I DISSE DIGITALE TIDER.

Det er ikke lenge siden den godt voksne og vakre Lise Fjeldstad, skuespillerinnen, stod frem for alt folket for å beskrive hvor vanskelig det var for henne og andre eldre å delta og beherske den digitale tilværelsen. Sånn til hverdags.

Lise og jeg er like gamle. Vi er begge klare som egg i hodet, vi har begge energi og livslyst til både å bo og virke i fellesrommet, være med å bidra. Kort sagt – vi verken sitter pal i kosestolen eller trenger til døgnhjelp i hverdagen. Vi greier det meste selv.

I 8 år var jeg styreleder i Seniornett. Det er en skole for eldre å lære seg å beherske nettet – mobil og PC og Mac. Dengang var vi bare i starten av den digitale bølge. Da dreide det seg først og fremst å kunne bruke nettbank og PC til mer enn å motta bilder fra barnebarna i Australia. Seniornett hadde kurs og opplegg landet rundt. Behovet var enormt.

Det er fortsatt enormt.

Selv er jeg råflink til å bruke alt digitalt. Podcast og blogg, samtlige plattformer, det meste av appen og kanaler på små og store skjermer.

Da Lise Fjeldstad beskrev sitt behov for hjelp, kjente jeg på hvor alvorlig situasjonen egentlig er. For hundre tusen eldre i det ganske land. Det kreves nå avstemning om Viken på nett, helse og strøm og skatt og reiser og corona- sertifikat. Det går ikke med et papirark i lommen. Alt og det meste er på nett.

Nå er det et faktum at det ligger i den menneskelige natur hos eldre folk at de både er langsommere ikke bare i kropp og hodet, men også i sjelen. Eldre mennesker vil tenke seg om før de går inn i det nye, de er skeptiske og tvilende. Ungt folk tror alt nytt er spennende og fremtid. Eldre tror ikke det. De vil ha tid til å fundere, tenke seg om.

Den digitale verden har ikke tid til å la oss vente. Bare mens jeg skriver dette, har noen funnet på en ny tast og dings og kanal. Det eldre menneske blir kastet ut av sentrifugalkraften – det går for fort!

Lise Fredstad kom med en ide at eldre måtte få hjemmehjelp til å bruke mobil og nett som ustoppelig blir nytt og vanskelig. På samme måte som eldre får kroppshjelp bør de få digitalhjelp.

Selv vet jeg at jeg ikke må be egne ungdommer om hjelp, men andres. De er både mer tålmodige og vennlige. Forsynet har gitt meg en ung Thomas som er selvlært digital ekspert og er blitt min stimulator og nødhjelper og venn.

Til slutt – jeg er pessimist hva gjelder alderdommen i den digitale revolusjon. Det kommer en fase hvor man rett og slett faller ut av tiden, den digitale tiden.

Det gjelder bare å henge med så lenge man har seg – før man blir innhentet. Da må man gå til boken – ikke den digitale, men den med stor skrift og stive permer.

VI SOM HAR MØTT DRONNING MARGRETHE .

Jyllandsposten ber oss om å fortelle hvordan vi har møtt dronningen av Danmark. Hun har nå 14.januar vært regent i 50 år. Hadde det ikke vært for pandemien, skulle det vært en gedigen markering over det ganske danske land. Men nå blir det en dempet og annerledes feiring av denne historiske dag og en strålende høyst levende monark.

Avisen har altså sin plan for å bidra med sitt. Ikke at jeg har tenkt å sende min blogg avsted, men fra min skriveplass på Gimlehøyden kan jeg som stor tilhenger av monarki både her og der, gi en beretning om dengang da jeg hadde den danske dronning som gjest på » min» kino.

Dronning Margrethe var ofte på ferie i Norge. Særlig likte hun fjellturer. Da hun høsten 1995 kom tilbake til Oslo etter en lengre vandring og var gjest hos Kong Harald og Dronning Sonja på Slottet, fikk Kinodamen en telefon fra Det Kongelige Slott. Dronningen av Danmark ønsket å se filmen » Kristin Lavransdatter» av Liv Ullmann som hadde hatt stor suksess på norske kinoer. Om det var mulig å arrangere en privat visning.

