Kategori: Reise

Etter som man vokser til, blir man oppsatt på ikke å eie for meget. I en periode av livet hadde det seg slik at man eide 4 kjøkken! Vi hadde eget hus og et feriested i de dype skoger, arvet hjemmet til foreldre og hjemmet til en tante. Slikt skaper panikk i en moden kvinne som var ytterst yrkesaktiv og hadde lite kjøkkenglede og med ungdom og ektemann. Det var i overkant. Begge arve-stykkene ble solgt ut. Det holdt med ferie-kjøkken og hjemmet.

Nå har man bare hjemmet.  Det er mer enn nok. Man skal ikke eie mer.

Men man savner sårt det kjære feriestedet i ødemarken, med egen innsjø, i stillheten med naturlydet, stjernehimmel og nattemørke. Det blir aldri stilt i byen og aldri helt mørkt. Dessuten var det i de dype skoger ingen mennesker å forholde seg til, ingen naboer, bare en skogsbilvei med 2 bommer og derfor aldri folk som for forbi. Etter uker i ødemarken visste man knapt hvordan man skulle være kledd, for man gikk hver dag antrukket i skrukkete, avdankede fritidsklær fra dengang da. Vel måtte man ta inn til småbyen for å bunkre, men det var i de samme villmarksklær for man trengte bare å gå i butikk hvor kleskodene var ganske så løsslupne fra før.

Når man har eget feriested, kan man bare ta avsted på impuls,når man måtte ønske.  Hvis man leier eller tar inn på betalt opphold, må man bestille, bestemme, planlegge. I en stresset tilværelse med familie og yrkesaktivitet, skole og forpliktelser trenger man til et eget feriested for seg selv og sine.

Men nå i Den Tredje Alder befinner man seg rolig tilstede i en fase hvor det gjelder ikke å eie for meget. Alle praktiske problemer med hus som står ute i vind og vær, men vedlikehold og tusen utfordringer og reparasjoner – de  vokser seg opp og frem som monstre, for meget av alt, alder og kropp tatt i betraktning.

Så derfor kvitter man seg med eiendom enten ved salg eller lar den gå videre til de unge i slekten.

Så sitter man tilbake med minner. Og med mindre bekymring. Og bare med ett kjøkken!  Men med et veldig savn etter å være i naturen. Det sitter hardt i den mest innbarkede bydame som elsker asfalt, kino og bokhandel og trafikk – å være i kontakt med ren luft, stillhet, uendelig himmel og horisont.

Og ikke minst hav. Jeg ønsker meg til havet. Jeg ønsker meg en liten ror-bu med dusj og do, seng og stol og stor dør rett ut mot havet. På en enkel gasskomfyr kan man tilberede fiskefangsten. For bor man ved havet, må man fange fisk – selvsagt. Gjerne fra ror-bu-bryggen!

Lofoten er stedet for ror-bu-ferie. Men det er for langt unna for en oslo-dame i moden alder med behov og lyst og anledning til på impuls bare å ta avsted en ettermiddag når været er lagelig, 2 timer med bil og med føreforhold også på vinterstid.

For en tid tilbake viste DN’s fredagsmagasin en reportasje fra svenske, minimale hytteprosjekter i spennende moderne arkitektur, som kunne plasseres ved havkanten eller i furuskogen, ved tjern og i steinrøysa som feriesteder for enkeltmennesker med enkelt-behov. Nettopp, tenkte man, der man i all hemmelighet drømte om på eldre dager å ha sitt stille sted med bok og  med seg selv og med naturen inn mot panne-brasken.

Mon tro om ikke det står en rødmalt liten hytte ved sjøkanten som man kan huse…….

Jeg har nok engang  vært gjest på et norsk hotel i en liten norsk by. I disse skjønne mai-tider holder alle organisasjoner sine årsmøter/ landsmøter hvor delegater samles, forhandler, avgir stemme og debatterer og har sine lunsjer og fest-middager. For brorparten av organsasjonene gjelder det å holde utgiftene  på lavt mål – så derfor har alle de ordinære, greie, halvstore norske hoteller i mai/juni høysesong for gjesteopphold i årsmøte-sammenheng i små som store byer.

Ikke et vondt ord om organisasjonene som jobber beinhardt for både å holde kustus på utgifter til hotellopphold, på forhandlingsdelen og administrering av alt og det meste. Som delegat på mitt landsmøte, ble jeg tatt hånd om på aller beste måte når jeg nylig var på overnatting og gjestebesøk, både av vertskap og tilretteleggere.

