Å VÆRE EN LORT.

Astrid Lindgren har skapt begrepet i Brødrene Løvehjerte . Når vi ikke våger. Når vi er feige. Da er vi bare en lort.

Kanskje ingen vil tro det, men jeg er feig og redd og liten når jeg må til tannlegen! Jeg utsetter og utsetter. Kjenner at det skjer noe der bak, men regner med at det går over. Legger inn et hvitløksfedd. Tar en sleis med ingefær. Det skal drepe basillusker. . Det blir ikke hull i en tann som er ren. Så jeg pusser og pusser og renser og koster.

Men så er det påske og stille uke. Verden er vond og smertefull. Jeg kan ikke gå inn i ferien ha vondt i en tann! Jeg vil ha fred i sjelen og i hvert fall i tannen.

Alle sier jeg er så sterk. Jeg har stått i stormen og fått mine sleggekast. Men – jeg er altså ikke det. Bare en lort.

Men så det er sagt – jeg HAR ringt. Jeg har hatt første besøk. Jeg er i farten. Det var ingen katastrofe. Jeg må ikke ta ned et maleri for å betale heller. Det blir fikset før den store høytid. Jeg kan tilnærmet feilfri nyte påskelammet.

Et langt liv har lært meg 2 knep for å overleve med tannlegeskrekk. ! For det første skal man ha en venn som er tannlege. Det har jeg. Sam er min gode venn gjennom mange år( og mange hull) Han er klok også som tannlege. Så knepet er å si til seg selv at jeg skal ikke til tannlegen. Jeg skal til Sam. Så gleder jeg meg til å møte ham.

Dernest skal man planlegge noe hyggelig og helt konkret timen etter tannlegetimen. Er man der kl. 10.30 så har man en glad avtale med seg selv kl. 11.30 om kanskje kjøpe en bluse man ikke har råd til, se en utstilling, eller kjøpe den nye boken . Å gå på kafe kan man ikke med stiv leppe og lammet kjeve.

For jeg må ha full narkose så fort jeg kommer over dørterskelen. Jeg tåler ikke smerter. Ikke i ansiktet heller. Sam vet det – ferdigsnakket.

Jonatan forklarer for broren Kavring i sin trøstehistorie at de må stå opp å bekjempe det onde, døden for å komme til Nangijala. Ellers er man bare en lort.

Det vil jeg tenke på ved neste timebehandlng.

Jeg skal ta meg sammen! Bare så dere vet det.

PIRAT-PARKERING MED TILLATELSE.

Alle vi bilister har et eget utviklet forargelses-gen for gateparkering. Vi hater å få bot. Noen ganger vel fortjent, men dog. Plutselig lå det en gul lefse på vindusruten min. Det hadde kommet opp et forbudsskilt som jeg ikke hadde sett. 900kroner – utskrevet kl. 0425 om natten. De er ivrige i tjenesten disse vaktene!

Utenfor min bolig er der 3 parkeringsplasser for oss med HC-skilt. Vi i strøket vet hvem vi er der vi stabber oss inn og ut til bilen vår. Og hilser hverandre med oppmuntrende tilrop.

Nå har det kommet en ukjent HC-tillatt litt skabbete bil og tatt en av våre plasser. Den har stått ubrukt snart 2 uker. Ingen sjåfør med rullator eller krykker har vist seg. Vedkommende må han segnet om, har man tenkt. Og blitt virkelig bevegelseshemmet.

Uansett – hvor lenge kan man bare stå parkert? Jeg fant frem eier til bilnummeret, navn og adresse. Vedkommende bodde 4 kvartal unna og hadde altså vært sprek nok til å la bilen stå hos oss og kommet seg til sin egen bolig.

Jeg ringte eieren opp, men vedkommende hadde en telefonsvarer hvor jeg la igjen min hilsen. Jeg sa hva jeg het og hvor jeg bodde og fortalte hans telefonsvarer at det var ergerlig at han som bodde langt herfra hadde sin privatbil stående her. ( Bilen var shabby og sliten, noe jeg ikke nevnte) Men jeg understreket at den jo hadde parkeringstillatelse så min hilsen innebar ingen trussel om politi eller etterforskning – bare en høflig anmodning om solidaritet med oss her som hadde våre gangbesvær. Jeg ønsket i all enkelhet at hans bil kunne finne en plass der han selv bodde med sine besvær. Så avsluttet jeg med å ønske god lørdag og glede over vårsolen.

