POLITIKERE PÅ PODCAST, INSTAGRAM OG TWITTER – ER DET ET GODE?

Skrekk og gru – vi har jo Trump!

Glem nå ham for et øyeblikk. For her hjemme på berget deltar våre folkevalgte og sannelig også ministre med aktivt og ustoppelig tilstedeværelse på sosiale medier.

Landbruksministerinne Bollestad sender lystelige foto av ektemann med bar overkropp i huslige sysler. Kulturminister Abid Raja twitrer i vei om hva slags sko man bør ha på vei til statsråd. Unge folkevalgte har laget podcast om hvordan folkevalgte har det med seg selv og andre på Stortinget. MIljøvernminister Rotevatn er fortsatt uopphørlig og meget profesjonell på twitter.

Er dette et demokratisk fremskritt, mon tro? Enkefruen som kommer fra et velmøblert hjem hvor maleriene henger rett, hvor man spiser med kniv og gaffel og ALDRI sitter til bords i bar overkropp – hun innrømmer at i møtet med denne nye utlevering på sosiale medier nok har snurpet munnen og rynket på nesen.

Hvor privat og personlig skal man være når man deltar i det digitale fellesrom? Som enkeltmenneske , men ikke minst som offentlig person.

Før konklusjon trekkes må Enkefruen nevne at hun støtt og stadig får på e-post «personlige » hilsener med oppmuntrende tilrop fra Høyreministre Sanner og Eriksen og sannelig nok Statsminister Erna til » kjære Ingeborg» . Innholds-riktige brev om siste seier for regjering og parti.

De er fullstendig upersonlige og tydelig masseprodusert, et slags industriprodukt.

Som Høyredame fikk jeg en oppfordring for uker tilbake om å sende inn et eller flere forslag til partiets programkomite – de tok gjerne imot ideer til en bedre politikk. Siden Enkefruen hadde i skrift og tale hevdet at ALDERDOMSKULTUR er fraværende i fellesrommet og at kanskje Høyre burde skape en ide-debatt omkring dette faktum – i likhet med Høyre-feminisme på 1970-tallet – så skrev jeg ned og sendte avsted til komiteen tanker og ideer om dette tema.

Jeg hørte aldri noe fra dem, så jeg ringte til Høyres Hovedorganisasjon for å etterlyse og gjerne understreke viktigheten av innholdet i min henvendelse. Jeg presenterte meg – uten at det gjorde særlig inntrykk – og ble videresendt til en saksbehandler eller sekretær. Nok engang sa jeg hvem jeg var, selvsagt, ( har nå levet som aktiv samfunnsdebattant i alle voksne år) , men den unge mann som var vennligheten selv og munter i replikken – han lovet å minne programkomiteens formann om mitt bidrag.

Jeg har fortsatt ikke hørt et skvatt

Tilbake til politikeres bruk av sosiale media – ikke med ferdigproduserte besvergelser og skryt, men som personlige tilstedeværelser , som levende utløp og innblikk for levende hverdagsliv . Som raske kommentarer i farten der og da. Og i et levende kortformulert språk

Enkefruen har kommet til at dette er en berikelse av demokratiet. Det går en syltynn grense mellom seriøsitet eller/og klovneri. Det viktige er at fordi politikere har blitt en yrkesgruppe som fra ungdoms-skole-stadiet begynner å forberede seg til en plass som folkevalgt på Storting og i styringsverk – . så har de fjernet seg fra oss hverdagsmennesker i hverdagen.

Ved å sende på Instagram, ved å twitre i vei og ikke minst delta i det levende Podcast-mediet – så byr de på seg selv! Plutselig er de som folk flest, akkurat så vanlige som oss. Og med enkle og direkte observasjoner vi skjønner oss på! Og gjerne med innsmett av klokskap og kunnen.

Bare et godt råd; ikke undervurder oss ! Vi er ikke dumme.


MED SKJELVENDE PENN.

Et av mine 3 nyttårsforsett har vært å skrive mer private brev. Og da håndskrevne på Alvøen klassiske brevpapir, selvsagt. Fordi min håndskrift er blitt skrukkete og stygg, har jeg enten bare sendt hilsener på sms eller e-post. Eller brukt tastaturet på MACen , printet ut gode ord og bare skrevet «Kjære du» innledningsvis og avsluttet med «Hilsen Ingeborg» for hånd, lagt brevet i en konvolutt og både funnet frimerke og postkasse.

Men altså ikke satt meg ned med penn og brevpapir. Og nå er selv navnetrekket blitt så alderspreget at jeg skammer meg over å hete det jeg heter – så ynkelig er håndskriften min blitt.

