo for oss er helt uvanlige.

Det er nettopp poenget! Dette er ingen politisk kamparena av en tv-serie. Familien vi møter i generasjoner er strippet for samfunnspolitisk propaganda. Selv Palestinavenner vil kunne like hva de ser.

Hovedpersonen er Shulem Shtisel, en patriark og Rabbi ved den lokale yeshiva som er en skole for studier av Torah. Hans yngste sønn Akiva, er vår unge helt . Det er søsken og barnebarn, enker og forlatte mødre og alt sorg og glede som alle familier deler i den ganske verden.

Bare at her blir vi med i en strengt religiøs og Internett-fri tilværelse. Klær og skjegg og bønner, ritualer i hjemmet rundt mat og drikke. Fest og dans og moro, men også det motsatte. Miljøet er langt fra religiøs ekstremisme. De karakterer vi blir kjent med er åpne for sekulær livsstil. Selv gamlemor installerer Tv og nyter gamle amerikanske cowboyfilmer.

Det er en befriende og spennende Tv-opplevelse. Så langt fra Hollywood og Downton Abbey vi kan komme. For ikke å snakke om Heimebane.

Ikke kan jeg så meget om jødisk ortodoks liv og levnet. Ofte virker det skremmende der de troende står ved Klagemuren i sine sorte klær og hatt og krøller og dunker frem sine stille bønner. Og hva er mer politisk korrekt enn å fordømme såvel Israel som ortodokse miljøer både der som her.

Jeg er overbevist om at SHTISEL fremmer toleranse og forståelse. Uansett gir den kunnskap og innsikt.

Gå inn på Netflix. Hør på Sidsel Vold !

KUNSTEN Å KJEDE SEG.

Shirley Maclaine sier vi skal kjede oss 2 timer hver dag for å være kreative.Det kan man si hvis det er frivillig og hvis man ellers har passe nok av det meste. For ikke å snakke om – hvis man er frisk.

Jeg har vært operert og måtte i rekonvalesens i 6 uker. Jeg kunne blitt så kreativ! 6 uker riktignok i eget hjem med alt av bøker og musikk og Mac og Tv . Med skam å bekjenne – jeg klarte ikke kunsten å kjede meg. Jeg ble langt fra kreativ. Jeg var inne i et privat univers i hodet hvor alt handlet om rygg og bein og søvn og trening. Jeg tror man blir dum av å være i rekonvalesens.

Det er viktigere enn noen sinne å kunne kjede seg. Som barn ble vi opplært til å kjede oss. Vi måtte gå til gudstjeneste, på konsert, være i voksenmiddag, gå på museer og maleriutstillinger. Det var bare å følge med , holde tyst til vi ble spurt. Familiens eldste og overhode spiste lenge og lite, men vi barn fikk aldri gå fra bordet før han var ferdig og hadde takket Vårherre for maten ( som også var kjedelig)

Det har sannelig kommet godt med i voksenlivet å ha lært å kjede seg. Uendelige foredrag, for ikke å snakke om dårlige taler som alltid også var lange, viktige forelesninger som lett gled ut og forbi, flyplassventing, – jo vi har lært oss knepene. Enkle jogaøvelser med inn og utpust, å finne et punkt i ryggen på han i stolen foran og gå inn der. Noen av oss måtte også se kjedelig filmer som varte og varte. På konserter som ble feil, så man etter partitur-boken på dirigent-pulten som heldigvis viste at tykkelsen på sidene til høyre nærmet seg slutten.

Vi kan kunsten, vi som vokste oppunder en hel verdenskrig. Idag har vi erfart at barn straks får et nettbrett så de oppfører seg stille ved bordet. Og kom ikke å snakk om ALLE voksne som har mobilen ustoppelig nær og nødvendig (?) . Man deltar i forhandlinger samtidig som man taster og mener. På flyplasser er brettet det første man åpner og der sitter man, uten å se andre, uten å snakke og følgelig uten å kjede seg ett sekund!

Å sitte stille på venteværelset, på benken, selv i egen by, sitte uten mobil, sitte å sanse og se, sitte å kjede seg – det er en kunst! Og hvis Shirley Maclaine har rett – ja så kommer vi oss hjem eller på jobb deretter og har fått inspirasjon og ideer. Helt av seg selv. Visstnok.

Mat må man ha.

Noen år tilbake deltok jeg på Mørketidskonferransen i Tromsø. Siden jeg hadde «sort belte» i omsorg og pleie, var jeg invitert til å holde foredrag for sykepleierne – det var deres arrangement.

Min sluttappell til dem var at 2 krav var vesentlig : 1) pleiere skal alltid smile mot pasientene. Hvis de ikke er smilende, vennlige mennesker bør de finne seg et annet yrke. Gå med aviser om natten f.eks

2) ernæring-ernæring-ernæring. Eldre mennesker trenger mer enn unge og friske, sunn og variert mat. Syke og alle i rekonvalesens må få tilbake appetitt og spise godt, gjerne smått . Derfor må pleierne lede sine pasienter inn i fristelse! Få den eldre herre til å like ny og annerledes og vakker mat og glemme kjøttkakene i brun saus med blomkål i sving.

Vi pepres med mat-tips, med eksotiske retter, med helsekost i hver bit, nye måter å gjøre kjente råvarer til hverdagskost, Tv og aviser og magasiner har hver bidige dag fristende retter som vi alle kan servere oss selv og våre nærmeste.

