Kategori: Ukategorisert

De ringer og ber meg sette av kvelden. De vil ha meg som gjest i TV.  De smigrer meg ved å si  jeg er så etterlengtet, at jeg har kunnskap og er klar i tale. Jeg sier ja – selvsagt!  Hvordan kan man motstå slikt?

Nå har jeg som en Jeanne d’Arc på vei til bålet, en kampsak om at det er viktig for sivilisasjonen og samfunnet at også noen av oss i  Den Tredje Alder har en stemme, et ansikt, mener og argumenterer ut i fellesrommet. Derfor har jeg skrevet 4 bøker, derfor er jeg på Facebook og Twitter og har nå ny tittel – BLOGGER.  Da er det liksom en plikt da, å si ja takk til TV-opptreden.

I virkeligheten er jeg redd for å bli glemt og være helt utenfor det pulserende, produktive liv.  Jeg har ennå ikke helt vendt meg til å ikke gå på en ordentlig arbeidsplass. Skjønt jeg jo har mitt kontor og en-mannsfirma som jeg går til hver dag. Og mine skriverier bringer en sølle inntekter som igjen basserer seg på foredrag og sosiale medier slik at man er igang. Så når TV ringer, må jeg si ja også fordi det er ledd i selvforståelse, ledd i produksjonen av meg selv som firma.

Men det er jo også eksibisjonismen og selvopptatthet ute og går , tenker jeg på en grå regnværsdag. Man liker oppmerksomhet – rett og slett. Det skjer noe omkring en selv – selvsagt sier man ja! Dessuten er jo dagen ledig, må vite!

Så dermed kom kvelden – med  avtale om å stille til sminke i god tid. Med meget lang fartstid som TV-gjest både i seriøs sammenheng, men også i lettere underholdningsprogram, både grytidlig om morgenen som  sent om kvelden, så vet jeg at oppmøtet for sminke foran sending er omvendt proporsjonal med status. Jo mer statsminister du er, jo mindre ventetid for sminke. Ministre kommer i siste minutter og slipper å sitte i «green room» og tørrprate.

 Avsatt tid for forskjønnelse har mye med alder å gjøre også. Man skulle tro at har man et aldersspreget og slitent ansikt – jo lengre tid er avsatt for deg til denslags. Men nei – da har sminkørene antagelig gitt deg opp, og du forbruker deres kompetanse veldig kortvarig. Derimot brukes uendelig god omsorg og pleie av skjønnheter i ung alder.  Jeg kunne nevne i fleng, men skal ikke la meg friste til å øke deres struttende  selvfølelse. TV-sminkører synes alltid det er smigrende for dem og faget å dypdykke i skinnende, vakre og unge kjendiser. Håret blir  både krøllet og luftet og lakket og striglet. For egen del er antagelig håret helt oppgitt – kort og hvitt og slett som det er. Greit – liksom.

Noen sminke-mennesker gjør deg om til en fullrigger mitt i fjeset. Noen er så tunglabbet og generøse med alt og det meste at du steiler ved synet av deg selv når de er ferdig med deg. Nå har jeg lært at det gjelder å si ifra ved starten om – takk – bare fjern den sinte linjen mellom øynene, gjør meg mild ( om mulig !) og få blikket til å skinne! Ingen rød trut-munn!

Et underholdningsprogram har et vertskap. Men det er ikke vertskapet du snakker med på telefon og ved planlegging av deg og ditt. De har en stab rundt seg som du møter og som du har lange samtaler med om tema og hvorfor og all din energi for saken. Det er da du tror du er viktig og kan bidra. Så når du så omsider er ferdigsminket og sitter i » green room», blir servert drikke, frukt og aviser og noen ganger ordentlig mat, følger TV fra flatskjermen og oppladning  – ja da kommer omsider programverten – ferdigsminket og meget yngre – setter seg ned og er hjertelig nær og genrøs med hvor flott at du kom og at du er så velkommen og helt nødvendig. Vertskapet har blitt informert. De kan leksen. Og du tror sandelig også at dere har god tid sammen under sending. Du begynner å glede deg. Du er klar.

Men først kommer mikrofon-personen som lar deg få enten rundt hodet med en dubbeditt foran munnen eller en mygg på jaggeslaget og ledning liksom skjult ned  i en boks på baken. Så kommer sminken med en pudderkvast for at du ikke skal skinne av varmen fra lyskasterne. Så kommer i beste fall produsenten ( det er personen med makten, som bestemmer!) og hilser deg i farten, og endelig den person som skal geleide deg inn, gi deg løypen mot podiet og det siste klapp om ferdig gå!

Så sitter du der på direkten. Foran deg er et fruktfat som aldri noen forsyner seg av. Det er meningen. Ofte er sittegruppen ubehagelig med stoler som drar deg ned, ikke retter deg opp.  Kombinasjonen av at du skal ha øyekontakt med verten samtidig med et publikum og kamera, kan gjøre deg kroppslig bortkommen.  Men vi som har trening, kjenner straks hvilke knep vi skal bruke både i forhold til sittestilling og blikk og konsentrasjon.

Alltid – alltid blir det for knapp tid!  Du blir avbrutt, du blir signalisert til, du kjenner fort at nå er du nok.  Jeg har aldri opplevd det motsatte – at vertskapet virkelig gir deg hva som ble lovet  – god tid til grundig snakk.  Ofte ser du at verten foran deg ser ned i papirene sine mens dere holder samtalen gående. Der ligger en skjult agenda for vinklinger og lurespørssmål. En trenet gjest lar seg ikke vippe av pinden for slike snubletråer, men en nybegynner kan lett bli smånervøs av slikt. Og dermed et dårligere program!!  Det burde man ha tenkt på.

