Forfatter: Ingeborg

Jeg har vokst opp i min mors blomsterhandel. Der har jeg lært alt og det meste om å drive butikk. Hvis ikke varen ble levert nøyaktig til avtalt tid – en bukett til kr. 50,- så visste vi at vi kunne miste den kunden. Hver kunde var for oss vårt levebrød. Vi var livredde for å miste kunder, så moren min holdt hva butikken hadde lovet. Buketten kom på timen.

Hvis så om kvelden en kunde ringte hjem og  sa at blomstene til 50,- kr.  hadde vissnet, så gikk mamma opp i forretningen, lagde en ny bukett og gikk med den som erstatning.  For ikke å miste kunden.

Det var dengang da.

Nå har jeg kjøpt en seng til 40 000,- kr. En voldsom avgjørelse, forøvrig, som jeg hadde brukt flere år på å ta. Men en vakker lørdag slo jeg til og inngikk en handelsavtale. Men det  tar tid fra handel til levering. Denne uken skulle sengen kunne komme hjem, så jeg ringte butikken ved ukestart for å spørre om hvilken dag.  Det er litt tuslete å ligge ensom i en smal enkelseng midt på gulvet i påvente av generøs stor variant, så jeg tilbringer natten på gjesteværelset for liksom å bo på hotell, likegodt. Ikke at jeg vil sutre og klage i mitt vakre velvære, men for å berette om utålmodig lengsel etter en til de grader dyr og deilig luksus jeg har investert i mot slutten av et voksenliv – en eiegod seng å sove i. 

Jeg må tillegge at jeg stadig har tunge tanker om hva jeg kan bruke av penger på meg selv.  Jeg har aldri ligget så dyrt, jeg, og livet i all alene-het kunne sikkert finansielt gå til veldedige formål til trengende både her og der. Men valget er tatt, sengen er bestilt, og nå har ukene gått. Jeg vil ha min luksus-seng!

Damen på telefonen som glad hørte det var meg, forsikret meg om at jo da – sengen var unnerveis.  Jeg mente det var jo avtalen, men mitt spørsmål gjaldt vilken dag slik at jeg både skulle stå klar ved ankomst og innrede soverum, fest-kle det brede og vakre møbel med ditto brede og vakre kledebon.

Nei, se det kunne damen i butikken ikke si meg. Det hadde  seg slik at sengefirma hadde satt ut den tjenesten til et transportfirma. De hadde fått beskjed, men det var nå ikke sengebutikkens ansvar, men kjørefirmaet. En seng til 40 000,- kroner var for meg en STOR handel, masse penger, og jeg forventet nå  å få vite når en handel til 40 000,- kroner ville bli innfridd.

Jeg fikk vite at det kunne hun ikke si. Det var slik det var!!! ( Ikke ta den mot meg! )   Jeg måtte bare ta det med ro og vise tålmodighet. Og ikke heller klage til henne for hun var bare ansatt, hun.

Så nå sitter jeg her og tenker på moren min og den service hun gjennom hele sitt butikkliv ydet sine kunder fra sin blomsterhandel. Moren min tok  ikke ferie, for tenke seg til – kundene kunne både føde barn og dø og gifte seg midt på sommeren hvor de ønsket blomster til begivenheten. Da måtte moren min passe på  at alt ble levert slik faste kunder alltid ønsket det. Faste kunder var faste inntekter. Og vår lille familie kunne ikke bruke penger ut før vi hadde fått penger inn.

Jeg har lært kundeservice gjennom morsmelken. Når jeg nå etter 6 uker fortsatt ikke har fått hjem en kjøpt seng til 40 000,- kroner og heller ikke aner hvilken dag den vil ankomme, så sender jeg en vemodig hilsen opp til moren min – hvor kan hun høre Mozart spille og se blomstene blomstre og ligge i bred og vakker himmelseng.

Tålmodighet er en dyd – service er en fryd. Alle salgsdamer bak alle disker – skjerp dere!!!

