SYKLIST I VINTEROPPLAG.

Kjære Ordfører i Oslo.

Dette er et åpent brev til deg fra en Osloborger som elsker byen hun bor i og ønsker å ta HELE  storbyens mangfold i bruk. Som ser etter spesial- butikker være seg i nærmiljøet eller i andre spennende bydeler. Man vil bli kjent i sin by, se variasjoner i menneskemylderet, ta til Grunerløkka og Grønland eller Kampen. Ikke som turist, men som innbygger, som Oslomenneske.

Nå skal du få vite hvordan en beboer nærmere 80 år opplever trafikkhverdagen en vanlig fredag.

Nå går det ikke lengre å sykle, ser du . Det er november-glatt og vintermørkt og kuldegrader. Kropper i Den Tredje Alder med gikt både foran og bak setter nå sykkelen i vinteropplag. Kald luft kommer inn på rare steder. Å pansre seg inn i stive klær, med hansker på rattet og ull under hjelmen – gammel kropp blir bare stivere og tyngre. Det går ikke lengre!

I beste fall kan man se etter tørr asfalt og mild sol om 4 måneder!!

Så hva gjør man så når du og alle dine bystyrepolitikere strammer inn på privatbilbruk. Dere forlanger jo at vi skal sykle, skal vi. Eller gå. Eller reise kollektiv.

Idag  skal enkefruen handle mye og tungt. Det går mot helg og hjemmehygge for noen og enhver. Først avsted for hvite lys til peis og staker hos Kolseth på Briskeby. .Tunge greier!  Så til økologisk ( les økumenisk ) grønnsaks-butikk på Sagene,. Videre hente 2 nye bøker hos Tronsmo. Siden man samler på fiskehandlere, ble det rakfisk med tilbehør hos Georg. A Nilsen, og julekake og brød hos Baker Hansen. Blomster hos Finn Schøll og endelig flasker med øl til seg selv og gjester i en  enkel Rema i strøket. Rødvin til søndagsmiddagen på ElisenbergPolet. Heldigvis har man hjortestek i frysen, så tungt kjøtt slapp man å bære med .

-Så trengte fruen å gi  kroppen sin treningsøkt på 1-1/2 times innsats på Artesia på Majorstuen. En stor og trygg privatbil førte meg og varene omsider hjem til indre gårdsparkering.

Kjære Ordfører – alt dette gjennomfører enkefruen på Frogner pr. el-sykkel hele sommerhalvåret. Da kan man også sykle til VIPPA for lunsj. Og til kirke og grav i Ullern på søndag. Så kom ikke der – man er da miljøbevisst!

Hvis du nå har fulgt reisemønsteret denne novemberdagen – hvordan mener du man kan gjennomføre alt dette med buss eller trikk ? Henviser du en voksen Osloborger til å kjøre med sin bil til CCVest eller et annet kjøpesenter på Majorstuen eller til Jacobs på Ekeberg? Liker du en by hvor det bare er kaffelattekafeer og klesbutikker for tilfeldig shopping i hele sentrumsområdet? Eller gallerier og frisører? Hvor ingen spesialforretning i lys, i fisk, i ost, i bok , i musikk og grønnsaker finnes mer? Hvor vidunderlig isenkrambutikk i Bogstadveien snart ikke lengre kan hjelpe deg med strykebrettet eller tung jerngryte? Du kan jo ikke ta trikken for det?

Nei. kjære Ordfører. Vi trenger privatbilen vår ! . Ikke for å parkere i timesvis, men for i løpet av formiddagen gjøre variert og fornuftige innkjøp i 10 minutters-intervaller. korttidsparkering gatelangs for raskt ut og raskt inn.

Som asfaltmenneske og tidligere kinodame trives jeg i trengsel. Mylderet på Grønland med nye og gamle landsmenn og etnisk blanding i alle aldre- og for ikke å snakke om Hegdehaugsveien/Bogstadveien som er den travleste , triveligste, mest levende lengste by- gate i Oslo hvor det går både trikk og bil og sykkel og fotgjengere ! Masse folk hele døgnet .

