ER KUNSTGALLERIER BARE FOR FRISKE BEN?

Kistefoss er en sensasjon. Nå sist med Christen Sveaas kunstsamling i The Twist . Parken, skulpturene, bygningene forøvrig – hele området på Jevnaker er et kulturelt mekka. Som vi alle ønsker å besøke.

For oss i Den Siste Alder med nedsatt kondisjon på fotarbeid og lengre spaserturer -og som ikke har gitt oss over til rullestol, men har staver og rullator – vi opplever at drømmen om å besøke Kistefoss og samtlige kunstgallerier oftest blir til et mar-drøm. Vi gruer og blir hjemme. De er ikke planlagt for oss.

Teater, konserter, kino og kirke har et løypeopplegg med kortere distanser som vi kjenner til og som med erfaring vet å våge oss på. Og som er behagelige og gå-vennlige og tilrettelagt.


Men verst er museer og kunstsamlinger. På Hennie Onstad og de fleste gallerier rundt om har jo disse sorte spaserstokkene som vi bretter ut og blir til stoler ( litt skummelt) . Alle kunstmuseer vet å sette benker og sofaer og hvilepaller underveis hvor vi gamle kan la oss synke ned og late som om vi skal nyte maleriene, men som i virkeligheten er kriseplasser vi til de grader trenger å hvile oss på.

På The Twist som er et arkitektonisk mesterverk synes det som om det er langdistanse-opplegg som krever sterk rygg , klart blikk og enda viktigere – godt ganglag. Det så vi fra den flotte åpningspresentasjonen Sveaas fikk på Tv. Jeg tok en telefon til Kistefoss og hadde en god samtale om føreforholdene. Riktignok har The Twist et vakkert og behagelig utstillingsareal – det er jo helt enestående arkitektonisk ! – men om man starter opp fra parkeringsplassen mot inngangen må man ved utgangen gå hele anlegget rundt for å komme seg til den parkerte bil. Hvis man overlever, da.! Jeg antydet at det måtte vel kunne gå ann å returnere mot inngangsdøren – on man er krykkegående. Telefondamen mente også det. Men altså en nødløsning – og dessuten man er til bry , noe vi eldre ikke liker.

Nå åpner 18.juni det nye Deichmann i Bjørvika. Vi gamle liker biblioteker. Vi leser bøker også. Vi burde være hedersgjester ved åpningen. Men har de tenkt på at vi ikke kan gå langt og lengre enn langt?

Neppe.

Om man er i elektrisk rullestol – det er jo ikke bare en alderdomsfarkost, må vite – så har takk og lov de fleste institusjoner og uteplasser nå innstilt seg på kunder og gjester og besøkende i den kategori. Men mitt anliggende er de tusener av eldre mennesker ( som meg ) som har begrenset kondisjon, som trenger staver, stokker, krykker eller rullator for å bevege seg rundt i virkeligheten og hverdagen . Og til Kistefoss, til det nye Deichmann, til det kommende Munch-museet, til et gedigne Nasjonalmuseet etterhvert – ja til samtlige kunstsamlinger av store og små bygninger lokalt og sentralt.

Er vi velkomne? Er vi en målgruppe? Har de planlagt for oss med trette ben og hofter på vent? Det er all grunn til å stille spørsmålet.

Jeg har et forslag. Hva med å ha et generøst tilbud av fargeglade , pynteglade , fantasifulle og hensiktsmessige rullatorer! En liten skog på rekke og rad ved ankomst og parkeringsplass som man kunne trille rundt med og sette seg på og hvile ved trengende behov? Ikke de fra Hjelpemiddelsentralen eller Enklere Liv, men de som elleville designere kunne overraske oss med!

Kjære Christen Sveaas – bruk din enorme kreativitet og ditt omseggripende nettverk i kunstens verden til å skaffe gjester og besøkende denne trillende hjelperullende glade tekniske service!

Gjør det raskt og nå – siden vi denne sommeren 2020 skal holde oss hjemme og søke påfyll av natur og kultur, kunst og glede. Ikke minst på Kistefoss! Vi kommer så gjerne. Og vi er mange!

TRENGER VI FILM PÅ KIN0?

