De ringer og ber meg sette av kvelden. De vil ha meg som gjest i TV. De smigrer meg ved å si jeg er så etterlengtet, at jeg har kunnskap og er klar i tale. Jeg sier ja – selvsagt! Hvordan kan man motstå slikt?
Nå har jeg som en Jeanne d’Arc på vei til bålet, en kampsak om at det er viktig for sivilisasjonen og samfunnet at også noen av oss i Den Tredje Alder har en stemme, et ansikt, mener og argumenterer ut i fellesrommet. Derfor har jeg skrevet 4 bøker, derfor er jeg på Facebook og Twitter og har nå ny tittel – BLOGGER. Da er det liksom en plikt da, å si ja takk til TV-opptreden.
I virkeligheten er jeg redd for å bli glemt og være helt utenfor det pulserende, produktive liv. Jeg har ennå ikke helt vendt meg til å ikke gå på en ordentlig arbeidsplass. Skjønt jeg jo har mitt kontor og en-mannsfirma som jeg går til hver dag. Og mine skriverier bringer en sølle inntekter som igjen basserer seg på foredrag og sosiale medier slik at man er igang. Så når TV ringer, må jeg si ja også fordi det er ledd i selvforståelse, ledd i produksjonen av meg selv som firma.
Men det er jo også eksibisjonismen og selvopptatthet ute og går , tenker jeg på en grå regnværsdag. Man liker oppmerksomhet – rett og slett. Det skjer noe omkring en selv – selvsagt sier man ja! Dessuten er jo dagen ledig, må vite!
Så dermed kom kvelden – med avtale om å stille til sminke i god tid. Med meget lang fartstid som TV-gjest både i seriøs sammenheng, men også i lettere underholdningsprogram, både grytidlig om morgenen som sent om kvelden, så vet jeg at oppmøtet for sminke foran sending er omvendt proporsjonal med status. Jo mer statsminister du er, jo mindre ventetid for sminke. Ministre kommer i siste minutter og slipper å sitte i «green room» og tørrprate.
Avsatt tid for forskjønnelse har mye med alder å gjøre også. Man skulle tro at har man et aldersspreget og slitent ansikt – jo lengre tid er avsatt for deg til denslags. Men nei – da har sminkørene antagelig gitt deg opp, og du forbruker deres kompetanse veldig kortvarig. Derimot brukes uendelig god omsorg og pleie av skjønnheter i ung alder. Jeg kunne nevne i fleng, men skal ikke la meg friste til å øke deres struttende selvfølelse. TV-sminkører synes alltid det er smigrende for dem og faget å dypdykke i skinnende, vakre og unge kjendiser. Håret blir både krøllet og luftet og lakket og striglet. For egen del er antagelig håret helt oppgitt – kort og hvitt og slett som det er. Greit – liksom.
Noen sminke-mennesker gjør deg om til en fullrigger mitt i fjeset. Noen er så tunglabbet og generøse med alt og det meste at du steiler ved synet av deg selv når de er ferdig med deg. Nå har jeg lært at det gjelder å si ifra ved starten om – takk – bare fjern den sinte linjen mellom øynene, gjør meg mild ( om mulig !) og få blikket til å skinne! Ingen rød trut-munn!
Et underholdningsprogram har et vertskap. Men det er ikke vertskapet du snakker med på telefon og ved planlegging av deg og ditt. De har en stab rundt seg som du møter og som du har lange samtaler med om tema og hvorfor og all din energi for saken. Det er da du tror du er viktig og kan bidra. Så når du så omsider er ferdigsminket og sitter i » green room», blir servert drikke, frukt og aviser og noen ganger ordentlig mat, følger TV fra flatskjermen og oppladning – ja da kommer omsider programverten – ferdigsminket og meget yngre – setter seg ned og er hjertelig nær og genrøs med hvor flott at du kom og at du er så velkommen og helt nødvendig. Vertskapet har blitt informert. De kan leksen. Og du tror sandelig også at dere har god tid sammen under sending. Du begynner å glede deg. Du er klar.
Men først kommer mikrofon-personen som lar deg få enten rundt hodet med en dubbeditt foran munnen eller en mygg på jaggeslaget og ledning liksom skjult ned i en boks på baken. Så kommer sminken med en pudderkvast for at du ikke skal skinne av varmen fra lyskasterne. Så kommer i beste fall produsenten ( det er personen med makten, som bestemmer!) og hilser deg i farten, og endelig den person som skal geleide deg inn, gi deg løypen mot podiet og det siste klapp om ferdig gå!
Så sitter du der på direkten. Foran deg er et fruktfat som aldri noen forsyner seg av. Det er meningen. Ofte er sittegruppen ubehagelig med stoler som drar deg ned, ikke retter deg opp. Kombinasjonen av at du skal ha øyekontakt med verten samtidig med et publikum og kamera, kan gjøre deg kroppslig bortkommen. Men vi som har trening, kjenner straks hvilke knep vi skal bruke både i forhold til sittestilling og blikk og konsentrasjon.
Alltid – alltid blir det for knapp tid! Du blir avbrutt, du blir signalisert til, du kjenner fort at nå er du nok. Jeg har aldri opplevd det motsatte – at vertskapet virkelig gir deg hva som ble lovet – god tid til grundig snakk. Ofte ser du at verten foran deg ser ned i papirene sine mens dere holder samtalen gående. Der ligger en skjult agenda for vinklinger og lurespørssmål. En trenet gjest lar seg ikke vippe av pinden for slike snubletråer, men en nybegynner kan lett bli smånervøs av slikt. Og dermed et dårligere program!! Det burde man ha tenkt på.
Så er festen over for egen del. Man klappes ut og avsted. I bakrummet utenfor kamera står han som skal ta av deg mikrofonen og ellers noen som sier – Det gikk så bra, så. Selv kjenner du alltid deg snytt for tid, skuffet over alt det kloke og gjennomtenkte du ikke fikk sagt. Du glemmer å gå til sminkerommet for å få av deg maling og lakk i fjeset slik at du omsider kommer deg hjem for å bruke kost og vask, se deg selv i speilet i skrapet hverdag og nedtur.
Det har hendt at SMS-ene bringer gode ord om at man har vært SÅ god. Da hjelper det. Men selv tør man aldri laste seg inn for å se seg selv i reprise. I likhet med Hasse Alfredsson lever man evig på en feighet i den sammengheng. Han turde aldri verken se eller høre seg selv. Det er to av oss!
Gjort er gjort – nok engang. Man har vært på TV! Hva holder man på med?
Thank you very much for information! I found this data quite some time, but I did not see a credible source