SMERTER I SOMMERSOL.

Det er 22.juli-dager. Jeg sykler i folketomme gater vest i byen. Det er tirsdag morgen, og jeg er ganske alene i Bygdøy Alle . Alle er på ferie, Butikker er sommerstengt. Ingen biler, ingen håndverkere, alle parkeringsplasser er tomme. Vi lever i en struttende velferdsstat hvor tydelig alle har feriesteder i inn eller utland og med skinnende sol og perfekt temperatur. Visstnok. Et sjeldent syn er en person som lufter hunden, og kanskje en hjemmesykepleier i kommunal uniform som er utsendt for å besøke et alene-gammelt- menneske i en leilighet.

I denne juli-uken har hundrevis av mennesker det skrekkelig vondt. Husker selv da jeg mistet et barn i august og ikke minst da min ektemann ble påkjørt og lammet – hvor groteskt det var å oppleve tungt alvor og angst når alle tilsynelatende var lykkelige, sunne og solbrune familiemedlemmer med harmoni og vellykkethet . Det går ikke ann å ha sorg i sommersol.

Sosiale medier glitrer mot meg med ferierende lykke ved hav og fjell, ved badestrand og på svaberg, under parasoller i frodige hager for ikke å snakke om på kafe og restauranter. Den ene mer trendy enn den første . Selv i nord med turister i motvind og styggvær er det juli-flott. Og alle er så vakre og glade! Og alle her sydpå har et glass i hånden mot solnedgangen i idyllen. Alltid et vinglass ! Barn er mer barn enn ellers i året. Kjernefamilien er rendyrket kos. Og selvfølgelig er alt dette sundt og ( kanskje) nødvendig og for all del velfortjent. I Norge 2021.

Vel ser vi katastrofe på nyhetene. Skulle bare mangle. Men det er på skjermen. Og veldig langt. langt unna.

Alle vi som ikke har smerte og sår og savn etter terroren 22.juli skal i disse dager kanskje være stille og lavmælte i vår ferielykke med helse og ressurser og penger på bok. Det er det minste vi kan gjøre. I respekt og i medfølelse kan vi møte opp i kirken der vi bor eller oppholder oss, delta ved minnesteder, ikke minst følge timeslag på torsdag, lese og se og tenke og be.

I Vårt Lille Land med så mye styrke og rikdom skal vi takke og dele. Og aldri glemme.

EL-SPARKESYKKEL-ANSVARET

Det eneste tema som denne sommeren får oss til å mene noe sterkt og hemningsløst – er el-sparkesykkel-fenomenet. Det er ikke en dag, ikke en lunsj, ikke et treff over glasset eller kaffelatten hvor ung og ( særlig) gammel ikke tenner på bruk og særlig missbruk av disse to-hjulingene. Facebook og twitter, nettsider og nærtv og radio er stadig fulle av stemningsrapporter om både jubelbruk og det motsatte. Vi fnyser og vi skremmes, men massene forføres av denne utvilsomt morsomme måten å ta seg frem på.

Selv har man ofte misunt dem som behersker dette 2-hjulsfenomenet. Det ser så gøy ut.! Men som bilist og syklist har man også blitt redd for å bevege seg i byen hvor det myldres frem på kryss og tvers av disse frydefulle trafikkanter.

Derfor har man da deltatt på sosiale medier opptil flere ganger om farer og ansvar, Og der har man etterlyst regler og styringsvilje og hvem som burde ta grep – politikere eller utleiefirmaer.

El- sparkesykkel har kommet for å bli. Man får ikke ånden tilbake på flasken. Men antall og bruk har jo gått over stokk og sten. Det virker som om hverken land eller by styres. Kommersen har overtatt. Først når legestanden nå har kommer ut og frem med skrekkelige takk for skadde i trafikken såvel de på stå-sykkel som fotgjengere – så har alvoret blitt satt på dagsordenen.

