MORSROLLEN, NOK ENGANG.

Vi er mødre til vi går i graven, men når morsrolledebatten settes i sving, blir sjelden mødre på 81 år invitert i panelet. Ofte og lenge og viktig nok er det småbarnsmødre som diskuteres – om de er gode, nære og tilstede som mødre. I disse dager er det kvinner i toppledelse som preger spaltene og er tema- om de kvinner kan kombinere jobb og karriere, hjem og barn – om de er gode mødre i all sin ansvarlig travelhet.

I høy alder som mor til sønn og datter er man i en ny fase også som mor. Nok en gang er det viktig å huske på at med alderen blir man ikke mer tykkhudet – snarere tvert imot. Man blir tynnhudet og kanskje enda mer bekymret. For sine nære og kjære. Som mor. Riktignok er alt det praktiske i hverdagen bortfalt. Man bor ikke sammen, men lever adskilte liv. Men hver bidige morgen , hver time på dagen går tankene til de travle unge. HVordan greier datteren å være god mor, er sønnen på plass for guttene sine. Og selvsagt helse og jobb – hvordan holder de på i sine veldige ansvarlige liv. Mor er evig bekymret.

Min mor var alltid i sin butikk. Hun var kanskje mer glad i sine blomster, sine kunder og sin by. Men hun var alltid på plass. Hun hadde en kjent byprofil ( alle måtte ha blomster. må vite.) Hun var trofast. Sviktet aldri mann og barn – bortsett fra at hun alltid var travel . Hennes strategi – om det nå var en strategi – var at vi skulle være sammen om butikken. Vi måtte jobbe der, med henne i gode og onde tider. Butikken var vårt levebrød. Pappa gartneren delte også ansvaret for blomster og butikk – selv om hans arbeidsgiver var gartnerieieren. Konklusjon – familien var SAMMEN. familie kom først.

Skole og fritid måtte man selv ha ansvaret for. Man ble et selvstendig barn, måtte stole på seg selv. Men inni mellom så man hvordan venner hadde sine hjemmeværende flinke husmødre som bakte 7 slag, la ned snittebønner på hermetiserte glass, fulgte opp kostymer til skoleball.Min mamma hadde aldri tid – men tok grep slik at man selv kunne leie seg ballkjole og lakke sandalene med gull. Trening på skøyter og ski fikk man selv stille opp til. Alene.

Som kinoleder i 25 år måtte man kombinere morsrolle og sjefsrolle. Man måtte alltid være synlig for sitt publikum og sine ansatte – særlig i helgene hvor besøket var størst og viktigst. Man måtte være på plass. Å ha en mor som var kinodirektør var stas. Det reddet morsrollen, kan man si.

Alle mødre og fedre til alle tider har kjent på – uansett jobb – at man skulle hatt mer tid sammen med sine barn. For egen del – lærdom fra egen oppvekst – har jeg hevdet at ekteskap er en Treenighet . Mor og far og barn . ( Også med likekjønnede, selvsagt) Vi undervurderer våre barns ansvarlige viktige rolle i denne treenighet Familie er VIKTIGST. Og alle tre parter har sin plass og sin plikt. Barn kjenner instinktivt på det. Dette skal viderepleies – bare da kan mor bli en god mor, far en god far og barna få trygghet og tilhørighet. Våre barn fikk vite at de måtte hjelpe til med at far og mor skulle kunne greie hverdagen. På gårder og fiskebåt og blomsterbutikk måtte barna ta seg av både søsken og arbeid. Ikke bare rydde på rommet og få ukepenger for det.

En psykolog Våpenstad kommer med faglige ( ?) skremmeskudd hva gjelder moderne kvinnelige lederes morspraktisering. Ikke vet man om noen i vid vennekrets som stemmer med denne fagekspertens erfaringsgrunnlag.

Det man med visshet vet alt om – vi foreldre er aldri perfekte. Og aldri blir vi det heller . Var min mor en god mor? Er jeg en god mor? Man grubler jo på det livet ut.

Sannelig om man vet. Det jeg finner hvile i er at jeg er stolt av mine foreldre. Jeg har RESPEKT for dem som mennesker. Måtte det gå i arv.

INSTAGRAM- SKAM.

«Eier du ikke skam i livet?» Svaret skal være «nei» . Vi skal være frie og utagerende og ikke kjenne på flauhet og genanse. Det skal visstnok være hemmende for personligheten.

