Kategori: Ukategorisert

Det er ikke en dag vi møter uten vondt nytt. Verden er vrang og farlig.. Selvsagt tar vi imot alt som er positivt, men totalbildet er skremmende. Og det blir sittende fast i oss .

Ikke siden 2, verdenskrig har vi kjent på noe lignende. Global klimakrise. Terror og krig, Massedrap og hungersnød. Opprustning. Avansert digital krigføring . Våre ledende politikere bekrefter dette stadig, og man tror nesten ikke hva man hører når de drøfter bevilgninger og forberedelse på det værste. På vår egen TV2 og NRK her hjemme!

Verden styres av maktmennesker som buldrer ut , som rasler med udemokratiske metoder – ikke minst i vår vestlige verden – et USA som er helt ugjenkjennelig. Vårt eget Europa spriker staur og stokker . Vi gremmes :. hvorfra skal hjelpen komme .

Vi må løfte opp gleden, lete den frem – den kommer altså ikke av seg selv. Ikke for en riktig gammel dame som i hele sitt voksne liv har deltatt i samfunnsdebatt og politikk og ser det som en plikt i hvert fall å følge med , det minste man kan gjøre der man bor i verdens rikeste land og er til de grader privilegert .

Dagen starter med å takke og kjenne på hvor velsignet man er med familie . Og private ressurser.

Et godt råd for en god dag er å kunne gi noe til andre, glemme selv selv, være til nytte . Når man har kommet i en livsfase hvor man har evig pensjon og ferie, er det trangt om virketrang og skapende innsats. Man kan skrive og mene – og dermed delta i et felleskap. Håper man jo på.

Når sant skal sies – man har 3 kilder til selvhjelp i fellesrommet som gir påfyll og glede.

Den første er KUNSTEN,. Boken , billedkunsten ,filmen. Og fremfor alt MUSIKKEN som gir den eneste rene lykkefølelse. Velsignet være.

Den neste er SPORTEN. Nesten all sport. I alle aldre og genre, på proffnivå som på amatørplanet. Når man ikke lengre kan bedrive egne prestasjoner, er det en fryd å følge sine helter! Fra tribunen eller foran Tv. Man synes synd på alle som ikke har glede av å sport.

Den tredje kilde til påfyll er 2, VERDENSKRIG . Jeg blir aldri ferdig med den, jeg. For det første vet man hvordan det går til slutt. For den andre – fiendebildet er klart. Og så er det utømmelig med interessante personer.. Så en dokumentar nylig om Leni Riefenstahl. -Hitlers berømte filmregissør . Uhyre spennende kvinne.

Vi blir kjent med skjebner i maktspillet-som nå stadig blir brettet ut – i lys av vår egen tid. Her hjemme er jo filmen om Obersten Birger Eriksen på Oscarsborg blitt en publikumssuksess. Det er utall av Tv-programmer fra den vestlige verden som dekker mer enn selve krigføringen, nettopp persongalleriet . Tydelig en trend.

Det er oktober og vintertid.

Det hjelper med tente lys og et lyst sinn.

Vi som tilhører Frognerbadet i Oslo som trofaste voksensvømmere i mange år, vi gremmes over ikke bare at det er stengt nå i åresvis, men også hvor forvirrende meldingene kommer om hvorfor og hvordan dette unike anlegg skal brukes og forvaltes.

I et vernet område og i et vakkert område ligger et tradisjonelt badeanlegg med lange tradisjoner . I sin tid trengte byen et badeanlegg siden folk flest ikke hadde egne bad. sSkjønt man heller ikke badet så mye i fjorden, i indre områder. Huk og Ulvøya og Ingjerstrand var etablerte muligheter, men ikke som idag hvor badeanlegg og bademuligheter ligger på rekke og rad fra Sørenga til Bygdøylokket. Og flytende badstuer kan besøkes både fra brygge og flytende fart.

Derfor er det spennende hvordan byens myndigheter nå i denne helt nye situasjonen tenker å investere og forvalte Frognerbadet . Et av Norges mest dyrebare innlegg som ligger stille og brakk 8 måneder i året. Hva slags forvaltning er nå det? Ingen privat eier ville kunne ha et badeanlegg slumrende og stengt i åresvis og månedsvis.

