EN GLAD ALDERDOM ?

Fra vi er unge lærer vi oss å bli selvstendige og ansvarlige. Vi begynner tidlig å planlegge skole og utdannelse. Så setter vi oss mål for voksenlivet, som ektefelle , som foreldre, hus og hjem og alt det der. ¨Pensjonister legger i hvert fall ferieplaner både med båt og fly ( tog er dessverre mindre attraktivt) Hvorfor er det da uhørt å planlegge alderdommen?

De siste ganske voldsomme debatter om eldre og alderdom har vært nedslående. Ikke bare fordi det er avdekket skakende rapporter om pleie og mangel på pleie av syke og hjelpetrengende. Men også nedslående fordi det dermed har blitt en elendighets-skildring av alderdommen generelt. Gamle er ynkelige og trenger statens hjelp.

Bortsett fra fenomenet DEMENSKORET – som er en hyllest ikke bare til musikk, men også til en verdig fellesskaps-kultur hvor eldre lyser av livskraft og overskudd. – så er det langt mellom skildring av hva alderdommen kan by på av triumf , av visdom , av både ynde og stolthet. Og nysgjerrighet og ( naturlig nok ) neddempet utagering.

Å planlegge alderdommen er å samle ressurser mot den fase i livet som vi vet skal komme og som vi kan gjøre til en triumf. Alderdommen er ingen sykdom, den er en fase, livets siste fase. Er vi heldige eller velsignet som jeg liker å kalle det, så kan vi også i den fasen delta og gi og være til gangs mennesker. Men da må vi altså planlegge i god tid. Ikke fortrenge – det kan da bli for sent:

Selv har jeg 7 punkter. Disse har jeg nevnt før. Viktig er å balansere realismen med optimisme. Samtidig som man må innse at styrke og spenst ikke er som før, så må vi likefullt ikke gi oss på » harde møkka» . Og det er det mange som ikke gjør!

For å fremme en alderdomskultur, må de eldre synliggjøres. Her trengs influensere- rollemodeller – som praktiserer det rike og spennende livet som alderdommen har å by på. I Gøteborg er der en eldre kvinne som er verdens eldste diskjockey og som har startet en danse og synge-klubb for alle over 60 år. En stor suksess både for kvinnen, men også for de eldre – selvsagt. Hun sier det gjelder å våge! Ta steget -alder er ingen hindring .

Influensere er enkeltpersoner som ytrer seg på sosiale media eller andre kanaler for å påvirke holdninger og handlinger. Det trengs mange av dem som kan skape et bilde av dagens samfunn hvor eldre setter spor, preger sine omgivelser, beriker mangfoldet og gjør livet mer humant.

Takk og lov -det går i det ganske land et stille tog av personligheter av edel årgang – 70 år er de nye 50åringer – V lever lengre og sunnere og friskere enn noen gang.

Toget er for stillegående! For lavmælt. Det er synd og skam. Av hensyn til kommende slekter og til verdier vi vil skal styrkes, må det bli mer glad flombelysning over alderdommen . Den er undervurdert !

KUNSTEN Å OPPLEVE KUNST PÅ TV.

Når kjentfolk blir spurt om sin siste kulturopplevelse, svarer ingen at de har hatt en stor opplevelse på TV.

Det minner om å se film på kino. Film er en kunstart, kino er kultur. Men i Norge har det tatt lang tid å få løftet opp respekt for kino nettopp som kulturinstitusjon og film som kunst. Vi er heldigvis der nå.

Men altså – kunst og kultur på TV – se det sitter langt inne på rangstigen.

På samme vis som når man går inn i en bokhandel , må man også hva gjelder TV kunne kodene. I bokhandelen kan man kodene. Man vet å søke rett – skjønnlitteratur, tegneserier, reiseskildringer, poesi, osv. Man kan sine forfattere, man vet å finne rett. Vi har lest og vi har samlet. Og fortsetter med det.

På TV virrer man rundt. Taster i vilden sky. » Det er så mye dårlig på tv!» og » Vi ser ikke på Tv, vi. Bare Dagsrevyen.» Dessuten har man bare NRK og Tv2 . Det får holde.