Boken til Elin Ørjasæter  heter DET GLADE VANNVIDDD. Jeg har grunnet på tittelen og skjønner ikke helt hva som er så vanvittig.  Gleden derimot!  Boken strutter av energi og kloke observasjoner. For meg som  skrivedame  (  les blogger! ) og en nybegynner på sosiale media, har boken for meg blitt en inspirasjon.

Når jeg holder min årlige hilsen til Årsmøtet i Seniornett denne uken, vil jeg referere til Elin Ørjasæters betraktninger om twitter-planeten – et sted hvor altså jeg befinner meg i all beskjedenhet.  Hun er  ikke bare «dronning på haugen»  i kraft av profesjonelt å beherske både form og innhold, men viktig for meg – hun har dypdykket i problematikken og sett viktige menneskelige og samfunnspolitiske sider ved å twitre.

Vi i Den Tredje Alder er komfortable med våre tradisjonelle måter å kommunisere på. Vi har skrevet brev, lagt dem i konvolutt, satt på frimerke og lagt brev i postkasse. Vi har ytret oss på talerstoler der og da. Vi har skrevet innlegg i aviser. Vi har deltatt i debatt og har erfart og lært oss til konsenkvens og ansvar for ytringer,   og   vi har forholdt oss til reaksoner og tilbakemeldinger og debatt fra mennesker med tilhørighet til samme koder, samme fora og samme kultur.

Å delta i den globale nye teknologi på internett med meninger og ytringer, med en stemme og eventuelt et ansikt på alle de sosiale media som facebook, twitter og blogg – se det krever for alle oss i Den Tredje Alder en overgang og trening og mening i å ytre oss fra vår  tradisjonelle måte til alt dette skremmende og forlokkende nye. For oss er det et  gedigent  kvantesprang. Ikke så meget i teknisk, praktisk utfordring som en mental og nærmest eksistensiell prøving, overvinning og refleksjon.

Hvem vil vi være på Facebook. HVordan vil vi profilere oss på Twitter. Hva skal vår blogg ha for innhold og karakter.

Vi holder tilbake for innsyn på våre private arenaer.  Vi finner våre egne banaliteter og hverdagsligheter som akkurat det og derfor uinteressante for andre enn oss selv ( og knapt nok det.) Vi blir generte og ubekvemme med utlevering av det helt private.

Å ballansere mellom det personlige og det private er en treningssak. Ytringer på de nye kanaler og deltagelse i fellesrommet på Facebook og Twitter, kommunikasjon på nettet mot alle og enhver eller mellom «followers» er ikke umiddelbart naturlig for oss veldig voksne. Ikke bare rent teknisk eller kommunikasjonsmessig med antall tegn og rett kodespråk – men følgelig mentalt, personlig og ærlig. Slik vil jeg fremstå – dette er meg.

Terskelen for hvordan vi vil ytre oss, hvor meget vi vil gi av oss selv, – her er det for den enkelte en utfordring og en utvikling  som vi verken kan undervudere eller overvurdere.

Elin Ørjasæter gir kloke refleksjoner og  råd og dåd i boken  sin ; DET GLADE VANVIDD.  Nå handler boken om alt annet også, men sandelig er den tankevekkende hva gjelder å twitre, ja!

Løp og kjøp, les og lær.

Dette har lite med film å gjøre, skjønt det nærmer seg festival i Cannes og derfor poenget med jordbær.

Morgenfrokost i hjemmet består av yogurt, korn og bær. Pluss kaffe fra patron og juice – bare så det er nevnt. I helgen hadde jeg på impuls handlet en liten plast-eske-sak med de vakreste jordbær som CCVest hadde punktmarkert ved inngangen og som var fristende vakre, feilfrie, like og visstnok billige. Egentlig er jeg blitt avhengig av blåbær som er store og smakfulle og ekte. ( tror jeg. ) Men nå grep jeg også til jordbærene.

Dumme meg. Jordbærene er som silikon. De smaker silikon. De ligner silikon ( ??) og er kjemisk  både i form og innhold. Beviset på dette falskneri er busten!  Den er grønn – skulle nå bare mangle – men konsistensen på grønnsværet er underlig. Kjennes rart i starten og enda værre – busten sitter fast!  Den glipper ikke slik som ekte og modne jordbær-bust skal med letthet knipes glatt av. Man må bruke redskap for å rense jordbær! De er ikke søte, ikke sure, ingen ting – bare som smak av tapet. Sånn er det når man går etter utseende.