Bare ikke syke og gamle på institusjoner.

Selv er jeg rekonvalesent i hjemmet og trenger å bli servert mat som pleiere tilbereder. Mangel på god søvn og mangel på matlyst henger i hop. Man spiser dårlig fordi man sover dårlig. og man sover dårlig fordi man spiser dårlig. Trening og uteliv er begrenset. Men pleierne kan alt om plaster og piller, Men ikke om mat! Er man trist til sinns og mangler sultfølelsen, må man aldri bli servert » stygg» mat eller stor mat. Man må ledes inn i fristelse med vakker mat og små mat. Utdannelsen de har fått går ikke på ernæring! De er kjempeflinke og smilende, men hva hjelper det når brødskivene er høe og gulosten er paddeflat.

Vel, så lenge man kan løfte glasset og ellers har hodet på plass for radio, bok og tv skal man nok komme seg ut og opp og videre. For slankere blir man jo!

Og snart er kaffen klar!

KUNSTEN Å SNAKKE SAMMEN.

Så sitter vi der, da. Ferdigspist og ferdigfeiret siden november. Det er jul og plutselig er alt ganske så  stille. Det  ustoppelige førjulskonserttilbudet, boklanseringer, teater og morro-oopptreden,  sosialjulebord i enhver forening , , styrer, vennekrets og på jobben – alt er over og forbi.

Romjul er det stilleste vi vet. Bare nyttårsaften smeller vi til. Men så kommer januar som aldri tar slutt og som er mørk og fattigslig , ikke minst på konto.

Sporten redder de mange. Man møtes i sporet eller i bakken. I riktig gamle dager var det tid for de store middager med familien og venner, slekt og naboer.Men denslags gjør vi altså unna i desember.

Og  fellesrommet er nedskallert. Bortsett fra NHO-middagen, er det offentlige i dvale. Og godt er kanskje det.

Hvis vi så likefullt møtes, må vi snakke sammen. Ikke med betroelser – de blir gjerne så banale. (Vi har nok med våre egne banaliteter) . Og ikke om sykdom. Og ikke om barnebarn. Da  har vi gått tom for temaer.

Jo eldre vi blir, jo mer interessante er vi. Derfor må vi snakke sammen om noe som løfter oss og gir inspirasjon både til oss selv og andre foran peisen.

Herved anbefales følgende temaer:

1) Snakk bok! Hva leser du for tiden?

Folk leser mer enn vi tror. Før eller siden befinner man seg på solseng ved havet. Det er en stor lykke hvis man bare har med seg en GOD bok, tykk og viktig. Ungt folk har det travelt ved havet. Vi eldre er der for å hvile og få styrke. Men noe av det mest oppmuntrende i livet, er å notere seg hvor mange som leser bok når de ferierer!

Og når folk på buss og trikk har nesen ned i en skjerm, og mange ergrer seg over det – så tenk på at de kanskje leser bok på brett! Folk leser og leser. Og derfor vil vi så gjerne snakke om boken også.Bare prøv – sett igang!

2) Minister Skei Grande la nylig frem sin kulturmelding. Der sier hun at hun vil løfte opp DANNELSES-BEGREPET. . Hva er dannelse? Kjør debatt. ! Er det å være pen i tøyet, snakke fransk, åpne døren for damer, vise hensyn, har respekt, være boklærd??? Selv har man sittet til bords med mye fint folk. Utpå kvelden har det nok hendt at staffasjen slår sprekker og blir plagsom og merkbar.

Og motsatt – det enkle, hardt- arbeidende hverdagsmenneske har vist seg å ha en dyp, forpliktende livsførsel av edel karakter – uten å ha lest bok hverken på norsk eller fransk. Dannelse – hva er nå det?

3) Hvem av nålevende personer vil man ønske seg som sidepassasjer ombord på en lang flytur? Da gjelder ikke ektefelle eller nær kompis.

Det er et gøyalt tema. Selv vil jeg ønske meg Kong Harald, helt for meg selv i timesvis, Både fordi jeg,  i likhet med alle nordmenn, tror vi er bekjente. Han har jo alltid vært der. Nå vil vi kunne snakke sammen, le sammen, kanskje være stille sammen. Kongen er jo en av oss og dessuten en så kunnskapsrik og erfaren mann . Kinodamen kunne jo bidra med å snakke film med Majesteten. Det har vi gjort før, forøvrig.

Leiv Ove Andsnes vil jeg ha i nabosetet. Jeg har truffet ham altfor kort og sjeldent. Musikk er den kunstart jeg ikke kan leve uten. Tenk å snakke med vår fremste konsertpianist i timesvis. I ro og mak. Uten publikum. Uten flygel.

Den gode samtalen – å konversere som det heter i dannelses-språket  – er føde for sjelen og gir vett i pannen. Den blir spenstigere jo rettere vi sitter, er min erfaring. Derfor er det rundt spisebordet det blir som best. Når vi er maks 8 personer kan vi alle snakke med hverandre. Går vi mot sofaen, blir vi mer oppløste i rygg og hode. Og mindre spenstige i snakket.  Så sitt til bords  – sammen og lenge.

Bryt brødet, løft glasset og la praten gå.