SVENSKA FLAGGAN’S DAG – HVORFOR FÅR DE DET IKKE TIL?

 Jeg feiret 6.juni – Sveriges nasjonaldag – foran TV. Siden jeg har en blå-gul rand i ryggen – Moræus er svensk navn  – og jeg er sterkt knyttet til den del av slekten, så har jeg et evig kjærlighetsforhold til broderfolket i øst.

Egentlig har jeg to fedreland. Derfor leser jeg daglig svenske aviser ( på nettet! ) og følger med i alt som skjer både i politikk og kultur – og gjerne sport. ( husk den rampete  «olympiske» regel om at vitsen ikke er å vinne, men å hindre svenskene i å delta!) Sverige’s nasjonaldag er derfor en bitteliten begivenhet for meg, og jeg benket meg i gråværet for å følge feiringen. 

De var heldige med været – det skal de ha. Den blå-gule flaggan vaiet i vinden, og slott og Skansen og desentralisert kongepar-besøk ( mest blandt eldre og ufarlige,)   ble gjennomført med velregistrert glans. Det hele ble så avsluttet med drill-korps i fulle pontifikalier utenfor det gedigne Stockholm Slott. De kongelige gjester fra taffelet var samlet på balkong og trapp for å høre trommer og trompeter. Typisk nok var drill-korpset dønn-stiv opptreden uten paradering, bare  imponerende musikk og hvirvler i 15 rojale minutter. Som avslutning trådde monarken frem på grusen og hilste dirigent med rett frem militær presisjon. Kamera gikk deretter rett opp mot slottets enorme stenfasader som  kald og korrekt bakgrunn for ettertekster. Ingen kamera-lek med alle gjester og venner og familie som priviligert hadde fått feiret nasjonaldagen på storartet, tradisjonelt, kongelig vis på det gedigne svenske palass i hovedstaden.  Og som kunne bibringe ut til oss og det svenske folk der hjemme alminnelig menneskelig varme dem imellom og glad fellesskap omkring drill og lys sommerkveld.

Vår 17.mai-feiring kan  avleses på norsk NRK som hele dagen markerer nasjonaldagen på begge kanaler. Svensk riksTV hadde avsatt minimalt med tid og program. Typisk – selv det får de ikke til!  På beste kveldstid skulle de ta det igjen, da, med Gripsholm og Gustav Vasa og Herman Linquist og 4 historisk-kledde sangere som sang madrigaler av både dette og hint..  En hel time i strålende sol,vind og vær var 5 mennesker samlet på gresset til samtale om tema;»  Nasjonaldagen og hvorfor og hvorfor ikke.»  Historikeren Herman Lindquist reddet kvelden . Han tenkte høyt for samtlige med sin uhorvelige kunnskap og særdeles muntlige form. Men selv han hadde pustebesvær med å ustoppelig forklare for alle seere og deltagere og seg selv viktigheten ( les nødvendigheten ) av å feire Sveriges fødselsdag.

Selv ble jeg stolt og oppmuntret over at de stadig trakk frem 17.mai-feiringen vår. En utsendt medarbeider hadde da også samlet opp  en reportasje fra Karl Johansgate med flotte bunadskledde voksne som helt naturlig strålte over dagen og begivenheten.   I TV-programmet sang deretter Arja Saijonmaa  sin nasjonalsang på finsk og berettet om hvor tungt og seriøst og dypt alvorlig finnene markerer sin frigjøringsdag. Ikke mye morro der i gården, nei.

Samtalen ble mer og mer preget av selvransakelse. Det viste seg da også å være typisk svensk, det å ikke kunne fra hjertet bare glede seg og være stolte. De bedrev selvpisking, og da en skuespiller/komiker blandt gjestene fremførte en fersk tale for dagen og tok ibruk ironien og skadefryden – ble det ganske smertefullt å følge programmet. Skjønt alle  fikk svenske flagg utlevert tilslutt, ble servert jordbær-terte med krem, og dermed gledet man seg til Midtsommerfeiringen – som svenskene forøvrig er mestere i !!  

 Kongehuset har sin primære plass i en nasjons feiring av seg selv. Hos oss er det den lykkelige kombinasjon av det det uendelige tog av barn opp mot det kongelige slott med hilsen og jubel mot familien på balkongen som er hele nøkkelen til forståelse av 17.mai. I hver grend og bygd og by går barnetog,  men uansett hvor så marsjen går, og flaggborg og korps smeller løs – det er som om alles mål og mening er  familien på slottsbalkongen i Oslo.

I Sverige får de heller ikke til dette med kongehus for tiden. Riktignok lyser svenske øyne av hjertelig fryd og gammen opp mot kronprinsessen og hennes Daniel. Mediabildet holdt seg trofast mot de to unge håpefulle. Og alle forsøkte krampaktig å unngå tanke og ord om siste dagers skandaleoppslag om majesteten.  Stakkars konge og folk – på en slik dag!   Stive og strunkne som opptrekksmaskiner, gjennomførte begge parter løpet med planlagt og gjennomført regi.

Når vi ser vår kong Harald enten han tar imot gjester eller står på idrettstribunen eller inspiserer soldater i uniform – han har en dypt menneskelig fremtreden med slentrende autoritet både i ganglag og kroppsspråk.  Vi ser hans alder, men ikke minst hans gode smil og nesten ertende glimt i øyet. Han har en kombinasjon av verdighet og alminnelighet i sin fremtreden som gjør han til en av oss, selv opphøyet, selv med avstand der oppe på belkongen eller på deen røde løper.

Svenskekongen får ikke det til. Pen i tøyet, pen på håret, rak i ryggen – med aldri med varme øyne og helt ekte smil – synes nå vi.

Svenskene er 4 ganger så store som oss og 4 ganger ( minst ) dyktigere enn oss. De slår oss på oppløpssiden i det meste, systematiske og organiserte og disiplinerte som de er. Vi fomler oss frem til lykke og hell. Derfor får vi da også til  en jubel-nasjonal-feiring av oss selv og folk og fedreland og konge med på 17.mai. Der er vi best!!!

Broderfolket i øst kan bare glemme det  der. Ta Allsang på Skansen, syng Evert Taube og slå dere løs i Midtsommernatten og husk krepselaget i august.

Lykke til!