GI ALDER ET FORSVAR.

Er det noe verden – og USA – nå trenger så er det kloke eldre menn og kvinner. Vi er sulteforet på dem.

Nylig ble Høyesterettsdommer R Bader Ginsburg begravet og hedret for sin lange innsats . Hun døde i en alder av 87 år, og alle ba til Vårherre om at hun måtte overlever sin kreft fordi hun så inderlig trengtes i det offentlige rom i sin stol i USAs høyeste domstol hvor hun hadde med sin klokskap, sin humanisme og toleranse satt sitt stempel og preg på avgjørelser gjennom 27 år. Hele USA sørget over RBG . Og kvinnens alder ble plutselig gitt en rockestjernestatus. ( unnskyld ) .

Joe Biden har fått høre det fra første dag han meldte seg på som presidentkandidat: Han er jo så gammel! Dessuten vil han i løpet av eventuelt 4 år som president bli enda eldre – tenk det!

Det har blitt vitset, og han har blitt hånet. Han har blitt kryssforhørt om helse og kropp, sin hukommelse og konsentrasjonsevne. Han har smilende slått tilbake og sverget på at han – hvis han blir president – skal være transparent og dønn ærlig om sin kroppslige kapasitet og styrke til enhver tid.

Men hva med sjelen ? Hva med dannelse – anstendighet – innlevelse og toleranse ?

I USA er rasisme det evige problem og den uopphørlige utfordring. Da snakker vi om etnisk ulikhet i rase og opprinnelse. For all del – også rasisme hva gjelder kjønn og religion. Verdens ledende demokrati har sannelig sitt å stri med.

Den brutale, ulidelige og ustoppelig valgkamp vi gjennomlever , har gjenskapt et stygt rasistisk fenomen – aldersdiskriminering! Av Joe Biden. Tullebukken TRump slipper utrolig billig unna ( han er 3 år yngre) . Pressen fokuserer umiddelbart på et feilsteg eller en feil-formulering hos Joe Biden. Så er vi der igjen.

I riktig gamle dager hadde man et begrep – DE VISE MENN. Det var i tider hvor det var respekt for alder og erfaring. De eldste satt øverst ved bordet. I mange kulturer gjennom tidene ble viktige avgjørelser for fellesskapet løftet opp og frem for et råd av de eldste blant likemenn – og sannelig også kvinner, skjønt mer sjeldent. Og først etterhvert. (Pinlig.)

Joe Biden er hva USA trenger FORDI han er eldre. Fordi han har livserfaring. Fordi han er klok. Fordi han er kompetent. Det må da være tillatt å bli kroppslig preget av langt og livet liv. Også som president.! Så lenge sjelen er i takt og hjernen like så. En klok mann øverst ved bordet som reflekterer, lytter og aldri slutter med å ha ny og ung kraft rundt seg – DET er hva Joe Biden representerer.

Tidligere kunne statsleder være syke og gebrekkelige. De kun regjere fra sykeseng og rullestol. Også den gang var media pågående, – og statslederne måtte bruke all verdens avledningsmanøver for å skjule kroppslig svakhet.

I 2020 nytter det ikke å unngå rampelys og TV-lys og sylskarpe penner. Det blir bare verre og verre. Også dyrking av ung kultur og ung kraft, tidens uutholdelige rastløse søking

Men nettopp derfor skal man ikke undervurdere allminnelige menneskers – også ungdommens – behov for lederskap utøvd med klokskap og lang erfaring både i livet og i politikken.

Det har hendt før – at de eldste er best. Nå er det alvor – Joe Biden er eldst når det gjelder.

GI OSS IDAG VÅR DAGLIGE VIN.

Min fast-prest fikk utfordringen. Hvorfor ikke be Vårherre utvide bønnen om vårt daglige brød til også daglig vin? Fra innstiftelse av var jo begge deler på plass – bryte brødet og drikke vinen.

Når man blir spurt om alkoholvaner ( ikke vin-vaner!) så teller man i enheter. ( Ikke vakre glass! ) Siden det er 7 dager i uken og siden man inntar vin til maten hver dag – blir det mange enheter. For mange – vil noen hevde.

