BYLIVET OG OSS GAMLE.

Aftenpostens kommentator Nazneen Khan- Østrem etterlyser idag treffpunkt hvor gammel og ung møtes i Oslo. Hun har bodd i London og reist om kring der ute. Paris og Roma og Barcelona. Der spiser og lever folk ute i alle aldre. Drikker gjør de vel også.

Det gjør ikke vi i Oslo. Ikke så synlig og åpenbart og så naturlig.

Hva skyldes det, mon tro? Hun peker på utbyggere, på eiendomsbesittere og ikke minst på restaurantbransjen selv. Spisesteder legger ikke tilrette nok for oss gamle. Ikke er det toaletter nok (!) , ikke er det flatt nok, og lydnivå er for høyt.

Jeg har nettopp selv vært i Roma, jeg også. Og denne gangen mer på gateplan og i folkemylderet blant folk flest, ikke bare turister, der dere vet. I bydelene jeg aldri før har besøkt nå med en guide og sjåfør som var innfødt og viste meg upretensiøse og privatpraktiserende familiekafeer og restauranter, butikker og barer og frodig hverdagsliv hvor eieren selv ofte var gammel som meg. .

Mylderet var like meget unge som eldre, ulike typer mennesker. Derfor fungerte byen som selveste Aristoteles vekta ( i følge kommentatoren ) Min familie og jeg inntok lunsj og middag på diverse restauranter hvor jeg som 83åring slett ikke var den eneste aldrende gjest.

Det har kommet en rykende fersk dansk bok GUD ER ITALIENER av Eva Ravnbøl . Hun har bodd i Roma i 30 år som journalist. Den har jeg nå slukt – den er så god! I boken har hun et eget kapitel hvor hun skildrer dagens eldre i Italia – hvor de nyter stor respekt! De er involvert ikke bare i familiens gjøren og laden, men de deltar i bybildet, møtes med hverandre og naboer opp kafeer, barer og restauranter. Og i butikken, på torget. Og nettopp i verdensbyen Roma!

Siden også moderne italienske familier er utearbeidende kvinner og menn, så har det blitt mer og mer utbredt at man ansetter en » badante». En privat hjemmehjelper som gjennomsnittsfamilier har råd ti. De finansierer sammen og med den eldre denne ordningen. I Roma ser man eldre kvinner og menn med sin assistent ute i bylivet hvor de triller rullestol, hjelper folk med gangbesvær som meg , går turer, gjør innkjøp, steller i hjemmet for øvrig og ikke minst konverserer og holder den eldre med selskap.

Unge og frisk reiser seg naturlig på buss, hilser høflig på den eldre – både i store og mindre fellesrom er den eldre hedersgjest. Det er tradisjon. Også i urbane strøk.

Akk ja – slik kan vi fortsette. Hva gjelder bylivet i Oslo spesielt, men sikkert i landet forøvrig – vi nordmenn har nemlig ingen sterk urban tradisjon og kultur. Vi drar på hytta, i Oslo skal vi hjem ( Sarpsborg, Bodø og Risør .. selv om vi har bodd i Oslo et helt liv ) og vi skal ut på tur!

Vel – mye har virkelig forandret seg hva gjelder uteliv i Norge. Kaffelattekultur og barer og stappfulle restauranter, Men Aftenpostens kommentator påpeker med rette at det er synlig fravær av den grå gerilja ( grå gull, kaller nå jeg oss. )

Jeg vet om flere vannhull i byen hvor jeg møter venner i høy alder og SAMTIDIG er med yngre mennesker ved nabobordene. Å delta i byliv og samfunnsliv når man er i alderdommen, er faktisk opptil hver enkelt av oss. For det gjelder å legge en plan – innse i god tid at sannelig skal vi bli gamle! Komme seg ut og avsted. Gjerne med hjelp av andre.

