JULEN – JA! ADVENT – HVA?

Man skulle tro at siden julen er så omfattende og altoppslukende i vår kristne tradisjon, så ville også adventstiden bære preg av det. Men nei – folk flest ( ! ) skjønner knapt spørsmålet. Advent ?

Jo – det betyr kalender med 24 luker og staker med 4 lys og utendørs-leddlys på balkong og tujatreet. Jo – sannelig bedriver nordmenn sine advent-skikker. Det betyr stress og press og travelhet. Skole og jobb – det går på høygir. Og det er Black Week i ukesvis. VISA-kortet går varmt.

Advent betyr håp og ventetid. Vi forbereder selve julehøytiden som altså er 24.desember – på Juleaften.Det er da julen begynner ! Det er da vi skal spise julemat. Det er da vi skal være sosiale – ikke bare med oss selv og våre, men med venner og bekjente. Julekonserter og julebord og kirke og kino. Opera og teater. Klubben og foreningen. Gjerne gjengen med. Hoi- hvor vi går.

Nå spiser vi all julematen før jul. Vi feirer hverandre og alle andre med julebord og selskapelighet i hele desember. Alle julekonsertene er utsolgt. Og mørketiden bekjemper vi med mykje lys og varme! Det trengs her nord. Det gir glede.

Men i følge vår kristne tradisjon – juletradisjon – skal vi altså vente. Spare opp og forsake . Vente på julen. Vente på Jesu Fødsel – på kristendommens egentlige mål og mening.

Vi venter ikke. Vi feirer julen før julen.Tenk om vi kunne ha all denne sosiale varme og jubel og omtanke og giverglede i romjul og hele januar ! Julen varer jo helt til påske!

Men klokken17 på Julaften – da blir det dønnstengt og stille og hjemmelukket. Det store fellesskapet skrumper til kjernefamilien ( hvis nå den finnes.) Heldigvis er det julefilmer på kino, men ellers blir alt privatisert. » Ensomheten – kom – her har du din høysesong» .

Kirken inviterer oss alle- takk og lov. Og TV-n skinner sitt digitale lys så ingen krok er mørk.

Og så har vi sporten. Ut på tur helst på ski. Og på Gardemoen er det trøkk – Syden venter, og vi flyr oss vekk.

Vårt forhold til vår kristne tilhørighet kan vi åpenbart måle på hvordan vi markerer adventstiden.

Desember er fri for alle. Alle med tro og ikke-tro. Så da så…..

NÅR KJEDET DU DEG SIST?

Var det noe jeg lærte som barn så var det å kjede meg. Jeg vokste opp i en voksenverden. Foreldre tok meg med på voksne begivenheter – utstillinger, teater og konserter, for ikke å snakke om gudstjenester, videre Olsokfeiring som var langt fra barnevennlig . Takk og lov delte familien sammen gleden over fotball og friidrettsstevner. Der var vi likestilt – det var trivelig også for barn. Mitt knep var dengang som idag – å observere både folk og fe, merke lys og stemning . ( Slikt blir man kinodame av !)

Idag er det ingen som kjeder seg. Jeg tok en rundspørring om noen av mine kaffevenner kjedet seg innimellom. Det gjorde ingen. Alle hadde det om ikke travelt, så hyggelig i eget selskap. Da jeg begynte å skrape litt i problematikken – uten mobil, uten radio, uten bok, uten musikk, uten tv selvsagt og uten strikking . Bare sitte stille og i ro. – Da var det vist ingen som hadde prøvd dette. Å gå tur i skog og mark, sitte ved havet, nyte utsikt uten selskap – det er ikke å kjede seg.

Når vi sitter på venteværelset uten bok og mobil og magasin – da kjenner man på kjedsomhet, vil jeg tro. Mine venner skjønte plutselig problemet. Å kjenne på et slags stort tomrom både eksistensielt og faktisk – en skremmende følelse. Særlig hvis den aldri har vært der før.

Min fysioterapeut har 2 deilige døtre i 10 – 12- alderen. De har 4 idretter -tennis, fotball, golf og ballett – i tillegg til skole og bursdag og venner på besøk. Jeg ropte ut – kjære mor – du må lære barna dine å kjede seg!

