Å SNAKKE BOK

Å lese bok er å være stille.

Ikke at man har det så travelt. En enkefru nær 80 år kan ha rolige dager fylt av personlige gjøremål og privat administrering, trening med mening , helsesjekk oppe og nede, – møter, foredrag, kino, konsert  og kirke. Dessuten tar det tid å ta avgjørelser – man må tenke seg nøye om før man beslutter seg for å utsette hva man tenkte gjøre. Når man lever i familie med mann og barn, for ikke å snakke om i jobb – da tar livet tak i dagen , og rytmen avgjøres av alle andre. Hoi hvor det går! Hoi hva man rekker og orker!

Plutselig er det ingen som venter, ingen som er avhengig av en. Vennekretsen skrumper og er ellers på reise. Så har en datter en katt som trenger mat og vann. Katten er den eneste som trenger en etter et langt liv i ledelse og travelhet . Tragisk og muntert. Livet har sine faser.

Så hvorfor da en bok for å være stille?

Fordi man bombarderes med inntrykk og nyheter på små og store kanaler. Gjennom et helt liv har man vært samfunnsengasjert, avisoman, nyhetsfrik. Men før var det hvileskjær og pauseknapp mellom sleggekastene. Nå befinner man  seg i det totale digitale rom og kan lytte på radio, taste og trykke seg frem på en skjerm nær og kjær, i-Pad og I- phone, alle kanaler, alle strømmetjenester kontinuerlig. Og det gjør man til de grader. Det er bare å strekke ut armen – skjermen venter og er deg nær.

Lykken er likefullt å gå mot trammen for daglig å finne sin papiravis brakt av levende mennesker i nattemørket, – dagen må ha sine ritualer og rutiner. Hvis  P2 ikke gir nyheter til fast tid ( mai har så mange fridager!) og avisen er forsinket eller borte – ja, så blir man  frynsete av seg. Man kan ikke fortsette med boken i sengen på blanke morgenen midt i uken., nei.

Men selv papiravisen leser man stadig mer rastløst og fragmentert. Man tar til ingressen. Man tar til konklusjonen. Man blar, man utsetter – man leser rastløst og nervøst. Legger til side den lange artikkelen – som man aldri leser likefullt.

Fordi man har fått en lese-kondisjon av urytmisk og kortvarig karakter. Avis på nett bare ruller nedover. Overfladisk og urolig, .er man på jakt og sjekker etter klikk og pling fra sosiale medier sammen med avishusenes egne meldinger. Kom til oss! Siste, siste melding! Noe har skjedd – ustoppelig og uopphørlig. Pluss alle sine «venner» som melder om likt og veldig ulikt døgnet rundt.

Jeg merker en usigelig tretthet. Jeg får for meget . Verden er  vond nok som den er , om den ikke hele tiden skal snakke til meg. Stopp verden, jeg vil av.

Bok er redningen. Bok er hvile.  Bok er å være stille. I skjønne sommerdager med skarpt sollys på balkong og i hage eller på benken ved havet har man sin Kindle. Alltid sin Kindle som har skjerm som kan leses utendørs. For et mirakel! 70 bøker der mellom hendene ! Og i godstolen venter den ordentlige boken , den som er som en venn som hilser, den med stive permer,. den som man kan bla seg tilbake til og ellers se hvor langt man har kommet.

For oss som ikke er så pratsomme, som har vondt for » small talks» og som fort blir ferdigsnakket – da er det en redningsplanke å  spørre » hva leser du for tiden?» Dermed blir mennesket ved din side en samtalepartner, tenk det!

Det leses så mye av så mange! På feriereiser, på flyplasser, ombord  og senere på stranden  – folk har bok på fanget, bok ved siden. . Vel er det mobilmennesker vi henger oss opp på og fnyser av.

Men se nøye etter – i 2018 leser vi bok på bok. Vi trenger til det.

Vi må finne roen.

 

 

 

ARBEIDETS DAG

Det er ingen tvil – AP og fagbevegelsen har eiendomsrett til 1.mai. Men de har ingen rett til å forlange  enerett også til SOLIDARITET . Selv har jeg vokst opp med foreldre som jobbet dag og natt for fellesskapet  og for å skaffe oss en trygg oppvekst. De var arbeidere så godt som noen. Min mor tok 5 dager fri og ferie ellers forlot hun aldri sin blomsterbutikk. Min far gartneren hadde 10 timers arbeidsdag før han jobbet i butikken.  De deltok i småbyens sosiale og kulturelle samrøre i fest og hverdag og bodde trofast og trutt i det fellesrommet hele sitt liv.

