Twitter meg her – twitter meg der.

Boken til Elin Ørjasæter  heter DET GLADE VANNVIDDD. Jeg har grunnet på tittelen og skjønner ikke helt hva som er så vanvittig.  Gleden derimot!  Boken strutter av energi og kloke observasjoner. For meg som  skrivedame  (  les blogger! ) og en nybegynner på sosiale media, har boken for meg blitt en inspirasjon.

Når jeg holder min årlige hilsen til Årsmøtet i Seniornett denne uken, vil jeg referere til Elin Ørjasæters betraktninger om twitter-planeten – et sted hvor altså jeg befinner meg i all beskjedenhet.  Hun er  ikke bare «dronning på haugen»  i kraft av profesjonelt å beherske både form og innhold, men viktig for meg – hun har dypdykket i problematikken og sett viktige menneskelige og samfunnspolitiske sider ved å twitre.

Vi i Den Tredje Alder er komfortable med våre tradisjonelle måter å kommunisere på. Vi har skrevet brev, lagt dem i konvolutt, satt på frimerke og lagt brev i postkasse. Vi har ytret oss på talerstoler der og da. Vi har skrevet innlegg i aviser. Vi har deltatt i debatt og har erfart og lært oss til konsenkvens og ansvar for ytringer,   og   vi har forholdt oss til reaksoner og tilbakemeldinger og debatt fra mennesker med tilhørighet til samme koder, samme fora og samme kultur.

Å delta i den globale nye teknologi på internett med meninger og ytringer, med en stemme og eventuelt et ansikt på alle de sosiale media som facebook, twitter og blogg – se det krever for alle oss i Den Tredje Alder en overgang og trening og mening i å ytre oss fra vår  tradisjonelle måte til alt dette skremmende og forlokkende nye. For oss er det et  gedigent  kvantesprang. Ikke så meget i teknisk, praktisk utfordring som en mental og nærmest eksistensiell prøving, overvinning og refleksjon.

Hvem vil vi være på Facebook. HVordan vil vi profilere oss på Twitter. Hva skal vår blogg ha for innhold og karakter.

Vi holder tilbake for innsyn på våre private arenaer.  Vi finner våre egne banaliteter og hverdagsligheter som akkurat det og derfor uinteressante for andre enn oss selv ( og knapt nok det.) Vi blir generte og ubekvemme med utlevering av det helt private.

Å ballansere mellom det personlige og det private er en treningssak. Ytringer på de nye kanaler og deltagelse i fellesrommet på Facebook og Twitter, kommunikasjon på nettet mot alle og enhver eller mellom «followers» er ikke umiddelbart naturlig for oss veldig voksne. Ikke bare rent teknisk eller kommunikasjonsmessig med antall tegn og rett kodespråk – men følgelig mentalt, personlig og ærlig. Slik vil jeg fremstå – dette er meg.

Terskelen for hvordan vi vil ytre oss, hvor meget vi vil gi av oss selv, – her er det for den enkelte en utfordring og en utvikling  som vi verken kan undervudere eller overvurdere.

Elin Ørjasæter gir kloke refleksjoner og  råd og dåd i boken  sin ; DET GLADE VANVIDD.  Nå handler boken om alt annet også, men sandelig er den tankevekkende hva gjelder å twitre, ja!

Løp og kjøp, les og lær.