Jeg drikker hver dag siden jeg spiser hver dag. Jeg drikker bare til maten. ( ( Obs obs – aldri når man skal kjøre bil!) Når man har blitt gammel og dessuten enkefru, er måltider ikke bare nødvendig og men en utfordring. Å spise alene er faktisk å være alene, å være uten selskap, uten bordglede. Min far mente man kunne sette seg foran speilet. Lene som hadde erfaring, ga enkefruen det råd å ta med seg maten, sette seg foran TV eller med avis eller lesestoff for å glemme at det handlet om mat. Pappas råd er muntert, men Lenes er klokt.

Knepet er å gjøre måltidet til en fest – selv på en hverdag. Det kan man gjøre med å servere seg selv alltid noe man selv synes er godt, ikke bare en plikt! Dekke vakkert bord, tenne lys, tøyservietter, vakkert servise og vakkert glass. Glass for vann og glass for vin. ( Vann blir mer enn vann i vakkert glass med stett og man drikker ikke vin av tannglass.)

For mange år siden da ektemann var lammet, bodde på pleiehjem og hustruen ganske så sliten, tok jeg opp med vår fastlege at jeg hadde et alkoholproblem. Jeg tilstod jeg nok var avhengig av vin til middag . Da sa Christian Lege: Du skal drikke hver dag!Det roet ned problemet. Hans råd følger jeg fortsatt.

Innkjøp av vin krever innsikt. Her følger Enkefruens private kjøpeplan for rødt og hvitt og rose. Og tilpasses årstider og matretter og sesong. Og altså til hverdagsbruk! Ikke til jubileer og høytider.

  1. Flaskens etikett må være vakker! Kjøpet aldri flaske med stygg etikett ! Ingen hobbytegning selv fra kunstnere. Alltid klassisk, gjerne med vinslott.
  2. Skrukork er bruks-vennlig. Med disiplinert inntak holder 1 flaske i 3 dager. Så skrur man igjen! Pappvin er farlig ( men praktisk til hyttebesøk ) fordi man ikke ser hvor mye inntaket har vært.
  3. Prisen bør holdes ha en sperregrense på 200 kr – vi snakker om midt-i uken-vin!
  4. Alkoholprosent – viktig – har en smertegrense på 13%. Når man er Enkefrue, har man ikke 3 retters middag med ditto tilbehør . Da er 14,5 og 15% rene hetvin – selv om ekspertisen sier det er der en GOD vin gir karakter og fylde!

Oktober er starten på innekos og inneliv. Det gjelder å forgylte sine forpliktelser – for å trives med mørketiden nok engang . Fremfor alt kanskje skru på den generøse side – invitere gode bordvenner, men også hilse seg selv med glede over matlyst og vinlyst.

Det komme tidsnok den dag det ikke smaker.

VÅR MISSNØYES SOMMER.

Det går mot Høstjevndøgn. Sommeren er slutt. Kanskje skyldes det alder. men sommeren har vært tung å nyte. Solrik og lys, naturen vakker og rik – likefullt har man aldri kunnet gi seg over til berusende glede og takksigelser.

Noen av oss er bekymret. Alltid. Vi er født sånn. Med alder blir ikke huden mer tykkhudet – den blir mer tynnhudet. Og er vi slik laget at vi lever som samfunnsengasjert og evig opptatt av verden rundt oss – har sommeren 2020 vært særdeles vanskelig . Det er » alla prøvningars tid» som det heter i Tryllefløyten av Mozart.

Pandemi og naturkatastrofer,flykningeleir i brann og et USA som tidligere var Vestens forbilde på demokrati og forpliktende styrke i farens stund pluss drømmen om intellektuell og kulturell nyskapende kraft – USA råtner i løgn og bedrag fra en valgt president og hans administrasjon ( og nærmeste familie!)

Å drive valgkamp mot en kandidat Trump som lyver, som sprer skitt og søle er nesten umulig. Egentlig burde man bare forlate arenaen. Man blir maktesløs og man selv får søleskvetter hvis man våger å bli i samme rom. Vi så det under Hillary Clinton. Hun ble stiv og utenfor bare av dannelse og kompetanse der kandidaten med sitt røde slips virrer rundt henne.

Hva gjør selv media når de blir æres-skjelt og spottet? De burde bare gå i protest fra scenen. Men av informasjonsplikt må de tåle fornedrelse og bli der. Selv Madeleine Albright har gitt opp å gi råd til utfordrer Biden. Selv hun vet ikke hva man skal gjøre.

