På flerfoldige oppfordringer kan jeg ikke dy meg .» Hvorfor kutter Aftenposten ut kinoannonsen? ( på fagspråk kalt togspalten) Fru Kinodame – kan ikke du protestere!»
Jeg har forsverget – jeg skal IKKE ytre meg i media om hvordan og hvorfor alt var bedre før med kinokulturen i Oslo! Jeg henger i hornet på veggen! Men nå blir jeg nedringt av voksne borgere av byen som vil at jeg skal filleriste så vel Aftenposten som oslokino.no.
For noen uker tilbake fant leserne av avisen ikke lengre film/kino-tilbudet annonsert. Plutselig borte vekk – uten verken farvell eller forklaring fra noen av partene. De nye eiere som sitter i Danmark, har nok regnet på det og funnet ut at det blir altfor dyrt. At det godt voksne publikum som faktisk er en stor og viktig ressurs, ikke like lett finner frem på nettet – er deres egen sak( feil!) Kino-publikum samlet sett har oppdaget nye vinduer ( det heter vinduer!) for filmopplevelser og kino-informasjon, må vite. Det er håpløst gammeldags med papiravis – alt er på nett!
La meg ile til – de nye kinoeiere har sporenstreks også omarbeidet nettsidene for sin virksomhet her i Oslo, for filmtilbud hvor og når og hvormeget og hvorlenge. Jeg anser at det er et fremskritt. Og for oss alle er det jo bare en vanesak, en tillnærming og en treningssak. At noe gamle sinker slynges ut og gir opp, er beregnet til økonomisk minimal-tap. For all del – nettsidene er faktisk glimrende informasjon ( når man behersker det, da.)
De store filmene, det store spetakkel – det går som hakka, uansett. De filmene får alle med seg! Både hvor og når. De mer lavmælte, derimot, kan bli borte. De er lydløse, men i riktige kretser, i informerte kretser, blant medlemmer og spesielt interesserte – der finner disse filmene veien frem til åpne sinn og sjeler. Og hva er det da man sutrer for?
Aftenposten er ikke bare en papiravis, ikke bare et medie-tilbud, ikke bare et nettsted. Aftenposten er en institusjon, en samfunnsinstitusjon. ( til så lenge!) I likhet med NRK., for øvrig. Kulturlivet i Oslo med Opera, med teatre, med Konserthus, med museer og gallerier og med oslokinoene er bygninger, hus, katedraler for kunst av ulik slag.
Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng. Det er verdifullt å kunne lese byens rike og mangfoldige kulturkart i sammenheng, velge, vurdere, vrake fra og søke til. På et vis kjenner man på at man er stolt over å høre til noen mer enn næring og tæring. Man kjenner på at man bor og er hjemme.
Som uopphørlig tilhenger av digital rikdom og mangfold og muligheter, kan jeg ikke fullrose nok det fremskrittet som vi alle ( også vi gamle) nå tar del i på små og store skjermer.
Men samtidig skal vi bevare noen verdier, noen rekkverk vi som borgere trenger for å holde oss fast i som medmennesker. Fortsatt kommer Aftenposten med sine trykte dødsannonser . Navngitte menneskers jubileumsdager, personalia, fødsel og adopsjon, Bryllup og begravelser – alt dette er også lim og bekreftelse på at vi lever sammen i en by og i et land.
Kulturlivet som nettopp i ANNONSEFORM – minner oss om at vi har rom vi sammen kan søke til i all vår frihet og individualitet og ikke minst i ensomhet og alene-het .
Så fra mitt horn på veggen tillater jeg meg å sende ut et pip – la Aftenposten leve! – la togspalten leve – la kinokulturen leve!