Selvsagt. I administrasjonen hadde vi en perfekt kino med 22 plasser – perfekt teknisk og behagelig stoler og anledning til servering av noe i glass og hånd. Kopi var tilgjengelig – alt gled som smurt . Kinodamen meddelte Slottet raskt tilbake at alt var klart for kongelig besøk når det måtte passe.

Det ble veldig kongelig besøk. Både Kong Harald og Dronning Sonja ville se filmen pluss gode venner som kunne komme etter en lunsj på slottet. 15 gjester totalt. Og det var ønskelig at besøket skulle være » hemmelig».

Staben ble informert. Alt ble pusset og glanset og toalettet ble til og med opprustet. I tilfelle… Politiet kom på sikkerhetskontroll. Kinomaskinist og den eldste kontrollør ble uniformert. Kinodamen i dannet tweed.

Det ble gjort klar champagne og Ingeborgs ostekake som egnet seg for å spise stående fra hånd.

Til avtalt tid kom først de sivile gjester i minibuss. De ble ønsket velkommen og geleidet opp i kinosalen. Så kom beskjed om at den kongelige eskorte var på vei. Så der stod Kinodamen på fortauet, hilste med knebøy de 3 kongelige. Dronning Margrethe var nytt møte – de norske majesteter kjente man fra tidligere besøk.

Den danske dronning er ingen «smal-talker» . Hun går rett på sak, spurte raskt om bilder i korridoren, og enkle spørsmål om bedriften. Og før vi startet forestillingen var det vennlige undringer om den spesielle kinosalen og hvorfor. Kinodamen hilste fra Liv Ullmann som ikke kunne være tilstede og måtte minne samtlige gjester om at det var røkeforbud. Munter humring som lettet vertinnens nerver . Dronning Margrethe røkte visstnok med begge hender.

Da gjesten så inntok setene, hadde de tre kongelige et lavt bord foran seg på første rad. Dronning Margrethe tok plutselig av seg øreklips og la dem ved champagneglasset, løsnet på belte og satte seg godt til rette inn i stolen. Dronning Sonja satt rak og rett i over de 2 timer filmen varte.

Filmen er den lengste jeg har opplevd. Jeg var så redd for at kopien skulle ryke, at noe skulle gå galt. Men heldigvis – visningen var feilfri, stemningen var riktig – det er rart med å ha trening i å merke reaksjoner hos også kongelig publikum.

Dronng Margrethe tok straks styring over samtalen etter visning. Hun ville vite alt om hvor filmen var tatt opp osv. Hun var meget begeistret og takknemlig og smilende vennlig på alle måter. Kong Harald hadde humrende og muntre kommentarer og Dronning Sonja varme takksigelser.

Så gikk vi mot heisen. Der stod Kinodamen med dronningen av Danmark. Konge og dronning av Norge – bare vi i 4 i en grei heis. Det var en rar følelse når man ser det i større perspektiv.

Ute på gaten ble det glad avskjed. Mange publikummere hadde skjønt at det var storartet besøk siden bil og banner og eskorte stod parkert. Kinodamen vinket farvel og gikk opp til sine medarbeider og drakk champagne .

Da ringte VG og spurte om hvorfor jeg ikke hadde varslet pressen. Det var helt ulikt meg.

Men en avtale er en avtale – besøket var hemmelig. Og uforglemmelig.

NY BIL PÅ VINTERVEIER.

Nå har også jeg fått el-bil. Flunkende hvit og vakker og siste modell. Riktig størrelse for medbrakt rød rullator. Setehøyden er perfekt for en eldre sjåfør. Har ikke sjekket hvordan det er å sitte i baksetet – hvem gjør forresten det når man prøver en ny bil?

Et viktig poeng ved min nye bil er hvor bred den er. Den skal nemlig igjennom et lengre og trangt portrom for indre parkeringsplass. Det er 14cm klaring når sidespeilene er slått inn. Hver bidige gang strammer man alle nakkemuskler, sensorene uler og røde lys blinker. Det går sakte og usikkert, men det glir. Man nistirrer på klaring til venstre og vet da at det er plass på høyre. Det er det.