Man kan greie alt så lenge man kan gå på kino – sa Woody Allen. Det han så riktig påpekte var menneskets behov for flukt og drøm og eskapisme . Vi kan ikke greie livene våre uten for noen timer å komme oss vekk fra hverdag og det som verre er. Film i kinomørket brakte to timers reise til andre land og kulturer, til møtet med vakrere og rikere mennesker, til grøss og gru, til å stirre styggedommen i hvitøyet, prøve seg på det forbudte og sveve avsted til dans og romantikk. Jødene greide sitt Holocaust ved humor, Shakespeare ga alltid innslag av humor selv i de svarteste komedier. Vi MÅ løfte oss opp og ut – om bare for noen timer.

Da Woody Allen vokste opp, var kinoen Det Store Tivoli. Filmkunsten kunne bare oppleves på det store lerret . Suget etter film som tidtrøyte, film som uforpliktende dumskap og tomgang, film som glamour og glitter, film som gråt og tenners gnissel – film som uforståelig dypdykk – det suget kunne bare kinoen tilfredstille. Derfor gikk massene på kino – billig var det også.

Filmkunst lever videre. Det produseres for fullt! Vi ser ny film og gammel film , klassikere og serier , fra vår egen kulturkrets som fra fjernere strøk. Men altså ikke på kino. Men hjemme. For oss selv.

Netflix og HBO, Amazon og Viaplay og alle etablerte Tv- selskaper har bibliotek av film fra før og nå ustoppelige nye produksjoner. Vi kan spise film intravenøst på våre hjemmeskjermer enten i stuen eller mellom hendene. Døgnet har ikke nok timer. Vi taster og trykker og er på rastløs leting etter den serien alle snakker om.

Kinokulturen er truffet av et sleggekast. Kinoene har vært dønnstengt, og hjemmekarantene har gitt hjemmekinoen den store boomen. Det er bygget enorme kinosentra med antall saler og diverse konsepter, med liggestoler og risteseter, med reklame og snop og popcorn og drikke.

Nå står de der – tomme og forlatt. Og venter.

Venter på hva? Vil publikum komme og fylle salene? Vel må de vaske hender, vel må de holde avstand. Og det lavmælte kammerspill kan trives i en liten kino eller med en liten forsamling. Men stort spetakkel skal ha stort publikum. Det skal jubles og grøsses når BURNING lukter svidd gummi på livsfarlige fjellveier. Og barneflokken med popcornbeger og på ekstraruter på setene skal feire bursdag med siste PIXAR-utgave på Colosseum.

Akkurat som parkerte fly på flyplasser – det vil ta tid før kinoflokken føler seg trygg og virusfri og fyller de hundrevis av skinnseter. Film er for massene. Massene skal ta bølgen, bli grepet av gap-latter og av det store grøss. Og så gå ut av kinomørket litt sterkere til å ta tak i det vanlige kjedelige hverdagslivet.

Det går et stille tog av filmelskere til strøkskino og enkeltkino og til Gimle. Det sosiale livet på utekafeer, på barer, på restauranter – å nikke gjenkjennende, slå av en venneprat, hilse til nabobordet – våren 2020 har vi kjent på fellesskapet vårt.

Slik vil det være for film på kino også.

Det gir en slags hvile å sitte inne i en film, ha den rundt seg i kinomørket. Bli beveget og felle en tåre – kinoen er det siste mørke rom hvor vi kan gråte i fred for oss selv. Og gi seg over til magelatteren. Vi ler for lite.

Hollywood er ikke lengre hva det var. Ikke Woody Allen heller, bare så det er sagt. Men glem nå det – film for storskjermen fosser mot oss . Den slukker tørsten – langt på vei. Bare trykk og tast og heia Netflix.

Men – spennet fra sporten opplevd fra tribunen og med klanen som skriker, til kirken med stille deltagelse av bryllup og begravelser med salmesang og så endelig mot kino og flukt og drøm – det er det SOSIALE livet vi trenger til og lenges mot.

Sammen i kinomørket for noen timer – da kan vi greie alt. Etterpå.



ER DET OVER NÅ?

Vakre mai. Grønnskjær over bjørk, kastanjer i knopp og blomstrende syrin ved veggen.. Norge er på sitt vakreste. Renere luft. Stillere trafikk. Vi har det så godt – i motsetning til de fleste i alle andre land.

