Å STIKKE HODET I DUSJEN.

Vi får vite for meget. I 1851 grunnlag Paul Julius Reuter sitt internasjonale nyhetsbyrå REUTERS. Den begivenheten er å sammenligne med boktrykkerkunsten. Det var året det skjedde. Fra da av er kloden blitt oss alle, – vi og hele verden får informasjon om alt og alle og det hele tiden, døgnet rundt, uopphørlig. NÅ !

Tidligere kunne vi hjemme plukke opp avisene på trammen og ta radionytt på luften inntil ettermiddagsavisen kom og nyhetene strammet seg inn mot kveldssendinger som vi alle fulgte samtidig. I mellomtiden var vi på jobb og på skole og hørte fiskerimelding og været. Nå skjer det med oss og mot oss noe skjebnesvangert og avgjørende og viktig USTOPPELIG . Det tar aldri pauser , det blir aldri stille, verken fra hjemlige trakter eller i Hviterussland. Og enda verre – det kommer sleggekast med nyheter fra sport og spill og larm og leven. Fjas og fant .OGSÅ.

Som samfunnsengasjert og aktiv medborger i et langt liv begynner jeg å kjenne at det blir for meget for meg. Nyhetene på P2 – kombinert med Aftenposten dundrer mot meg allerede før morgenkaffen er kald. Lenge holder jeg det gående, lytter og leser inntil jeg tenker – uro i Mosambik får de greie seg uten meg. Klassekampen – en favorittavis – blar jeg meg mot kultursidene før jeg kjenner at jeg leser hva jeg leser. Resten tenker jeg å ta for meg i ettermiddag. Det skjer jo ikke!

I «kontortiden» ved MACen fortsetter trangen til å følge med, vite hva som skjer – det handler jo om å være i dagen, i livet . Samtlige norske nettaviser og alltid også svenske og danske nyheter skanner jeg nedover på skjermen min. Plutselig kan det slå inn – hvor meget leser jeg egentlig? Hva er det med konsentrasjonen og informasjonen ? Blir det husket eller er det flimmer?

Mellom hendene har vi meldinger. Sleggekast med beskjeder fra nære og fjerne og uvesentlige og livsviktige. Vi holder kloden mellom hendene! Vi har mobilen som kroppsdel.

Snakker vi om klaustrofobi? Om eksistensiell krise?

Antagelig. Som altfor voksen og altfor våken tar jeg nå til vettet. Jeg går i dusjen med hjernen, jeg søker hvile i hodet.

Et gammelt og godt knep er å ta seg en tur i skog og mark. Alle som har bein og rygg og kropp kan jogge. ( I tidligere tider var det aldri noen som jogget. De tok en løpetur.) Det klarner og letter på tanke og sinn. Det virker virkelig.

Selv går jeg mot boken. Lydbok eller Kindle eller den tunge, nye og aktuelle som selvfølgelig alltid ligger der foran meg. Jeg rett og slett forlater meg selv, min verden og møter en annen og de andre. Eller jeg fyller hjemmet ( eller bilen) med musikk. Bare sitter stille, helt stille. Jeg gjenerobrer mitt univers – der jeg hører hjemme.

Vi kan trene muskler og passe på helsen og på kosten. Det sies vi må trene hjernen med sudoku og kryssord. Vel vel… rett nok.

Det er november. Måneden er undervurdert. November er melankoli. November er årets blå time. Og hjernen trenger stillhet – november-stillhet.

AVANSERT KOKKETERI OM GAMLE ANSIKTER PÅ TV.

Et øyeblikk trodde jeg den vanligvis så elegante forfatterinne og journalist Åsa Lindberg ville dra en spøk . Hun skriver at hun i sin alder på 50 år kvier seg for å ytre seg på TV. Hun har oppdaget at hun har blitt eldre i ansiktet! Og antyder dermed at hun ikke lengre blir hørt og lest og lyttet til.

En skjebne verre enn døden. Ja for hun mener det på ramme alvor. Nemlig. Debatten går varmt – hun blir rost av Sissel Gran for å være ærlig og modig . Og så følger hundrevis av innlegg om hvor fælt det er å bli gammel mitt i ansiktet, hvor ungdomsrettet vår tid er i media og ellers. Den skriveføre og taleføre svenske kvinnen har skapt furore – altså på trykk og på radio. I følge henne selv ville hun visstnok ikke blitt vist levende på tv med den høye alderen.