På samme måte som med litteratur og billedkunst, musikk – man er interessert tilhenger av det alt sammen og man søker derfor stadig påfyll av nye bøker, nye konsertopplevelser, nye utstillinger.

Hva gjelder TV skal man derfor ha så mange kanaler som mulig, For det er et univers av tilbud innen selvfølgelig sport og spill , underholdning og for all del – nyheter ,men også kunst og kultur!

Men man må kjenne kodene! Man må lese seg frem på program, lage en plan for hva man skal prioritere å bruke tiden sin på. TV er forførende og oppslukende enkel å ha som vegg der borte, som selskap i heimen. Og det er ikke for ingenting at tomhet og følelsen av bortkastet tid er som sterkest utbredt hos oss alle når vi bare har sittet der og glodd på dårlig underholdning.

Derfor -LET SÅ SKAL DU FINNE. Senest søndags kveld ble det oppført en ren fjernsynsversjon av » La Boheme » – en operaforestilling med de største sangere og musikere – på NRK Hovedscenen. Velsignet være. Det programmet vet vi om, det kan vi og setter av helgeslutt med å se.Nåde være NRK hvis de fortrenger Arild Erikstad og Hovedscenen med sport! Der går grensen.

På svensk tv går det beste litteraturprogrammet BABEL . Mine bokvenner vet ikke om det. De kan ikke koden BABEL. Den sier jo ingen ting. Slik er det på dansk og svensk fjernsyn. Og tysk og fransk. Teaterforestillinger, konserter, billedkunst, arkitektur – et vell av kunnskap og begavelse.

Apropos fjernsyn fra våre naboland. Ved kontinuerlig søken på danske og svenske kanaler blir man etterhvert ikke bare kjent med kunst og kulturlandskapet , men får et utvidet hjemland, blir innviet i tradisjon og levesett , mer vant til språk og kommunikasjon hos de folk vi står så nær på alle måter. Norge er vårt land men vi utvider oss ved å ha sterkere tilhørighet til Sverige og Danmark ( utover håndball spesielt og sport generelt.) Radioprogrammet » Norsken, svensken og dansken» er beviset på hvor eksplosivt konseptet er med å være nordiske i kultursammenheng og i samfunnsutvikling.

Hvordan finner man hva man kan finne og hvor på TV? Bare ved læring ved prøving og feiling. Men også ved ikke å dorme vekk foran skjermen ved dum underholdning, men være nyskjerrig og søkende.

MEZZO er redningsplanken. Større ballett-scene får vi ikke! Og dirigenter i verdensklasse presenteres for oss månedsvis.

Og så snakker vi om at TV ikke gir kunst og kulturopplevelser?

BOKEN EN HEL VERDEN LESER- JEG OGSÅ.

Mange skriver selv-hjelps-bøker – også prins Harry. Det selger. Full utlevering av prinsens privatliv og familie og venner og fiender. Hans bok er på så mange plan en sensasjon. Som nyhets-søkende og evig nyskjerrig ikke bare på bøker, men på samtidspolitikk og på statsanliggende, så måtte jeg kjøpe boken. Først i køen!

Jeg kjøpte den på Kindle. Min nærmeste familie fnøs på nesen av at jeg ville lese slikt snadder så derfor sitter jeg med mitt sorte brett og leser SPARE uten at noen ser det. For sikkerhets skyld.

Boken er glimrende skrevet som privat-fortelling fra prinsen. Den glir ned av seg selv. Smart nok tar den taket på leseren umiddelbart. ( Catch them with the first line, put the facts in the second one.) Man må ha et hjerte av sten hvis man ikke blir dypt berørt når Harry forteller om tiden da hans mor, Prinsesse Diana, blir drept og hvordan den unge gutten tok sorgen, tok fravær og manglende omsorg fra far og bror og verden forøvrig.

Men så fortsetter dette følelseslivet til Harry. Det er en eneste lang og detaljert utlevering av alt og alle i hans nærhet. Fordi dette omhandler det britiske kongehus, universitetet, Forsvaret, Utenrikstjenesten – alle i fullt navn og på åpen scene – så blir det forskrekkelig og forførende lesning, må vite.