Sier med Woody Allen ( fritt omskrevet ) » Du kan greide alt så lenge du kan gå på Theaterkafeen ).

KIRKEN OG MEDIA.

Ingen kirke er mer imponerende enn Vatikanet hva gjelder å være på media. De har lenge hatt sin egen kringkasting, de har sin TV-kanal, de publiserer avis og litteratur, men mest imponerende er deres tilstedeværelse på sosiale media av idag. Ikke bare med dekning av alle seremonier i Peterskirken , men daglige bulletiner om Pavens gjøren og laden. Og forkynnelse og debatt, forskning og nyheter fra Vatikanstaten og selvsagt de religiøse katolske grunnverdier som kirken står for. Dekningen er levende og hyperaktuell og interresant også for oss ikke-katolikker langt mot nord.

Det er slående hvor lavmælt vår egen kirke er i det nye fellesrommet som faktisk er de sosiale media. Siden vi ikke lengre har en Statskirke, kan vi ikke forvente at NRK sender gudstjenester og dekker kirkens gjøren og laden. Heller ikke øvrige media.

Takk og pris har vi Vårt Land som gir oss innblikk i aktuelle som evige aktiviteter i Den Norske Kirke. Der har de stadig aktive utspill med Podcast og profilering på egen nettside. De er i forkant.

Men hvorfor er ikke Den Norske Kirke selv mer foroverlent i vårt store fellesrom ? Den bør være langt mer aktiv og synlig som aktør på Facebook, på Twitter , Instagram med dekning av gudstjenester, med debatt og diskusjon om kristne verdier, om seremonier og historiske markeringer og innsikt i tradisjon, kunst og kultur. Biskoper og teologer og forskere bør prege samtiden og skape oppmerksomhet og oppslutning om humanistiske, kristne og allmenngyldige verdier langt UTENFOR sine egne sider og kanaler. De bør være mer synlige og hørbare.Være profiler og forbilder. Ha stemmer og ansikter.

Det ramles om SPORT og spill og underholdning på alle kanaler. Godt er det, verden er vanskelig nok. På stadion sitter vi på tribunen og tar bølgen og får varme av fellesskapet.

17.mai i går ble en manifestasjon av hvor lykkelige vi kjente oss som norske i Norge. Mon tro om ikke de aller fleste av oss nettopp ønsker å søker mer felleskap om kulturelle verdier nettopp i disse vanskelige tider. Vår Norske Kirke representerer verdier som holder lengre enn vårsesongen, trender og mote. Den kirken skal vi kunne møte langt utover søndagens gudstjeneste. Den skal vi møte på det torget vi alle befinner oss – de sosiale media.

Den Norske Kirke er mer enn privatpraktiserende kristendom. Den er Norge, den også.

TRIVSEL I TRENGSEL

Hva vil vi med sentrum i byen vår?

Vi vil være sammen i hverdag som i fest. Særlig hverdag. Vi vil handle og arbeide, vi vil sitte på kafe og på restaurant og gå i kulturhus og kirke. Vi vil kjenne på fellesskapet. Vi vil være mange. Vi vil ha liv og lyd og røre.

Hvis vi vil ha stillhet og ro får vi gå i skauen. Eller flytte på landet.

Jeg har nylig vært i Roma. For 4.gang. Denne gangen ble det annerledes. Jeg hadde tidligere vært på de viktigste historiske steder- alle som en. Denne gangen ble det Roma på gateplan. I flere dager hadde jeg en romersk sjåfør og bil som kjørte meg til bydeler og smug ( alle gater er smug) som jeg aldri hadde besøkt tidligere. Den dyktige sjåfør hadde et liv som han ga tilkjenne. Han var innfødt. Han viste meg spesialbutikker, familiebedrifter, egenartede kafeer og restauranter, kjendistreffpunkt og berømtheters hjem. Vi var både der Kong Salomo og Jørgen Hattemaker holdt hus. Fattighus som noblessens patinabygg.