Men idag har jeg tatt meg sammen. Jeg har kjøpt meg en fyllepenn! Med blekk, med stift og i vakkert sort. Nå skal jeg trene!

Jeg trener kropp, muskler, pust og pes. Jeg trener hjernen med å disiplinere meg til å lese tykk bok minst 1 time hver dag – oppreist og våken, midt på dagen. Hodet blir så fullt av flimmer og inntrykk, av skumlesning på skjerm og bilde – rastløst gjennom aviser og magasiner . Å lese bok er å være stille. En treningssak!

Men altså – nå skal jeg trene opp min handskrift ! Så før jeg formulerer brev til kjære og kjente på Alvøens vakre papir, med tilhørende konvolutt – så skal jeg finne tekster jeg vil rett og slett kopiere. GJerne dikt jeg er glad i – for når man skriver for hånd, bruker motorisk kraft husker man også så mye bedre!

Apropos bok – en ny biografi om Karen Blixen i Afrika på 700 sider forteller om forfatterinnen enorme brevveksling – spesielt til hjemlandet Danmark, til mor og bror og onkel. Hun hadde ikke bare et imponerende forfatterskap, men også en uendelig korrespondanse med sine kjære. Pluss med all verdens nødvendige forbindelser, bekjente og venner – mest for å holde seg selv i sirkulasjon sosialt, men kritisk nødvendig – å skaffe penger til Farmen og sitt luksuriøse forehavende. Karen Blixen er mitt forbilde – nå også som brevskrivende. Vel er moren min i Himmelen, min ektemann, mine beste venner er døde, gudskjetakk lever søster og barnebarn – men her går det på mobil dag ut og dag inn. Så hvem søren skal man skrive brev til?

Kanskje skulle jeg nettopp skrive brev til dem jeg savner mest? Til min Kjell, FRancis og Lars Roar, pappa og mamma, Da slipper jeg jo frimerket og konvolutt – bare brette brevet og legge det i skatoll-skuffen.

Kanskje skal jeg skrive brev til Erna for å minne henne om at det kanskje burde være eldre folk rundt Kongens Bord. Jeg har en liste over Vise Kvinner og Menn – en håndskrevet liste! Men den kommer nok i samme skuff…

Så når jeg blir gravet ut fra lavastrømmen, vil man på Gimlehøyden finne håndskrevne dikt og forbannet løgn, tanker om lys og mørke, brev til godtfolk, og kanskje om hva man skal ha til middag en torsdag i 2020.

Må man kle seg pent når man ved skrivebordet og på skinndekket, på Alvøens klassiske brevpapir tar fyllepennen fatt og starter treningen med skjelvende hånd?

ER KUNST OG KULTUR PÅ FJERNSYN KULTUR?

Mye tyder på at svaret er nei. Når samtlige intervjuobjekt fra politikk og samfunn skal svare på spørsmålet om hvilken kulturopplevelse man sist hadde opplevd – så de nevner ALDRI noe de har sett på Tv.

NRK sender SVALBARD – MINUTT FOR MINUTT. For en reise. For en kultur. For en gjennomgripende læringsprosess og for en kontemplasjon . HVis Klassekampen ber om et eksempel på min siste kulturopplevelse, er denne døgnsendingen mitt umiddelbare svar.

Men dette er Tv-kulturell satsning. Men ellers dreier det seg om avisers dekning av det klassiske kunst og kulturbegrep formidlet på fjernsyn. . Som teater, konsert, film og gjerne billedkunst . Overføring av høytidsstunder i nasjonal sammenheng eller religiøse med seremonier og ritualer – de oppleves da som kultur. – det er intensjonen i hvert fall.

I mange år har jeg hatt abonnement på THE SPECTATOR . Ikke bare fordi man trenger en kilde til konservativ politisk debatt og tenkning , men ikke minst fordi magasinet har et bredt tilfang av kritikk og anmeldelser av bøker, film, opera, teater, billedkunst, radio og FJERNSYNSPROGRAM!

JOda – norske media anmelder enkelte storsatsninger på TV. Selvsagt hvis de er norskprodusert – skulle bare mangle. Enhver seriøs avis har regelmessig anmeldelser av litteratur. Ikke bare ved høstslipp og påskekrim. Dessverre er det altfor sjelden konsertanmeldelser. Teaterpremierer og operaforestillinger blir gjenstand for kompetent analyse. Filmpremierer fortsetter å bli anmeldt – i hvert fall med terningkast og meninger i all korthet.