Så er festen over for egen del. Man klappes ut og avsted. I bakrummet utenfor kamera står han som skal ta av deg mikrofonen og ellers noen som sier – Det gikk så bra, så. Selv kjenner du alltid deg snytt for tid, skuffet over alt det kloke og gjennomtenkte du ikke fikk sagt. Du glemmer å gå til sminkerommet for å få av deg maling og lakk i fjeset slik at du omsider kommer deg hjem for å bruke kost og vask, se deg selv i speilet i skrapet hverdag og nedtur.

Det har hendt at SMS-ene bringer gode ord om at man har vært SÅ god. Da hjelper det. Men selv tør man aldri laste seg inn for å se seg selv i reprise. I likhet med Hasse Alfredsson lever man evig på en feighet i den sammengheng. Han turde aldri verken se eller høre seg selv. Det er to av oss!

Gjort er gjort – nok engang. Man har vært på TV!  Hva holder man på med?

 Jeg feiret 6.juni – Sveriges nasjonaldag – foran TV. Siden jeg har en blå-gul rand i ryggen – Moræus er svensk navn  – og jeg er sterkt knyttet til den del av slekten, så har jeg et evig kjærlighetsforhold til broderfolket i øst.

Egentlig har jeg to fedreland. Derfor leser jeg daglig svenske aviser ( på nettet! ) og følger med i alt som skjer både i politikk og kultur – og gjerne sport. ( husk den rampete  «olympiske» regel om at vitsen ikke er å vinne, men å hindre svenskene i å delta!) Sverige’s nasjonaldag er derfor en bitteliten begivenhet for meg, og jeg benket meg i gråværet for å følge feiringen. 

De var heldige med været – det skal de ha. Den blå-gule flaggan vaiet i vinden, og slott og Skansen og desentralisert kongepar-besøk ( mest blandt eldre og ufarlige,)   ble gjennomført med velregistrert glans. Det hele ble så avsluttet med drill-korps i fulle pontifikalier utenfor det gedigne Stockholm Slott. De kongelige gjester fra taffelet var samlet på balkong og trapp for å høre trommer og trompeter. Typisk nok var drill-korpset dønn-stiv opptreden uten paradering, bare  imponerende musikk og hvirvler i 15 rojale minutter. Som avslutning trådde monarken frem på grusen og hilste dirigent med rett frem militær presisjon. Kamera gikk deretter rett opp mot slottets enorme stenfasader som  kald og korrekt bakgrunn for ettertekster. Ingen kamera-lek med alle gjester og venner og familie som priviligert hadde fått feiret nasjonaldagen på storartet, tradisjonelt, kongelig vis på det gedigne svenske palass i hovedstaden.  Og som kunne bibringe ut til oss og det svenske folk der hjemme alminnelig menneskelig varme dem imellom og glad fellesskap omkring drill og lys sommerkveld.

Vår 17.mai-feiring kan  avleses på norsk NRK som hele dagen markerer nasjonaldagen på begge kanaler. Svensk riksTV hadde avsatt minimalt med tid og program. Typisk – selv det får de ikke til!  På beste kveldstid skulle de ta det igjen, da, med Gripsholm og Gustav Vasa og Herman Linquist og 4 historisk-kledde sangere som sang madrigaler av både dette og hint..  En hel time i strålende sol,vind og vær var 5 mennesker samlet på gresset til samtale om tema;»  Nasjonaldagen og hvorfor og hvorfor ikke.»  Historikeren Herman Lindquist reddet kvelden . Han tenkte høyt for samtlige med sin uhorvelige kunnskap og særdeles muntlige form. Men selv han hadde pustebesvær med å ustoppelig forklare for alle seere og deltagere og seg selv viktigheten ( les nødvendigheten ) av å feire Sveriges fødselsdag.

Selv ble jeg stolt og oppmuntret over at de stadig trakk frem 17.mai-feiringen vår. En utsendt medarbeider hadde da også samlet opp  en reportasje fra Karl Johansgate med flotte bunadskledde voksne som helt naturlig strålte over dagen og begivenheten.   I TV-programmet sang deretter Arja Saijonmaa  sin nasjonalsang på finsk og berettet om hvor tungt og seriøst og dypt alvorlig finnene markerer sin frigjøringsdag. Ikke mye morro der i gården, nei.

Samtalen ble mer og mer preget av selvransakelse. Det viste seg da også å være typisk svensk, det å ikke kunne fra hjertet bare glede seg og være stolte. De bedrev selvpisking, og da en skuespiller/komiker blandt gjestene fremførte en fersk tale for dagen og tok ibruk ironien og skadefryden – ble det ganske smertefullt å følge programmet. Skjønt alle  fikk svenske flagg utlevert tilslutt, ble servert jordbær-terte med krem, og dermed gledet man seg til Midtsommerfeiringen – som svenskene forøvrig er mestere i !!  

 Kongehuset har sin primære plass i en nasjons feiring av seg selv. Hos oss er det den lykkelige kombinasjon av det det uendelige tog av barn opp mot det kongelige slott med hilsen og jubel mot familien på balkongen som er hele nøkkelen til forståelse av 17.mai. I hver grend og bygd og by går barnetog,  men uansett hvor så marsjen går, og flaggborg og korps smeller løs – det er som om alles mål og mening er  familien på slottsbalkongen i Oslo.