Men over alt var det biler! Parkerte og på begge sider og derfor trangt og tett-i-tett. Men i likhet med oss var det full fart forover med 10cm. klaring . Og plutselig og ustoppelig kom det scootere på kryss og tvers. Fotgjengere likeså. Alle slags sykler med ryttere uten hjelm. Det myldret med trafikk. Og naturlig innslag – lastebiler med varer til butikker og næringsliv. . Dessuten buss og trikk på kryss og tvers.

Men ingen hyttet og skrek. Man smilte og nikket. Alt gled unna- Vi også. Man tok hensyn, må vite, til kjørende og gående og barnevogner og syklende. En urban strøm av menneskelig liv og virke. Og ventet på eldre ( de synes i sentrum ) med rullator.

Så kommer man hjem til Oslo. Her er nyheter om at vi skal ha forbud mot bensin og dieselbiler i sentrum. Vi skal jage vekk parkerte privatbiler for å få sykkeltraseer. Vi skal gjøre klar for barnevennlige klatrestativ og grønne lunger. Sentrum skal bli kos og frisk luft. Det er så sunt.

Den Evige Stad – Roma – er sprell levende som by, ikke som museum. Den elskes av en hel verden som tydeligvis også er på besøk! Nå var det pandemi-slepp så det myldret av turister. Og samtidig er den hjem for romere og som handel og vandel. Roma er i 2022 en by som gir livet mål og mening.

MGP og Oslopolitikere bør tvangssendes til Roma for å lære hvordan en by lever.

PS. Forøvrig lar ikke Roma sitt Nasjonalteater råtne på rot heller. DS.

ALDERDOMMENS 7 BUD.

Fra 70 år og ut (!) gjelder det å stå løpet. Som alltid – det hjelper å ha gode regler å holde seg til.

1.BUD . Man må ikke falle.

Man går veldig i stykker. Ikke bare at man brekker armer og bein, men med et sykehusopphold og stille-liv og medisiner skjer det noe med sinn og sjel. Man blir tilbakestilt og avgjørende saktere også mentalt. Da blir man gammel.

Derfor: – skotøy er viktig. Solide hæler. Tøfler og sandaler skal ikke være åpne, men sitte fast. Se etter rekkverk. Be om en arm. Bruk staver i skog og mark. På vinterføre skal sålene ha trygg mønster og selvsagt pigger når det er glatt. Søk snille trapper som løfter, ikke slår.

Pass opp for tepper og ryer i heimen! Om aldri så verdifulle og vakre – de bør fjernes.

Husk man faller fordi man er redd for å falle. Ta grep for å være trygg i farten.

2.BUD . Ikke bli syk.

Pass enda mer på helsen. Spis mindre, drikk enda mindre vin og unngå det som sterkere er. Ikke frys. Ta i bruk alle behandlingstilbud i randsonen av legemedisinen som fysioterapi, massasje, akupunktur, nevrorefleksologi, og selvsagt trening av mange slag. Drikk mye vann og la hjernen få hvile med søvn og meditasjon. Les bøker.

3.BUD – Bo riktig.

Det går ikke lengre med stort hus og hage. Man skal ikke ha trapper. Toalett må være vegg i vegg med soverommet.. Jo tristere man har det, desto viktigere å bo vakkert og lettstelt og i åpent lende med kjære arvemøbler.

4. BUD- Penger hjelper.

Fra man er 60 år bør man spare seg til en konto til alderdommen. Det koster å ha feriebolig og cruisereiser. Selg unna. Ikke puss opp kjøkkenet nok engang. Bli hjemme – vu har fartet nok. Man må ha penger for å kunne kjøpe seg hjelp. Yngre generasjoner er over alle hauger og har det travelt. Det er uvant å be om hjelp. Man kommer i avhengighets- gjeld.

5.BUD – Bli ikke uvenner med barna.

