Ved slottsmiddagen hvor Majesteten inviterer hvert år Storing og styringsverk til sesongåpning , i følge tradisjoner , holder Kongen alltid en velkomst-tale. Den har blitt en stor markering og har fått en forventning om ikke bare å gi en oppsummering og kongelig vurdering av rikets tilstand, men også en tale med Kongens utviklet evne til å både være personlig og ikke minst humoristisk, gjerne ironisk.
Denne gangen leverte Kong Harald kanskje sin viktigste tale. Han startet frisk med » catch them with the first line, put the facts in the second one» . Sarkofag! Tema har blitt omtalt og debattert fordi det har blitt en budgettpost. . Kongeparet i høy alder har kommet i planleggingsfasen . Middagsgjestene brøt ut i spontan og befriende latter.
For det var spenning omkring mer dagsaktuelle og mindre sakrale temaer.
Aldri kan man huske noen monark som har omtalt sin helt private bekymring på familieplanet så varmt og ekte som i denne siste talen. Alle vet hvor vanskelige tider Kongehuset og den kongelige familie lever i. Å begi seg ut på ved et kongelig taffel og full TV- dekning å omtale noe så sårbart og skandalepreget , var ikke til å forvente eller å risikere. .
Kong Harald bestod prøvelsen så usedvanlig elegant. Og rørende. Han viste seg å vise hvor klok han er i å være nær sitt folk. Han verken sutret eller ble banal. Han vendte sin egen plage og sorg med å inkludere alle andre som hadde lignende vanskeligheter. Nemlig å være glad i sin familie uansett. Størst av alt er kjærligheten. Det er en slik konge Norge vil ha. Fortsatt.
Da Kong Harald var kronprins Harald og gikk i gymnas på Oslo Katedralskole hadde han en » klasseforstander» og en lektor i historie – Georg Klem . Det gikk da slik at Lektor Klem flyttet til Sarpsborg og ble rektor. der. Hvor jeg var gymnasiast og han ble min lektor i historie . Jeg har aldri hatt en mer stimulerende pedagog. Han var den beste i kongeriket. Både Kong Harald og jeg hadde kontakt med Rektor Klem i mange år etter at han ble pensjonist. Og selv tok jeg historie som fag og Kronprinsen ble konge med historisk hverdag og virke.
En gang betrodde Rektor Klem meg at hans andre ( ! ) yndlingselev – ikke var god på talerstolen. Han var usikker, stotrende Til bekymring for pedagogen som jo visste hva som ventet en kronprins.
Rektor Klem ville vært så stolt av denne siste talen som Kong Harald leverte. Et mesterstykke..
Velsignet være.