Samferdselsminister av i går og idag må stå tilrette. Byrådsledere og ordførere landet rundt får så det passer. . Hvorfor blir det ikke bedre regulert og det umiddelbart ? Nå varsles det om vernet sone og forbud mot å sykle i fylla, om mange mindre i antall og ikke minst bare en bak rattet. Kanskje også aldersgrense. Og påbudt hjelm . I skrivende stund er det myldrende bruk på kryss og tvers og bare juli! Nye regler kommer først i september. Gudene vet hvor mange som blir ødelagt og innlagt, plastret og bandasjert i sommermåneden august og frem til høstglatte gater og fortau.

Her sitter man på sin balkong. Det kommer 3 flotte unge kvinner på hver sin el-sparkesykkel, glir forbi på fortau i full fart og frem foran leiligheter der borte ( hvor forøvrig ministrene bor) hvor stanser de, taster seg ferdigbrukt og går inn. Men samtlige farkoster står bare midt på fortauet slik at trillevogner og vanskelig-spaserende må baute seg forbi. De unge kvinnene var sikkert både flinke og flotte og rette i ryggen – men helt uten tanke på å hensynsfullt parkere. De er helt typiske. hverken småkriminelle eller bortkomne.

Slik er det blitt. Alle tenker på seg og sitt. Vi lever i selvrealiserende samtid ikke minst i trafikken. Vi går med høregreier på ørene, med mobil i hånden, vi sanser hverken mennesker eller trikkelyder eller bylarm. Også i skog og mark er vi inne med vår lyd i hodene.

Derfor er bruk av el-sparkesykler et eklatant bilde på fravær av fellesskap og solidaritet i fellesrom. Hverken styrende politikere i by eller i land vil kunne regulere , begrense, bestemme over denne individualisme som preger vår tid.

Ansvaret for el-sparkesykkelbruk ligger hos hver og en av oss.

Ferdigsnakket.

ET CRUISE I GRUS.

Ikke visste jeg hvor dyrt det var. Annonsen lurte meg til å ta nærkontakt med cruise-rederiet. Jeg hadde en drøm om å gå ombord på et passe stort cruise-skip og seile ut Oslo fjorden langs norskekysten. eller mot Europa. Med gangbesvær og i høy alder tenkte jeg at ombord på et skip ved kai under Akershus kunne jeg få oppleve en sommervakker sjøreise til og fra min hjemby. Gjerne i flere døgn – et riktig ferieopphold.

Jeg hadde ment i skrift og tale at Hurtigruten kunne også gi reisende et tilbud om en reise hele strekket fra Oslo til Bergen og nordover. Ikke hver uke, men sånn nå og da. Alle Sørlandets byer ligger jo ved havet! Riktignok ikke alle med det største kaianlegg, men dog et vakkert skue. Hurtigruten hadde ingen planer om det, fikk jeg å vite.

Så da en norsk-flaggende helsides annonse i Aftenposten og DN om nettopp et tilbud som jeg hadde drømt om stod på trykk, slo jeg på tråden.

Jeg traff på begeistrede ansatte – med fornavn – og da jeg presenterte meg med fullt navn, ble det ikke grenser for fristende tilbud. På forespørsel fra meg om hvorvidt jeg kunne fritt bevege meg med enten rullator eller staver, ble det overhode ingen stengsler . Det var nok ikke heis mellom noen dekk øverst, men solide rekkverk. Så det skulle den eldre passasjer ikke frykte. Jeg var strålende velkommen ombord.

Vi forhandlet oss frem til passende luksuriøs lugar. Men snart begynte det å pakke på seg. Jeg begynte å ane uro. Mitt cruiseønske fra Oslo og til Bergen innebar også båt tilbake til Oslo. Jeg ønsket ikke verken tog, buss eller Gardemoen. Jeg skulle ta en sjøreise. Jo det gikk greit. Men dermed ble det 2 cruise – riktignok. Ikke 1.