Vennekretsen har skrumpet. Jobben er forbi. Man har sin familie. Den største ulykke er å komme i krig med sine barn. Da er man helt alene. Da har man det vondt.

6.BUD- Balanser mellom å aldri gi seg på harde møkka og samtidig innse at man er gammel.

Det er det vanskeligste budet. Det kreves selvinnsikt. Og trening, – det også.

7. BUD . Skaff deg pillen.

Dette er jeg helt imot! både moralsk og etisk og praktisk. Dessuten er den ikke å skaffe. Men det er noe liflig med tanken om at den dag da alt er gjort, alt er forbi, alle er borte, kroppen er også nesten borte, men ikke smerten og sorgen – da er det i teorien en (feig ) utvei å svelge den pillen.

IKKE GJØR DET. HENG MED.

VOKSEN DEBATT OM FEIL SKOLE, RETT OG SLETT.

Jeg hadde forsverget – aldri, aldri mere skulle jeg mene noe om russen. Fenomenet hadde provosert meg i mange år. Om man ikke før var gammel og sint i ansiktet og ute av tiden i forhold til ungdommelig livsglede – så ble man det når fenomenet russebuss-kultur kom på russemoten. Vel hadde man noen gamle skrap av russebiler selv i 1957, men det ble jo etterhvert million-disko-larm av bussvarianter som preget feiringen på veier og gater og parkeringsplasser over det ganske land. Man forsto seg ikke på dette humørløse spetakkel og bestemte seg for aldri å engasjere seg i det. For å ikke bli mer sint og gammel enn man var fra før.

Inntil torsdagsdebatten trodde man at jo – det var fyll og larm og leven som russen bedrev inne i disse trafikkmonstre. Men Fredrik Solvang avslørte at nei, det med russebuss er blitt ikke bare et komersielt storforetagende, men en motbydelig ekskludering og utestengelse og klanvirksomhet blant unge elever i videregående skole. Landet rundt. I tillegg dreiet det seg om uniformering, gensere med signal- budskap, en slags ultramoderne frimureriantrekk. For innvidde.

Takk til Fredrik Solvang som løftet debatten om norsk russefeiring til et mye større og alvorligere fenomen om usosiale holdninger blant norske skoleelever.Skolen skal gi elevene ikke bare kunnskap, men også dannelse og sosiale holdninger. Programmet avslørte at norsk skole her tydelig har sviktet . Hva gjelder kunnskapen, kan man jo også kjenne uro – eksamen er avlyst. Noe de unge uhemmet jubler over.

Vi får den russen vi fortjener. For noe må være spinn galt. Skole skal være skole. Foreldre skal være foreldre. Voksne skal være voksne. Kanskje er det her det svikter.

Helge Sivertsen som i sin tid var Arbeiderpartiets kirke og undervisningsminister og også skolerådmann i Oslo, brukte uttrykket GANGS MENNESKER. Det var hva skolen skulle gjøre elevene til. Man blir ikke gangs mennesker av å feire avgått skolegang med ukevis feiring i sus og dus. Bruke hundre tusen kroner til tull og tøys. Og i tillegg være slemme med hverandre, med de andre.

Helge Sivertsen ville tatt grep. Nå snur han seg i graven.

LADE-ANGST .

Som om jeg ikke har nok å bekymre meg for! Min flunkende nye el-bil har bare blitt brukt og innkjørt innenfor Oslo 2 0g 3. Pluss til IKEA på Slependen for å kjøpe kornblanding til mitt rett-i-koppen-brød. Og Bærum sykehus som sjåfør for en datter som skulle fikse et sår. Bilen og jeg har ikke vært på langtur. Før denne påsken.

Min el-bil var en gave fra en eiegod sønn som mente mor måtte ha det siste og beste. Gaven kom i desember. Det er nå april. Det har vært den bratteste lærekurve jeg kan huske. Sensorer durte for det minste snøfall og brøytekant. Det kom stadig nye hilsener på displayet om å passe opp for fotgjengere .Og blinkende kurver om akselasjon til strømforbruk.