For hele boken er et drama om en ung mann som har alle forutsetninger til å leve et rikt og meningsfullt liv, men som fører seg selv i ulykken. Han mister ikke bare en far og en bror og en familie, men et land og et folk. Han og hans vakre hustru og deres to like vakre barn blir rotløse. Hele skildringen er om et ungt menneske som aldri kommer seg ut av sorgen over sin mor, som aldri finner seg selv og sin plass på jorden. Det er tragisk.

En hel verden har fulgt Dronning Elizabeths begravelse. Hun ble elsket for sin PLIKT. Alltid plikten foran egne ønsker og behov. Nå skal kongehuset innsette en ny konge som skal bære PLIKTEN videre. Og en Prins av Wales, en bror, må gå sitt forpliktende løp.

I denne situasjonen utgir prins Harry en bok, ( han truer med flere bøker) han lager en film på Netflix. Han blir intervjuet på alle kanaler ( VG her hjemme ) Han tjener grassat med penger ( mulig det er poenget!)

Han utbasunerer at han flyttet til USA for å komme unna MEDIA , som han mener drepte hans mor ( ikke en stupfull sjåfør) og som han vil redde sin nye familie fra og som han hater, rett og slett. Skjønt – han har jo ikke trukket seg tilbake til de dype skoger eller det rolige familieliv, han lever jo nå av å bruke media i Hollywood. med Oprah Winfrey !

Prins Harry har » vorten ein svikar» . Ikke en hvilken som helst sviker, men som i fallet skader et kongehus som har vart i mange hundre år, som skader britisk etterretning, som håner forsvaret og universitets-kultur. Og et britisk folk som har valgt en statsform de hyller og hedrer.

Shakespeare med Hamlet , King Lear eller Kong Henry V – ville ha fornektet en prins Harry i 2023 som billig og vulgært prøver seg i genren.

NÅ SKAL DET SPARES!

Lørdag morgen med Klassekampen til morgenkaffen tok jeg beslutningen – jeg sier opp abonnementet. Ikke fordi det var noe feil med den utmerkede avis – nei, det var feil med meg. Dvs med mine privat-finanser. Jeg hadde sjekket bankkonto – det skulle jeg ikke ha gjort.

Et sted må man begynne, tenkte jeg. Jeg får utgiftene til å trekke til, mens inntektene derimot! Januar er ikke bare kald og mørk og evig lang. Men inntektene – de kommer jo aldri inn på konto. ! Jeg var bekymret. Jeg måtte se på forbruket mitt.

Så var det jo også det med Klassekampen på lørdag. Og med meg – jeg hadde bare lest sidene med kulturstoff ! Altså mesteparten hadde jeg ikke hatt kondisjon til å komme meg igjennom. Jeg vet at å legge avisen til side for å ta fatt på lange og gode utredninger om utenriksstoff – det blir det jo aldri noe av! Nettavisene gjør oss til rastløse forbrukere av nyhetsstoff. Vi må ha ro i sinnet og sterk åndelig kondisjon for å lese de gode papiravisene ( Klassekampen ) som særlig på lørdager har dypdykk side på side av temaer for spesielt interesserte.

Jeg tok telefonen til Klassekampens kundeservice og traff på en hyggelig voksen kvinne. Jeg presenterte meg og fikk jublende mottagelse. Jeg har hatt et langt og egenartet forhold til avisen. Siden jeg var profilerte høyredame og også kinodirektør ble det stas med meg . Jeg ble » utbredts-pike» , ble med på salgskampanjer, ble også med på julekalenderen.

Jeg mente hva jeg solgte – avisen var og er viktig og verdifull. Særlig kulturstoffet med ikke minst bokanmeldelser og boktips ( fra Tronsmo ! )

Nå er det slutt mellom oss – på papir. Jeg har smaksprøve på nettet. Damen forklarte at mitt abonnement går ut april. Vi ble enige om at i april var det vår og vi hadde blitt rikere (?) og da skulle jeg bare ringe tilbake!