En ting er vårt privatliv. Det kommer jeg tilbake til. Men skam for flyreiser og kjøttmiddager og miljøforurensning i alle varianter er blitt et media-begrep – hvor vi blir oppfordret til å redde kloden ved å ta oss sammen og bli kvitt skamfølelsen. . Mange hevder det også er bortkastet – det hjelper ikke. Kina er versting. Norge er bare et lite putteland. Dessuten vil teknologien løse alt og det meste. Etterhvert. Til så lenge melder vi oss på juleribbe og flyr alt vi kan. Erna har sagt oss at vi ikke skal føle skam. Da så.

Jeg har i mange år foredratt og skrevet og ment sterkt og engasjert for at vi eldre skal være aktive på sosiale medier . Jeg var styreleder i Seniornett som var en skole for eldre som måtte da digitalrevolusjonen kom, lære seg å raskt beherske mobil og MAC og I-pad – ikke bare for å ha kontakt med barnebarn i Australia. men fordi sosiale media ble det nye fellesrom, der demokratiet utspiller seg egentlig. Og der må selvsagt også de eldre være med.

Mange eldre kviet seg. Ikke minst fordi de anså at sosiale media var forurensende, at det var mye unødvendig søppel og søl. Det fikk de unge ta seg av. Som om det blir bedre hvis erfarne og reflekterte voksne mennesker holdt seg borte fra Den Store Samtalen. Nå er de fleste pensjonister og besteforeldre i full sving. Det er bra, trodde man.

Ved en generøs søndagsbrunsj hvor tre generasjoner satt rundt bordet, ble Enkefruen gjort oppmerksom på det store univers INSTAGRAM som nå var siste humor og latter- arena blant den yngre tastegenerasjon . Som om man ikke allerede var på Instagram. JOda, man er aktiv – selvsagt – med raske budskap om fenomener som rammer hverdagslivet generelt og mer spesielt. Og med kommentarer i all enkelhet og oftest munterhet, det også. Personlige, men ikke private., vil man hevde.

Jeg fikk litt av et sjokk! Nå viste det seg at ansvarlige samfunnsborgere i voksen alder på Instagram har lagt ut et mylder av private bilder og videoer .fra hjemmelivet i all virkelig allminnelighet. Tidligere ordførere med viktige verv, og ikke minst statsråder som i dag sitter ved Kongens bord – der er de i ganske så private situasjoner! Lagt ute for all verden og for hver og en av oss. Ektemenn i bar overkropp og med folkelige kroppsformer, sminkeprosess foran speil, god-natt-hilsen fra hotellsengen osv osv .

Er det så farlig, da? Våre politikere og folkevalgte skal jo være menneskelige og vanlige, som oss alle. Ja, skal de nå det? Vi har selvsagt våre mistanker, men vi må be oss frabedt – de må ikke legge det ut på INSTAGRAM! Kan ikke voksne mennesker være voksne!

Rosa bloggere med intime tips om bredere lepper og romper, tangatruser og after-ski-dresser – ungdom er ungdom. De vokser det av seg.

Men nei! Dessverre. Også samfunnsborger i ansvarlige posisjoner skvetter rundt med private hilsener på sosiale medier. Eier de ikke skam i livet?

Finn svaret. Se selv. Men herved advart.



FRIHET TIL Å BEVEGE SEG I VINTER-OSLO.

Hvordan kan det ha seg at alle byplanleggere og samferdselspolitikere og folk med ustoppelige ytringer i den sammenheng ALDRI lærer seg at 1) det er 4 måneder vinter i denne byen og 2) byfolk er også gamle, eldre, med nedsatt gangevne. De er også borgere i byen.

Intensiteten i bygging av sykkelfelt bare fortsetter. Nå vil vi frem til mars 2020 ikke benytte oss av dem – alle vi som er i Den Tredje Alder. Traseene vil innimellom benyttes av syklende ung kraft, kjønns-atleter som vil med piggdekk, kunne boltre seg fritt i røde og nykostede og snøfrie brede felt. Det er jo luksusforbruk. Godt voksne mennesker – som Enkefruen _ har satt sykkelen på vinter-kennel. Stive eldre kropper kan nå ikke i 4 måneder tråkke rundt i minusgrader og snøføyke. Å kle seg som polfarere, bare forstiver bevegelsene . Det går ikke!

For å komme seg rundt til kino og kirke, familie og venner, handel og vandel i hverdag og gjerne fest, må vi benytte oss av privatbil. Også i sentrumsstrøk. Det ansees jo som landsforæderi , som miljøsvineri. Dessuten er jo sentrum stengt for privatbil. Så når man skal til bokhandler Tronsmo for å hente sine 2 bøker, må man gå avgårde til nærmeste buss for så å fortsette sin besværlige gange flere kvartaler fra bussholdeplass for å hente bestillingen. og gjenta transportetappen hjem med stort besvær. Man slutter å besøke Tronsmo ( som er en katedral for litteratur !) til våren kommer, og sykkelen kan benyttes. TRonsmo har eldre kunder, må vite. Og er avhengig av dem, dessuten, i alle årets måneder.