Apropos strøm. Å lade bilen på hjemmekontakten var innledningsvis enkelt. Pluggen passet og bilen ble full av elektrisk kraft, Riktignok fikk man ikke ut pluggen, og man håpet på en kraftkar av en nabo som kunne hjelpe til. Men nei – man måtte selv ta grep. Det viste seg at hvis man låste opp bilen først, gikk pluggen ut! Nok en lærdom.

Plutselig kom det en hilsen om at man måtte sjekke tilhengerfestet ! Som om man visste at man hadde det? Jo. Jeg hadde trykket på feil knapp. Min Mercedes-Ida var heldigvis på plass og instruerte pr. mobil! Så om noen trenger å forflytte en campingvogn, kan altså jeg bistå.

Påskefarten med dette miraklet av en hvit flunkende el-bil ble selve testen. Ikke på kjøreferdighet, men på sindig ro og trygghet i sjelen. Alle mine tidligere biler har gått på bensin eller diesel . Å fylle tanken har aldri voldt meg besvær. Jeg vet hvor bensinstasjonene er. Jeg vet å lese hvor mye måleren på displayet viser i forhold til avstand jeg planlegger å kjøre. Aldri tenkt krise fordi jag aldri kjører ned mot lavt nivå. Aldri. Jeg liker å ha full og generøs tank.

Nå har jeg fått lade-angst! Jeg nistirrer på måleren. Vet at jeg kan kjøre 40 mil før bilen dør. men har altså fått skrekkbilde inn om at jeg kan gå tom! At den sluker strøm når det går for fort ( kjører alltid fort!) og tenk om det blir kø og jeg bare står der og bruker stille strøm i det stille! Og Ikke vet man om bensinstasjoner har el-uttak heller. Visstnok kan man søke på app om nærmeste kontakt-tank, men det har man ikke prøvd seg på. Og hvordan gjør man det på fremmed plass og fremmed uttak ?

Før påskefarten tok jeg et intensiv-kurs her i Oslo med hurtigtank ved Majorstuen. Selsomme greier. Vel fant man lader som passet. Men så var det å betale og få kontakt? Nok en læringskurve. Sendte sms på mobil og med riktig Mercedes-app og ditto el-medlemskap som har privat konto innregistrert, så skulle det gå greit. Det gjorde det. På Majorstuen her hjemme liksom.

Jeg skulle kjøre til Larkollen. 7.4 mil. Jeg satt hele veien å fulgte den blå kurven foran meg . Egentlig kunne jeg stoppe og ta en sving innom en grønnsakshandler med gårdsprodukter. Men jeg var livredd for å bruke strøm! Og på vei hjem med nye 7.4 mil hadde jeg tid til å svinge bortom et vakkert sted – men nei.

Nå sitter jeg på min balkong. Bilen er parkert. Alt gikk som en drøm. Påsken ble en velsignelse på alle måter.

Bortsett fra at jeg har kjent på lade-angsten. Det er visstnok et nytt trend-fenomen. Blant oss evig bekymrede og trygghets-søkende bilister i moden alder.

Vi må stå frem. Vi trenger hjelp og oppmuntrende tilrop.

Å VÆRE EN LORT.

Astrid Lindgren har skapt begrepet i Brødrene Løvehjerte . Når vi ikke våger. Når vi er feige. Da er vi bare en lort.

Kanskje ingen vil tro det, men jeg er feig og redd og liten når jeg må til tannlegen! Jeg utsetter og utsetter. Kjenner at det skjer noe der bak, men regner med at det går over. Legger inn et hvitløksfedd. Tar en sleis med ingefær. Det skal drepe basillusker. . Det blir ikke hull i en tann som er ren. Så jeg pusser og pusser og renser og koster.