I tillegg til svømmeanlegg ligger restauranten . Den er jo en katastrofe . Ingen inngang fra gaten, En slags flau kiosk åpen nå og da. . Det er forøvrig en usedvanlig vakker beliggenhet mot parken og skulle tilsi at vi der kunne vi komme inn fra gateplanet å ha en gourmetrestaurant med en stilig isbar bortenfor ved enden – for folk i forbifarten mot bassenget. Har sett hvordan man i Sentral Park i NewYork og i England med nærrestaurant rundt svømmebassenget. Vellykkede kombinasjoner av roing eller svømmehygge i lunsjen.

Vel – jeg vil bare inspirere byrådet til å tenke helt nytt når de nå i 2025 skal vite hva de vil med Frognerbadet. Tidene er helt annerledes . Det burde utvikles en SVØMMEKULTUR , ikke en plask og lek kultur. Klassisk stup fra klassisk stupetårn .

Å lære seg å svømme 500 meter er livsviktig , å kunne ha oppvarmet gangvei fra garderobe til basseng ( som selvsagt alltid hadde 27gr.) skulle tilsi en langt lengre åpningstid i året. Og for noen av oss en trinntrapp ned i vannet, ikke en stige. Et voksenanlegg for alle aldre.

Til ettertanke!

Det er ved fylte 80 år at man er i alderdommen. Den er krevende og utfordrende både fysisk og psykisk – så det gjelder å forberede seg,. I god tid – vi vet jo den kommer, skjønt de fleste av oss skyver det foran oss. Det får komme som det kommer, liksom. I tidligere tider vokste man opp med besteforeldre og fikk oppleve hvordan det var å leve i høy alder. På godt og vondt. Og var nok mer forberedt.

Nå lever genersjoner sjelden under samme tak. Besteforeldre bor ikke i kårstuen andre siden av tunet.. De unge studerer langt av lei, og de voksne skifter jobb og forflytter seg, de også. Reiser og farter.

Vi lever lengre, vi blir ikke bare godt voksne og vi er fysisk i stand til det meste – til vi er 80. Da er vi gamle. Alder er ikke tall, men kropp. Mye kropp. Blir vi reparert, er vi litt lengre i treningsfasen før vi er på plass. som før. Om mulig. Men sjelden.

Alt dette som er plunder og heft ,kan skade gleden og takknemligheten ved å ha levd et rikt og velsignet liv. Og evnen til å hente frem lykken, medfølelsen og nysgjerrigheten for ungt liv i samtiden. Erfaring og perspektiv og horisont er alderdommens rikdom. Og er vi heldige, er det noen som vil lytte og lære. Men som sagt – alder er kropp-vi må planlegge.

BUD NR 1

Man må ikke falle! Da går man i stykker . Man faller fordi man er redd for å falle.Det tar tid og helse å bli reparert.

Derfor må man ha riktige sko som er flate og sitter fast. Man må passe seg for tepper.

BUD NR 2

Man må ikke bli syk. Derfor må man leve sunnere enn man egentlig liker, spise mindre og drikke enda mindre, ta i bruk treningsopplegg, ta alle knep i bruk for massasje, fysioterapi, osteopati , Og sove minst 7timer, .Psykisk sunnhet er å gå mot gleden og latteren og kunsten!

BUD NR. 3

Man må bo riktig.

Hjemmet må helst være uten trapper og terskeler . Alt på en flate. Glem vindeltrappen. Unngå lave møbler. Husk belysning!

BUD NR. 4

Penger hjelper. Man kan kjøpe seg hjelp. Derfor allerede ved fylte 6oår bør man skaffe seg en konto for alderdommen. Selge unna hytter og glemme cruise og dyre ferieopphold Pleie og lege og hjemmehjelp kan kjøpes for penger.

BUD NR. 5

Ikke bli uvenner med barna. Det sier seg selv at det er forferdelig. Vær raus og taus og innse at tiden er deres. Det vet de kanskje ikke selv, men avstand og vondskap er i hvert fall ditt problem.

BUD NR 6.

Skaff deg pillen.

Dette er jeg helt i mot. Men nevner det fordi problemstillingen er relevant – til de grader. Diskusjonen går i mange land, også hos oss. For det første kan pillen ikke skaffes – man må visst til Sveits -For det andre er det etisk ikke bare problematisk, men -for egen del – avvisende . Jeg kjenner mennesker som har benyttet seg av den løsningen og selvsagt har stor respekt for dem.

Disse kjøreregler er ment som styrkende for å kunne rett og slett bli gammel. Men verdighet. Ikke at man lengre er til nytte, men man kan være der for å gi en slags rikdom og et perspektiv til dem man tilhører

og kanskje flere med.