Altså dobbelt annonsert pris. Men siden konseptet het ALL INCUSIVE – man stiger ombord og alt er inkludert, så innebærer det at din dobbeltlugar er beregnet på 2 personer . Du kan ikke velge enkeltlugar, nemlig.

Dermed må enkefruen betale for sin reisepartner i lugaren som altså ikke er en reisepartner – med alt inkludert!! Alt !

Bare det at Enkefruen reiser nå splitt alene! Ikke med venninne, Ikke med barnebarn. Rett og slett en sommerferie langs kysten.

Følger dere med! Cruise Oslo- Bergen blir nå å multiplisere med 4! ! I 2021 er ALL INCLUSIVE-KONSEPTET innen cruisefarten ekskluderende for enslig reisende. De er ikke velkomne ombord.

Etter å ha høflig tatt farvel på mobilen og sagt – som alltid – at dette må jeg sove på – i stedet for å ærlig si ifra et jeg ikke hadde økonomi til tilbudet , rett og slett, så kjente jeg på en dyp provokasjon. Det går da ikke ann å utelukke enslige, vi som enten har mistet livets reisefølge eller rett og slett har valgt å leve alene, fra å ta et cruise! . Apropos PRIDE i skrivende stund, apropos likestilling og rettferdighet.

Vel – dette er ikke en kampsak. Rike folk kan ha det så godt. Av alle slag som bør kjempes i vår tid for rettferdighet og respekt og likestilling – får dette bare gå sin skjeve gang. Samme søren.

Jeg ringte tilbake til selskapet. Muntert ga jeg uttrykk for en innvendig harme. Men den vennlige agent forklarte meg at det var nå slik det var – dette var den eneste måten å drive lønnsom på! Men han skjønte min reaksjon -veldig godt, sa han. Og konkluderte med at verken han eller jeg kunne gjøre noe med saken.

GOD SOMMER.

GJØR SOM KONGEN – TA BÅTEN.

Hadde det enda vært så enkelt. Vi som bor i Oslo, kan ikke ta båt kysten rundt. Som eldre dame med gangbesvær lekte jeg drømmen: hvor ville jeg ta sommer-ferie fra Oslo hvis jeg kunne velge fritt og gjerne dyrt. Ikke med bil, ikke hurtigbuss, ikke Gardemoen, ikke med tog til Gøteborg.

Jeg kom på at om det fantes en båt som la til kai under Akershus, ville jeg trille meg selv ombord og reise avsted i dagevis, forbi Drøbak og langt avsted. . Jeg ringte likegodt til det kjente reiseselskap for denslags. Hva med et cruise-skip med bare 3-400 passasjerer ? Hva med Hurtigruten? HVorfor kan vi ikke reise til Sørlandet og rundt til Stavanger, gjerne videre langs kysten med båt? Alle byene ligger jo ved havet og har kaianlegg?

Hva med mot Danmark , Tyskland og videre mot Spania og Middelhavet?

Mannen på reisebyrået ga klar beskjed – denne sommeren kommer ikke cruiseskip til Oslo. Han trakk Corona-kortet – naturligvis. Han antydet noe om Hurtigruten som ikke hadde planer om å forlenge ruteopplegget til resten av Norge, som han visste om. Svalbard derimot! Konseptet opprinnelig for Hurtigruten var godstransport og nærtransort av folk der nord kombinert med turisme. Så har selskapet utvidet seg selv som ren cruise-skipsfart. Hvorfor ikke da til/fra Oslo og langs Sørlandet?

Det er da ubegripelig at Oslo som hovedstad og kystby ikke har båtreiser å tilby utover Kielferge og Danskebåt, Drøbak og Bygdøferge. Hvorfor må vi til Bergen for å dra på cruise? Hvorfor ikke båt til England? Vi har en praktfull kyst også syd for Bergen som bare kan oppleves sammenhengende med privatpraktiserende båtreise.