Men så er det påske og stille uke. Verden er vond og smertefull. Jeg kan ikke gå inn i ferien ha vondt i en tann! Jeg vil ha fred i sjelen og i hvert fall i tannen.

Alle sier jeg er så sterk. Jeg har stått i stormen og fått mine sleggekast. Men – jeg er altså ikke det. Bare en lort.

Men så det er sagt – jeg HAR ringt. Jeg har hatt første besøk. Jeg er i farten. Det var ingen katastrofe. Jeg må ikke ta ned et maleri for å betale heller. Det blir fikset før den store høytid. Jeg kan tilnærmet feilfri nyte påskelammet.

Et langt liv har lært meg 2 knep for å overleve med tannlegeskrekk. ! For det første skal man ha en venn som er tannlege. Det har jeg. Sam er min gode venn gjennom mange år( og mange hull) Han er klok også som tannlege. Så knepet er å si til seg selv at jeg skal ikke til tannlegen. Jeg skal til Sam. Så gleder jeg meg til å møte ham.

Dernest skal man planlegge noe hyggelig og helt konkret timen etter tannlegetimen. Er man der kl. 10.30 så har man en glad avtale med seg selv kl. 11.30 om kanskje kjøpe en bluse man ikke har råd til, se en utstilling, eller kjøpe den nye boken . Å gå på kafe kan man ikke med stiv leppe og lammet kjeve.

For jeg må ha full narkose så fort jeg kommer over dørterskelen. Jeg tåler ikke smerter. Ikke i ansiktet heller. Sam vet det – ferdigsnakket.

Jonatan forklarer for broren Kavring i sin trøstehistorie at de må stå opp å bekjempe det onde, døden for å komme til Nangijala. Ellers er man bare en lort.

Det vil jeg tenke på ved neste timebehandlng.

Jeg skal ta meg sammen! Bare så dere vet det.

PIRAT-PARKERING MED TILLATELSE.

Alle vi bilister har et eget utviklet forargelses-gen for gateparkering. Vi hater å få bot. Noen ganger vel fortjent, men dog. Plutselig lå det en gul lefse på vindusruten min. Det hadde kommet opp et forbudsskilt som jeg ikke hadde sett. 900kroner – utskrevet kl. 0425 om natten. De er ivrige i tjenesten disse vaktene!

Utenfor min bolig er der 3 parkeringsplasser for oss med HC-skilt. Vi i strøket vet hvem vi er der vi stabber oss inn og ut til bilen vår. Og hilser hverandre med oppmuntrende tilrop.

Nå har det kommet en ukjent HC-tillatt litt skabbete bil og tatt en av våre plasser. Den har stått ubrukt snart 2 uker. Ingen sjåfør med rullator eller krykker har vist seg. Vedkommende må han segnet om, har man tenkt. Og blitt virkelig bevegelseshemmet.

Uansett – hvor lenge kan man bare stå parkert? Jeg fant frem eier til bilnummeret, navn og adresse. Vedkommende bodde 4 kvartal unna og hadde altså vært sprek nok til å la bilen stå hos oss og kommet seg til sin egen bolig.

Jeg ringte eieren opp, men vedkommende hadde en telefonsvarer hvor jeg la igjen min hilsen. Jeg sa hva jeg het og hvor jeg bodde og fortalte hans telefonsvarer at det var ergerlig at han som bodde langt herfra hadde sin privatbil stående her. ( Bilen var shabby og sliten, noe jeg ikke nevnte) Men jeg understreket at den jo hadde parkeringstillatelse så min hilsen innebar ingen trussel om politi eller etterforskning – bare en høflig anmodning om solidaritet med oss her som hadde våre gangbesvær. Jeg ønsket i all enkelhet at hans bil kunne finne en plass der han selv bodde med sine besvær. Så avsluttet jeg med å ønske god lørdag og glede over vårsolen.