I dag tok skolene imot elever i de øverste klassene. Riktignok i rykk og napp, men likefullt. Studentene må vente, og russen må vente. Og fotballen er rund, men bare for dem der nede på gressmatten. Vi på tribunene, må holde oss hjemme foran skjermen.

Det gjør jo ikke et skvatt at vi ikke kan reise til stedet i Spania eller handle i Strømstad. Man kan faktisk både ha helg og ferie i Norge! Her er alt utrolig vakkert og valgfritt og fredfullt. Polet har ikke kø. Butikkene har hyllene fullere. Vi oppfører oss med antiback og avstand. Og visstnok er alle så mye friskere.

Vi fortrenger virus og smittefare med å følge etterforskning på Lørenskog og ansettelse av Oljefondsjef. Herrene Hagen og Tangen har gitt oss sladder og underholdning over kaffekoppen. I randsonen av ikke-korona-alvor i media får vi muntre nyheter om Kulturministeres hårsveis og hvite dressjakke og elleville utnevninger av Spelemannspris, og trening med fotballklubben Odd. Kan det bli bedre?

Så – er alt over nå? Har vi kommet ut av faren og over i normaltilstand?

Selv har jeg en undertrykket engstelse for tvert imot. At vi kan stå foran en annen pandemi, en dramatisk finansiell krise i vårt land. Og internasjonalt. Oppsigelser og nedleggelser, konkurs og stor, stor arbeidsløshet. Dagens Næringsliv krever uthvilt hjerne og lyst sinn der man ved morgenkaffen leser om vårt flaggskip i olje med milliarder av underskudd – iblandet ledelses-ukultur og intern splittelse. Fortsatt står SAS og Norwegian- fly parkert på Gardemoen som ligger på lur med planene om ennå en gate. Hurtigruten ligger ved kai. Foran Vigelandsparken står der ingen turistbuss med asiatiske turister. KIelfergen og Danskebåten bare sees, ikke oppleves. 300 000 nordmenn er i permisjon/ uten arbeid.

En alltid bekymret mor og bestemor får rapport fra den STORE finansverdenen hvor flere av familiemedlemmene opererer og lønnes og lever sine liv . De legger ikke skjul på at ingen vet hvorlenge og hvordan og hva deretter. Til sålenge forsikrer de gamlemor om at de har kontroll (??) , at de har kloke investeringer (??) og de faktisk trives med utfordringene. Og at de skal vokse av erfaringene . Og bli enda mer kompetente.

Så er det snart ny kl. 16-pressekonferanse fra regjeringen. Den følger man hver bidige hverdag . Og kjenner stolthet og trygghet over myndigheter og ministre. De står der og uttrykker både tro og tvil! Det gir tillit. Den snikende redsel for nytt smitteutbrudd, at man må skru igjen og tilbake – den roer seg ned når panelet og media møtes om siste tall og nye tiltak.

Gudskjetakk for at det ikke er november. Da hadde i hvertfall jeg gått i svart. Takk for lysere netter, Og varmende sol. Og 17.mai til søndag.

Det er ikke over.

Måtte det gå oss vel.

STØYETE NABOSKAP.

Du har ikke fred lengre en hva naboen vil. Idag er det visstnok Verdens Støyfrie Dag. Derfor denne stemningsrapport fra den gode heim.

I vårt boligkompleks – vi er 12 i tallet – skal en leilighet pusses opp. Eieren døde- han hadde bodd her i mange år og ikke vært av de mest interiør-besatte og ikke gjort et skvatt for å oppdatere sitt hjem med siste trender av noe slag. Samme kjøkken, samme bad.

Så ble hjemmet hans solgt . Ikke til dem som skal bo, men til et firma som skal pusse opp og så legge resultatet ut til salgs. Effektiv kommers.

POenget er at når så riving og pigging og støy og støv settes igang i gården vår – ja, så er det ikke nye naboer vi skal oppmuntre og korrigere og kanskje klage til. Nei, det er firma-leder og diverse håndverkere som også er polakker . Og gjør et planlagt og kompetent arbeid på kortest mulige tid.