Kongeparet gjør det eneste riktige. Tar avsted med sitt eget skip til sitt eget land. Om Majesteten leser min blogg kan han tenke tanken om å leie ut skipet sitt til pent folk i pene klær en uke eller to? Før norske politikere som i England kommer på ideen om at det er for ekslusivt at monarkiet har eget skip -( og eget tog !)

Bevare oss vel – må gud forby. Vi kan til så lenge ta Skibladner .

TRAPPEN SOM LØFTER ELLER SLÅR.

Vis meg trappen din så skal jeg si deg hvem du er. Folk bygger og bor. Eiendomsmarkedet går så det griner. For ikke snakke om hytter og fritidsboliger – særlig ved kysten. Der investeres , der pusses opp og her skal man bo!

Bare det at et mindretall tenker på at det kommer en dag da man sannelig blir eldre som huseier, må vite. For ikke å snakke om – besteforeldre skal kanskje også ønskes velkommen til det unge hjem.( skjønt kanskje ikke!)

Det er da trappen kommer inn som avslørende ikon på livskunst, historisk perspektiv og menneskelig klokskap. Verken ivrige huseiere eller arkitekter eller interiøreksperter husker på at man skal bli gammel – ei heller ønskes gamle foreldre på besøk. Trapper er for spreke bein og rask gange og rett rygg.

De vakreste villaene kan ligge i skråningen med vakker utsikt,selvsagt. Men for å ankomme herligheten må man klatre i trapper! Så er det selve inngangen – der kan det oftes være opptil flere trinn – og uten rekkverk. Det passer ikke inn i arkitekturen.

Og enda mer utfordrende er innendørs trapper ! Ofte til soverom og toalett. I hvertfall til ekstra Tv- stue og media.

I min nærmeste familie har en gammel Enkefrue blitt invitert til deres drømmehus ved havet. Der var tenkt på alt – også på at de eldste medlemmene kunne komme på besøk. Senest sommer ble det en triumf for gjest og yngre vertskap at beviselig gikk det ann å bli gammel og med gang-besvær kunne tilbringe dager på i et paradis! Både med stav og rullator ble det udramatisk og trygt.

Tilbake til trappen. Det er så stor forskjell på trapper. Det er de som løfter man opp og de som slår og gjør vondt. Nå snakker vi ikke om vindeltrapp – det er morsomt og dekorativt, men øvre aldersgrense for å bestige denslags sportsinnredning må være 60. Min tidligere sjef Helge Sivertsen som ikke bare var minister, men også tidligere diskoskaster – han gikk 10 etasjer opp og ned hver dag på jobb.Han ble ikke svimmel eller roterende anpusten. Han var godt voksen!

Vi andre må selvsagt beregne våre klatremuligheter når vi skal gå trappen opp eller ned. Som nevnt – noen trapper bare glir man elegant i. Saga kino har byens snilleste og vakreste trapp- bare prøv! I eldgamle slott – som slottet i Stocholm – visste man både at også adel og kongelighet ble eldre. Der skulle man skride! Antrekk og sko var selvsagt krevende. Da måtte trappene være egnet. Og de var de! Amfier dengang da var også generøse i trinn og platåer. ( for ikke å snakke om akustikk!)

I likhet med møbler og bord og senger som nå i moderne tid er så lave at ingen gammel kropp kommer seg opp på egenhånd. ( ned går jo greit.) Slik altså med trapper. Googler man seg inn på tema er det ikke grenser for sprelsk tilbud på trinn på trinn i lekreste treslag eller glass! Men ha tanker om perspektiv og flerbruksplan.

Så et godt råd – løp og kjøp. Det finnes trapper for enhver anledning. Men bli ifor all del kke gammel eller syk eller dårlig til beins ! Da blir hjemmet bare en investering for et periode i livet. Og ikke et godt hjem for generasjoner.

