TYKK BOK , TAKK.

De fleste starter nyåret med gode forsett om å trene kroppen, slanke seg , spise sunnere mat og mindre vin-drikke. Og redde verden dessuten. Selv har jeg bestemt meg for å trene hjernen. Jeg merker svekket evne til konsentrasjon.

Skal man lese sitt eget stressnivå, skal man notere seg hvordan man leser. Da min mann plutselig ble påkjørt og lammet, kunne jeg ikke engang lese forsiden på VG. Da er det alvor. Jo mer angst og uro – jo dårligere kan man konsentrere seg når man leser. Man har vært gjennom boksiden, men allikevel ikke lest. Man er rastløs og ikke på plass med seg selv.

Hverdagen er rullerende full med skjerm og lyd og dubbeditter og informasjon. Morgenkaffen inntas mens man leser papiravisen og SAMTIDIG hører på nyhetene på P2. Det fører til at Aftenpostens lengre artikler blir utsatt til senere på dagen – man glir videre. ( Og selvsagt blir ikke artikkelen lest. )

I-paden ligger klar – og dermed tar man fatt på skjermen med nettutgavene av øvrige aviser , både norske og utenlandske. Man sklir nedover, rastløst søkende etter verdens nyheter. Innimellom tar man et dypdykk om person eller begivenheter for raskt komme tilbake til forsiden. Det er en sammenhengende utfor-slalom-bakke av inntrykk. Lite blir sittende fast, godt er kanskje det.

Hverdagen har sin private kontortid ved MACen i heimen. Nok en skjerm! De samme Bokmerker med de samme avisene. Men faktum er at da blir det en smule mer fordypelse. Kanskje fordi ryggen er rett, skjermen er stor . Levende opptatt av politikk og samfunn som man alltid har vært gjennom et veldig langt liv, er det skjerpende og livgivende å få nyheter fra verden her og nå. På samme måte som Tv er en berikelse, er media og internett også en berikelse. I selvsamme øyeblikk deler man debatt i Underhusetog Den Gale Trump på talerstol fra Gimlehøyden i Oslo. For ikke å snakke om hjemlige triumfer og kulturelle begivenheter. Rikt liv, rett og slett.

Jeg sitter i biblioteket hjemme – dvs omgitt av bøker. I min familie leser vi bøker. Derfor har jeg også kjøpt meg en Kindle. Nok en skjerm! Den ligger alltid i vesken, den er alltid med meg på venteværelse, på kafe, på benken. Jeg har over 90 bøker i valg mellom hendene.Man er aldri alene når man har en bok. Den er et mirakel på reiser. Når man skal feriere ved havet i dagevis – må man lese bok.Hva ellers? Og innbundet bok er tung bagasje. Kindle er lett og dessuten lesevennlig i solskinn.

Tilbake til tykk bok. I vinterdager har jeg lest 2 tykke bøker. Kolloen om krigen, Hobbelstad om årene med Dronningen, og nå har jeg startet på biografi om Karen Blixen i Afrika. HUndrevis av sider og innbundne og derfor tunge.

Tykk bok gir konsentrasjon.! Fordi man leser med hele kroppen, ikke bare mellom hendene eller på skjerm og i farten. Lese bok er å være stille. Tykk bok – som er fengslende og godt skrevet – er som å ha en god venn som venter der hjemme. Det er en lykke å få kjenne på gleden ved å plutselig å ha lest i timer!

Det sies at mangel på søvn gjør hjernen trett og syk. Den må få fri og få arbeide på egenhånd. 7-8 timer og gjerne med drømmer. Det sies også at alle skjermene, mobilbruk og sosiale medier og Facebook Twitter og Instagram svekker konsentrasjonsevnen. Vi blir rastløse i vår avhengighet.

Derfor er tykk bok helsebringende! Rett og slett sundt. Dessuten finner man den igjen i bokhyllen! Den tynne, lille boken derimot …….


LYD OG MUSIKK OG BORDETS GLEDER.

Mesterkokk og restauratør Øyvind Hellstrøm var gjest i P2 Drivkraft. I en time fikk han begeistre oss lyttere med sitt enestående engasjement fra et usedvanlig rikt og langt kokkeliv både i Frankrike og selvsagt her hjemme. Han har blitt hyllet og æret for sin matkultur både på kjøkken og i restauranten. MEN HAN HAR EN UTFORDRING!

Vi var en familie på åtte medlemmer i tre generasjoner – tre av oss var eldre rundt bordet. Vi satt ved Det Indiske Hav i myk tropenatt med stjernehimmel og stigende måne. Vi hadde utsøkt vin og vann i glassene og fikk servert det beste av gourmet-retter.

Vi kunne ikke snakke sammen. Det var et orkester som underholdt. Lydnivået var for høyt. Alle tre generasjoner likte musikken, også vi gamle, men altså – vi måtte rope og mime med hverandre. Man blir sint i munnen av slikt, også.

