DET GODE NABOSKAP ?

Siden det nå har blitt en offentlig sak at man som nabo har tillatt seg å klage på årelang «gruvedrift » rett borti gaten , kan man like godt trekke saken inn i en mer generell sammenheng . Hvordan oppfører vi oss mot våre omgivelser i boligstrøket når vi skal pusse opp og bedrive støyende og omfattende håndverksarbeid såvel innendørs som utendørs?

Folk pusser opp og pusser opp. Et kjøkken mer enn 5 år, må jo moderniseres. Dessuten er omsetting av leiligheter og villaer en formidabel aktivitet hvor der kjøpes og selges. Folk flytter ut og inn – særlig i etterspurte boligområder i sentrale Oslo.

Man får etterhvert utviklet et særlig sanseapparat  for visningsskilt i strøket, ser annonsene med stadig stigende prisantydning og undres over hvem som kan ha råd til denslags (?) og enda værre – disse stilasbilene som kommer med stenger og trapper og gardiner . Nå blir de forandring i nabostrøket – opp-pussing lager larm og leven!

Den nabo som har reagert på mine anklager om omfattende forurresning , har bare sagt at jeg kan flytte på landet og ut i skogen. Byen MÅ utvikles. Det er bysamfunnets karakter.

Helt enig. Men mitt poeng er at enhver nabo som setter igang støy og spetakkel , har plikt å informere sine omgivelser i oppgang og gate og strøk om TIDSASPEKTET for arbeidet. Vi kan tåle dybdeboring og  klatrestilaser og håndverksbiler hvis vi vet NÅR det tar slutt!

Dessuten er det selvsagt opp til enhver av oss boligeiere, selv å gi uopphørlig og oppmuntrende hilsen til berørte i fellesskapet. Gjerne med smittende informasjon om hvor flott og vakkert det skal bli ! Rene skjære charm-offensiven.

Dessverre tror jeg det er slik at jo mer urbant man bor, jo mindre aktivt bedriver man menneskelig naboskap. Man nikker såvidt til hverandre i forbifarten etter 5 år i samme gate. Det hjelper hvis man har barn sammen på skolen – da utvikler det seg tilnærmer vennskap (?) foreldre imellom. Man trenger  til hverandre rett og slett for råd og dåd og transport, ikke minst.Og bursdager bringer foreldre og de håpefulle innenfor husets fire vegger .

Men godt voksne og eldre holder seg nå mest for seg selv. Men først og fremst   farter man uopphørlig til egne feriesteder ved sjøen eller fjellet eller begge deler, , til golf-ferie, til Syden, på elvecruise og på temareiser. Når man så kommer hjem, forteller man henrykt om hvordan byfolk der sydpå er sammen i generasjoner, på restauranter og kafeer, sitter på benken i parken, går på torget og markedet, til fiskebåtene,  til kirken. De bor – rett og slett.

Men verdensbyene der ute, har også den samme makroboligstrukturen hvor sorte biler stanser folk ut og inn til gedigne inngangsdører og alt er ryddig og strengt og stille. Bortsett fra gartneren som klipper hekken.

Oslo er en by med store forskjeller på bomiljø og naboskap. Grønnland er levende , rart og mangfoldig, mens på Frogner og Uranienborg går det -som alltid – dannet og dempet for seg.

Vi nordmenn er best i skogen, på fjellet og i  småbyen hvor  vi ferierer. Da er vi på hilsen! Da tar vi bryggesleng ,slår av en prat med mannen bak oss i den lokale polkøen. I Nordmarka smiler vi til forbipasserende ! ( bortsett fra joggerne).

My home is my castle – bare håndverkere er velkomne inn.  Da blir det veldig liv i leiren – i det minste.

 

 

 

 

 

 

 

LEDERE I FELLESROMMET.

