EUROVISION FIREWORK CONTEST 2024

Ikke er det sang, ikke er det melodi – likevel ser man på dette spetakkelet .

Hvorfor i all verden. Man ergrer seg, man er skremt av det alvorlige bakteppet. Og atter engang – alt -var- bedre -før-følelsen.

Begivenheten i Malmø teppedekkes av NRK. Som har enerett her hjemme fordi de tilhører en internasjonal europeisk TVorganisasjon som er ansvarlig for verdens største musikk (?) festival. Så da så.

Skitt au – man sitter og ser og følger med.

I utgangspunktet er det en glad og jublende begivenhet. På svensk tv – de er jo vertsland – bak politisperringer og terrorist-sjekk møter vi tilreisende fra all verdens land som uttrykker glede og stor forventning. De elsker Eurovision og dra avsted hvert år, uansett. Det er mai og vakkert og folk er trygge på at politi – som også er smilende og vennlige visstnok – hindrer vold og vondskap. Det smitter over på oss tittere . Det er jo en jubelforestilling i vårværet. At man kan i en vond og forferdelig verden være sammen om noe som bare er jubel og overskudd og gøy! Derfor følger vi med!

Videre tror man at det er nettopp noe som samler oss , at vi er sammen på tribunen , at vi tar bølgen rundt leirbålet – det er et stort behov hos oss alle. Her er millioner som disse dagene er i et fellesskap. Bare olympiske leker hvert 4 år har samme tilslutning, kanskje enda sterkere og mer globalt. Eurovision er bare Europa ( pluss Australia !) Skjønt Hollywood har nok kikkerten klar. Denne fellesskapsfølelsen skal ikke undervurderes.

Så er det selve konserten – som tidligere handlet om melodi og sang fra en rolig scene. Nå er det fyrverkeri, lasershow og nakenhet og flerkjønnet forvirring og spektakulær kroppsytelser og ikke minst klær og kledebon – ( eller mangel på det.)

Man gremmes, man forskrekkes, man fascineres og forvirres. Og man savner en stille stund, en melodi, en ren tone og en dempet fremtoning. ( med klær på).

I høy alder er det krevende å holde ut sent på kveld.Men så har man opp daget at mens man har gjøremål mot kjøkken, bad og seng så kan man høre sendingen, må vite. Da er det at man slipper unna det spektakulær og visuelle og plutselig kan man lytte seg til en form for musikk, en forskjell også i det musikalske som ligger til grunn for hele konseptet, også i 2024. Det er interessant.

Noe som er viktig for millioner av oss seere , er selve konkurranse-aspektet. Hvem vinner? Slår vi svenskene ? Vi har våre favoritter, må vite. Og denne europeiske storfamilien kappes om pokalen, artistene blir verdensstjerner – her er en grunnleggende drivkraft bak suksessen gjennom 68 år!

Eurovision – før Melodi Grand Prix – er et samtidsbilde. Hele tradisjonen viser en utvikling og en forandring. Den vil vi følge med på, mimre, ergre og utfordres på. Og gledes over og få energi fra. Den er en del av vårt fellesrom

Derfor samles vi på valen. Det har vi alltid gjort.

DET TOTALE NEDERLAG. – EN KORT FØREMELDING.

Takk og lov for HC -skilt i bilen som gjør at krykkelivet kan leves nogenlunde fritt som bilist i et land hvor det er 5 måneder vinter! Utenfor boligen til Enkefruen er det da også 3 plasser reservert for slike biler Men det er rift om plassene. De er ikke privat reserverte.Men vi i strøket nikker og hilser med vårt gangbesvær. Og heier på hverandre.

Men nå har en lurvete bil med knust bilrute, med bilskiltet på dashbordet og HC-skilt langparkert på en av plassene. Underlig nok – en fremmed bil i strøket. !