Men – hva er det ved norske hoteller?  –  disse ordinære, høyst hverdagslige for handelsreisende og møtefolk og nå landsmøtedelegater- ikke de herskapelige og  prisbelønnede- de med all verdens spa-anlegg og økologiske møbler og matretter.

For det er disse første det er mest av. Som omflakkende foredragsholder både i øst og vest opplever jeg det gang på gang;  norske hoteller er billige og traurige og trasige. Med et fingerknips kunne det hele vært så mye morsommere og gladere – vil jeg mene.

Nå sist kom jeg inn i en respesjon og i møte- og matrom med fargesterke vegg-til vegg-tepper. Jeg reagerer på vegg-til-vegg-tepper.  De demper sikkert lyden, men gir inntrykk av samtidig  å dempe skitt og slitasje.

Takk og lov var værelset mitt velsignet med  ekte gulv og vinduer som begge var nypussede. Men som alltid var antall puter i sengen kun en. Har man dobbeltseng, kan man stjele seg til den andre slik at man med to puter kan lese og se TV med hodet opp .

Kjøleskapet har mye brus og særlig øl og sjelden vann. Det er ikke lengre radio på rommet. Det ligger inn på fjernkontrollen for TV, men har sparsomt med kanaler – som regel NRK 1 eller den lokale varianten. Min NRK2 er aldri å finne. Som om man kan ligge på hotel en søndag morgen uten NRK2 eller aviser!

I klesskapet er antall kleshengere på minstekrav og beregnet på manneklær. Kjoler og skjørt bare glir av eller må brettes i buksefasong.På skrivepulten ligger –  eller stilles opp – hauger med reklame for stedets begivenheter, for kjøpesentra, for restauranter. Brosjyrer for denslags er skåret over samme lest – hulter-til-bulter-hilsner uten verken profil eller penn. Bildet av byens ordfører med kjede ønsker deg alltid blidt velkommen hvorhen i fedrelandet du enn tilfeldig befinner deg. .

På badet er det sparedusj som pipler lenge kaldt, men etterhvert varmt vann over deg. Badekar er det lite av på norske hotell. De tar plass, så derfor dusj. Det er ikke det samme å ligge på gulvet i dusjen, som nevnt.

Kluter og håndklær er enkel telling – utporsjonert med stort og mindre og minst. Flisene er lysegrå eller har vært hvite. Aldri frotsing i noe som helst av dekor. Som om vi var på toalettet på venteværelset hos fast-legen. Såpen er erstattet med kasse-trykk-tilbud som pipler ut enkle stråler i enkel apoteker-lukt. Men aller værst er tannglass som ikke er glass, men plast i lav høyde, pakket sterilt inn i glad-pack og som velter når lang tannbørste og tannpasta blir plassert.  

Men byen var liten, solen skinte, menneskene på møtet var vennlige og voksne, og jeg tok billighotell med fatning.

Inntil  vi gikk til bords. På samtlige bord til samtlige 4 måltider fra torsdag lunsj til fredag lunsj hadde man plassert en blomstervase med plass til en skåren blomst – i dette tilfelle en enkel tulipan. Den var vissen!!! Alle var visne! Som datter av en gartner og en blomsterhandler får jeg fysisk vondt av å se at man dekorerer festbord eller hverdagsbord med døde blomster. Umiddelbart tenkte jeg å påpeke fadesen, men dempet meg ned for å heller snakke med venner og bekjente om alt og det meste og det viktige.

Men da jeg forlot hotellet, kunne jeg ikke dy meg. Jeg gikk mot repesjonen, takket for vennlig opphold, men slo til;  «Lov meg ALDRI å ha visne blomster på bordene. »

I TV-serien HOTELL I SÆRKLASSE glemmer vi aldri Manuel. Han er fra Barcelona og skjønner aldri hva  John Gleese sier til ham. Manuel er urkomisk, dum og deilig. Bak disken i hotelresepsjonen der jeg ga klar melding om aldri visne blomster, stod nå søsteren til Manuel. » Visssne blåmster?» – hun så spørrende på meg. Jeg gjentok min hilsen i all vennlighet  hvor jeg påpekte at på alle bord stod visne blomster. Den unge ansatte skjønte ikke hva jeg snakket om, rett og slett. Hun var søster til Manuel, tenkte jeg , og reiste hjem med smil om munnen.

Nordlandsbanen er stengt av ras.  Det er morgenmelding en januardag ( hvor det er 11 måneder til julaften ) fra en landsdel hvor nedbøren stadig lager krise og kaos for folk i farten som bor og som besøker.  De er vandt til årstider og naturens herjinger, men tidvis blir det for meget av alt og det meste selv for dem. Min venn storbonden i Nord-Trøndelag har tørre kommentarer til meg i storbyen når det innimellom her sør stamper trafikk i gatene, brodddene må på og trikken står. Hos ham er kreftene en evig utfordring for drift, næring, liv og røre. Vi har ikke mye av slikt, verken mørke eller stillhet, storm eller flom.