Mimrestunden oppstod idag ved frokostbrettet. Vi som vokste opp under en hel verdenskrig, vi som knapt hadde skrellet en appelsin eller smakt en banan før vi ble voksne, vi måtte under oppveksten holde oss til norsk hagefrukt, grønnsaker og norsk bærsesong. Pluss kålrot som variant til gulrot. Å være norsk er å ha ÅRSTIDER som kjemi, i sjel og kropp og sinn. Kosthold og klær, fritid og sport – natur og fauna – det er en tid for det ene og en tid for det annet. Det gir forankring og tradisjon – mener nå vi.

Men det var før og ikke nå.  Jeg er selv en sviker, som nevnt, med blåbær til frokost hele vinteren. Men jordbær  – aldri mer! Der gå nå grensen. Gudene vet hvor de kommer fra forøvrig? Antagelig fra fryse-kjøle-lageret hos importøren hvor de har ligget i måneder og år, for alt vi vet. Så plutselig like før våre hjemlige norske er på markedet, kommer ellers alle jordbær fra Belgia!!!!  Kan noen fortelle meg hvorfor ALLTID Belgia?  Hvorfor ikke Nederland, Tyskland eller Spania?

I 25 år som kinodame reiste jeg i skjønne måned mai til filmfestivalen i Cannes. Jordbærene til frokosten imorges fikk meg til å mimre om det også. For det sitter i kroppen etter alle disse årene en lengsel etter nok engang å oppleve det ufattelige sirkus, det glitrende og spennende og vakre sted ved Middelhavet  – i tillegg til det høydepunkt i yrkeslivet som var selve møtet med filmbransjen, alle filmene, stjernene og personene.

Mellom slagene og som pustehull lunsj og middag med melon og skinke, asparges og ost, rose-vin fra distriktet , men alltid jordbær, modne og ekte ! Markjordbær og til og med! De smakte på et vis fransk.

 Jordbær er for meg blitt symbol på sommer.  Jordbærene i Cannes i mai var sommer. Som luksus og overflod for en besøkende fra det kalde nord hvor denslags røde fristelser fra friluft og natur  ( og ikke fra glasshus)  var først å kunne kjøpe her hjemme når sol og lys og varme hadde modnet dem frem i juni. Norske jordbær er verdens beste jordbær, men når man befinner seg ved Rivieraen under palmer og i glitterstas, på oppdrag og alt betalt – da er stedets jordbær  den ultimate nytelse.

 Jeg hyller årstider her nord. Men det merkunderlige er at faste reisemål og steder ellers på jord vi har besøkt ,har  satt seg i mimre-boken og i sjelen som sanseinntrykk av mat, av smak, av lukt og lyd.. Som kan komme plutselig opp som melankoli eller lengsel når tidspunktet nærmer seg for måneden man dro. Eller når disken hjemme eller tilbuds-stabelen på kjøpesentret kan tilby en variant – for eksempel  jordbær.

Forøvrig  må man ALDRI ta med pølsen hjem fra Ungarn, osten fra Toscana, flasken fra Tyrkia. Hjemme er det feil, det går galt. Det blir trist -glem det.

Nei – la oss fastholde  den ekte sesong-norske hjemlige nytelse. La oss slå oss løs med kålroten i påvente av jordbær fra Lier ved Drammen. Men hvis man er så heldig at man befinner seg i Provence i mai – uansett oppdrag eller begrunnelse –  ta gjerne en dessert med de røde fristelser. Da er man i pakt med tid og sted, der og da.

Nå må eldre mennesker slutte å mene noe om humor. Det har de nemlig ikke greie på. !  Wenche Foss tillot seg å karakterisere samfunns-satirisk og politisk korrekt underholdning på NRK som henne likegyldig og  slem, umorsom og kald. Det skulle hun ikke ha gjort. Hun ble beskrevet som utgått og forbi. Og enda værre  – personlig, som kunstner, totalt blottet for morskap og humor.