Dette vidundere av en bil – jeg elsker å kjøre bil – er sannelig en utfordring. Alt er nytt! Det som før var på høyresiden av rattet, er nå omvendt. Det varsles om det minste, det gjelder å konsentrere seg – inntil alt skal bli en vane visstnok. Det er bare å trene hver dag.

Etter en drøy times intensivkurs med Ida – hun som overleverte vidunderet – var det å greie brasene på egenhånd. Det ble nødhjelpstelefon til Ida stadig vekk. Hvor var setevarmeknappen, hvor var varmejusteringer, hvor var luftsirkulasjonen når det dugget, og hvordan fungerte vinduspussere?

Så var det å lade bilen. Hvordan får man opp det innerste lokket? Alltid en liten knapp som man aldri hadde lært seg. Det samme når bilen var fulladet og den tunge kontakten skulle av.

Jeg hører til dem som aldri leser bruksanvisninger ( ikke matoppskrifter heller) . Bruksanvisninger er skrevet av eksperter som tror de leses også av eksperter. Min venn Finn Carling – forfatteren – fikk jobb hos Phillips i sin tid for å hjelpe dem med nettopp å skrive så vanlig folk forstod hvordan og gjerne hvorfor deres apparatur kunne fungere.

Å få splitter moderne elektrisk bil i desember gjør læringsprosessen ekstra bratt. Det er mørkt. Det er sludd og snø og glatt. Fotgjengere er også mørke.

Når jeg neste gang får en ny bil om ca.10 år, vil jeg ta den imot i vakre mai. Da er det lyst. Riktignok er jeg da 93 år, men man skal jo skjerpe seg både i hodet og fotpedalen.

Nå mener forskere at biler i fremtiden vil bli førerløse. Da er jo problemet mitt løst!

Til sålenge – ønsk meg lykke til.

MÅ VI HA DET TRAVELT ?

Det er førjulstid. Det heter advent – men det vet ikke folk flest hva er eller betyr. Bortsett fra denne staken med 4 lilla lys eller 4 kubbelys i granbar på fatet. At advent har med å vente, forberede, nærmest faste og se frem til middagen på selve julaften – se det er helt fortrengt. Julen slutter på julaften. Da er vi overmette på pinnekjøtt og ribbe. Vår moderne jul starter fra midt i november.

Ukene før jul er travle. Folk haster omkring. Kjøpesentra og butikker har nisser og trær og » Stille natt» over høyttaler. Media er fulle av kjøpepress på reklamesidene.

Det finnes ikke det sangkor som ikke skal holde flere konserter. Det er ikke den syklubb ( hva nå det er ) som ikke skal ha julelunsj. Enhver arbeidsplass arrangerer julebord – skjønt nå kan det jo bli avlyst av korona.

KUlturscener med store eller små oppsettinger har fristende tilbud. Kirkekonserter og juleforestillinger står tettpakket. Det er ikke den artist som ikke synger julen inn.

Foreldre med skolebarn løper fra avslutninger på skoler og til alle fritidsaktiviteter for sine håpefulle – fotball og ballett og sang og spetakkel.

Aftenposten hadde nylig et innlegg fra en fortvilt småbarnsmor som var på sammenbruddets rand. Hun var stresset av alt hun som mor måtte være med på og ta aktiv del i.

Dessuten er jo mødre og fedre i full jobb – med de sosiale forventninger som er der til kollegialt samkvem og som de også må bli med på,.

Og så er det hjemmet som sannelig krever mor på plass. Der skal pyntes og pakkes og bake kaker og koke lutefisk. Stjerner i vinduet og lyslenker på balkongen. Uten kvinner stanser kosen. Ikke minst i julen.

For all likestilling til tross – gjett om vi kvinner kjenner på det. Dette kan føre til et lite sammenbrudd – som Ebba Haslund skrev i boken fra 1975. Fortsatt i 2021 stresser altså moderne kvinner på førjulstiden uutholdelige forpliktelser.

Det er som arvesynden – den kommer i 7 ledd. Den sitter i oss kvinner.

