Stolt dro jeg avsted for å introdusere en film. Det har vært lenge siden sist. I mange år var det en del av jobben, å gi publikum en kort aperitiff , føre dem inn i fristelse.
Denne gangen var jeg hentet ned fra hornet på veggen, siden den armeniske film på programmet til Film fra Sør-festivalen handlet nettopp om gamle folk. Som meg selv. Jeg hadde fått tilsendt en DVD som jeg hadde hygget meg med i hjemmet, så jeg også slik var godt forberedt. Det var en selvironisk, leken, annerledes dokumentarfilm som var mer enn dokumentar – nemlig med kunstnerisk løft og lek.. Jeg gledet meg til både å være kinodame igjen. men også å se filmen i en moderne, stor kinosal sammen med mange fler enn bare meg selv.
I god tid møtte jeg opp. Etter avtale. Men i dagens kinolandskap viste det seg at ingen av betjeningen ante hvem jeg var. Jeg hilste og gled videre mot Sal 5 hvor jeg etter planen skulle levere min gjennomarbeidede lille innledning. I døren var det fortsatt ingen som tok imot. Vel, vel – tenkte jeg. Vertinnen kommer vel ,så jeg tok sete ytterst på første rad. Publikum strømmet på.
Så kom en ung ansatt. Hun tok ordet, beholdt det, ønsket velkommen og så startet filmen.
Jeg var glemt.
Nå handlet filmen om glemte kvinner og menn i 70årene i Armenia. Ingen av dem hadde vært kinodirektører riktignok, men de hadde også vært på en jobb, de var også forbi og over og ut. Men de var glade, dansende, syngende mennesker.
Takk og lov har jeg evnen til å se ironien i det meste. Men innerst inne blir det en liten svekk i selvfølelsen. Jeg som trodde jeg var noe! Eller hadde vært noe.
Forgjengelighet. Forgjengelighet.