KAN MAN KLAGE PÅ MATEN?

Et sykehusopphold gjør noe med deg. Utover virkelig å prise kirurgi og sykepleie for høy, fremragende standar våger man seg på en stille refleksjon – man blir syk av å være på sykehus. På grunn av maten.

De første dagene blir man klagende og småsint over form og innhold på hva som serveres. Også tidspunkt på servering.. Middag klokken 13 i helgen. Gjerne grøt. Deretter går man over i en fase hvor man bare gir opp, rett og slett. Det er jo ikke noe å gjøre ved. Den siste fase går over i en matt takknemlighet. Da har man riktignok mistet appetitten. For bare å nevne det – i disse coronatider kan familie og venner ikke komme med forfriskende og vakker og morsom mat!

Etter å ha blitt operert med narkose og en lengre faste, kommer man lettet tilbake på rommet hvor så der serveres middag. Den passer til en steinhugger, stor og fyldig med 3 poteter og triste grønnsaker. En dame på 82 skal ha små retter, små porsjoner, små stykker brød, små epler.

Slik fortsetter det måltid etter måltid. Maten er ikke sunn! Den er grei og grå . Vi er på sykehus for å bli friske. Såret skal gro. Man skal ha næring. Resultatet er at man mister matlyst. Og blir faktisk dårligere.

Sykehusvesenet med fjernstyrt matlaging og distribusjon er på papiret sikkert lønnsomt og effektivt. Dessuten er jo sykepleierne eksperter på sår og pleie – takk for det. Ikke minst kommer så tariffen inn med krav til høyere lønn og flere ansatte.

Hvordan kan man da våge seg til å klage på maten?

For mange år siden deltok jeg på Mørketids-konferanse i Tromsø for Norsk sykepleierforbund. Jeg var invitert som pårørende. Jeg har svart belte i omsorg og ansvar for ektefelle. Min sluttappell til forsamlingen var 1) sykepleier må smile og ha et vennlig vesen. Har de ikke det, bør de finne seg et annet yrke. 2) Ernæring ernæring – ernæring. De skal lede pasienten inn i fristelse til å spise sunt og variert og annerledes .

Hva gjelder tema mat – hva hjelper det når tungleveransene i storkjøkkensystemet er store porsjoner med mat til store mannfolk? Det er ikke særlig valgfrihet verken for hun i sengen eller hun i uniform.

Men altså – man blir syk av sykehusopphold fordi man blir servert feil mat.

Så ligger man der. Vi priser kirurgi og sykepleien i norsk helsevesen. men likefullt våger man seg på en lavmælt protest og utakknemlig klage.

SMALL IS BEAUTIFUL – desentralisert middag og lunsj, takk!

Å SLÅ AV EN PRAT

Har begrepet gått av moten? Antagelig har det nok det. Utviltsomt er det et generasjonsfenomen. Antageligvis er det vi eldre som både kjenner uttrykket og enda bedre – praktiserer det. I alderdomsfasen har vi tid – mye tid . Kanskje ingen venter hjemme, kanskje har vi ikke dagen fyllt av legebesøk, trening og kroppsbehandling. og reparering. Handleturen går rolig og greit og vel innarbeidet. I disse tider er jo det mest fristende tilbud stengt. Vi shopper ikke lengre heller, uansett. Bridgeklubb er stoppet, kor er forbudt. Klubben kan bare være 3 personer. Vi har tid til å sette oss på benken – så lenge det er tillatt.

Ungt folk har det travelt, Veldig travelt. Jobb og barn og hus og hage og hytte og selskap og vennetreff og joggeturer og treningssenter.

Ungt folk treffes , takk og lov. Venninner har fortrolige samtaler både privat og på utesteder – hvis det er tillatt. . Gutta kanskje mindre av indre bekjennelser med hverandre , men de prater i vei de også mens de springer i skogen. Men et hvert treff er ledd i en plan, et prosjekt.