Som om ikke alt er ille nok. Høyesterettsdommer Ginsburg dør. Og dessuten blir denne kloke og unike kvinnen bare oversett i sitt siste ønske om å utsette ny utnevnelse til etter presidentvalget.

Hver eneste dag ser vi bilder fra den store verden hvor hele menneskeheten må opptre uten ansikter. Store som små i store og små anledninger. Vi har ikke ansikter. Bare sorte eller hvite masker. Det er jo grotesk!

Det er vanskelig å kjenne gleden . Lykkefølelsen som beruser. Min spillelærerinne Bjørg Halvorsen sa alltid etter at vi hadde drøftet livets viderverdigheter : «Og så Ingeborg går vi tilbake til musikken. Den er evig skjønn. «

Plutselig en dag hvor verden var vond og vanskelig, ble hjemmet fylt av Mozart fra Mezzo på kanal 88. Plutselig kom det gledestårer av lykke.

Det vi trenger nå er en TRYLLEFØYTE som skal bære oss igjennom prøvelsens tid.

LIVETS UUTHOLDELIGE TEKNOLOGI.

Det er ikke enkelt å beherske tørketrommel og heller ikke ny ruter. Ikke for folk over 38 år. Noen av oss er nemlig det. Vi er gamle – mange av oss.

For å få service til en vaskemaskin som hadde fått en litt for ramlete sentrifugelyd, viste seg at enkefruen på 81 selv måtte løfte ut og ned en tørketrommel som stod oppe på maskinen. Begge deler – pluss en komfyr og en oppvaskmaskin – var kjøpt og dyrt betalt fra samme firma. Alle installasjoner var utført, selvsagt, av proffe folk, og proffe folk skulle bestilles for å utføre service. Rett og riktig, trodde man.

Men nei! Ingen service – bare hvis tørketrommelen ble fjernet av eierinnen! Gutta – kanskje det var jenter også – hadde ikke lov i henhold til » tariffen» å løfte tungt. Og en tørketrommel er tung.

Siden man er enke og aleneboende, og siden man har naboskap som enten er bortreist eller 94 år eller så private bak døren – ja, så mente man sterkt og sint at firma burde skamme seg, rett og slett og prompte sende hjelp til å sjekke en vare man hadde kjøpt av dem.

Men nei – damen på kundeservicetelefonen mente først man hadde barn som kunne ta et tak. Men så kom det overveldende forslag var: » Du kan jo ringe Frivillighets-sentralen»!

Samtalen ble avsluttet med en avtale i september. Til så lenge muntrer Enkefruen seg med å fortelle alt folket om et navngitt firma hvor servicefolk har vonde rygger. ( I motsetning til FRivillighets-sentralen!)

Siden man bor i en leilighet med solide murvegger, har man vanskeligheter med å få internett til å fungere i samtlige rom. Man har selvfølgelig installert WI-FI og nettverk og ruter . Man kan jo ikke leve i 2020 uten å ha PC og Mac og Tv og mobil og apple-boks. Da var det å henvende seg til ung ekspertise om å skaffe seg en ekstra forsterker slik at kontakten med det store og virkelige univers ble stødig og trofast i all slags vær og sesong.

600 kroner kostet en hvit og vakker stikk-kontakt. Det var ingen stikk-kontakt. Det var en ny ruter! Som måtte oppjusteres til den gamle ruter!

Enkefruen hadde slumset vekk bruksanvisningen, men fikk tilsendt en ny på sms. På engelsk.

Man skjønte ikke et skvatt! Så tok man avsted til det store senter for denslags på Colosseum, fikk en ung ( selvsagt!) mann til å hente en stol før han elskverdigst ga en forelesning om hvordan man hjemme skulle taste og trykke. Siden det stod en flott Range Rover utenfor, prøvde Enkefruen å friste med en kjøretur hjem – hun ante at dette ikke var SÅ enkelt.

Vel hjemme satte man igang på egenhånd.. Etter over en hel lørdagstime – ga man opp. Så var det å sende en bønn til nærmeste familie-ekspert -( det er nederlag ) – om nødhjelp neste dag. Den kom, så og fant og vant. Jubel og takk og pris.

Konklusjon: livet er altfor vanskelig for folk over 38 år.

Å FERIERE I EGET LAND – DYRT OG/ELLER DEILIG?