Shirley MacLaine sa at man skulle kjede seg 2 timer hver dag for å være kreativ. Hun beviste på mange fronter hvor mye energi og oppfinnsomhet hun hadde både som skuespiller og som forfatter gjennom det langt liv.

Allerede som barn hvor også søndagene var grenseløst kjedelig, ble man etter hvert flinkere i å måtte finne på noe helt for seg selv. Og det viser seg senere i livet at det kommer godt med. Fordi det er kommer faser hvor alene-tilværelsen utfordrer kreativitet i å finne sjelero og trygghet i fravær av sine mennesker rundt seg. Men ikke minst å beherske tomhet og utrygghet selv i mylder av folk i farten. Alle har nok kjent på hvor kjedelig det er i selskap med mennesker man plutselig ikke har noe til felles med.

Det er ikke lett å være jordet, være hjemme, være ekte og seg selv. Det er så uendelig med tilbud og informasjon fra den lille verden som den store. Det skramler og ramler mot oss. Det gjelder fremfor alt å være i sosial sirkulasjon . Å velge frivillig ensomhet og alenehet eller tilbaketrukket liv – fremmed-fenomen i vår tid.

Så henger vi med – unge som eldre – travle og aktive. Trening gir mening. Mon tro om sjelen er med. Testen er muligens å kunne kjede seg.

Vi kan ta en test. For sikkerhets skyld. God helg.

DET ER SÅ MYE LYD.

Det er hyggelige unge folk som har kjøpt naboleiligheten. De pusser opp! Selvfølgelig gjør de det. Og det har vi alle gjort når vi kjøpte leilighet den gang da.

Men med oppussing blir det så mye lyd! Vi deler murvegg. Og flinke og ivrige håndverkere hos naboen begynner klokken 8. Da er enkefruen i seng og følger Nyhetsmorgen. Som om ikke nyhetene er ille nok – da kommer det som nakkeskudd fra andre siden av murveggen – borring!

Egentlig uten varsel fordi vi har ulik adresse og naboene i denne siden av muren har byggefolka glemt å varsle.

Vel – det er som nevnt hyggelige folk som har huket entreprenøren – vi har nå gitt hverandre det løfte at borring skal varsles. slik at vi vet når og hvorlenge det skal støyes.

I gamle dager hørte man hammer og sag. Vennlig virksomhet. Nå skal enhver spiker ikke bankes, men borres. Og håndsag erstattes med elektrisk støyende variant. Aller verst er selvsagt når badegulv skal åpnes og privat våt-anlegg fundamenteres. Det er helvete. Da bør man flytte på Continental Hotel til det går over!

Så er det hagearbeid! Det er også et lydhelvete. Disse blås-bort-løvet-variantene hvor gartnere (?) kommer som uniformerte Goustbursters med noe på ryggen og støvsugerslange . De er verst. I nabolaget hvor ambassader og velstelte leilighetsbygg har sine riktige forhager og grøntanlegg og heldigvis praktfulle trær – der klippes det med voldsom kraft gressplener og med lineære kanter rundt. Det går ikke rolig for seg, nei. En liten hagesnutt rett her borte klippes med en elektrisk gressklipper som er nesten større enn hageflekken. Gressklippere i gamledager hadde håndkraft. Nå er de å se på Folkemuseet .

Jeg elsker å bo i by med humane lyder, kirkeklokker som kaller til gudstjeneste eller begravelse og bryllup, Kielbåten som hilser oss kl. 14 og gjerne liv og røre fra levende naboer ( ikke natterstid!) og folk som kommer fra Gardemoen og hjem med trillende kofferter langs fortauene tidlig som sent. Liker også å bli vekket av renholdsbilene – det er byliv! Barn i barnehage er menneske-lyd. Det hører med.

Siden man bor i fornemt ministerstrøk og med ambassadeboliger rundt hjørnet – så kommer til stadighet trygge politibiler for å passe på oss alle. Og den vakreste bylyd man vet er når ridende politi patruljere forbi. Hestetramp på asfalt! Det er som hymner av Bach!