Hva i all verden – hvorfor må man ha musikk – for det første. Stemmer fra øvrige gjester, dønninger fra revet der ute, palmesus og glade barn som løftet stemmen og blikket fra brettet – det holder som unik innramning. Pluss gleden av å ha hverandre som familie uten å måtte servere oss selv, og så bare kunne snakke om løst og fast i flere timer.

Dernest -det gir selvsagt atmosfære med musikk både som taffelmusikk og som levende orkester. I den indiske restauranten var det etnisk trommer og strengeinstrumenter – det skapte ekte stemning. Og der var lydnivået dempet ( om enn litt monotont i lengden) Og maten ble enda mer etnisk velsmakende.

Man bør ikke reise over land og hav for å bli provosert av lydnivå på restauranter. Stillhet og fløyelsmyk akustikk er etterlengtet av langt fler enn man aner. Alle på Theaterkafeen i Oslo har vært plaget, mer eller mindre, av hvor håpløst det er å snakke sammen rundt bordene. I julebordsesongen gjør det vondt, rett og slett. Og sannelig har de ikke også musikk rundt søylene og under taket. Hjelpe oss alle.

Selv elsker jeg summingen av stemmer når jeg er gjest, særlig på det etablerte stamstedet, men uansett. Trivsel i trengsel, glade røster og god latter, klirring i glass og sko og stoler.

Men restaurantbesøk er noe vi deler med venner og bekjente, familie og klienter. Men det er ubegripelig at vi er invitert inn til den beste mat og de vakre glass med drikke når vi ikke kan snakke sammen!

Tilbake til den imponerende restauratør og kokk Hellstrøm. Når har han noen gang ved sine utallige Tv-opptredener tatt tak i problemet med akustikk og musikk på restauranter? Takk og pris har anmelderkorpset lagt ut terningkast når de skal kritisere , rose og rise mat og drikke-opplevelser på matsteder. Men den godeste Hellstrøm bør raskt og sterkt hjelpe oss med å skape en lydkultur i og omkring matkultur. Det hører ihop ! Det vet jo han. Dessuten er han direkte og ofte brutal mot både kokker og serveringsfolk når noe går galt, noen tar feil i kokkekunst og servering i hans nærhet.

Kjære Øyvind Hallstrøm slå i bordet, si ifra – vi vil nyte i fred med hverandre. Dog med liflige toner der bak, om nødvendig.

KVINNEROLLEN OG JULESTRIA.

Ebba Haslund skrev sin roman BARE ET LITE SAMMENBRUDD I 1975. For en befrielse – alle vi travle yrkesutøvere og mødre og hustruer kjente oss igjen. Boken ble en suksess og er en klassiker.

Vi har alle vært i nærheten av totalhavari , vi kvinner som i moderne tider skulle bære byrden med å skape jul i heimen og samtidig kombinere frigjort yrkesliv av varierende omfang. Av alle styrkeprøver er denne kombi-øvelsen årets hardeste test.

For uten kvinner stanser julen – sånn var det dengang. Er det slik også i 2019?

Min fysioterapeut er småbarnsmor og selvstendig næringsdrivende. Hun har sine pasienter som hun skal kna og elte, trimme og trene. De kundene tar ikke fri før jul . Vintermørket og kuldegrader gjør ikke muskler og ledd mer smidige og sterkere – snarere tvert imot. Hun har høysesong i sin butikk og er travel.

Skoledøtrene hennes skal ha Lucia-feiring og nisseklær og klassearrangement. Pluss avslutningsfest i sportsklubben. Kirkekonsert for koret. Mor fysioterapeut må være enda mer mor og stille opp med hjembakst og antrekk og administrering av transport og begivenheter. Dessuten strutter teatre og kino med førjulsforestillinger for familier. Mor og far kjenner på trykket om å være i sosialt og kulturelt fellesrom som kjernefamilie – ikke minst i førjulstider.

HVor er far? Papparollen har blitt så mye bedre. Men han er i bakgrunnen hva gjelder julesesongen. Det er noe med gaver og bakst, kos og pakker og pynt. Vel kan han kanskje ta grep hva gjelder å skaffe juletreet og få det båret hjem og på fot. Og Vinmonpolet er stedet hvor mannen gjør innkjøpene. Lille julaften ser vi far og ektemann i småpanikk handle altfor dyre presanger til hustru og barn. Han gjør så godt han kan. I siste liten.

Antagelig venter far på at hjemmejulen skal gå over slik at han kan utøve foreldreplikten på sport og ski og uteliv med sine barn. Men først i romjul slår han til.