Har du vokst opp i Sarpsborg, feirer man olsok . Riktignok aldri så stort og markert som på Stiklestad og i Trondhjem . Men etter 1916 har byen løftet seg ut over ruinene fra 900 tallet og sterkt arrangert en verdig markering.

Det hendte meg av alle steder i Malibu i California . Det var 4,juli og Nasjonaldag også i det luksuriøse stykke USA. Hvor jeg var gjest i et hjem og en middag for noen av Hollywoods ledende filmprodusenter. Under samtalen kom vi inn på hvordan man i flere land hadde svært ulike måter å feire nasjonaldagen på. Vi satt der ved Stillehavet og i utkanten av Los Angeles og skulle markere og overvåke begivenheten i den del av verden.

Som eneste norske tiltedeværende skulle jeg bidra med mitt 17.mai. Det viste seg at mine venner – som var veldig europeisk informert – kjente til vårt barnetog i Oslo. Allerede der ble jeg stoltere og rettere i ryggen . ( kjente meg litt bortkommen i selskapet )

Jeg kom da til å fortelle om hvordan vi feiret olsok i min hjemby. Så levende og sannferdig jeg kunne beskrev jeg hvordan min familie – mor og far og to søsken – i alle år hadde vært med på gudstjeneste i ruinene etter kirken som for 900 årstiden ble bygget og ikke minst minnedagen for byens grunnlegger Olav den Hellige og hans dødsdag.

Jo mer jeg beskrev dette i all beskjedenhet, jeg mer så jeg hvordan mine amerikanske filmvenner ble fjetret . At jeg satt der sammen med dem og bodde i en by 10 mil sør for Oslo i Europa med ruiner fra tidlig middelalder – de var så » imponert» at de ville kunne ta på meg!

Der og da ble jeg evig stolt og glad for byen jeg hadde vokst opp i. Og olsok – ikke minst. Først i en villa i Malibu så jeg stort på min tilhørighet og mitt utgangspunkt og verdier jeg hadde fått med meg derfra.

Egentlig litt merkunderlig . Men gode minner uansett.

God Olsok .

Gjennom et langt liv har man alltid lest aviser. Det forsetter man med selv nå i digitale tider. Nettopp nå.

Å hente sin aftenpost på trammen om morgenen, er nærmest en sakral handling. Og man utsetter lesningen til man kan sitte rolig å lese avisen i fred og ro. Før det har kan skrollet seg gjennom alle nyhetene på nettet. Tv-nyhetene har også fylt hjemmet, om ikke radioen. En enkefrue som lever alene., har gjerne selskap og stemmer fra media mellom veggene.

I den senere tid har man kjent på et sterkere behov for å lese papiravisen, lese nyhetene på trykk, på ordentlig , hele artikkelen sammenhengene, ikke bare overskrift og heading . Nettaviser durer man igjennom og ser bare oppslaget.

Nå må presiseres at papiraviser er her ikke løssalgsaviser, men abonnementsaviser. Forskjellen er måten man kjøper avisen på- enten direkte i kiosken eller ved kassen, eller ved abonnement, kort eller lang periode.

Like viktig for livet som avislesere hver eneste dag, er avisene i helgene. Søndag er helligdag ( lørdag var handledag -) nå er det helg når man har fått kjøpt i sin faste Narvesen-kiosk sin engelske søndagsavis og sin danske Weekendavis.

Samtlige papiraviser , norske og/ eller utenlandske varer nemlig en hel uke. De er redaktørstyrte og har en kjent profil , enig eller uenig gudskjetakk, og artikler som holder et kunnskapsnivå og en journalistisk på meget høyt nivå. Og med minst 4 spesial-legg.

Det er litt leit at noen av våre beste norske lørdagsaviser er blitt så dyre at man må kutte de ut. Vel er man opptatt av finans og næringsliv, men de avisene er blir så kostbare att børs må vike for katedral. Og abonnement på nett er altså uhørt.

Den digitale verden er slitsom. Men fremskritt må frem. Ånden kommer aldri tilbake på flasken Skjerm er skjerm mellom hendene og der borte på veggen. Forøvrig – det er også slitsomt i sommer Norge å lese papiravisene utendørs! Hvor vi skal jo lese under gullregnen eller parasollen, må vite.

Vel vel – det er lov å søke seng og sofa om det er lyse netter, – vi må bruke hodet og få kunnskap om verden av i dag, uansett, For å stå oppreist for verden av i morgen.

