Kategori: Samfunn

Transport-livet er ikke enkelt for noen av oss.  Ei heller for uføre . Siden vi har nærkontakt med en rullestol-ektemann, vet vi av erfaring at å forflytte seg fra ett sted til et annet med dertil egnet privatbil  ikke foregår uten forunderligheter. Ei heller med offentlig transport.

Vi har en 7-seter med blått skilt i frontruten og bombrikke i vinduet som varsler om at bilen har en funksjonshemmet ombord. Det tilsier at bilen kan parkere på dertil tillatte plasser og ellers  gratis på de øvrige pluss passere bomring uten å betale.  Skulle man tro.

Men nei – ektemannen er bare handikapped i egen kommune. Når vi skulle til feriestedet i Østfold eller i Vestfold, måtte vi kjøpe ny brikke . Som om mannen ikke var like funksjonshemmet i nabofylker som i den byen han fastbor.

Det samme forunderlige skjer ved parkering.  Rett ved Lysaker på Bærumsiden stod vår private 7-seter parkert, trodde vi , gratis som i Oslo. Men nei – her slo vakten til med en klekkelig bot. Ektemannen var ikke registrert i Bærum som bevegelseshemmet og  med sitt navngitt skilt i vinduet.  Den gule bot-remsen under vindusviskeren ble Bærums kommune-hilsen med klar beskjed om 500kr i utgift. Det ble en dyr trilletur langs kaien.

 Det er sommer også for ektemann på pleiehjem. Da værmeldingen viste varsel om solfyllt julilørdag og behagelig temperatur, ble det planlagt tur til Høvikoddens uterestaurant hvor det er både god mat, gode trillemuligheter for rullestol,deilig luft og vakker utsikt. Man vet jo at kommunens transport-tjenesten var tilgjengelig, så i høvelig tid ble det bestilt offentlig handikapp-bil for utflukten slik at ekteparet med assistent sammen kunne nyte utelivets fristelser ved hjelp av egnet sjåfør-ekspertise bak rattet og trillehjelp ut og inn av den digre bilen.

Nå har det seg slik at pleiehjemmet er i Oslo, og restauranten er i Bærum. Igjen viser det seg at landet ikke er samlet til ett rike. Ektemannen er like fordømt skadet og trengende uansett kommune og offentlig registrert som nettopp det også i transportsammenheng.

Men nei – den hyggelige herre av en sjåfør måtte skammelig forlange 200 kroner hver vei for å bringe ektemann fra Ullern til Hennie Onstad-senteret. Hadde vi ønsket å besøke Ekeberg-restauranten som ligger langt av lei på andre kanten av byen, ja så hadde transporten kostet 2 ganger 30 kroner.

Slik er livet. Vi har midler til å betale både for kost og transport –  skjønt skattemyndighetene tar for seg dypt og godt av ektemannens oppsparte midler slik at eksesser i form av gaver til barnebarn, nye beklær eller restaurantbesøk må sterkt begrenses. Men selv om noen av oss har ressurser til å bære både sorg og tap av dette og hint, er det likefullt en plikt å beskrive urimeligheter som rammer mennesker som ikke bare kan sommerfryde seg og farte fritt omkring.

Vår stakkars samferdselsministerinne vil nok om hun ble dette fortalt, komme med sin vanlige kommentar;  »  Dette  er helt uholdbart!»

På sparket ble jeg invitert til radio-debatt neste dag. Vi skulle være 3 personer i et panel. Ungdommen var representert med 2 menn fra henholdsvis studentmiljø og kreativt kunstuttrykk med humor og revolt. Selv var jeg vel der som moden kvinne med samfunnsengasjement. ( Gretten, gammel kjærring! )

Vi skulle mene, samtale og debattere begrepet RESPEKT.  Vi hadde 30 minutter til rådighet. Kvelden før hadde programlederen sent på e-post noen problemstillinger og stikkord til oss – for sikkerhets skyld. Men slike panel-debatter går som regel – hvis deltagerne er erfarne i denslags – i fri flyt, etter innfall og utfall. Dog med en betydelig og kamuflert styring fra journalisten.

Ikke vet jeg hvordan lytterne reagerte. Vi ble fortalt at programmet underveis hadde fått veldig mange kommentarer. Tema RESPEKT kan alle mene masse om – så derfor, mente den hyggelige damen som fulgte oss fra studio og tilbake til resepsjonen.