HVor i all verden er det mulig å bli 50 år å kjenne på noe så overfladisk og utspjåket som at rynker, tenner og hud og hår setter spor av levet liv og at man i 2021 som kvinne blir dermed utestengt fra debattscener på TV? ( forøvrig ikke rart at først nå får Sverige sin første kvinnelige statsminister!)

Vl lever vi i en tid hvor ungdommelighet og styrke dominerer vår samtid og kultur. Men at en celebrert forfatterinne på 50 skulle delta nå i en oppvåkning av en slik karakter – er ganske uhørt. Den ytringen fra Åsa Lindeborg er en hån mot alderdommen, mot visdom og respekt for levet liv. Den vitner om en inhuman holdning, en overfladisk og udannet livsførsel hvor man tydeligvis ikke har vokst opp med slektens eldste, med slitne gamle, men også med rik overlevering av daglig råd og dåd om kroppens uendelige aldringsprosess slik den har vært i menneskehetens historie. Alder er ikke en sykdom. Alder er levet liv.Og det er vår og åsa Lindebergs plikt å berike dette livet – ikke skremme vettet av oss. Og våre etterkommere.

Alder er ikke tall. Alder er kropp. Midt i fjeset, midt i ryggen – livstrappen går nedover. Sissel Gran og Åsa Lindeberg og Enkefruen befinner seg på nedadgående trappetrinn. Flott følge !

ØVRE ALDERSGRENSE FOR KUNSTGALLERI- BESØK?

For en jubel og lykke – Munch-museet ble åpnet av konger og prinser og godtfolk fra alle plan. Selv satt jeg i blåstolen hjemme og fulgte med på alt.

Arkitektur og beliggenhet, økonomi og 8 års skrik av politisk og åndelig karakter – alt ble smått og forgjengelig overfor det absolutte faktum. Her kneiser en knekk av en katedral. Geniet Edvard Munchs liv og hele hans virke kan vi og våre etterkommere nå få oppleve. For en gave.

Jo eldre man blir, jo mer blir man opptatt av kroppens uutholdelige gang-besvær. Ikke bare på egne vegne observerer man fellesrom ut fra en målestokk for samfunnets respekt for frihet og likestilling og menneskeverd også for de gamle kropper. I en tid hvor vi dyrker ungdommelig helse og styrke, alles rett til å ta del i samfunn, liv og røre i alt og det meste – da er det slående at det ikke legges bedre tilrette for det faktum at mennesker blir gamle, at alderdommen gjelder for ( nesten) alle før eller senere.

Vel står det i lov og reglement at funksjonshemmede skal få leve sammen med oss på skole og i arbeid, på trikk og buss. Skulle bare mangle. Der har det skjedd mye. Flott!

Men alder som naturlig fenomen , ikke et ulykkestilfelle – alder utsetter vi, fortrenger og later som om det ikke handler om oss. I offentlig og privat husbygging av alle kategorier er vi alle unge. Vi blir liksom ikke gamle, vi nei.

Tilbake til Munch-museet. Det arkitektoniske grep for å bevege seg i den 13 etasjers bygningen, er rulletrappene som det bærende element. Selvsagt er det også heis, men rent stilmessig som ide og energi for å forflytte seg – det er rulletrappene som preger det hele. Og sannelig parallelt og i tillegg også vakre brede vanlige trapper.

Gamle mennesker har stokker og staver, krykker og rullatorer, – ( rullestoler, selvsagt, men der må man heise.) Selv konger blir gamle. Selv konger må ha krykker. Vi vanlige har angst og bekymring for å besøke alle slags bygg, butikk og klinikk, trikk og buss når vi skal utenfor egen dør. Vi har ikke hjelpere sånn til vanlig. Vi vil greie og må greie oss selv. Til sålenge…..

Det værste vi gamle vet er nettopp kunstmuseer og gallerier. Kino og kirke dreier seg om å finne et sete, og det gjør vi . Men i samlinger skal vi jo bevege oss rundt. Der er innimellom plassert sofaer og benker – i lav høyde, må vite. Og noen gallerier har disse utbrettbare stol-stokke-støttene ved informasjonsdisken til utlån og som når man trenger å sette seg ned, – så er de mindre i format for en gammel bak, men også litt ustøe og utrygge.

