Min nye bok er i trykken. Så er man enda engang i kreftenes vold – krefter man ikke kan påvirke. Riktignok kan man etter hvert levere fra seg smil, energi og tankegods foran et publikum, på en talerstol, ved en mikrofon eller mens kamera går – når man blir spurt om det. Men man må jo bli spurt, da!
Viktig er forsiden på boken. Den skal selge. Man blir avbildet, må vite, som ledd i prosessen. Der står man med ansiktet sitt. Kan nå det dra leserne siden man har dype spor av levet liv? Man ser sannelig ikke ut som Sophia Loren som også er gammel,men vakker og feilfri.
Diverse varianter av møtet med mesterfotograf blir tilsendt. Men man er selv veldig inhabil så avgjørelsen må tas av ekspertisen, av dem som vet hva som vekker oppmerksomhet, forhåpentligvis. Alle mine 5 bøker har fjeset mitt på fronten, og hver gang forundres jeg over hvordan jeg ser ut. Selv om jeg bidige morgen hilser på meg selv i speilet og burde være vandt til synet etter et langt liv. Det er forresten noe spesielt med denne morgenstarten. Senere på dagen hvis man må renovere, stramme til, fresje opp og kanskje pynte seg til for flere enn seg selv – ja, så blir det som en jobb, ikke som et nytt treffpunkt, et stevnemøte. Man utfører knepene så tappert man kan.
Når boken kommer som bok, er det alvor, også av hvordan man ser ut. Liksom vinn eller forsvinn. Nå får det gå som det går, – det er de andre, de der ute, kreftene som tar deg, ansiktet ditt, meningene dine.
Forlaget har styringen – et stykke på vei. Det er de som eier deg. De har en plan, de kan sitt fag. Nå er det jo slik at også forlaget har andre bøker samme høst, samme år. Men man er som i familie med hverandre. Det er et fellesskap i utgangspunktet. Man blir passet på, man får oppmuntrende tilrop, støtte, tall og ruteplan. Og takk for utført tjeneste hver gang man har svart, besvart, stått der og levert.
Bokhandel- leddet er farlig. Du smyger deg inn i butikken for å se hvor du er til salgs. Der møter du DE STORE i stabler. Dikterne, forfatterne, prisvinnerne, sensasjonene. Jeg husker på Bokmessen hvor mitt forlag og min bok hadde plass som nærmeste stand til Snåsamannen både som bok og levende person, der og da! Det var enorme menneskemasser hos ham. Jeg elsker Snåsamannen og ble ikke misunnelig engang. Men det satte meg på plass, skrivedame som jeg er, ikke en begivenhet, ikke dikter, ikke forfatter. Så når jeg lusker rundt i bokbutikken og finner meg der bak i all beskjedenhet, ja så takker jeg for det. Jeg ER der i hvert fall.
Etter 25 år som kinodame hvor jeg skapte køer, rekorder, presseoppslag, sensasjoner fra filmens verden og ned til Oslo by og borgere, har jeg smakt på hvordan der er å treffe innertier. Treffe i tiden. Få oppslag i media. Hver fredag var det anmeldelser , hver bidige uke var vi i avisene, i radio og takket være Pål Bang Hansen også i TV.
Derfor er det vanskelig for meg – i all fortrolighet – ikke å finne boken min i anmelderiet. Jeg vender meg aldri til at det er tilfeldig, ren flaks om bøker i min genre blir omtalt. Forlaget gjør alt rett og skikkelig og står på, men media avgjør hvem og hvor og når og særlig hvorfor ikke. Det ligger fortsatt i min natur at jeg ønsker å redigere, regissere, selge det jeg sloss for. Nå svelger jeg et farvel til det livet, men jeg lukter sirkus og sagmugg i manesjen av å ha sin egen bok på høstlisten. Jeg vil jo så gjerne bli lest, for søren.
Smarte forlagsfolk har prøvd å lede meg ut i fristelse til å skrive frekkere, smartere, slemmere,mer sensasjonelt. Jeg har jo opplevd saker og ting, for all del. Og det er hyllemetere og kanaler som viser frem kjendisfenomener hver eneste dag. NYskjerrigheten er sterkere enn både kjønnsdriften og misunnelsen . Her kan man tjene penger! Masse penger. Slikt går som hakka møkk.
Jeg ba fanden vike fra meg.
Jeg har holdt 4 bøker fra og om meg selv mellom hendene. Nå kommer den 5te. Jeg har bedrevet ord mellom stive permer med bilde av meg selv på forsiden. Det er en egen følelse fortsatt å fysisk ta i sin egen bok, i seg selv.
Jeg får stå for det. Og ærlig talt er jeg litt stolt.