Etter et langt liv som samfunnsdebattant i alle mulige radiostasjoner og TV-studio, i opptak som direkte, har jeg trening i alt og det meste. Både der og da, i grad av kvalitet og viktighet, aktualitet eller det motsatte – omsonst og forbi. Jeg har vært med på alt og det meste, egen suksess og andres fiasko. og omvendt kanskje også -( men det har jeg fortrengt. )  Jeg kan knepene om kleskoder i TV-debatter, om rett rygg og klart blikk og gjerne smil om munnen. Men også seriøsitet når tema virkelig er nettopp det. Da skal man ikke flire på jentungers vis.

Min mann har lært meg regelen om at den som har energien, vinner debatten! Klokt råd som aldri slår feil – hvis man har tanker og ideer som holder mål – må vite. Pludder og vås er katastrofe. Tilbaketrukkethet og veikhet blir ynkelig – da får man holde seg borte. Gode knep er også tydelig tale og godt tempo – ikke for raskt, ikke for treigt.

Jeg har ( smertelig) erfart at man bør vite før man aksepterer invitasjonen, både hvem øvrige deltagere skal være og ikke minst programlederen. Er man trenet i denslags skal man noen ganger avslå, si nei takk. Man vet at man ikke passer inn. Dessverre er man så stolt og glad for å være etterspurt at man nok synder mot dette bud. Noen og enhver av oss kan nevne eksempler på feilslag her.  Huff og huff!

Det er også stor forskjell på programledere. Noen er hektet på seg selv og sin oppfatning av tema og har laget en stram plan for hvordan problemstillingen skal drøftes. Kommer noen av oss inviterte til å svare på tvers, kjenner vi straks at det skulle vi ikke ha gjort! Egentlig lytter de aldri til hva vi sier, men kjører rett frem sin slagplan der og da.

Noen programledere har  trygghet og tilstedeværelse og antenner for samtalen som finner sted. Men altfor ofte kommer  urolig kropps-språk og kalde blikk mot den arme deltager som  holder for lange innlegg. Den røde lampen, klokken som går, tidspresset og kjøreplanen blir så påtrengende at gjestene i studio  blir dårligere og mindre fokusert, de også.

Denne gangen gikk det litt over stokk og stein, vil jeg tro. I hovedsak skyldes det tema, som er stort og meget omfattende. I respekt for tema RESPEKT burde vi ha lengre tid. I tillegg kom vi 3 fra ulike kloder. Ikke at det i utgangspunktet var feil, snarere tvert imot. Men derfor burde vi hatt lengre tid til lengre ressonement og bedre anledning til oppvarmning. For egen del tror jeg at jeg skapte forvirring hos de unge menn fordi jeg inntok standpunkt som for dem var uventet og mindre dogmatiske enn min alder skulle tilsi. Som kinodame i 25 år har jeg trening i å lese ung samtid. Mine meddebattanter hadde derimot mindre trening i å skjønne seg på moderne og nyskjerrige 70+-damer.

Så var det tema RESPEKT.  Det er et utømmelig tema og har vært det til alle tider. Hva har vi respekt for og hva SKAL vi ha respekt for. Skal ung ha respekt for gammel? Skal sterk ha respekt for svak? Vilket verdigrunnlag skal gjelde for fellesrommet, smått eller lite, privat eller offentlig?

I vår tid er respekt for de etiske normer utsatt for press og forandring. Likeledes er respekt for den historiske dimensjon – alder og tradisjon i kraft av seg selv – under samme forvirring og påkjenning. Kjør debatt!  Individualisme og egosentrisitet og deg selv nærmest går som en fanfare i vårt fellesrom – så rike og vellykkede som flesteparten av oss er. Den Store Kosen for meg og mitt, takk. Jeg fortjener å hvile. Jeg har meg selv å takke.

Kunnskapstilegnelsen gikk tidligere fra den erfarne og eldre til den unge og vitebegjærlige. Barnet satt på bestefars fang. Respekt for de eldre hadde sin grunn i det faktum at det var de som  forvaltet  viten og kunnskap som livet der foran skulle handle om.. Nå er det omvendt. Bestefar sitter på barnebarnets fang. Den digitale og globale revolusjon har rullet inn over tilværelsen, kommunikasjon, samfunn og menneskelig fellesskap. Den eldre trenger tid til refleksjon. Det er det ikke tid til. Hui hvor det går!!!!

Skal vi ha et sivilisert samfunn, et humanistisk samfunn må hensynsfullhet og aktelse for fellesskapets verdigrunnlag ligge som basis for menneskene som lever der. Vi må ha lover og regler som skal gjelde. KJørefil for ung som eldre, sterk som svak. Noen må vike i RESPEKT, aktelse og hensynstagen.