I Sverige får de heller ikke til dette med kongehus for tiden. Riktignok lyser svenske øyne av hjertelig fryd og gammen opp mot kronprinsessen og hennes Daniel. Mediabildet holdt seg trofast mot de to unge håpefulle. Og alle forsøkte krampaktig å unngå tanke og ord om siste dagers skandaleoppslag om majesteten.  Stakkars konge og folk – på en slik dag!   Stive og strunkne som opptrekksmaskiner, gjennomførte begge parter løpet med planlagt og gjennomført regi.

Når vi ser vår kong Harald enten han tar imot gjester eller står på idrettstribunen eller inspiserer soldater i uniform – han har en dypt menneskelig fremtreden med slentrende autoritet både i ganglag og kroppsspråk.  Vi ser hans alder, men ikke minst hans gode smil og nesten ertende glimt i øyet. Han har en kombinasjon av verdighet og alminnelighet i sin fremtreden som gjør han til en av oss, selv opphøyet, selv med avstand der oppe på belkongen eller på deen røde løper.

Svenskekongen får ikke det til. Pen i tøyet, pen på håret, rak i ryggen – med aldri med varme øyne og helt ekte smil – synes nå vi.

Svenskene er 4 ganger så store som oss og 4 ganger ( minst ) dyktigere enn oss. De slår oss på oppløpssiden i det meste, systematiske og organiserte og disiplinerte som de er. Vi fomler oss frem til lykke og hell. Derfor får vi da også til  en jubel-nasjonal-feiring av oss selv og folk og fedreland og konge med på 17.mai. Der er vi best!!!

Broderfolket i øst kan bare glemme det  der. Ta Allsang på Skansen, syng Evert Taube og slå dere løs i Midtsommernatten og husk krepselaget i august.

Lykke til!

De siste værmeldinger fra jobb-fronten viser at hvis du er over 40 år, ligger du dårlig ann. Dynamisk 35-åringer er hva man ønsker seg i kreative stillinger innenfor både bank og børs,. media og opplevelsesindustri, handel og vandel. Var det ikke en 23-åring som ble anstatt som direktør i et kommunikasjonsfirma for kort tid siden?

Det forunderlige er at menneskeheten nå lever lengre og er sunnere og sterkere enn noen gang. Først ved 80 år begynner det å småstivne til i kropp og hodet og sjel. Kloke personligheter  langt opp mot de 90 gir tankegods og perspektiv.

Likefullt – stup energiske menn og særlig kvinner fra fyllte 60 år farter og farer, engasjerer seg i både dette og hint. De før-pensjonerer seg for å nyte eget og andres liv – særlig ta seg tid til hobbies og fritidssyssel, golf og feriesteder. Men ikke minst barnebarn og slekt og venner, visstnok. Det Frivillige Norge hadde stanset på flekken uten det stille tog av tapre pensjonerte, aktive mennesker som samler seg på valen, på torget, på sentret for å ta sine felles-tak. Kulturhus av alle slag fylles av Det Grå Gull . De strømmer til teater og festspill, fyller benkeradene i Opera’n og drar på biltur til Kistefoss og Blaafargeverk i stride strømmer. De ser TV og leser bøker – bare se hvilke titler som er på bestselgerlistene!

En vakker, voksen kvinne på 60 år lot seg intervjue om hvor umulig det var for henne å få seg jobb. Hun hadde høy sekretær-utdannelse og lang praksis. Hun hadde ustoppelig videreutdannet seg i data-verdenen og behersket hele spekteret av tast og trykk på små og store skjermer. Hun kunne flere språk som engelsk, fransk, spansk og sandelig også arabisk! Likefullt hadde ikke svensk næringsliv  bruk for henne. Hun var 60 år!

I USA er det rasisme å kreve alder når man søker jobb. Som kjønn og rase og religion. I Sverige arbeider regjeringen med et lovforslag som går i samme retning. Her hjemme er det øredøvende stillhet omkring tema likestilling og ALDER. Her tvangstenker vi om mann/kvinne-diskriminering. Også drister vi oss til tema rase og religion, må vite.

Alle monster-økonomer mener mye tungt og mektig om hvordan vårt samfunn skal kunne opprettholde velfredsstaten. Vi får eldrebølger hvor vi trenger kraft i en massevis av varme hender. Vi diskuterer behov for invandrere og utenlands arbeidskraft som skal fylle service og tjenester både i handel og vandel.

Samtidig lar vi norske nordmenn av alle raser og kjønn gå i tidligpensjon for å kose seg med sitt og sine. (» Vi har fortjent å hvile ut etter alle strevsomme år! «) Men værst av alt er at vi  utelukker tusenvis av ganske så voksne, erfarne, trofaste og kunnskapsrike borgere som ikke kan tenke seg en værre skjebne enn å måtte slutte i arbeidslivet. De ønsker å gå til sin dont så lenge de trives og kan bidra.

Vel har man begynt å ha flytende overgang med adgang til å tjene penger samtidig med å motta pensjon. Takk og pris er det ikke lengre tverr-bom slutt ved en dato og et klokkeslett for jobben man har. Men det er et fravær av kultur og debatt omkring det verdifulle ved det erfarne mennesket i arbeidsslivet og i alle fellesrom , rundt kongens bord som i alle organisasjoner og lag  – nødvendigheten av verdighet og dannelse samt spenningen og dynamikken i spillet mellom nytt og gammelt, ungt og eldre, refleksjon og sulten appetitt. 