Det pusses opp og pusses opp. Særlig må man jo skifte ut et kjøkken som er mer enn 5 år gammelt. For ikke å snakke om bad og bide. Håndsverksbilene, stakkar, sliter med parkeringsplass. For beboerparkerinstillatelse er generøst innvilget til alle som har 2 biler minst.

Men velsignet være – bilene – store som små – lager jo ikke lyd! De er stillegående på el-kraft. Noe er faktisk blitt bedre!

LET SÅ SKAL DU FINNE.

Mon tro om det er så enkelt.

Jeg har et hjem med en bokstue. Eller bibliotek, om man vil. ( Det er litt pretensiøst) Tre vegger fra vegg til tak, men med et møbel eller to og et stort vindu som pustehull i interiøret. Og beroligende belysning.

Gjennom et langt liv har man samlet og arvet, kjøpt og fått. Man kaster ikke bøker så det hoper seg opp, Dog har neste generasjon arvet barnebøkene som sto i rekkehøyde for de små. Et par ungdomssynder ( «Mette-Marit på hesteryggen» og denslags) har også blitt overgitt til de yngre. Flere bok-rygger er vel egentlig til pynt – som Aschehoug leksikon og Cappelens verdenshistorie i vakkert skinn – men det hører til i et dannet og velmøblert hjem. Fortsatt er det slik at man selvfølgelig kjøper siste nytt og siste sensasjon og siste bind . Og Tronsmo – som er en katedral – får trofaste besøk til stadighet hvor man finner en bok man ikke kan stå imot. I alderdommen shopper man nemlig bare bøker ( og sengetøy) . Slik er det bare.

Per Egil Hegge fortalte en historie om besøk hos en boksamler i NewYork. Per Egil hadde med seg en sovjet-russisk kollega som nylig var sluppet fri fra sitt slemme hjemland, på et privatbesøk hos en intellektuell bekjent av en amerikaner. Da sovjetrusseren kom inn i biblioteket, utbrøt han: » Har De lest alle disse bøkene?» Og svaret var fra verten: » Nei, ikke personlig» . Godt svar. Tiltredes.

Den store utfordringen i dette lese-livet med alle bøkene er : hvordan finner man den lille tynne boken man vet er i hyllene?

For det er nemlig ikke system i rekkene i hjemmet. . Vel har man reiseskildringer og rene turist-guider og tilliggende herligheter på kjent plass. Likeledes diktsamlinger. Innimellom er det antydninger til et system. Men så er det hulter til bulter. Det beste man kan si om de tykke bøkene er at dem finner man jo lett der de står og ruver. Men de små og tynne perler man elsker – hvor er de å finne?

Det hjelper å flytte, forlate hus med hage og kjøpe seg en leilighet i alderdommen. Det gjorde vi. Men midt i slitet ( og helvete) med å skifte bolig etter 30 år og velge seg desember som tid på året for skjebnereisen – hadde vi ikke overskudd til å tenke system for boksamlingen. Det gjaldt å fylle på, bli ferdig! Som om det hastet, forøvrig, vi skulle jo bo der resten av livet!

Nå leter jeg etter Frederik Dessau. Hans forfatterskap har betydd så mye i mitt leseliv. Jeg fikk han anbefalt av Kari Grimnes – en dronning hos Norlie – som visste hvilken bok som nettopp du måtte lese. Kari er dypt savnet. Frederik Dessau var en kjent skikkelse i dansk åndsliv. Han var sjef for Danmarks Radio og har en stor produksjon som essayist og forfatter.

Frederik Dessau skrev de bøkene jeg ville skrive. Han skrev for meg. Han ble min. Kari Grimnes solgte meg alle hans bøker når de kom. Og jeg ga også bøkene til dem jeg var glad i. » Efter min mening» » Og så videre» » Fine fornemmelser» » En lille bog om kærlighed» » I min alder» osv Nå anbefaler jeg alle fra hjertet å lese Frederik Dessau.