Morsrollen sitter julefast. Uansett frigjøring fra 7 kakesorter, uansett nedtoning av gaver, videre mindre håndskrevne julebrev, mindre sølvpuss, rene gardiner, hjemmestrikk og brodering, – alle mødre kjenner på utilstrekkelighet kombinert med evige forpliktelser. Til mann og barn, til svigerfamilie og de gamle, til venner og nettverk. Og kollegaer på jobben.

Julen ligger som en stor forpliktelse. Alt skal være på stell praktisk.Man skal ha harmoni i heimen, fred og fordragelighet. Man skal i tillegg tenke på verden der ute med krig og nød og miljøforurensning. Da knaker det litt på samvittighet for eget storforbruk i verdens rikeste land.

Uansett hvor kirkefremmed man er, hvor lite troende – evangeliet banker på i julen. . Innerst inne tar man nok sitt lille oppgjør med seg selv og sitt juleevangelium. Også der finner man sjelden fred og tung tilhørighet. Eller en total frigjørelse.

Ebba Haslund opplevde aldri hvilken befriende rolle norske håndballjenter har hatt for alle oss stressede hjemmemødre i julestria. Som en advents-tradisjon arrangeres jo VM for kvinner ukene før jul. For det første er det spennende sport, veldig spennende – våre jenter er jo så flinke. Vinner gjør de også! Men først og fremst kan vi foran skjermen tenke på hvordan disse kvinnene skal lage jul ! Gaver og bakst, pynt og krybbe og krans på døren. Vi som bare sammenligner oss med alle våre kvinnevenner som har alt på stell og jul under full kontroll. Ebba Haslund ville sett den helsebringende virkning håndballjentene har hatt på kvinners stressfaktor og fare for det lille sammenbruddet . En stor takk til håndballkvinnene! De hjelper oss – for de kan da umulig ha julekontroll!

Men dessverre går nå håndballen unna i Japan. Det er på formiddag – da stresser vi som verst i trafikk. Og Ebba Haslund kan vi bare lese oss til. Og ute er det dønnmørkt og bare vått.

Frigjøring og likestilling – glem det! Hold ut. Hold fred. Velg krigene til vårsolen skinner.

Og vi kan feire påske. Til så lenge – god jul, jenter.



MONARKIET – DET SISTE PLIKTLØP.

Etter å ha lest ÅRENE MED DRONNING ELIZABETH 2 av I.M. Hobbelstad og siste bind KONGEN av Bomann-Larsen , blir man slått av at begge disse monarker har vært mennesker med enestående pliktfølelse. De har gitt et helt liv til en gjerning med dimensjoner av historisk betydning for land og folk.

Når man i vår moderne tid diskuterer kongedømme som statsform, trekkes frem hvor tvangsbundet de kongelige er . De er født inn i en rolle. De har ikke valgmulighet, de kan ikke fritt velge sitt liv, knapt ektefelle og knapt utdannelse. Dette ansees for oss moderne mennesker som en straff til evig forsakelse og pine.

Vi lever i en tid med struttende individualisme hvor hver og en er ansvarlig for seg selv og sitt og sine frie valg på alle hyller og ved alle veivalg. Det er lykken å kunne fritt få realisere seg selv. Men er det nå det?

Til alle tider har ungt folk kjent på hvorvidt de skal følge opp farsgården og føre den videre i slekten, eller fiskebruket, advokatfirmaet, prestegjerningen, blomsterbutikken . Godt er det vel at man har kommet så langt at man ikke blir fordømt ved å bryte forventninger og velge seg vekk fra slekters gang.

Kongelige kan også velge – i teorien. Man kan abdisere. f.eks for å gifte seg med en fraskilt amerikanerinne man elsker over alt på jord. Man kan frastå fra prinsessetittel for å skrive englebøker. Men det blir mye styr – å si nei til slektsgården er tross alt enklere.

Men er det en skjebne verre enn døden å bli født til å bli dronning i Norge eller konge av Storbrittania ? Er man dømt til evig tristesse og sorg ved å ha et skjebneløp som er fastlagt og avgjort fra vugge til grav?

Vel følger det rikdom og glans med kongegjerning. Man slipper som dronning å tenke på mat hver bidige dag. Man har noen til å trekke opp glidelåsen i ryggen. Man har butler som vet hva man ønsker å drikke til småkakene. Sjåfør og fly og tog og båt står klar til enhver tid. Trafikken viker. Kleskoder tar ekspertisen seg av. Man sitter på første rad ved enhver kulturbegivenhet, har legeekspertise ved sengen på minuttet, og treffer all verdens mest interessante personer.

Et statsoverhode har et helt folk som tilhengere. Noen av oss andre kan kanskje ha et knippe med personer som liker hva vi gjør og står for, som takker og roser. Kong Harald og Dronning Sonja har over 5 millioner nordmenn ( republikanerne medregnet ) som beundrer dem med takk og hyllest! Dronning Elizabeth 2 ruver i respekt i en verden større enn England.