Folk ser tv som aldri før. Trofast og trutt følger fredagsfolk LINDMO og NYTT PÅ NYTT – MESTERNES MESTER -osv. Nå dundrer mot oss Melodi Grand Prix – joda det norske folk er på plass. HUndretusen av oss ser fjernsyn.

Men hvorfor er ikke dette kulturtilbudet gjenstand for kompetent kritikk og anmeldelse?

HOVEDSCENEN er søndagshøytid i heimen. Og MEZZO går sin gang, men den er jo kjøpt og fjernsprodusert langt hjemmefra. Men begge disse klassiske musikkprogrammene gir STOR kulturopplevelse!

Og det er poenget – hvorfor inngår ikke kunst og kulturprogram på Tv i enhver seriøs avisredaksjons regelmessige dekning og analyse ? Sport og politikk, mat og helse, kropp og bil blir teppedekket av dyktige journalister Hvorfor ikke hva folk ser på TV?

Det var bare et spørsmål.

NY REGJERING – INGEN OVER 60 ÅR.

Ja hva så? Er det et problem? Siden det bare er Enkefruen som reiser spørsmålet, kan man kanskje glemme hele greia. Samtlige kommentatorer, samtlige media har knadd og eltet Erna Solberg nye mannskap. Hun har utnevnt menn og kvinner, ungt og erfarent, kompetente og distrikts-vennlige, og sannelig min hatt – kulturminister med pakistansk opprinnelse. Det er så mye spennende og bra! Bortsett fra Frp- folk som jubler over å ha kommet seg ut av fengslet, være på frifot og mislike Hareide – så må man nå si at mottagelsen regjeringen har fått, er positivt. Men ingen har antydet aldersperspektivet.

Den eneste rundt Kongens bord som er et eldre menneske – det er Majesteten selv. Nå må sies at hans råd er virkelig trenede, energiske, motiverte og erfarne politikere. For de er alle » yrkespolitikere» – de har gått gradene enten på Storting eller i fylket og kommune og kan dette faget. For det er blitt et fag. Ingen er hentet ut fra det virkelige livet i virkeligheten der ute. Tidligere kom det biskoper og næringslivsledere, lærer, advokater, forskere og folk fra «gølvet» inn i vår folkevalgte forsamling. Og de ble avholdte og profilerte og rykket også opp til det styrende organ, regjeringen.

Man kan undre seg – hvorfor er alderisme og eldre-aspektet totalt fraværende når man analyserer politikkens mannskap og rekruttering til de styrende organer. Likestilling mellom kjønn og raser og etnisk bakgrunn, tro og tilhørighet står på agendaen. Og ung kraft heies frem! Skulle bare mange.

Men de kloke avgjørelser finner sted når det eldre menneske sitter rundt bordet med den unge kraft. Argumentasjon og perspektiver, optimisme og fremtidstro – uansett fellesrom – samfunnet går bare fremover , verden blir bedre bare hvis klokskap og erfaring, ungt mot og energi møtes der mennesker samles . I respekt og toleranse.

Hvem skal klandres? Ikke spør hva Erna kan gjøre for deg, men spør hva du kan gjøre for Erna. De eldre selv må melde seg på, de bør engasjere seg i fellesrommet, være interesserte og relevante og aktive i samtalen om hva som skjer idag og ikke i gamle dager eller under en hel verdenskrig. De eldre må i kjærlighet for ungdommen og sine egne unge følge med i tiden, tidsånden og livet her og nå.

Men er det så nøye, da? Enkefruen våger seg på – JA!


TYKK BOK , TAKK.

De fleste starter nyåret med gode forsett om å trene kroppen, slanke seg , spise sunnere mat og mindre vin-drikke. Og redde verden dessuten. Selv har jeg bestemt meg for å trene hjernen. Jeg merker svekket evne til konsentrasjon.

Skal man lese sitt eget stressnivå, skal man notere seg hvordan man leser. Da min mann plutselig ble påkjørt og lammet, kunne jeg ikke engang lese forsiden på VG. Da er det alvor. Jo mer angst og uro – jo dårligere kan man konsentrere seg når man leser. Man har vært gjennom boksiden, men allikevel ikke lest. Man er rastløs og ikke på plass med seg selv.