Nordmenn har oppdaget Norge som ferieland. Nå har jo vi nordmenn hytter både til fjords og fjell i hjemlandet. Det har vi alltid hatt. Men å dra på ferie, er liksom noe mer enn å dra på hytten. Vi må reise.! Helst til utlandet, helst til Syden. Hellas og Spania har vi forstått. Men også til Sverige og Danmark. Der kan vi i samme slengen gjøre en billighandel – siden vi først er der.

Som vi alle vet – sommeren 2020 reiste vi i eget land. Det var Helgelandskysten og Lofoten og Vesterålen som var trendy for østlendinger med bil. Enestående natur og enestående veier, men kanskje ikke så enestående fergekapasitet. Det hadde man ikke tenkt på.

Cruisebåter på norske hender ble raskt fristende tilbud langs norske -kysten og til Svalbard. Men vips ! Katastrofe ! – smittebærende mannskap og turister satte et støkk og en stopp for den ferien.

Så da ble det bil, da. For å reise med norske tog er om ikke en statshemmelighet, så blir vi ikke neddynget med fristende tilbud verken til Bergen eller Trondhjem., Sørlandsbanen – hva den nå heter — går jo ikke til Sørlandsbyene. Man må gå av oppe i skogen og finne til kystbyen med beste fall en drosje.

Apropos bil-ferie i Norge; hvorfor kan ikke Nordlandsbanen ta med bil på tog? Det er forskrekkelig langt og fagert å bile til både Troms og Finnmark fra sør i landet. Men så skal man jo hjem igjen? Kanskje kunne man fleske hjem over Sverige for å se noe annet ( les skog) , men akk og ve – det er korona-utfordrende og kun tillatt å stoppe for ladning og tanking.

Selv har Enkefruen sitt ferieopphold på badehotell. Bare 45 minutter fra hjemmet ,og så er man ved havet,. Man har sitt rom med balkong og kan høre bølgene, rulle mot stranden nedenfor, se mot England, notere Kielfergen og Danskebåt . Videre gå til dekket bord, svømme i basseng ute og inne, og ta tur på molo i storm og blæst.

Deilig og dyrt? Når man ikke har eget feriested og dessuten ikke skal besøke barnas sommerbolig mer enn 4 dager – ja da er valget enten å betale for hotel eller bli hjemme. Klart det koster. Men det merkunderlige er at når man drar kortet i Norge, så er det liksom en annen valuta enn når man drar kortet i Spania og på utenlandsreise. Enkefruen tar hver gang man så biler seg hjem etter oppholdet og har man har betalt sine drømmedøgn, en sjele- runde med seg selv – dette var da dyrt? Joda – man er strålende fornøyd. Man har sterk disiplin på måltider og vin i glass. Dessuten er man stamgjest og får derfor en personlig service og vennlighet . Det er som å ha et hjem, et feriehjem. Påskeferie med vårfornemmelser kan man også ta på badehotellet – som sagt er svømmebassenget innendørs. Og Kirken i soknet tar imot til høymesse.

I tidligere tider dro det norske borgerskapet på sommerferie på badehotell. I Danmark er det flust av dem – de representerer fortsatt en turist-tradisjon hvor folk flest nyter sommerferien som storfamilie . Her i Norge er det nesten bare Enkefruen. Dessuten er det langs vår lange kyst et fåtall av hoteller i den kategori.

Å feriere på hotel i Norge ansees som ekslusivt. Og dyrt. Men når man tar av fra Gardemoen ( bare flyreisen koster) og lander i Syden, bor man på hotell, man spanderer på seg daglige restaurantbesøk både til lunsj og middag, dans og moro , mellomlander på kafeer og barer – man drar kortet uten egentlig å tenke seg om. Vi er jo på ferie!!!

Når alderdommen inntreffer, familiens feriested er overdratt til neste generasjon – da kan gamlemor unne seg hotellferie i Norge. Man slipper transportetappe med fly eller båt ( glem tog!) , man kan ta egen bil fra dør til dør og kjenne på tilhørighet og nærhet og nasjonalfølelse.

Dyrt og deilig ! Verd hver krone – selvsagt.

GUL BUSS PÅ ROTETE VEIER.

Sjelden har NRK servert oss en mer forvirrende sommer-satsning. Her har vi – som ikke bader i Blindleia eller kjører i bobil til Lofoten , men tilbringer julikvelden på reise med Sommerbussen – blitt meget frustrerte.