Derfor leser vi aviser, nemlig.

Nok en sesong skulle være innledet for Frognerbadet. Fra 18.mai og ut i august engang ligger dette vakre innlegget åpent for oss alle, ung som gammel. Bassenget er 50 meter, temperaturen skal være 27 grader både i blæst og solskinn. I tillegg er det stort barnebasseng og stupeanlegg og et lite plaskehull for helt små. Og sklie – bevare oss vel!

Det er ikke gratis, må vite. Men tilbudet er generøs og verd sin pris.Skjønt er det nå det?

I indre Oslo-bassenget kan man bade helt gratis – på Huk, Bygdøy Sjøbad, og Tjuholmen og Operastranden , Bjørvika, og Sørenga. Byens badekultur har forflyttet seg, Sommersesongen har vendt Frognerbadet ryggen.

Sentralt i Oslo ligger Frognerbadet med restaurant og vakre trær og plener. Om man ikke skal legge på svøm, kan man nyte en soldag i randsonen av Vigelandsparken og den storslagne Frognerparken.

Hele dette område ligger nå stengt og i dvale.Igår kom meldingom at det vil ta år før kommunen åpner badet og ditto restaurant. I Paris bygget de opp igjen katedralen Notre Dame på 5 år.

Kommunen forvalter dette unike badet med tilliggende herligheter. . Hvorfor i allverden kan man ikke – når selve badet blir renovert – ha restaurenten åpen? I Central Park i New York er det en gourmet -restaurant ved sjøen . Her kunne man begrense et visst areale , men faktisk er det fullt mulig å kombinere kafe/ restaurant med badende gjester på plenen.

Som nevnt – hvordan kan kommunen sitte i åresvis å ha en steindød eiendom midt i noe av det dyreste areal i kongeriket? Det nærmer seg korrupsjon. Hadde Petter Stordalen fått kloa i dette, ( måtte gud forby) hadde det vært liv og røre og effektiv og energisk drift, selvsagt.

Kommunen må nå tenke stort om hvordan og hvorfor man ska drifte Oslos arvegods av et badeanlegg. I skyggen av hele Oslos indre badeliv ( og bastueliv) fra Sørenga til Sollerud. Nå er det noe tragisk og melankolsk over anlegget der det ligger i strålende turistvirksomhet. Hvilke planer har Byrådet? Hva koster det å ha død kapital år etter år. ?

Synd og skam for alle oss som i åresvis elsket våre morgensvømminger i sesongen. Det var dengang man hadde ordførere som klokken 7 i regn og kulde ( i tidlig mai ) stilte til start og deltok på kaffeprat ved bassengkanten. Akk ja.

Dengang som senere viste forøvrig ikke folk flest at bassenget hadde 27 grader Selv det hadde eieren ikke greid å reklamere med.!

Akk ja. Til sålenge er det bare å søke bølger som slår langs havnebassenget når vi i junikvelden skal ta oss et bad. . Gratis er det også.og åpent til neste dag. Frogner badet stengte tidlig i følge tariffen .

God sommer uansett.

PS- Nevner i flenge kafeen på Huk (hvor Quisling hadde båten klar) som nå forfaller og råtner på rot under kommunens eierskap. DS.

.

Styresmaktene har nå slått til med gode råd om barns bruk av skjerm. Det frarådes at barn under 2 år skal bruke skjerm Tenk det. De bør altså ikke bruke mobil og heller ikke laste ned sin Pokemon. Holde seg til smokk og pekebok.

Vel, dette er alvor – barn og ungdom må selvsagt begrense skjermbruk og heller finne frem boken. Vi voksne også.De unge klager på foreldre som sitter formye med mobilen! Det er heldigvis blitt en åpen debatt om hvor langt og voldsomt den digitale verden har rammet oss.

Men noe som også er skremmende – den digitale verden er alt-om-seg-gripende. Vi MÅ være i og lære om og beherske den digitale verden. Vår hverdag tvinger oss til det. Bank og børs, handel og vandel, reise og TV og alle vesener, til å med fastlege kan vi kontakte digitalt som pasient. Helseministeren mente det var et fremskritt.