De var og ble høyrefolk.

Kundene ( og levebrødet) var både hverdagsborgere ,arbeidere og fagbevegelse , men  også ingeniører og selveste generaldirektøren. Blomster skulle selges til alle lag , ved  liv og ved død.Derfor hadde mine foreldre respekt for og fikk respekt fra alle lag , alle klasser. Det var slik vi vokste opp. Vi flagget ikke 1.mai, men vi hadde dannelse nok til å hilse flagget der det ble heist.

Som høyrefolk praktiserte vi solidaritet, solidaritet med felleskap og fellesrom.

1.Mai har innhold og mening for oss alle. Den Historiske Dimensjon skal og bør være en bauta i vårt demokrati og vårt samfunns utvikling. Ved Arbeidets Dag bør både de som deltar, som kjenner seg hjemme i protest-tog og demonstrasjoner, på talerstoler og med røde flagg og faner  – sette sin bevegelse inn i en historisk sammenheng. Og det gjør de – for det meste.

Og vi som bivåner Byrådsleder og Partiformann på talerstoler og lytter til budskapet ,  ser på togene – vi bør sannelig se inn i den tradisjon og den rettferdige kamp som de markerer.

At FrP hoster opp mot-rop på 1.mai , det setter farge på dagen. I et større perspektiv spiller det liten rolle. Det er liksom en annen måte å rake plen og pusse båt på.

Gudskjetakk for at vi kan være dypt uenige, at vi har kampsaker vi kan demokratisk kjempe for.  Men skal en sak ha fremgang, skal samfunnet vokse  – så bør bakteppe alltid være Den Historiske Dimensjon. Opp mot det – vil det vise seg om fremskrittet går fremover, om ideen og saken skal få  varig kraft og mening.

Også for andre enn oss selv.

 

 

 

Å BETALE SIN BOT MED VREDE.

I all hemmelighet ble det satt opp et forbuds-skilt i gaten der jeg bor. Siden det var feriehelg og god plass, hadde jeg satt bilen fra meg på gaten lørdag ettermiddag.  Plutselig hadde  4 parkeringsplasser blitt borte., blitt forbudt! Helt uten forklaring, informasjon og varsel. Vi beboere med kr.3000,- for beboerparkeringsløyve ante ingen ting. Palmesøndag skulle man avsted, gikk mot bilen ,og der hadde man blitt ønsket god påske med en lang påskegul parkeringsbot på frontruten på privatbilen. Kr.900,-  Naboer som passerte forbi, deltok i besvergelsene. De hadde også blitt overrasket. Ingen av oss forstod begrunnelsen siden de fire plassene stod i en slags skjermet sving for tall trafikk. De oppfordret meg til å skrive til BYMILJØETATEN

Jeg tok oppfordringen. Jeg var sint – kr.900,-  er for Enkefruen mange og sure penger. Her skulle man klage! Jeg tok bilde av parkeringplassene, la ved den gule påskeboten og skrev et brev hvor jeg ba om en kvalifisert forklaring på hvorfor og hvordan og når!!. Dessuten påpekte jeg hvorfor man ikke hadde gitt et varsel, en hilsen på inngangsdørene til de 2 boligene som var spesielt berørt. Det er på sin plass å nevne at de ivrige tjenestefolk som ilegger oss parkeringsbøter ALDRI er utadvendte og vennlige informanter. Ikke rart at de ønsker å jobbe etter mørkets frembrudd. ( min bot ble registrert kl. 22.45 på lørdagskvelden)  Og det nye skiltet hadde en mann som luftet sin hund, sett komme på plass ved 5-tiden en morgen!

Nå har det gått sine 4 uker. Da kom det i min postkasse et tykt brev fra BYMILJØETATEN. En lang utredning på 4 sider med  gjennomført byråkratisk argumentasjon, med uforståelige paragrafer, med et nattfoto av min privatbil, et kart over gateparkeringsplasser og endelig en ekstra bot på kr. 450,- Selv om man har klart hode ( fortsatt) og er trenet i å lese innad fra Vesener gjennom et langt liv, var det helt umulig å begripe hvorfor min parkeringsgebyr IKKE kunne oppheves. Men verre var : hvorfor i all verden skulle jeg straffes med kr. 450,- fordi jeg hadde klaget?