Når det er sagt – reglene må utfordres. De skal være av tiden og for tiden. Aksjon og reaksjon,argumenter fra de unge som argumenter fra de gamle. Noen må forsvare – andre må provosere.

LIKEGYLDIGHETEN  er farligst. Alt for mange sier bare  ER DET SÅ NØYE, DA?

Første gang beslutningsvegring  rammet meg for alvor var da jeg stod foran tannpasta-hyllene på kjøpe-sentret. Jeg ble truffet av en eksistensiell krise. Jeg måtte ta en avgjørelse!!!!  Tuben med tannpasta hjemme på badet var klemt ut til siste  sprut og måtte erstattes. Og foran meg kunne jeg velge fritt og uhemmet mellom all verdens varianter.

Av alle forbruksartikler i hverdagen er ikke tannpasta den merkevaren man har hengte seg fast ved. Ikke vet man hva man egentlig liker. Ikke hva man sist brukte. Ingen favoritt-pasta overhode. Så står man der foran utallige varianter og et enormt tilbud. Det eneste man har hengt seg opp i er at skru-kork er viktig. At man bør unngå vippe-varianten. For på flyreiser har man erfart at trykket i bagasje-kabinen har ført til at hvit grøt av tannpasta har eksplodert i hele toalett-vesken og gitt øvrige dyre «fabrikk-hemmeligheter» et problematisk belegg.  Så vi gikk etter skru-alternativet. Det er ikke enkelt fordi flere tubeslag lå inne i en emballasje som måtte brekkes opp ved inspeksjon.

Tannpasta er ikke bare tannpasta, må vite. De kjente merkene er ikke lengre hva de var. Golgate og Pepsodent, Vademekum og så videre. Hadde det enda vært så enkelt?! Det er med fluor eller uten fluor. Det er pasta for å drepe bakterier både foran og bak. Det er tubeinnhold for skinnende hvitfarge og enda mer skinnende munnhelse. Det er slag på slag, varianter på varianter. Det er pris-tilbud og nyheter. Hylle på hylle.Tilslutt fikk jeg løftet hånden, tatt ett eller annet mest i tanke-tåken.

Heldigvis trengte jeg ikke ny tannbørste for der er tilbudet enda bredere, større og nyere. Farger på skaft og bust, striper og prikker, buer og svinger, hard eller myk eller begge deler, antagelig med flere gear. Og værre enn værst – håpløs å få ut av vakuminnpakningen!

I senere tid har det norske folk vært opptatt av varetilbud i matvarebutikkene. Det skal visstnok være en menneskerett å ha maksimal adgang til valgfrihet på alle hyller – ikke bare den øverste. Snarere tvert imot – på den nederste hylle – der hvor varene er billigst.

Vi har visstnok verdens dyreste mat. Og dårligste tilbud.

Det har ikke jeg! Jeg har så mye tilbud!!!!  Jeg kan handle rå-dyrt og stygg-billig. Jeg kan handle etnisk og  sært og vanlig standard og norsk. Skjønt det siste er jeg ikke helt sikker på.  Hvor norsk det er.  På noen epler står det små limete hilsner om at eple er norsk. For meg virker eplene mistenkelig fabrikklaget for de er helt like, uten plett og lyte. Da jeg var barn, var epler ulike. De var norske garantert,  for det hadde vært en hel verdenskrig så vi hadde  bare vår egen hjemmeavl.

I Oslo kan vi handle i øst og  i vest til alle døgnets tider. Jeg kan sykle mot frukt og grønt og mot fiskebåter ved kaien. Bondens marked gir stadig vekk en lørdagsshandel fra boder midt i gaten.  Noen ekslusive matbutikker finnes – takk og lov – hvor vi kan handle dyrt og deilig. Kjedebutikker ligger tett som hagl og noen kalles gourmet-variant med flott kjøttdisk og enda bedre fisketilbud. En kort biltur tar oss til super-markeder i hopetall. Der kan vi bo i timesvis og fylle trillevogn og parkere gratis.

Jeg fant denne riks-debatten om matpriser og maktdominerende matkjeder helt håpløs. Den utelukket på grunn av utvalgs-mandatets begrensninger,  både jordbruks-subsidier og tollgrenser. Som om ikke disse ellementer er helt avgjørende for både pris og utvalg. For meg var hele diskusjonen absurd som om vi i dette søkk-rike land hadde mennesker som sultet og led av mat-mangel! I en verden av krig og terror, lidelse og nød velter vi oss i forbruk både av mat og drikke.  Midt i det hele kom også rapport om hvor mye vi kastet av mat! Her var vi visstnok ledende på feltet.