Vi som bor bak døren, eller rett rundt hjørnet vi fikk ikke parkert her en dag da det altså var fullbooket . For å kanskje kunne forhandle med eieren, tok man et dypdykk på nettet. Fant frem, og med navns nevnelse sendte man en vennlig hilsen med forspørsel om ikke vedkommende kunne finne en HC-plass nærmere sin egen bolig.

Hans adresse var 4 kvartal unna. Siden vedkommende sikkert kunne bevege seg, måtte det være mulig, trodde man. Selv kan man med krykker og rullator ikke parkere 4 kvartaler unna, nemlig. Man leste seg til at eieren var halvparten av Enkefruen alder dessuten.

Bilmiljøetaten er ivrige besøkende i strøket som stadig bøtelegger feilparkerte biler. En av dem dukket opp i morges. Det viser seg at den lurvete bil hadde full rett til å stå der. Selv med avskrudd bilskilt hadde han loven på sin side. Så lenge han stod parkert. og skiltet synlig på dashbordet. Og det gjorde det. . Gjestebilen har retten på sin side.

Så dermed var man den tapende part. Fullt nederlag.

Man blir ikke yngre av slikt. Ikke lettere i steget heller.

HOLD LESEDAGEN HELLIG.

Det er faser og situasjoner i livet hvor vi har altfor god tid. På venteværelser. På flyplasser, På bussen. I bilkø , På sykehus. Eller i alderdommen.

Det er da vi kan lese bok. ( Vi har alltid med bok. Kindle, lydbok eller virkelig bok, papirbok.) Men folk flest flakker på skjerm. Og har noe på øret og er fraværende. Mobilen er en del av kroppen ., Få sitter og leser avis.Det er uhyre sjelden man ser noen som sitter i ro med boken på fanget på benken, på restaurant, på trikk og buss eller venteværelset.

Moderne innredning i hjemmet har da også kuttet ut bokhyller ,ser vi. De trengs ikke lengre i fremadstormende travelhet Vi har sett det på reklamen. Vi kjenner ingen – til sålenge.

Fersk forskning og statistikk viser nemlig at vi leser mindre bok. Barn og ungdom, ung som gammel. Riktignok leser de som alltid leser, mer og mer. Men det bare sukrer elendigheten. Bibliotek er populært – et treffpunkt- gudskjetakk -som tilbyr plantefrø og musikk, film på skjerm – og fremfor alt – fortsatt bøker. Moderne bibliotek er travle møteplasser – i vår barndom var bibliotek et helt stille og vakkert område hvor man hørte sko ( ikke joggesko) på gulvet og hvisking frem ønsker ved disken før man satte seg i selve lesesalen. Det var dørgende taushet.

Noen av oss samler på bokhandlere . ( og fiskehandel og slakterbutikk ! ) Bøker er det eneste vi shopper – vi som har livet et liv og har alt. Vi må ha den siste boken – ! Den som alle snakker om. Selv om hyllene hjemme har mangfoldig bøker vi ikke har lest.

Det har gått ut farevarsel om at vi ikke leser bøker lengre. Rett og slett. Det er fare på ferde – for dannelse, for kultur, og sannelig også demokrati. Harold Bloom sa at demokrati er avhengig av dyplesere – de som leser alltid og hele tiden. Uansett.

Hva gør man med dette? Forlag og forfattere, kulturpolitikere og samfunnsdebattanter, skoleverk og forskning har ustoppelige utspill. Det skulle bare mangle.

Man hva gjør den enkelte av oss? hva gjør foreldre? Vi alle helt privat og personlig?

Hva gjelder lesekondisjon og leselyst og lesekonsentrasjon så har man erfart at man kan måle sinnstilstand og stress på måten man leser. Da min ektefelle var i livsfare , kunne jeg ikke lese forsiden på VG engang. Man må ha en slags sjelero – være på plass med seg selv. Man kan ikke være rastløs og i farta. Derfor er det så godt å lese bok når man sitter på fly. Man kan ikke gjøre noe fra eller til . Tiden er bestemt – bare å sitte der. Alltid bok på flyreiser – og ikke bare bla i magasinet der foran.