Men det å sette seg ned bare for å slå av en prat? V i sender e-post og sms og er på sosiale medier. Det er der » skravla går» . Og man går med mobil på øret og holder det gående med venner og bekjente til alle døgnet tider. Vi gamle mødre får oppmuntrende tilrop hver dag fra travle døtre og sønner på ærlige og korte sms-er. Men ingen telefoner . Hvis det ikke er beskjeder, da. Ting som skal sjekkes og planlegges.

Hos Ibsen sier man: La oss sette oss ned å tale ut sammen. Vi gjør ikke det, vi vanlige folk. Bare hvis det er helt nødvendig og ved alvorlige livssituasjoner ( drama, som nevnt.) Ungt folk har fortrolige samtaler når det kreves. Vi gamle har ikke det. Fordi våre beste og mest fortrolige nære er døde. Våre nye Hverdagsvenner er velsignet til hjelp og glede. Og trofaste treff.

Det beste ved eldre-kontakt er nettopp at vi kan sette oss ned bare for å ta en prat. Om løst og fast, med munter vri og kanskje med utveksling av litt politikk og sport og vind og vær. Man bør unngå sykdom og det som verre er. Vi har alle vårt. Og det å skryte av egne barnebarn er fristende, men ganske så altfor uinteressant for alle andre. Så kan man mimre om at alt var bedre under krigen. Før. I gamle dager.

Å slå av for en prat er en samværsform som er undervurdert. Det gjør godt å kjenne på taust nærvær, på uforpliktende observasjoner , på vennlighet og snilt snakk. Og uten mobil i hånden!

Anbefales. Også for unge mennesker.

HVA ER DAGSREVYEN?

En ung mann ringte her om kvelden for å tilby et produkt. Jeg svarte!) jeg er ikke interessert og 2) du ringer under Dagsrevyen. Det må du ikke gjøre. Den unge mann sa : Hva er Dagsrevyen?

Denne enkle hilsen la jeg ut på Twitter. I mitt liv på sosiale media har jeg aldri fått en slik respons. Det bøtter inn. Reaksjonene er noen få mildt sarkastisk , men i all hovedsak bare støttende med vennlig hilsen og medfølelse, mest med meg.

Hva i all verden betyr dette? Selv tror jeg det ligger en undertrykt frykt for at NRK og Dagsrevyen ikke lengre er det fellesrom vi ønsker å befinne oss i. Vi har en statskanal, vår RIKSKRINGKASTER som skal binde oss sammen, være vår bærebjelke i informasjon om rikets tilstand og verden forøvrig. NRK er norsk kultur og norsk forpliktelse, NRK er oss.

Det er det jo ikke lengre. Ikke bare har vi TV2 og alle de andre norske, men hjelpe oss vi har da CNN , BBC og Sky, fransk og dansk og svensk og tysk og Al Jazerra . Og vi kan laste ned på små og store skjermer alt og det meste til alle tider. Vi trenger da ikke sette oss ned klokken 19 for å se på Dagsrevyen? Vi kan laste ned dagens variant senere og når som helst. Dessuten går Dagbladet og VG med sine nyhetstjenester ustoppelig . Vi holder nyheter mellom hendene på mobilen hele døgnet.

Og så har vi Podcast! NRK leder ann. Vi kan på et vis ha vår egen nyhetstjeneste fra hvem og om hva – også fra/ med statskanalens egne fremragende journalister. Vi velger selv! Det er frihet!

Podcast er fenomenalt. Economist anbefales. Men det går hurra-meg-rundt med både levende, seriøse og med tvert i mot tull og tøys,-podcaster. Enhver dyktig mediamedarbeider har sin egen podcast. Du er trendy innenfor politikk og kultur , sport og spill når du kan referere til de toneangivende podcastene som treffer miljøet du tilhører.