PÅ handlerunden idag tok jeg grep – jeg gikk for 3 for 2 og tilbud på så mangt.

Her skal spares! Ønsk meg lykke til. Dere andre – les Klassekampen!

EL-BIL I VINTER-NORGE.

Herr Mercedes bør tilsnakkes. Han har solgt oss en sterk og behagelig splitter ny bil. Som på alle måter er en fryd å kjøre – men IKKE i vinter-føret med opp mot 10 minusgrader og lass av snø som dekker vidunderet.

For det første – han har ikke konstruert varme på rattet. Vel kan man blåse kupeen varm i god tid ( å tappe batteriet ) og da hjelper det også på hendene. Men det er som varmekabler på badegulv – man må bare ha det. Slik også med varme på bilratt.

Så er det jo slik at panseret som har lass med snø, må kostet før start. Likefullt blir det alltid et lite lag her og der tilbake. For det er jo ingen varm motor der foran som smelter snøen . Og dermed vinduspusserne heller ikke! De er frosne. Og skriker stygt når man så prøver å fjerne litt vinter på ruten.

Bilen har mange sensorer rundt forbi. De blinker og piper når man beveger seg i landskapet. Som også har brøytekanter hvor det skaper signaler inn mot sjåføren som konsentrerer seg om å holde seg på rett kjøl i sidegater. I tillegg kommer det meldinger på display om å se opp for fotgjengere!

Tilbake til vindusviskerne. Ved kjøring i lengre strekk på vei mot julefjell-ferie så fyker det stadig mot ruten. Da er det mange minusgrader, ingen varm motor under pusserne- Og viskerne er frosne! Å få spyleveske til å vaske er også ofte et kuldesjokk. Løsningen er å sette på en varm virvelvind rundt ørene i kupeen.

Herr Mercedes – du må få orden på ladestatsjonene. Herr Tesla har greid det. Våre ladestasjoner er mindre utbredt – joda, jeg har diverse apper og ladebrikker – men dine » pumper» er mer sjeldne og ofte ute av drift. Og det blir derfor kø! Lang kø.

Vi sjåfører som er over 38 år, men som likefullt følger tidens krav om å være miljøbevisst og dermed el-bil-kjørende – vi får lett ladeangst. Selv om sommeren, men om vinteren blir som nevnt angsten sterkere og mer permanent.

Vi overveier å leie bensinbil når vi skal langt avsted. Vi vet å ordne oss på den faste turen til faste familiehytter og hus. Der kan vi kartet og vet hvor stasjonene ligger.

Men å ferdes på ville veier til fjells eller nord i landet og langt – da er det fristende å få seg en avslappet og trivelig og trygg biltur med god gammeldags diesel eller bensindrevet, Mercedes f.eks.

Fremskrittet skal frem. Vi vet det og vil bidra. Men Herr Mercedes – vinterNorge vil fortsatt være kald og ubehagelig og langvarig og langstrakt. På vegne av flere – få fart på «pumpene»!

NYTTÅRS-FEIRING HAR OGSÅ SINE FASER.

I begynnelsen som ung, var det fest og forventning, flørt og dans og morro, mange venner og godt måltid. Med voksen- livet og barn og hus og hjem ble det også selskapelighet, men langt mer dempet og mer hjemmekos. Aldri mer hæla i taket. men alle pene i tøyet og Kongens Tale stående.

Gjennom et langt liv har nyttårsfeiringen aldri vært så forbeholden, så mindre sprudlende, så lite optimistisk som denne kvelden 2022 . Man har hatt gjennom årene sine mørke kvelder i privat sammenheng , men man så mot fyrverkeriet , mot himmelen, mot stjerner der oppe og lysene omkring og visste at verden ville gå videre og alltid mot noe bedre. Alltid fremgang, Mer fred. Mer velstand. Og personlig var man sterk og klar for å greie utfordringene. Fremtiden var jo der og da!

Uansett hvor mange som tydelig var i farta nyttårsaften, både hjemme og borte, i utland, på fjell og i hjemstedet – alt var tilsynelatende som alltid. Sosiale media var glidende foto-sesjoner fra festglade mennesker som alle hevet glasset.

