Nå er det høysesong for oss i foredrags-industrien. Det er nå de henvender seg til oss som driver med denslags. Det gjelder å ha programmet klart for høst-semesteret. Så her strømmer det på med forespørseler fra organisasjoner og foreninger om å reise både hist og pist., i øst og i vest.
Siden man befinner seg i Den Tredje Alder er man i en divisjon med andre godt voksne som ønskes velkommen for både en billig penge ( vi har jo ikke annet å gjøre!) og på dagtid ( avgåtte som vi er ) og med velgjørende og idealistisk interesser siden vi ikke har yrkesforpliktelser og inntekter å tenke på ( liksom??)
Så nå ber de oss komme langt ut i november og sandelig idag også i februar 2012! selv har jeg levet et liv hvor jeg smertelig har måtte lære at mye kan skje. Et fingerknips så er alt dramatisk endret. Så det å planlegge for mer enn noen uker fremover er underlige greier for meg. Og alder tatt i betraktning så kommenterer man muntert om at man må ta forbehold om at man lever på det aktuelle tidspunkt der fremme i tiden!
Som kinodame hadde vi i Oslo Kinematografer programmering for film med en bindende forretningsavtaler med leverandør/distributør om kun 1 uke for hver tittel slik at hvis en film hadde sviktet totalt, kunne man først etter 1 uke flytte filmen i mindre kino eller ta den helt av. En slik horisont for produksjon og kinodrift har gått så inn i blodet på meg at jeg aldri helt kan regne med å ha kontroll over butikk og inntekter mer enn nettopp 1 uke om gangen. Langstidsplanlegging er for operasjefer og gedigne konsertarrangører som har avtaler med kunstnere årevis i forkant. Ikke for meg som følgelig planlegger med yrkesskaden med småkorte intervaller selv som avgått og nå skrivedame og foredragsholder.
I min bekjentskapskrets hvor de fleste er i Den Tredje Alder, gir de fleste uttrykk for frihet og glede over å kunne planlegge dagen og året helt etter eget ønske og egne lyster. Endelig – for de har hatt store forpliktelser i yrkessammenheng og hengt i stroppen som samfunnsborgere og engasjerte mennesker. De har alle tatt sine tak i åresvis.
Nå er de avgått og nyter nettopp å være det med den frihet det innebærer. Riktignok har de storartet kontakt og gjør enda mer storartet innsats for barn og barnebarn. De henter og bringer, tar seg av i tide og utide.
Selv holder jeg det gående som foredragsholder, blogger, styreformann. Jeg har kontor hvor jeg hver ukedag setter meg til for å administrere en form for yrkesliv. Riktignok hiver jeg alt jeg har i hendene hvis barn og barnebarn trenger til meg. Men det gjør de nå ikke så meget lengre. De vokser til, og det gjør jeg også, – slik at å ta seg av de aller minste, er jeg ikke lengre så god til.
Så hvorfor ikke si takk til alle som ønsker meg i foredragssammenheng? Jeg gjør nå også det, men innimellom lurer jeg på hvorfor.
For det første hender det at man blir avspist med smuler og glansbilder. Jeg bruker timer på innsatsen, men får sølle tusenlapper betalt. Vel – her går en linje mellom å være forretningsmessig smart og ta seg betalt og å være sympatisk. For ikke å snakke om etterspurt! For de foreninger og organisasjoner som henvender seg har jo ikke store budgett for denslags – ideelle og frivillige som de er. Dessuten får man innimellom en følelse av å bli tatt som en selvfølge, at jeg burde ta til takke, avgått som jeg er. Jeg har jo pensjon!
Nå er det nok slik at jeg trives med å ha noe å gjøre, å være etterspurt. Jeg er småredd for å bli glemt og at det blir helt stille rundt meg. Men mest av alt kjenner jeg stor glede av å stå på talerstoler og mene av hjertens lyst, kjenne på at forsamlingen er med, få respons og tilbake-takk. Som samfunnsengasjert og politisk interessert borger ligger det fortsatt et eget dren i meg til å si ifra, provosere, reagere.
Ute skinner mai-solen. Hjemmet mitt har bøker og piano, DVD og CD, balkongen er god å sitte på og den lille hageflekken trenger grønne fingre. Byen min har uendelig mye å by på. Landet mitt inviterer til festivaler og festspill. Filmer og teater frister. Min vidunderlige lille Fiat står klar. Hvorfor i all verden koser jeg meg ikke mer og nyter dagen og tilværelsen og bare lar det stå til? Det kunne også være på tide å bli mer økonomisk ansvarlig, studere pristilbud og se hvor og når det vil lønne seg å kjøpe ditt og datt billigere? Ta honnørbillett på trikken for å handle billligere på andre siden av byen og under timen gjøre innkjøp slik at man tok retur på samme billett? Sunn og økologisk mat skulle man kunne utnytte bedre, lage retter fra grunnen, spise rotfrukter og drikke mer vann, planlegge hverdagen mer ansvarlig og bevisst – skulle man.
Nei – nå får det være nok med selvpisking og grublerier. Leste nettopp om kommunale badeanlegg som blir stengt for allmennheten fordi private arrangement skal finne sted og som betaler godt for seg! Dette må jeg mene noe om. Og nettopp ringte de fra Nesodden for å hyre meg inn 24. november for foredrag kl. 11! Jeg takket med jubel!