Der treffer man oss som bor i Oslo, som gjør nødvendige, vanlige innkjøp og er travle i hverdagen.På Birkelunden triller bymødre sine barnevogner og eldre mennesker småhandler naturlige varer.  . På Carl Johan har vi gjester og turister. Der spasere folk. På Aker Brygge det samme -der er man  på Oslo-besøk både fra inn og utland. Eller treffer forretningsforbindelser og kollegaer for lunsj på de utallige spisesteder.

I håp om at du. kjære Ordfører, tar med deg videre på gruppemøter og bystyremøter og partimøter denne fredagshilsen fra virkeligheten. Privatbilen- – for all del og mer enn gjerne så miljøvennlig som bare det – MÅ få frakte oss i hverdagen. Vi skal bo og trives og handle og leve i fellesrommet . Trikk er storartet, T-banen enda bedre, buss er smidig og nødvendig , og alle og enhver bør prioritere kollektivt så ofte vi kan. Billig er det også  særlig med tanke på at vi betaler for dette over skatt og avgift bare mens vi sitter hjemme i godstolen.

Men privatbilen skal da ikke bare frakte oss på hytta i helg og ferie? Den skal kunne brukes i byen vår – vi har 4 lange, mørke, glatte vintermåneder. Minst. Og vi som er over 38 år, trenger den, ser du.

God helg, forøvrig.

 

 

 

 

 

 

MENS MAN VENTER PÅ EL-KJØP.

Så gikk kjøleskapet skeis.

Det hadde gjort jobben sin i mangfoldige år. Rart med noe som er i orden – slikt skiftes ikke ut i mitt hjem selv om kjøkkenmoten har sine påtrengende kjøleskap-trender med gilde farger og snerten glanset front. Skuffer og hyller innendørs var nok litt trette og slitne. Men utenpå var skapet feilfritt. Og temperaturen var korrekt nok. Det fungerte.

Plutselig en fredag ettermiddag ( alltid mot helg) kom det er smell, og sikringen falt ut. Stein Handyman fikk liv i lyslampen, og dermed trodde fruen alt var iorden. Men da biolablandinge  skulle inntas, var den ikke kald. Alt var lunkent og innestengt. Kjøleskaper var over og ut.

;amdag morgen inngikk Stein Handyman og jeg en handelsavtale med EL-kjøp om flunkende nytt skap i hvitt og standard form. Men med høyreåpning selvsagt i et høyrehjem. Altså med venstre hengsler. Men alle skap har standard venstre åpning ( politisk poeng her) så vi måtte bestille ny hengsling. 1000,- for det, må vite. Så måtte bestilles frakt av nytt skap inn og frakt av gammelt ut Vips så kom hele handelsoperasjonen på kr. 10 000,- Det ble betalt der og da.

Enkefruen hadde nettopp kjøpt seg et luksusplagg av en vinterkåpe. Den var altfor dyr, men gode mennesker som står meg nær, overbeviste meg om at jeg fortjente den vakre kåpen. November er kald og mørk og verre blir det. Etter et dypdykk på bankkonto ( som aldri skal brukes, bare være i beredskap) ble kåpen min.

Så da kjøleskapet måtte skiftes, ble det straffedommen for at den gamle enkefruen hadde gått til eksesser.

Men tilbake til EL-KJØP. Skapet ble betalt, avtale inngått om at det skulle leveres førstkommende onsdag mellom kl. 12 og kl. 15, og sjåfør skulle varsle på forhånd.

Dermed gikk man rundt med mobilen klistret i hånden – først til morgenkaffe, så til legesjekk. Man blokkerte ut alle andre mobilsamtaler i tilfelle EL-handelen var underveis til hjemmet.

Klokken ble 15 uten et pip! Nå viser det seg at EL-KJØP- butikker i Oslo har samme telefonnummer. Jeg tgastet meg frem – og dermed var man i DEN LANGE KØEN med skrapende musikk på øret. Samtalen skulle tas som opptak og brukes til opplæring for at EL-kjøp skulle bli en bedre butikk. Tenk det.