Det er like før kommune-valg-kamp. Da skal det dreie seg om det nære i by og bygd og distrikt, om sykehus og omsorg, natur og næring, for ikke å snakke om samferdsel og samkvem. Men hvor fører det hen hvis alle samfunn skal  rådes av kun kreative 35-åringer? Da blir vi litt skræmt, vi godt voksne.

Alder er ikke svakhet og elendighet. Alder er kraft!  – sammen med ung energi blir det sivilisasjon av slikt!  

Men er det så nøye, da?  Juni og heggeduft venter. Så da så……….

Sommer er å bade!  Sommer er å plukke markblomster.  Det blir ingen sommer hvis man ikke kan bade i sjøen eller å lage seg sin blomsterbukett  av ville vekster langs veien eller i skog og mark.

I min slekt er vi bademennesker. Uansett salt sjø eller fersk vann – vi bader. Det hører med til morgenritualet ikke minst. Eller som kveldsdukkert.  Ikke at vi reiser omkring for å ligge på stranden for dermed stadig å svømme omkring. Nei,for oss er det som livsstil, som å pusse tenner,som å innta måltider, som å sommeroppholde seg utendørs for alt og det meste at vi bare må starte sommerdagen med å bade og ellers etter kroppslig innsats igjen kaste oss i vannet utover dagen.

Vi går i svømmehall om vinteren også. Men det er mer alvorlige greier for å holde oss i form og i trim. Å bade, hive oss i havet eller legge ut på svømmeturer – det er naturopplevelse i ypperste grad for norske kropper, i hvertfall for oss fritids-svømmere.

Ingen ting kan måle seg med Det Indiske Hav utenfor Mauritius. Jeg har svømt i Stillehav og Atlanterhav, Middelhav og i norske farvann både sør og vest. Jeg har svømt i Nilen og ved Sharm El Sheik. For ikke å forglemme Noosa i Australia. Alle disse havopplevelser hadde det til felles at det var mye strev og kav med verdensbølger og undervannstrømmer, magneter og  vind og vær. Havet ved Mauritius derimot var himmelsk fordi et stort rev hindret strøm og enorme bølger og alt mas. Man kan bo i havet i timesvis og legge ut på langtur i vidunderlig klart vann og 30 varmegrader!!! 

Her hjemme i sommer-Norge er badelivet ofte en eneste månedslang kald avrivning. Det hører med til verdensbegivenheter i normaltilværelsen for en norsk voksenkropp å oppleve mer enn 22 varmegrader i norske badevann. Brenn-maneter er også en pest og plage. Men først og fremst er vannet i Norge for kaldt mesteparten av sommeren.

Langs vår lange og vakre kyst finnes de vakreste sandstrender. På Selje for eksempel med Statthavet utenfor har man krystallklart vann og snøhvit sand og ramsalt lukt fra både himmel og sjø. Men man fryser skjorta av seg hele sommerhalvåret bortsett fra den ene uken hvor hetebølgen også treffer NordVest-landet.

Men bader gjør vi sålenge vår alder tillater det. Etterhvert med badesko fordi vi ikke i moden alder kan gå barbeint på rullesteiner lengre. Og vi foretrekker badetrapp med brede trinn og gjerne med skråhelling slik at vi får tyngdepunktet pent fordelt uten å måtte heise oss oppetter leideren, liksom.

Min slekt kommer fra svensk innsjø-landskap hvor familier i ledd etter ledd måtte både fiske og bade i ferskvann. Min svenske bestefar lærte meg alt om båtliv og fiske og fangst i innsjø. Hver eneste dag var det mat-auk, rett og slett, å dra tidlig ut med båt for å få abbor og gjedde til måltider for storfamilien. Siden hjemmet lå på en stor halvøy ved svenskegrensen hadde vi både egen privat båtplass og brygge og en generøs badeplass fra fjellhylle som kunne benyttes til å flyte inn på for deretter å klatre pent og stille opp av vannet. Og motsatt – nærmest som å vasse ut for å legge på svøm.

Ferskvann har den fordel at man kan ta svømmeturer  – uten maneter, uten for mye storm, bølger og mas. Vårt feriested hadde et tilliggende stort vann som badeparadis. For å unngå siv og vannliljer og ekkelt gress, bør man enten ha et fjellberg, som nevnt, eller en god flytebrygge med badetrapp . I lyse julinetter eller varme augustmorgener kunne man i villmarken ta seg sitt stille bad og dra på svømmetur, langt, rytmisk og rolig. Norske nordmenn annerkjenner liksom ikke ferskvannkultur verken hva gjelder fiske eller bading. Fordi man er av svensk herkomst har man lært både å drive fritidsfiske fra båt med dupp og mark for å fylle bøtten med abbor og gjedde og altså å beherske og nyte badeliv i innsjø.

Sverige har store innsjøer. Der har man hundrevis av årelang tradisjon hva gjelder å «dyrke» innsjøfiske både som sport og matauk. Mjøsa er det nærmeste vi kommer, men den er bare en pytt sammenlignet med de store sjøer hos nabofolket. Bade- og svømmekulturen i Sverige er også en helt annen enn hos oss fordi vi bedriver denslags langs en værhard kyst med for kalde grader, maneter, bølger og kav.