Merkunderlig nok – selv i en alder av 83 år hvor man lever uten mann og barn og barnebarn og er helt avgått – selv jeg tar meg i å registrere denne arvesynden og må ta meg i å opparbeide et forsvar for IKKE å ha det travelt. Noe må liksom være galt! Egentlig kan jeg bare tenne et lys , sitte med boken, strikke og se Netflix midt på lyse dagen. Men nei – jeg må jo ha det travelt! Gode venninner baker og sylter og lager hjemmemarmelade . De finner frem til riktige leker og sportsutstyr og pysjamas til de yngste. De er så flinke , og håpløst nok sammenligner man seg med alle 5 på en gang!

Ebba Haslunds bok leste jeg som yrkesaktiv og småbarnsmor i 1975. Den traff som et sleggekast. Både i tanke og praksis. Jeg var selv på randen.

Nå forteller mine unge kvinner rundt meg at de har det på samme måte. Fedre har riktignok blitt bedre fedre. Men likefullt – julekvinner og julemødre i 2021 julestresset like meget som Ebba Haslund beskriver for 46 år siden.

I skrivende stund råder det stor usikkerhet om hvor innestengt og nedstengt og koronarammet vi blir i julen og hvor mye elektiske lys vi har råd til å tenne.

Det kan bli mørkt. Og rett og slett mindre travelt.

God advent.

KÅRE WILLOCH – OGSÅ BEST PÅ KINO.

Det var en tid hvor kinokulturen og filmtilbudet i Oslo hadde en stor oppslutning. Byen hadde et tilnærmet monopol – alle kinohus hadde en egen profil og repertoaret måtte ha en kulturell forpliktende bredde. Kinoen var jo kommunal, eid av publikum selv og skulle dekke et tilbud til høy og lav, ung og eldre. All norsk film skulle bli vist og viktig var å balansere opp europeisk film mot den angloamerikanske dominans. Nordisk film og » den andre filmen» – asiatisk og film fra sjeldne kulturer ble vektlagt og vist.

Statsminister Kåre Willoch var inne på tanken om også å omgjøre kommunal kinodrift til privat foretagende. Siden denne kinodamen hadde statsministeren som nær bekjent, ble det utvekslet mang en meningsutveksling mellom oss om dette. Men Kåre Willoch tenkte klokt – det som er i orden, bør ikke repareres. Oslo Kinematografer forble kommunal i hans tid.

Kåre Willoch var en sann kinovenn, nemlig. Han kom mer enn gjerne på premierer, men tok ofte nærkontakt med kinodamen for å få en anbefaling sånn til hverdags. Han og AnneMarie var trofaste besøkende – kino er jo så upretensiøs og kan bare tas i farten når man har en ledig stund.

Jeg husker godt at han gikk på Gimle kino for å se en tåreperse av en amerikansk film – «Terms of Endearment» med Jack Nicholson og Shirley MacLaine. Jeg undret meg over hans valg, men i etterkant har jeg tenkt at Kåre Willoch som var en veldig privat og litt sky person og alltid vennlig og med kontrollert agerende – kanskje han likte å sitte der i kinomørket og la følelsene ta tak. Kinorommet er jo det eneste rom hvor vi kan gråte. Det kan også statsministre trenge til – tenkte jeg.

«Man blir bedre statsminister jo mer man går på kino» . Film på kino den gang da ga en nærhet til hva som rørte seg blant folk flest. Dessuten var kinofilm den kunstart som nådde verden ganske samtidig i motsetning til andre – litteratur – opera – musikk – billedkunst. Idag er det digitale rom globalt fullt av alt og det meste. Det er bare å taste vei.

Kåre Willoch var min favoritt statsminister fordi han gikk så mye på kino. Hverken Gro eller Stoltenberg fant veien til Oslo-kinoene så trofast og så ofte.

Statsvitere og historikere får forske på Kåre Willoch som politiker og statsmann . Kinodamens analyse er kun en sorgmunter parentes .

Med dyp takknemlighet.

JO BIDEN – IKKE TENK PÅ DET.

Presidenten fylte nylig 79 år. Han ble grundig undersøkt på sykehus. Han var veldig frisk, bortsett fra tidvis host og hark på stemmen. Og han hadde blitt stivere i gangen.

Den ranke og flotte herren antydet at han ville ta gjenvalg i 2024.

Han må ikke det. Dessverre – han blir for gammel.