Det gikk noen timer. Eierens sønn ringte. Hans fars bil hadde flatt batteri og kunne ikke flyttes. Det hadde vært gaterengjøring der de bodde. Så derfor.

Jeg ga opp. Orket ikke å bli sint. Men dog i klartekst mente jeg de kunne få ladet opp og ondet og få bilen vekk. Straks.

Det har gått 3 døgn. Bilen står der den står. Den har loven på¨sin side.

Følg med – snart legger jeg ut stort bilde med navn og adresse. På Facebook som eieren sikkert ikke leser.

Gruff og gru!

ALT VAR BEDRE FØR.

Oscar-utdelingen i natt ble en grimase. Det sitter i blodet til en kinodame å følge verdens viktigste filmfestival. Jeg hadde rigget meg til, sett flere av de nominerte filmene, og som norsk, selvsagt fulgt alt omkring vår storartede kandidat.Jeg gledet meg til en sann hyllest til filmkunst og vakker og glitrende forestilling. Og kanskje også oppleve en norsk Oscar-statuett. Vi alle trengte til talentfull glitter og glans i disse tider. Det er lov å drømme. Det er hva Hollywood kan og skal gi oss.

Så ble det vondt og forvirrende. Regien på selve utdelingen og sal og scene – alt ble uklart og anstrengt. Det hjalp jo ikke på opplevelsen at vi nordmenn måtte følge dansk Tv2 hvor det danske språk kan være vrient nok. Nå satt danske eksperter i galla-antrekk og henvendte seg til hverandre og ordene fløt dem imellom. Vi glapp unna med viddet og kompetansen.

Nå er det slik at Oscar-begivenheten handler vel så meget om kvinnene og sannelig også mennenes antrekk. Joda – det hører med. Vi vet det, men vi som hadde trodd at bakteppet med krigen i Ukraina ville ha satt noe preg på kreative moteskaperes elleville kreasjoner der de fikk skinne på verdens viktigste catwalk, vi ble skuffet. Bare en dansk skuespillerinne hadde kledd seg i knallblått med knallgult tilbehør – ellers var det diskret gulblå sløyfe hist og her.

Siden vi er innom mote på den røde løper – vår egen Renate Reinsve som er en ung drøm av tallent og skjønnhet – hun kom forvirrende frem i en overveldende rocka sort Louis Vuitton-kjole. En oppsiktsvekkende visstnok vinner – men vi har henne i sort, utslått hår med klassisk fransk utstråling. Ikke et ondt ord – Renate er et stjerneskudd. Vi ble som sagt også her forvirret. Lykke til.

Så kom slåsskampen. I kjole og hvitt. Den vil bli husket. Som om vi ikke har nok slåsskamp for tiden. Plutselig ble alt perverst. Prisutdeling til beste film, beste regi, beste manus, beste hovedrolle og birolle – alt ble feil. Helt feil.

Hollywood og USA og filmkunst og skaperkraft – helt siden verdenskrigen har vi aldri ikke trengt bedre og sterkere til et løft for menneskehet og sivilisasjon og humanitet og drøm. Vi har en krig som skaker verden. Det trues med atomvåpen. Millioner av mennesker er på flukt. Det er lidelser på alle lerreter dag og natt.

Forestillingen fra Los Angeles i natt ga bare uendelig tomhet og lede. Det ble skammelig.

DAGEN DER PÅ.

Hva kommer det av ? Jeg har sluttet å være opptatt av 8.Mars – kvinnedagen. Feminisme derimot slutter jeg aldri å engasjere meg i . Skjønt i min fase i livet blir jeg nok mer utfordret og provosert over aldersrasisme og fravær av respekt og aktelse for de eldste i samfunnet. Mer det enn kvinnesak.

Dette året gikk demonstrasjonstoget med faner og bannere som handlet om likelønn og abortsak og kvinnehelse og mangel på jordmødre og selvsagt nå overgrepet på det ukrainske folk. Det var jo krig på ordentlig.

Jeg fulgte med, men altså på avstand. For aldri har jeg gått i demonstrasjonstog , men i media ble Kvinnedagen markert med debatt og diskusjoner. Skulle bare mangle. Men der var temaene også de samme – unge og voksne kvinner hadde fortsatt mye å sloss for og strides om.