Midt i den historiske vurdering av statsform og kongelige utøvere bør man også tenke på at de er alle like alminnelige levende mennesker som du og jeg. Men det er i lys av gjerningens betydning i gode og onde dager, gjennom tiår, i krig og fred, sorg og tap at det konstitusjonelle flomlys skal og bør settes på majesteten som person.

Og det er i det lyset at PLIKTEN må løftes frem – for plikt er også en del av kjærligheten, må nevnes. Også kjærligheten til land og folk.



PENGEBRUK FØR OG NÅ.

Siste innspill i leken om alt var bedre før, er hvorvidt kontant-bruk med sedler og mynter gjorde oss mer ansvarlige og styringsdyktige privatøkonomer. I motsetning til nå hvor vi bare taster og drar og laster fra små og store skjermer. Ikke kaster vi på stikka lengre heller. Bare 10-kronen ligger i bilen når vi skal handle med handlevogn på CCVest. Nå har vi visstnok ikke kontroll med den digitale betalingsverdenen vi alle lever i. Det var bedre før. Eller?

Norges Bank har med stolthet gitt oss nye 1000-kroner . Hva vi skal med dem, er det store spørsmål siden vi alle – også enkefruer på 81 – bare bruker visakort og vips og app og mobil. Kontanter har vi ikke lengre. Vi drar kortet, taster vipps og bruker nettbank. Dessuten er det ikke banker å se, de har ikke kontanter heller. Og bare på SevenEleven finner vi et pengeuttak der bakerst. Før var det flere i kvartalet. Vi kunne gå i veggen og få hundrevis av våre kroner.

Det er entusiaster som nå har dannet pressgrupper med krav om at det er en menneskerett å kunne betale med penger, altså sedler og mynter. I hvertfall å kunne velge. Når ma tar bussen eller båten – så vil vi kunne betale kontrolløren med penger fra lommebok i skinn.

De av oss som har vokst opp under en eller annen verdenskrig , og altså er gamle folk – vi henger ikke alltid med i den digitale betalings-revolusjonen. Så dermed blir også krav om å kunne betale med kontanter, en seniorsak.

En ung mann på 31 år – selvsagt en økonom – han betaler sine utgifter på nett for deretter å ta ut fra veggen i banken eller i kassa på butikken hver måned sin månedslønn i kontanter. Han hevder at da har han bedre kontroll.

Vel, har man når det? Vet man hver dag hvor mye man har på konto? Plutselig kommer regning på et abonnement på appen, så kommer betalingskrav fra en av avisene, stadig kommer lysregning, husleie, gravferdsetaten, en kommunal avgift, medlemsavgift fra Høyre eller idrettsklubben osv. osv Det er da bare en fagøkonom som greier å holde totaloversikt over sin private utgiftsside. dag for dag. ( Inntektssiden er for oss alle enklere greier, skjønt pensjon er heller ikke helt enkelt. )

Det er som å skifte bank som skal være så forbrukerklokt. Noen banker har lavere renter, spesialtilbud for målgrupper. Det er SÅ enkelt! Enkefruen har fersk erfaring. Det er ikke enkelt, nemlig. Det er bare folk som er ansatt i banken som sier det er enkelt. De kan det jo! Det er deres fag.

Man leser at den engelske dronning i sin evige håndveske har noen pund liggende bare til bruk ( -dronninger trenger ikke penger ) – når hun går til kirke og skal gi sin offergave. Enkefruen kjenner også på det ved kirkebesøk. Glemmer helt å planlegge med kontanter i vesken. Men selvsagt kan man vippse – men det er litt pinlig når offerposen i fløyel på vakre håndtak blir sendt rundt i benkeradene. Det har hendt man har tatt noen knapper i lommen – fy! Vårherre ser det nok!

Vi hobby- økonomer som aldri har hatt stenkontroll på privatpengene , vi savner både å ha penger i madrassen og gullbarrer under sengen. Det var tider det! Det går ikke lengre.! Vi MÅ beherske nettbank og app og mobil og vipps. Vi MÅ, rett og slett.

Finansfolk fra alle hold og i alle varianter trekker frem TILLIT , tillit til banken og til staten og til styrende organer. Uten tillit går det galt. Nå kommer varsler om at Facebook skal skape sin egen økonomi. Og snart kommer kineserne og tar oss med sin globale finanskraft. Da vil det røyne på med tilliten. Det blir for vanskelig.

Norges Bank har vår tillit. At de trykker nye 1000kroner – som vi ikke kommer til å bruke – så bekrefter det noe om at kongeriket Norge har sin tradisjonelle symbolverdi i norske penger. .Vi er en nasjon vi med – liksom.

Vi skal ha vakre og heraldiske pengesedler. i 2019 er det havet som er vår tids norskhet ( Før var det Nansen og Undset ) At vi har svimlende oljerikdom med så mange nuller vi bare ikke skjønner oss på – se det er over begripelsen, og til så lenge stoler vi på Finansminister Jensen i den saken.