Nå nærmer vi oss poenget – STØY! Opp-pussing av bad og kjøkken, vegger og vinduer er selvsagt viktig og nødvendig . Nå er det slik at man aldri får lov å slippe ut vond lukt. Men vond lyd! Ikke rart det er etablert VERDENS STØYFRIE DAG.

Vi fikk varsel i god tid. Om at det kom til å bli så høyt lydnivå for oss alle at vi måtte kunne motta ørebeskyttelse med hjelp til å koble oss til mobil, radio og TV mens det varte.

Nettopp – mens det varte. Klart det måtte bli periode med støy. Men kampen må stå om tidsavsnitt og varighet. Selv – som kinodame har man i 25 år diskutert lydnivå på film i kinorommet. ( Jo eldre publikum, jo lavere lyd!) Nå kom utfordringen til en 81årig enkefrue som i koronatider har innskrenket uteliv og elsket enda mer sitt deilige hjem i urolige tider. Nå ble hun truet av å ikke kunne lukke døren og være i fred.

Enten det dreier seg om graving i gater, byggeprosjekter rett rundt hjørnet eller i leiligheten i 2.etasje – viktig er å få vite hvor lenge bråket varer! Slik at vi kan innrette oss etter det.

I vårt tilfelle her så ble det gjort iherdige henvendelser om at i koronatider måtte helseproblemer komme først. Noen av oss er riktig gamle og kan ikke bare ta en tur. Ikke kunne vi bo hos familie – smittefaren satte stopp for det. Ikke fikk vi reise til hytten. Hotellet var stengt. En forsker underviser studenter på digitale media og må ha lydfred. Universitetet var jo stengt:

Firma utsatte oppussing noen uker. Men er nå igang. Nå har de ikke anledning til å la næringslivet stanse opp – hjulene skal igang. Vi har forhandlet oss frem til 4 dager – ikke helg – og larm og leven fra kl. 9 til kl. 15.

Jeg hater støy. Jeg blir sjelesyk av det. Samtidig trenger jeg ikke bare fred i heimen, men et hyggelig naboskap og fellesskap. Jeg trenger folk rundt meg.

Bor man i by så må man tåle støy. Stillheten finner man i skauen. Dessuten har vi jo alle pusset opp når vi flyttet inn. Vi har vært til besvær, vi også. Men vi kan jo hjelpe hverandre gjennom forvandlingsplaner og ny innredning. Støy og larm må vi tåle i fest som i hverdag når vi bor sammen .

Men natten må være min egen. Og dagen kan jeg støydele – men bare i tidlig varsel og i korte perioder.

Dette skrives i tidlig morgenstund før nakkeskuddene kommer! For plutselig pigger håndverkene i betongen der oppe! Det gjelder å puste rolig, vite at det er siste dagen.

Og så legge en plan for sykkeltur eller dra på noe så gammeldags og hyggelig som en biltur!

Ikke synd på meg, nei. Gratulere med dagen.

HÅRETE TIDER.

Hylland Eriksen og Finn Skårderud er kloke menn som gir oss råd og vink om hvordan denne korona-krisen skal gjennomleves. Og hvilke erfaringer vi kan trekke og hvordan vi skal kunne fortsette å leve et kanskje bedre liv.

Justisministerinnen ( i følge avisen) og Enkefruen har fundert på hvordan vi nå har opplevd å se annerledes ut på håret! Enten vi har problemer med bleking eller farging eller vi har kort frisyre som skal være kort – vi har nå levd oss gjennom krisen med plutselig å se oss i speilet hver dag hvor vi ser rare og fremmede ut. Frisørene våre har jo vært korona-stengt. Vi har måttet vaske og tørke oss selv, men saks og fasonghjelp fra kjemisk eller fysisk innsats fra en fagperson – nei, det har vært forbudt. Selv landbruksministerinnen har på Instagram dokumentert sin krøllete ukontrollerte hårfasong og antydet nødrop.

Vi er mange. Noen herrer har på vårt Tv fått enda mer ugress i ansiktene og enda mer viltvoksende manker. Egentlig er dette interessant. BÅde som underholdning, men som studie i karaktertrekk. ( Tilsynelatende) Kjente ansikter i det offentlige liv har plutselig blitt mer normale mennesker med mindre lakk og kontroll .