Helgen derpå ble jeg sittende å se BABEL på Svt – mitt favoritt-program om litteratur, et talkshow. Der hadde Jessika Gedin et direkte intervju med forfatterinnen Isabel Allende. Den nå eldre forfatterinnen med over 20 romaner bak seg, hadde kommet med sin nyeste bok VIOLETTA. Der sitter forfatterinnen og sier rett ut : feminismen har gjort en stor feil. Den har glemt de eldre kvinnene. De har glemt å skildre alderdommen som kan være svært vanskelig for kvinnene. De blir usynlige og uviktige. . Vår sivilisasjon er fokusert på fremgang, ungdom og skjønnhet. VIOLETTA er en doku-roman med Allendes gamle mor i hovedrollen. En mor/datter skildring hvor aldring er bakteppet.

Nettopp, tenkte jeg.

Vi eldre kvinner er nemlig fortsatt kvinner. Vi har fortsatt en morsrolle – bare det! Vi er mødre til vi går i graven. Men aldri blir vi invitert inn i en debatt om forhold mellom mor og barn . Aldri. Å være mor til voksne barn, til sønner og døtre utvikles og forandres gjennom livet. Det ligger i mors-genene å ville verne og ha omsorg for egne barn – alltid, livet ut. Derfor er det en utfordring når man kommer i alderdommen å måtte selv be om omsorg og hjelp. Det strider mot vår tyngdelov og kjernekraft som kvinne. Dette skildres sjelden eller aldri. Det snakkes det ikke om!

Videre har vi forholdet til menn, til følelser, erotikk og seksualitet. Her utvikles en annen form for tilhørighet og nærhet og berøring i alderdommen. Naturlig lengsel og begjær har ingen øvre aldersgrense. Den har bare en annen form for flirt og nakenhet og spill. Og eldre kvinner finner sjelden yngre menn. De er enker ,dessuten. Menn dør gjerne først. Selv om de har funnet en yngre partner.

Det snakkes og debatteres ensomhet blant unge mennesker. Deres sjelekvaler er drivkraft i kunst og litteratur. Men også som samfunnsproblem og tema for psykologisk forskning.

Men husk – det er aldri større dramastisk fallhøyde i livet enn å miste sin partner og ektemann som man har levet livet med tiår på tiår , har barn og barnebarn med og hus og hjem og gård og grunn. Den sorg og alenehet og forlatthet tas nesten som naturlig. Det kalles sorg, bunnløs sorg. Er det noen gang i livet man trenger psykologisk hjelp, er det da. Men nei – er du gammel så skal du bare tåle det. YNgre generasjoner mister også sine nære, men da er det en fremtid , et håp der foran.

Omsorgsrollen hører til kvinnerollen. ( selv om menn stadig tar større del i fellesskapet). Når menn blir eldre og trengende – hvem er det da som selvsagt skal stå bi? Hustruen – det forventes.

Bestemor-rollen er også et tema som burde debatteres. Bestemor skal ha fyldig grått oppsatt hår, gå med forkle, være der hjemme og være barnevakt til enhver tid. Vel, vel – her har mye skjedd- bestemor kan være travel yrkeskvinne, dessuten bedrive utstrakt sosialt liv og ofte befinne seg i Syden eller på cruise. eller på golfbanen -( det tar 5timer.)

Feminismen har en øvre aldersgrense . Såvel på 8.mars som i debatter året rundt – det gamle kvinnemenneske er aldri tema.

Sånn er det. Vi må lese VIOLETTA av Isabel Allende.

IKKE TIL Å BÆRE.

I 19 døgn har vi fått en hel blodig krig inn over oss i media. Det har vi aldri opplevd før. Ikke time for time, døgn på døgn på alle kanaler både her hjemme og i utlandet i all sin gru.

Vi følger flyktningstrømmer med millioner mennesker nær oss, gamle i rullestoler og båret av sterkere kvinner, med gråtende barn som vinker bak togvinduet til far som står igjen på perrongen, drepte langs veikanten, hus og hjem og hospital bombardert til ruiner, men også tapre hjelpekorps og frivillige, naboer som tar imot og leire som står klare.

Krigshandlinger og bomberegn, raketter og drønn. Soldater i kolonner og tanks i milelange køer. Det er ikke til å holde ut. Vi har aldri før hatt ustoppelig krig på skjermene våre og side på side-reportasjer i avisene hver eneste dag.