Kanskje er det min oppvekst og arv av svensk slekt som slår ut i den sommervane man har fått som morgenbader i Frognerbadet i Oslo. Hver bidige hverdagsmorgen uke etter uke fra 18. mai til ut mot september stiller man kl. 7 for en drøy halvtime å legge på svøm. Det går et stille tog av bymennesker mest i moden alder mot bassenget omgitt av grønt gress og trær og med sommerhimmelen hvelvet over vannflaten. Vennlige vakter hilser, og det gjør vi også mot hverandre. En trofast stamme av badere som møtes i start av dag, blir på hils og hei, utvikler et vennlig fellesskap og passer på og opp med muntre tilrop. Når regnet bøtter ned, eller når kulden i luften har senket også vann-gradene, ja, da trengs både oppmuntring og/eller advarsler. Men det er da en ekte morgenbader viser seg!

Nykommere blir notert, som det. Signaler om koder for hvor man svømmer – i ro og mak eller for ny personlig rekord, snorkler og svømmmeføtter til hjelp, – det er klare regler, innarbeidet gjennom ti-år som stilltiende blir praktisert.  Ved alvorlige overtredelser blir vaktene tilkaldt for mild tilretteleggelse.

Dette er morgenbader-kultur. Utover dagen vet ikke vi hva som skjer – vi forlater badet senest kl. 8, selvsagt.

Det værste som vederfares FRognerbadets venner – det er NORWEGIAN WOODS. På plakaten varer det bare en langhelg. Men i virkeligheten er det en stor militær okkupasjon på 2 uker med monstermaster, trubuner, toaletter, boder, plank og ledninger, reklame og fremfor alt megadesibelhøytaleranlegg. Alle blomster og plener blir tråkket ned. Regner det, blir det gjørmebad. Dette protesterer morgenbaderne mot. Men blir til et pip. Goliat mot David som ikke har en sjangse. Slaget er tapt. Fremskrittet må frem. Stor lyd og høy kommers opp mot stille svøm i flat sjø.

Husk å ta med ørepropper!

I fjellskrenten under Ekeberg ligger en skog. Den eies av fellesskapet – kommunen. Den har bare ligget der brakk og forsømt i mange år.

Når så Christian Ringnes ønsker å skape en park av skogen med skulpturer, med landing for gondolheis, med turist-stier og matsstasjoner underveis før hans Ekeberg-restaurant hanker flere tusen besøkende – så blir det stor ståhei.

Ikke vil vi at en rik osloborger skal få boltre seg med sin noe omdiskuterte skulptursamling, ikke vil vi ha sivilisert park av en genuin skog og ikke vil vi ha politikere som forsømmer sin plikt til å ivareta byområder.

Her er det nok å strides om! Kjør debatt!

Skogen under Ekeberg-åsen har vært en statshemmelighet for noen og enhver. Først når Christian Ringnes ser muligheter for seg og sitt, dukker naturengasjerte entusiaster opp fra både trim og tren, grønt og villt. Hvorfor i all verden har de ikke tidligere slått på trommen for å minne politikere og oss alle på at dette området er forsømt  utmark i indre by?

Gondolbane er strålende. Restauranten en attraksjon. Skulptur og billedkunst er enda viktigere. Utsikten over byen er unik. Grønn park som er tilrettelagt for noen og enhver, halte som hele, ung som gammel er en velsignelse for oss som bor ved asfalt og går gatelangs.

Selv er jeg stor tilhenger av skog SOM SKOG i byen. Nordmarka er i verdensmålestokk helt unik der uendelig med natur ligger et fingerknips fra sentrum for 500 000 innbyggere. Men på Bygdøy og under Ekebergåsen finner vi  likefullt oaser som ligger i grenseland mellom park og skog. Oaser av stillhet og trær, vekster og fugleliv. Disse to områdene krever overvåking og omsorg, bevilgning til stell og pleie av byens forvaltere av vårt arvede fellesgods.

Fordi nordmenn generelt og selv osloborgere spesielt har en syltynn urban tradisjon på alle områder, så er Bygdøy-og Ekeberg-skogene forsømt tema og interessefelt både hos oss velgere og våre folkevalgte. Vi elsker Nordmarka og ellers fjell og vidde og urmark i det ganske land. Vi drar til  hytter langs kysten og til fjells. Vi har plass nok – fiskere og bønder som vi er i utgangspunktet.

Men for alle som ønsker – som i NewYork, som i London, Berlin  og Paris – å komme oss på tur i sivilisert og stille skog innenfor storbyen – vi har ikke vært oss bevisst at dette er en form for grønn glede, frisk luft, ryddet sti og vernede trær og striglet buskvekst som krever forsvar,bevaring og offentlig pleie. Opp mot norske nordmenns evige trang til villmark og vidde utenfor urbane strøk, fra nord til sør.  

Christian Ringnes skal ha takk for at han provoserer og utfordrer oss til å ta stilling til viktige verdier. Det skal han ha! 

Det også!

Nå er det høysesong for oss i foredrags-industrien.  Det er nå de henvender seg til oss som driver med denslags. Det gjelder å ha programmet klart for høst-semesteret. Så her strømmer det på med forespørseler fra organisasjoner og foreninger om å reise både hist og pist., i øst og i vest.

Siden man befinner seg i Den Tredje Alder er man i en divisjon med andre godt voksne som  ønskes velkommen for både en billig penge (  vi har jo ikke annet å gjøre!) og på dagtid (  avgåtte som vi er ) og med velgjørende og idealistisk interesser siden vi ikke har yrkesforpliktelser og inntekter å tenke på ( liksom??)