Jo. Fordi det stod med liten skrift på parkeringsboten at hvis man ønsket å klage så  måtte man FØRST betale boten, så eventuelt få penger tilbake hvis klagen ble akseptert.

Jeg hadde overskredet fristen. Min feil-parkering som start på Palmesøndagen  kom altså på sure kr. 1350,-

Jeg overveiet å la min favoritt-advokat Ellen ta saken til retten.

Men jeg har gitt  opp. Jeg har betalt min bot med vrede.

 

 

NORSK PÅSKE I 2018

Det var Påskemandags -morgen i hjemmet med kaffe og bok og radio. NRK hadde som et innslag , en slags stemningsrapport midt mellom alle reprise-sendinger, gitt seg ut på gaten for å spørre forbipasserende om hva de forbandt med påsken. Det var voksne folk i all allminnelighet.

Innledningsvis ble svarene som ventet – jo det var fri, ferie, fjell og ski og hyttekos, familie og venner. ( Ingen båtpuss i kuldegradene.)

Men så ble det værre – for da spørsmålene gikk rett på sak, nemlig om påske som kristen høytid , da ble det ille. . Hva visste folk om Palmesøndag? Hva om Skjærtorsdag? Langfredag? Folk VISSTE ikke. Noen husket en korsfestelse, men var usikre på dag. Og så skøyet de  om Påskeaften som en kosedag før 1. påskedag   ble den virkelige utferds-dagen. Jesus ble ikke nevnt ved navn. Kirkegang og høymesse var dem fremmed. En voksen mann ønsket at vi alle fikk tro hva vi ville – det var en privatsak, mente han. Ferdigsnakket.

Vårt Land intervjuet teologer om at påske som kristen høytid  bare brakte 5% av oss til kirke. Det er sikkert flere som leser, hører Bach, ser Tv og hører radio om og med det kristne budskap. De er ikke med i tellingen Og dessuten er jeg ikke sikker på om registreringen  tar med katolikkene og frikirkene . Høymessene i katolske kirker  er jo stappfulle, ikke minst av våre nye landsmenn. ( som ikke har fjellhytte -tradisjoner – foreløpig.) For vi protestanter som søker kirkerommet i påskehøytiden, opplever ekstra velfylte benkerader, ekstra høytidsstemt og sakral musikk med kor og orkester og markering av påsken som bred kulturell begivenhet.

Påsken 2018 ble Norge på sitt flotteste her i sør som fjell -og frilufts -og skiopplevelse. En triumf for Den Norske Turistforening dessuten ( bortsett fra magevirus, da) Det har aldri vært maken i manns minne. Helse i hvert pust og styrke i brennende sol og romantikk  i fullmåneskinn over viddene. Enestående.

Da blekner liksom ras, vind , isolasjon, snømengder,  kulde og sno i nord. Påsken SKAL være Den Store Kosen i hvert fall i media-rapportene. Bare avbrutt av kø og trafikk-underholdningen.

Alvoret trenger seg på i morgen. Alle har søkt styrke til hverdagen på sitt vis.

Alvoret, seriøsiteten, forpliktelsene venter oss enten vi er troende eller ikke. Men kunnskap om 2000 års kristen tradisjon gir  tilhørighet  – det kan sannelig ikke skade mens vi venter på en etterlengtet norsk vår.

Vel overstått.

 

 

 

 

 

MANNFOLK SOM HINDRER KVINNFOLK I Å KOMME SEG BAK RATTET.

Jeg er glad privatbilist. Min bil har også et slags dashbord mellom forsetene. Man sitter som støpt, trygt og polstret. Rattet er også  varmt, må vite. I det hele takker jeg for all luksus i alderdommen og nyter med begge hender.

Nå hadde det seg slik i sprengkulden, at man hadde trosset vær og vind og kjørt den deilige bilen til CCVest for å handle. Greit å finne parkeringsplass, greit å finne handlevogn. Og inn bar det med huskelapp på mobil og Visakort i vesken.

Handelen gikk kontrollert etter planen, ingen sidesprang, og vel tilbake til parkeringsplassen oppdaget jeg at det var kommet en nabobil på min venstre side som hadde satt seg så tett til meg at jeg ikke kom inn i føresetet! Døren var blokkert.