Omsider fikk man snakke med en EL-kjøp-dame. I mellomtiden hadde Stein Handyman kjørt til butikken hvor en ansvarlig mann » bak disken» forsikret om at bilen var på vei, bare 1 time forsinket ( uten melding) . Jeg konfronterte damen min om nye opplysninger, noe hun mente måtte være feil. Mitt kjøleskap var ikke kommet ut i noen transportbil overhode.

Slik gikk onsdagen. EL-kjøp ringte ALDRI tilbake. EL-kjøp-transporten kom ALDRI. Enkefruen er dårlig i å vente, men satte seg til piano for å roe nervene og dempe sinne. Leste til og med bok.

I et voldsomt tilbakefall tok jeg nok engang telefonen til EL-KJØP ( som slår GET fra dengang GET var værsting i telefonkø-terror.

Antagelig var jeg nummer 30 i køen, satt i 15 minutter med skrapemusikk før nok en dame var på øret. » Jeg er så sint, så du bør sette deg rolig ned». Jeg fyrte løs, og damen klynket noe ut om at hun beklaget. Butikksjefen skulle ringe i løpey av kvelden.

Butikksjefen ringte ALDRI. I skrivende stund er det torsdag ettermiddag. Det viser seg etter at Stein Handyman har oppsøkt butikken ved åpningstart – at skapet aldri har blitt kjøreklat, at det aldri har fått skiftet hengsler, atdte ikke er pakket og klart. Eller vært i nærheten av transportbilen.

EL_KJØP har avtale med et helt frittgående transportfirma som El.kjøp ikke kjenner sjåførnavnet på, angående mitt varekjøp.

Dette er en form for husarrest, avslår alle utendørs fristelser, man lever i ventestatus, drikker te, og har mobilen i venstre lomme både på badet og i kjøkkenet.

Pianospill, bok , – strikketøy – virker som valium.

Jeg MÅ lære meg å vente, vente ,vente…..

ER ALDRING NEGATIVT ?

Jeg holder foredrag om hvor muntert det er å bli gammel. Pluss at mine 5 bøker om tema også har en rampete undertone. ( herved anbefalt)

Egentlig er det jo ganske vemodig, trist og tragisk å bli gammel – det går jo helt  galt til slutt. Derfor kan man jo si at aldring er negativt.

Men til så lenge må man forgylde sine forpliktelser, sine dager og sin alderdom. I skrivende stund kommer det rapport fra Senter for Seniorforskning at flere og flere 70åringer krever å få fortsette i arbeidslivet. Endelig – det skulle bare mangle! Arbeidet er en velsignelse , og vi alle trenger å gå til et fellesskap hvor noen venter på oss og trenger oss. ( Selv har jeg bare en katt i naboskapet som er avhenge av meg. ) FRivillighet og tur i skog og mark, foredrag i Litteraturhus og kammermusikk i Gamle Losjen er stor stas. Men å ha en jobb – om ikke lengre å være administrerende direktør – gjør noe med selvrespekt og verdighet. Den Store Kosen kommer tids nok. Men fra 60 og helt frem til 80årene er vi voksne og godt voksne  i full vigør og lønnsomme til og med for samfunn og næringsliv.

Men ved fylte 80 begynner å  det skjer noe med oss alle.. Det blir flere medisiner, det blir flere vondter og sykdommer, kroppen er mer kropp. Vi begynner å skrumpe. Nå blir vi gamle, nemlig.!

Men hodet, nyskjerrigheten, livsappetitten  – den gir seg ikke så lett! Vi blir mer og mer interessante jo lengre vi lever ( ellers har det jo vært forgjeves) .Men derfor må vi ta alle glade og gode knep i bruk slik at livet fortsatt blir velsignet og innholdsrikt og kanskje travelt?! . Ikke bare for vår egen skyld, men for dem vi tilhører og det samfunn vi også tilhører.