En vakker fredags ettermiddag hadde man en lunsjavtale i sentrum. Det ble bestilt drosje, må vite. Det viste seg da at drosjene IKKE har lov til å kjøre i kollektiv bussfelt slik at drosjeregningen kom på 300 kroner mot normalt kr. 139, – som var bestilt takstavtale. Drosjene må kjøre » norge rundt» -da altså buss og trikkegater var forbudt. Hvordan kan seriøse serveringssteder for voksne og eldre mennesker i et levende sentrum klare seg uten disse gjestene?

Trivsel i trengsel – den mest levende og menneskelige handlegate i Oslo er Bogstadveien og Hegdehaugsveien. Der går trikk og privatbiler, sykler og fotgjengere i fri flyt med innarbeidede trafikkmønstre dem imellom. (Riktignok har el-sparkesykler skapt uhygge siste året, men det er forbigående.) Ellers er det travel trafikk, varierte butikker med magasiner og eksklusive spesialiteter. ( Som nøttebutikk!). Det er fullt mulig å parkere sin privatbil for korttids-opphold. Å kjøpe lys og papirruller på ClasOhlsson tar bare kvarteret.

Vinter og byliv blir da å ta seg til kjøpesentra. Med privatbil, som om ikke den også forurenser til CCVest eller Sandaker. Der går man innendørs, kan trille seg frem til mat og drikke, lyspærer og bøker, klær og sko og tunge kasseroller. Der kan man bo noen timer, nikke og hilse. Det er selvsagt byliv, det også.

Men sentrum dør. For handel og vandel. Kaffelattekutur og billigklær på utestativ for ungt folk blir tilbake. Pizzabar og turistsjapper med stygge troll og selbuvotter finnes innimellom nyetablerte restauranter. De eldre etablerte for godt voksne gjester blir borte -drosjer kan jo ikke benyttes for rimelig penge. Enkefruen var en av de siste kundene til Fenakroken – spesialbutikk for spekeskinker. Du tar ikke buss og trikk for å handle 2 kilo sommerskinke. Bilen utenfor kunne før stå i 15 minutter! Fenakroken måtte stenge.

Hva med å reise til Syden i 4 måneder, bare bli på golfbanen og drikke rosevin til 3 timers lunsj hver dag med likesinnede og håpe på at noen bor der hjemme i Oslo og holder det i trofast i gang .

Vi har et valg. Hver sin lyst…..



Å HA EN DRONNING PÅ BESØK.

Inger Merete Hobbelstads tykke bok ligger på lesepute i fanget mitt. Den er på over 600 sider og er tung. Egentlig liker jeg tynne bøker , ikke bare fordi de er lettere å holde i hånden, men også fordi en tynn bok blir garantert mer lest. Ulempen med tynn bok er at man ikke finner den igjen i bokhyllen.

Tykk bok, derimot – den ryggen ser du! Men jubel og takk – en tykk bok som fenger og holder deg lesende – det er som å ha en venn på besøk og som venter der hjemme i godstolen og som man håper aldri tar slutt.

I alle mine voksne år har jeg hatt en beundring for den engelske dronning Elizabeth. Antagelig fordi hun er et pliktmenneske. Jeg liker mennesker som ikke svikter, som er trofaste og er dedikerte til et løfte, et kall – en plikt. Dessuten har hun alltid virket korrekt i tøyet, ujålete og ekte. At hun kler seg i sterke farger, er fordi hun mener hun må synes. Det er også en plikt når hun jo skal for tusener av skuelystne som kommer for å hilse og hylle en slank og vever kvinne – hun må fange blikkene med sin hatt og sitt vakre antrekk.

Som dronning er hun jo hustru og mor, svigermor og bestemor. Hun må ha autoritet på settet samtidig som hun skal være kjær og nær og tjenende medmenneske. for dem hun er glad i. En sterk og egenrådig ektemann som må gå 3 skritt bak, en reisende mor som må besøke land og riker, en svigermor som forventer innordning til hundreårige tradisjoner, en bestemor som uansett er dronning døgnets 24 timer- Dronning Elizabeth har min dype beundring, men også min nyfikenhet, min søken etter identifikasjon og ikke minst min evige interesse for historie, politikk og samtid.

