Hvis det er slik, bør vi voksne, eldre og foreldre kanskje kjenne på hvordan vi lever som har en ungdom som nå med skremmende dokumentasjon er psykisk plagede og syke, arbeidsløse og i utenforskap. Og voldelige dessuten.
I 1955 kom filmen ROTLØS UNGDOM . Den våget å vise at også i høyere samfunnslag var det ungdomsvold og kriminalitet. Riktignok i USA, men filmen ble en internasjonal suksess og bekreftet at fenomenet var nettopp internasjonalt. Begrepet ble plantet. Idag har denne ulykkelige ungdom fått et mer klinisk begrep.
I tidligere tider hvis unge gutter kjente seg hjemløse og rotløse – ja, så dro til til sjøs for å finne seg seg sjæl .Jentene tok seg barnepass eller husarbeid. Så vokste de seg til. Fant seg et yrke. Og der ble de.
Kanskje burde det dag lages en film med tittel ROTLØSE VOKSNE .
Å ha tilhørighet til byen, til strøket, til naboskap for ikke å nevne jobben og arbeidsplassen – det er ikke lengre hva det var. Riktignok har man tilhørighet til sport og treningssenter, til klubben og tar bølgen på den tribunen. Og mange kjenner fellesskap med venner i kunst og kulturlivet og har sine abonnement. Det flokkes rundt litteraturhus og foredrag.
Det er så tett program for de fleste. Foreldre må være mye på skolemøte. Og det kreves god sosial kondisjon for samtidig være » i sirkulasjon» i vennekretsen. Aldri har vi sett et mer frodig restauranttilbud – man skulle tro ingen spiste middag hjemme.
Selv bor jeg i et strøk av Oslo hvor det blir stillere og stillere. Siste bydag med trafikk er torsdag formiddag. Så er det liv i gatene tirsdag. I langhelgen er man avsted. Butikker må stenge. Byen har forflyttet seg – det er yrende folkeliv på Grønland og Bjørvika. Det er både bra og veldig interessant.
Men uansett- – Å høre hjemme er å bo. Vi bor ikke som i tidligere tider. Nå drar vi mer og oftere til hytte og feriestedet vårt. Før var det faste ferietider – nå er det helg på helg året rundt. Kong Harald sier at du hører hjemme der hjertet ditt er. Det virker som om det i hvert fall ikke er i boligen i byen .
Dessuten reiser vi mer og mer og oftere og lengre. . Folk er mer kjent på Gardemoen enn i naboskapet.
Ingen får vel lengre Kongens Fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste i jobben. Vi skifter jobb og gjerne yrke. Dessuten er jo arbeidsdagen strukket ut i begge ender. Med hjemmekontor og digitalisering og internasjonal jobbrelatert hverdag vet man aldri når man har helt fri. Og bare er hjemme.
Ungdommen vokser opp i denne voksenverden. Da er det ikke lett å finne seg sjæl.
Bekymringsfullt .