Hver dag blir krigen analysert av eksperter på alle felt fra militær strategi til humanitet, flyktningemottak til utenrikspolitikk og finansmarked til energiforsyning.

Ute skinner marssolen. Vi er fortsatt et stykke unna med vår rikdom og kraft og natur og frihet. Men vi sitter der med angst og uro. Vi vet ikke hva vi kan gjøre eller bidra med eller forvente. Jo, vi kan sende penger, vi kan støtte organisasjoner og frivillighet,Vi kan vaie med blå og gule flagg. Vi leser at her planlegges trygge tilfluktsrom og matforsyninger og strategi dersom hvis atomskyen driver i vår retning.

Det er ikke til å bære. Selv setter jeg på Alltid Klassisk. Så leser jeg Erika Fatland for å få kunnskap og innsikt . Og ser sannelig på en fersk Hollywoodfilm mot natten for å drømme meg bort. Det er lov, det har hendt før i krigstiders.

Ikke vet jeg. Jeg er gammel, men min angst går mot mine unge og kjære. Det MÅ ikke hende dem og den vidunderlige klode de skal arve.

Så ta jeg til realistiske tanker og søker hjelp nettopp fra rolige og sindige eksperter. Så ser jeg at de avisene som har side på side med krigsreportasjer også har side på side med reisetilbud ikke bare langt der borte, men nettopp i det Europa som nå er i tett naboskap til krigens redsler. Elve-krus og ukjente turistmål i Slovakia og pittoreske landsbyer i Makedonia.

Da går det vel bra , da.

Hjelpe oss alle.

DU KAN GREIE ALT SÅ LENGE DU KAN GÅ PÅ KINO

Det var det Woody Allen som sa. Det han mente var at hvis vi kan rømme bort og drømme oss vekk fra hverdagen, fra slit og strev og redsel og gru – bare for noen timer, kan vi orke å gå videre også i den vonde virkelighet.

Jødene visste å bruke humor for å komme seg opp fra sitt Holocaust . Shakespeare hadde alltid et innslag av humor i sine dramaer.

Men hva nå kinoene er stengt? Når fellesrommet er lukket? Når konsertmusikken er stilnet, og gudstjenestene må holdes utendørs – alt på grunn av en pandemi – da sliter så vel barn som voksen, ung som gammel med å finne sinnets ro og glad energi. Ensomhet og uttrygghet tok taket i oss. Og vi sluttet å smile til hverandre fordi vi hadde munnbind på ansiktene.

Vi hadde ikke mer enn kommet oss igjennom 2 år med denne pesten, så ble det krig i Europa. TRussel om atomkrig skapte redsel. !.5 millioner er på flukt bare i løpet av 10 dager,

Men nå kan vi faktisk samles om kunsten, om filmen, i kulturrom og kjenne på fellesskapet, ta bølgen og ta varmen fra leirbålet der vi sitter i salen og på tribunen. Til så lenge.

Som kinodame med lang fartstid opplevde jeg hvor viktig det var å lede folk inn i fristelse, få publikum inn i kinomørket for å se filmen som enten forførte dem med tull og tøys, med romantikk og skjønnhet, rikdom og suksess , med gys og gru, å stirre det vonde i hvitøyet. For noen timer var menneskene på reise i en vakrere verden, et rikere liv, musikk og dans og glitter og glans. Til planeter og på reiser, men også medlevende skjebner i drama og død.

Jeg ble etter hvert mer glad i publikum enn i filmen.

Nå var det søndag, og krigen bare fortsetter. Noen gode venner og jeg ble enige om å gå på Gimle kino for å se en film fra Malta! Ingen av oss viste noe om Malta. Ikke visste vi så meget om filmen heller. Solen skinte, og vi burde gått tur og på ski. Vi var 30 i salen.

I 2 timer var vi i en fiskeby sammen med en fisker, hans kone og nyfødte sønn. En bittersøt komedie. Stillfaren, vakker og vemodig. Helt ukjente aktører, nesten ingen musikk. Ren filmkunst og verdig kinokultur.

Woody Allen har rette. Vi kunne møte virkeligheten litt sterkere den dagen.

Å VÆRE NORSK.