Boken heter nemlig ÅRENE med den kvinnelige engelske monark gjennom tidenes lengste regjeringstid. Disse årene er jo mine egne år. Jeg leser om min tid på jord gjennom dronningens levende, historiske innsats både som overhodet, men også som kvinne. Som en jeg må og vil og har forholdt meg til.

Inger Helene Hobbelstad imponerer. Først og fremst for sin rike og vide kunnskap. Hva hun kan dokumentere av samtidshistorie ! om statsministre, politikere, om kunstnere, om de største kongelige begivenheter – og de små også, -om den vrimmel av familierelasjoner i sorg og glede i den kongelige hverdag ( hva nå det betyr), om venner og tilhørige. For ikke å snakke om statsoverhoder fra all verdens land, om reiser og besøk.

Jeg gir meg over. Vel har jeg kjent forfatterinnen gjennom Dagbladet, på Tv- ruten, gjennom film/kino-kommentarer, men også med en usedvanlig interessant Shakespeare-ekspert. Men jeg har blitt overveldet over hvor tungtveiende boken om årene med dronningen er blitt som historisk dokumentasjon.

Kanskje er det fordi den er så forførende lett-skrevet at den nå innledningsvis er kommet i skyggen av arbeiderbevegelsens kronprins Reiulf Steen,s tunge skjebne og kraftinnsatsen til Bohmann-Larsen om vår egen monark Kong Haakon.

Men skrivefryd gir lesefryd. Inger Helene Hobbelstad har fått denne formulerings-gaven. Hun har ikke bare en lett og elegant penn. Hun smitter oss lesere med sin egen lyst til ordlek og rampete språklige karakteristikker av tunge historiske aktører. Hun har dette som Arne Hestenes benevnte » journalistisk brunst» .

I disse november-dager hvor verden ikke er seg lik, med trump, med nød og krig, et Storbrittania som sprekker, om NAV, om politikere som ikke holder og leder – da er det så velsignet å ha Dronning Elizabeth som gjest i hjemmet. Hun venter på meg. Hun varer ( 94 år!) – også fordi denne boken er stor og tykk og veldig god.

Løp og kjøp.



PSYKISK HELSE – OGSÅ ET TEMA FOR ALDERDOMMEN.

Siden det er Verdensdagen for det tema, skulle man tro at også helsetilstanden hos gamle folk ble viet oppmerksomhet. Gudskjetakk dreier det seg mest idag om ungdommen som sliter med alvorlige problemer om å finne ut av livene sine. » Det gjør ondt når knopper brister» .De trenger all hjelp, raskt og riktig. Hvis de skal tro på fremtiden og seg selv.

Den siste fase i livet blir mest beskrevet som hvile og ro, klokskap og fortjent tretthet. Men den kan virkelig oppleves som et dramatisk fall i mål og mening . Etter et langt liv med ektefelle og barn og jobb og travelhet, kan det ble fryktelig stille og ensomt. Ektefellen er borte, de unge lever ikke på andre siden av tunet, yrkesliv er over og ut, de egentlig venner fra oppvekst og ungdom er ikke lengre i live. og nettverk skranter eller blir overfladisk godprat.

Det er da det gjelder å ha et lyst sinn. For nå røyner det på.

Det er sannelig min hatt ikke så lett. For i alderdommen trenger man hjelpere. Gode hjelpere, trygge hjelpere og kvalifiserte hjelpere. De skal nå helst stå klar fra det offentlige, som det heter. Man har betalt sin skatt og har sin pensjon. Men daglige rapporter i media og ellers fra lokalsamfunnet og av egen erfaring avslører stor mangel på mangt og det meste. Ydmykhet og tålmodighet og takknemlighet må hentes opp fra dypet i sjel og sinn. Når det altså likefullt ikke fungerer.

Så kan man kjøpe seg hjelp – hvis man har penger på bok ( bør planlegges!) .

Siden den gamle dermed i det private hjelpeselskapet har et klart kundeforhold, kan man med større kraft forlange som kunde at tjenesten leveres. Det gir rettere rygg og større håp – man er mindre ynkelig trengende, liksom.

Også i privat pleieomsorg hender det at det svikter. Tariffen treffer – fordi de ansatte skal ha ordnede forhold. Og merkunderlig nok er det på et vis opplest og vedtatt at syke og trengende er mindre avhengig av besøk og hjelp i helgene.

Så igjen – det gjelder å ha et lyst sinn når vikarer og uerfarne og ukjente skal plinge på og ha sterke hender og vennlig innsats. Og skape lørdag og søndagshygge i heimen. Vær takknemlig, du gamle!