For mitt vedkommende savnet jeg krav om KOMPETANSE hos alle dem som solgte oss alt og det meste. Betjeningen som rydder i hyller, triller varer på plaass eller som står bak disken og er til tjeneste – hvor mye har de av kunnskap ? Hva kan de om fisken i disken og kjøttet i frysen?  Eller hvilken tannpasta som har hva av egenskaper og som de vil anbefale?

I valget mellom 5 varianter med ulik pris og kvalitet og med begeistrede ansatte og opp mot 50 diverse tilbud på hyller uten folk i nærheten som kan hjelpe og anbefale – takk da velger jeg den butikken med betjening som forfører meg, som tar valget for meg, rett og slett.

Vi hamstrer og hamstrer og kjøper langt mer enn hva vi egentlig trenger. Det er et overflod av alt og det meste. » Luksusfellen »  avslører  hvor enkelt det er å la betalingskort gli som varm kniv i kaldt smør.

Selv minner vi om den  gamle regel om at man skal bo over evne, kle seg etter evne og spise under evne. Det holder med ost og brød, frukt og vin. Og 1 god tannbørste.

I flere år har sengen fra Hjelpemiddelsentralen stått på vent.  Pasienten har forlatt møbelet i heimen, og alene-hustruen har kviet seg for å ta avgjørelsen om å erstatte den delen av dobbelt-tilværelsen med noe nytt og bedre og mer egnet for generøst, stabilt sideleie for eget natteliv.

Men plutselig kom både våren og varmen og bestemmelsen; ny seng inn – gammel seng ut! Vi syklet til butikken. Vi kjøpte oss en etterlengtet variant  – stor nok i tilfelle det kom et menneske på besøk  ( barnebarn!) .Vi løftet røret til Hjelpemiddelsentralen i Oslo for å gi beskjed om å hente det brukte monsteret med flere gear opp og ned for dermed å rede plass for dyr og deilig  innkjøpt bredseng.

Siden det var tidlig morgenstund, kom vi raskt i kontakt med en ung medarbeiderske. Vi fikk forklart poenget, oppgitt fødselsnummer og navn og adresse. Så langt var vi i full forståelse med hverandre om sakens innhold og hensikt. Riktignok var det ikke notert ved sentralen om en bedre madrass som selvfølgelig var en del av sengen. Den hadde vi av private penger ønsket å anskaffe fordi mannen i huset fortjente det aller beste underlag mellom seg og heve-senke-sengen på hjul. Pleiehjelperne skulle ha et riktig  arbeidsredskap for å betjene en hjemmeboende, trengende ektemann i seng. Så madrassen fikk bare bli med på lasset, insisterte vi over telefonen. Da merket vi at kvinnen på sentralen fikk noe uro i røsten. Å ta med en madrass som ikke stod oppført på skjema, skapte forvirring. Men i munter tone mente vi at det var da bare å gripe anledningen til å hente tilbake et fullstendig sengemøbel, likegodt. Det ble vedtatt. Det var visst greit, tross alt.

Men så ble det alvor!  Vi spurte da om vi kunne få en dato for avhenting slik at «kysten var klar»  på soverummet for en nyinnkjøpt luksus-bred-seng av fineste kvalitet. Soverommet er riktignok både stort og luftig, men dog ikke plass til 2 dobbeltsenger. (  En sliten enkelseng skulle ut samtidig med hjelpemiddelsentralens utlånte.)  Vi hadde fått antydet 4 uker på bestilling av nytt inn, derfor ville vi ønske 3 uker på å få gammelt ut.

Damen på kontoret sa at vi ville bli oppringt når det nærmet seg!  Vi slo innpå at det da ikke måtte ta for mange dager. Kunne vi få en cirka-dato? Kunne vi få ringe transport-kontoret selv?

Svaret var prompte et nei. Oslo Kommune ville ringe!  Hallo?  Oslo Kommune, antydet vi ,var nå alt fra kloakk til skole, trikk og sykehus.  Det var da et kontor som Hjelpemiddelsentralen ga videre beskjed til om vår låneseng på Gimle som skulle ut og vekk og dermed pr. bil?  Kunne ikke vi få et navn på ansvarlig person som sendte sine sjåfører i oppdrag?