Dagsrevyen er på vei ut hos ungt og kreativt folk. Helt ut.

Værre er at NRK også kan bli det. Det er viktig for et demokrat at vi har våre felles møteplasser hvor vi kjenner vi er et folk og har en tilhørighet. Vi må sitte ved leibålet å kjenne på varmen, sitte på tribunen å ta bølgen. Ikke bare ved Kongejubileer, på 17.mai , ikke bare ved landskamp i fotball eller vM på ski. Himmel – hvor godt det er å samles !

Men vi bør også ha en allmennkringkaster. Som er forpliktet til å skilde oss nordmenn i hverdag som fest, som dekker høytider og fellesmøter, politikk og styresmakter fra nord til sør. Natur, vind og vær – handel og vandel i Norge. Og selvsagt med internasjonalt perspektiv utenfra som innenfra.

NRK skal skape samtaler på arbeidsplasser ( glem corona) , ved lunsjbord og over kaffepraten. Vi skal kunne dele våre siste influensene og våre idrettshelter, våre tragedier og våre tapere. Vi skal krangle om Debatten. Og ha Gullrekka i helgen.

Mye tyder på at den unge mannen som ikke visste hva Dagsrevyen var , han er ikke alene og – han gir oss et varsel.

Det gjorde han virkelig til meg på twitter.

,

SHE CAN`T COOK / SHE CAN COOK.

Som kinodame gikk det plutselig opp for meg at en slik karakteristikk av en kvinne ville aldri gå igjennom i Norge. I Hollywood kunne man stemple kvinner på denne måten. Vi veldig norske kvinner i min generasjon visste at vi alltid måtte kunne lage mat. Ikke bare kunne, men sannelig også like det. Vi skulle stå ved komfyren og føde barn.

Som yrkeskvinne , hustru og mor har jeg alltid lagd mat. Festmat og hverdagsmat, julemat og påskeføde, sunn og riktig mat, sesongpreget og moderne, tradisjonell og trendy. Gjestfritt og generøst. Ingen skal kunne ta meg i å svikte denne livsoppgaven. Hjembakt brød i 46 år, kakebakst og stående, gående, kommende forbi-mat. Alltid nyskjerrig på siste nytt og moderne kosthold. Kom ikke der!

Men egentlig har jeg aldri interessert meg – for MATEN. Jeg har gledet meg over å sitte til bords, dele bordets gleder med dem jeg er glad i og tilhører og trives med. Det er samværet, anledningen og gleden ved det – mer enn mat som bare forsvinner inn i ansiktene på folk.

I alderdommen hvor man ikke lengre samles i flokk og følge rundt bordet, hvor ektemann er død og de unge lever sine liv – da sitter man igjen med denne evindelige kvinnerollen om å like å lage mat, for så å koke og steke, å

servere seg selv og nyte sitt eget måltid. I ren selvoppholdelsesdrift tar man seg sammen, kjøper nettopp den maten man selv vil ha, dekker med tøyserviett, vakkert glass og tallerken, tenner lys. Her skal det bli hyggelig, må vite!

i en alder av 82 år erkjenner jeg nå at det faktisk ikke er så moro. Jeg trives ikke lengre med å lage mat. Det interesserer meg ikke lengre! Helt slutt. Men hodet er jo krystallklart , så for ikke å slukne hen , dø av sult og alenehet har jeg selvsagt selvdisiplin nok til sunn frokost og enkel lunsj.

Men middager! Hadde jeg bodd i et arrondissement i Paris hadde jeg gått til stam- restaurant hver dag. Til den lokale, den hverdagslige. Men slikt gjør man ikke i Oslo. Ikke som kvinne. Komfyren og kjøkkenet venter. Kvinnerollen gir ikke slipp!