Til sålenge. God helg.


MORSROLLEN, NOK ENGANG.

Vi er mødre til vi går i graven, men når morsrolledebatten settes i sving, blir sjelden mødre på 81 år invitert i panelet. Ofte og lenge og viktig nok er det småbarnsmødre som diskuteres – om de er gode, nære og tilstede som mødre. I disse dager er det kvinner i toppledelse som preger spaltene og er tema- om de kvinner kan kombinere jobb og karriere, hjem og barn – om de er gode mødre i all sin ansvarlig travelhet.

I høy alder som mor til sønn og datter er man i en ny fase også som mor. Nok en gang er det viktig å huske på at med alderen blir man ikke mer tykkhudet – snarere tvert imot. Man blir tynnhudet og kanskje enda mer bekymret. For sine nære og kjære. Som mor. Riktignok er alt det praktiske i hverdagen bortfalt. Man bor ikke sammen, men lever adskilte liv. Men hver bidige morgen , hver time på dagen går tankene til de travle unge. HVordan greier datteren å være god mor, er sønnen på plass for guttene sine. Og selvsagt helse og jobb – hvordan holder de på i sine veldige ansvarlige liv. Mor er evig bekymret.

Min mor var alltid i sin butikk. Hun var kanskje mer glad i sine blomster, sine kunder og sin by. Men hun var alltid på plass. Hun hadde en kjent byprofil ( alle måtte ha blomster. må vite.) Hun var trofast. Sviktet aldri mann og barn – bortsett fra at hun alltid var travel . Hennes strategi – om det nå var en strategi – var at vi skulle være sammen om butikken. Vi måtte jobbe der, med henne i gode og onde tider. Butikken var vårt levebrød. Pappa gartneren delte også ansvaret for blomster og butikk – selv om hans arbeidsgiver var gartnerieieren. Konklusjon – familien var SAMMEN. familie kom først.

Skole og fritid måtte man selv ha ansvaret for. Man ble et selvstendig barn, måtte stole på seg selv. Men inni mellom så man hvordan venner hadde sine hjemmeværende flinke husmødre som bakte 7 slag, la ned snittebønner på hermetiserte glass, fulgte opp kostymer til skoleball.Min mamma hadde aldri tid – men tok grep slik at man selv kunne leie seg ballkjole og lakke sandalene med gull. Trening på skøyter og ski fikk man selv stille opp til. Alene.

Som kinoleder i 25 år måtte man kombinere morsrolle og sjefsrolle. Man måtte alltid være synlig for sitt publikum og sine ansatte – særlig i helgene hvor besøket var størst og viktigst. Man måtte være på plass. Å ha en mor som var kinodirektør var stas. Det reddet morsrollen, kan man si.

Alle mødre og fedre til alle tider har kjent på – uansett jobb – at man skulle hatt mer tid sammen med sine barn. For egen del – lærdom fra egen oppvekst – har jeg hevdet at ekteskap er en Treenighet . Mor og far og barn . ( Også med likekjønnede, selvsagt) Vi undervurderer våre barns ansvarlige viktige rolle i denne treenighet Familie er VIKTIGST. Og alle tre parter har sin plass og sin plikt. Barn kjenner instinktivt på det. Dette skal viderepleies – bare da kan mor bli en god mor, far en god far og barna få trygghet og tilhørighet. Våre barn fikk vite at de måtte hjelpe til med at far og mor skulle kunne greie hverdagen. På gårder og fiskebåt og blomsterbutikk måtte barna ta seg av både søsken og arbeid. Ikke bare rydde på rommet og få ukepenger for det.

En psykolog Våpenstad kommer med faglige ( ?) skremmeskudd hva gjelder moderne kvinnelige lederes morspraktisering. Ikke vet man om noen i vid vennekrets som stemmer med denne fagekspertens erfaringsgrunnlag.

Det man med visshet vet alt om – vi foreldre er aldri perfekte. Og aldri blir vi det heller . Var min mor en god mor? Er jeg en god mor? Man grubler jo på det livet ut.

Sannelig om man vet. Det jeg finner hvile i er at jeg er stolt av mine foreldre. Jeg har RESPEKT for dem som mennesker. Måtte det gå i arv.

INSTAGRAM- SKAM.

«Eier du ikke skam i livet?» Svaret skal være «nei» . Vi skal være frie og utagerende og ikke kjenne på flauhet og genanse. Det skal visstnok være hemmende for personligheten.

En ting er vårt privatliv. Det kommer jeg tilbake til. Men skam for flyreiser og kjøttmiddager og miljøforurensning i alle varianter er blitt et media-begrep – hvor vi blir oppfordret til å redde kloden ved å ta oss sammen og bli kvitt skamfølelsen. . Mange hevder det også er bortkastet – det hjelper ikke. Kina er versting. Norge er bare et lite putteland. Dessuten vil teknologien løse alt og det meste. Etterhvert. Til så lenge melder vi oss på juleribbe og flyr alt vi kan. Erna har sagt oss at vi ikke skal føle skam. Da så.