Min appell til MUNCH og Kistefoss, til Nasjonalmuseet, Hennie Onstad og samtlige velsignede samlinger i det ganske land av maleri og skulptur, vikingskip og musikkinstrumenter, bøker og smykker – la det stå en skog av rullatorer ved inngangen. De skal være fargeglade og muntre og ungdommelige. Da kan også vi skride med trygge rullende hjul inn i katedraler for kunst og kultur.

Arkitekter i alle land – foren dere i og for byggverk hvor mennesket kan bli gamle ! Gjør terskelen lav, skygg unna trapper som slår, plasser høye hvilebenker og legg en vakker rød løype for en flokk av besøkende som triller rundt i en lang og glad alderdom.

Uansett – med gode føreforhold og sterk dagsform og oppmuntrende tilrop fra eskortetjenesten – MUNCH – her kommer jeg! Følg med.

ERNA PÅ SITT BESTE.

Det har gått flere døgn siden Erna Solberg gikk av som norsk statsminister – det har hun vært i 8 år. Litt av en prestasjon.

Vi som er vokst opp under en hele verdenskrig, vi trodde at alle statsministre het Einar Gerhardsen. Alltid. Og siden vi også dengang var høyrefolk, hadde vi lite vi skulle ha sagt. Vi ba liksom om unnskyldning , vi.

Det var derfor vi kjente på det som et mirakel der vi satt på galleriet på Stortinget og opplevde i september 1963 at en Høyremann John Lyng ble statsminister rett under våre øyne. Og at selveste Einar Gerhardsen der og da gikk av. Under over alle undere.

Sånn har vi hatt det, vi som samler på statsledere som ikke er fra Arbeiderpartiet. Det hender jo innimellom med herrene Willoch og Syse – men altfor sjelden spør man oss.

Nå i oktober 2021 reagerer vi sterkere på det skifte med Erna Solberg ut og Gard Støre inn. Vi liker det ikke, men bevares – vi er for demokrati og også at makten skifter. Skjønt akkurat nå sitter det langt inne. Noen av oss er dårlige tapere.

Erna Solberg har fått stor takk og hyllest og blitt vurdert av alle politiske eksperter for sin rolle og sin innsats. Selvsagt. 8 år i stolen, øverst ved bordet og med flere samarbeidspartier av ujevn styrke og vilje benket rundt – at hun har maktet det i gode og onde dager er en bragd. Landet har hun ledet og nå gått fra bordet med trygge og gode resultater Det er all grunn til å takke henne.

Selv vil jeg bidra med å fremheve en sak som Erna skal huskes for og som må stå med gullskrift i historien.

Da landet ble stengt ned i mars 2020 pågrunn av pandemien, var det en dramatisk avgjørelse. Regjeringen Solberg tok beslutningen. Grunnen til at Norge og vi alle kom oss så godt gjennom denne unntakstilstanden og at vi nordmenn fant oss så lydige i den, at vi adlød – det skal statsminister Erna Solberg ha æren for. Hun administrerte sitt lederskap med å uopphørlig selv stå frem med informasjon og begrunnelse samtidig som hun delte podiet med sterke og menneskelige ministre på rekke og rad.

LIkeledes fulgte fageksperter fra departement og direktorat mer enn lojalt opp, tappert og trygt. Uke for uke, måned etter måned, og alltid med en politisk ledelse, en minister fra helse og lovverk, arbeid og skole. Ernas regjering var synlig og kontinuerlig på radio og TV. Vi ble styrt, bredt og kompetent og tillitsverdig. Bare så det er nevnt – i Sverige derimot hvor alt gikk ganske så galt – der var politikere bare innom, på visitt. Embetsverket og byråkratene tok seg av folk og smitte, død og elendighet.

Det er noe med Ernas trygge vesen. Hun er som Angela Merkel – dønn stødig på foten, og ganske så vanlig, som en av oss, imponerende saklig og nøktern, lar seg aldri vippe av pinnen.

Og ikke vet jeg om noen statsledere i den ganske verden som har et så mildt ansikt. ( Jo Nelson Mandela!) De fleste har sinnarynker og tungt alvor mitt i fjeset. Erna utstråler mild vennlighet. I internasjonale fora, på reiser i all verdens riker og land har hun sin egen profil. Ikke bare fordi hun snakker så utmerket engelsk og fransk men fordi hun innbyr til dialog og imøtekommenhet bare med sitt kroppsspråk og sitt ansikt.

Akk ja Høyre har ingen statsminister lengre. Erna er over – for denne gang.