Svaret var igjen et nei. De hadde ikke lov til å oppgi verken navn eller nummer!!!  Det var strengt forbudt. Oslo Kommune ville selv ringe oss, var den bedstemte beskjed. Vi kjente litt på både Kafka-følelsen eller Albania-politikk.

Muntret spurte vi om ikke den unge damen selv hørte hvor dumt det lød. Men, det var nei, der også.

Vi har lang trening i å sloss med Vesenet.  Vi har imidlertid lært oss å velge hvilke kriger vi skal ta. Og hvilke vi skal bare la ligge. Vi vet også at lystig  morro som oftest avvæpner personen på andre enden av telefonen.

Siden våren var kommet og ny seng bestilt, var vi glade og avslappede til sinns. Vi spurte om det ville ta 2 dager, 2 uker eller 2 måneder eller kanskje 2 år. Vi ble forsikret om at det ville gå raskt. Oslo Kommune ville ringe oss.

Da så!

Om noen lesere glir forbi vår lille hage på Gimle, vil dere kanskje se en seng fra Hjelpemiddelsentralen stå pent parkert på gresset utenfor soverommet i påvente av Oslo Kommune.

Opera-bygget i Bjørvika er et mirakel. 

Fordi jeg ikke lengre kan søke meg til de store hvite vidder hvor skisporten krever riktig kropp i riktig antrekk og med riktig skiutstyr, har jeg oppdaget at jeg kan komme i nærheten av den samme naturopplevelse ved å bevege meg opp på opera-bygget.

Mitt første besøk var riktignok i den lyse årstid. Men det arkitektoniske miraklet som vi bestiger ved å gå opp og omkring på vårt nye opera-bygg, gir meg igjen og igjen en overveldende opplevelse av å gå i et landskap. Åpent og fritt, høyt og variert med et spill i marmor som om det er skapt slik fra naturens side. Ikke bare er underlaget –  etter som sol og lys spiller på skygger og lys og mørke, en formidabel naturopplevelse, gitt tilbake fra hugget marmor. Men også veggene , rammene rundt lekne og varierte som ute i et landskap.  Man befinner ser på vidder med horisont og vidsyn ut mot fjorden, opp mot Ekeberg-åsen og storbyen som velter seg bak. Til sålenge fortrenger man byggeriet der nede på jorden med containere og veiarbeid, støp og semment.  At norske arkitekter hadde skapt noe så enestående i vår egen tid hvor et enormt kulturbygg av en opera innbyr til at vi mennesker kan fysisk bevege oss på bygget, er rett og slett et av verdens underverk.

Denne dimensjon har debatten omkring Lamda ikke tatt inn over seg.  For det gigantiske prosjekt som skal inneholde og romme og hylle Edvard Munchs verker, kommer til å knuse og velte denne opplevelsen av opera-bygget vårt i Bjørvika.  Ikke bare er Lambda i utgangspunktet med vinnerutkastets samtlige etasje-høyder skyhøyt i forhold til operan, men like ille og enda værre – det kommer så så nært at visuelt vil det knekke seg over Snøhetta-arkitekturens vidunderlige tilstede-værelse.

Nå er det slik at spillet mellom arkitektur-formede moderne bygg i moderne storbyer kan være både kontroversielle og spenstige og utfordrende, både tett og nært. Når vi går omkring i verdensbyer ser vi skyskrapere konkurrere seg visuelt opp mot himmelen og ned mot oss i nesten klaustrofobisk tetthet og tyngde og variasjon. Nærmere bakkenivå velter gallerier seg over oss med buer og bølger av materialer vi ikke ante man kunne benytte seg av. Vegger er ikke hva de var. Lys fra bunden stangedes i samme stunden. Lambda er sikkert i nærheten av arkitektur-spenstig kunst.

Men la det ikke realiseres på bekostning av vårt nye mirakel av et opera-bygg!  Det er helt på viddene galt. La Snøhetta’s mesterverk og vår stolthet i all tid få ligge som en is-bre opp fra havet, la oss få vandre opp på  og i marmorlandskapet med horisont, med åsen og byen og vidsyn, lys og landskap.

Edvard Munch er en messe verd og et nybygg verdig. Skulle bare mangle. Men når verdens-navnet trekker verdens turister til nord på kloden og til Oslo by – (gjerne fra Japan, når fortvilelsens time er forbi)  er Tøyen et finger-knips unna Bjørvika. På Tøyen kan moderne arkitekter boltre seg i bredde og gjerne i høyde, skape både oppstandelse og fornyelse, gjerne for meg. Og for Edvard Munch – er jeg ganske sikker på.