Men hva hjelper det nå meg i nødens stund. Kanskje kan man invitere venner til – ikke bokbad, men bok-orientertings-løp hvor gjestene ( før måltidet og vinen) tar for seg bokhyllene med klart oppdrag.

Premien blir ikke hjemlån av boken – man må aldri låne bort sine bokskatter.

Så det får bli 5 rosiner, som vanlig.

ET LIV PÅ SOFAEN.

I et godt og harmonisk hjem er sofa ikke bare et møbel, men et eksistensielt midtpunkt. Gjennom alle livet familie-tilskikkelser har sofalivet i heimen hatt sine faser.

Det startet med IKEA-varianten i skumgummi og enkelt ullstoff. Som uformuende og småfattige hadde vi ikke vi råd til eksesser. Og vi var for tidlig ute til å arve. Nygifte og 3 barn på 5 år – vi var tvunget til billigvarianter. Redningen for oss og alle unge den gang var IKEA – der visste de i hvert fall siste mote -ikke minst i møbel-tilbudet. Vår enkle, men altså moteriktige sofa var selvfølgelig ikke god verken å sitte i, ei heller å ligge på. I mangel på gjesteseng, holdt IKEA for en god venn en natt eller to. Dessuten kunne småbarn leke og tumle uten økonomisk ruin.

Etterhvert kjøpte vi oss en mer etablert variant i gammelrosa i ullstoff med to matchende stoler. Den holdt lenge. Den var riktig vellykket, faktisk, både i sittende som liggende tilstand. Da vi flyttet fra villa til leilighet, så den sliten ut. ( den også.) Den ble erstattet av en vakker, stor og generøs gråblå variant med matchende silkeputer som kledde det vakre nye hjem.

I tillegg arvet vi et Knag-møblement , håndverk fra Bergen. Et klenodium i mørkebrun fløyel med knallharde armlener i mahogni. Den er verd masse i nostalgi og penger.

Så vi har følgelig 2 sofaer. Men ingen kan man ligge godt i! Knag-sofaen har disse knallharde armlenene, og med silkeputer som glir unna er det fare for plutselig nakkeknekk og hjerneskade. Man hviler ikke verken oppe ellere videre ned.

Man har det med å gå etter utseende. Den blågrå er så vakker! Men man ligger ikke godt, bare i en slags konstant glidende tilstand på grunn av silke og fløyel i underlaget. Tankene glir dermed også unna på et vis. Ubehagelig det også.

Alderdommen krever sofa for å legge seg ned i. Med pledd og bok og tv-der borte. Man blir ofte litt dusement på sine gamle dager. Da går man ikke til sengs – for da er man skikkelig syk.. Man vil bare hygge seg i fellesskapet eller i stuelivet når man rett og slett bare er maroder.Man vil ligge som i en mors favn. Trygt og varmt.

Så nå han man skaffet seg et prosjekt . Ny sofa.! Men hvordan og hvor og hvor meget? Egentlig bør man ha på hjemlån i 2 uker både seng og sofa og sko, dessuten. ( Det siste lar seg ordne) Men sofa på hjemlån!

Å legge seg nedpå i møbelbutikken – vel, det har et anstrøk av drama. Og som riktig gammel tror vel omgivelsene den gamle har fått et illebefinnende. Og ikke kan man gå så lett rundt med rullator i møbellandskap heller. Dermed utelukket.

En god venninne har invitert på liggebesøk i deres egen vakre og riktige sofa. En enda kjærere svigerdatter er blitt orientert og har fått fullmakter til å studere markedet. Hun kjenner svigerheimen , kjenner stil og form og innhold både i kropp og sjel hos den gamle. Hun har stilriktig sans for alt og det meste. ( også på prislapper.) Hun kan vakkert legge seg nedpå!

Helt på egenhånd tok man likefullt sats og surfet og googlet. Det er uhorvelig stort utvalg! Det viser seg at de fleste må man kjøpe uprøvd på nett! Og flere tar det måneder før det betalte møbelet er kommet inn i hjemmet. ( Dag kan man jo være evig bortreist) En favoritt-variant kunne man reise til Fredrikstad for å beskue.