Mitt i hetebølgen i Norge har Aftenposten etterlyst toppledere i næringslivet. De ligger under radaren, deltar ikke i Dagsnytt 18 , er fraværende på debattsidene, flagger ikke sine innerste strategier hverken for mål eller mening. Og vips – rykker medieansvarlige  ut og forteller oss om hvorfor og hvorfor ikke.

Dessuten vet vi jo at lederne stiller i flokk og rad ved års-middager, på røde løpere, og i brede og annonserte og arrangerte paneldebatter gjerne med utenlandske deltagere hvor man betaler 1000ener for å kunne sitte i salen og referere, og gjøre sine notater.Ved lunsjtider står sjefene med bredbånd og identitetskort rundt halsen og kaffekrus med logo i hånden og smilende svarer i en innlagt mellom-seanse på spørsmål fra presse og tv.

Takke meg til Bjørn Kjos. Han er min favoritt. Han stiller alltid både nå flyene går opp og passasjerene går ned – i gode og vonde dager. Med stort smil for det meste, men selvsagt i alvorlig stunder med tilnærmet strenghet. Kjos har også det helt vesentlige – han er en leder for noe han har greie på! Som han identifiseres med! Han er jo flyger selv! Han sender sjelden ut noen pressetalskvinne, han stiller selv. Kjos deltar nesten aldri i samfunnsdebatt. Men han  representerer trofast og trutt den næring han har bygget opp og som vi alle benytter oss av og er imponert over.

Jeg kjenner  mange ledere i norsk nærlingsliv. Tidligere  – (som Olav Selvaag  f.eks.som ble min venn)  og nålevende. Enkelte skiller seg ut ved at de ut over å mene om egen virksomhet også er samfunnsdebattanter ( som det heter.) Ingen nevnt, ingen glemt.

Flere har gjort det til et varemerke  ikke å synes, ei heller høres.  De er kun  ansvarlige for deres egen » pølsebod», og- de er ikke forpliktet til å være i offentligheten. Selvsagt skal en moderne næring være transparent, men de fleste lederne stiller aldri seg selv til skue for kamera eller ved mikrofon med ytringer om samfunnet ut – over egen butikk. (Bortsett fra sommer-avisenes kjappe møter om hvilken hvitvin og hvorfor Erna er stjerna og hvilken bok de kanskje vil lese.)

Det er her Aftenposten hevder at dette er både synd og skam. De representerer store verdier i fellesskapet og til fellesskapet – og derfor bør de være synbare og hørbare om egen og andres plass i samfunnet av idag.

Gjennom alle tider har enkelte  store næringslivsledere også blitt politikere,sogar statsministre, de har  skapt verdier utover egen virksomhet, innenfor forskning, helsevesen, arkitektur, kunst og kultur. Ofte som donorer og mesener. De fleste har gjort det med åpent visir, takk og lov. Dette er og har alltid vært individuelt hos den enkelte alt etter karakteregenskaper og utadvendt personlighet.

Jeg tror det er bra. Jeg tror dette er normalt. Aftenposten bør innse at slik er det og har det vært.

Mange har påpekt at media har skylden for at næringslivstopper skyr media. Det har mye for seg – derfor har da alle bedrifter og ledere og sjefer et kobbel med kommunikasjonseksperter rundt seg. Det har blitt en egen tungindustri. De kommer i Dagsnytt 18. De svarer i avisene og møter ved mikrofonstativene.

Det er synd. Den øverste sjef skal være sjef – også utenfor årsmiddag og generalforsamling.

Men forutsetningen for at en næringslivstopp nettopp kan være hørbar og synlig er  at han/hun KAN sitt fag, at man  identifiseres med virksomheten, gir tung kompetanse og autoritet. Som Bjør Kjos som kan fly egne passasjerer, som har landet og lettet egne fly. .

Vi lever jo i tider hvor nærlingslivs-topper hopper fra næring til næring. Er du toppleder så kan du lede hva som helst! Det er i seg selv et eget fag.