Vi trener på alt og det meste. Vi passer kropp og helse, Vi har klokker som advarer oss om færre skritt, dårlige og mindre søvn, puls og hjerte og hud og hår. Jogging og golf, vi sykler inne og ute og nye medlemskap i maskinparken. .

Hvorfor ikke trene på å lese bok? Enkefruen i all tilbaketrukkethet har laget seg en plan. Først hjemmekontortid med finans og nyheter og nettaviser og avtaler og sannelig brev og hilsener. Blogg . Dispiplinert hverdag.

Men også skal det leses bok minst 2 timer hver dag! Som trening, som pliktløp. Hver dag. Men kan lystlese, selvsagt. .Men der slurver man vei fordi man har det så travelt.

Å lese er å være stille.Det er så mye larm og leven rundt oss. Så derfor skal vi ikke bare leve i litteraturens verden og lese bøker, men vi skal også leve i mer stillhet. Rett og slett.

Vi skal helligholde lesedagen.

DET VAR ENGANG EN DAME SOM VILLE GÅ I TEATER.

Man hadde lest begeistrede anmeldelser. ESAU OG JAKOB i regi av Kjetil Bang Hansen og med Svein Tindberg på scenen – den forestillingen ville man oppleve.

Så startet søket etter billetter, dag og tid og STED! Trodde selvsagt at det var enten Det Norske Teater eller Nationaltheatret siden regissør og skuespiller er hjemmehørende der, skulle man mene. . Å nei! Det var et teater som het Victoria – trodde man. Det var feil. ( Det er nemlig en scene på Karl Johan med det navnet) Man slo til med mobilen og fikk 1881 – som satte oss over til et produksjonsselskap Victoria. Ingen svarte der.

Som nær venn av Kjetil Bang Hansen og hans hustru ringte jeg deres hjem Ingen svarte der heller.

I desperasjon og fordi jeg vet de tar telefon på Nationaltheatret – slo jeg nummeret dit. Presenterte meg og straks startet en vennlig forvirringen om hvor i all verden ESAU og JAKOB ble vist. Den hyggelige damen viste seg å kjenne noen som kjente Tindberg og som etter en stund ringte tilbake for å fortelle – STORSALEN i Oslo Staffeldtsgate 4. Aldri visste man at det der var en sal for scenekunst.

Men man var på sporet! Nå er det slik at denne damen er avhengig av assistent, rullator eller krykker. Derfor må man snakke med noen !!!!!! når man skal kjøpe seg billett til en teateropplevelse, man må ha klar oppfatning om løypeforholdene når man skal oppsøke kulturhus av alle slag.

Det er ikke mulig. ( Bortsett fra Nationaltheatret!) Man googler i vei, finne mangt og meget , man taster seg til et Ticketmaster av ymse slag. Der står det intet om tilgjengelighet for folk med bevegelses-besvær. Intet om trapper, heis, og gangavstand. Ikke om ledsagerbevis. Mange kulturhus har klare kart over selve salen og rad og rekkefølge. Men alt er digitalt ! Og forutsetter ikke bare unge fingre på tastaturet, men også et ungt sinn og oppdatert kunnskap om» stammespråk» i den digitale verden.

27.april kl. 18 er siste forestilling før Tindberg drar på turne. Man må ta en rask avgjørelse. Kanskje kan jeg ringe Storsalens vaktmester ( finnes slike?) og forhøre meg om transportetappen . Kan kanskje ta en studietur med bilen ( også snart umulig) for å finne hvor langt og hvor lenge det er til målet – utvendig sett.

Det enkleste ville være at Kjetil og Svein kommer hjem til meg. Starter turneen på Gimlehøyden . Garantert fullt hus og hage i aprilkvelden.

Følg med!

ENDELIG – DANBY CHOI GREIDE DET!

!7.mai-seremonien på Vestre Gravlund har i årevis gått stille og dannet for seg. Altfor stille. Det har vært en » statshemmelighet» .