Ikke vet man nok om hvorfor gamle folk kan bli bistre og sinte og gretne. NOen hevder at man er frisk så lenge man er sint. Det er feil. Man blir syk av å være sint. Man blir sint når man blir redd. Man blir sint når man opplever at hjelpere som skal komme, ikke kommer. Man blir sint av å vente. av å miste verdighet og kjenne på egen ynkelighet.

Karen Blixen mente at humor er den tredje viktigste egenskap å ha ( etter mot og evne til å elske et annet menneske) . Velsignet være at humor kan man ha uten å ha et lyst sinn. Galgenhumor og svart humor – uansett dreier det seg om å se det muntre i situasjonen. Å ha et skråblikk på tilværelsen.

Siden det er Verdens helsedag for god psyke – la oss minne hverandre om at mange har det forferdelig verre enn oss, og at Norge er det beste land å kjenne på glede, humor og munterhet.

Tenn et lys. Det er oktober uansett.



YTRINGSPLIKT.

Vi som har levet en stund. Vi som har opplevd en hel verdenskrig . Vi bør kanskje minne hverandre om at vi bør anstrenge oss for å ytre oss i fellesrommet, vi også.

Men verden er seg ikke lik. Septembermørket kryper på. I skrivende stund dundrer en amerikansk president løs på Kongressen, på pressen, på det internasjonale fellesskap. Det britiske parlament venter på statsministeren som sitter på nåde. Og det britiske folk roper og skriker og vil visstnok ikke være med i Europa. Isbreene smelter, været er sint og aldri har det blåst så stygt og ofte. Store konsern går konkurs. Folkemasser lider av sult og angst, og alt for mange flykter i båter som ikke bærer dem over et stille Middelhav.

Kanskje har Dag Solstad ment noe klokt med sitt utsagn nå i Klassekampen om at alderdommen kommer beleilig . Vi gamle kan gi oss over til godstolen og bare være forvirret, småfrese mot Dagsnytt 18, og overlate verden til de unge, ropende, demonstrerende og sinte. Verden er liksom ikke vårt problem – vi har gjort vårt og fortjener å hvile, å være trette.

Det er feigt. Rett og slett. Ikke vet vi svaret på så meget. Forskning og teknologi, det digitale tempo slynger oss ut med sentrifugalkraften. Men vi har erfaring og perspektiv. Vi har det historiske og det etiske bakteppe – som ikke fremadstormende ungdom har. De har mot og tro og kraft.. Det skal vi slett ikke hindre dem i å ha. Fremtiden er jo deres.

Men vår plikt er å ytre oss SAMMEN med disse unge. Våge med stødig stemme å møte deres argumenter nettopp med vår erfaring, vår refleksjon. Vi må skjerpe oss, lytte på hva de roper og forlanger, se hverdagen fra deres ståsted. Vi skal ikke minne om at alt var bedre under krigen. Men skal interessere oss for deres bøker, deres musikk, deres ritualer. Og møte dem på deres banehalvdel med adekvate spørsmål . Hvis vi kan delta på samme frekvens, vil resultat av våre møter i fellesrommet bli klokere og bedre.

Det er fryktelig slitsomt. Men det gir vitalitet i tankespennet – det er faktisk hva vi trenger når alderen kjennes kroppstung og stiv.

Alle priser vår ytringsfrihet. Gudskjetakk. Den kan sannelig også vi eldre benytte oss av. På møter av alle slag, i fellesrom , på sosiale media må vi våge å fremstå nettopp som eldre, som erfarne og forhåpentligvis som klokere.

Vi har rett og slett ytringsplikt!


VI GÅR PÅ KINO FOR Å DRØMME OG FLYKTE – DERFOR «DOWNTON ABBEY»

Hvorfor skjønner ikke filmanmeldere at det er hva det handler om? I møtet mellom lerret og sal – mellom film og publikum – det er DER det skjer.

Gjennom et langt kinodame-liv har jeg aldri sluttet å forundre meg over hvor ensidig filmanmeldere analyserer en film. De kan sitt fag, bevares, og vet alt om produksjon og regi, om manus og aktører. Og selvsagt «leser» de filmen med dens kunstnerisk kvalitet – eller mangel på det – når de skrider til verket og ser filmen og så skriver hva de så har sett. De er kunnskapsrike og har sin integritet.

Men den mest perfekte film kan bli en total fiasko. STanley Kubric bommet fullstendig med «Full Metal Jacket» .Den var mesterlig, men falt helt igjennom hos publikum. Og en film med 70% vellykkethet kan bli en 200% suksess. Gabriel Axel`s «Babettes Gjestebud» ble en triumf.

