Forfatter: Ingeborg

Dengang da man besluttet å legge flyplassen til Gardemoen, var det stor ståhei , for å si det mildt. Noen av oss heiet på Hurum som om det hjalp. Noen av oss visket lavmælt at våre fly skulle i hvert fall lande på Fornebu. For å vitse det bort, liksom.

Gardemoen var jo som å dra til Lillehammer. . Fortsatt kjennes det veldig langt å kjøre til flyplassen. Alltid lengre enn man husker. Merkunderlig nok er kjennes det kortere når man skal hjem. Byen møtes oss tidlig, heldigvis. Nordover er det bare landbruksområder – først når vi ser Vebjørn Sands vakre stjerne, skjønner vi at vi nærmer oss noe stort.

Gardemoen er stor. Og større skal den bli! Generelt liker vi ikke flyplasser. De er som å komme inn i et fremmed univers. I gode gamle dager var det hjemmekoselig, det var mennesker som hadde pyntet seg, herrer med frakk og sannelig også hatt. Rike folk som flottet seg. Vi andre likte å være i den store verden som altså ikke var så stor. Den gangen.

Nå er flyplasser enorme. Og mennesker er spøtt like, like reiseklær, like trillekofferter, like barn, like ansikter. Vi er alle i en travel strøm, følger skilter, ser aldri hverandre, bare haster og glir forbi inntil vi synker ned i lounsjen , i gaten, i østersbaren, eller pizzabaren. Da har vi handlet billig vin og ansiktskremen og sjokoladesnadder. Gudskjetakk er det bokhandel! Det er da kultur, må vite.

i vender oss aldri til flyplasser. Ikke til Gardemoen heller. Den utvides, løypen blir anderledes. Og jo eldre og mer trenet man vel er, så smyger det seg på en spenning om hvorvidt flyet går osv. Vi blir mer engstelige enn reiseglade. Idet hele tatt er transportetappen en mental og fysisk påkjenning – vi skal jo ut å oppleve verden! Vi som skal realisere drømmen, treffe dem vi er glade i, nyte og bli rikere på livet. Og så sitter vi der å engstes.

Flytoget er det beste med å skulle ut å fly. Flytoget menneskelig-gjør flyplassen. Flytoget beveger seg på bakken, i landskap og kjennes trygt og veldig kjent, trofast på minuttet og titt og ofte , litt om natten, men hele dagen. Slik tog alltid har vært – mennesker er i disiplinert ro, finner sete og ser hverandre. Vel kan man av vanvare hive seg på vanlige NSB ( unnskyld) -tog som skal lengre og langt. Men de reisende er fremmede, liksom. Derfor er Flytoget intimt mellom oss som av herrens grunner har bestemt oss for å ville reise avsted. Langt.

Da vi fikk Gardemoen og grudde eller var spente for hva nå en flott og diger flyplass var langt fra Oslo ville bringe – vi elsket jo Fornebu – vi gikk ombord på det vennlige og menneskelige Flytoget. Fra første stund ble det hengivenhet og kjærlighet. Vi blir normale av å stige på/av Flytoget.

Norsk tog er helt bakpå. Vi er et lite togland, som ministeren selv sa det. ( En grunn til å reise til Sveits, er at der kan man fråtse i togreiser!) Ikke går det tog til Europa, Bergensbanen tar for lang tid, Dovrebanen også. Men Flytoget som er en norske triumf av et tilbud – se det skal nå nedlegges!

Så det var det. Alt var bedre før.

Min datter reagerte på en invitasjon hennes kinodame-mor hadde fått til å bli med på et Toppen Bech-program med et par kjente gjester. Det var for en ung datter litt for «koselig.» Da mor bedyret at det hadde med film og kino å gjøre, sa hun oppgitt: Prøv å se litt mild ut, da.

Da programmet kom på luften, hørte jeg min datter si: Du ser kvalmende mild ut, mamma.