Mediedekning av feiringen i Oslo på Grunnlovsdagen har i all hovedsak vært barnetoget .Før, under og etter. NRK og TV2 kappes om å ha et bunadskledd panel i randsonen av Slottet hvor veldig bunadskledde influensene og kjentfolk ellers stiller seg til rådighet for å smake fest- 17.mai-mat seg imellom og ellers bidra med historiske blikk fra den gang da. Det er tross alt en Grunnlovsdag, ikke et sammenhengende hageselskap.

Så kommer Kongen! Takk og lov. Skulle bare mangle. Det er høytid. Det er høydepunkt. Det er historie.

Men tilbake til Vestre Gravlund. For veldig mange av oss er 17.mai i Oslo å starte dagen der. Det går et stille tog i gry-otta mot gravlunden – før champagnefrokost, før korps og russ og faner og tusenvis av barn – av pent kledde borgere i byen Oslo – liberale og konservative, venstre-siden av alle varianter – bunader, dannet tweed – alle går mot kirkegården .Der er det kransenedleggelse. Slik det har vært i Oslo i mange mange år. Det er rett og slett en tradisjon .

Det er 17.maikomite som arrangerer seremonien. Der bestemmes hvem som skal få æren av å nedlegge krans og holde tale. – Wergeland – Ibsen – Bjørnson – Hansteen og Wickstrøm – . disse talene er de høyst rangerte nemlig. For det foregår en rekke kransenedleggelser i Oslo den morgenen . Men det er på Vestre Gravlund man møtes! Det er der det starter og der det skjer .

Gjennom årtier det vært en æressak å holde tale på Vestre gravlund. Dette er ikke bare et treffpunkt for en ihuga følgesflokk – dett er den offisielle hovedstad som markerer kulturarven. Store personligheter inne kunst og kultur, forskere , politikere – kjente folk som det het seg – har blitt håndplukket av 17.maikomiteen. Dette har vært som det alltid har vært uten at media har funnet seremonien interessant.

Det høyst merkunderlige er at først denne 17.mai i år 2024 vil media bli oppmerksom på denne utrolige vakre og viktige tradisjon i hovedstaden . Endelig vil talene bli dekket og omtalt – særlig den ved Henrik Ibsens grav.

Redaktør Danby Choi er en fremadstormende samfunnsdebattant. Omstridt og provoserende. ( Pen i tøyet er han også. ) Han er valgt til å tale for selveste Henrik Ibsen.

For eller imot. Spiller ingen rolle. Poenget er at Henrik Ibsen var for folkefiender. Og han tåler selvsagt ytringer , små eller store, som forteller noe om hans eget skaperverk – gjerne sett med øyne til en drivende ung redaktør i 2024. Ibsen holder.

Uansett og nettopp derfor vil tradisjonen med kransenedleggelsen på Vestre Gravlund endelig får den fortjente oppmeksomhet .Våren og 17.mai er så skinnende grønn og vakker , det er dempet musikk, man synger i Ja vi elsker i flokk og rad ved sørgepilen, kanskje fungerer høyttaleranleggene også!

Så nikker vi til hverandre, vi står på de faste plasser i skråningen, utveksler vennligheter og gratulasjoner – før vi går hver til vårt. Eller til Slottsplassen .

Eller til bekransningen på Kristi Kirkegård av Oberst Kreps grav – han som slo svenskene ved Lier og Matrand. En forunderlig seremoni som er som en Fellini -film.

Og verd et besøk – også av media.

Å RYDDE I BILDER FRA ET LANGT LIV.

Når vinteren er slem og tvinger oss til et inneliv , gjelder det å sette seg selv i meningsfyllt arbeid. Å vaske vegger og tak er over evne både 1 og 2. Vindusvask er mannfolkarbeid. Men man kan åpne skapdører og ta for seg finere kledevarer (undertøy) og endelig der lage et system, ikke bare hive inn hulter til bulter. Slik syssel kan ta en dag eller to, men kjennes ikke spesielt innholdsrikt. Men det ble faktisk gjennomført.