Nå går DOWNTON ABBEY på norske kinoer. Den har fått lunken mottagelse fra kritikerne. Joda – den presser for meget sammen på for kort tid. Persongalleriet – velkjent og elsket – kom i kortformat. Som Tv- serie ble det mer luft mellom dramatikken, og såvel herskap som tjenere ble mer hele mennesker .PÅ enormt Colosseum-lerret og på bare 2 timer fikk vi visuelt pustebesvær.

Men hVA gjør vel det! Husker så godt at da OUT OF AFRICA skulle ha premiere, invitere kinodamen eksperter på Karen Blixen – danske Lone Klem og professor Erling Nielsen – og flere litteraturkjennere på en førvisning. Selv om jeg selv elsket filmen, ville jeg ha en kvalitetstest fra intellektuell ekspertise. HVis filmen også forførte dem, ville filmen bli stor.

Det lille ekslusive publikum i prøvesalen satt fjetret. Og da det hele var over, kom Erling Nielsen bort til meg og sa på vakkert dansk: Jeg vet ved Gud at Dennys Finch Hatton aldri danset i måneskinn med Karen Blixen. Men jeg kunne ikke stå imot!»

OUT OF AFRICA er fullkommen film på det store lerret. Et episk drama, virkningsfullt tonefølge ( Mozart!) , et storslått skue, uforglemmelig fotografering og stjerneprestasjoner i rollene i regi av Sidney Pollack .

DOWNTON ABBEY kan bare sammenlignes fordi den gir oss drømmen og skjønnheten . Vi flykter avsted til den mest snobbete overklasse, i den klassiske engelske slottskultur og den mest feilfrie landsby og de vakreste landskap. Men også et karakterskarpt tjenerskap med trofasthet og stolthet og viktige egenskaper uten opprør og revolt. HVor menneskelige det hele ble med den avhengighet som utspilte seg mellom herskap og tjenere.

Så sitter man nok engang på kino og drømmer seg bort i mørk sal. Man slurper i seg rikdom og skjønhet og romantikk. Glemmer klassekamp og nød og elendighet -( skjønt når det i TV-serien forekommer til de grader, ja så er det også uendelig vakkert).

I en verden 2019 hvor ingenting er seg lik, hvor verden er ganske dramatisk og skremmende – ja så går man til drøm og flukt på kino for noen timer. Det gjorde man i tidligere tider hvor også mennesker hadde det vondt og vanskelig på 1930-40-tallet – Hollywood var aldri så skinnende og gloriøs som da Fred Astaire i smoking danset ned de vakre trappene til smektende evergreens.

Man sier med Woody Allen: Du kan greie alt så lenge du kan gå på kino.

IKKE SPØR HVA HELSEMINISTER HØIE KAN GJØRE FOR DEG. SPØR HVA DU KAN GJØRE FOR HELSEMINISTER HØIE

Et forpliktet liv går ut på at vi som har ressurser og styrke skal dele med flere. Jo rikere man er, jo mer skal man tilføre andre. Og styrken skal man bruke til fellesskapets beste.

Alderdommen er en triumf, ikke en tragedie. ( Det går galt til slutt ) Men jo eldre, jo mer interessant. Og den kommer til oss med stor sannsynlighet. De fleste lever nå til de både blir 80 og 90. Og er sterkere og friskere enn noen gang før . Men all statistikk viser at vel er man godt voksen som 60åring, og ved 70 er man fortsatt ganske så rørig og i farten. Noe skjer fra 80. Da blir det mer plager og vondter og legebesøk og reparasjoner . Men det vet vi jo!

Det merkunderlige er at det forbereder vi oss ikke på! Man tar ut tidlig pensjon og den store kosen. Vi fortjener å nyte vårt otium, sies det. Og mange drar stigene opp etter seg og lar ung kraft sørge for velfredsstat og vekst og fremgang. Og når så man skranter og er hjelpeløs, ja da forutsetter man at samfunnet og staten stiller opp. Helst gratis.

Norge har et sterkt demokrati. NOrdmenn er likestilte. Nordmenn har tillit til styresmakter. Norge er et struttende rikt land. Og Norge er et godt land å bo i. Men er det et godt land å bli gammel i?

Nei – fordi vi ikke har en alderdomskultur. Nedverdigende forhold på pleie og sykehjem er et resultat av det. Det er skrikende behov for varme hender. For oppdatert ernæring. Først i 2017 kom man på at beboere på pleiehjem og sykehjem kanskje skulle få middagsmat når det var middagstid. Og ikke sulte fra ettermiddag til frokost.

