På høy tid for en Oslodame å komme seg til det nye store bygget i Bjørvika, men alder trenger planlegging av transportetappen. Derfor først nå – en tirsdag i øs pøs- hverdag. Medbringende rullestol og trille-assistent for at husets alle etasjer skulle kunne oppleves . HC-parkering for bilen ved sidevegg viste seg ledig. God start på besøket.
Bibliotek er innendørs-tilværelse. ( til så lenge !) Så valget var enkelt. Nå eller aldri. Det viste seg at hundrevis av andre også hadde funnet ut det.. Yrende turister, besøkende og brukere – i alle aldre og tungemål.
I min generasjon er biblioteket et begrep – en katedral for bøker og bokverk og såvidt aviser og magasiner. Man har et indre bilde av store mørke rom med søyler og tunge trapper og hyller i flere høydemeter. Og den absolutte stillhet. Selv ved resepsjonen hvisket man stille frem sine spørsmål og leverte med all dempet stemme også sitt lånekort. Det var lesesal og pulter , selvsagt. Men ikke en lyd der heller. Mitt oppvekstbibliotek i Sarsborg var slik. Mitt barndomshjem var ikke intellektuelt . Vi leste bok, men samlingen var heller slunken. Biblioteket ble et hjem for en vitebegjærlig ung pike.
Som student ble det Nasjonalbiblioteket. Der var alt klassisk og stille dengang. Husker kjente forskere og selveste Halvdan Koht var stadig ved skranken og fikk ærbødig hjelp før de gikk til skulte litterære skatter og arkiver ett eller annet sted.
Nå var det Deichman i Bjørvika. Det nye Deichman .
Gjett om det var anderledes. Etter innledende svingdør var vi i et mylder av lys og liv og mennesker. Men det var stille mylder! Der er noe fenomenalt med akustikken. Vi måtte gå først for materielt næringsinntak og fant en kafe. Nok om det.
Så begynte trilletur og rullestol i heis. Det er noe med å kjøre bil i en by hvor man selv ikke sitter ved rattet.Man vet ikke helt hvordan man kommer frem og hvor man er. På Deichman var jeg i alle etasjer, men ikke spør hvor. Assistenten visste vei.
Det var så mye mennesker – mye ungt folk som leste, det var grupper -kollokvier ? – det var dype stoler , det var lesende åpent landskap av kunnskapssøkende folk. Mest studenter, tror jeg .
Plutselig var jeg ved en avdeling hvor jeg kunne få oppdatert mine syferdigheter! Siste nytt i symaskiner. Det gikk selvsagt også stille for seg. Der trykket de på blunket også te-skjorter med det budskap du ønsket å flagge med på brystet.
Det mest merkunderlige inntrykket var etasjen hvor det var baby-bibliotek-avdeling. Der stod en skog av barnevogner og rundt på gulvet krøp bleiebarn og kastet rundt seg passende babybøker mens pappaer trygt fulgte med. ( Få mødre forøvrig!) !5 parkerte barnevogner måtte rullestolen komme seg forbi. Og lang kø i heisen.
Men stadig var det små stillerom – åpne avlukker med behagelige sitteplasser hvor ro og fred ga konsentrasjon.
I en etasje var det korkonsert! Hyggelig nok, men alvorlig talt- der går vel grensen ?
Det eneste jeg ikke fant ut av, eller gleden ved eller verdien av – det var bøkene ! . De var der, bevare meg vel. Hylle på hylle, skilting og tema og antagelig et system. Men ved denne anledning ble det rom og lys og utsikt og stemning og arkitektur og trillerunde. Menneskemylderet av kunskapssøkende i et åpent landskap ! Dagen lang. Og gratis!
Som med Nasjonalmuseet – det nye Deichman må man bruke et liv til å oppleve. ! Byens eget folkebibliotek !
Det er enormt! I form og i innhold., mål og mening.
Bok er best på Deichman.