Jeg har tatt Nordlandsbanen et stykke på vei. Fra Trondhjem til Steinkjer en vårdag. Det var puslete greier. Vognsettet var som et forstadtog med åpent landskap og respateks-seter i rad og rekke. Ikke servering av noe som helst. Vi bare satt og så. Jeg så ut, mens alle de øvrige så ned.

Min favoritt-tog-reise over Dovre hadde vært en fest med komfort og hvitvin, varmt å spise, lesero og utsikt til det vakreste landskap. I Trondhjem gikk altså ferden ganske umiddelbart videre nordover. Jeg ønsket å forsterke min tog-entusiasme og gikk ombord.

Jeg elsker å reise med tog. Det er å være på bakken, i virkeligheten, ta avsted midt i byen, spasere gjennom vogner, hilse og nikke til mennesker rundt, og ikke minst kjenne på rytmen og roen. Det gir god leseopplevelse, hvis det er dag. Spotlampene er nemlig ikke alltid sterke nok i kveldmørket.  Man reiser i et landskap  og nyter natur. Stasjonene er bygninger med historien utenpå skjønt betongen og kiosken og skurene har tatt over for snekkerglede og fargeprakt. Navneskiltene forteller stadig om høyden over havet som om det er det eneste viktige å få vite!

Nordlandsbanen ut fra Trondhjem går i åpent lende langs hav og fjord innledningsvis. Nord-Trøndelag er Norges svar på Toscana. Det er så vakkert, rolig, harmonisk med fjell dere bak og bølgende blåner  med kongsgårder på hver haug, frodig og storslagent og stadig overraskende sjø og vann. Togreisen kunne være en fest for ferierende, men var tydelig innrettet mot nærtrafikk. Vogntypen tydet på det. Traseen gikk langs kløver og timotei. Trær og busker dvasket seg mot ruten. Det var tuslete og smått opp mot det storslagne landskapet.

Siden dagens melding gikk ut på at Nordlandsbanen stod fast, tok jeg ved dagens lunsjbord hvor samtlige er svært oppegående i samfunn og politikk, media og reiseliv, voksne og engasjerte  – en rask spørrerunde om noen av dem noen gang hadde reist med Nordslandsbanen?  Om de kjente til noen ellers som hadde tatt avsted med toget der oppe for frivillig ferie og fritid og blott til lyst?  Som andre togreiser mot Bergen eller Lillehammer , Halden eller Larvik eller mot Kristiandsand, ikke minst.  Ingen hadde noen erfaring med toget nord for Trondhjem. De hadde glemt hele greia. Rolf kunne huske han som rekrutt hadde tatt et stykke tog engang.

Hva er det med Norge og tog?  Vi får det jo ikke til ?  Vi har et enestående vakkert land hvor det måtte kunne gå ann å lage turisme av mer enn Bergensbanen ( som er halvannen time for langvarig! ).  Det går snor-rette spor i øst og vest, og sandelig også mot nord. Noen av oss har i en år-rekke ment at vi må kunne sette oss på tog og dra mot Europa også, men vi stoppes i Gøteborg. Og til Stockholm pusler det et togsett innimellom og i timesvis. Vi som elsket natttog hvor vi gikk ombord i byen der borte etter middagen og våknet på morgenen hjemme rett ved kontoret og slapp både Arlanda og Gardemoen.

Vi selger fjordene med cruise-skip, Hurtigruten er en internasjonal seier,  vi har veistrekningerved havet  som har fått arkitektpris, bilene våre drar i kolonner til fjells og mot kysten, og spa-kulturen damper ut av  hvert bidige hotellkonsept. Vi farter til feriesteder som er der vi bor,  fra hjemmet hvor vi bare jobber.

Norge nord for Trondhjem er fortsatt en statshemmelighet hvis man ønsker å ta tog. Kysten er klar. Flyene letter og lander. Bilene står skodd i garasjen, og det hører med til dannelsen å ta Hurtigruten.  Stakkars minister  Kleppa har mer enn nok med dobbeltspor her på flatlandet hvor tusener klager og har all rett til det.

Vi er et bitte-lite folk i et land med bøtta full av rikdom, gods og gull. Med et fingerknips burde vi kunne løse de fleste problemer når land med millioner av mennesker tydeligvis setter fart og får det til?

Det er ikke lett å være norsk og glad i tog.