Helt privat får man jo ufrivillig studert sin egen profil. Som tilhenger av at man skal beholde sitt ansikt, sin fremtoning i gode og eldre dager dog med skyvehjelp fra klær og mote – så ser man plutselig at ja – kanskje skal man beholde dette lengre håret? Som bestemor burde man ha en fyldig oppsatt gråhvit manke der man sitter med forkle og tar imot søte barnebarn på fanget klar for høytlesning fra bøkene til Elsa Beskow .

I morgen har man time hos sin hoff- frisør . Han skal måtte ta faglig vurdering – ikke bare av hodefasong og lengde og høyde, men også om hvordan det nye livet har satt sitt preg på kunden. Noe har skjedd med hodet – også utenpå. For i virkeligheten har disse vanskelige ukene dog i sol og vår, gjort noe med hele kroppen, for ikke å snakke om sjelen. En proff frisør ser slikt umiddelbart – er min erfaring.

Man er ikke helt den samme som før 12. mars. En frisør som kjenner sin kunde gjennom gode og vonde dager, et helt liv faktisk , vil kanskje se at rynkene og smilet, holdning og hakeløft nå skal kles inn i en ny hårprofil?

Det gjelder å vite hvem man er, der man stirrer seg i speilet hver morgen. Aldri har så få uker gjort så meget med den enkelte av oss. Ikke bare har håret vokst rart og blitt merkelig. Verden er seg ikke lik. Og ikke vi heller.

Nå bør man kanskje gjøre frisyren til det minste problem. Følg med!

KJENN DIN BY, DU LIKSOM

Som kinodame gjennom 25 år måtte man lære seg å lese byen sin. For det første hadde man kinoer fra Lambertseter til Aker brygge, Eldorado og Colosseum, Soria Moria og Gimle – alle hus hadde sin profil og sitt publikum. Skulle man programmere riktig film for rett publikum måtte man vite hva som foregikk i byen, hva man konkurrerte om oppmerksomhet med, sport og spill, vind og vær. Kinodamen bodde i sin by, stod i vestibylen for å se hva slag folk som kom til hvilken film, opplevde bydeler og strøk, tok livet på pulsen. vinter som sommer, regn som sol. I 25 år.

Nå er byen min helt annerledes. Jeg kjenner ikke byen igjen. Jeg sykler og sykler gatelangs og skjønner meg ikke på hva som skjer. Ikke er det hverdag, ikke er det ferie, ikke er det rytme, ikke trafikk. Butikker er åpne, folk glir forbi. Folk i fritidsklær, ikke kontorklær eller på vei til lunsjrestauranter. Og gatene er stille. Parkeringsplasser er halvfulle.

Det eneste overraskende er antall syklister. Og hunder! Aldri visst at de var så mange som lufter så mange hunder. Og hvor i all verden har syklistene vært før? – ja ikke dem som i trangsittende fartsantrekk som farer avgårde til kontoret om morgen og hjem på ettermiddag – nei alle familiesyklende grupper av far og mor og barn som nå ut på formiddagen tar turen til parker og langs kaien og til Bygdøy.

Hadde det ikke vært fordi vi lever i skremmende tider kunne vi hygget oss over dette langsomme, stille Oslolivet. Strålende vær. Lysegrønne trær og påskeliljer og hvitveis.

Kinodamen liker det ikke. Har aldri likt stille byer. Trivsel i trengsel skal det være Pulserende arbeidsliv, kontorliv, turister, handel og vandel. Havnetrafikk med Color Line og Danskebåt. Dessuten var det en dagsrytme med morgen-rush og ettermiddagstrengsel på veier og gater. Kollektivtrafikk hvor menneskemylderet kom opp og ut fra T-banen.HVor trikk og buss skapte kaos og privatbilister trosset klimakrav og bakset seg frem. Og en ukerytme med annerledes lørdag og selvsagt søndag i byen. For kinodamen kjente dette på pulsen . Slik skulle det være i fellesskapet.

Kino og kirke er nå stengt. Ingen ting stemmer.

Jeg ser, jeg ser..Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt…


VI ERE EN NASJON VI MED.