I mitt hjem har jeg tusenvis av foto fra levet liv – og det er laaaangt og rikt. Leser idag at Odd Nerdum har samlet alle sine verk i et stort galleri i Stavern. Uten overhode å sammenligne hans skaperverk med mine amatørfotografier – så er det et fellesanliggende her. Jeg har etterkommere – slekt – som ville ( eller burde) sette pris på å arve denne dokumentasjon fra et livet liv. Pluss mengder av foto fra forfedres levde liv .Folk vi sikkert strømme til Odd Nerdums kunstneriske og enestående virke. Hans kunst er jo en kulturskatt , må vite.

Hva gjelder mine nærmeste, og mine etterlatenskaper av fotografier – er jeg derimot i sterk tvil. Om interesse og oppslutning. Men det slo inn i meg at jeg for egen del ville ha glede av å kjenne på den rikdom og erfaring jeg hadde vært og er velsignet gjennom 85 år – dokumentert i tusenvis av bilder. Så jeg startet opp med de beste intensjoner.

Nå må det umiddelbart sies at biledene ligger i hylle på hylle, mappe på mappe, esker på esker. En liten brøkdel er et slags system med tekst og dato og navn på de avbildede .I pene bøker for denslags . Men i hovedsak er det fullstendig rot , rett og slett kaotisk.

Men nå skulle det i hvert fall ryddes i et overordnet system . Var planen.

Vi har jo alle vårt private skattkammer av bilder fra familelivet, Slekt følger slekters gang – også på bilder. Det er bevegende og muntert å få ta dette frem.

Men så har man levet et offentlig liv. Etter 25 år som kinodame har jeg liggende tusenvis arv bilder fra premierer og derfor verdensberømt- heter i filmens verden – tatt der og da – I Cannes og Berlin , London og Moskva, LOs Angeles og Haugesund og her hjemme – tatt av ikke minst Sigurd Hetland – velsignet være, men også i farta av kamerafolk med linser og utstyr i orden. Og meg tilsendt.

I politikk som har vært en arena for enkefruen og høyredamen , har det vært begivenheter i fest som i hverdag hvor store navn i nær historie er avbildet i upretensiøse settinger, helt uoffisielt .Og altså meg tilsendt – de også. Dette er mest muntert, men veldig vemodig.

For her kommer poenget. Det gjorde meg rik og lykkelig å skue inn i mitt privatliv med barn og barn, forelder og besteforeldre, og for all del ektelivet sammen med ektemann , men også med de beste venner. Oh jubel og lykke. ! Jeg satt og holdt bildene i hendene, slurpet i meg meningen med livet. Jeg startet med å sortere og hive for det var massevis av like varianter.

Men så ble det vanskelig med bildene fra voksenlivet mitt. Fra vennegjeng, fra kinoårene, fra det politiske liv,

For alle var jo døde! De er borte, De er ikke her mer! Noen få er tilbake, men tap av kjære ble for mange. Man skulle tro at nettopp derfor var dypdykk i fotografi- skatten så berikende og verdifullt .

Det et ble rett og slett for sterkt. Det gikk for dypt. Det ble mer enn sorgtungt og melankolsk . Jeg ga opp.

Nå ligger de fortsatt hulter til bulter. Barna får overta og gjøre hva de vil. Opp til dem. Fremtiden består jo i en digital atmosfære – antagelig rensligere og enklere å søke seg igjennom.

Georg Apenes – en av mine nærmeste og beste venner – han sendte alt sitt til Riksarkivet. Visstnok.

Nok om det.

ALDERS-FRUSTASJON.

Høyres lovende nestleder Tina Bru lar seg portrett-intervjue, og hun innleder det med å beskrive hvor frustrert hun er over å kjenne at hun har blitt eldre. Hun er 37 år. Men den travle stortingspolitiker er småbarnsmor, pendler mellom Oslo og Stavanger og har det gresselig travelt. Hun må være sterk og merker at hun er sliten. Naturligvis.