Vel – dette er kanskje litt for privat, men rådet fra datter har fulgt meg resten av livet. Man får lett sinnarynker mellom øynene. Man blir ikke bare alvorlig, men bekymret. Midt i fjeset.

Det er en tid for bekymring, dyp bekymring. Verden er seg ikke lik. Klimakrise og demokratikrise, krig og økonomisk uro. Hjemme på berget hvor vi bor beskyttet for det meste, hamrer nyhetsbildet mot oss like fult. De av oss som ikke lukker oss inne i egen hule, men kjenner på fellesskapet, blir preget av alvor. Helseforetak, skole ,sosial ulikhet, men også usikre på om landet styres , at myndighetene har oversikt – det er sannelig ikke rart vi ser urolige ut midt i ansiktet.

Våren lar dessuten vente på seg. Vi bor mot nord, men det får være måte på. I byen her ligger brøytekanter og snøhauger og venter på å blir fjernet. Arme vare-bilister som skal skal trille inn kartonger på holka. Vi privatbilister vet jo at vi helst skal la bilen stå hele året og sykle til butikken – vi sverger til vår enkle fremkomstmiddel. Å gå til fots er livsfarlig.

Nok en grunn til rynker og stive skuldre.

August er min favorittmåned. Da det er orden på natt og dag. Det er skygge, det er lukter og fuglesang og frukt og bær og sopp. Men først og fremst – menneskene er så milde i ansiktene! Og også så mye penere. Etter ferie, etter sol og varme og fritid og natur – vi er på vårt mest vennlige. Ikke bare med hverandre, men med oss selv.

Til så lenge – (Gudbedre – det er bare mars) – lyset hjelper. Det er en glede som kommer til oss uansett ,uten at vi må ta grep. Dessuten har vi alle våre kilder til lyset inne i oss og hos hverandre. Og med hverandre. Da blir sinna-rynkene borte av seg selv.

Det heter å ha et mildt åsyn. Kanskje skulle vi trene på de små ansiktsmusklene. Ikke bare de store.

Denne problemstilling er et luksusfenomen. Mennesker som sulter og lider har ikke tanken på noe annet enn å bli mette og skaffe seg mat. Så egentlig er det nesten skammelig å stille spørsmålet og problematisere tema.

Når det er sagt – i vår rike velferdsstat handler det om mat til store og små, gamle som unge. Alle media teppebomber oss med tips om riktig mat, motemat, billigmat og sunnmat, sesongmat , nasjonalmat og lokalmat, selskapsmat og festmat.

Det er så mye mat! Selv har jeg aldri vært så opptatt av mat. Bortsett fra at den skal være sunn . Til gjestebud skal den være generøs , aldri gjerrig. Gjestene skal kunne forsyne seg 3 ganger, minst. Å komme i selskap hvor maten er utporsjonert – det lukter man bare man kommer over terskelen.

Måltider er som livet – der er også faser. Småbarns-fasen hvor man samles så godt man kan. Travle foreldre må administrere både seg selv og barna så man kan møtes rundt bordet. Omsider. Videre er ofte måltidene i den fasen et styr. Man skal jo oppdra, må vite. Da er det lett at det blir drama i stedet for munter harmoni.

Så er det familietreff med besteforeldre og onkler og tanter rundt bordet hvor det fortsatt er barn. Måltidet da kan bli enda mer oppdragelse. Besteforeldre er så charmert slik at alt som barna har måttet lære av bordskikk og spise pent av maten, plutselig blir kullkastet. La de yndige får søle i vei.

Så er det ungdomstiden hvor det er litt av en logistik å få fullsamling av kjernefamilien. Jobb og møter, skole og trening og atter trening, lekser og foreldremøter og bursdager -så hvis man virkelig mener man skal ha måltider sammen rundt bordet ( og ikke på barkrakker langsetter) – a¨t man skal se hverandre i øynene og se hvordan man har det, nemlig, så gjelder det å disiplinere hverandre mot full samling. på ett eller annet tidspunkt. Uansett. Måltid er ikke mat – det er å samles.