Henrik Wergeland skulle visst hvor sterkt vi kjenner på det – denne vonde våren 2020. For aldri siden 9. april i 1940 har vi nordmenn vært mer norske enn vi nå er under koronakrisen. Ikke går vi med flagg under faner, ikke drar vi til fjells og hytter, båtlivet er for kaldt og begrenset, ikke bedriver vi sport og tar bølgen på tribunen, ikke treffes vi på favorittrestaurant og kafe på ordentlig heller.

Vi er bare hjemme i huset og i byen og i tettstedet – hver for oss. Vi går gatelangs og på oppgåtte stier på avstand til alle. Mange av oss sykler innpakket i ull og vindstoff. Mor og far og unger holder seg i siget. Eldre par går for seg selv. Vi nikker og smiler og tar bare en kort prat . Selv på butikk etter doruller og i kø på utenfor polet er vi alene og for oss selv. Men vi oppfører oss. Vi gjør som vi skal.

Selv leser jeg daglige mine danske og svenske aviser. Jeg ser dansk og svensk nyhets-sendinger. De er påfallende annerledes våre aviser. Og vårt NRK !

Grunnen til at vi nå er en nasjon vi med er 1) REGJERINGEN og 2) HELSEEMYNDIGHETER og 3) NRK

Vår regjering holdt sine daglige pressekonferanser . Hver bidige dag kl. 16 stilte de opp. De la frem hvordan de regjerte, hvorfor og hvorlenge. Stødige, menneskelige og på gulvet med oss alle. Våre ministre vokste med oppgaven. Erna ble vår statsleder , – så imponerende at selveste Amanpour på CNN intervjuet henne en tilnærmet havltime. Da ble vi norske, da!

Helsefagfolkene har vist ledelse og nærhet. For ikke å snakke om så imponerende kunnskapsrike og trygge og til å ta lærdom av! Vi har fått våre råd. Og vi har fulgt dem. Hvorfor? Fordi de har vært tillitsvekkende og trofaste time etter time, dag for dag. Hvert skritt, hvert resultat har de forklart oss. Vi har blitt nordmenn av det.

NRK har minutt for minutt vært på plass. Teamet på Marienlyst ( fra hjemmekontor) , korrespondenter fra alle verdens hjørner, medarbeider på kryss og tvers i Norge – NRK er nå vårt leirbål som vi sitter foran ved hver vår flatskjerm. Vi er en nasjon vi med og tar bølgen.

I all muntert alvor har jeg tidvis ment at vi bør gjenopprette Kalmar-unionen. Aldri mer vi jeg antyde dette. Jeg lover. Etter Korona- krisen har Sverige gjort seg selv til en forundringspakke . Ikke bare med helseforskning om unødig karantene, unødig avstand, med åpne barer og treningssentra . men også med en regjering på avstand , med fagfolk på avstand og med media og SVT som også holder virkeligheten på avstand.

I Danmark derimot har de hatt regjering med handlekraft og dristig tidligtiltak som det står respekt av. Men mediabildet er mer formelt, tungt og saklig. Men dermed også mindre medlevende .

PÅsken er halvveis. Korona-våren er her og nå. Dette er vår styrkeprøve som mennesker, også som medmennesker utenfor sperregrensen. For ikke før vi har fått en vaksine mot viruset, kan vi kjenne på trygghet .Og mer raushet.

Å møte det ukjente hjelper hvis vi vet hvor vi hører hjemme. Ikke siden aprildagene i 1940 har vi kjent oss mer hjemme

VI SMÅ EN ALEN LANGE.



ALT VAR BEDRE I FORGÅRS.

Dessverre – må bare ha sagt det. Sånn er det blitt.

Enkefruen på 81 år – naturlig nok – har ikke lengre tro på at alt går oppover og fremover . Og har man levd under en hel verdenskrig, vet man at det gjelder å hamstre bokser med Viking-melk, ha kaniner i bakgården, kjøkkenhage og bake eget brød. Utenlandsreisen gikk til Strømstad. Og sommerferier med tog til besteforeldre på Kornsjø eller tante på Rena. Sånn var det før.

Nå blir Kenya-safari i Påsken avlyst. Og slalåm-paradiset i Sveits er stengt. Ikke skal vi fly. Det går ikke tog til Europa. Bare til Gøteborg.