Interessant utspill for en 85 år gammel samfunnsdebattant som følger tett på livet som leves. Alder er sannelig noe man noterer seg hver time. Det er en evig kamp med kropp og sjel for å balansere hva man orker mot hva man strever etter. Man vil jo ikke gi seg, men akk ja – man ergrer seg over hvor mindre man orker. Tina Bru og jeg er enige om det. Skjønt det er en viktig forskjell.

Når man har levet et veldig langt liv, har man ikke bare en erfaring og kunnskap og hukommelse som ballaste, men har et perspektiv , et bakteppe , en horisontom man måler dagens begivenheter opp mot. Alt fra nære familiære forhold- oppdragelse og yrkesliv – til verdens skjeve og farlige gang. Det strømmer på av informasjon om verden av idag som kjennes mer skremmende enn man tidligere har erfart. Selv en hel verdenskrig.

Dette bakteppe – det historiske og det etiske perspektiv – det måler man alt opp mot. Hver bidige dag.

Dette er faktisk en byrde – selv om det kanskje også kan kalles klokskap og verdi-tilhørighet.

Fordi problemet er for en 85-åring er at det er det ingen som bryr seg særlig om!

Debattklima og samfunnskritikk føres av de unge og heldigvis også voksne ( jo da de er der ! ) Vi som mener at voksne skal være voksne, at foreldre skal være foreldre, at å få barn ikke er et prosjekt som iverksettes etter at stålampen er på plass , at kirke skal være kirke – at de eldste skal komme først og ikke sist – vi synes knapt. Vi er ikke i rommet. Vi høres ikke.

Det er nok vår egen skyld. Ikke Tina Brus. Ikke media. Vi som har ressurser i hodet og erfaring i å skille mellom viktig og uviktig – vi har plikt til dele vår rikdom til andre. Vi må lære oss knepene i fellesrommet – enten i det store eller det lille. Vi må gjøre oss adekvate , ikke gruffe om at alt var bedre før, men være nysgjerrige og oppdatert .Det er slitsomt , fryktelig slitsomt. Men nå sant skal sies – vi har jo tid, vi gamle! Glem kosen, ta grep.

De unge og de som skal føre verden videre – Tina Bru eller Greta Tunberg – de bør oppdage og bli interessert i de eldres synspunkter og perspektiv på den travle og viktige kamp de selv fører. Og selvsagt vise versa. Det er i dette fellesrommet mellom ung og gammel at avgjørelsene blir kloke.

Tror nå jeg.

BARE Å STIKKE INNOM FOR EN PRAT

Vi gjør jo ikke det lengre. Hva skyldes det, mon tro?

Mange grunner – ikke minst fordi vi ikke har tid. Klart vi har tid, men vi har det så travelt med vårt. Arbeidstiden har blitt rotete. Vi gikk til jobb, kontor eller arbeidsplass av alle slag etter et fast mønster og kom hjem til vanlige tider. Alle gjorde det.

Nå har man fleksitid og hjemmekontor , barnehage-opphold kan strekkes forover og bakover, dessuten skifter folk yrkesplass og tilhørighet stadig vekk. Familiens yngste skal trene og fraktes. Uansett skal man være i sirkulasjon med venner og sosiale treff, og trening på spa er et absolutt krav for både unge og voksne

Vi bor ikk hjemme hele tiden heller. Torsdag forsvinner byfolk til hytter der oppe eller sørover for å komme hjem kanskje mandag. Klart vi ikke bare kan stikke innom? Når passer det liksom?

Vår trang til venner og bekjente, til å treffes , slå av en prat er helt sikkert like sterk idag som i tidligere tiden. Men nå løser vi dette med bruke av mobil, av å være på nettet, Facebook og TikTok osv . Vi chatter ! ustoppelig. Folk møtes rundt bordet og mailer hverandre der og da! Det er helt sant!