Det gikk noen timer. Eierens sønn ringte. Hans fars bil hadde flatt batteri og kunne ikke flyttes. Det hadde vært gaterengjøring der de bodde. Så derfor.

Jeg ga opp. Orket ikke å bli sint. Men dog i klartekst mente jeg de kunne få ladet opp og ondet og få bilen vekk. Straks.

Det har gått 3 døgn. Bilen står der den står. Den har loven på¨sin side.

Følg med – snart legger jeg ut stort bilde med navn og adresse. På Facebook som eieren sikkert ikke leser.

Gruff og gru!

ALT VAR BEDRE FØR.

Oscar-utdelingen i natt ble en grimase. Det sitter i blodet til en kinodame å følge verdens viktigste filmfestival. Jeg hadde rigget meg til, sett flere av de nominerte filmene, og som norsk, selvsagt fulgt alt omkring vår storartede kandidat.Jeg gledet meg til en sann hyllest til filmkunst og vakker og glitrende forestilling. Og kanskje også oppleve en norsk Oscar-statuett. Vi alle trengte til talentfull glitter og glans i disse tider. Det er lov å drømme. Det er hva Hollywood kan og skal gi oss.

Så ble det vondt og forvirrende. Regien på selve utdelingen og sal og scene – alt ble uklart og anstrengt. Det hjalp jo ikke på opplevelsen at vi nordmenn måtte følge dansk Tv2 hvor det danske språk kan være vrient nok. Nå satt danske eksperter i galla-antrekk og henvendte seg til hverandre og ordene fløt dem imellom. Vi glapp unna med viddet og kompetansen.

Nå er det slik at Oscar-begivenheten handler vel så meget om kvinnene og sannelig også mennenes antrekk. Joda – det hører med. Vi vet det, men vi som hadde trodd at bakteppet med krigen i Ukraina ville ha satt noe preg på kreative moteskaperes elleville kreasjoner der de fikk skinne på verdens viktigste catwalk, vi ble skuffet. Bare en dansk skuespillerinne hadde kledd seg i knallblått med knallgult tilbehør – ellers var det diskret gulblå sløyfe hist og her.

Siden vi er innom mote på den røde løper – vår egen Renate Reinsve som er en ung drøm av tallent og skjønnhet – hun kom forvirrende frem i en overveldende rocka sort Louis Vuitton-kjole. En oppsiktsvekkende visstnok vinner – men vi har henne i sort, utslått hår med klassisk fransk utstråling. Ikke et ondt ord – Renate er et stjerneskudd. Vi ble som sagt også her forvirret. Lykke til.

Så kom slåsskampen. I kjole og hvitt. Den vil bli husket. Som om vi ikke har nok slåsskamp for tiden. Plutselig ble alt perverst. Prisutdeling til beste film, beste regi, beste manus, beste hovedrolle og birolle – alt ble feil. Helt feil.

Hollywood og USA og filmkunst og skaperkraft – helt siden verdenskrigen har vi aldri ikke trengt bedre og sterkere til et løft for menneskehet og sivilisasjon og humanitet og drøm. Vi har en krig som skaker verden. Det trues med atomvåpen. Millioner av mennesker er på flukt. Det er lidelser på alle lerreter dag og natt.

Forestillingen fra Los Angeles i natt ga bare uendelig tomhet og lede. Det ble skammelig.

DAGEN DER PÅ.

Hva kommer det av ? Jeg har sluttet å være opptatt av 8.Mars – kvinnedagen. Feminisme derimot slutter jeg aldri å engasjere meg i . Skjønt i min fase i livet blir jeg nok mer utfordret og provosert over aldersrasisme og fravær av respekt og aktelse for de eldste i samfunnet. Mer det enn kvinnesak.

Dette året gikk demonstrasjonstoget med faner og bannere som handlet om likelønn og abortsak og kvinnehelse og mangel på jordmødre og selvsagt nå overgrepet på det ukrainske folk. Det var jo krig på ordentlig.