Jeg var nær Astrid Gjertsen – den tidligere politiker og statsråd. Hun var 10 år eldre enn meg. Hun sa til meg: husk, Ingeborg, når du blir 80 år, da begynner kroppen å bli gammel. Det går bra til sålenge. Hodet og tanken kan være spenstig og fri. Men kroppen blir ikke det. Tvert imot.

Både Astrid og all  statistikk viser at fra 80 år blir det hyppigere reparasjoner, hyppigere sykdom, mer legebesøk og piller og slitasje. Og alder – rett og slett. Astrid ble 90 år. Jeg er 83. Jeg husker på henne hver dag.

Jo Biden vil også kjenne på det. Som president vil han måtte ha en stemme, helst sterk og klar. Legen sier at stemmen vil bli svakere.

Han må opp og ned flytrapper, gå ustoppelig på røde løpere, være viril og i farta. Legen sier at han vil ha stivere kropp.

USA har hatt president i rullestol. Det var den gang.

Da Astrid Lindgren fylte 85 år, fikk hun besøk av Kronprinsesse Victoria. . Forfatterinnen satt i sin stol,ba gjesten bøye seg ned for å hviske henne et godt råd.

«Pass deg for fotografene»

Nettopp. En president eller kongelig eller hovedfigur i samfunnet blir fotografert uopphørlig, fra alle vinkler og i alle situasjoner. Ikke bare på løperen eller på tronen eller talerstolen. – men når de klør seg på nesen eller tar en gjest eller en dupp – de blir fanget inn av kamera.

Som slett ikke er fotografenes linser, men alle og enhver med sin mobil.

Det går ikke lenge å ha gamle statsledere. Det er for brutalt.

Og jeg som hyller de eldre, kloke og de vise ! Men de kan jo skrive bøker, blogg og podcast.

Dear Jo Biden – do not even think of it!

HVEM HAR RETT -GJESTEN ELLER KELNEREN.

Det har vært lørdagslunsj på Theaterkafeen ved Bord nr. 9 som har vært reservert siden 1946. Vi har arvet bordet etter Gutta på Skauen. De var 5-6 herrer som bestemte seg for at de først skulle vinne verdenskrigen for så å ha sin daglige lunsj sammen. På Theaterkafeen ved Bord nr. 9. Klokken 12 til 13.

De er jo alle steindøde, men tre av oss har fått bordet i arv. Vi ble nemlig invitert av ymse grunner og satt i flere år med heltene fra krigen og ble sittende der. Arven ivaretar vi med stolthet og glede. Vi kan ikke klare lørdagene uten å møtes.

Lunsjen varer bare 1 time. Det er te og vann og smørbrød eller omelett.

Vi sitter ikke ved bord nr. 9 på grunn av maten. Samtalen og vennskapet er hele poenget. Apropos samtalen – ukene før jul på den tradisjonelle restauranten er stapp-full av gjester. Det betyr støy! Det summer ikke. det støyer. For alle vet at akustikken etter at de fjernet gardinene, er et problem. Men vi kommer uansett. Selvsagt. Vi vet og kan alle knepene både mellom oss og mot kelnerne.

Det er fortsatt etterdønninger etter pandemien på Theaterkafeen. De har mannskapsmangel . Restaurantbransjen og hotellene får ikke den tiltrengte arbeidskraft. Det blir mye vikardrift og » forbipasserende». Vi trofaste gjester noterer oss at noen tydelig er på opplæring.

Ved Bord nr. 9 er vi enkle forlangende, men vi elsker selvsagt både å bli gjenkjent, men også å bli servert vennlig og proft.

Idag ønsket vi rekesmørbrød. De kom raskt, teen like så, men til vår forskrekkelse hadde sukker blitt erstattet av honning til teen.. Men vi tok det som munter overraskelse og lot det bli med det.

Rekene på smørbrødet var tilnærmet katastrofe. De var få og trette og tørre. Som nevnt – vi lager aldri drama av slikt. Vi har så mye å snakke om.

Da den svenske kelner skulle rydde ut og så ta imot betaling – vi betaler alltid hver for oss – så spurte han om det hadde smake godt.