I gamle dager hadde vi store sjefer ( menn for det meste) . På svart/hvite glimt fra Filmavisen på NRK ser vi herrer med støvfrakk og hatt, hilse ved flytrappen når Kongen kom på besøk eller ved innvielse av ny veistrekning eller bro, eller døpe en ny norskbygget FRed Olsen – båt.

Der var sjefene! De var der alltid. Vi kjente dem. Men de deltok aldri i debatt om hvorvidt næringen forurenset eller hadde moderne personalpolitikk og rettferdig tariff. De ble heller aldri spurt av utskremt journalist.

Det var tider, det!

 

 

 

 

Å LEVE OG MENE.

I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Jeg ville at verden skulle bli bedre. Jeg ville påvirke.

Hvorvidt man lykkes, ble hørt, ble lagt merke til var helt avhengig av at jeg hadde greie på det jeg snakket om. At jeg kjente samfunnet mitt, byen, menneskene – at jeg hadde satt meg inn i sakene og at jeg nok også visste å «treffe planken», være aktuell og adekvat. Og gjerne spissformulere meg. Arne Hestenes kalte det » å ha journalistisk brunst». Skape litt drama rundt saken.

Nå merker jeg at jeg ikke lengre kjenner samfunnet og byen min – ikke godt nok til å ha meninger , til å ytre meg i alle fall.  Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig.

Innvandring og vårt etniske mangfold kan jeg lite om. Jeg kjenner  flinke og flotte nye nordmenn som har blitt leger, politikere,  kunstnere og mediafolk, sosialarbeidere og sykepleiere. Men alle de mangfoldige andre – også alle som gjerne vil, men ikke kan eller får anledning til å få bo og virke i Norge – alle disse tusener av mennesker kan jeg ikke mye om. Jeg leser og leser, treffer mange på gater og streder, ser reportasje og rapporter. Familie og venner som har skole og arbeidsplass med multikulturelle medmennesker gir meg innsikt i meget interessante opplevelser. Men det blir liksom alltid på armlengdes avstand for meg.

Først og fremst er det media som formidler vår nye norske virkelighet. Også her er Klassekampen den beste «gutten i klassen» .

Den politiske arena med samtlige partiers engasjement, programerklæringer og debatter avdekker og viser enorme utfordringer som vi står overfor.

Men såvel våre journalister som våre folkevalgte  – kan de egentlig nok om hva som skjer ? Lever de på gateplanet , i bygda, i småsamfunnene og kjenner livet som leves i hverdagen for våre innvandrere? Politikere sier de reiser på kryss og tvers. Journalister drar på oppdrag. Men hvem treffer de? Begge «yrkesgrupper» befinner seg nå mest i sin egen » tungindustri»  – politikere lever på møter og leser dokumenter. Journalister leser hverandres skjermer.

For meg gjør det sterkeste innblikk i problematikken å lese litteratur om vår nye virkelighet. Åsne Sejerstads bok om søstrene som forlot land og folk, familie og venner for å vie seg til Islam,  er et glimrende tidsbilde. Likeledes filmen om  kjærlighet mellom norsk og muslimsk ungdom som får dramatiske følger. Skapende kunst på scenen eller i billeder, på videofilm og TV – dette er den eneste og kanskje beste måte å skildre tiden vi lever i.

Noe som provoserer meg voldsomt er at de åndelige ledere i våre muslimske miljøer , de intellektuelle og kunnskapsrike menn og gjerne kvinner IKKE deltar i våre fellesrom, i Dagsnytt 18 , i debatt om ikke bare integrering og tilretteleggelse, men om hva som helst av samfunnsproblemer vi står overfor. Hvorfor er de innelukket i sin moskeer og foreninger – de er da forpliktet til å dra lasset sammen med oss etniske nordmenn! Ha meninger om trikk og buss, helsestell og kultur,  sport og spill, alderdom og ungdom – Vi bør sitte rundt bordet sammen og være i møterommene sammen.