Mon tro – var det ikke usedvanlig mange hilsener med bilder fra natur og horisont og solnedgang? Mon tro var det flere enn enkefruen som i år kjente på et alvor, på en engstelse , en usikkerhet – om at verden slett ikke kom til å bli bedre! At hver og sær , privat og personlig nok ikke kom til å bli rikere og lettere og gladere i 2023 – se det tok vi nok inn i oss.

Bakteppe for oss alle – var KRIG, MILJØ-KRISE, LIDENDE MENNESKER. Men som Kongen sa så klokt til oss : løft blikket! Gjør noe for andre – der rett foran oss.

Enkefruen er i en fase hvor hun nok mener nyttårsfeiringen – uansett – er overvurdert. Mye styr for noen timer. Dessuten blir det stadig lengre og lengre til klokken endelig blir 12 ! Men verst er jo at man etter kl. 12 skal hjem! Vel -her er to alternativer for den kvelden: enten blir man hjemme eller så går man til naboen.

Jeg ble hjemme. Jeg holdt meg våken til alt spetakkel var over. Da lå jeg i min seng og tenkte på alle som så skulle ut i natten, på holka og stå i drosjekø.

Varm og god start på 2023 – så langt.

GODT NYTT ÅR.

UTEN KVINNER STANSER JULEN.

Nei – er det fortsatt mulig ! I 2022 ! Vi har da kommet lengre.

I 1975 skrev Ebba Haslund boken » BARE ET LITE SAMMENBRUDD.» Vi som har levet et langt kvinneliv husker ikke bare boken, men også hvordan julen krevde hjemmeinnsats for mann og barn og slekt og venner – samtidig som vi var yrkesutøvere. Og så i julen.

Det lå på oss som arvesynden i 7 ledd at julen skulle ha sine mat-tradisjoner, 7 slag kaker, sylte og for ikke å snakke om pynt og gaver – og det var vi mødre som stod for det hele, nesten da. Uansett lå det bevisst i kvinnerollen dengang. Slik Ebba Haslund beskriver.

Og så skulle vi skape harmoni og hygge i heimen. Som om det ikke var nok i det praktiske. Forhold til svigerfamilie ble påtrengende i julestria – for ikke å snakke om i selve høytiden.

Ebba Haslunds bok gir et sant bilde av hvordan vi hadde det. Og hvordan mange fikk aldri så lite sammenbrudd.

Det var dengang. Men hva med idag?

Jeg har yngre kvinner daglig rundt meg. De er yrkesutøvere – med mann og barn og hus og hjem. Vi har våre betroelser om hverdagslivene våre. Tema er ikke bare juleforberedelsene, men også det sosiale livet med vennelag og klubblag med ustoppelige julebord. Videre er det barnas skoleavslutning med Lucia-utstyr og korkonserter. Sporten tar heller ikke lett på julen – også der med førjulsfest og morro.

Av alle fremskritt – farsrollen viser at noe har blitt mye bedre. Fedre tar sannelig sin rettmessige plass i familielivet – også i julen. Skulle man tro.

Men min ynge kvinner forteller om at vel henter og bringer fedre barn til og fra, de bryr seg mer om hva som er viktig og riktig i julestria , men det sosiale limet, omtanken, omsorgen og tusen små og store praktiske grep – det viser seg at fortsatt ligger det på kvinnene og mødrene.

Fortsatt forteller unge kvinner om at de er julestresset og fortsatt kommer det underliggende opprør mot alle de krav som morsrollen ligger på dem .

En gammel mor og kvinne som nå har rolige dager uten yrkesstress og krav om å holde de store gjestebud ,kan merkunderlig nok ta seg i å savne det alt sammen. Også den underliggende trass mot pålagte kjønnsroller . Nå sukker man rolig og takknemlig for alt man fikk av rikt og frodig familieliv og kjenner dyp medfølelse med sin unge tapre krigere som i adventstiden sliter seg nesten ut for sine nære og kjære.

Ebba Haslund var en sann kvinnelig forfatter. Hun var stor i sin tid. Hun traff tidsånden.