Dette forblir muligens bare et prosjekt. Det i seg selv er foryngende. Pluss gratis.

Kom sofa – her skal du motstand finne!

MOT MØRKERE TIDER

Joda – det er oktober. Og bare vent – snart skal vi stille klokken, og da blir det mørkere, enda mørkere om ettermiddagen. Å gå hjem fra jobb og det er allerede mørkt – se det kan kjennes riktig. Dagen er liksom over. Men å starte dagen, stå opp når det er dønnmørkt – det er mot min natur.

Men det er her man bor, og her man hører hjemme. Vi har lært oss noen knep, tenner lys og fyrer på peis, og vet å hygge oss med god bok og gode folk og måltider. Kino og kirke, konserthus og kulturhus. Kanskje en ny cashmere-genser?

Spøk til side. I hele mitt voksne liv har jeg vært en hund etter nyheter. Jeg har levd er samfunnsliv med politikk og meninger. Jeg må ha siste nytt fra den ganske verden. Alltid og uavbrutt.

Nå er verden blitt slik at jeg kvier meg for å sette på nyhetene. Jeg er redd for nyhetene. Også for Aftenposten på trammen. De første 16 sidene handlet om terror og krig og trussel og energikrise. Tørr man sette på Nyhetsmorgen? Tørr man lese siste nytt?

Da jeg som liten pike hørte mine foreldre snakke dempet på kjøkkenet om krigen, det var jo krig da jeg var barn – da kjente jeg på angst. Kjente at det var farlig. Ikke at jeg hørte hva de snakket om. Men jeg visste bare det var farlig. At pappa kunne komme i fengsel, at soldatene skulle trampe i gatemørke gater- eller hva det nå var. Som barn følte man bare – og var redd.

Senere i livet har jeg bare en gang opplevd at jeg hadde angst for krig. Det var i oktober 1962 da russerne sendte krigsskipene mot Cuba og President Kennedy holdt sin tale om faren for 3 Verdenskrig. De dagene stod verden på vippepunktet mot katastrofen. Da hadde jeg krigs-angst. Jeg ringte min mann ( vi hadde vært gift i 30 dager) og ba han om å gå tur med meg i Nordmarka. Han måtte roe meg og tankene mine. Han gjorde det. Skipene snudde. Det ble ikke Verdenskrig.

Siden har det vært en slags atom-tabu i internasjonal politikk. Nedrustning og opprustning, forhandlinger om forbud og stopp. På papiret og på talerstolen har det alltid vært atomkrig – som tema.

Nå er det alvor – nå er det atomkrig-trussel foran øynene våre her hjemme. Side på side. Nyhetssendinger fra Norge som ellers i vår verden bringer militær ekspertise, politisk ekspertise og diplomatisk ekspertise rundt bordet for å tenke høyt med oss og hverandre om hvordan og når russerne slipper atombomben.

Men vi danser videre rundt gullkalven. Tilsynelatende. Åpner luksus hotell i skinnende Gatsby-klær, planlegger elvecruise, shopper ekslusive julegaver allerede .

» Jeg ser, jeg ser.. Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underligt…»

Og så mørkt.

FORØVRIG ER DET MIN MENING

at det må gå tog fra Oslo til København.

Det er ganske ubegripelig at vi i 2022 ikke kan ta tog fra Norge til Europa og utlandet. Vi kommer bare til Gøteborg – hva vi nå skal der å gjøre ( utenom å besøke Liseberg hvor det går leketog) I Gøteborg må vi finne oss et annet tog til Europa.

Tog er kultur. Tog er å reise på jorden, ikke oppe i luften. Ikke ute på havet. Tog er å befinne seg i landskap, i virkeligheten, blant folk og fe og byer og broer. Tog har rytme og gir ro og leseglede. På toget kan man bevege seg, kanskje til en spisevogn sogar .Buss er innestengt og er på motorvei.

I langt trangere tider tok man natt-tog til København. Gikk ombord på Østbanen om kvelden for å våkne i København om morgenen for å ha møter, utstillinger, shoppe, ha lunsj og middag for så å gå tilbake til sovevogn hjem til Oslo hvor man våknet for så å gå rett på kontoret.

