Hotell i vanlig-klasse.

Jeg har nok engang  vært gjest på et norsk hotel i en liten norsk by. I disse skjønne mai-tider holder alle organisasjoner sine årsmøter/ landsmøter hvor delegater samles, forhandler, avgir stemme og debatterer og har sine lunsjer og fest-middager. For brorparten av organsasjonene gjelder det å holde utgiftene  på lavt mål – så derfor har alle de ordinære, greie, halvstore norske hoteller i mai/juni høysesong for gjesteopphold i årsmøte-sammenheng i små som store byer.

Ikke et vondt ord om organisasjonene som jobber beinhardt for både å holde kustus på utgifter til hotellopphold, på forhandlingsdelen og administrering av alt og det meste. Som delegat på mitt landsmøte, ble jeg tatt hånd om på aller beste måte når jeg nylig var på overnatting og gjestebesøk, både av vertskap og tilretteleggere.

Men – hva er det ved norske hoteller?  –  disse ordinære, høyst hverdagslige for handelsreisende og møtefolk og nå landsmøtedelegater- ikke de herskapelige og  prisbelønnede- de med all verdens spa-anlegg og økologiske møbler og matretter.

For det er disse første det er mest av. Som omflakkende foredragsholder både i øst og vest opplever jeg det gang på gang;  norske hoteller er billige og traurige og trasige. Med et fingerknips kunne det hele vært så mye morsommere og gladere – vil jeg mene.

Nå sist kom jeg inn i en respesjon og i møte- og matrom med fargesterke vegg-til vegg-tepper. Jeg reagerer på vegg-til-vegg-tepper.  De demper sikkert lyden, men gir inntrykk av samtidig  å dempe skitt og slitasje.

Takk og lov var værelset mitt velsignet med  ekte gulv og vinduer som begge var nypussede. Men som alltid var antall puter i sengen kun en. Har man dobbeltseng, kan man stjele seg til den andre slik at man med to puter kan lese og se TV med hodet opp .

Kjøleskapet har mye brus og særlig øl og sjelden vann. Det er ikke lengre radio på rommet. Det ligger inn på fjernkontrollen for TV, men har sparsomt med kanaler – som regel NRK 1 eller den lokale varianten. Min NRK2 er aldri å finne. Som om man kan ligge på hotel en søndag morgen uten NRK2 eller aviser!

I klesskapet er antall kleshengere på minstekrav og beregnet på manneklær. Kjoler og skjørt bare glir av eller må brettes i buksefasong.På skrivepulten ligger –  eller stilles opp – hauger med reklame for stedets begivenheter, for kjøpesentra, for restauranter. Brosjyrer for denslags er skåret over samme lest – hulter-til-bulter-hilsner uten verken profil eller penn. Bildet av byens ordfører med kjede ønsker deg alltid blidt velkommen hvorhen i fedrelandet du enn tilfeldig befinner deg. .

På badet er det sparedusj som pipler lenge kaldt, men etterhvert varmt vann over deg. Badekar er det lite av på norske hotell. De tar plass, så derfor dusj. Det er ikke det samme å ligge på gulvet i dusjen, som nevnt.

Kluter og håndklær er enkel telling – utporsjonert med stort og mindre og minst. Flisene er lysegrå eller har vært hvite. Aldri frotsing i noe som helst av dekor. Som om vi var på toalettet på venteværelset hos fast-legen. Såpen er erstattet med kasse-trykk-tilbud som pipler ut enkle stråler i enkel apoteker-lukt. Men aller værst er tannglass som ikke er glass, men plast i lav høyde, pakket sterilt inn i glad-pack og som velter når lang tannbørste og tannpasta blir plassert.  

Men byen var liten, solen skinte, menneskene på møtet var vennlige og voksne, og jeg tok billighotell med fatning.

Inntil  vi gikk til bords. På samtlige bord til samtlige 4 måltider fra torsdag lunsj til fredag lunsj hadde man plassert en blomstervase med plass til en skåren blomst – i dette tilfelle en enkel tulipan. Den var vissen!!! Alle var visne! Som datter av en gartner og en blomsterhandler får jeg fysisk vondt av å se at man dekorerer festbord eller hverdagsbord med døde blomster. Umiddelbart tenkte jeg å påpeke fadesen, men dempet meg ned for å heller snakke med venner og bekjente om alt og det meste og det viktige.

Men da jeg forlot hotellet, kunne jeg ikke dy meg. Jeg gikk mot repesjonen, takket for vennlig opphold, men slo til;  «Lov meg ALDRI å ha visne blomster på bordene. »

I TV-serien HOTELL I SÆRKLASSE glemmer vi aldri Manuel. Han er fra Barcelona og skjønner aldri hva  John Gleese sier til ham. Manuel er urkomisk, dum og deilig. Bak disken i hotelresepsjonen der jeg ga klar melding om aldri visne blomster, stod nå søsteren til Manuel. » Visssne blåmster?» – hun så spørrende på meg. Jeg gjentok min hilsen i all vennlighet  hvor jeg påpekte at på alle bord stod visne blomster. Den unge ansatte skjønte ikke hva jeg snakket om, rett og slett. Hun var søster til Manuel, tenkte jeg , og reiste hjem med smil om munnen.

2 kommentarer til «Hotell i vanlig-klasse.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>