Jeg har i mange år foredratt og skrevet og ment sterkt og engasjert for at vi eldre skal være aktive på sosiale medier . Jeg var styreleder i Seniornett som var en skole for eldre som måtte da digitalrevolusjonen kom, lære seg å raskt beherske mobil og MAC og I-pad – ikke bare for å ha kontakt med barnebarn i Australia. men fordi sosiale media ble det nye fellesrom, der demokratiet utspiller seg egentlig. Og der må selvsagt også de eldre være med.

Mange eldre kviet seg. Ikke minst fordi de anså at sosiale media var forurensende, at det var mye unødvendig søppel og søl. Det fikk de unge ta seg av. Som om det blir bedre hvis erfarne og reflekterte voksne mennesker holdt seg borte fra Den Store Samtalen. Nå er de fleste pensjonister og besteforeldre i full sving. Det er bra, trodde man.

Ved en generøs søndagsbrunsj hvor tre generasjoner satt rundt bordet, ble Enkefruen gjort oppmerksom på det store univers INSTAGRAM som nå var siste humor og latter- arena blant den yngre tastegenerasjon . Som om man ikke allerede var på Instagram. JOda, man er aktiv – selvsagt – med raske budskap om fenomener som rammer hverdagslivet generelt og mer spesielt. Og med kommentarer i all enkelhet og oftest munterhet, det også. Personlige, men ikke private., vil man hevde.

Jeg fikk litt av et sjokk! Nå viste det seg at ansvarlige samfunnsborgere i voksen alder på Instagram har lagt ut et mylder av private bilder og videoer .fra hjemmelivet i all virkelig allminnelighet. Tidligere ordførere med viktige verv, og ikke minst statsråder som i dag sitter ved Kongens bord – der er de i ganske så private situasjoner! Lagt ute for all verden og for hver og en av oss. Ektemenn i bar overkropp og med folkelige kroppsformer, sminkeprosess foran speil, god-natt-hilsen fra hotellsengen osv osv .

Er det så farlig, da? Våre politikere og folkevalgte skal jo være menneskelige og vanlige, som oss alle. Ja, skal de nå det? Vi har selvsagt våre mistanker, men vi må be oss frabedt – de må ikke legge det ut på INSTAGRAM! Kan ikke voksne mennesker være voksne!

Rosa bloggere med intime tips om bredere lepper og romper, tangatruser og after-ski-dresser – ungdom er ungdom. De vokser det av seg.

Men nei! Dessverre. Også samfunnsborger i ansvarlige posisjoner skvetter rundt med private hilsener på sosiale medier. Eier de ikke skam i livet?

Finn svaret. Se selv. Men herved advart.



FRIHET TIL Å BEVEGE SEG I VINTER-OSLO.

Hvordan kan det ha seg at alle byplanleggere og samferdselspolitikere og folk med ustoppelige ytringer i den sammenheng ALDRI lærer seg at 1) det er 4 måneder vinter i denne byen og 2) byfolk er også gamle, eldre, med nedsatt gangevne. De er også borgere i byen.

Intensiteten i bygging av sykkelfelt bare fortsetter. Nå vil vi frem til mars 2020 ikke benytte oss av dem – alle vi som er i Den Tredje Alder. Traseene vil innimellom benyttes av syklende ung kraft, kjønns-atleter som vil med piggdekk, kunne boltre seg fritt i røde og nykostede og snøfrie brede felt. Det er jo luksusforbruk. Godt voksne mennesker – som Enkefruen _ har satt sykkelen på vinter-kennel. Stive eldre kropper kan nå ikke i 4 måneder tråkke rundt i minusgrader og snøføyke. Å kle seg som polfarere, bare forstiver bevegelsene . Det går ikke!

For å komme seg rundt til kino og kirke, familie og venner, handel og vandel i hverdag og gjerne fest, må vi benytte oss av privatbil. Også i sentrumsstrøk. Det ansees jo som landsforæderi , som miljøsvineri. Dessuten er jo sentrum stengt for privatbil. Så når man skal til bokhandler Tronsmo for å hente sine 2 bøker, må man gå avgårde til nærmeste buss for så å fortsette sin besværlige gange flere kvartaler fra bussholdeplass for å hente bestillingen. og gjenta transportetappen hjem med stort besvær. Man slutter å besøke Tronsmo ( som er en katedral for litteratur !) til våren kommer, og sykkelen kan benyttes. TRonsmo har eldre kunder, må vite. Og er avhengig av dem, dessuten, i alle årets måneder.

