I alderdommen sitter man på benken. Det hadde man aldri tid til før. Bare når man var på ferie, helst i utlandet, enten fordi man var sliten, eller rett og slett fordi man jo skulle nyte utsikt og folkeliv .
Trillemødre og fedre sitter på benken mens barnet leker i sandkasse – noen korte år i barnevogn-fasen.. Mens de bruker mobil i travelheten
Nå sitter vi gamle på benken her hjemme og venter. Venter på drosje, venter på bud og på andre ventende. Jo eldre man blir, jo tidligere vil vi være klare . Vi liker å være ute i god tid. Men ofte sitter vi bare for å sitte. Men også fordi vi trenger å hvile en trett kopp.
I mine voksne år har jeg alltid handlet på CCVest . Vi bodde i naboskapet, i 30 år. men etter å ha flyttet fra villa til leilighet, handler jeg fortsatt på det senteret . Jeg kan løypen og kjenner logistikken.. Dessuten treffer man kjentfolk fra dengang da og – alltid på formiddagen. På ettermiddagen kommer kunder fra alle andre kanter av byen. De er stresset og travle. På CCVest kommer morgenkunder på » bytur» og har et roligere tempo.
Nå er jeg en eldre kunde med assistent . Hun med handlevogn og jeg med rød rullator.. Sammen har vi en plan og liste for innkjøp. Assistenten handler både mat og vin og ditto og drar kortet , og selv sitter jeg på benken innendørs i » gågaten» og venter. Det tar sin tid – for det er ukeinnkjøp , må vite.
Som kinodame har jeg en evig yrkesskade – jeg sanser alltid med øynene, leser » film» uansett tid og sted. Også ute på restaurant , ute i fellesrom – på venteværelser og mens jeg sitter på benken være seg i Frognerparken eller i kjøpesentra. Eller i egen hage. Jeg ser alt og gjør mine observasjoner
Jeg vil anbefale som en ekstra bonus på benken at man underholder seg selv ved å leke. ! Jeg leker mens jeg sitter på benken og notere folk i forbifarten.
Jeg bestemmer meg for å telle hvor mange forbipasserende som er pene tøyet. som ikke har den evige boble -jakke eller dynekåpe, og som ikke går i joggesko og veldig greit og praktisk kledd. Men som er litt pyntet, som har sko som sier klikk klakk, som har ullkåpe eller ullfrakk, som kanskje bærer en hatt !
Interessant — folk i forbifarten er så like! Alle ser praktiske ut. Greie liksom Men sannelig fines det altså unntak.Her en dag kom en eldre hvithåret kvinne forbi i et vakkert antrekk i kledelig lilla farger. og med hatt! Da hun forsvant inn i matbutikken, tenkte jeg at hvorfor stanset jeg ikke henne for å fortelle hvor vakker hun var. Da hun kom tilbake, ropte jeg henne bort til meg og sa det. Gjett om hun ble glad og yngre!
På benken i parken leker jeg hvor mange forbipasserende går tur UTEN å lufte hunden.. Ikke minst i mitt boligområde – hadde vi ikke sett et menneske hvis ikke folk hadde måtte lufte hunden.
Mens man sitter der på blanke dagen rett ved fortau på sin hagebenk og det kommer et helt menneske forbi – det er oss to i hele verden – så hender det ofte at vedkommende bare later som om jeg ikke er der, møter ikke blikket og hilser ikke. Er ikke det litt rart?
Byfolk har dessuten noe på øret og er bortreist i hodet. så da så.
Slik kan man på benken undre seg når livet leves i solnedgangen. Men også da kan man muntre seg, fundere og tenke sitt.
Og så gå inn for skrive en blogg.