Den unge mann  som  tillot seg i Aftenposten ikke bare fornærme en stor skuespillerinne , men sveipet innom alle oss ganske så voksne, mente at humor til enhver tid er de unges eiendom. Definisjonen av hva som er morsomt, skal  de om. Humor er trendy og tidsriktig, her og nå.  Hvis vi ikke ler av dagens satirikere eller komedianter, hvis vi reagerer med sårhet og fornærmelse, kanskje med forbitrelse og skrekk – så har vi et problem. Vi er gamle. Og enda viktigere – vi bør holde munn!

Forskjell på ungdom idag og ungdom tidligere kan være så mangt. Selv har jeg kommet til at den viktigste forskjell er at vi som unge hadde en missstanke om at voksne mennesker visste noe om livet foran oss og at vi derfor interesserte oss for deres kunnskap og synspunkter. Om ikke av respekt, så lyttet vi av nyskjerrighet og vitebegjær.

Idag sitter bestefar på barnebarnets fang. Barnebarnet vet mest og best. Om alt og det meste. de kan dessuten laste det ned på IPad.

Bestefar elsket Chaplin. Han lo seg skakk av Victor Borge. Vi som var unge, ble med på kino og tok til oss Chaplins såre og  geniale komikk. Vi gikk i konsertsalen og fallt fullstendig for den musikalske klovn fra Danmark. Vi var i en voksen verden og likte oss der. Vi ble oppdradd av det.

Dagens unge lever sitt liv. Og vi vårt. Vi må så inderlig vel tåle deres. Men vi må be om unnskyldning for vårt. Lydnivå og larm og leven må vi bare finne oss i. Utagerende livsmønster på Tv blir ikke bare populær-underholdning for de unge selv, men sandelig forsvart og stolt applaudert av foreldre!

Egentlig burde vi i Den Tredje Alder oftere og sterke og sintere si ifra. Ikke som surmulende og lang-gretne eldre , men der og da med snert og glimt i øye. Rettferdig harme er både sundt og akseptert. Vi eldre finner oss i alt for meget. Derfor synker respekten og forstanden ned til samme nivå som stemmen. Vi blir krympete og lavmælte.

Men et tema bør vi aldri, aldri, aldri  mene noe om. RUSSEN!  Er det noe vi blir sure av, gamle av, syke av, stygge i ansiktet av så er det å bry oss om RUSSEN. Hvert år i vakre mai kommer fenomenet mot oss. Innledningsvis provoseres vi. Men vi har lovet oss selv på ære og samvittighet å vende oss bort, se ned, tenke på noe annet, la det stå til og gå over. Våren er så vakker!  RUSSEN GÅR OVER.

Selv de minste iblandt oss – barnebarna – synes det var godt å komme tilbake til skole og barnehage. Påskeferien hadde tatt på. Nok var nok. Vi voksne kjente oss sterkere og mer uthvilte og ville også ta fatt på plikter og hverdags-arbeid. 

Avisene lå klar på trammen. Nyhetene på radio kom som vanlig fra kl. 6.30. Som samfunnsborgere ville vi nå finne oss på plass og tilrette i fellesskapet igjen etter alle fridagene som privatpersoner i feriemodus enten her eller der – bare ikke hjemme.

Nå er det en myte at alle reiser på påskeferie. Men selv de hjemmeværende må på død og liv finne på noe.  Avisene melder i god tid om allepåskealternative opplevelser for folk som ikke skal reise avsted. Båtpuss og hagestell, trim og sport.

Å tilbringe en påske i stillhet, i ro, i meditasjon, med en bok eller  å  følge påskens religiøse drama med kirkegang – det er ute av tiden – av vår tid. Opptil flere dager hvor alt står stille, hvor man kan kjede seg, ha uendelig med hvile-tid for kropp og sjel, hvor alle er private og for seg selv  – det er farlig, det og kan stille for store krav til harmoni og forankring for den enkelte. Derfor tutes vil fulle av struttende reportasjer og anbefalinger om aktivitet og tut og kjør!