En vakker fredags ettermiddag hadde man en lunsjavtale i sentrum. Det ble bestilt drosje, må vite. Det viste seg da at drosjene IKKE har lov til å kjøre i kollektiv bussfelt slik at drosjeregningen kom på 300 kroner mot normalt kr. 139, – som var bestilt takstavtale. Drosjene må kjøre » norge rundt» -da altså buss og trikkegater var forbudt. Hvordan kan seriøse serveringssteder for voksne og eldre mennesker i et levende sentrum klare seg uten disse gjestene?

Trivsel i trengsel – den mest levende og menneskelige handlegate i Oslo er Bogstadveien og Hegdehaugsveien. Der går trikk og privatbiler, sykler og fotgjengere i fri flyt med innarbeidede trafikkmønstre dem imellom. (Riktignok har el-sparkesykler skapt uhygge siste året, men det er forbigående.) Ellers er det travel trafikk, varierte butikker med magasiner og eksklusive spesialiteter. ( Som nøttebutikk!). Det er fullt mulig å parkere sin privatbil for korttids-opphold. Å kjøpe lys og papirruller på ClasOhlsson tar bare kvarteret.

Vinter og byliv blir da å ta seg til kjøpesentra. Med privatbil, som om ikke den også forurenser til CCVest eller Sandaker. Der går man innendørs, kan trille seg frem til mat og drikke, lyspærer og bøker, klær og sko og tunge kasseroller. Der kan man bo noen timer, nikke og hilse. Det er selvsagt byliv, det også.

Men sentrum dør. For handel og vandel. Kaffelattekutur og billigklær på utestativ for ungt folk blir tilbake. Pizzabar og turistsjapper med stygge troll og selbuvotter finnes innimellom nyetablerte restauranter. De eldre etablerte for godt voksne gjester blir borte -drosjer kan jo ikke benyttes for rimelig penge. Enkefruen var en av de siste kundene til Fenakroken – spesialbutikk for spekeskinker. Du tar ikke buss og trikk for å handle 2 kilo sommerskinke. Bilen utenfor kunne før stå i 15 minutter! Fenakroken måtte stenge.

Hva med å reise til Syden i 4 måneder, bare bli på golfbanen og drikke rosevin til 3 timers lunsj hver dag med likesinnede og håpe på at noen bor der hjemme i Oslo og holder det i trofast i gang .

Vi har et valg. Hver sin lyst…..



Å HA EN DRONNING PÅ BESØK.

Inger Merete Hobbelstads tykke bok ligger på lesepute i fanget mitt. Den er på over 600 sider og er tung. Egentlig liker jeg tynne bøker , ikke bare fordi de er lettere å holde i hånden, men også fordi en tynn bok blir garantert mer lest. Ulempen med tynn bok er at man ikke finner den igjen i bokhyllen.

Tykk bok, derimot – den ryggen ser du! Men jubel og takk – en tykk bok som fenger og holder deg lesende – det er som å ha en venn på besøk og som venter der hjemme i godstolen og som man håper aldri tar slutt.

I alle mine voksne år har jeg hatt en beundring for den engelske dronning Elizabeth. Antagelig fordi hun er et pliktmenneske. Jeg liker mennesker som ikke svikter, som er trofaste og er dedikerte til et løfte, et kall – en plikt. Dessuten har hun alltid virket korrekt i tøyet, ujålete og ekte. At hun kler seg i sterke farger, er fordi hun mener hun må synes. Det er også en plikt når hun jo skal for tusener av skuelystne som kommer for å hilse og hylle en slank og vever kvinne – hun må fange blikkene med sin hatt og sitt vakre antrekk.

Som dronning er hun jo hustru og mor, svigermor og bestemor. Hun må ha autoritet på settet samtidig som hun skal være kjær og nær og tjenende medmenneske. for dem hun er glad i. En sterk og egenrådig ektemann som må gå 3 skritt bak, en reisende mor som må besøke land og riker, en svigermor som forventer innordning til hundreårige tradisjoner, en bestemor som uansett er dronning døgnets 24 timer- Dronning Elizabeth har min dype beundring, men også min nyfikenhet, min søken etter identifikasjon og ikke minst min evige interesse for historie, politikk og samtid.

Boken heter nemlig ÅRENE med den kvinnelige engelske monark gjennom tidenes lengste regjeringstid. Disse årene er jo mine egne år. Jeg leser om min tid på jord gjennom dronningens levende, historiske innsats både som overhodet, men også som kvinne. Som en jeg må og vil og har forholdt meg til.

Inger Helene Hobbelstad imponerer. Først og fremst for sin rike og vide kunnskap. Hva hun kan dokumentere av samtidshistorie ! om statsministre, politikere, om kunstnere, om de største kongelige begivenheter – og de små også, -om den vrimmel av familierelasjoner i sorg og glede i den kongelige hverdag ( hva nå det betyr), om venner og tilhørige. For ikke å snakke om statsoverhoder fra all verdens land, om reiser og besøk.