Først og fremst kreves det  at den enkelte av oss gamle DELTAR i fellesrom av så mange slag som mulig. Vi må kunne kodene som gjelder ! Vi må være oppdaterte på den kommunikasjon og de kanaler, de torgplasser og møterom som mennesker, ung og gammel befinner oss i og på akkurat nå.

Sosiale medier er helt avgjørende. Som boktrykkerkunsten er den digitale revolusjon helt fundamental . For et mirakel! Vi gamle blir rikere og yngre og mer  levende som menneske, familiemedlem, som venn og nabo og borger fordi vi kan meddele oss, mene og skrive, lese og lære om en hel verden ustoppelig. Det er fryktelig slitsomt og krevende. Men det er vår plikt! Vi skylder den yngre generasjon å være der for dem på de kanaler og ha de antenner som de befinner seg på. Ikke fordi vår erfaring og vår kunnskap er det eneste rette, men fordi våre argumenter i møtet med den nye tid, den unge kraft vil resultere i klokere avgjørelser «rundt bordet».

I går så jeg Debatten på NRK om kvinner som blir antastet og gjenstand for seksuelle overgrep. Forferdelig! Men nok engang – hvorfor var det ikke en eldre kvinne med i debatten. Tema har vært aktuelt i alle tider. Vi gamle damer VET også en altfor god del om det. Men kjønnsproblematikk stanser liksom ved fylte 38 år! I likhet med alle debatter om morsrollen!!! Som om vi ikke er mødre til vi går i graven!

Gamle mennesker må kreve sin rett og sin plass. Vi bør være mer til bry! Etterlyse glade farger på rullator og spaserstokk. Ha mer rettferdig harme! Protestere mot alders-diskriminering være seg i pleie og omsorg ( middag når det er middag !) arbeidsliv, i NRK og media, i trafikk og transport  og på Gardemoen! HALLO!

Da blir aldring ganske så muntert og positivt – en triumf.  Til så lenge!

 

 

 

 

RAPPORT FRA HILLARYS SKRIVESTUE

Som først i køen tastet jeg på min Kindle den flunkende nye WHAT HAPPENED  av Hillary Clinton. Jeg har kommet halvveis. Den glir så godt i hånden. Bok er best som bok, men Hillary har mye på hjertet så papirutgaven er for tung å bære i baggen. Det er en fest å ha Hillary ved sin  side på Kindle dag som natt.

Nå leser jeg til min forundring at Aftenspostens ( unge?) kommenator mener  boken er en furtebok ,og damen er for flink. Både til å skrive og til å vinne valg. (Da kan vi jo  se frem til Trumps memoirer !)

Jeg heiet på Hillary. Hun var den mest kvalifiserte presidentkandidat noen sinne. Hun var kvinne- nemlig! Hun var anstendig. Hun var begavet. Hun var strålende.

Men hun var i dårlig selskap, som det heter. Kommer man i dårlig selskap, skal man gå. Hillary kunne ikke det. Hun møtte en bølle, en posør, en narcissist – det måtte gå galt. Nå vrir verden seg i smerte for å ha en president i USA som er uberegnelig, anti-intellektuell, løgnaktig  – ingen vet hvordan man behandler den mannen. Akk og ve.

Tilbake til boken. For meg er møtet med Hillary bevegende og dramatisk og dypt tragisk. Hun  beskriver sitt fall – fremfor alt som kvinne – med en sårbarhet, en nakenhet vi ikke ante noe om. Nærhet og kjærlighet til sin mor, sin datter Chelsea, lykken over barnebarn og ærligheten til ekteskapet med Bill – vi godt voksne kvinner kan endelig kjenne identitet med Hillary som alltid både i politikk og i tidligere bøker var kontrollert og skolert og på plass. Nå møter vi en dedikert statsleder i det største fall – ikke bare ved å tape et presidentvalg  men tape for DEN MANNEN som leder for den nasjon hun elsker og har viet sitt liv til. Hun har all grunn til å skrive seg til rak rygg igjen. Det avkrever dyp respekt.