Selv vokste vi opp i en familie uten hytte verken her eller der. Da vi endelig hadde råd til bruktbil, kunne vi dra på dagstur til besteforeldrene. En påske tok vi tog til Rena i Østerdalen til tante og onkel.

De fleste Skjærtorsdager stod vi ved hagegjerdet for å se nordmenn ta sin kjøretur til Sverige for å handle. Ellers var det dag på dag uten at noe skjedde bortsett fra å gå tur i  skogen og  til kirke 1.Påskedag. Alt stod stille hos oss. Radio,musikk og bok og hagestell, middager i all enkelhet og i tradisjon  med påsken. Foreldrene som alltid jobbet, trengte  påsken til å være i  hjemmet for å puste ut, stelle og ordne. Vi barn måtte derfor holde oss i strøket og dele kjedsomheten med hverandre og våre venner i naboskapet.

Det var dengang og ikke nå. Ingen kjeder seg lengre. Bortsett fra eldre mennesker visstnok som blir ensomme og forlatt – i følge sosialreportasjen i media. Denne sykeliggjøringen av gamle mennesker er forstemmende og dessuten vinklet helt feil. For aldri har mennesker i Den Tredje Alder fartet omkring så meget som nå. Syden-turer og  hotellopphold, kulturtilbud og friluftsliv er lagt opp for tusener av riktig så voksne mennesker. De drar på tur som aldri før og fyller konsertsaler og foredragsrom. Påsken faller dessuten på en årstid hvor lyset og solen, våren og naturen gir en aldrende sjel og kropp både mot og styrke. De aller fleste eldre er raske og rørlige og tar for seg av livet med begge hender.

Til stor forundring startet likefullt 3.dag etter påske hvor det altså var hverdag igjen,   med fortsatt stille gater, minimal ettermiddagsstrafikk, nok av parkeringsplasser. Vi som trodde at arbeidslivet var i full sving? Morgenavisene var slunkne, de også. Og radionyhetene kom i ønskereprise hele formiddagen. På kjøpesentret var hyllene som utblåst – ingen hadde sørget for påfyll den morgenen heller.

Apropos etter-påske-nyheter;  vi våknet til forskningsnytt hvor det fremgikk at kvinner var mer bekymrede enn menn!!!   De pådro seg helseproblemer både i hjerte og sinn og kropp og hadde derfor høyere sykemeldingsprosent enn menn. Tenk seg til !!!

Som selvoppnevnt president i Bekymrede Mødres Forening  er jeg  alltid bekymret for barna mine, uansett,   om de er rike eller fattige, gifte eller ikke gifte, travle eller ikke-travle, barnløse eller barne-rike. Alle vi kvinner vet innerst inne at slik er det og var det og slik vil det være i all fremtid. Morsrollen og kvinnerollen er fra urtiden å beskytte og hegne og verne.  Men nå endelig hadde noen forskere studert og gjort sine funn!!!!  Vi prøve å dypdykke i NTB’s omtale for  oppsiktsvekkende argumentasjon og påviseligheter. Men det var karrig stoff som samtlige morgenjournalister bare hadde klippet sammen og forsynt og fyllt alle kanaler med.

Da var det like greit med fotball-nytt fra ny runde i ligaen. Godt at det er noe viktig som skjer!

Vår morgenavis har som tilliggende herlighet ustoppelige reklamehilsner som medbringes til  sengen sammen med morgenkaffe-brettet.  Disse trykksakene  er glanset, de er mange og kommer like sikkert som vårsol og påskemarkering.

Veldig mange handler om sport – særlig nå sykkelsport – siden ski-alternativet er ute med smelting og sen fjellferie.  Men også løping på tørrmark har høysesong.  Jeg har ikke tall på hvor mange sports-reklame-blader som de siste ukene har fulgt med morgenavisen. Her diskuterer vi mat-kjeder for tiden som bare er for dominerende og for dyre. Men sports-forretningene er da like få og dominerende.  Deres hilsner kommer hver bidige dag og neste uke også med tilbud til oss om sykler og ditto hjelm,spesialsko, spesialhansker, egnet antrekk pluss uendelig med trim-drakter for både vind og vær. Spesial-flasker som egner seg for drikkeinntak underveis. Tilsittende og formfullendte anntrekk for allerede spreke kropper, så vidt vi kan se. Joggge-sko som alle ser ut som lysende reklameskilt med logoer på tvers og på skrå, egnet for asfalt og for terreng, for almennhet og proff og elite, kvinner og barn og mannfolk.