I alle fellesrom er de gamle fraværende. Ved KOngens Ord er ingen over 60 år. I kommunestyrer og organisasjoner og Storting er gamle, vise kvinner og menn fraværende. I trafikkbildet legges det opp til at alle har sterke bein og rett rygg også i 5 måneders vinterføre.

Kanskje er det de eldre selv som svikter. Som da den digitale revolusjon feiet inn over oss, vegret seniorer seg å komme på nett, komme på sosiale media, delta. Det var så fælt – det fikk de unge ta seg av. Som om nettet blir bedre ved at stemmer med erfaring og kunnskap og perspektiv var tause.

Alderdommen er også en forpliktende fase. Alderdommen må forberedes. Og vi må begynne allerede fra 60 år. Vi har da en plikt til å ta vare på oss selv – vi som kan., så lenge vi kan.

  1. Bli ikke syk. Man må trene, passe kroppen, spise mindre, drikke mindre, være aktiv, la seg behandle av fysioterapeut , gjerne massør, ( dyrt) kle seg fornuftig, og sove . Hjernen må ha hvile og oppladning.
  2. Penger hjelper. Det er ikke mer demokrati å kjøpe seg nytt kjøkken, ny bil, ny tv, nytt elvecruise enn det er å kjøpe seg hjelp i huset, hjelp ved sykdom, en sykeseng. Ved fra 60 å forsake ting og tang og heller bygge opp en konto, så kan man altså kjøpe seg hjelp når alderen krever det. Og det gjør den!
  3. Man må bo riktig som gammel. Ikke ha vindeltrapp. Bad og toalett ved soverom – ikke måtte gå i trapp til denslags! Planlegging, ta grep.

Sylvi Listhaug sloss for valgfrihet i eldreomsorg og vil ha både privat og offentlig helsehjelp. Hennes frihet er en individuell frihet, ikke en forpliktende frihet. Men hun er ikke alene om det. De fleste vil ha : takk, begge deler. Fastlegeordningen hadde ikke klart seg uten Volvat. Selv priser jeg meg lykkelig for å ha anledning til å betale pleie av blødende idrettsskade på lørdag når fastlegen har fri. Fastlegeordningen er under debatt – den er en velsignelse og må styrkes ved å bli mindre omfattende.

Å kjøpe seg hjelp er å kunne gå ut av køen til Helseminister Høie for at de som VIRKELIG trenger det skal komme rettferdigere , raskere og rettmessigere frem. Det er så mange av oss som bør vike for alle dem som MÅ pleies, som lider nød og som er alvorlig trengende. Skal vi i fremtiden ha den veferdsstaten, den tryggheten og det solidariske samfunn vi har bygget opp – ja da MÅ vi som har ressurser og styrke bidra til det. OGSÅ i alderdommen.

Så spør seg – hva kan jeg gjøre for Helseminister Høie?

MAKE AMERICA MINE AGAIN.

Det er ikke til å holde ut. Etter massakrene i USA opptrer Amerikas president Trump uanstendig , primitivt og oppblåst. Hans taler og utspill avslører nok engang et ordforråd som er på barnestadiet. Han hevder at våpenbruk ikke er problemet hos massemordere, men psykisk lidelse og påvirkning fra sosiale media. Han lar seg raskt fotografere smilende og fornøyd med sin hustru som bærer et nå foreldreløst barn. Han lyver om oppmøte og vertskap, fornekter protester og angriper pressen – hans første fiende.

NRK viser for tiden en dokumentarserie om Dynastiet Kennedy. Samtidig leser jeg biografien om John Kennedy jr – han som styrtet i flyet. Enda engang ruller det frem oss et Amerika med visjoner, med forpliktende ressurser og ansvar, med moralske verdier, med kunskap og kultur og dannelse. Det Amerika man alltid har sett opp til og kunnet stole på. Dynastiet Kennedy fortsetter med nå en senator Joe Kennedy III – måtte han føre arven videre.

Etter 8 år med Barack Obama og hans Michelle og døtre kommer Donald Trump. Han har en stilvakker voksdukke av en hustru ( for tiden) . Han har innsatt sin favorittdatter som nærmeste rådgiver og en svigersønn som skal redde freden i MidtØsten. Det er helt uforståelig.

At Donald Trump har sitt velgergrunnlag i bestemte befolkningsgrupper har vi lest oss opp på. Det er til å begripe. Men det er helt ubegripelig at Det Republikanske Parti med sine folkevalgte i Kongressen, i Senatet og Representantenes Hus – kloke og voksne og erfarne fra det ganske land – IKKE står opp og frem i protest. Det er deres ansvar at verdens viktigste leder er en skamløs og primitiv leder som fornekter sannhet og splitter et helt folk og en nasjon. Og har utfall som avler vold og redsel.