Siden han spurte, var svaret nei. Rekene smakte tapet. Han ble forskrekket, mente vi burde ha tilkalt hovmester. Noe vi straks bare nærmest vinket vekk. Vi var klar til hjemfart og ville bare betale. Klokken var dessuten like før timen.

Vi hadde dog 5 minutter, ble sittende, det var noe viktig vi måtte lørdags.-tipse hverandre om. Da kom kelneren tilbake. Han hadde selv smakt rekene på kjøkkenet. Han meddelte oss at de var fremragende. Og slo til – han hadde vært kelner på en skalldyr-restaurant i mange år i Stockholm. Den satt.

Konklusjon: hvem har rett gjesten eller kelneren?

ET BIDRAG TIL LEGENDEN.

Kanskje kan Thor Heyerdal og Liv Ullmann finnes på plakat i den ganske verden. Vår nyeste verdensnavn – Ole Gunnar Solskjær – finnes på plakat. Hør her:

Det må ha vært i 1996. Vi var 3 voksne venninner på den årlige utenlandsreisen i februar. Vi var alle veldig gift, men ønsket hver vinter å forlate mennene og bare være oss tre. Det er faktisk lurt å være tre – når en av oss en dag var litt slunken og trengte hvile – hadde de to andre like fullt selskap.

Vi reiste også for å overleve januar – en måned vi alle slet med. Å planlegge en reise i den mørkeste tiden, hjalt godt. Vi reiste aldri i gruppe eller selskap. Bare oss og med vår personlige planlegging av hvor og hvordan og når, billetter og hotell.

I 1996 dro vi til Eget – til Luxor 5 dager og til Aswan 4 dager. Uforglemmelige dager – ikke minst fordi vi reiste med tog. Toget følger Nilen – alle floders mor. Mange foretrekker som Agatha Christie å la seg flyte i turistskip på Nilen. Vi toget langs Nilen.

Bare så det er sagt – man kan ikke komme en gang til denne jord og ikke besøke Egypt. Da selvsagt som oldtidssivilisasjon med byggverk, med hieroglyfer, språk vitenskap og kultur.

Vi tre skulle komme oss hjem til Norge og måtte derfor hente våre sovevognsbilletter i et reiseselskap i Aswan. Utenfor vårt hotell stod natt og dag en fast vognmann som visste at han kunne tjene gode penger til seg og sin familie ved å frakte voksne fruer med hest til og fra i hans egen by.

Vi skulle til reisebyrået. Vi viste Mohammed – som han selvsagt het, alle heter viser det – lappen med adresse. Så bar det i sakte trav i den historiske byen til byens minst historiske strøk, til lugubre bakgater og gråhus og myldrende hverdagsegyptere . Jeg tror ikke noen nordmenn har vært der før eller siden.

Da vi kom frem til riktig adresse, tråkket vi oss opp trappene i en nitrist bygning og fant en nitrist dør med et lite skilt – jo her var reisebyrået.

Vi åpnet forsiktig døren. Da var det på veggen mot oss bak en egyptisk kontorbetjent at det hang en diger plakat med bilde av OLE GUNNAR SOLSKJÆR! Selveste fotballgutten i fotballdrakt.

Alt annet var ingen ting på det kontoret. Småsnuskete og brunt, rotete og trist. Men altså OLE GUNNAR SOLSKJÆR som helt, som farao på veggen. Fra Norge.

Det var i 1996.

PS. Vi fikk våre sovevognsbilletter til Kairo. Det toget kom i brann dagen etter oss. Flere ble drept. DS

LIVET I KORRIDORENE.

Fru Lavinia i Det lykkelige valg undres over hva hun som nyvalgt representant på Stortinget egentlig skal bedrive der. Hun må søke råd hos sin ekspert, sin ektemann herr Celius. Hans råd er vidunderlig lesning i disse dager hvor politikk ikke er til å bære for oss som tar politikk på ramme alvor.

Nils Kjær gir oss en redningsbøye med sin komedie fra 1922.

Pendlersaken har vært opprivende. Ikke bare fordi vi har stirret inn i livet på Løvebakken – i korridorene – hvor godtgjørelsesregler, reiseregler, bostadsregler og lignende har vært virret rundt med av såvel våre folkevalgte, som av administrasjon og et kobbel av media.