Vi lever i spennende tider ( det værste en kineser kan tenke seg) . Vi kan få visdom i hjertene ved å lese WHAT HAPPENED. Uenighet om Hillary Clintons imponerende politiske liv er bare stimulerende – man kan si mye om damen, men klynker gjør hun ikke. Og sannelig – furter hun ikke heller. Hun er sår og sint og stolt. Bra!

 

 

Å MENE OM Å MENE.

Redaktør Rannik Halle i Høyres Pressebyrå ble spurt om hvorfor han i sine siste yrkes-år ikke lengre skrev selv. » Jeg har sluttet å skrive fordi jeg har sluttet å mene» var svaret.

Jeg skriver i vei fordi jeg mener uavbrutt. Ikke minst på sosiale media. Folk i min alder – Den Tredje Alder – gjør ikke det. De holder seg for gode. De antyder til stadighet overfor meg – godt ment – at nei, der er det så mye stygt og fælt og sånn…..

Er det noe godt voksne ytrer seg om i hytt og pine så er det media. Også sosiale media, som nevnt.Men da i privatpraksis i heimen eller trygt rundt kaffebordet. De sier med fynn og klem at Aftenposten er ikke som Aftenposten engang var. Den er tynn, den er full av reklame, den anmelder ikke klassiske konserter, osv. VG er fæle greier. Og Dagbladet !! Det VAR en god avis, det. Dagsrevyen og NRK melder stadig om at » vil du vite mer, må du gå på nettet» , dessuten er det så mye dialekter! Alt var bedre før.

Folk flest gruffer og hytter neven hver kveld mot Tv-skjermen. Det er en folkesykdom. De friskeste setter seg ofte ned og skriver innlegg til avisen. Som sint  far eller forarget  pensjonist. Avisen svarer da enten at debattinnlegget er utdatert, at avisen ikke har plass eller så er det for langt og man blir oppfordret til å sende 1100 tegn med mellomrom. Med fortrøstning sender man så sine 1100 tegn. Så går man på trammen for spent å plukke opp avisen neste dag fordi der skal vel innlegget stå. Det står ikke der. Kanskje om 2 uker, og da er saken egentlig blitt forbi.

Av denne grunn bør man så opprette sin egen blogg. Der kan man mene i vei, når som helst, hvor som helst, midt på natten, man får det ut og på trykk. Har man et kjent navn, har man seg selv på Facebook eller Twitter, annonserer man så der sin blogg. Og blir lest. Og får kommentarer.

Kanskje.

Jeg holder meg selv gående etter denne modell. Jeg skriver fordi jeg mener. Min ektemann, redaktøren, antydet (,selv han) : » Må du mene noe om alt, Ingeborg»

Merkunderlig nok gjør jeg det. Ofte tenker jeg at nå skal jeg bare bli stille, taus, innesluttet. Sitte rolig på benken å observere. Og ferdig med det.

Som styreleder i Seniornett i 8 år sloss jeg for at nettopp vi i Den Tredje Alder skal beherske internett. Vi kan jo ikke greie oss uten. Selvsagt fordi man må bruke internett til bank og børs og regninger og reiser og Altinn og «mine resepter». Og ikke bare for å » snakke » med barnebarn i Australia, eller sende bilder av våre elskede små og unge og kosen med venner rundt bordet med vinglasset hevet.

Idag er de sosiale media vårt nye demokratiske fellesrom. Der MÅ de eldre også delta. Der må vi hevde våre synspunkter, ha våre refleksjoner og meninger. Ikke fordi vi eldre har evig rett, slett ikke. Men fordi våre argumenter bør høres opp mot de yngres, våre perspektiv på verdier , på historiske og etiske verdier bør møtes opp mot all ny kraft og ideer og optimisme og uvøren fremtidstro. Eller kanskje det motsatte – negativ og destruktiv kraft skal dempes ved erfaring og klokskap og lengre horisont. Det kan gi håp i en vond og vanskelig verden. Noen av oss har sannelig levd i trengsels-tider – ja, under en hel verdenskrig. Vi har erfart og vi vet . Vi skylder ikke bare å fortelle om dengang da, men å formidle VERDIER som holder mennesker i mellom. Å bringe disse inn på debatt- torget, i fellesrom av alle slag – ikke minst på sosiale media.