Mon tro om hun ikke i sin himmel sender sin solidariske hilsener ned til sine medsøstre julen 2022.

LILLE POSTBUD, MIN DUE, KOM TIL MEG MED DITT BREV.

Når man er 84 år og ikke kan gå uten rød krykke eller rød rullator, da er man helt avhengig av bil. Og heldigvis også med HC – skilt og tillatelse til å parkere på HC-plasser. Det blå skiltet ligger tydelig foran slik at ihuga parkeringsvakter og misunnelige billister kan se at man er altså offisielt HC-godtatt.

For å gjøre det vanskelig og skape byråkrati, så må man søke hvert 4 år om fornyelse! Som om man blir yngre eller mindre kronisk lidende med årene. Da man oppdaget i sen oktober at det blå skiltet var utgått dato 31.oktober, tok man en rask telefon til Bymiljøetaten hvor man ba om en fornyelse og forlengelse.

Men bastant NEI – man må sende inn skjema og legeerklæring og fysioterapeutskildring av hvor stiv og gammel man er. Og blir. Og sertifikat og foto fra butikk, ikke egen mobil. . Fastlegen godkjenner og bevitner at – jo, man er ikke blitt yngre og aldri friskmeldt.

Så går alt dette i posten med frimerke og legesenter-konvolutt. ( man kan ikke sende elektronisk) . Da er det at det blir plunder og heft. Sekretæren mener det er Bydelen som skal gi tillatelse. og sender brevet dit. Det var feil. Det var Bymiljøetaten.

Som bruker av bil og avhengig av HC-kort, begynte man å bli engstelig. Og ringte og ringte og ringte – bydelen som ikke visste om brevet. Og ringte og ringte etaten som ikke hadde peiling på søknaden i konvolutt.

Det er Oslo kommune både som bydel og etat. Og jeg som skatte- betaler og trengende parkering for dyr bil og gammel kropp. Alt blir plutselig veldig stort og forunderlig byråkratisk. En hver kontaktperson skal høflig undersøke og ringe tilbake. Det skjer ikke.

En gråkald dag handlet man på CCVest. Med HC-kort i ruten på bilen og parkering på HCplass. Den dagen kom nettopp de ihuga parkeringsvaktene og noterte at dato på kortet var forbi, tillatelsen var utgått 2 uker før.

Jeg kom stabbende med rød rullator og oppdaget at det lå en gul lapp under vindusviskeren. Kr. 990,- i bot.

Så her sitter man og stirrer ut mot både en due og et postbudet og håper på et brev!

Før man starter helt på nytt.

JULEN – JA! ADVENT – HVA?

Man skulle tro at siden julen er så omfattende og altoppslukende i vår kristne tradisjon, så ville også adventstiden bære preg av det. Men nei – folk flest ( ! ) skjønner knapt spørsmålet. Advent ?

Jo – det betyr kalender med 24 luker og staker med 4 lys og utendørs-leddlys på balkong og tujatreet. Jo – sannelig bedriver nordmenn sine advent-skikker. Det betyr stress og press og travelhet. Skole og jobb – det går på høygir. Og det er Black Week i ukesvis. VISA-kortet går varmt.

Advent betyr håp og ventetid. Vi forbereder selve julehøytiden som altså er 24.desember – på Juleaften.Det er da julen begynner ! Det er da vi skal spise julemat. Det er da vi skal være sosiale – ikke bare med oss selv og våre, men med venner og bekjente. Julekonserter og julebord og kirke og kino. Opera og teater. Klubben og foreningen. Gjerne gjengen med. Hoi- hvor vi går.

Nå spiser vi all julematen før jul. Vi feirer hverandre og alle andre med julebord og selskapelighet i hele desember. Alle julekonsertene er utsolgt. Og mørketiden bekjemper vi med mykje lys og varme! Det trengs her nord. Det gir glede.

Men i følge vår kristne tradisjon – juletradisjon – skal vi altså vente. Spare opp og forsake . Vente på julen. Vente på Jesu Fødsel – på kristendommens egentlige mål og mening.