Men fremfor alt fordi det avsløres at Stortinget som skal styre ved lover vårt ganske land , ikke kan styre verken seg selv eller hverandre. Ikke forstår de lovene de selv har utformet, eller så har de utnyttet dem til egen fordel.Dette har vært et stygt syn. Det synes også politiet!

Alle roper nå om tillit. Den må gjenreises, den er svekket. Det nedsettes komite og utvalg som skal rydde opp i korridorene -( ikke i salen der det handler om oss, om folket.)

Samtlige debattfora i samtlige media endevender begrepet tillit, hva det betyr og viktigheten av den i det demokratiske Norge. For vi topper listen over riker og land med høy tillit mellom makthavere og folk flest.

Siden man har levet i norsk politikk siden Nygaardsvold og Hambro og Gerhardsen – videre til Bratlie og Lyng og Willoch og Gro og sannelig Erna med – et helt liv fra oppvekst til student, til ekteskap og yrkesliv og debattant i fellesrom – så griper de siste dagers hendelser inn som rystelser.

Det er et begrep som ingen tar opp – nemlig RESPEKT. Respekt for kompetanse, for erfaring, for å være utvalgt og kanskje for alder. I min generasjon lærte vi ikke bare ordet, men også hva det betydde..

Respekt er større enn tillit. Tillit er medmenneskelig og mer om likestilling. Respekt er nedefra og opp – kanskje er det grunnen til at ordet ikke nevnes. Det høres udemokratisk ut. Og er altså politisk ukorrekt.

Vårt samfunn trenger til institusjoner og til ledere og folk i alle lag på stigen som inngir respekt og aktelse ( veldig gammeldags). Ikke som noe opphøyet og udiskutabelt, men som målestokk for verdier vi står for i vårt menneskelige fellesskap.

Stakkars Celius. Som ble ynkelig mest som ektemann, men også som stortingsMANN. Nils Kjær og fru Lavinia advarte oss.

Det var i 1922.

HVA HAR LARS LERIN OG EDVARD HOEM TIL FELLES?

Man kan undres – den ene er den fremste akvarell-maler i vår tid. Den andre forfatter med slektshistorisk romaner. salmedikt, biografier, oversettelser og skuespill.

Lars Lerin er hel-svensk, men med nærhet til Norge både i liv og virke. Edvard Hoem er den mest norske forfatter i vår tid – ikke minst med sin nynorske og kraftfulle språkform.

Lar Lerin er lett og leken og lavmælt og ber mest om unnskyldning. Hoem ser ut som en bjørnstjerne bjørson med en storm i hår og fremtoning og samfunnsrøst. . Begge fyller rommet på helt ulik vis. Begge er utagerende og aktive på hver sin arena., sitt univers.

Lars Lerin har nylig åpnet en utstilling her i Oslo. Det var lange køer på åpningsdagen , og hver dag nå fylles de få salene med et publikum som ser ut som Lars Lerin-tilhengere. Hverdagsansikter og politisk ukorrekte – bare stille folk i stille alder.

Edvard Hoem kom nylig ut med en diktsamling., ganske så overraskende. Diktene er sanselige og inderlige og gripende.

Og nå nærmer vi oss likheten mellom de to.

Bildene til Lars Lerin og diktene til Edvard Hoem har det til felles at de er klassiske, tradisjonelle – de slår ikke ut, men inn. De er umiddelbare- tilsynelatende enkle både i teknikk og uttrykk. Men de griper umiddelbart og dypt, uten motstand.

Selv kan jeg sitte i halvtimer foran et av Lars Lerins bilder av en husfasade – kanskje i Paris. Eller et rødt hus der borte bak snøen og i vinternatten. Bare sitte og sanse i stillheten.

Edvard Hoems dikt har rim og rytme slik jeg kjenner på at dikt skal være for meg. Det er egen hjerterytme i min poetiske lengsel. Jeg kjenner på at det er som en lengsel og blir en bekreftelse.

Og til felles har de alvoret. Det farlige beskrives med en slags letthet, -ikke skremmende, ikke håpløst, men forsonende og uendelig vakkert.

De har begge et eget lys over ord og bilde.