Som bakteppe under en høyere himmel. – mener nå jeg.

 

 

 

 

PERSONLIG STILLHET

Professor i fonetikk Ernst W. Selmer formante oss studenter til å praktisere det han kaldte «personlig stillhet «- vi skulle ikke bare sitte stille, men VÆRE stille. I respekt for ham som 70-åring med svak hørsel, men også i respekt for faget og for hverandre. Ikke harke, ikke hoste, ikke snakke. Bare lytte med hele seg.

I debatten sist uke med og for konsertpianist Leiv Ove Andsnes , ble jeg minnet om både om  den fremragende professoren  og tillike hans viktige appell. For i Grieg-hallen i Bergen var det blitt innført ny praksis om å kunne ta med seg småmat og drikke inn i salen og nyte medbragt under konserten. Hvorfor i himmelens navn det er så nødvendig, ble forklart oss av direktør Munch. Det var for å skape et bredere publikum til klassisk musikk. Dessuten bedrev publikum både med host og hark, gå på toalett, sannelig også å taste og trykke , hevdet herr Munch- så da ble det likesom mer koselig  å hygge seg med å putte noe inn i ansiktet.  Siden de nå var der og hadde betalt for opplevelsen.

Vår mesterpianist påpekte dempet og vennlig at denslags ødela fullstendig for hans eminente kunstneriske utøvelse. ( Noe en konserthus-ansvarlig direktør burde ha tenkt på.) Andsnes avslo også bastant at den nye praksis ville føre til at publikum DERMED  endelig fikk sans for å gå på klassisk konsert – snarere tvert i mot, sa den tapre kriger!   Andsnes selv som publikum og alle vi andre  ble dessuten distrahert og forstyrret av ukonsentrerte, smådrikkende naboer på benkeradene .Da burde en sterk kommersiell festspilldirektør komme på tanken om at lønnsomhets-aspektet kanskje bleknet.

Vi lever i tider hvor OPPDRAGELSE er blitt et fremmedord. Selv vokste jeg opp med foreldre som tok meg med på maleriutstilling, foredrag, reiser, restauranter, konserter og i kirken  –  for å lære meg hvordan man oppførte seg i fellesrom av alle slag. I respekt for møtet mellom scene og sal, i respekt for medmennesker, i respekt for kunst og kultur og dannelse. Det var koder -det var tradisjon. Jeg skulle bli gagns menneske.

Noe av det viktigste jeg også lærte, var å kjede meg. Vi lærte det i  gamle dager . Det har sannelig kommet godt med gjennom et helt liv! Taler som aldri tar slutt. Arrangement som varer og varer. Jo eldre kroppen blir, jo større er påkjenningen.

Men man har lært PERSONLIG STILLHET. Professor Selmer hadde ropt «UT!» til den arme student som tok med mat eller drikke inn i auditoriet. Vel – hans forelesninger var obligatoriske – det kapitalistiske lønnsomhets-aspektet var gudskjetakk ikke i hans verden. Ikke i vår heller.

Men idag burde flere ansvarlige vertsfolk for møter i alle fellesrom – kirke – kino – konsert – kultur – rope UT. Dessuten – vi spiser og spiser og må ha drikke i beger av papp og glass ustoppelig. Vi trenger da ikke enda mer mat – så velfødde som vi er. Mobilforbudte soner burde innføres umiddelbart – ikke bare privat.

Vi skulle trene mer på å konsentrere oss, fordype oss,  – gjerne kjede oss. Shirley MacLaine sier vi skal kjede oss 2 timer hver dag for å være kreative!

Den salige professor Selmer skal ha takk. Jeg lærte mer enn fonetikk – jeg lærte meg PERSONLIG STILLHET.

 

GJENNOM SKJÆRSILDEN I 2017 – nettfeil i 3 uker.

Det hendte i de dager – jeg satt i godstolen med i-pad hvor  hjulet på skjermen oppe til venstre begynte å virre. Beskjed:  «Nettfeil. Prøv senere.». Man prøvde litt senere. For så å ringe GET.  «Alle våre konsulenter er opptatt. Takk for at du venter».