Selv befinner man seg i den fase hvor måltid er noe helt spesielt. Man er alene i heimen. Ektemann er død og barna og barnebarn er travle i tiden. Søndagsmiddag er en tradisjon – skjønt etterhvert hvor livet farer avsted, blir det sjeldne treff. Mandagen skal dessuten forberedes. Man skal roe ned i eget hjem. Men hverdags-måltidene er blitt en treningssak. Man har aldri likt å spise alene. Ei heller dekke til bare en person. Også lage mat til bare seg selv – det er liksom bortkastet, forgjeves. Man kan selvsagt sette seg foran speilet så man blir to, men det trikset holder ikke i lengden.

Man har lært seg til å ikke være så opptatt av maten, men igjen av måltidet – foran Tv eller med bok eller avis. Da glemmer man at man er alene. Så er det vakkert vinglass og vakkert dekket. Og best av alt – et selskap av en venn eller en assistent . ( butler er mangelvare, dessverre) Hadde man bodd i Paris, hadde man gått til sin stamkafe med fast bord og dagens meny. Det gjør ikke enkefolk i Norge.

Viktigst av alt – at man har matlyst ! Egentlig er det selve poenget uansett fase og tilstand i livet. Til alle som plutselig får det for seg at man skal slanke seg ( ikke sykdomstilfelle men kosmetikk og utseende) – ikke gjør det! Det kommer tidsnok den dagen man mister appetitt .

Velsignet være det daglige brød ( og vin) Med eller uten noen å bryte brødet med.

Signe måltidet.

Aftenpostens lørdagsavis gir all grunn til optimisme. Side på side med fristende reisetilbud vitner om at her er ingen dyrtid ,nei.

Det er tydeligvis et marked for ferieturer. Noen frister oss med Norgesferie – skulle bare mangle – men de aller fleste helsides annonsene dreier seg om eksotiske reiser til eksotiske land langt herfra. Det er dyrt og deilig,

For oss langsomme og bevegelseshemmede kan vi ta elvecruise. Ikke bare i Europa, men også i Asia. Hvis/når vi først kommer oss gjennom Gardemoen så fører flyene oss kloss nær floden. Og så ombord på fredelig og stødig tilværelse. Ingen sjøsyke-tabletter er nødvendig, og man kan ligge flatt og nyte flatt og bli værende mens unge og frisk klatrer seg på land og til idylliske byer og severdigheter, borger og vingårder, museer og kirker.

All denne annonse-rikdom på fristelser vitner om at norske folk vil reise herfra, ta avsted, og oppleve verden. Men også at vi har god råd- tydeligvis. Mange av oss – de fleste. Volumet er stort og trykket desto større – markedsførere vet jo hva de betaler for av helside på helside.

Det er forunderlig. Livet er jo blitt så dyrt for oss alle. Strøm og renter, hus og hjem. Politikere slår hverandre i å beskrive dystre tider både nå og fremover. Lønnskampen har skarpe våpendrager allerede før den har begynt. Klimakrise med vinter i California og tørke i Italia og Australia flyter av varme og flom.

Finansminister og økonomer gir ingen lystelig fremtid. Næringslivet slutter seg til.

Oppi det hele er verden farlig. Krigen skremmer – skulle vi tro – reisenæringen og oss alle. Og vi blør av sorg og fortvilelse over hva vi daglig får se av redsler fra Ukraina. Streiker og opprør, politisk uro hjelper heller ikke på glede og overskudd selv her i vårt eget trygge land. Selvsagt er vi solidarisk med krigsofre – så solidariske at stats-budgett og privatøkonomi skal og bør strammer inn på vår egen pengepung .

Og reiseplaner, Trodde vi. Men nei – siste nytt fra charterturismen er at den går så det suser. Slik den gjorde før pandemien og før krigen. Og charterreisene er for vanlig folk. Nå er det deres tur.

Ja – da så. Holke og knallkulde i mars sliter på hverdagen. Så kanskje er det flukt og drøm som får oss til å bite på fristende reisetilbud. Ikke vet vi – vi undrer oss bare og blir hjemme.