Byen min og landet mitt er i stor forandring. Kjenner meg  som en tribunesliter uten peiling på spillets regler der nede på banen.

Kanskje jeg skal gjøre som min pianolærerinne sa da vi hadde utvekslet synspunkter på politikk og desslike: » La oss gå tilbake til musikken, Ingeborg. Den er evig skjønn» .

Og uten rase og kjønn .

 

HAR VI I VÅR KULTUR RESPEKT FOR ALDERDOMMEN?

Mye tyder på at svaret er nei. At vi i Norge fortsatt mangler hundrevis av pleiehjem og sykehjem er det største og alvorligste resultat av at vi i vår kultur ikke akter og hedrer de gamle. Hver bidige dag kommer rapport om vond virkelighet for tapre borgere i alle lag som tragisk havner i uverdig kø eller på hjem uten bad og desslike på rommene. ( Ingrid Espelid ) ALDRI er det terapeut og krisehjelp for disse mennesker når de har de dypeste skjebnefall i sitt lange liv. De skal liksom dø i alle fall.

Men det er adskillige flere bevis.

For en tid tilbake arrangerte NRK i sin torsdagsDEBATT et kompetent panel som skulle diskutere eldre-omsorg m.m. Ingen i panelet var der som representant for de eldre. Fagfolk, javel. Statsminister og politikere – skulle bare mangle. Men ingen som rett og slett var oppreist og klar og reflektert i en alder av 70, 80 eller 90. Det ville aldri ha hendt at et panel som skulle diskutere ungdom og denslags,  ikke hadde ungt folk til å mene.! Aldri!

Det er utallige eksempler på alders-diskriminering. Samferdsel med flyplasser er opplagt ikke tilrettelagt for kropper i Den Tredje Alder. Riktignok kan der bestilles rullestol, men ellers forlanges at der skal fot-gåes mot «gaten» eller motsatt fra flyet til bagasjen opptil 900 meter uten hvilebenker og trillevogner tilgjengelig. Sikkerhetskontroll med evig lange tau-løyper har selvsagt ingen stol eller benk underveis. Og når man tar av seg skoene, må man være myk  i rygg og rank av sinn. Eldre trafikanter er en stor og voksende passasjergruppe som av flyplassplanleggere IKKE ønskes velkomne. Flytoget som ble flunkende nytt i år 2000 , hadde ingen mulighet ( uten hjelp med trilleskinner,)  for å få rullestol-reisende ombord .

Drosjenæringen frakter sine passasjerer også i biler som eldre mennesker ikke kommer ut av. De synker behagelig ned, der bak. Men opp og ut er strevsomt for stive kropper. ( en sjeldenhet at føreren går bak og åpner og hjelper sånn til hverdags uten gipsfot og krykker).

Byplanleggere med politikere overgår hverandre i å planlegge sentrumsområder for sykkel og for gående mennesker. For det første har vi selv i Oslo 5 måneder vinter hvor gamle og stive kropper ikke kan sykle og slett ikke spasere for turen skyld. Å hoppe rundt på og av kollektivtransport med handlebag er mest for spretne kropper. Gamle folk elsker sin privatbil – den skal bort fra byen, men kan benyttes til kjøpesentra ( til sålenge) .

Møbelindustrien reklamerer med de vakreste og dyreste og mest moderne sofagrupper. De er så lave i all sin design at ingen gammel bestemor kan komme på besøk hos de unge nyetablerte. Bare noter interiør-reportasje med peisgrupper inne og hagemøbler ute – flate og langbeinte ungt folk løfter vinglasset og er lykkelige og friske.! De gamle passer ikke inn. De er ikke der.

Senger er brede og kan heves for hode og fot ,  men sjelden opp. Man må  legge seg ned i sengen og ikke klive opp i den – som i alle gamle arvemøbler  også med sengegavler for øvrig ( og plass til nattpotten under.) For ikke så snakke om at man planla også å bli pleiet i sengen når man ble gammel. Derfor var sengene også høye !