Stor takk, gode kvinne.

NÅ GÅR DE ETTER BILEN VÅR.

Budsjett og klimakrise. Dyrere drivstoff og dyrere strøm Altså dyrere å kjøre bil og også el-bil. Vi må ta inn over oss at privatbilismen må skrotes eller i beste fall krympes.

Vi må innstille oss på at vi ikke kan bare ta bilen vår og kjøre ivei. Det begynner å bli alvor nå.

Sist var det parkeringsavgift på kjøpesentra. Vi skal ikke bruke bilen til disse handleplassene våre – egentlig. Vel dreier det seg innledningsvis om noen kroner mer for å stå der før vi fyller posene fra trillevogner og i bilen – vi har penger nok, må vite. Men miljøpartier og andre styringsrvrige grupperinger sier rett ut at vi skal ta kollektivtransport. Eller sykkel. Sykkel til ukeinnkjøp før helgen eller til IKEA? Det går jo ikke. Da blir det hjemsendte varer til døren. Men de varene kommer jo med bil, de også.

Så er det debatt om parkering ved store sykehus som ligger langt ute på jordet. Pasienter og pårørende, men også ansatte pleiere og leger skal komme med kollektivbuss. Det går ikke tog. Og jobben med turnus og vakter er jo til alle tider utenfor bussrutetider. Og et fylkessykehus har ansatte fra hele det store fylket. Igjen hvordan skal dette fungere når privatbilen ikke er velkommen?

Da sist jeg tok fra Oslo til Sarpsborg med min Range Rover ( diesel!) slo det inn i meg at norsk kulturliv vil bli hardt rammet hvis publikum skal måtte ankomme med tog eller buss. Solie Brug Galleri ved Soli-elven like før Sarpsborg er basssert på at folk skal ta turen med privatbilen til gallerigrinden. Det går selvsagt verken buss eller tog inn i skauen. Og unge og spreke syklister er ikke målgruppen.

Hele Norge er fylt av gallerier og museer og samlinger og opplevelsessentra som ligger slik til at man må ha publikum med privatbiler. Blaafargeverket, Kistefoss, Remmen Gård osv osv hele kysten rundt fra nord til sør, og i daler og flatbygder forutsetter kjørevei og privatbilisme. Turistbusser, selvsagt, men de forurrenser jo de også. Utenfor allfarvei ligger norsk kunst og kultur som venter at vi skal ta avsted med familie og venner for å oppleve noe stort eller mindre stort, men ekte og norsk. Det er vitterlig ingen som har reist debatt om hva som vil skje hvis privatbilismen skal bort og kollektivtransport inn. Og eller frem med sykkel??

Tar man hytten fra det norske folk, tar man livet fra dem. Da blir det spetakkel. Som under pandemien. Nordmenn drar mer og mer på hytten. Hjemmekontor og fleksitid gjør det mulig. Eller nødvendig? Utbygging av hyttefelt og fritidsleiligheter både til fjells og ved fjord er en kraftnæring. Men hvor mange av disse områdene planlegges ved toglinjer? Hvor mange drar avsted med barn og hund og svigermor for påsken eller Sørlandsferien om sommeren med bussen? Selvsagt brukes privatbilen fra dør til dør.

Vel – vi kan spøke og le, riste på hodet og tanke at SÅ galt kan det da ikke gå.

Jo. Faktisk kan det det. Og kanskje MÅ det det. .

OPPDRAG » FOREDRAG»

I kategorien » Eldre foredragsholder» er det en liste med navn på folk med alder som kompetanse . Jeg står på den listen. Den er ekslusiv . Det er nemlig ikke så mange av oss . Det er en naturlig avgang. Og rekrutteringen er dempet. Tema kan selvsagt variere, men det blir vel mest om den gang da hvor alt var enten en hel verdenskrig eller i alle fall så mye bedre . Selv bidrar jeg med kino og kultur, sosiale media og muntre og små- sinte betraktninger om hvordan alder blir diskriminert, men også gir styrke og erfaring. Og hvor viktig det er å forberede denne fase av livet. Det er mange knep man kan ta.

For 16 år siden var man veldig ettertraktet som avgått kinodame. Og for 16 år siden var man også veldig mye yngre. (16 år i alderdommen er mer utslagsgivende for mobilitet både i armer og bein, i sinn og skinn enn 16 år i voksen alder og ung alder.)