Lenge trodde vi det var Sakte-Tv-konseptet nok engang hvor det visuelle skulle gi oss langsomme inntrykk av det norske landskap med den effekt at vi fant i en slags kontemplativ glede og fred foran Tv-skjermen slik man ofte opplever i virkeligheten i møtet med horisont og natur og stillhet. NRK har en enestående tradisjon med Hurtigruten, Bergensbanen og salmesang – en triumf . Nå trodde vi en gul buss på uendelige veistrekninger skulle bli det samme.

Over bussen hang et helikopter. Gudskjetakk. For noen fantastiske bilder fra nord til sør i dette vakre Norge vårt Norge. Nettopp i dette spesielle år hvor nordmenn måtte fortrenge lengsel etter Kanariøyer og greske fiskelandsbyer. Denne side ved konsept Sommerbussen 2020 ble det mest imponerende og proffe.Men dessverre hang ikke synsinntrykkene på øye med hva vi ble servert av prat for øret. I bussen satt to unge mennesker og pratet om dette og særlig hint med ustoppelig tonefølge. Under helikopteret.

NRK hadde funnet ut at nei – det holdt ikke med sakte-tv og fabelaktige helikopterbilder. Vi skulle underholdes – for all del.

Med musikk. Ikke at man har bedrevet statistikk, men man skal forsverge at det kun ble Grieg en eneste gang – fra Sauda-sekvensen hvor forøvrig Kjartan Fløgstad ble et voksent og klokt innslag. I går fikk vi høre mesterkomponist Oscar Borg – hvem var nå han? – i et avbrekk fra Ole Evensruds låter – som alle viste hvem var. Valg av musikk innslag ble en utfordring gjennom hele bussturen. Ikke bare hadde musikken lite med området bussen befant seg i. Men også hvorfor vi måtte ha denslags på øret ustoppelig.

Sommerbussen 2020 handlet om vertskapssrollen. Sjåfør og sideperson ble egentlig hele poenget med programmet. Det bør analyseres grundig ut fra målgruppetenkning, taleferdigheter med diksjon og tydelighet, alder og ikke minst kompetanse og kunnskap. Til å hjelpe seg hadde vertskapet hanket inn lokal – assistanse. Valg av ekspertise ga også et forvirrende resultat. Hvorfor en professor fra Aremark plutselig skulle underholde oss med dypdykk i bann-ord der vi reiste gjennom et landskap med uendelig interessant historie, var vrien å forstå.

Halden er nest etter Bergen og Røros Norges mest interessante by. Selv er man ekspert på både byen og vassdraget og landskapet siden man i et langt liv har hatt slekt og tilhørighet til dette stykke Norge. Nær Sverige forøvrig. Vi fikk vakre bilder fra Festingen – skulle Fanden bare mangle! – Men eler ble det Ole Evenrud og glade unge musikanter pluss notert at Per Sandberg med frue drev restaurant i den historiske byen. Vertskapet nevnte i forbifarten landets eldste teater og så vidt Karl 12. Takk og lov fikk vi se Saugbruksforeningen og Tistedalsvassdraget! Men hvorfor ikke mer og hvordan og når?

Det skal avsluttes med en lovsang til samtlige energiske vertsfolk i føresette. Det var ikke deres skyld at vi ved hjemmeskjermen fikk en forvirrende Sommerbuss 2020. De hadde energi og god humør, sangstemme og fløytelåt.

Men Norge, vårt land, ble liksom borte mellom himmel og hav, skog og asfalt. Regnet gjordet det også.

Kanskje kunne vi be om en utlagt plan bak prosjektet fra ansvarlig hold? Vi betaler jo egentlig for lønn og kost og losji.

DA OLSOK BLE TEMA I MALIBU.

4.Juli er USAs nasjonaldag. Vi var 6 filmfolk samlet i en drømmevilla i Malibu ved Stillehavet. Som kinodame langt hjemmefra deltok jeg med lav selvfølelse i samtalen med 5 imponerende amerikanske filmprodusenter og regissører med kjente navn, stor og trygg kompetanse.

Siden det var 4.juli ble tema hvordan man feiret nasjonaldag i land vi alle kjente til. England (?) og Frankrike, Sverige og Russland f.eks. Siden jeg da var eneste norske tilstedeværende, var man interessert i vår måte å markere dagen på. Det viste seg at det dannede selskap kjente til 17.mai-markering. i Oslo Barnetoget er unikt og selv i Los Angeles – i denne kretsen – var vår stolte norske tradisjon berømt.