Jeg gir meg over. Vel har jeg kjent forfatterinnen gjennom Dagbladet, på Tv- ruten, gjennom film/kino-kommentarer, men også med en usedvanlig interessant Shakespeare-ekspert. Men jeg har blitt overveldet over hvor tungtveiende boken om årene med dronningen er blitt som historisk dokumentasjon.

Kanskje er det fordi den er så forførende lett-skrevet at den nå innledningsvis er kommet i skyggen av arbeiderbevegelsens kronprins Reiulf Steen,s tunge skjebne og kraftinnsatsen til Bohmann-Larsen om vår egen monark Kong Haakon.

Men skrivefryd gir lesefryd. Inger Helene Hobbelstad har fått denne formulerings-gaven. Hun har ikke bare en lett og elegant penn. Hun smitter oss lesere med sin egen lyst til ordlek og rampete språklige karakteristikker av tunge historiske aktører. Hun har dette som Arne Hestenes benevnte » journalistisk brunst» .

I disse november-dager hvor verden ikke er seg lik, med trump, med nød og krig, et Storbrittania som sprekker, om NAV, om politikere som ikke holder og leder – da er det så velsignet å ha Dronning Elizabeth som gjest i hjemmet. Hun venter på meg. Hun varer ( 94 år!) – også fordi denne boken er stor og tykk og veldig god.

Løp og kjøp.



PSYKISK HELSE – OGSÅ ET TEMA FOR ALDERDOMMEN.

Siden det er Verdensdagen for det tema, skulle man tro at også helsetilstanden hos gamle folk ble viet oppmerksomhet. Gudskjetakk dreier det seg mest idag om ungdommen som sliter med alvorlige problemer om å finne ut av livene sine. » Det gjør ondt når knopper brister» .De trenger all hjelp, raskt og riktig. Hvis de skal tro på fremtiden og seg selv.

Den siste fase i livet blir mest beskrevet som hvile og ro, klokskap og fortjent tretthet. Men den kan virkelig oppleves som et dramatisk fall i mål og mening . Etter et langt liv med ektefelle og barn og jobb og travelhet, kan det ble fryktelig stille og ensomt. Ektefellen er borte, de unge lever ikke på andre siden av tunet, yrkesliv er over og ut, de egentlig venner fra oppvekst og ungdom er ikke lengre i live. og nettverk skranter eller blir overfladisk godprat.

Det er da det gjelder å ha et lyst sinn. For nå røyner det på.

Det er sannelig min hatt ikke så lett. For i alderdommen trenger man hjelpere. Gode hjelpere, trygge hjelpere og kvalifiserte hjelpere. De skal nå helst stå klar fra det offentlige, som det heter. Man har betalt sin skatt og har sin pensjon. Men daglige rapporter i media og ellers fra lokalsamfunnet og av egen erfaring avslører stor mangel på mangt og det meste. Ydmykhet og tålmodighet og takknemlighet må hentes opp fra dypet i sjel og sinn. Når det altså likefullt ikke fungerer.

Så kan man kjøpe seg hjelp – hvis man har penger på bok ( bør planlegges!) .

Siden den gamle dermed i det private hjelpeselskapet har et klart kundeforhold, kan man med større kraft forlange som kunde at tjenesten leveres. Det gir rettere rygg og større håp – man er mindre ynkelig trengende, liksom.

Også i privat pleieomsorg hender det at det svikter. Tariffen treffer – fordi de ansatte skal ha ordnede forhold. Og merkunderlig nok er det på et vis opplest og vedtatt at syke og trengende er mindre avhengig av besøk og hjelp i helgene.

Så igjen – det gjelder å ha et lyst sinn når vikarer og uerfarne og ukjente skal plinge på og ha sterke hender og vennlig innsats. Og skape lørdag og søndagshygge i heimen. Vær takknemlig, du gamle!

Ikke vet man nok om hvorfor gamle folk kan bli bistre og sinte og gretne. NOen hevder at man er frisk så lenge man er sint. Det er feil. Man blir syk av å være sint. Man blir sint når man blir redd. Man blir sint når man opplever at hjelpere som skal komme, ikke kommer. Man blir sint av å vente. av å miste verdighet og kjenne på egen ynkelighet.

Karen Blixen mente at humor er den tredje viktigste egenskap å ha ( etter mot og evne til å elske et annet menneske) . Velsignet være at humor kan man ha uten å ha et lyst sinn. Galgenhumor og svart humor – uansett dreier det seg om å se det muntre i situasjonen. Å ha et skråblikk på tilværelsen.

Siden det er Verdens helsedag for god psyke – la oss minne hverandre om at mange har det forferdelig verre enn oss, og at Norge er det beste land å kjenne på glede, humor og munterhet.

Tenn et lys. Det er oktober uansett.