Mote og klær, selv briller, retter seg mot de unge kropper og de unge ansikter. Når ser man en vakker eldre kvinne på reklameplakater for den siste motebrille? Det hører til sjeldenhet at de kostbare kjolene og draktene for norske kvinner har størrelser over 42. Herreklær har derimot oftere staut modell, tror jeg. Men blikkene som møter oss gamle når vi våger oss inn i ekslusiv klesbutikk sier » du passer ikke inn her du» . Det skal liksom ikke være skjønnhet og kostbare gevanter med tilhørende nødvendigheter for gamle folk. De får gå til Plesner eller Hjelpemiddelsentralen.

Kulturfeltet har sine svin på skogen hva gjelder aldersdiskriminering. Som kinodame ga jeg beskjed til maskinistene om  at jo eldre forsamling i salen, jo LAVERE LYD! Høy lyd er støy for folk som hører dårlig.

Det bør også restaurantbransjen notere seg. Heldigvis har journalister som anmelder de siste, de dyreste, de kuuleste spisesteder begynt å gi terningkast for akustikk! I alderdommen plages vi av høy og støyende menneskestemmer med bakgrunnsmusikk som tonefølge! Vi i Den Tredje Alder har da vår rett til å besøke ( og betale!) for god mat og vin på utesteder. Men da må man utvise respekt for alderdommen ved å hedre disse gjestene som æresgjester som skal ha høye stoler og summende menneskelyder og gode muligheter for å snakke med hverandre.

Arbeidet er en velsignelse. Vi bør få gå til et stykke arbeid så lenge vi holder og ønsker og kan. Her er mye på glid takket være ildsjeler som sloss for å flytte ( eller få vekk) den øverste aldersgrense. Frivilligheten trenger frivillige, men ofte er det ressursterke personer. De fleste av oss trenger noe fast å stå opp til og for og som venter.

Å vike som ung for den eldre kvinne og mann gjelder ikke bare på buss og trikk. Det dreier seg om dannelse. Både oss mennesker i mellom, men også som samfunn , i gården, i fellesskapet, i all næring og all virke. Det er på måten vi  behandler og respektere de gamle at vi måler vår egen verdighet og kultur.

 

 

 

 

 

 

 

Å SNAKKE BOK

Å lese bok er å være stille.

Ikke at man har det så travelt. En enkefru nær 80 år kan ha rolige dager fylt av personlige gjøremål og privat administrering, trening med mening , helsesjekk oppe og nede, – møter, foredrag, kino, konsert  og kirke. Dessuten tar det tid å ta avgjørelser – man må tenke seg nøye om før man beslutter seg for å utsette hva man tenkte gjøre. Når man lever i familie med mann og barn, for ikke å snakke om i jobb – da tar livet tak i dagen , og rytmen avgjøres av alle andre. Hoi hvor det går! Hoi hva man rekker og orker!

Plutselig er det ingen som venter, ingen som er avhengig av en. Vennekretsen skrumper og er ellers på reise. Så har en datter en katt som trenger mat og vann. Katten er den eneste som trenger en etter et langt liv i ledelse og travelhet . Tragisk og muntert. Livet har sine faser.

Så hvorfor da en bok for å være stille?

Fordi man bombarderes med inntrykk og nyheter på små og store kanaler. Gjennom et helt liv har man vært samfunnsengasjert, avisoman, nyhetsfrik. Men før var det hvileskjær og pauseknapp mellom sleggekastene. Nå befinner man  seg i det totale digitale rom og kan lytte på radio, taste og trykke seg frem på en skjerm nær og kjær, i-Pad og I- phone, alle kanaler, alle strømmetjenester kontinuerlig. Og det gjør man til de grader. Det er bare å strekke ut armen – skjermen venter og er deg nær.