Hverdagen er rullerende full med skjerm og lyd og dubbeditter og informasjon. Morgenkaffen inntas mens man leser papiravisen og SAMTIDIG hører på nyhetene på P2. Det fører til at Aftenpostens lengre artikler blir utsatt til senere på dagen – man glir videre. ( Og selvsagt blir ikke artikkelen lest. )

I-paden ligger klar – og dermed tar man fatt på skjermen med nettutgavene av øvrige aviser , både norske og utenlandske. Man sklir nedover, rastløst søkende etter verdens nyheter. Innimellom tar man et dypdykk om person eller begivenheter for raskt komme tilbake til forsiden. Det er en sammenhengende utfor-slalom-bakke av inntrykk. Lite blir sittende fast, godt er kanskje det.

Hverdagen har sin private kontortid ved MACen i heimen. Nok en skjerm! De samme Bokmerker med de samme avisene. Men faktum er at da blir det en smule mer fordypelse. Kanskje fordi ryggen er rett, skjermen er stor . Levende opptatt av politikk og samfunn som man alltid har vært gjennom et veldig langt liv, er det skjerpende og livgivende å få nyheter fra verden her og nå. På samme måte som Tv er en berikelse, er media og internett også en berikelse. I selvsamme øyeblikk deler man debatt i Underhusetog Den Gale Trump på talerstol fra Gimlehøyden i Oslo. For ikke å snakke om hjemlige triumfer og kulturelle begivenheter. Rikt liv, rett og slett.

Jeg sitter i biblioteket hjemme – dvs omgitt av bøker. I min familie leser vi bøker. Derfor har jeg også kjøpt meg en Kindle. Nok en skjerm! Den ligger alltid i vesken, den er alltid med meg på venteværelse, på kafe, på benken. Jeg har over 90 bøker i valg mellom hendene.Man er aldri alene når man har en bok. Den er et mirakel på reiser. Når man skal feriere ved havet i dagevis – må man lese bok.Hva ellers? Og innbundet bok er tung bagasje. Kindle er lett og dessuten lesevennlig i solskinn.

Tilbake til tykk bok. I vinterdager har jeg lest 2 tykke bøker. Kolloen om krigen, Hobbelstad om årene med Dronningen, og nå har jeg startet på biografi om Karen Blixen i Afrika. HUndrevis av sider og innbundne og derfor tunge.

Tykk bok gir konsentrasjon.! Fordi man leser med hele kroppen, ikke bare mellom hendene eller på skjerm og i farten. Lese bok er å være stille. Tykk bok – som er fengslende og godt skrevet – er som å ha en god venn som venter der hjemme. Det er en lykke å få kjenne på gleden ved å plutselig å ha lest i timer!

Det sies at mangel på søvn gjør hjernen trett og syk. Den må få fri og få arbeide på egenhånd. 7-8 timer og gjerne med drømmer. Det sies også at alle skjermene, mobilbruk og sosiale medier og Facebook Twitter og Instagram svekker konsentrasjonsevnen. Vi blir rastløse i vår avhengighet.

Derfor er tykk bok helsebringende! Rett og slett sundt. Dessuten finner man den igjen i bokhyllen! Den tynne, lille boken derimot …….


LYD OG MUSIKK OG BORDETS GLEDER.

Mesterkokk og restauratør Øyvind Hellstrøm var gjest i P2 Drivkraft. I en time fikk han begeistre oss lyttere med sitt enestående engasjement fra et usedvanlig rikt og langt kokkeliv både i Frankrike og selvsagt her hjemme. Han har blitt hyllet og æret for sin matkultur både på kjøkken og i restauranten. MEN HAN HAR EN UTFORDRING!

Vi var en familie på åtte medlemmer i tre generasjoner – tre av oss var eldre rundt bordet. Vi satt ved Det Indiske Hav i myk tropenatt med stjernehimmel og stigende måne. Vi hadde utsøkt vin og vann i glassene og fikk servert det beste av gourmet-retter.

Vi kunne ikke snakke sammen. Det var et orkester som underholdt. Lydnivået var for høyt. Alle tre generasjoner likte musikken, også vi gamle, men altså – vi måtte rope og mime med hverandre. Man blir sint i munnen av slikt, også.

Hva i all verden – hvorfor må man ha musikk – for det første. Stemmer fra øvrige gjester, dønninger fra revet der ute, palmesus og glade barn som løftet stemmen og blikket fra brettet – det holder som unik innramning. Pluss gleden av å ha hverandre som familie uten å måtte servere oss selv, og så bare kunne snakke om løst og fast i flere timer.

Dernest -det gir selvsagt atmosfære med musikk både som taffelmusikk og som levende orkester. I den indiske restauranten var det etnisk trommer og strengeinstrumenter – det skapte ekte stemning. Og der var lydnivået dempet ( om enn litt monotont i lengden) Og maten ble enda mer etnisk velsmakende.