Og betaler regninger.

Det kalles diksjon – kunsten å uttale en tekst eller tale.

Som trofast NRK-tilhenger må det være meg tillatt – hvilke kvalifikasjoner kreves av faste programledere og ellers utagerende journalister i å formidle nyheter og annen seriøs tv- og radio-formidling til det norske folk? Lærer de noe om å heve røsten og snakke tydelig? Kreves ferdigheter i diksjon?

Vi trofaste er jo mest voksne og godt voksne mennesker. Da er det kjent fakta at jo eldre man blir, jo dårligere hører man. Og det har slett ikke bare med selve lyden å gjøre. Det hjelper ikke bare med høreapparat. Godt voksne mennesker kobler informasjonen saktere! Stemmene må helst være klare og ordene distinkte . Man må ikke snøvle.

Som kinodame gikk det klare beskjeder til kinomaskinistene – jo eldre forsamling , jo lavere lyd . Høy lyd ble støy. Film er mye lyd. Men samtaler og dialog blir klare nok – og utenlandske filmer har dessuten undertekster, takk og lov. Men lydbildet – musikk og vind og vær og støy. – er dominerende i nymotens film. (Gammelt knep: jo dårligere story, jo høyere musikk)

Men hva gjelder radio og TV , – det er aldri problem for lyttere og seere foran skjerm og ved radio selv å heve eller senke volumet . Men så er det den menneskelige tale, debatt og dialog. Heldigvis har NRK en generøs og korrekt holdning til dialekter. Medarbeidere får lov til å snakke på sitt naturlige morsmål. Det er berikende at det norske språk har en så rik flora.

Men hjelpe oss hvor vanskelig det kan være å lytte til kloke ord når deltagerne ikke snakker klart og tydelig. At NRK inviterer oss alle til å snakke i vei som gjesteartister, .får så være. Politikere er taletrengte og taleklare, men når selveste Erna trygg og klok farer i vei på sitt bergensmål – man kan miste både appell og klokskap. Hun snakker ofte så fort . Og når nå debattanter sitter på hjemmekontor med rare kameravinkler og så har en engasjert dialekt og mumling – da blir poengene borte i stemmegrums. Ikke minst i viktige DAGSNYTT 18. Forøvrig er gullrekken av programledere der eksemplariske i uttalekunsten – diksjonen. Ingen nevnt ingen glemt.

Men tilbake til NRK. Vår statskanal. Det burde være et sertifikat for å slippe til i seriøs formidling at man hadde bestått eksamen i diksjon. Og kanskje et lynkurs for panelet i klar tale i muntre program som NYTT PÅ NYTT at de ikke i farten bare skal henvende seg til hverandre og le seg skakke. Få av gjestene snakker distinkt og i lunt tempo. Det glipper for så mange av oss på fredagskvelden, vi – der hjemme. Vi kan jo se programmet i reprise med undertekster, selvsagt. Men det gjør vi jo ikke – dagen-derpå-morro er ikke det samme.

I god teaterkunst-tradisjon er det mest de eldste, veteranene som idag på scenen praktiserer «teaterstemmen» . Særlig Nasjonalteatret har hatt de største skuespillere med de største stemmene . Og de er der ennå ! Sverre Anker Ousdal snakker Flekkefjord-dialekt som klinger krystallklart for oss alle – ikke minst vi eldre. Fordi han kan «tale». Han trenger ikke denne mikrofonen på kinnet, han nei.

NRK har et ansvar – mer enn andre kanaler – å være vår kulturbærer også i norsk talespråk – sånn til hverdags. Vi trenger å forstå hverandre mer enn noen gang. Vi har det vanskelig nok i den store mediaverden. også. Da må folk på skjerm og radio løfte haken, åpne munnen og kanskje se for seg den enorme tilhørerskare de har foran seg – ikke minst våre nye landsmenn -. Budskapet kan være så mangt, både skjemt og alvor. Men husk KLAR TALE! i det minste i kjeften.