Lykken er likefullt å gå mot trammen for daglig å finne sin papiravis brakt av levende mennesker i nattemørket, – dagen må ha sine ritualer og rutiner. Hvis  P2 ikke gir nyheter til fast tid ( mai har så mange fridager!) og avisen er forsinket eller borte – ja, så blir man  frynsete av seg. Man kan ikke fortsette med boken i sengen på blanke morgenen midt i uken., nei.

Men selv papiravisen leser man stadig mer rastløst og fragmentert. Man tar til ingressen. Man tar til konklusjonen. Man blar, man utsetter – man leser rastløst og nervøst. Legger til side den lange artikkelen – som man aldri leser likefullt.

Fordi man har fått en lese-kondisjon av urytmisk og kortvarig karakter. Avis på nett bare ruller nedover. Overfladisk og urolig, .er man på jakt og sjekker etter klikk og pling fra sosiale medier sammen med avishusenes egne meldinger. Kom til oss! Siste, siste melding! Noe har skjedd – ustoppelig og uopphørlig. Pluss alle sine «venner» som melder om likt og veldig ulikt døgnet rundt.

Jeg merker en usigelig tretthet. Jeg får for meget . Verden er  vond nok som den er , om den ikke hele tiden skal snakke til meg. Stopp verden, jeg vil av.

Bok er redningen. Bok er hvile.  Bok er å være stille. I skjønne sommerdager med skarpt sollys på balkong og i hage eller på benken ved havet har man sin Kindle. Alltid sin Kindle som har skjerm som kan leses utendørs. For et mirakel! 70 bøker der mellom hendene ! Og i godstolen venter den ordentlige boken , den som er som en venn som hilser, den med stive permer,. den som man kan bla seg tilbake til og ellers se hvor langt man har kommet.

For oss som ikke er så pratsomme, som har vondt for » small talks» og som fort blir ferdigsnakket – da er det en redningsplanke å  spørre » hva leser du for tiden?» Dermed blir mennesket ved din side en samtalepartner, tenk det!

Det leses så mye av så mange! På feriereiser, på flyplasser, ombord  og senere på stranden  – folk har bok på fanget, bok ved siden. . Vel er det mobilmennesker vi henger oss opp på og fnyser av.

Men se nøye etter – i 2018 leser vi bok på bok. Vi trenger til det.

Vi må finne roen.

 

 

 

ARBEIDETS DAG

Det er ingen tvil – AP og fagbevegelsen har eiendomsrett til 1.mai. Men de har ingen rett til å forlange  enerett også til SOLIDARITET . Selv har jeg vokst opp med foreldre som jobbet dag og natt for fellesskapet  og for å skaffe oss en trygg oppvekst. De var arbeidere så godt som noen. Min mor tok 5 dager fri og ferie ellers forlot hun aldri sin blomsterbutikk. Min far gartneren hadde 10 timers arbeidsdag før han jobbet i butikken.  De deltok i småbyens sosiale og kulturelle samrøre i fest og hverdag og bodde trofast og trutt i det fellesrommet hele sitt liv.

De var og ble høyrefolk.

Kundene ( og levebrødet) var både hverdagsborgere ,arbeidere og fagbevegelse , men  også ingeniører og selveste generaldirektøren. Blomster skulle selges til alle lag , ved  liv og ved død.Derfor hadde mine foreldre respekt for og fikk respekt fra alle lag , alle klasser. Det var slik vi vokste opp. Vi flagget ikke 1.mai, men vi hadde dannelse nok til å hilse flagget der det ble heist.

Som høyrefolk praktiserte vi solidaritet, solidaritet med felleskap og fellesrom.

1.Mai har innhold og mening for oss alle. Den Historiske Dimensjon skal og bør være en bauta i vårt demokrati og vårt samfunns utvikling. Ved Arbeidets Dag bør både de som deltar, som kjenner seg hjemme i protest-tog og demonstrasjoner, på talerstoler og med røde flagg og faner  – sette sin bevegelse inn i en historisk sammenheng. Og det gjør de – for det meste.