I et åpent kontorlandskap skulle man tro man kjente på nærvær og kontakt.Som Kinodame husker man at en nær medarbeider stod ved direktørdøren (som alltid var åpen) og lurte på om jeg hadde lest hennes forespørsel på mailen. Selvsagt ikke – jeg satt jo rett rundt veggen? Hun stod jo der?

På arbeidsplassen hadde man lunsjpauser. Faste tider, faste plasser og faste fellesrom. Nå treffes man kanskje, kanskje ikke da mange har hjemmekontor. Noen da – andre imorgen.

Å stikke innom for å slå av en prat – det er blitt til utagerende kaffelatte -kultur. Det er veldig bra med kafeer, mange kafeer ! Det er fremskritt uansett. Å gå på kafe var noe godt voksne hjemmeværende kvinner gjorde – på Halvorsens konditori ! – I alle år har nok pensjonister av begge kjønn møttes over en kopp kaffe. Men i urbane strøk er det blitt nettopp urbant å sitte med PC og skjerm på høy stol ved vinduet å både skrive manus og bok og diverse kontorarbeid. Trafikk både ute og inne.

Det er visstnok nordmenn som investerer mest av alle folkeslag i hus og særlig hjem. Vi møblerer og pusser opp , nye gardiner, nytt kjøkken, stor spisestue med plass til 12 gjester, enorme komfyrer med flere stekeovner (?) – vi bor jo innendørs halve året, så det er naturlig nok.

Men De Store Middagers tid varer knapt 10 år av voksenlivet – så blir det stille på trammen. Generasjoner og slekt er over alle hauger. Naboskap er stadig nye folk.

Men da skulle man jo tro man også hadde åpen dør for venner og bekjente som bare skulle stikke innom!

For å slå av en prat!

Nei. Vi sender og taster i stedet, merkunderlig nok.

DE ELDSTE SKAL BLI DE SISITE

Fagekspertisen – Elisabeth Evje psykolog – har talt, dvs skrevet kronikk i Aftenposten sist lørdag . Hun er rystet over nedleggelsen av eldreombudet. Nemlig. Hun beskriver hvorfor . Saklig og tungt. Ikke bare innenfor sitt fagområde, men som samfunnsborger.

Selv har noen av oss i alderdommen med bøker og blogg gitt innblikk i hverdagsutfordringer vi erfarer hver bidige dag men ikke minst har vi prøvd å påpeke at vi i Norge ikke har en alderdomskultur . Vi har gudskjetakk en barnekultur, veldig mye ungdomskultur, også litt voksenkultur , men altså ikke alderdomskultur . Der ligger det overordnende perspektiv på hele problematikken omkring de gamle være seg helse, omsorg, trafikk og butikk, og bolig , lyd og bilde , mat og drikke, kunst og kultur. Tusenvis av utfordringer og sårbare hindre i fellesrommet for de gamle av oss.

Alderdommen er ikke en sykdom, den er en del av livet, den siste. Respekt for de eldste rundt bordet . De som burde siste øverst – – se den er ikke der. Vi blir ikke sett eller hørt. Krenkelser og utestengning er noe som bare skjer i all stillhet. Alderismen florerer.

Senest i dag på Morgennytt ble en ung kvinne invitert for å beskrive hvorledes hun opplevde en slem rasisme som innvandrer . Helt riktig , helt viktig – selvsagt. Men når ble en eldre person invitert til å rent prinsipielt diskutere alderismen?

I offentlig debatt inviteres til å utveksle om hvorledes det er å bli gammel uten at den gamle sitter i panelet . Morsrollen kan diskuteres , men bare med deltagere som har barn og eller ungdom og er alle under 38 år. Som om ikke man er mor til man går i graven!

Psykologen påpeker hvordan utdannelsen av faget har for lite kunnskap om eldrepsykologi. Vi vet jo at det er intet fall i livet som psykisk er større enn når man sitter tilbake etter at en ektefelle dør som man har levd sammen med i et langt , langt liv. Man har da aldri hørt om at da kan man få terapeut , krisehjelp eller samtale hos psykolog Man er i en dyp eksistensiell krise . Barna har også sin sorg som den gamle kjenner på i fortvilelsen.