Det var også hektet på Københavntoget en egen Pariservogn! Husker godt jeg som småpike gikk og strøk nærmest Pariservognen med hånden der jeg tok avsted hjem til Sarpsborg. Likeledes innimellom en vogn som førte deg til Berlin. Det var da Norge hadde tog-kultur.

I de senere dager har man lest hvor mange flyavganger man kan erstatte med Stockholmstoget mellom Sverige og Norge. For ikke snakke om å spare tid! Gardemoen og Arlanda ligger milevidt unna storbyene og tar tid til og fra før man kommer seg opp i flyet. Et hurtigtog farer avsted i tilnærmet lik reisetid og man kommer frem midt i sentrum! At Sverige og Norge ikke kan samarbeide om togprosjekter er pinlig, rett og slett. Fra Oslo går togskinner helt til København! De ligger jo der. Nedoverbakke er det også!

Jeg har fulgt et engelsk TV-program hvor en erfaren globetrotter utforsker ekstreme fjerne områder på kloden med tog, nye tog, gamle tog, luksustog og skramlekasser. Det er utrolig hva tog-ingeniører har lykkes med i fjellandskap og ørken, mellom stup og på sletter. I Sveits – et land som overgår vår norske fjellheim – har de et togtilbud som er imponerende. Panorama-tog i 2 etasjer. Og sannelig også kan man reise med medbragt privatbil.

Norsk tog-politikk er ynkelig og forvirrende og dunster bort i et virvar av storeplaner, bittesmå-planer, partipolitikk, distrikspolitikk som ligner stammekriger og så administrativt konglomerat. Vi bør være stolte av Bergensbanen ( som er 2 timer for langvarig) av Flomsbanen og Raumabanen og Dovrebanen. Sørlandsbanen går som om vi reiser i Alaska. I skauen. Og kommer bare til 1 by – Kristiansand. Skal man til Stavanger, må man reise med ryggen første halve strekningen fordi tog-settet snur siste etappe.

Tog er historie. Tog er naturvern. Tog er kultur. Tog er fremtid! Så hvorfor kan vi ikke ta tog til København. NÅ.

TAPT LYKKE.

Det er så mangt man må forsake med alderen. Det meste skyldes kroppen. Den er blitt gammel. Riktignok kler man seg muntert, har rød rullator og røde krykker. Bortsett fra, er det bra, som man svarer når noe spør hvordan man har det.

Og det har man. Veldig bra – til og med. Man bor over evne, kler seg etter evne og spiser ( og drikker) under evne. Og har sin velsignede familie og eiegode få venner. Og bekjente, mange bekjente.

Men noe er sørgelig . Man skulle nemlig leke mye mer, leke i det hele tatt. Jogge og svømme og sykle er livgivende. Men ikke noen lek, nei. Å leke med ball – derimot!

Fra jeg var ungpike har jeg spilt tennis. Vokste opp i Sarpsborg hvor både tennis og ikke minst golf var for oss alle og slett ikke noe snobbesport. Borregaard Fabrikker var jo innlednings engelsk og dermed kom både fotball, men også tennis og golf til denne lille byen ved fossen. Engelskmennene ville jo bedrive hva man var vant til . Og selv en blomsterhandlerdatter ble plutselig interessert i nettopp tennis.

Flere enn meg mener tennis og sjakk er de to edleste idretter. For mitt vedkommende ble det aldri sjakk – tenkte dårlig i mer enn to trekk. Men tennis – det var lek! Det var dessuten helt opptil en selv å levere godt eller dårlig. Jeg ble ganske så flink gjennom voksenlivet.

Jeg elsker tennis. Man akk – det er tapt lykke. Kroppen er for stiv, man kan ikke verken løpe eller gå. Riktignok er det visstnok gamle svenskekonger og ellers pent antrukkede veteraner av begge kjønn ( alle kjønn) som stabber seg inn på banen og står pal for å daske ballene tilbake over nettet hvor noen trofaste venner eller godt betalte trenere dasker tilbake til den gamle. Jeg liker tennis også fordi det lenge var kleskoder, man var pene i tøyet. Selv om man altså leker og sliter og sloss om ballen – det går ann å ha på seg klær, gjerne hvite. Forøvrig – glem nå det. Bare i Wimbledon er det påbudt.