Det hele vitner om en tung-industri av forbrukervarer som vi uopphørlig bare må ha, motepreget og sesongpreget og slett ikke til å kjøpe for resten av voksenlivet. Om vi ikke visste vi levde i struttende velferd og overflod og rikdom, vi vil måtte bli overbevist om det ved å følge med i reklamen for friluftsliv. Skulle tro vi ikke hadde annet å gjøre enn å trimme og sporte!

Idag fikk jeg en snerten reklametrykksak fra et ledende møbelfirma.  Det går på hytte og friluftsliv, det også. Uterommet vårt, må vite, skal nemlig møbleres igjen og igjen. Skjønt på alle bord og stol-varianter skryter man av at det er vedlikeholdsfritt! Men tydeligvis skal nytt skaffes og gammelt skiftes. Ikke skjønner vi, men alt tyder på at norske menn i hus og hytte har uteplass i kvadratkilometre. For utemøblene er gedigne, store, brede sofagrupper med like store og gedigne pute-arrangement.  Alle sitteplasser er dessuten helt lave slik at kropper i Den Tredje Alder vel kan senke seg ned, men de kommer jo aldri opp!  Nei – hold besteforeldre unna! Her skal sommerlivet koses av struttende, friske og unge mennesker. Og aldri vil det regne bøtter og spann, aldri blåse hverken kuling eller storm. Evig sol og varme!

For alle møbler i en slags rottingvariant er enten helt mørke eller kritt-hvite. Putene er i hvertfall samtlige jordfarget lyse. Vi har levet et langt liv hvor vi vet at barn søler og skvetter og griser til, levende og energiske som de er både til bords og i sofakroken. Disse hagemøblene er heller ikke egnet for den aller yngste generasjon. Så hold småbarn unna også.  For ikke å snakke om hund og katt.

Reklame-budskapet omhandler intet av disse innvendingene. Dessuten – HVOR skal man lagre monster-ute-møblementet om vinteren? Har man et helt låvebygg for  denslags?

Når man ser hytte(??)annonser for tiden både i til fjells og ved sjø kan man undre seg over hvilket velstandsnivå veldig mange nordmenn befinner seg på.  Fotoseanser fra stue-landskap viser oss flere sofagrupper og lenestoler, spisestue-plass for minst  12 personer, badeanlegg og fremfor alt et ultramoderne kjøkken med hvitevarer i børstet stål og kaffemaskin-installasjoner for ingeniørkyndige.

At noen lever i storartet luksus må både være tillatt og ønskverdig. Men at markedet er så prangende stort er til vår forundring.

Og opp i all hvitfarget interiør-prakt til tusenvis av kroner skal vi ha sterkt innslag av shabby-chick-moten for speil og skamler , krakker og benker. Gammelt skrot vi før fant på loft og i kjellerbod, halvråttent og skabbete,og som vi skrapte og malte før vi tok det ibruk,  er nå siste mote.  Det er som disse jeans-buksene til dyre domme hvor fillefrynsene henger og slenger og store hull preger både baken og fronten.

Det skal ligge et slags slør over hjemmet at noe er gammelt og slitt med denne shabby-chick-trenden. Men det er falske kulisser, bare jug og fanteri. Det er som Fretex-klær – de kler utelukkende friske, slanke og unge kropper. Ingen på 70 år handler second-hand-kjoler. Og et ekte og arvet interiør være seg på hytten eller i byen, på landet eller ved sjøen har en slags sjel, en slitasje, en patina som ingen kvinnelig arkitekt eller reklamemann i verden greier å ærlig selge oss. Slikt er da helleraldri ikke til salgs!!!