Dermed begynte en ufrivillig kraftinnsats med å kunne entre føresete ved å starte fra motsatt hold med hele seg. Det er jo ikke slik at man på store biler kan bare skli rompen fra et sete til det andre, der foran. Jeg tok av meg pelsverket for å bli mindre av meg, skjøv setet så langt bakover som mulig for deretter å løfte hele min venstre nedre kroppsdel over dashboret, plante ben med digre piggsko ! under rattet, ta et grepa tak og få løftet en gammel damekropp opp og ned . Det knaket og lugget, men sårt raseri gjorde meg sterk og innbitt. Det gikk, jeg seg ned.

Jeg ville ha hevn. Jeg ville vente på terroristen. Jeg tok frem mobilen for å taste meg til tålmodighet. Mobilen lå ikke i lommen på pelsverket! Den kunne ha falt på bakken da jeg tok av plagget. Dermed var det å gjenta krampetoktet i motsatt vei. . Ut kom jeg – ingen mobil på bakken. Den lå i vesken.

Ny innsats tilbake bak rattet. For dermed å ha blitt enda sintere på nabosjåføren. Jeg skulle vente om så til kvelden.

Omsider kom en pen kledd eldre herre. Jeg fikk ned vinduet og ga stygt fra meg. » «Har du sett hvordan du har parkert og stengt meg inne/ute ?» Mannen svarte umiddelbart unnskyldende og beklaget. Han ville flytte bilen. Jeg svarte skarpt tilbake at jeg var ferdighandlet og ville hjem. » Godt du kom så jeg kunne bli skrekkelig sint på deg» var min hilsen. » Hjelper det,?» svarte han.

» Gjett om! Nå er jeg over» . Dermed ble vi bestevenner.

Rettferdig harme der og da er sunt. Anbefales.

 

 

ET KONGELIG HUNDELIV.

Hvorfor har alltid Dronning Elizabeth sin håndveske på armen. Hvorfor har hun og en rekke andre kongelige så mange hunder i sin nærhet? Man kan sannelig undre seg.

Hva gjelder håndvesker – den britiske dronning bruker håndvesken til å signalisere til sitt følge hva hun trenger til og ønsker. Klokt knep. Hun flytter den over på den andre armen eller lengre frem – alt etter hva dronningen kjenner på. Nå er det nok – nå vil jeg hjem eller …

Men dette med hundehold har jeg etterhvert funnet svaret på helt av meg selv.

Det hadde seg slik at jeg for flere år tilbake var i audiens hos Kong Harald på Slottet. Majesteten ville møte meg som formann for Seniornett – han var interessert i hva organisasjonen holdt på med og hvorfor. Man ankom i nyinnkjøpt (dyrt)  antrekk, gikk opp trappen til høyre, ble møtt av  en livre-kledd tjener (?) , fikk skrevet sitt navn i protokoll ved et vakkert bord med brennende lys i stake og deretter geleidet over til neste fløy, opp den vakre trappen, og opp til Fugle-værelset hvor kongens adjutant  konverserte med meg før på rett tidspunkt han banket på døren og Kong Harald ropte mildt innenfra «Kom inn.»

Her skal intet refereres videre fra min samtale med landets konge.  Men – og her er poenget – DET ER SÅ STILLE på slottet! Ikke en lyd, ikke fra mennesker, ikke fra naboskap, ikke fra tjenende sjeler, ingen fottrinn eller fra sko med  høye hæler, ikke fra hustru eller barn eller barnebarn. Ingen mobil eller klokkeklang, Vel noen kongelige ur både tikker og går, vil jeg anta. Men ikke hørte jeg et kling. Ingen øvde på noe instrument. Ingen radio eller Tv i bakgrunnen. IKKE EN LYD!

Så underlig, tenkte jeg. Så ensomt. Hvor veldig alene en konge ville kunne kjenne på det i de store, vakre rom som ikke hadde en lyd.

Da jeg en annen anledning holdt foredrag for pensjonistene ved Det Kongelige Slott møtte jeg opp ved kjøkken- inngangen eller hva det nå het. Der ble jeg møtte av flere hyggelige og kjente, det ble nikket og hilst, men også der var alle lavmælte. Vi gled vennlig og i all stillhet forbi hverandre i vakre korridorer til  enda et vakkert rom hvor mange var møtt frem, hvor te ble servert fra sølv-kanner i kongelig porselens kopper. Men du verden hvor STILLE det er på Slottet. Aldri, aldri en høy røst. Selv ikke «down-stairs» .