Min fysioterapeut morgen-meldte idag at hun måtte bli hjemme med sykt barn. Og kan ikke piske Enkefruen til bedre kropp. MIne skolebarnebarn må aktiviseres i heimen fordi idrett og annen moro er avlyst. Og det er like før at skolen stenger. Farmormoræus skal visstnok vernes mot smittefare og holdes unna. Ikke for det – deres fritidsinteresser er innendørs det digitale univers på store og små skjermer – farmor trengs ikke der.

Kolonial -varer som sendes hjem, tjener massevis av penger. Men snart må sjåføren passe sine hjemmeværende skolebarn. Så bilen kan ikke komme. Og det er like før butikkene blir stengt.I tidligere tider hadde man hjemmeværende mødre. Bare nevner det.

Unge mennesker må ha tro på fremtiden. Unge mennesker skal ha kraft og glede og MOT. Nå røyner det på. Nå går jo ikke verden fremover. Det skal bli værre. Hvorfra skal nå hjelpen komme?

Den struttende individualismen , mangel på gammeldags borgerånd og solidaritet gir mangel på tilhørighet Vi bor ikke lengre år og måneder der vi bor. Vi reiser.

Fravær av alderdomskultur og dyrking av struttende skjønnhet og ungdom gir fravær av respekt for tradisjon, erfaring og det historiske perspektiv. Det er arven vi har gitt ungdommen. Vi får nemlig den ungdom vi fortjener.

Enkefruen er President i Bekymrede Mødres Forening. Min bønn til Vårherre og alle gode krefter – ikke ta fra de unge MOTET. Karen Blixen sa at den egenskap som var viktigst – det var å ha mot. Deretter evnen til å elske et annet menneske , – og så humor!

En likegyldig Tv- serie handlet om en jurist og karrierekvinne hvor alt gikk helt galt. Ekteskap og jobb og barn. Da sa hennes gamle mor: Det går godt til slutt, ser du. Og er det ikke godt, så er det fordi det ikke er slutt.

Så da er det bare å sitte midt på gulvet til det hele er over. Å lese » Hvem skal trøste Knøttet. »

DET VAR BARE DET VI MANGLET.

Korona-virus og pandemi truer den ganske verden. Visstnok. Alle nyhetskanaler kommer med ustoppelig informasjon. Munnbind er utsolgt. Reiselivet går på sparebluss. Finansmarkedet viser nedoverkurver. OL i Kina står i fare. Og Helseministeren må i nyhetsstudio tidlig og sent.

Som om verden ikke er vond nok. TRump kommer til å bli gjenvalgt ( skrekkscenario) Den Fire Verdens Største Leder lyver hundrevis av ganger, twitrer ustoppelig og sover altfor lite. Han stiller New York Times for retten og har CNN som erkefiende. Å utfordre TRump på hans arena tilsier at man selv blir skitten av hans søleskvetting. Hvilken anstendig demokrat behersker slikt? Det er ikke til å holde ut.

Klimakrisen er et faktum. Isbreer smelter rett foran forskernes øyne. Det brenner, det flommer, det regner, gresshopper svermer som i gamle Egypt, og det blåser kraftigere og oftere og merkeligere. Årstider er ikke som de var, de heller.

Så kom altså korona-virus og traff kinesere, så europeere og sannelig satt plutselig en ung kvinne på flyet til Tromsø som var smittet, men ellers frisk. Dermed måtte alle passasjerene på flyet også sjekkes. I Oslo har flere måtte leve i karantene for sikkerhets skyld.

Leger og helseeksperter på samtlige sykehus og samtlige fag-etater holder øvelser, legger rullerende planer og påstår de er godt forberedt. Doktor Skavlan forsikrer oss om at frykten er overdrevet – det er jo bare syke mennesker som blir syke av koronaviruset. Og så vi eldre, da.

Nettopp. Enkefruen på 81 er engstelig. Nå har hun alltid vært engstelig av seg. Når man har blitt truffet av et par sleggekast i livet, så vet man at ikke alt går så godt, så. Fordi man har barn som jobbreiser og flyr fra flyplass til flyplass taster mor en morgenhilsen noe om å unngå folk som hoster, husk håndvask før under og etter. Håpløst gammelmodig.