Men kinodamen kom til å nevne Olsok – 29.juli hvor vi minnes og hedrer Olav den Hellige. Jeg fortalte hvordan mine foreldre hvert år tok med sine døtre til Ruinparken i min oppvekstby Sarpsborg – 10 min syd for Oslo – hvor det var en gudstjeneste i ruinene fra stedet der Kong Olav grunnla byen i 1015.

Plutselig ble jeg klar over at selskapet rundt meg hadde blitt sittende helt fascinert av min skildring. De hadde plutselig en gjest rundt bordet som kom fra en by med ruiner fra 1015! De ville nesten ta på meg, hadde blanke øyne og var i stille undring.

Aldri i mitt liv hadde jeg vært så stolt av byen min. Sarpsborg hadde riktignok Borregaard og fossen og latinlinje på Gymnaset, et stolt fotballtradisjon og Borgarsyssel museum. Men var ellers ikke kommet på verdenskartet. Heller ikke i mitt verdensbilde. Jeg lengtet til Oslo, jeg.

Men det var før – kjente jeg plutselig! Der i en ekslusiv og ressurssterk Hollywood-middag i Malibu hvor bølger rullet mot stranden, hvor fyrverkeri fra Los Angeles snart skulle blende den egentlige stjernehimmel – der satt en voksen jente fra Sarpsborg og ble klar over den kulturarven jeg hadde fått med meg, men som jeg først der og da ble klar over-

Amerikanerne tørster etter historie og tradisjon .Derfor reiser de til Europa. derfor hører det til dannelsen å studere i Paris, uansett fag og plan. Og derfor valfarter de til katedraler og greske søyler. Og Pantheon og Colosseum .

Tror kanskje ikke mange amerikanere tar turen om Sarpsborg. men jeg har i alle fall gjort mitt – en vakker kveld i Malibu. Men selv ble jeg rettere i ryggen, evig stolt og takknemlig for å ha røtter og tilhørighet i landet hvor vi feirer Olsok. Fortsatt.



HVORDAN KAN DYRE SKO BIDRA TIL KULTURARVEN?

På el-sykkel ikledd rød hjelm og rød ryggsekk ankom Enkefruen luksus-butikken Gucci i Akersgaten. . Hun hadde sett en annonse for sandaler – Gucci-sandaler! I høy alder må man ha riktige flate sko, også til sommerantrekk. Helsesandaler går til hverdags, men dog ikke til fest. Og da de høye hælers tid er forbi, ble altså Enkefruen fanget inn av ideen om snobbete sandaler fra det italienske motehus.

Dørene gled opp og vakre unge kvinner kom straks til, ønsket velkommen med innbydelse til myk stol og tilbud om vann eller te. Syklisten på 80 tok imot både stol og vann fra krystall-glass, må vite.

Jeg fremførte mitt anliggende og den unge kvinnen kom med en storblomstret skoeske, like storblomstrede silkeposer – en til hver sko. Sandalene var et syn! Prøvde dem umiddelbart. De smøg seg rundt de gamle føttene. De passet!

Det er to ting man burde ha på hjem-lån i to uker før man går til innkjøp: nemlig senger og sko. De sko som kjennes perfekt på teppet i skobutikken viser seg hjemme på parketten å likevel å irritere lilletåen eller gi gnagsår der bak. Og rett og slett være for små og trange. Den ytterst servicevennlige unge kvinnen skjønte poenget.

For da Enkefruen fikk som et sjokk vite at skoene kostet 6000 norske kroner! – ilte hun til med å forsikre at man kunne komme tilbake nettopp etter to uker, få pengene tilbake hvis kjøpet viste seg å være feil. Forutsetningen var at sandalene bare måtte brukes innendørs på de persiske (?) teppene.

6000.- kroner er skrekkelige mye for sandaler! Riktignok finnes det ikke maken. Gucci- merket dekket overflaten. De skinte, de glitret, de var hvite og lyse og lette og dekorert med gullgule lisser . Etter flere glass italiensk vann fra krystallglass, muntre overlegninger, om hvor viktig det var å kjøpe KVALITET – ble det kjøp.

Enkefruen syklet hjem, pakket ut den vakreste posen, den like vakre esken med matchende silkebånd og de to silkeposene til hver sko. Det hele ble stilt opp som en installasjon i stuen. Det ble tatt bilder til nærmeste familie som smeltet av synet. ( de fikk ikke vite prisen!) Samtlige gratulerte mormormoræus med de kuleste sandalene på Gimlehøyden!