Mine besteforeldre med sine 6 barn innvandret til Norge på tidlig 1900-tallet. Fra Sverige. Bestefar var garver, og da det ble for mange garverier i Dalarne, måtte han søke seg til Norge for å sikre levebrød til sin familie. Her fikk han sitt eget stykke industriforetak – garvet skinn og lær av store huder.

Deres hjem ved grensen forble et stykke Sverige. Besteforeldrene mine snakket svensk hele livet. Det ble feiret svensk jul og påske, Valborgmesse og Midtsommer. Bestefar hadde lodd i svensk pengelotteri , der var familiens husorkester med mest svensk folkemusikk, Evert Taube og Bellman . Sannelig gikk også klokkene etter svensk sommertid.

Under siste verdenskrig var familien like fullt norske helpatrioter og drev illegalt arbeid. På alle måter var de lojale mot det Norge de tilhørte i arbeid og virke livet ut.

Jeg er følgelig datter av en innvandrer. Jeg har hatt en oppvekst og en barndom med sterk tilknytning til mitt svenske opphav. Jeg har en gul/blå rand i ryggmargen .

I hele mitt voksenliv har jeg fulgt tett svensk politikk og svensk kulturliv, særlig folkemusikk hvor kjente Moræus-navn står på plakaten. Jeg leser daglig mine svenske nettaviser og ser daglig svensk TV. Jeg leser svensk litteratur, jeg er nyfiken på alt som skjer i det moderne Sverige. Samtidig elsker jeg som alle nordmenn å kunne slå svenskene i all idrett.

Det sies at vi er blodsbrødre – svenskene er lydige mot makten, vi er opprørske. De er mye mer systematiske og gjennomfører alt og slår oss ofte på oppløpssiden. Vi er som Askeladden – går det så går det. Men svenskene trenger oss for å lære seg å bli mer lekne og ruskete. Vi trenger dem til å lære oss å stå løpet, bli grundigere og ryddigere.

Det er ganske uhørt å sammenligne min situasjon med de tusener av nordmenn som har opphav og slekt fra fjernere himmelstrøk, med helt ulik verdensanskuelse og kultur og tradisjon. Og som mer eller mindre har tilegnet seg alt som norsk er og som har tilført et mangfold av impulser og satt sitt preg på det moderne norske samfunn.

Når debatten går – og det gjør den ustoppelig – om hvordan det er å være norsk med røtter som er veldig utenlandske og annerledes – ja, så leker jeg med min egen beskjedne bakgrunn i en slik sammenheng . For den er jo nesten latterlig .

Men dog. Det er en rikdom å ha 2 fedreland med 2 kulturer! Norge og mitt lange liv som bofast her, med norsk morsslekt og egen helnorske familie, yrkesliv og karriere blir på et vis utvidet og større med den svenske kulturen man selv bekjenner seg til og kan kjenner seg hjemme i.

Vi reiser og farter i den ganske verden. Vår ungdom er urbane og globale og finner seg til rette i USA som i Australia og Sør Afrika. Men hvor hører man hjemme? Er man norsk der i utlendighet? Man kan undres .

Jeg er norsk og nordisk i hvert fall. Og lett å ønske seg Kalmarunionen innimellom.

KOM STILLHET – HER SKAL DU MOTSTAND FINNE.

Hvor ofte og hvor lenge sitter man helt stille, rett opp og ned. Ikke med noen stemmer rundt, ikke radio, ikke musikk, ikke med mobil, ikke håndarbeid, ikke med bok og ikke med skjerm, ikke katt eller hund. Bare helt stille i rommet, helt alene.

Det er så mye støy. Ytre støy, støy for øret og for øyne, støy i verden som er ustoppelig på oss. Det blir støy i sinnet og i hodet.

Vel kan man sitte ute ved havet eller i skogen eller i hagen eller på terrassen og være helt stille. Men naturen er der både for hørsel og syn. Men prøv å sitte hjemme, innendørs, alene og for seg selv. Helt stille og oppreist.

Jeg har nå prøvd det. Meditasjon i 12 minutter hver dag i 10 dager. Det er en prøvelse. Men interessant nok – det skjer noe inni meg – i hodet og i kroppen. Det blir mykere på et vis. søvnen også.

Jeg er i en alder hvor man er redd om hukommelsen, for demens og alzheimer. Jeg er skremt av hvor flimrende jeg leser der jeg skraller nedover nettsidene, flagrer gjennom avisene og må kraftsamle meg om boken. Det er noe med konsentrasjonen som uroer meg.