Reumatismen satte stopper for denne lykke. Sist jeg våget meg på banen var på Mauritius. Klima for denslags. Nå bare sykler jeg forbi tennisbanen på Frogner og ser med sårt sinn på utøverne der. Pluss selvsagt følger jeg all tennis på TV!

Alle ordentlige kvinner liker å bade i badekar. ( Ordentlige menn liker å dusje) . Frekk påstand, men våger meg på. Jeg har alltid elsket å bade lenge og varmt og med duftende oljer i badekar. Kleopatra fortrakk eselmelk. Jeg har dyre greier fra Gimle parfymeri . Man må ha noe velgjørende i badevannet ellers blir man bare våt. Å bade i badekar gjør noe med sjelen.

Jeg har et vakkert brunt og hvit badekar på løveføtter midt på gulvet. Men nå er det blitt så fortvilt at jeg ikke lengre kommer OPP av badekaret. Jeg kommer ned. Men det er for trangt til å snu sin gamle kropp rundt for å komme seg på kne og opp i frittstående. Det er ikke kamera i rommet – det hele er tragisk- komisk.

Nå er følgelig mitt badekar en vakker installasjon. Gode gjester kan være velkomne til å nyte karet, selvsagt, men ellers – for enkefruen er det tapt lykke.

Virkelig en sorg – for det å ligge på gulvet i dusjen er ikke det sammen. Ikke kan man lese bok, ikke ha et glass rødvin.

Det er mye å være glad for, men du verden – man leker for lite!

DAGEN DERPÅ.

Hva hjertet er fullt av løper munnen over med.

Dronningbegravelsen i London og Windsor ble en heldags-anstrengende, uforglemmelig opplevelse. Ikke bare som monarkist, men med historie som fag, med politisk, samfunns-engasjert tilhørighet – og dessuten som kristen og endelig som kinodame som i 25 år ble ekspert på å lese filmens møte med publikum – jeg ble 19. september 2022 sittende som i en evig høytidsdag foran stor skjerm og med alle kanaler.

På de sosiale medier stirrer man inn i et hav av reaksjoner fra » folk flest». Republikanere hadde dårlig dager og ble nesten feid vekk -skjønt det kom forventede gisp om at » få dette sirkuset vekk», slutt med utspjåkete antrekk og «mens landet sulter brukes millioner» osv.

I all hovedsak ble det både på Facebook og øvrige tilbud et ustoppelig bevis på hvor sterkt, gripende, vakkert og overveldende oppslutningen ble og sorgen likedan.

Norske kommentatorer både på plass i London og Windsor, tidligere også i Balmoral og Edinburgh, Kent og Nord-Irland og ikke minst hjemme i studio både i NRK og Tv2 – de gjorde en imponerende jobb. De dokumenterte en kunnskap om kongedømmet, om slott og tradisjon, om uniform og transport, landskap og ruteopplegg, om biler, om hvem er hvem fra hvor og hvorfor.

Nå går det ikke godt å kristisere media. De tar sjelden selvkritikk. Men dagen derpå tillater jeg meg – i likhet med Vårt Land – å etterlyse kompetanse om kristen tro, om kirkens ritualer, om kirkerommet som et signet rom denne gang ved en kongelig begravelse. Vel kjenner journalistene til alt og det meste om katedralen, historiske bakgrunn og gjennom tidene som helt avgjørende signalbygg i en politisk virkelighet der og da. Westminster Abbey , St. Giles- katedralen i Edinburgh, Cardiff-katedralen i Wales og i Glasgow, fremfor alt St. Georges chapel i Windsor – alle disse monumentale kirkebygg ble solid gjort rede for av norske journalister rund baut.