Trump har avlagt ed om at han skal samle og lede. Noen MÅ kraftfullt stå opp og frem i hans egen flokk.

John McCaine er borte. Selv legger jeg inn i min aftenbønn at Donald Trump ikke må bli gjenvalgt.


ALDERDOMMELIG FERIELIV.

Ferielivet har også sine faser. Det kommer med alderen et behov for flatmark, mindre stein og ur og klatring og trapper når man skal reise hjemmefra og nyte natur og hvile og andre omgivelser.. Det kommer et sterkt ønske om ikke lengre stå ved komfyren og lage mat til besøkende , familie og venner. Ferie er å gå til dekket bord, ha sitt eget rom med utsikt, få sin seng oppredd og klar, la badehåndkle kunne ligge på gulvet til noen henger opp nye.

Det er noe unorsk ved å rett og slett dra på hotellferie. I Norge! ( mer akseptabelt i Syden) Som ekte norsk skal man ha sitt eget feriested – en hytte ved fjorden eller på fjellet. Eller begge deler. Som regel er hytten også en generasjonsforpliktelse, et arvestykke som må føres videre. Og som er en sterk utfordring til fred og forsoning mellom de eldre som alltid egentlig hører hjemme der, og de nye generasjoner som selvsagt skal feriere videre med far og mor og unger, svigerdøtre og etterhvert ungdom med kjærester osv osv. Antagelig har norske advokater her et inntektsområde av uante dimensjoner.

Etter 4 dager lukter det av gjester og av fisk. Å være hyttegjest selv hos sine aller nærmeste, bør altså avsluttes etter 4. døgnet. Men sommeren er ukelang. Det er da man bør finne på noe på egenhånd – som gammel-

Man kan reise på cruise., men det forutsetter innledningsvis en lengre flytur. Man kan ta avsted på busstur., det er fra egen by. Da bør man ha god kondisjon for sosialt fellesskap – man er evig sammen i bussen, må vite. med allsang, ved måltider, ved sightseeing osv. Man kan også finne seg sin elv i Europa å ta båtferie i flatt lende., men også da må man om Gardemoen. Flyplasser er anstrengende for oss eldre.

Eller man kan rett og slett bo som fast gjest på badehotell i eget land. Sesong etter sesong. Eget værelse og eget bord. Det kan sterkt anbefales. Særlig hvis hotellet er bare timen fra hjemstedet med egen bil. Og har deilig varmt svømmebasseng også utendørs!

Det er noe med å være fast hotell-gjest. Vel betaler man dyrt på hotell – men som trofast ferierende får man så mye gratis av omsorg og pleie og vennlighet. Det er som å komme hjem til noe eget. Personalet hilser til «luen.» . Det gjør så godt å bli gjenkjent.

Apropos utgifter. Et hotell- opphold koster penger. Norske penger. Man drar liksom kortet mer påholdent i Norge enn når man tar av til Syden og utland. Da glir kortstrimen lett og uten hemninger. Det er som det skal være – man er da på ferie! Hjemme er det som om det er en annen valuta. Vinen er da virkelig forskrekkelig dyr?

. Men med streng selvdisiplin og kostholdsregi for kropp og helse, skal man ikke måtte innta 3 fulle måltider hver dag, Lunsjen kan være et smørbrød. Og middagen kan være bare en forrett. Uansett er det luksus å gå på restaurant 3 ganger hver dag, bli servert, få tøyserviett og hvit duk og vinekspert som velger perfekt hvit vin til fiskeretten.

Et ferieopphold på hotell blir en sluttsum som kan virke stor, ufortjent stor selv for en sparsommelig enkefrue. Men hva koster det ikke å ha et eget feriested? Antagelig er bare strømregningen og enkelt vedlikehold på like mange tusener.

Som nevnt – livet har sine faser. Selv i alderdommen hvor man har evig ferie, kan det være godt og kanskje nødvendig å ligge under et annet tak, ta dager ved havet eller på vidden, se horisont og få et avbrekk med natur og luft og omgivelser annerledes enn i den trygge heimen. Nye mennesker, nye observasjoner, nye bøker, ny rytme og nye små begivenheter.

Samtidig som man gjerne kommer tilbake – som til hytten – år etter år til sitt faste rom 334 med utsikt til England og sin egen balkong hvor bølgene rulle mot stranden der under.

Også i november foresten . Og ved påsketider.