For en eldre mann er det normalt at han ikke dekker opp og kokkelerer for seg selv. Han kan tillate seg «Rett i koppen» og Fjordland, Han kan heller ikke gå på restaurant – det er for dyrt. Men det er helt akseptert også av ham ,selv at han ikke trives som alenekokk.

Det er altså verre for oss kvinner! Selv er jeg fascinert av min ynkelighet her. At jeg ikke lengre forbereder, ser frem til å nyte dagens høydepunkt – som er middagen.

Nå har jeg tatt grep ( som alltid.) Jeg har betalt hushjelp som både lager og servere kveldens måltid av det som jeg har innkjøpt. Det er selskap og hygge, vi utfyller hverandre med min lange erfaring i råvarer og kokkelelering, og hushjelpen som tjenestevillig og lærevillig og ung! Nå går hun/han også til hånde med tunge løft, orden i kjeller , reparering ol.

Alderdommen er en fase hvor man faktisk må lære seg å balansere mellom å ikke gi seg på harde møkka, henge med og samtidig innse sine begrensninger, renonsere på alt og det meste.

Noen av oss kvinner må endelig få slippe å stå ved komfyren, å lage mat. Til så lenge – HUSK Å FORGYLDE DINE FORPLIKTELSER, OGSÅ DE MOT DEG SELV. TA GREP.

NÅR DØREN ER LAV OG PORTEN ER STENGT?

Hva slags sivilisasjon lever vi i når man stenger kirken? Har det hendt i noe land i krigstid eller krisetid at folk ikke kan søke til det kristne fellesskap?

Vel var vi samlet på Rådhusplassen etter 22.juli, men på selveste 23.juli ble Oslo Domkirke fyllt av søkende, skremte og fortvilte Osloborgere. Det var ikke foran Storting og Bystyret – det var i Guds hus vi måtte møtes. Der var døren høy og porten vid.

Denne vinteren har folk flest kjent på tungsinn og ensomhet. Ungdom har ikke fått vært unge. Barn har mistet sosial lek og glede. Studenter har blitt kriserammet både hva gjelder kunnskap og helse. Voksne har i all ansvarlighet holdt seg unna fellesskap og felles løft. Og vi gamle har bare blitt eldre og stillere.

Min egen helse har vært perfekt. Men likefullt har jeg kjent meg syk på sjelen med tungsinn og pessimisme . Jeg har måtte hente opp gleden. Stress kan man måle på hvordan man leser. Når man flakker og tar siden nok engang, når man skummer avisene, når man ikke legger fra seg mobilen foran viktig Tv-program – da er man ikke på plass med seg selv. Jeg har vært corona-lammet. Også i hodet.

I Norge skal krisetider leges med sport og friluftsliv . Ut på tur, aldri sur. I byens parker og strandpromenader går det 17.mai-tog av folk og hund.

Det norskeste av alt er å dra på hytta. Det er et folkekrav – et frihets-symbol ! Uansett smitte og pandemi og næringslivskrise, stengte skoler og lesesaler, butikker og kultur – ta ikke fra oss hytteturen! Aldri!

Men hvem roper etter åpne kirkerom ! HVor er landets biskoper ? EN DAG satt Oslo-bispen i Dagsnytt 18 med et ansikt full av sorg og sinne . Hun burde vært like ofte i studio som helsetopper og byråd og ministre . Teatersjefer og kulturfolk har blitt hentet inn. For ikke å snakke om sportsgeneraler ! De har alle gitt sine vitnesbyrd om hvor vondt vi har det. Igjen og igjen. Landets prester og kirkeledere fra bygd og by – hvorfor er dere så lavmælte og saktmodige. Hev røsten! Vær i rommet!

Vi har det vondt. Om vi er hverdagskristne eller troende, søkende eller gudsforlatte – alle folkeslag har søkt til sin kirke i nødens stund. Med eller uten munnbind. Hva er det med Norge? Er vi en kulturnasjon ? Er vi siviliserte ?

HVorfor er ikke døren høy og porten vid ?