Det ble en studietur. «Jordbærstedet» på Nationalteatret med Sverre Anker Ousdal skulle oppleves endelig – det er rift om billettene, må vite.

Når man har gangbesvær, blir utelivets fristelser ganske begrenset. Ikke at det koster penger, med det koster energi. Siden man som kinodame kunne sin Bergman og hadde hans film klart i minnet, og siden man som eldre samler på eldre kunstnere, måtte man bare komme seg av gårde. Lørdag klokken 18 ( vi går jo helst ikke ut om natten), en forestilling på 1 1/12 – time uten pause – dessuten på sin mors 120årsdag – dette skulle gjennomføres.

2 billetter på 2Balkong – da kunne man ha sine røde rullator rett ved. nemlig. Dessuten heis for oss gamle – alt var gjennomtenkt for en stor kveld. Siden man var dypt bekymret for selve bygningen – utenfra er den jo tildekket med presenninger mot steinras – så ville man kanskje noterer sprekker og slitasje i det klassiske og vakre interiør. Man grudde for det også.

Man parkerte sin bil vis-a-vis på HCplass og trillet seg over og inn. I god tid. Det var mange i god tid. Vakten viste vei til heisen. Det var den styggeste vareheis i indre by. Men den fungerte og løftet oss stille og skrukkete opp til fløyel og forgylte sofaer og gullspeil og store portretter og byster av våre teaterkunstnere – forfattere. musikere og selvsagt skuespillere. Å, hvor man trives. Å hvor man kjente seg hjemme. Når var man der sist?

Så satt man seg ned og startet leken; » Hvor- mange -ser -man -komme- i -pene- klær – hvor- mange- herrer -med- slips. » Interessant nok – 3 herrer med slips! Men 75% i hverdagsklær, dynejakke, jeans, bukser og genser. Veldig få hadde altså pyntet seg for anledningen. Lørdag i Nationaltheatret ! Ikke på kino (?) ikke på betonggulvet . Ikke bare innom.

Men publikum var overraskende ungt! Mange av oss var i Sverre Anker Ousdal- alderen med både stokk og rullator. Men flertallet var unge ( 40+) . Og teatret var stappfullt! Da er jo det det viktigste – ikke hvordan man kler seg. Vel – mange tok med dynejakke og skjerf inn i salen. Det er kanskje dyrt å benytte garderoben?

Man så ikke sprekker og forfall i den klassiske og vakre salen. Den skinte som alltid i krystallbelysning og skjønnhet. Kongelosjen ventet besøk – men ingen konge kom. Bare vi – det var vanlig folks tur.

Å sammenligne film med teater er spennende. Utfordrende tenking – det kan virkelig diskuteres hva som gir mest. » Jordbærstedet» har ikke den visuelle fantasi og kan ikke kaste omkring tid og sted. Det kan Bergmans film av et mesterverk. Men teatret har – på sitt beste – en intellektuell skapelsesprosess hvor de levende skuespillerne med sitt kroppsspråk og sin stemmebruk og selvsagt dialog trigger dramatikken.

Først og fremst – det hele skjer der og da. I øyeblikket! Kunst skapes foran våre øyne på 2 Balkong. Ibsens » Rimbrev til fru Heiberg» beskriver det forgjengelige , men likefullt det vidunderlige.

Sverre Anker Ousdal lyste ! Det var magisk. Hans diksjon, hans skikkelse, hans verdighet – en aura fra kunstens egen autoritet. Mangel på kulisser ble helt glemt. Medspillerne var så riktige i sine roller – de alle skulle formidle den gamle professors tilbakeblikk på eget liv der han står foran slutten, døden – hvor klokken ikke hadde stanset, men manglet visere.

Kinodamen ble teaterdamen. Nasjonalteater-damen. Lørdagens oplevelse ble mer enn en studietur – den ble en drømmereise inn i kunstens verden.