Men så. Den engelske dronning var troende. Hun hadde sin pakt med Vårherre, ikke Parlamentet. Det var utenkelig for henne og hennes slekt ikke å ha en kristen begravelse. Salmer, musikk, biskops tale – alt som foregikk i det seremonielle hørte til nettopp i en begravelse av en dronning, et overhode for den engelske kirke. Selv i 2022.

Dette perspektivet ble klart underkommunisert . Når man kan alt om hva prinsessen av Kent har for smykke og hvorfor, alt om tiara, antrekk og hvorfor, sverd og medaljer og hvorfor – kanonskudd og kirkelyd, hunder og hester – men intet om korset, om bispeskrud og hodeplagg, intet om bønn og salmesang og hvorfor, – da er det en illustrerende dokumentasjon på manglende innsikt og forståelse for kristen tro og tradisjon. Denne gang i England. .

» Det var en begivenhet med religiøse overtoner» – sa ankermann i Dagsnytt 18, en erfaren journalist på alt som engelsk er. Det kom stemmer om bredere omtale i begravelsen av hvem hun var som egentlig ble begravet, hennes innsats osv. Min bekjente Arild Rønsen skrev hardt og sterkt om den minst personlige begravelse han hadde opplevd.

Jeg tror ikke at det blir noen mediade´batt om media. Hadde Kringkastingsrådet våget, skulle de tatt en runde på denne dypt prinsipielle deknings-strategi. Men det ville nok bli en debatt om hvor mye det kostet, hvor mange timers sendetid,

– sammenlignet med sport og politikk.

OSS MONARKISTER IMELLOM.

Frank Rossavik kommenterer Dronning Elizabeths død på den eneste riktige måten, nemlig ved å ta utgangspunkt i sørgende menneskers reaksjoner. Dermed beskrives monarkiets egentlige mål og mening. I Storbrittania og rundt omkring i verden er nå sorgen ikke hysterisk og brutal og sjokkartet slik som etter Prinsesse Dianas død. Denne stille og verdige sorgen over dronningens bortgang går til kjernen av ekte menneskelige følelser, deres kjærlighet og respekt. Ikke minst respekt for noe så unikt som 70 års plikt natt og dag og foran alt annet.

For det vi er vitne til i disse dager det handler ikke om styreform, politikk, tradisjon og statsvitenskap. Det handler om «vanlig menneskers» sans for tilhørighet, for noe som varer og holder mål, noen å ha som forbilde. Noen å beundre for mer enn hatter og biler, slott og tjenerskap, gull og glitter. Nemlig vennlighet og smil og trofasthet i gode og som onde dager.

Kanskje var det bilde av dronningen der hun satt i katedralen kledd i sort med sort munnbind under en sort hatt – helt, helt alene i sin forlatthet – hennes eneste kjærlighet Prins Philip var død. – dette ene bildet forklarer det meste av de sørgende hundre tusener, kanskje millioner . Vi vil aldri få sett maken.

Dronningen reiste visstnok til Skotland til sitt Barmoral for å dø. Hun visste hvor syk hun var, hvor nær slutten. Hun tok seg sammen, brillene hang på nesen, hun var likblek og hadde antagelig fått styrke-sprøyte-påfyll i Venstres e hånd for også å innsette den 14, den nye statsminister. Hun smilte sitt strålende smil. Hun hadde tweedskjørt og golfjakke. Og gjennomførte en sikkert besvisst plan om nettopp å styrke Skotlands forhold til England ved som monark å dø der.

Plikt. Plikt Plikt. Flere vi vet om burde kanskje google hva ordet betyr. Vi lever i selvrealisasjonens og individualismens dager. ikke skal vi ha eksamener hverken på skole eller i livet. Vi skal finne vår egen vei.

For størst av alt er kjærligheten! Sies det.

Men husk – plikten er en del av kjærligheten.

Det gjelder for høy som lav, for kong Salamon som Jørgen Hattemaker, for norske prinsesser som norske enkefruer.

Et bevis for denne sannhet er de hundretusen sørgende som bøyer hodet i respekt ved en drappert kiste med gullkrone og blomsterkrans i en 900år- urgammel Westminster hall – en demokratisk høyborg i London. I respekt for en liten kvinne og mor og enke på 96 år.