Man bør ikke reise over land og hav for å bli provosert av lydnivå på restauranter. Stillhet og fløyelsmyk akustikk er etterlengtet av langt fler enn man aner. Alle på Theaterkafeen i Oslo har vært plaget, mer eller mindre, av hvor håpløst det er å snakke sammen rundt bordene. I julebordsesongen gjør det vondt, rett og slett. Og sannelig har de ikke også musikk rundt søylene og under taket. Hjelpe oss alle.

Selv elsker jeg summingen av stemmer når jeg er gjest, særlig på det etablerte stamstedet, men uansett. Trivsel i trengsel, glade røster og god latter, klirring i glass og sko og stoler.

Men restaurantbesøk er noe vi deler med venner og bekjente, familie og klienter. Men det er ubegripelig at vi er invitert inn til den beste mat og de vakre glass med drikke når vi ikke kan snakke sammen!

Tilbake til den imponerende restauratør og kokk Hellstrøm. Når har han noen gang ved sine utallige Tv-opptredener tatt tak i problemet med akustikk og musikk på restauranter? Takk og pris har anmelderkorpset lagt ut terningkast når de skal kritisere , rose og rise mat og drikke-opplevelser på matsteder. Men den godeste Hellstrøm bør raskt og sterkt hjelpe oss med å skape en lydkultur i og omkring matkultur. Det hører ihop ! Det vet jo han. Dessuten er han direkte og ofte brutal mot både kokker og serveringsfolk når noe går galt, noen tar feil i kokkekunst og servering i hans nærhet.

Kjære Øyvind Hallstrøm slå i bordet, si ifra – vi vil nyte i fred med hverandre. Dog med liflige toner der bak, om nødvendig.

KVINNEROLLEN OG JULESTRIA.

Ebba Haslund skrev sin roman BARE ET LITE SAMMENBRUDD I 1975. For en befrielse – alle vi travle yrkesutøvere og mødre og hustruer kjente oss igjen. Boken ble en suksess og er en klassiker.

Vi har alle vært i nærheten av totalhavari , vi kvinner som i moderne tider skulle bære byrden med å skape jul i heimen og samtidig kombinere frigjort yrkesliv av varierende omfang. Av alle styrkeprøver er denne kombi-øvelsen årets hardeste test.

For uten kvinner stanser julen – sånn var det dengang. Er det slik også i 2019?

Min fysioterapeut er småbarnsmor og selvstendig næringsdrivende. Hun har sine pasienter som hun skal kna og elte, trimme og trene. De kundene tar ikke fri før jul . Vintermørket og kuldegrader gjør ikke muskler og ledd mer smidige og sterkere – snarere tvert imot. Hun har høysesong i sin butikk og er travel.

Skoledøtrene hennes skal ha Lucia-feiring og nisseklær og klassearrangement. Pluss avslutningsfest i sportsklubben. Kirkekonsert for koret. Mor fysioterapeut må være enda mer mor og stille opp med hjembakst og antrekk og administrering av transport og begivenheter. Dessuten strutter teatre og kino med førjulsforestillinger for familier. Mor og far kjenner på trykket om å være i sosialt og kulturelt fellesrom som kjernefamilie – ikke minst i førjulstider.

HVor er far? Papparollen har blitt så mye bedre. Men han er i bakgrunnen hva gjelder julesesongen. Det er noe med gaver og bakst, kos og pakker og pynt. Vel kan han kanskje ta grep hva gjelder å skaffe juletreet og få det båret hjem og på fot. Og Vinmonpolet er stedet hvor mannen gjør innkjøpene. Lille julaften ser vi far og ektemann i småpanikk handle altfor dyre presanger til hustru og barn. Han gjør så godt han kan. I siste liten.

Antagelig venter far på at hjemmejulen skal gå over slik at han kan utøve foreldreplikten på sport og ski og uteliv med sine barn. Men først i romjul slår han til.

Morsrollen sitter julefast. Uansett frigjøring fra 7 kakesorter, uansett nedtoning av gaver, videre mindre håndskrevne julebrev, mindre sølvpuss, rene gardiner, hjemmestrikk og brodering, – alle mødre kjenner på utilstrekkelighet kombinert med evige forpliktelser. Til mann og barn, til svigerfamilie og de gamle, til venner og nettverk. Og kollegaer på jobben.