Tenke seg til – i postkassen på torsdag lå det et håndskrevet brev! Vanligvis er det hilsener fra vesener som sender faktura. Noen ganger er det magasiner som man abonnerer på i kvartalet – faktisk til stor glede. Men private brev? Det hender da aldri!

Nå lå der til meg midt i uken en vakker konvolutt med frimerke og et blomstermerke på baksiden hvor også avsender hadde skrevet sitt forkortet navn.

Man visste straks at det var et eldre menneske som hadde skrevet mitt fulle navn ( Hanssen med dobbelt s ) og korrekt adresse. Det er så tydelig på skriften at alderen også hadde satt seg i fingrene Det gjør nemlig det. Vi kan snart ikke skrive vårt eget navn – dessverre -vi gamle.

Det ble en høytidsstund. For en gang skyld hentet man brevkniv – den ligger vanligvis aldri der man bryter posten. Så leste man .

Det var innledningsvis en presentasjon – det var en kvinne som var 91 år, hun var blitt enke for 4 måneder siden. Hadde pleiet sin mann som ble 94 år, i deres private hjem med diskutabel hjelp. Dette ble fortalt i enkle ord, usentimentalt med lavmælt kritikk ,men dog med en viss sårhet. Kvinnen var stolt og takknemlig for sin personlige innsats. Ikke som pårørende, men som ektefelle.

Så kom hun til sitt poenget – hun ville takke meg. Jeg hadde hennes store respekt og mente jeg var viktig som eldremenneske i fellesrommet. Derfor brevet.

Vel – selvsagt blir man takknemlig for ros. Man kan ikke få nok.

Men for meg var brevet mer enn denslags. Brevet gjorde meg beveget. Brevet ble nesten sakralt. Der sitter en kvinne på 91 år og skriver med sin skjøre og vaklende hånd et personlig og nydelig brev til meg, til en hun bare kjenner. Bruker sin tid, finner konvolutt og frimerke og går avsted til postkassen. Bare for å gjøre meg godt.

Min takk er å fortelle dere alle. For å gi på sosiale media et glimt av verdighet og skjønnhet.

Hvor rik man plutselig kjenner seg.

Fra vi er unge lærer vi oss å bli selvstendige og ansvarlige. Vi begynner tidlig å planlegge skole og utdannelse. Så setter vi oss mål for voksenlivet, som ektefelle , som foreldre, hus og hjem og alt det der. ¨Pensjonister legger i hvert fall ferieplaner både med båt og fly ( tog er dessverre mindre attraktivt) Hvorfor er det da uhørt å planlegge alderdommen?

De siste ganske voldsomme debatter om eldre og alderdom har vært nedslående. Ikke bare fordi det er avdekket skakende rapporter om pleie og mangel på pleie av syke og hjelpetrengende. Men også nedslående fordi det dermed har blitt en elendighets-skildring av alderdommen generelt. Gamle er ynkelige og trenger statens hjelp.

Bortsett fra fenomenet DEMENSKORET – som er en hyllest ikke bare til musikk, men også til en verdig fellesskaps-kultur hvor eldre lyser av livskraft og overskudd. – så er det langt mellom skildring av hva alderdommen kan by på av triumf , av visdom , av både ynde og stolthet. Og nysgjerrighet og ( naturlig nok ) neddempet utagering.

Å planlegge alderdommen er å samle ressurser mot den fase i livet som vi vet skal komme og som vi kan gjøre til en triumf. Alderdommen er ingen sykdom, den er en fase, livets siste fase. Er vi heldige eller velsignet som jeg liker å kalle det, så kan vi også i den fasen delta og gi og være til gangs mennesker. Men da må vi altså planlegge i god tid. Ikke fortrenge – det kan da bli for sent:

Selv har jeg 7 punkter. Disse har jeg nevnt før. Viktig er å balansere realismen med optimisme. Samtidig som man må innse at styrke og spenst ikke er som før, så må vi likefullt ikke gi oss på » harde møkka» . Og det er det mange som ikke gjør!