Så nå ber de oss komme langt ut i november og sandelig idag også i februar 2012! selv har jeg levet et liv hvor jeg smertelig har måtte lære at mye kan skje. Et fingerknips så er alt dramatisk endret.  Så det å planlegge for mer enn noen uker fremover er underlige greier for meg. Og alder tatt i betraktning så kommenterer man muntert  om at man må ta forbehold om at man lever på det aktuelle tidspunkt der fremme i tiden!

Som kinodame hadde vi i Oslo Kinematografer programmering for film med en bindende forretningsavtaler med leverandør/distributør om kun 1 uke for hver tittel slik at hvis en film hadde sviktet totalt, kunne man først etter 1 uke flytte filmen i mindre kino eller ta den helt av. En slik horisont for produksjon og kinodrift har gått så inn i blodet på meg at jeg aldri helt kan regne med å ha kontroll over butikk og inntekter mer enn nettopp 1 uke om gangen. Langstidsplanlegging er for operasjefer og gedigne konsertarrangører som har avtaler med kunstnere årevis i forkant. Ikke for meg som følgelig planlegger med yrkesskaden med småkorte intervaller selv som avgått og nå skrivedame og foredragsholder.

I min bekjentskapskrets hvor de fleste er i Den Tredje Alder, gir de fleste uttrykk for frihet og glede over å kunne planlegge dagen og året helt etter eget ønske og egne lyster. Endelig – for de har hatt store forpliktelser i yrkessammenheng og hengt i stroppen som samfunnsborgere og engasjerte mennesker. De har alle tatt sine tak i åresvis.

Nå er de avgått og nyter nettopp å være det med den frihet det innebærer. Riktignok har de storartet kontakt og  gjør enda mer storartet innsats for barn og barnebarn. De henter og bringer, tar seg av i tide og utide.

Selv holder jeg det gående som foredragsholder, blogger, styreformann. Jeg har kontor hvor jeg hver ukedag setter meg til for å administrere en  form for yrkesliv. Riktignok hiver jeg alt jeg har i hendene hvis barn og barnebarn trenger til meg.  Men det gjør de nå ikke så meget lengre. De vokser til, og det gjør jeg også, –  slik at å ta seg av de aller minste, er jeg ikke lengre så god til.

Så hvorfor ikke si takk til alle som ønsker meg i foredragssammenheng? Jeg gjør nå også det, men innimellom lurer jeg på hvorfor.

For det første hender det at man blir avspist med smuler og glansbilder. Jeg bruker timer på innsatsen, men får sølle tusenlapper betalt. Vel – her går en linje mellom å være forretningsmessig smart og ta seg betalt og å være sympatisk. For ikke å snakke om etterspurt!  For de foreninger og organisasjoner som henvender seg har jo ikke store budgett for denslags – ideelle og frivillige som de er. Dessuten får man innimellom en følelse av å bli tatt som en selvfølge, at jeg burde ta til takke, avgått som jeg er. Jeg har jo pensjon!

Nå er det nok slik at jeg trives med å ha noe å gjøre, å være etterspurt. Jeg er småredd for å bli glemt og at det blir helt stille rundt meg. Men mest av alt kjenner jeg stor glede av å stå på talerstoler og mene av hjertens lyst, kjenne på at forsamlingen er med, få respons og tilbake-takk. Som samfunnsengasjert og politisk interessert borger ligger det fortsatt et eget dren i meg til å si ifra, provosere, reagere.

Ute skinner mai-solen. Hjemmet mitt har bøker og piano, DVD og CD, balkongen er god å sitte på og den lille hageflekken trenger grønne fingre. Byen min har uendelig mye å by på. Landet mitt inviterer til festivaler og festspill. Filmer og teater frister. Min vidunderlige lille Fiat står klar. Hvorfor i all verden koser jeg meg ikke mer og nyter dagen og tilværelsen og bare lar det stå til? Det kunne også være på tide å bli mer økonomisk ansvarlig, studere pristilbud og se hvor og når det vil lønne seg å kjøpe ditt og datt billigere? Ta honnørbillett på trikken for å handle billligere på andre siden av byen og under timen gjøre innkjøp slik at man tok retur på samme billett? Sunn og økologisk mat skulle man kunne utnytte bedre, lage retter fra grunnen, spise rotfrukter og drikke mer vann, planlegge hverdagen mer ansvarlig og bevisst – skulle man.

Nei – nå får det være nok med selvpisking og grublerier. Leste nettopp om kommunale badeanlegg som blir stengt for allmennheten fordi private arrangement skal finne sted og som betaler godt for seg!  Dette må jeg mene noe om. Og nettopp ringte de fra Nesodden for å hyre meg inn 24. november for foredrag kl. 11!  Jeg takket med jubel!

Jeg har vokst opp i min mors blomsterhandel. Der har jeg lært alt og det meste om å drive butikk. Hvis ikke varen ble levert nøyaktig til avtalt tid – en bukett til kr. 50,- så visste vi at vi kunne miste den kunden. Hver kunde var for oss vårt levebrød. Vi var livredde for å miste kunder, så moren min holdt hva butikken hadde lovet. Buketten kom på timen.

Hvis så om kvelden en kunde ringte hjem og  sa at blomstene til 50,- kr.  hadde vissnet, så gikk mamma opp i forretningen, lagde en ny bukett og gikk med den som erstatning.  For ikke å miste kunden.

Det var dengang da.