Julen ligger som en stor forpliktelse. Alt skal være på stell praktisk.Man skal ha harmoni i heimen, fred og fordragelighet. Man skal i tillegg tenke på verden der ute med krig og nød og miljøforurensning. Da knaker det litt på samvittighet for eget storforbruk i verdens rikeste land.

Uansett hvor kirkefremmed man er, hvor lite troende – evangeliet banker på i julen. . Innerst inne tar man nok sitt lille oppgjør med seg selv og sitt juleevangelium. Også der finner man sjelden fred og tung tilhørighet. Eller en total frigjørelse.

Ebba Haslund opplevde aldri hvilken befriende rolle norske håndballjenter har hatt for alle oss stressede hjemmemødre i julestria. Som en advents-tradisjon arrangeres jo VM for kvinner ukene før jul. For det første er det spennende sport, veldig spennende – våre jenter er jo så flinke. Vinner gjør de også! Men først og fremst kan vi foran skjermen tenke på hvordan disse kvinnene skal lage jul ! Gaver og bakst, pynt og krybbe og krans på døren. Vi som bare sammenligner oss med alle våre kvinnevenner som har alt på stell og jul under full kontroll. Ebba Haslund ville sett den helsebringende virkning håndballjentene har hatt på kvinners stressfaktor og fare for det lille sammenbruddet . En stor takk til håndballkvinnene! De hjelper oss – for de kan da umulig ha julekontroll!

Men dessverre går nå håndballen unna i Japan. Det er på formiddag – da stresser vi som verst i trafikk. Og Ebba Haslund kan vi bare lese oss til. Og ute er det dønnmørkt og bare vått.

Frigjøring og likestilling – glem det! Hold ut. Hold fred. Velg krigene til vårsolen skinner.

Og vi kan feire påske. Til så lenge – god jul, jenter.



MONARKIET – DET SISTE PLIKTLØP.

Etter å ha lest ÅRENE MED DRONNING ELIZABETH 2 av I.M. Hobbelstad og siste bind KONGEN av Bomann-Larsen , blir man slått av at begge disse monarker har vært mennesker med enestående pliktfølelse. De har gitt et helt liv til en gjerning med dimensjoner av historisk betydning for land og folk.

Når man i vår moderne tid diskuterer kongedømme som statsform, trekkes frem hvor tvangsbundet de kongelige er . De er født inn i en rolle. De har ikke valgmulighet, de kan ikke fritt velge sitt liv, knapt ektefelle og knapt utdannelse. Dette ansees for oss moderne mennesker som en straff til evig forsakelse og pine.

Vi lever i en tid med struttende individualisme hvor hver og en er ansvarlig for seg selv og sitt og sine frie valg på alle hyller og ved alle veivalg. Det er lykken å kunne fritt få realisere seg selv. Men er det nå det?

Til alle tider har ungt folk kjent på hvorvidt de skal følge opp farsgården og føre den videre i slekten, eller fiskebruket, advokatfirmaet, prestegjerningen, blomsterbutikken . Godt er det vel at man har kommet så langt at man ikke blir fordømt ved å bryte forventninger og velge seg vekk fra slekters gang.

Kongelige kan også velge – i teorien. Man kan abdisere. f.eks for å gifte seg med en fraskilt amerikanerinne man elsker over alt på jord. Man kan frastå fra prinsessetittel for å skrive englebøker. Men det blir mye styr – å si nei til slektsgården er tross alt enklere.

Men er det en skjebne verre enn døden å bli født til å bli dronning i Norge eller konge av Storbrittania ? Er man dømt til evig tristesse og sorg ved å ha et skjebneløp som er fastlagt og avgjort fra vugge til grav?

Vel følger det rikdom og glans med kongegjerning. Man slipper som dronning å tenke på mat hver bidige dag. Man har noen til å trekke opp glidelåsen i ryggen. Man har butler som vet hva man ønsker å drikke til småkakene. Sjåfør og fly og tog og båt står klar til enhver tid. Trafikken viker. Kleskoder tar ekspertisen seg av. Man sitter på første rad ved enhver kulturbegivenhet, har legeekspertise ved sengen på minuttet, og treffer all verdens mest interessante personer.

Et statsoverhode har et helt folk som tilhengere. Noen av oss andre kan kanskje ha et knippe med personer som liker hva vi gjør og står for, som takker og roser. Kong Harald og Dronning Sonja har over 5 millioner nordmenn ( republikanerne medregnet ) som beundrer dem med takk og hyllest! Dronning Elizabeth 2 ruver i respekt i en verden større enn England.