For å fremme en alderdomskultur, må de eldre synliggjøres. Her trengs influensere- rollemodeller – som praktiserer det rike og spennende livet som alderdommen har å by på. I Gøteborg er der en eldre kvinne som er verdens eldste diskjockey og som har startet en danse og synge-klubb for alle over 60 år. En stor suksess både for kvinnen, men også for de eldre – selvsagt. Hun sier det gjelder å våge! Ta steget -alder er ingen hindring .

Influensere er enkeltpersoner som ytrer seg på sosiale media eller andre kanaler for å påvirke holdninger og handlinger. Det trengs mange av dem som kan skape et bilde av dagens samfunn hvor eldre setter spor, preger sine omgivelser, beriker mangfoldet og gjør livet mer humant.

Takk og lov -det går i det ganske land et stille tog av personligheter av edel årgang – 70 år er de nye 50åringer – V lever lengre og sunnere og friskere enn noen gang.

Toget er for stillegående! For lavmælt. Det er synd og skam. Av hensyn til kommende slekter og til verdier vi vil skal styrkes, må det bli mer glad flombelysning over alderdommen . Den er undervurdert !

Når kjentfolk blir spurt om sin siste kulturopplevelse, svarer ingen at de har hatt en stor opplevelse på TV.

Det minner om å se film på kino. Film er en kunstart, kino er kultur. Men i Norge har det tatt lang tid å få løftet opp respekt for kino nettopp som kulturinstitusjon og film som kunst. Vi er heldigvis der nå.

Men altså – kunst og kultur på TV – se det sitter langt inne på rangstigen.

På samme vis som når man går inn i en bokhandel , må man også hva gjelder TV kunne kodene. I bokhandelen kan man kodene. Man vet å søke rett – skjønnlitteratur, tegneserier, reiseskildringer, poesi, osv. Man kan sine forfattere, man vet å finne rett. Vi har lest og vi har samlet. Og fortsetter med det.

På TV virrer man rundt. Taster i vilden sky. » Det er så mye dårlig på tv!» og » Vi ser ikke på Tv, vi. Bare Dagsrevyen.» Dessuten har man bare NRK og Tv2 . Det får holde.

På samme måte som med litteratur og billedkunst, musikk – man er interessert tilhenger av det alt sammen og man søker derfor stadig påfyll av nye bøker, nye konsertopplevelser, nye utstillinger.

Hva gjelder TV skal man derfor ha så mange kanaler som mulig, For det er et univers av tilbud innen selvfølgelig sport og spill , underholdning og for all del – nyheter ,men også kunst og kultur!

Men man må kjenne kodene! Man må lese seg frem på program, lage en plan for hva man skal prioritere å bruke tiden sin på. TV er forførende og oppslukende enkel å ha som vegg der borte, som selskap i heimen. Og det er ikke for ingenting at tomhet og følelsen av bortkastet tid er som sterkest utbredt hos oss alle når vi bare har sittet der og glodd på dårlig underholdning.

Derfor -LET SÅ SKAL DU FINNE. Senest søndags kveld ble det oppført en ren fjernsynsversjon av » La Boheme » – en operaforestilling med de største sangere og musikere – på NRK Hovedscenen. Velsignet være. Det programmet vet vi om, det kan vi og setter av helgeslutt med å se.Nåde være NRK hvis de fortrenger Arild Erikstad og Hovedscenen med sport! Der går grensen.

På svensk tv går det beste litteraturprogrammet BABEL . Mine bokvenner vet ikke om det. De kan ikke koden BABEL. Den sier jo ingen ting. Slik er det på dansk og svensk fjernsyn. Og tysk og fransk. Teaterforestillinger, konserter, billedkunst, arkitektur – et vell av kunnskap og begavelse.

Apropos fjernsyn fra våre naboland. Ved kontinuerlig søken på danske og svenske kanaler blir man etterhvert ikke bare kjent med kunst og kulturlandskapet , men får et utvidet hjemland, blir innviet i tradisjon og levesett , mer vant til språk og kommunikasjon hos de folk vi står så nær på alle måter. Norge er vårt land men vi utvider oss ved å ha sterkere tilhørighet til Sverige og Danmark ( utover håndball spesielt og sport generelt.) Radioprogrammet » Norsken, svensken og dansken» er beviset på hvor eksplosivt konseptet er med å være nordiske i kultursammenheng og i samfunnsutvikling.