Nå har jeg kjøpt en seng til 40 000,- kr. En voldsom avgjørelse, forøvrig, som jeg hadde brukt flere år på å ta. Men en vakker lørdag slo jeg til og inngikk en handelsavtale. Men det  tar tid fra handel til levering. Denne uken skulle sengen kunne komme hjem, så jeg ringte butikken ved ukestart for å spørre om hvilken dag.  Det er litt tuslete å ligge ensom i en smal enkelseng midt på gulvet i påvente av generøs stor variant, så jeg tilbringer natten på gjesteværelset for liksom å bo på hotell, likegodt. Ikke at jeg vil sutre og klage i mitt vakre velvære, men for å berette om utålmodig lengsel etter en til de grader dyr og deilig luksus jeg har investert i mot slutten av et voksenliv – en eiegod seng å sove i. 

Jeg må tillegge at jeg stadig har tunge tanker om hva jeg kan bruke av penger på meg selv.  Jeg har aldri ligget så dyrt, jeg, og livet i all alene-het kunne sikkert finansielt gå til veldedige formål til trengende både her og der. Men valget er tatt, sengen er bestilt, og nå har ukene gått. Jeg vil ha min luksus-seng!

Damen på telefonen som glad hørte det var meg, forsikret meg om at jo da – sengen var unnerveis.  Jeg mente det var jo avtalen, men mitt spørsmål gjaldt vilken dag slik at jeg både skulle stå klar ved ankomst og innrede soverum, fest-kle det brede og vakre møbel med ditto brede og vakre kledebon.

Nei, se det kunne damen i butikken ikke si meg. Det hadde  seg slik at sengefirma hadde satt ut den tjenesten til et transportfirma. De hadde fått beskjed, men det var nå ikke sengebutikkens ansvar, men kjørefirmaet. En seng til 40 000,- kroner var for meg en STOR handel, masse penger, og jeg forventet nå  å få vite når en handel til 40 000,- kroner ville bli innfridd.

Jeg fikk vite at det kunne hun ikke si. Det var slik det var!!! ( Ikke ta den mot meg! )   Jeg måtte bare ta det med ro og vise tålmodighet. Og ikke heller klage til henne for hun var bare ansatt, hun.

Så nå sitter jeg her og tenker på moren min og den service hun gjennom hele sitt butikkliv ydet sine kunder fra sin blomsterhandel. Moren min tok  ikke ferie, for tenke seg til – kundene kunne både føde barn og dø og gifte seg midt på sommeren hvor de ønsket blomster til begivenheten. Da måtte moren min passe på  at alt ble levert slik faste kunder alltid ønsket det. Faste kunder var faste inntekter. Og vår lille familie kunne ikke bruke penger ut før vi hadde fått penger inn.

Jeg har lært kundeservice gjennom morsmelken. Når jeg nå etter 6 uker fortsatt ikke har fått hjem en kjøpt seng til 40 000,- kroner og heller ikke aner hvilken dag den vil ankomme, så sender jeg en vemodig hilsen opp til moren min – hvor kan hun høre Mozart spille og se blomstene blomstre og ligge i bred og vakker himmelseng.

Tålmodighet er en dyd – service er en fryd. Alle salgsdamer bak alle disker – skjerp dere!!!

Boken til Elin Ørjasæter  heter DET GLADE VANNVIDDD. Jeg har grunnet på tittelen og skjønner ikke helt hva som er så vanvittig.  Gleden derimot!  Boken strutter av energi og kloke observasjoner. For meg som  skrivedame  (  les blogger! ) og en nybegynner på sosiale media, har boken for meg blitt en inspirasjon.

Når jeg holder min årlige hilsen til Årsmøtet i Seniornett denne uken, vil jeg referere til Elin Ørjasæters betraktninger om twitter-planeten – et sted hvor altså jeg befinner meg i all beskjedenhet.  Hun er  ikke bare «dronning på haugen»  i kraft av profesjonelt å beherske både form og innhold, men viktig for meg – hun har dypdykket i problematikken og sett viktige menneskelige og samfunnspolitiske sider ved å twitre.

Vi i Den Tredje Alder er komfortable med våre tradisjonelle måter å kommunisere på. Vi har skrevet brev, lagt dem i konvolutt, satt på frimerke og lagt brev i postkasse. Vi har ytret oss på talerstoler der og da. Vi har skrevet innlegg i aviser. Vi har deltatt i debatt og har erfart og lært oss til konsenkvens og ansvar for ytringer,   og   vi har forholdt oss til reaksoner og tilbakemeldinger og debatt fra mennesker med tilhørighet til samme koder, samme fora og samme kultur.

Å delta i den globale nye teknologi på internett med meninger og ytringer, med en stemme og eventuelt et ansikt på alle de sosiale media som facebook, twitter og blogg – se det krever for alle oss i Den Tredje Alder en overgang og trening og mening i å ytre oss fra vår  tradisjonelle måte til alt dette skremmende og forlokkende nye. For oss er det et  gedigent  kvantesprang. Ikke så meget i teknisk, praktisk utfordring som en mental og nærmest eksistensiell prøving, overvinning og refleksjon.

Hvem vil vi være på Facebook. HVordan vil vi profilere oss på Twitter. Hva skal vår blogg ha for innhold og karakter.

Vi holder tilbake for innsyn på våre private arenaer.  Vi finner våre egne banaliteter og hverdagsligheter som akkurat det og derfor uinteressante for andre enn oss selv ( og knapt nok det.) Vi blir generte og ubekvemme med utlevering av det helt private.