Men hvordan ble dette bidrag til kulturarven? Jo – som ferie-lektyre leste jeg nylig boken til Arnt Stefansen ITALIA. På side 306 forteller han om hvorledes motehuset Gucci bidrar til et byggeprosjekt hvor drapstedet der Cæsar i år 44 ble knivstukket – det enorme Pompeius-teatret – nå skal gjennoppstå! Som Arnt Stefansen skriver: «Endelig skal en av de mest kjente hendelser i Romas historie presenteres for publikum på den måten den fortjener».

Enkefruen har følgelig gitt sitt bidrag! Man ser frem til den høytidelige åpningen med invitasjon. Hvor man forventes ankomme i vakre sandaler fra Akersgaten i Oslo.

JO MERE VI ER SAMMEN..

Var det ikke Per Fuggeli som mente vi burde holde oss til flokken, tilhøre noen og bidra til fellesskap. Det var før det og ikke nå.

Telenorsjefen Sigve Brekke står ellevilt frem på twitter og på nyhetene og legger frem fremtidsplanene for sitt internasjonale konsern. Han har funnet ut at den nye måten å jobbe på er FLEKSIBITET. Det nye er at vi skal kunne velge hjemmekontor og jobbkontor – vi skal få være langt mer individualister. Nå skal vi få legge vår egen arbeidsplan som passer oss best – den enkelte av oss. Telenor var først i å innføre åpent kontorlandskap. Nå er de der igjen – vi skal få fritt velge, må vite. Noen dager hjemme – andre dager innom kontoret.

Jeg tror ikke på det, jeg. Jeg tror at jobben er best på jobben ( skolen er best på skolen) . jeg tror på å tilhøre det forpliktende felleskap i bedriften, i butikken, i departementet, i helseinstitusjon – være der sammen, ha noen som venter, ha noe å dra avgårde til. Hjemmefra!

Sigve Brekke snakker ikke om pensjonistene eller de som snart skal /må pensjonere seg. Han nevner de travle, stressede småbarnsforeldre, de som farer avgårde på sykkel lang Frognerstranden, som må innom treningssentra og som må administrere neste vennetreff . Og sliter med å få logistikken til å gå ihop. Det er alvor. Det er ikke noe nytt, heller.

Men hvis han vil vite mer om hva jobben betyr for folk flest, bør han nettopp snakke med de eldre i arbeidslivet. Som gruer seg for å ikke lengre gå til jobben, men som skal resten av livet være hjemme å kose seg.

Takk og lov har flere innen næringsliv påpekt at det slett ikke er så effektivt eller lønnsomt å ha en arbeidsstokk med hjemmekontor. Både blir det visstnok dyrere og dessuten blir det forsikringsmessig skummelt å ha folk på jobb hjemme med eventuell skader og belastninger. Og gudene vet om det ikke skaper sosiale skjevheter da det ikke er så enkelt for alle og enhver å ha bolig med mor eller far eller begge på egnet rom og plass og all verdens hjelpemidler. Pluss ungdommer og barn som lever i hjemmet – de også!

Telenor har sikkert forsket på telenorvis i lengre tid om disse dynamiske fremskritt. Men fikk selvfølgelig skyvehjelp av corona-krisen hvor arbeidslivet på imponerende vis MÅTTE omstille seg . Skoler stengte.Flyene stod på bakken. Møter ble avlyst. Bedrifter gikk på nødbluss. Folk fant kreative løsninger tross stillhet og taushet. Jobbet gjorde de på skjerm og mobil fra kjøkkenbenken og sengerum. Det var en seier for teknologi – ikke minst.

Telenor så at tiden var inne! Nå slo Sigve Brekke til.!

Som kinodame etter 25 lykkelige år er det ikke en dag hvor jeg fortsatt savner jobben. Dvs mine kollegaer . ( ikke coronastengte kinoer eller hetebølge!) Jeg savner å stå opp om morgen og ha en plass som venter meg, noen som er avhengig av meg – rett og slett mening i hverdagen.

Jeg tror at de fleste av oss er enkle mennesker i denne sammenheng. Vi trenger hverandre. Vi trenger » rekkverk » å holde oss i. Rutiner. Hverdag. Vi er ikke større.