Midt i den historiske vurdering av statsform og kongelige utøvere bør man også tenke på at de er alle like alminnelige levende mennesker som du og jeg. Men det er i lys av gjerningens betydning i gode og onde dager, gjennom tiår, i krig og fred, sorg og tap at det konstitusjonelle flomlys skal og bør settes på majesteten som person.

Og det er i det lyset at PLIKTEN må løftes frem – for plikt er også en del av kjærligheten, må nevnes. Også kjærligheten til land og folk.



PENGEBRUK FØR OG NÅ.

Siste innspill i leken om alt var bedre før, er hvorvidt kontant-bruk med sedler og mynter gjorde oss mer ansvarlige og styringsdyktige privatøkonomer. I motsetning til nå hvor vi bare taster og drar og laster fra små og store skjermer. Ikke kaster vi på stikka lengre heller. Bare 10-kronen ligger i bilen når vi skal handle med handlevogn på CCVest. Nå har vi visstnok ikke kontroll med den digitale betalingsverdenen vi alle lever i. Det var bedre før. Eller?

Norges Bank har med stolthet gitt oss nye 1000-kroner . Hva vi skal med dem, er det store spørsmål siden vi alle – også enkefruer på 81 – bare bruker visakort og vips og app og mobil. Kontanter har vi ikke lengre. Vi drar kortet, taster vipps og bruker nettbank. Dessuten er det ikke banker å se, de har ikke kontanter heller. Og bare på SevenEleven finner vi et pengeuttak der bakerst. Før var det flere i kvartalet. Vi kunne gå i veggen og få hundrevis av våre kroner.

Det er entusiaster som nå har dannet pressgrupper med krav om at det er en menneskerett å kunne betale med penger, altså sedler og mynter. I hvertfall å kunne velge. Når ma tar bussen eller båten – så vil vi kunne betale kontrolløren med penger fra lommebok i skinn.

De av oss som har vokst opp under en eller annen verdenskrig , og altså er gamle folk – vi henger ikke alltid med i den digitale betalings-revolusjonen. Så dermed blir også krav om å kunne betale med kontanter, en seniorsak.

En ung mann på 31 år – selvsagt en økonom – han betaler sine utgifter på nett for deretter å ta ut fra veggen i banken eller i kassa på butikken hver måned sin månedslønn i kontanter. Han hevder at da har han bedre kontroll.

Vel, har man når det? Vet man hver dag hvor mye man har på konto? Plutselig kommer regning på et abonnement på appen, så kommer betalingskrav fra en av avisene, stadig kommer lysregning, husleie, gravferdsetaten, en kommunal avgift, medlemsavgift fra Høyre eller idrettsklubben osv. osv Det er da bare en fagøkonom som greier å holde totaloversikt over sin private utgiftsside. dag for dag. ( Inntektssiden er for oss alle enklere greier, skjønt pensjon er heller ikke helt enkelt. )

Det er som å skifte bank som skal være så forbrukerklokt. Noen banker har lavere renter, spesialtilbud for målgrupper. Det er SÅ enkelt! Enkefruen har fersk erfaring. Det er ikke enkelt, nemlig. Det er bare folk som er ansatt i banken som sier det er enkelt. De kan det jo! Det er deres fag.

Man leser at den engelske dronning i sin evige håndveske har noen pund liggende bare til bruk ( -dronninger trenger ikke penger ) – når hun går til kirke og skal gi sin offergave. Enkefruen kjenner også på det ved kirkebesøk. Glemmer helt å planlegge med kontanter i vesken. Men selvsagt kan man vippse – men det er litt pinlig når offerposen i fløyel på vakre håndtak blir sendt rundt i benkeradene. Det har hendt man har tatt noen knapper i lommen – fy! Vårherre ser det nok!

Vi hobby- økonomer som aldri har hatt stenkontroll på privatpengene , vi savner både å ha penger i madrassen og gullbarrer under sengen. Det var tider det! Det går ikke lengre.! Vi MÅ beherske nettbank og app og mobil og vipps. Vi MÅ, rett og slett.

Finansfolk fra alle hold og i alle varianter trekker frem TILLIT , tillit til banken og til staten og til styrende organer. Uten tillit går det galt. Nå kommer varsler om at Facebook skal skape sin egen økonomi. Og snart kommer kineserne og tar oss med sin globale finanskraft. Da vil det røyne på med tilliten. Det blir for vanskelig.

Norges Bank har vår tillit. At de trykker nye 1000kroner – som vi ikke kommer til å bruke – så bekrefter det noe om at kongeriket Norge har sin tradisjonelle symbolverdi i norske penger. .Vi er en nasjon vi med – liksom.