Hvordan finner man hva man kan finne og hvor på TV? Bare ved læring ved prøving og feiling. Men også ved ikke å dorme vekk foran skjermen ved dum underholdning, men være nyskjerrig og søkende.

MEZZO er redningsplanken. Større ballett-scene får vi ikke! Og dirigenter i verdensklasse presenteres for oss månedsvis.

Og så snakker vi om at TV ikke gir kunst og kulturopplevelser?

Mange skriver selv-hjelps-bøker – også prins Harry. Det selger. Full utlevering av prinsens privatliv og familie og venner og fiender. Hans bok er på så mange plan en sensasjon. Som nyhets-søkende og evig nyskjerrig ikke bare på bøker, men på samtidspolitikk og på statsanliggende, så måtte jeg kjøpe boken. Først i køen!

Jeg kjøpte den på Kindle. Min nærmeste familie fnøs på nesen av at jeg ville lese slikt snadder så derfor sitter jeg med mitt sorte brett og leser SPARE uten at noen ser det. For sikkerhets skyld.

Boken er glimrende skrevet som privat-fortelling fra prinsen. Den glir ned av seg selv. Smart nok tar den taket på leseren umiddelbart. ( Catch them with the first line, put the facts in the second one.) Man må ha et hjerte av sten hvis man ikke blir dypt berørt når Harry forteller om tiden da hans mor, Prinsesse Diana, blir drept og hvordan den unge gutten tok sorgen, tok fravær og manglende omsorg fra far og bror og verden forøvrig.

Men så fortsetter dette følelseslivet til Harry. Det er en eneste lang og detaljert utlevering av alt og alle i hans nærhet. Fordi dette omhandler det britiske kongehus, universitetet, Forsvaret, Utenrikstjenesten – alle i fullt navn og på åpen scene – så blir det forskrekkelig og forførende lesning, må vite.

For hele boken er et drama om en ung mann som har alle forutsetninger til å leve et rikt og meningsfullt liv, men som fører seg selv i ulykken. Han mister ikke bare en far og en bror og en familie, men et land og et folk. Han og hans vakre hustru og deres to like vakre barn blir rotløse. Hele skildringen er om et ungt menneske som aldri kommer seg ut av sorgen over sin mor, som aldri finner seg selv og sin plass på jorden. Det er tragisk.

En hel verden har fulgt Dronning Elizabeths begravelse. Hun ble elsket for sin PLIKT. Alltid plikten foran egne ønsker og behov. Nå skal kongehuset innsette en ny konge som skal bære PLIKTEN videre. Og en Prins av Wales, en bror, må gå sitt forpliktende løp.

I denne situasjonen utgir prins Harry en bok, ( han truer med flere bøker) han lager en film på Netflix. Han blir intervjuet på alle kanaler ( VG her hjemme ) Han tjener grassat med penger ( mulig det er poenget!)

Han utbasunerer at han flyttet til USA for å komme unna MEDIA , som han mener drepte hans mor ( ikke en stupfull sjåfør) og som han vil redde sin nye familie fra og som han hater, rett og slett. Skjønt – han har jo ikke trukket seg tilbake til de dype skoger eller det rolige familieliv, han lever jo nå av å bruke media i Hollywood. med Oprah Winfrey !

Prins Harry har » vorten ein svikar» . Ikke en hvilken som helst sviker, men som i fallet skader et kongehus som har vart i mange hundre år, som skader britisk etterretning, som håner forsvaret og universitets-kultur. Og et britisk folk som har valgt en statsform de hyller og hedrer.

Shakespeare med Hamlet , King Lear eller Kong Henry V – ville ha fornektet en prins Harry i 2023 som billig og vulgært prøver seg i genren.