Så kom Geir på tråden. ( Ingen har etternavn) Han snakket rolig. «Trekk ut ledningen på modem. Sett den så inn igjen.» Når man nærmer seg 80 år, er det å gå ned på gulvet med mobil i hånden, med briller – det er mørkt, der nede, – er  en utfordring. Men «operasjon ledning ut/inn» gikk greit nok. Geir og jeg var enig om at se, det – alt i orden. Jeg var på! Hurra.

Etter 2 timer fallt nettet ut igjen. Ny telefon til GET. Ny hilsen. Ny venting. Så kom Pål. Jeg begynte på nytt. Måtte ned på kne på nytt. Etter ny kontakt falt nettet ut igjen. Tilbake til GET: Der var omsider Bjørn. Han sjekket mappen min og sa at jeg måtte ha et nytt modem! Det kunne jeg skaffe på EL-kjøp. Jeg ba om at GET måtte sende en som kunne koble opp mitt nye modem.  Jo, neste dag ville jeg få besøk mellom kl. 16 og kl.21. Dermed har man husarrest. Nytt modem – gratis – og mannen kom kl. 17, sjekket alt. Vi ble bestevenner – jeg var vennligheten selv. Mannen gikk, og etter 3 timer falt nettet ned igjen.

Da ble jeg sint. Ringte GET og ga stykt fra meg da Kjetil kom på tråden. Han dypdykket i mappen min og sa: «Når kjøpte du din ruter? » Hallo – hadde ikke peiling. » Hva heter din ruter?» spurte Kjetil. Ned på gulvet og fant et navn. Kjetil sa» Den er for gammel. Du må ha ny ruter!» HVorfor hadde ikke GET-MANNEN sagt det da han sjekket mitt anlegg. Jeg fikk beskjed om å kjøpte ny ruter på EL-kjøp.Neste dag kjøpte jeg ruter -den sterkeste, kr.1600,- . Da ringte jeg familiens unge internett-ekspert Jarle som kom og  oppdaterte min nye ruter til mitt nye moden. Nytt passord på MAC, på I-phone, på Kindle, på I-pad. Velsignet være Jarle, min venn. Han fikk en nystrikket vaskeklut som takk.

I 3 døgn virket alt. Så gikk nettet ned. Ringte GET og var veldig sint på Odd, som var ny for meg og mitt. Odd sa at kanskje burde GET sende en ny ekspert. Han kom etter 1 døgn, hadde en elektronisk dubbeditt som tikket og zoomet inntak og ut-tak, skiftet ledinger. Alt var på super stell. 15 minutter etter at han hadde forlatt mitt hjem – falt nettet ut.

Det som ergrer meg er at jeg ergrer meg. Jeg sitter i vakkert møblert hjem med piano og bøker og bil og sykkel og TV og mobil og mat og drikke. Og ergrer meg fordi jeg har nettfeil! Man er faktisk litt syk på sjelen.

Jeg dro til Paris på langhelg. Det trengte jeg. Men Anne i GET hadde før avreise ment at hun skulle sende meg en klump nede mot inntaket hvor antagelig  problemet satt. Den kunne jeg selv greie å skifte!! .Mente Anne. » Send en drosje» mente jeg. Nei- med posten, sa Anne.

Det ble en velsignet Paris-tur. Hvor også Macron ble valgt som president!!

Da kom en prins. Min datters mann. Han hadde en medbrakt ruter. Den ble koblet opp og inn og alle nye passord ble fornyet. Alt virket Halleluja !

Klumpen fra Anne ligger på vent. Jeg våkner nå hver dag til at nettet er friskt oppegående.

GET har sendt meg en vanlig faktura. Antagelig  må man ha 3 advokater til å føre saken om å ikke betale for nettet som ikke har vært stabilt i 3 uker. Nå kan jeg jo også betale på nettbank! Da så.

Macron er min trøst. For nå går alt så mye bedre.