Jeg fulgte med, men altså på avstand. For aldri har jeg gått i demonstrasjonstog , men i media ble Kvinnedagen markert med debatt og diskusjoner. Skulle bare mangle. Men der var temaene også de samme – unge og voksne kvinner hadde fortsatt mye å sloss for og strides om.

Helgen derpå ble jeg sittende å se BABEL på Svt – mitt favoritt-program om litteratur, et talkshow. Der hadde Jessika Gedin et direkte intervju med forfatterinnen Isabel Allende. Den nå eldre forfatterinnen med over 20 romaner bak seg, hadde kommet med sin nyeste bok VIOLETTA. Der sitter forfatterinnen og sier rett ut : feminismen har gjort en stor feil. Den har glemt de eldre kvinnene. De har glemt å skildre alderdommen som kan være svært vanskelig for kvinnene. De blir usynlige og uviktige. . Vår sivilisasjon er fokusert på fremgang, ungdom og skjønnhet. VIOLETTA er en doku-roman med Allendes gamle mor i hovedrollen. En mor/datter skildring hvor aldring er bakteppet.

Nettopp, tenkte jeg.

Vi eldre kvinner er nemlig fortsatt kvinner. Vi har fortsatt en morsrolle – bare det! Vi er mødre til vi går i graven. Men aldri blir vi invitert inn i en debatt om forhold mellom mor og barn . Aldri. Å være mor til voksne barn, til sønner og døtre utvikles og forandres gjennom livet. Det ligger i mors-genene å ville verne og ha omsorg for egne barn – alltid, livet ut. Derfor er det en utfordring når man kommer i alderdommen å måtte selv be om omsorg og hjelp. Det strider mot vår tyngdelov og kjernekraft som kvinne. Dette skildres sjelden eller aldri. Det snakkes det ikke om!

Videre har vi forholdet til menn, til følelser, erotikk og seksualitet. Her utvikles en annen form for tilhørighet og nærhet og berøring i alderdommen. Naturlig lengsel og begjær har ingen øvre aldersgrense. Den har bare en annen form for flirt og nakenhet og spill. Og eldre kvinner finner sjelden yngre menn. De er enker ,dessuten. Menn dør gjerne først. Selv om de har funnet en yngre partner.

Det snakkes og debatteres ensomhet blant unge mennesker. Deres sjelekvaler er drivkraft i kunst og litteratur. Men også som samfunnsproblem og tema for psykologisk forskning.

Men husk – det er aldri større dramastisk fallhøyde i livet enn å miste sin partner og ektemann som man har levet livet med tiår på tiår , har barn og barnebarn med og hus og hjem og gård og grunn. Den sorg og alenehet og forlatthet tas nesten som naturlig. Det kalles sorg, bunnløs sorg. Er det noen gang i livet man trenger psykologisk hjelp, er det da. Men nei – er du gammel så skal du bare tåle det. YNgre generasjoner mister også sine nære, men da er det en fremtid , et håp der foran.

Omsorgsrollen hører til kvinnerollen. ( selv om menn stadig tar større del i fellesskapet). Når menn blir eldre og trengende – hvem er det da som selvsagt skal stå bi? Hustruen – det forventes.

Bestemor-rollen er også et tema som burde debatteres. Bestemor skal ha fyldig grått oppsatt hår, gå med forkle, være der hjemme og være barnevakt til enhver tid. Vel, vel – her har mye skjedd- bestemor kan være travel yrkeskvinne, dessuten bedrive utstrakt sosialt liv og ofte befinne seg i Syden eller på cruise. eller på golfbanen -( det tar 5timer.)

Feminismen har en øvre aldersgrense . Såvel på 8.mars som i debatter året rundt – det gamle kvinnemenneske er aldri tema.

Sånn er det. Vi må lese VIOLETTA av Isabel Allende.