Nå tror jeg ikke et øyeblikk at jeg er alene med denne uro. Selv mine langt yngre venner og bekjente innrømmer rastløst hode og avhengighet av mobil, lyd og bilde. Mange løper det av seg – jogging rister tanker på plass. Ingen ting er sunnere for sinnet enn å gå og gå og gå.

Jeg hørte nylig om en komponist som underviser i videregående skole. Han spurte sine musikkelever om de hørte på musikk ! Egentlig sier det seg selv – jo! om de gjorde! Hele tiden, ustoppelig og alltid. Så spurte læreren om de da bare satt stille, hjemme og hørte på musikk uten å forta seg noe som helst med hendene eller foran øynene. Satt bare musestille. Ingen av dem gjorde det. Neste time ble det bestemt at klassen ( heter det klasse?) skulle sitte ved pultene hele timen uten lov til å gjøre noe som helst. Bare musestille – en hel time.

Noen greide det faktisk ikke. De måtte gå ut, en la seg på gulvet. De innrømmet at det hadde vært stort, rett og slett. Og til ettertanke.

Jeg tar meg i å ha musikk rundt meg, i bilen, mens jeg leser eller strikker eller arbeider med vask og stell. Aldri som i konsertsalen – bare lyttende. Og det teller ikke å legge seg på sofa eller i sengen – man skal sitte aktivt oppreist.

Katolikker har sin rosenkrans, dypt religiøse mennesker praktiserer stille bønn i eller utenfor klostermurene. Da er de stille.

En advokat kom tilbake til kontorfellesskapet vårt og var rystet – han hadde vært i fengselet og opplevd hvordan er glattcelle så ut. Tenk å bli stengt inne mellom 4 nakne vegger uten lyd og bok og mobil, noen der ute og et lite vindu øverst på veggen! Rett fra et drama med seg selv og andre. Mareritt !

Vi trimmer og trener og lever sundt og praktisere yoga i grupper og er alltid i farta med kroppen og sosiale med sjelen. Vi passer på helse som aldri før.

Men kan vi også praktisere stillhet?

Det er også helse, skulle man tro.

HJEMMEKONTOR – OVER OG UT?

Folk kan nå gå tilbake til kontoret, til arbeidsplassen, til fellesskapet. Det er lov!

Debatten går om nå dette er så bra? Ikke at det er helsefarlig, sånn smitte-sett. Nei – om det ikke er mye bedre å ha fleksibilitet, at vi selv kan få velge, være mer i heimen, for oss selv, få ta hånd om barna og hunden og ektefellen også. Vi vet jo selv best om vi jobber effektivt her eller der eller begge deler.

For meg er det ubegripelig ( kunstnere fritatt) . Jobb er best på jobben, skole er best på skolen.

Selv savner jeg fortsatt det å gå til kontoret. Etter avsluttet sjefsjobb kjøpte jeg meg inn i et kontorfellesskap. I et anfall av økonomistyring ( dårlig med inntekter) kom jeg til at det ble for dyrt – jeg hadde jo et helt privathjem for meg selv. Selvdisiplin skulle det ikke stå på – jeg skulle ha kontortid i heimen.

Jeg savner kontorfellesskapet. Å ha noen å møte i hverdagen, noen som venter, noen å spise lunsj med, noen å rådføre seg med både når MACen gikk i svart, når noe ellers var vrient enten så vel praktisk som privat. For ikke å snakke om når noe skulle feires! ( Det ble 5 bøker av oppholdet. )

Arbeidet er envelsignelse, sa min mor. Pave Frans sier det gir verdighet. Selv sier jeg det er viktig å tilhøre flokken, være forpliktet til bedriften, til butikken eller til mannskapet enten det er på havet eller i luften, på veien, på laboratoriet eller bak disken.

Individualisme og selvsentrering står i kontrast til solidaritet og plikt for noe utenfor seg selv eller større enn en selv. Mye tyder på at tiden vi lever i strutter av ego, av oss selv og vårt. Debatten om hjemmekontor tyder på det. Vi vet best selv.