Styresmaktenen har også nylig satt ned en forskningsgruppe slik at vi kan lære å leve med Kunstig Intelligens – KI. Kanskje heller man må forske på følgende problem og utfordring

Det et faktum at den menneskelige natur er slik at det voksne menneske, det eldre menneske med årene blir mer skeptiske til nye utfordringer, nye oppfinnelser, nye systemer og ny teknikk. Man ønsker å vurdere dette opp mot den erfaring man har skaffet seg gjennom et langt livet liv. . Måle det nye opp mot det historiske og det etiske. Man vil tenke seg om.

Og her ligger faren – det er ikke tid til det. Det går for fort. .

Alvoret ligger da i at samfunnet, i fellesrommet, i vårt levesett og demokrati da faller det erfarne og det eldre menneske ut av den digitale verden . De vises råd høres aldri og synes aldri. Det var før det.

Hva slags samfunn har vi hvis ingen over 50+ er tungt tilstede i vårt fellesskap? I det digitale livet.

Det synes meg skremmende. Vi vet jo at fremskrittet må frem. Vi får ikke Ånden tilbake på flasken. Skjerm og mobil og strømmetjenester og PC og MAC . – vi er allerede helt avhengige.Noe av oss på 86 år henger med så tappert vi kan, men må stadig søke hjelp fra yngre folk i nære relasjoner. ( Bare nevner i farten at TV2 som har statsbeskyttelse ikke er å finne på lineær tv, men som strømmetjenese – hvor tusenvis av eldre ikke finner frem – ikke på fotball Norge – Italia engang!)

Det eneste vi synes å kunne stoppe og begrense er at barn under 2 år bruker mobil og tvskjerm.

Det er da noe _ eller ?

Hva har skjedd med lørdagen. Er det hverdag eller fridag. I hvertfall ikke helligdag.

Lørdag som butikkdag hangler og går. Kjøpesentra er halvfulle av kunder. Alle småbutikkene får det ikke helt til ,de heller – dyr husleie og dyre ansatte. Kundene har funnet andre gjøremål med tur til kyst eller skog. Eller slår de til med netthandel. Eller rett-til-døren-brakt mat.

Denne helgen er er spesiell fordi torsdagen blir helligholdt og fredagen blir klemt før denne lørdagen som i hverfall ikke er handelslag.

Mai er den vakreste måned, og når været slår til, er det en naturtrang hos nordmenn å komme seg ut i parken, mot havet eller til nærmeste sogns-vann. Uteserveringen spretter ut og ølglasset og iskremen nytes. Ikke rart at lørdagen kan benyttes nettopp til det.

Nå kan selvsagt en bydag benyttes til å oppsøke et mangfold av gallerier og museer og store kulturinstitusjoner. I god urban tradisjon er det naturlig å gå gatelangs , gå innom den nyeste maleriutstilling og så ha sin lunsj på kafe. Det kan lørdagen brukes til.Og slik har det blitt.

Men trenger vi to dager i uken til det? Hva med arbeidsliv og næringsliv og produksjon! Har vi råd til det!

5 dagers-uke er et faktum. Arbeidsdagen kan praktiseres på ymse vis, hjemme og på hytta. Så det taller på plass med den nye lørdagen . Mange hevder at det er sunt å stresse ned, ta seg av seg selv og sine og ta seg ut i natur og friluftsliv. Og likeledes fylle på med kunst og kultur. Det gode liv.

Da heier vi på lørdagsfri. Riktignok kommer kineserne og tar oss. De står opp og jobber nesten døgnet rundt . Og vi er jo et rikt land, må vite.

Til så lenge – god helg i vårlyset. det er så vakkert, der ute.

Serien til Henriette Steenstrup er nå avsluttet. Den har gått i 5 episoder. Den har blitt sendt på NETFLIX. Den har fått ros og strålende kritikk, den har blir sett og blitt kjær.

Selv har jeg vært av og på, men først den siste episode tok jeg meg tid til å følge den helt. Jeg er imponert og begeistret. Alle blir det. Man kan ikke stå imot.

Ikke bare er skuespillet gjenomført ekte. Ikke minst av Henriette Steenstrup selv I randsonen kan det være noen elevøvelser, men samtlige hovedpersoner gir det beste av seg selv. Særlig de unge – barna til Pørni. Dette er et familiedrama – 3 generasjoner – med relasjoner til nye og tidligere forhold, med hverdagsslit og seire, med latter og gråt. Men først en livsform og ikke minst uttrykksform som helt sikkert er dagens virkelighet. Her dunkes inn grov ord og vonde gjerninger Ingen familieidyll, nei! Min generasjon har nok ikke sett eller hørt maken.