Men hva har det med hunder å gjøre? Jo – fordi når jeg nå har fulgt serien THE CROWN  ser jeg Dronning Elizabeth også  som privatperson går rundt i uendelig storslagne gallerier, sitter ved små bord i gigantiske saler, ser Prins Philip langt der borte i sitt soverom med åpne dører til dronningens gemakk – Buckingham Palace er jo enormt!!

Og hvor stille det DER må være for det enkelte menneske selv med veldig blått blod ! Som for Kong Harald på Det Norske ( lille ) Slott i Norge!

Det var da det kom til  meg. Konger og dronninger i all verdens riker og land holder seg med hunder fordi de velsignede, firbente, trofaste dyr GIR LYD! De kommer løpende, de sklir på parketten, de bjeffer og er lekende, livlige vesener.Dronning Elizabeth elsker sine corgies. Hun har opptil flere og sørger dypt når noen av hennes kjære dør.

Prins Henrik av Danmark omga seg alltid med flere dachshunder. Det er utallige kongelige hunder gjennom historien. Dronning Maud hadde 9 hunder, Kong Olav hadde Shjarme og Tootsie  som nok ikke bare ga lyd og liv, men kjær nærhet til enkemannen.

Jeg skal ikke granske kongelige sjeler, bevare meg vel, men konklusjon på denne fundering omkring kongelig hundehold er altså;   å bo i gedigne slott , ha sitt hjem i palasser med uendelig takhøyde og uendelige saler og korridorer – det er å bo i absolutt stillhet. Alle snakker med innestemme. Ingen hever en røst.

HUNDER GIR LYD! De er levende, lekende, gryntende, bjeffende og trofaste vesener i full høylydt vigør i alle slottets saler til alle tider.

Ingen dårlig forklaring på kongelig hundehold.

 

 

OSS MONARKISTER IMELLOM.

Kongelige begravelser er levende historie rett foran våre øyne, her og nå. Vi monarkister er nemlig tilhenger av kongedømmet fordi vi ser  livet i  en historisk dimensjon. Vi søker til katedraler fordi de ha stått lenge. Vi vil alltid tilbake til  Roma fordi det er den Evige Stad ,  og når vi står på Forum Romanum eller foran Pantheon blir vi beveget av at noe alltid er der. En reise til Egypt sprenger vår oppfatning av av sivilisasjon og perspektiv. Norske stavkirker og Nidaros-domen blir Norge for oss. Og vårt forhold til kunst og kultur er å kjenne de klassiske mestere opp mot tidens egne utrykk – eller omvendt.

Å ha et bakteppe for å måle verdier på alle plan er nettopp å se om de tåler tidens gang, å se om det holder i historisk sammenheng. Tradisjoner blir tomt skuespill og kulisser når de er innholdsløse og verdiløse.

Nå rulles opp foran oss Prins Henrik av Danmarks bortgang. Danmark har verdens eldste monarki. Nå skramles med småpikante historier om en rik utrustet fransk dronning-gemal som diktet og kokkelerte. Men i virkeligheten dreier det seg om Dronningens valgte ektefelle, far til neste monark, og om hvorledes kongedømme i vår tid ble regjert av en kvinne som måtte sitte øverst ved bordet i gode og vonde dager, måtte holde mål, leve i tiden og ha respekt. Det var Prins Henriks oppgave på dansk jord å stå sin dronning bi.Nettopp her må man ha et historisk bakteppe – ikke slomsle som om det dreier seg om en SE&HØR- reportasje.

Så ser vi da også hvorledes dagens hverdags-dansker lar hverdagen stanse, bøyer hodene, blir stille, tenner lys og bringer blomster og viser sann respekt for sitt sørgende kongehus. Det er Tradisjonen og Historien som februar 2018 manifesterer seg foran våre øyne.

Riker kommer. Riker går. Ingen vet hvor lenge noe består. Heller ikke monarkier, bevare oss vel. Men mennesker vil nok trenge til ankerfeste, en tro på at ikke alt flyter og er forgjengelig. Eller står hvert  4.år på valg for eksempel.