En planlagt reise til Roma blir kanskje ikke noe av. Som om man blir yngre og gladere av det. Nei, da tar man sin egen bil , vasker hender og ratt og kjører til Støtvig hotel, svømmer seg sterk og nyter horisonten. Paven får ha oss unnskyldt.

Godt man ellers har det godt. Nå gjelder det å ha et lyst sinn!

POLITIKERE PÅ PODCAST, INSTAGRAM OG TWITTER – ER DET ET GODE?

Skrekk og gru – vi har jo Trump!

Glem nå ham for et øyeblikk. For her hjemme på berget deltar våre folkevalgte og sannelig også ministre med aktivt og ustoppelig tilstedeværelse på sosiale medier.

Landbruksministerinne Bollestad sender lystelige foto av ektemann med bar overkropp i huslige sysler. Kulturminister Abid Raja twitrer i vei om hva slags sko man bør ha på vei til statsråd. Unge folkevalgte har laget podcast om hvordan folkevalgte har det med seg selv og andre på Stortinget. MIljøvernminister Rotevatn er fortsatt uopphørlig og meget profesjonell på twitter.

Er dette et demokratisk fremskritt, mon tro? Enkefruen som kommer fra et velmøblert hjem hvor maleriene henger rett, hvor man spiser med kniv og gaffel og ALDRI sitter til bords i bar overkropp – hun innrømmer at i møtet med denne nye utlevering på sosiale medier nok har snurpet munnen og rynket på nesen.

Hvor privat og personlig skal man være når man deltar i det digitale fellesrom? Som enkeltmenneske , men ikke minst som offentlig person.

Før konklusjon trekkes må Enkefruen nevne at hun støtt og stadig får på e-post «personlige » hilsener med oppmuntrende tilrop fra Høyreministre Sanner og Eriksen og sannelig nok Statsminister Erna til » kjære Ingeborg» . Innholds-riktige brev om siste seier for regjering og parti.

De er fullstendig upersonlige og tydelig masseprodusert, et slags industriprodukt.

Som Høyredame fikk jeg en oppfordring for uker tilbake om å sende inn et eller flere forslag til partiets programkomite – de tok gjerne imot ideer til en bedre politikk. Siden Enkefruen hadde i skrift og tale hevdet at ALDERDOMSKULTUR er fraværende i fellesrommet og at kanskje Høyre burde skape en ide-debatt omkring dette faktum – i likhet med Høyre-feminisme på 1970-tallet – så skrev jeg ned og sendte avsted til komiteen tanker og ideer om dette tema.

Jeg hørte aldri noe fra dem, så jeg ringte til Høyres Hovedorganisasjon for å etterlyse og gjerne understreke viktigheten av innholdet i min henvendelse. Jeg presenterte meg – uten at det gjorde særlig inntrykk – og ble videresendt til en saksbehandler eller sekretær. Nok engang sa jeg hvem jeg var, selvsagt, ( har nå levet som aktiv samfunnsdebattant i alle voksne år) , men den unge mann som var vennligheten selv og munter i replikken – han lovet å minne programkomiteens formann om mitt bidrag.

Jeg har fortsatt ikke hørt et skvatt

Tilbake til politikeres bruk av sosiale media – ikke med ferdigproduserte besvergelser og skryt, men som personlige tilstedeværelser , som levende utløp og innblikk for levende hverdagsliv . Som raske kommentarer i farten der og da. Og i et levende kortformulert språk

Enkefruen har kommet til at dette er en berikelse av demokratiet. Det går en syltynn grense mellom seriøsitet eller/og klovneri. Det viktige er at fordi politikere har blitt en yrkesgruppe som fra ungdoms-skole-stadiet begynner å forberede seg til en plass som folkevalgt på Storting og i styringsverk – . så har de fjernet seg fra oss hverdagsmennesker i hverdagen.

Ved å sende på Instagram, ved å twitre i vei og ikke minst delta i det levende Podcast-mediet – så byr de på seg selv! Plutselig er de som folk flest, akkurat så vanlige som oss. Og med enkle og direkte observasjoner vi skjønner oss på! Og gjerne med innsmett av klokskap og kunnen.

Bare et godt råd; ikke undervurder oss ! Vi er ikke dumme.