Men størst av alt er kjærligheten.

Det som løfter PØRNI ut over det hjemlige og familiære, er ikke minst tidsbildet. Vi ser en hverdagsvirkelighet 2023 -25 i yrket som i barnevernet, som skole og som tidsklemme, som boforhold – alt rykende aktuelt i vår tid. Alt er kvalitet og ekte. PØRNI er derfor en kulturbegivenhet.

Men hvorfor blir ikke slike TV-dramaer anerkjent som det? PØRNI blir vist på Netflix. På strømmetjeneste . I Norge ville det muligens blitt mer status om den hadde blitt et NRK produkt. Nå har serien på et vis gått under radaren. Som god underholdning , rett og slett, i et enormt tilbud. PØRNI er mer drama enn kos og morro. PØRNI er seriøs.

Henriette Steenstrup er et fenomen. Hun er formidabel – som skuespiller, som regissør og kunstnerisk ansvarlig bak og foran kamera for denne storproduksjon. Hun har sikkert notert seg den suksess som hun og teamet har oppnådd.

Mitt poeng er at PØRNI fortjener en plass i det norske klassiske kultur og kunst-begrepet hvor utøvere gir noe stort og større enn seg selv – og er mer enn blott til lyst.

Barnetoget i Oslo 17.mai er en unik tradisjon. Norge på sitt beste. Det varer og rekker. Etterhvert som man selv ikke har skolebarn som man skal følge, så blir på et vis disse strålende barn som bølger forbi i timer, alle helt like. Man noterer varierte antrekk eller kledebon, men felles for de aller fleste er lysende ansikter opp mot en konge og hans hus på balkongen. De vet at han Kongen er der – for sikten fra bakkeplanet er minimal . Hele poenget at kongen er der oppe. Dette kalles monarki.

For egen del feirer jeg som alderspreget, en tilbaketrukket Nasjonaldag på egen åpen balkong hvor familie og gjester kommer og går mens Tv-dagen ruller på storskjerm . Vi samles om å observere og kommentere monarki og nasjonaldag og barn og korps. Mange korps. Innimellom kommer eksperter på skjermen for å mimre eller belære oss eller lage mat for anledningen.( Det er 1 år til neste gang så hvorfor gi oss tips om mat, kaker og desserter?)

Vel, ingen sure miner . Selv ønsker jeg at man kunne gi innsikt i et virkelig kulturfenomen ved barnetoget- nemlig fanene! Skolene har sine dekorative faner med mer eller mindre dyp symbolikk. Noen riktig gamle, noe laget i huien hast, noen av billig budskap som et tre og fugler ( les kunnskap og fri ånd ) – de aller fleste følger en tradisjon fra den gang da og bærer et snev av alderdommens patos . Det er vakkert. og interessant .

8.mai feirer vi freden fra 2. verdenskrig.I år ble dagen ekstra betydningsfull både fordi det var rundt tall- 80 år – og fordi vår urolige tid påkaller alvor med å stå fast på frihet og demokrati og ikke minst vår forsvarsvilje til å forsvare disse verdier og et fritt land.

17. mai bør være en fortsettelse av denne frihetsbegeistring fra 8 mai og påminnelse om å delta og stå imot fienden. Det tror vi at gjør, selvsagt. Nå er jo Nasjonaldagen barnas dag. Sier vi. Og det er også vakkert! For ingen andre land markerer nasjonal frihet med barnetog. Men dagen er sannelig en voksen manifestasjon som påkaller oss til å delta.

Selv har jeg notert at flere og flere markerer dagen privat. Frokost med bobler og bunad . På Vår Frelsers Gravlund med tradisjon som går på kransenedleggelse og taler starter dagen i Oslo. .Der har det vært folkefullt og tung manifestering av historie og kunst og kultur. Stilt og verdig og allsang uten mikrofonmusikk. Nå skrumper oppmøtet ved tradisjonen . Folk privatiserer sin feiring.

Henrik Wergeland løp ut fra Grotten for å delta i fellesskapet. Han hadde 17-mai-blikk i øynene, ble det skrevet.

Det er hva vi alle bør gjøre på Nasjonaldagen. Være i fellesskapet. Gjerne lokalt . I TAKK og glede, med eller uten bunad. .Vifte med flagg og samles om barnetog enten hist eller her, og korps med eller uten sparkepiker og gjerne først en fane som godt kan være en plakat – til sålenge.

GRATULERE !