Og vi som bivåner Byrådsleder og Partiformann på talerstoler og lytter til budskapet ,  ser på togene – vi bør sannelig se inn i den tradisjon og den rettferdige kamp som de markerer.

At FrP hoster opp mot-rop på 1.mai , det setter farge på dagen. I et større perspektiv spiller det liten rolle. Det er liksom en annen måte å rake plen og pusse båt på.

Gudskjetakk for at vi kan være dypt uenige, at vi har kampsaker vi kan demokratisk kjempe for.  Men skal en sak ha fremgang, skal samfunnet vokse  – så bør bakteppe alltid være Den Historiske Dimensjon. Opp mot det – vil det vise seg om fremskrittet går fremover, om ideen og saken skal få  varig kraft og mening.

Også for andre enn oss selv.

 

 

 

Å BETALE SIN BOT MED VREDE.

I all hemmelighet ble det satt opp et forbuds-skilt i gaten der jeg bor. Siden det var feriehelg og god plass, hadde jeg satt bilen fra meg på gaten lørdag ettermiddag.  Plutselig hadde  4 parkeringsplasser blitt borte., blitt forbudt! Helt uten forklaring, informasjon og varsel. Vi beboere med kr.3000,- for beboerparkeringsløyve ante ingen ting. Palmesøndag skulle man avsted, gikk mot bilen ,og der hadde man blitt ønsket god påske med en lang påskegul parkeringsbot på frontruten på privatbilen. Kr.900,-  Naboer som passerte forbi, deltok i besvergelsene. De hadde også blitt overrasket. Ingen av oss forstod begrunnelsen siden de fire plassene stod i en slags skjermet sving for tall trafikk. De oppfordret meg til å skrive til BYMILJØETATEN

Jeg tok oppfordringen. Jeg var sint – kr.900,-  er for Enkefruen mange og sure penger. Her skulle man klage! Jeg tok bilde av parkeringplassene, la ved den gule påskeboten og skrev et brev hvor jeg ba om en kvalifisert forklaring på hvorfor og hvordan og når!!. Dessuten påpekte jeg hvorfor man ikke hadde gitt et varsel, en hilsen på inngangsdørene til de 2 boligene som var spesielt berørt. Det er på sin plass å nevne at de ivrige tjenestefolk som ilegger oss parkeringsbøter ALDRI er utadvendte og vennlige informanter. Ikke rart at de ønsker å jobbe etter mørkets frembrudd. ( min bot ble registrert kl. 22.45 på lørdagskvelden)  Og det nye skiltet hadde en mann som luftet sin hund, sett komme på plass ved 5-tiden en morgen!

Nå har det gått sine 4 uker. Da kom det i min postkasse et tykt brev fra BYMILJØETATEN. En lang utredning på 4 sider med  gjennomført byråkratisk argumentasjon, med uforståelige paragrafer, med et nattfoto av min privatbil, et kart over gateparkeringsplasser og endelig en ekstra bot på kr. 450,- Selv om man har klart hode ( fortsatt) og er trenet i å lese innad fra Vesener gjennom et langt liv, var det helt umulig å begripe hvorfor min parkeringsgebyr IKKE kunne oppheves. Men verre var : hvorfor i all verden skulle jeg straffes med kr. 450,- fordi jeg hadde klaget?

Jo. Fordi det stod med liten skrift på parkeringsboten at hvis man ønsket å klage så  måtte man FØRST betale boten, så eventuelt få penger tilbake hvis klagen ble akseptert.

Jeg hadde overskredet fristen. Min feil-parkering som start på Palmesøndagen  kom altså på sure kr. 1350,-

Jeg overveiet å la min favoritt-advokat Ellen ta saken til retten.

Men jeg har gitt  opp. Jeg har betalt min bot med vrede.