Vi venter ikke. Vi feirer julen før julen.Tenk om vi kunne ha all denne sosiale varme og jubel og omtanke og giverglede i romjul og hele januar ! Julen varer jo helt til påske!

Men klokken17 på Julaften – da blir det dønnstengt og stille og hjemmelukket. Det store fellesskapet skrumper til kjernefamilien ( hvis nå den finnes.) Heldigvis er det julefilmer på kino, men ellers blir alt privatisert. » Ensomheten – kom – her har du din høysesong» .

Kirken inviterer oss alle- takk og lov. Og TV-n skinner sitt digitale lys så ingen krok er mørk.

Og så har vi sporten. Ut på tur helst på ski. Og på Gardemoen er det trøkk – Syden venter, og vi flyr oss vekk.

Vårt forhold til vår kristne tilhørighet kan vi åpenbart måle på hvordan vi markerer adventstiden.

Desember er fri for alle. Alle med tro og ikke-tro. Så da så…..

NÅR KJEDET DU DEG SIST?

Var det noe jeg lærte som barn så var det å kjede meg. Jeg vokste opp i en voksenverden. Foreldre tok meg med på voksne begivenheter – utstillinger, teater og konserter, for ikke å snakke om gudstjenester, videre Olsokfeiring som var langt fra barnevennlig . Takk og lov delte familien sammen gleden over fotball og friidrettsstevner. Der var vi likestilt – det var trivelig også for barn. Mitt knep var dengang som idag – å observere både folk og fe, merke lys og stemning . ( Slikt blir man kinodame av !)

Idag er det ingen som kjeder seg. Jeg tok en rundspørring om noen av mine kaffevenner kjedet seg innimellom. Det gjorde ingen. Alle hadde det om ikke travelt, så hyggelig i eget selskap. Da jeg begynte å skrape litt i problematikken – uten mobil, uten radio, uten bok, uten musikk, uten tv selvsagt og uten strikking . Bare sitte stille og i ro. – Da var det vist ingen som hadde prøvd dette. Å gå tur i skog og mark, sitte ved havet, nyte utsikt uten selskap – det er ikke å kjede seg.

Når vi sitter på venteværelset uten bok og mobil og magasin – da kjenner man på kjedsomhet, vil jeg tro. Mine venner skjønte plutselig problemet. Å kjenne på et slags stort tomrom både eksistensielt og faktisk – en skremmende følelse. Særlig hvis den aldri har vært der før.

Min fysioterapeut har 2 deilige døtre i 10 – 12- alderen. De har 4 idretter -tennis, fotball, golf og ballett – i tillegg til skole og bursdag og venner på besøk. Jeg ropte ut – kjære mor – du må lære barna dine å kjede seg!

Shirley MacLaine sa at man skulle kjede seg 2 timer hver dag for å være kreativ. Hun beviste på mange fronter hvor mye energi og oppfinnsomhet hun hadde både som skuespiller og som forfatter gjennom det langt liv.

Allerede som barn hvor også søndagene var grenseløst kjedelig, ble man etter hvert flinkere i å måtte finne på noe helt for seg selv. Og det viser seg senere i livet at det kommer godt med. Fordi det er kommer faser hvor alene-tilværelsen utfordrer kreativitet i å finne sjelero og trygghet i fravær av sine mennesker rundt seg. Men ikke minst å beherske tomhet og utrygghet selv i mylder av folk i farten. Alle har nok kjent på hvor kjedelig det er i selskap med mennesker man plutselig ikke har noe til felles med.

Det er ikke lett å være jordet, være hjemme, være ekte og seg selv. Det er så uendelig med tilbud og informasjon fra den lille verden som den store. Det skramler og ramler mot oss. Det gjelder fremfor alt å være i sosial sirkulasjon . Å velge frivillig ensomhet og alenehet eller tilbaketrukket liv – fremmed-fenomen i vår tid.

Så henger vi med – unge som eldre – travle og aktive. Trening gir mening. Mon tro om sjelen er med. Testen er muligens å kunne kjede seg.

Vi kan ta en test. For sikkerhets skyld. God helg.