Å ballansere mellom det personlige og det private er en treningssak. Ytringer på de nye kanaler og deltagelse i fellesrommet på Facebook og Twitter, kommunikasjon på nettet mot alle og enhver eller mellom «followers» er ikke umiddelbart naturlig for oss veldig voksne. Ikke bare rent teknisk eller kommunikasjonsmessig med antall tegn og rett kodespråk – men følgelig mentalt, personlig og ærlig. Slik vil jeg fremstå – dette er meg.

Terskelen for hvordan vi vil ytre oss, hvor meget vi vil gi av oss selv, – her er det for den enkelte en utfordring og en utvikling  som vi verken kan undervudere eller overvurdere.

Elin Ørjasæter gir kloke refleksjoner og  råd og dåd i boken  sin ; DET GLADE VANVIDD.  Nå handler boken om alt annet også, men sandelig er den tankevekkende hva gjelder å twitre, ja!

Løp og kjøp, les og lær.

Dette har lite med film å gjøre, skjønt det nærmer seg festival i Cannes og derfor poenget med jordbær.

Morgenfrokost i hjemmet består av yogurt, korn og bær. Pluss kaffe fra patron og juice – bare så det er nevnt. I helgen hadde jeg på impuls handlet en liten plast-eske-sak med de vakreste jordbær som CCVest hadde punktmarkert ved inngangen og som var fristende vakre, feilfrie, like og visstnok billige. Egentlig er jeg blitt avhengig av blåbær som er store og smakfulle og ekte. ( tror jeg. ) Men nå grep jeg også til jordbærene.

Dumme meg. Jordbærene er som silikon. De smaker silikon. De ligner silikon ( ??) og er kjemisk  både i form og innhold. Beviset på dette falskneri er busten!  Den er grønn – skulle nå bare mangle – men konsistensen på grønnsværet er underlig. Kjennes rart i starten og enda værre – busten sitter fast!  Den glipper ikke slik som ekte og modne jordbær-bust skal med letthet knipes glatt av. Man må bruke redskap for å rense jordbær! De er ikke søte, ikke sure, ingen ting – bare som smak av tapet. Sånn er det når man går etter utseende.

Mimrestunden oppstod idag ved frokostbrettet. Vi som vokste opp under en hel verdenskrig, vi som knapt hadde skrellet en appelsin eller smakt en banan før vi ble voksne, vi måtte under oppveksten holde oss til norsk hagefrukt, grønnsaker og norsk bærsesong. Pluss kålrot som variant til gulrot. Å være norsk er å ha ÅRSTIDER som kjemi, i sjel og kropp og sinn. Kosthold og klær, fritid og sport – natur og fauna – det er en tid for det ene og en tid for det annet. Det gir forankring og tradisjon – mener nå vi.

Men det var før og ikke nå.  Jeg er selv en sviker, som nevnt, med blåbær til frokost hele vinteren. Men jordbær  – aldri mer! Der gå nå grensen. Gudene vet hvor de kommer fra forøvrig? Antagelig fra fryse-kjøle-lageret hos importøren hvor de har ligget i måneder og år, for alt vi vet. Så plutselig like før våre hjemlige norske er på markedet, kommer ellers alle jordbær fra Belgia!!!!  Kan noen fortelle meg hvorfor ALLTID Belgia?  Hvorfor ikke Nederland, Tyskland eller Spania?

I 25 år som kinodame reiste jeg i skjønne måned mai til filmfestivalen i Cannes. Jordbærene til frokosten imorges fikk meg til å mimre om det også. For det sitter i kroppen etter alle disse årene en lengsel etter nok engang å oppleve det ufattelige sirkus, det glitrende og spennende og vakre sted ved Middelhavet  – i tillegg til det høydepunkt i yrkeslivet som var selve møtet med filmbransjen, alle filmene, stjernene og personene.

Mellom slagene og som pustehull lunsj og middag med melon og skinke, asparges og ost, rose-vin fra distriktet , men alltid jordbær, modne og ekte ! Markjordbær og til og med! De smakte på et vis fransk.

 Jordbær er for meg blitt symbol på sommer.  Jordbærene i Cannes i mai var sommer. Som luksus og overflod for en besøkende fra det kalde nord hvor denslags røde fristelser fra friluft og natur  ( og ikke fra glasshus)  var først å kunne kjøpe her hjemme når sol og lys og varme hadde modnet dem frem i juni. Norske jordbær er verdens beste jordbær, men når man befinner seg ved Rivieraen under palmer og i glitterstas, på oppdrag og alt betalt – da er stedets jordbær  den ultimate nytelse.

 Jeg hyller årstider her nord. Men det merkunderlige er at faste reisemål og steder ellers på jord vi har besøkt ,har  satt seg i mimre-boken og i sjelen som sanseinntrykk av mat, av smak, av lukt og lyd.. Som kan komme plutselig opp som melankoli eller lengsel når tidspunktet nærmer seg for måneden man dro. Eller når disken hjemme eller tilbuds-stabelen på kjøpesentret kan tilby en variant – for eksempel  jordbær.

Forøvrig  må man ALDRI ta med pølsen hjem fra Ungarn, osten fra Toscana, flasken fra Tyrkia. Hjemme er det feil, det går galt. Det blir trist -glem det.

Nei – la oss fastholde  den ekte sesong-norske hjemlige nytelse. La oss slå oss løs med kålroten i påvente av jordbær fra Lier ved Drammen. Men hvis man er så heldig at man befinner seg i Provence i mai – uansett oppdrag eller begrunnelse –  ta gjerne en dessert med de røde fristelser. Da er man i pakt med tid og sted, der og da.