Vi skal ha vakre og heraldiske pengesedler. i 2019 er det havet som er vår tids norskhet ( Før var det Nansen og Undset ) At vi har svimlende oljerikdom med så mange nuller vi bare ikke skjønner oss på – se det er over begripelsen, og til så lenge stoler vi på Finansminister Jensen i den saken.

Til sålenge. God helg.


MORSROLLEN, NOK ENGANG.

Vi er mødre til vi går i graven, men når morsrolledebatten settes i sving, blir sjelden mødre på 81 år invitert i panelet. Ofte og lenge og viktig nok er det småbarnsmødre som diskuteres – om de er gode, nære og tilstede som mødre. I disse dager er det kvinner i toppledelse som preger spaltene og er tema- om de kvinner kan kombinere jobb og karriere, hjem og barn – om de er gode mødre i all sin ansvarlig travelhet.

I høy alder som mor til sønn og datter er man i en ny fase også som mor. Nok en gang er det viktig å huske på at med alderen blir man ikke mer tykkhudet – snarere tvert imot. Man blir tynnhudet og kanskje enda mer bekymret. For sine nære og kjære. Som mor. Riktignok er alt det praktiske i hverdagen bortfalt. Man bor ikke sammen, men lever adskilte liv. Men hver bidige morgen , hver time på dagen går tankene til de travle unge. HVordan greier datteren å være god mor, er sønnen på plass for guttene sine. Og selvsagt helse og jobb – hvordan holder de på i sine veldige ansvarlige liv. Mor er evig bekymret.

Min mor var alltid i sin butikk. Hun var kanskje mer glad i sine blomster, sine kunder og sin by. Men hun var alltid på plass. Hun hadde en kjent byprofil ( alle måtte ha blomster. må vite.) Hun var trofast. Sviktet aldri mann og barn – bortsett fra at hun alltid var travel . Hennes strategi – om det nå var en strategi – var at vi skulle være sammen om butikken. Vi måtte jobbe der, med henne i gode og onde tider. Butikken var vårt levebrød. Pappa gartneren delte også ansvaret for blomster og butikk – selv om hans arbeidsgiver var gartnerieieren. Konklusjon – familien var SAMMEN. familie kom først.

Skole og fritid måtte man selv ha ansvaret for. Man ble et selvstendig barn, måtte stole på seg selv. Men inni mellom så man hvordan venner hadde sine hjemmeværende flinke husmødre som bakte 7 slag, la ned snittebønner på hermetiserte glass, fulgte opp kostymer til skoleball.Min mamma hadde aldri tid – men tok grep slik at man selv kunne leie seg ballkjole og lakke sandalene med gull. Trening på skøyter og ski fikk man selv stille opp til. Alene.

Som kinoleder i 25 år måtte man kombinere morsrolle og sjefsrolle. Man måtte alltid være synlig for sitt publikum og sine ansatte – særlig i helgene hvor besøket var størst og viktigst. Man måtte være på plass. Å ha en mor som var kinodirektør var stas. Det reddet morsrollen, kan man si.

Alle mødre og fedre til alle tider har kjent på – uansett jobb – at man skulle hatt mer tid sammen med sine barn. For egen del – lærdom fra egen oppvekst – har jeg hevdet at ekteskap er en Treenighet . Mor og far og barn . ( Også med likekjønnede, selvsagt) Vi undervurderer våre barns ansvarlige viktige rolle i denne treenighet Familie er VIKTIGST. Og alle tre parter har sin plass og sin plikt. Barn kjenner instinktivt på det. Dette skal viderepleies – bare da kan mor bli en god mor, far en god far og barna få trygghet og tilhørighet. Våre barn fikk vite at de måtte hjelpe til med at far og mor skulle kunne greie hverdagen. På gårder og fiskebåt og blomsterbutikk måtte barna ta seg av både søsken og arbeid. Ikke bare rydde på rommet og få ukepenger for det.

En psykolog Våpenstad kommer med faglige ( ?) skremmeskudd hva gjelder moderne kvinnelige lederes morspraktisering. Ikke vet man om noen i vid vennekrets som stemmer med denne fagekspertens erfaringsgrunnlag.

Det man med visshet vet alt om – vi foreldre er aldri perfekte. Og aldri blir vi det heller . Var min mor en god mor? Er jeg en god mor? Man grubler jo på det livet ut.

Sannelig om man vet. Det jeg finner hvile i er at jeg er stolt av mine foreldre. Jeg har RESPEKT for dem som mennesker. Måtte det gå i arv.