Som kinodame med ansvar for en hel kinobedrift, var det viktig å lede flokken, de ansatte både i direksjonen som de ute på kinoene – få de med meg hvordan og hvorfor vi skulle utvikle oss. For å oppnå det måtte jeg kjenne folkene mine. Vite at personalsjefen hadde klassisk gitar som pasjon, se ansiktene til de nærmeste når de hadde det godt, ta å bomme en sigarett med Sissel på sentralbordet. Hvordan kan man lede en drift mot oppgang og fremskritt når medarbeiderne er på skjerm eller på hjemmekontor? Begeistre dem , rose og rise?

Petter Stordalen har ropt det ut med hele seg – han kan ikke være sjef med hjemmekontor eller selv på hjemmekontor. Jeg husker fra «Oda Fyr» boken til Ingebrigt Steen Jensen om å være i fellesskap, lede og delegere. Det var historien om de to menn som sitter og hakker stein ved et steinbrudd. En mann kommer forbi og spør: » Hva gjør du, gode mann?» Svaret var at han satt og hakket stein. Så gikk samme spørsmål til den andre mannen om hva han bedrev. Svaret var» Jeg bygger en katedral.»

Vi skal bygge noe stort sammen. Det kan vi ikke oppnå ved å sitte på hjemmekontor.

Antagelig blir det hjemmekontor i fremtiden. Det har kommet for å bli, sies det. Fremskrittet må frem. Visstnok.

GI MEG FACEBOOK FOR ET KONGEDØMME.

Vi har nylig feiret en prinsesses 18.årsdag. Hun ble myndig som det heter. Men denne prinsessen blir veldig mer myndig enn oss andre den dagen. Hun trer aktivt inn i arverekken av norske monarker. Hun skal i fremtiden bli Majestet. Og må dermed fra nå av innimellom studier fremstå og opptre og ta del i offentlige begivenheter og ikke lengre bare som datter av et kronprinspar.

18årsdagen ble en stor markering både i det offentlige rom og i samtlige media ( bortset fra Dagsavisen) . Riktignok sterkt neddempet på grunn av corona, men det dundret fra kongelige kanoner, de tre statsmakter tok imot jubilanten på en slags kombinert hyllest og studietur.

Men vi hennes undersåtter ble stittende fascinert ved TV for å følge gave-overrekkelser, historikere og kommentatorer som kommenterte, og fremfor alt prinsessens første direkte intervju. Avisene beskrev den unge prinsessens fremtreden,. Flere skribenter hadde lengre omtaler om monarkiets stilling ved å ha møtt en fremtidig monark. Media hentet også frem flere ungdommer som ble spurt om hva de mente såvel om jubilanten og ikke minst om hvordan de så på den livsoppgave hun nå startet opp med. Alle ønsket lykke til. Alle mente hun var skikket.

Kongedømme står og faller med de mennesker som » sitter på tronen». De må bli respektert av folket. Og de må rett og slett være » likanes».

Og folket – det er oss på SOSIALE MEDIA. Det er der vi må møte våre kongelige. Og de møte oss. Selvsagt i levende live på røde og mindre røde løpere land og strand rundt. På balkongen og i Holmenkollen, på gallerier, ved minnesteder, i kirken og på høytidsdager.

Men i vår digitale verden ser vi hverandre på nettet. Og det er der vi også vil se de mennesker som er vår konge og vår dronning.vårt kongehus.

Går det an å kombinere dette med den distanse og den opphøyethet , den glans som også er viktig i et monarki?

Det er ingen vei utenom. Det er der fremtiden vil måtte ligge for en styreform som på mange måter er «gammeldags».

Kongehuset må lære seg å opptre og behersker de sosiale media. Selv tror jeg det er en stor mulighet for å vise folket hva de faktisk gjør, hvor strevsomt de også har det, hvorledes de forbereder seg og gjennomfører alle sine plikter og oppgaver i inn og utland.

Det som sjelden kommer frem i diskusjonen og omtale av vårt kongehus, det er hvilken utrolig rik livsoppgave de menneskene har. Det må da være flott å vite hva du skal bli til ( vi andre roter rundt) hvor enestående det er å faktisk bo og tilhøre et helt land, Vi andre har kanskje 20 tilhengere – de har millioner! De treffer de mest interessante mennesker, og hvis de har litt vondt i hals og hode står en spesialist der på minuttet.

Det er all grunn til å gratulere prinsessen med 18årsdagen. Hun har en lysende fremtid – også på Facebook.