Men mest av alt ønsker vi å sitte på tribunen å heie, ta bølgen i jubel når bedriften lykkes og resultatene kommer inn, Kjenne på TILHØRIGHET. Det er noe skremmende med all denne individualismen og egennytten.

Akk ja – Per Fugelli er død.

Telenor lenge leve!

ER KUNSTGALLERIER BARE FOR FRISKE BEN?

Kistefoss er en sensasjon. Nå sist med Christen Sveaas kunstsamling i The Twist . Parken, skulpturene, bygningene forøvrig – hele området på Jevnaker er et kulturelt mekka. Som vi alle ønsker å besøke.

For oss i Den Siste Alder med nedsatt kondisjon på fotarbeid og lengre spaserturer -og som ikke har gitt oss over til rullestol, men har staver og rullator – vi opplever at drømmen om å besøke Kistefoss og samtlige kunstgallerier oftest blir til et mar-drøm. Vi gruer og blir hjemme. De er ikke planlagt for oss.

Teater, konserter, kino og kirke har et løypeopplegg med kortere distanser som vi kjenner til og som med erfaring vet å våge oss på. Og som er behagelige og gå-vennlige og tilrettelagt.


Men verst er museer og kunstsamlinger. På Hennie Onstad og de fleste gallerier rundt om har jo disse sorte spaserstokkene som vi bretter ut og blir til stoler ( litt skummelt) . Alle kunstmuseer vet å sette benker og sofaer og hvilepaller underveis hvor vi gamle kan la oss synke ned og late som om vi skal nyte maleriene, men som i virkeligheten er kriseplasser vi til de grader trenger å hvile oss på.

På The Twist som er et arkitektonisk mesterverk synes det som om det er langdistanse-opplegg som krever sterk rygg , klart blikk og enda viktigere – godt ganglag. Det så vi fra den flotte åpningspresentasjonen Sveaas fikk på Tv. Jeg tok en telefon til Kistefoss og hadde en god samtale om føreforholdene. Riktignok har The Twist et vakkert og behagelig utstillingsareal – det er jo helt enestående arkitektonisk ! – men om man starter opp fra parkeringsplassen mot inngangen må man ved utgangen gå hele anlegget rundt for å komme seg til den parkerte bil. Hvis man overlever, da.! Jeg antydet at det måtte vel kunne gå ann å returnere mot inngangsdøren – on man er krykkegående. Telefondamen mente også det. Men altså en nødløsning – og dessuten man er til bry , noe vi eldre ikke liker.

Nå åpner 18.juni det nye Deichmann i Bjørvika. Vi gamle liker biblioteker. Vi leser bøker også. Vi burde være hedersgjester ved åpningen. Men har de tenkt på at vi ikke kan gå langt og lengre enn langt?

Neppe.

Om man er i elektrisk rullestol – det er jo ikke bare en alderdomsfarkost, må vite – så har takk og lov de fleste institusjoner og uteplasser nå innstilt seg på kunder og gjester og besøkende i den kategori. Men mitt anliggende er de tusener av eldre mennesker ( som meg ) som har begrenset kondisjon, som trenger staver, stokker, krykker eller rullator for å bevege seg rundt i virkeligheten og hverdagen . Og til Kistefoss, til det nye Deichmann, til det kommende Munch-museet, til et gedigne Nasjonalmuseet etterhvert – ja til samtlige kunstsamlinger av store og små bygninger lokalt og sentralt.

Er vi velkomne? Er vi en målgruppe? Har de planlagt for oss med trette ben og hofter på vent? Det er all grunn til å stille spørsmålet.

Jeg har et forslag. Hva med å ha et generøst tilbud av fargeglade , pynteglade , fantasifulle og hensiktsmessige rullatorer! En liten skog på rekke og rad ved ankomst og parkeringsplass som man kunne trille rundt med og sette seg på og hvile ved trengende behov? Ikke de fra Hjelpemiddelsentralen eller Enklere Liv, men de som elleville designere kunne overraske oss med!

Kjære Christen Sveaas – bruk din enorme kreativitet og ditt omseggripende nettverk i kunstens verden til å skaffe gjester og besøkende denne trillende hjelperullende glade tekniske service!

Gjør det raskt og nå – siden vi denne sommeren 2020 skal holde oss hjemme og søke påfyll av natur og kultur, kunst og glede. Ikke minst på Kistefoss! Vi kommer så gjerne. Og vi er mange!