Ungdom som roter det til, som leter etter å finne seg sjæl – som de alltid har gjort, forøvrig – blir gjenstand for allverdens analyser og forståelse. Skole og utdannelseløpet står bi .Nærmiljø og lokallag har kanaler åpne.

De psykologiske behovene for tilhørighet, opplevelse av mening og mestring er kanskje enda mer dramatiske hos de eldre. Men de får greie seg selv.

Men viktig er å snu problemstilling mot det positive aspekt ved å ha et samfunn hvor de eldstes ressurser , visdom og erfaring tas i bruk. Det er noe skremmende primitivt ved et fellesskap som utestenger de eldre ,setter dem på ikke ventelisten, men på glemmebok, i isolasjon og oppholdshjem, i getto for å si det brutalt.

Vi lever i en kultur – skriver Elisabeth Evje – som fetisjerer ungdommelighet, selvstendighet og uavhengighet.

De sterkeste vinner – de eldste kommer som tapere.

Det er en samfunnsplikt en sivilisasjons- utfordring, men fremfor alt et regjeringsansvar å la det eldste komme først .Bare det å nedlegge eldreombudet er feigt og et svik.

Takk for sterk støtte fra ekspertisen, sier Enkefruen

TOPPEN – FARVEL!

Noen av oss har vært så heldige at vi har hatt som oppgave å skape møte mellom lerret og sal, podiet og benkeradene, skjermen og sofaen – mellom kunsten og publikum. Den fremste var Toppen Bech . Hun formidlet ikke bare kontakt mellom skjermen og seere, nei hun skapte møtet mellom landet og folket.

Med sin enestående personlighet , Toppen i seg selv, var hun en formidler vi sjelden har sett maken til. En Tv-programleder med et større spenn enn noen annen. ( bortsett fra Erik Bye) Hun var som Tv-vertinne både form og innhold .

Frokost-Tv ble hennes varemerke lenge. Antagelig det hun ble best kjent for. Hun skapte vårt hjemlige fenomen. Et nyhetsmagasin for sofakroken og kjøkkenbenken – i gry -otta og like viktig som avisen på trammen. En menneskelig måte å starte dagen sammen på.

Nå mener mange av oss – også Kong Harald – at hennes viktigste innsats er Herskapelig – serien som gikk på NRK1 fra 1997 til 2006. Der var Toppen en cicerone som åpnet dørene på Norges mest fornemme slott , herregårder og storgårder landet rundt . Med noen avstikkere til våre naboland. Og sannelig også fra fyr ute i havgapet hvor gjestesengen var herskapelig nok for den totalt usnobbete Oslo-damen.

Nordmennene vokste og ble rakere i ryggen der Toppen tok oss med til det stykke Norge vi aldri hadde vært innom og på besøk. Vi har jo ingen adel -gudskjetakk – men vi har slekters gang. Familier som har arvet eiendom og verdier som de har videreført, gjort til hjem og gjestehus , dyrket og ivaretatt kunst og kultur samtidig med næring og innkomst og arbeidsplass for både egne og andre. Toppen har vist oss skatter i vårt land som hun levendegjorde for oss med sitt geniale talent for tv- formidling. Ikke at hun selv vek til side -nei hun smittet omgivelsene til å bli like levende og utadvendte, som henne selv. En praktfull vertinne i et program hvor gjestene ble historielærere og hovedpersoner.

Toppen svingte med hatten, fikk lokalmat til å bli gourmet-retter, urgamle stabbur til å bli katedraler. Hun var lyskilden som belyste andre. Ingen hovedperson verken på tv eller i virkeligheten – men hun fikk alle omkring seg til bli stolte og glade og rike på seg selv. Hun var ikke selvutslettende, men satte sitt eget preg på en hver anledning.

Våre liv har blitt velsignet av Toppen Beck . Hun var en betydningsfull kulturbærer av unik klasse – en kvinne for sin hatt.

Takk og farvel.