Dengang da sa man ja til alle forespørsler – man var jo så redd for å bli glemt. Det ble reiser i øst og vest og nord mest med fly, men helst med tog. Å ikke være sjef, ikke ha en arbeidsplass, ikke en plattform i det offentlige rom – det var som å hoppe ut fra 10meteren. Det var ikke greit. Man tok grep. Jeg ble så glad for enhver invitasjon til talerstol og tilhørere. Man trivdes med å være i sirkulasjon.

Som foredragsholder har jeg nå etterhvert skrumpet inn på aktiviteten. Det er flere grunner til det.

Jeg ble lei av bli tatt for «granted» som det heter på engelsk. Det var som om jeg skulle være takknemlig for bare å bli spurt. Jeg reiste land og strand for lommerusk. Man ba da aldri en snekker til hjelp i timesvis for billig penge. Jeg hadde 25 års kompetanse som kinodame, pluss flere år som samfunnsdebattant. !0 år som forfatter. Jeg ville ha meg godt betalt. Hadde hørt om GRo H B som tok seg tusener i honorar. Så når de ringte ble det første spørsmål fra meg om de hadde penger. MIne tilhengere i seniorligaen hadde jo ikke det. Det var jo ikke bank – og industri- konserner som trengte meg. Så jeg ble gjerrig på meg selv. Nok er nok.

Mange av forsamlingene var tungt kommet i alder og spenst. Jeg merket at jeg mistet energi i møte med slike i salen. . Jeg trenger så til påfyll selv, må vite. Bokfolk er favoritt-folk. Bøker – også mine egne – er lett å ha samtaler og diskusjoner om. Men de har jo heller ikke høye honorarer. Kanskje kjøper de boken min, i det minste.

Det som nå avgjør saken for mitt vedkommende er faktisk føreforhold til og fra og opp på talerstolen . Jeg har nedsatt gang-evne. Jeg må sitte når jeg foredrar. Og ingen trapp på podiet, helst flatt gulv. Ellers trenger jeg bare vann og mikrofon. Overhead har jeg aldri benyttet – jeg vil bare være meg med stemme og ansikt rett foran i stolen.

Her en dag ringte de fra Rebecca-ordenen . De ville så gjerne ha besøk av meg for å muntre dem opp om sosiale media, blogg og podcast. De holder til ved Saga kino her i Oslo- lett å komme med drosje. Heis, dessuten. Det var fristende – jeg er nyskjerrig på slike losjer. Flotte folk er det også med en skjult kultur.

Men så var det tidspunkt! Først etter det ordinære møte på kveldstid, og da ble det nærmere kl. 20 når jeg skulle til pers. Vi sa muntret farvel – jeg ba dem flytte møtene til midt på dagen. De blir jo også eldre i den losjen, vil jeg tro.

Nå har jeg mest sluttet å gå ut om kvelden. Jeg foretrekker dagslys, lunsj og begrenset med sammenhengende timer. .For min sosiale kondisjon er blitt nedsatt. De lange møters tid er forbi. I hvert fall i vinterhalvåret.

Kanskje jeg er et marked til våren?

J

DAGEN-DERPÅ-DEMOKRATIET

Nå har vi vært demokratiske, nå. I uker har vi fulgt med i politikk enten vi ville det eller ei. Også har vi stemt ( eller like før) – skulle bare mangle! Vi har valgt hvem som skal styre riket og land. Og vi har kjent på hvor stort det er å være med på dette, kunne få delta i demokratiet. Ikke alle land på jord gir folk den muligheten. Så vi kjenner på takknemlighet og glede over vårt frie og demokratiske land.

Det har vært flott å se engasjerte ungdommer, tapre partiveteraner og løsere tilhengere, høy og lav gå mot stemmelokaler , mot valgboder, valgmøter i klassen og på skolen, på torg og lokaler – det norske folk stemmer og deltar.

Men så er festen over. Mye spetakkel gjenstår om hvem som skal sitte i de sorte ministerbilene her borte i mitt naboskap. Men dette er for spesielt interesserte. Vi vanlige folk – vi har nå nok med oss selv. Vi planlegger fårikålmiddagen, høstferien, hagestell og eplekake, skifter garderobe fra sommerplagg til genser og regnjakke. Vi jobber som vanlig. Vi er tilbake til vårt eget vanlige liv. Det er nok politikk nå.

Men stopp! Demokratiet er avhengig av hverdagsinnsatsen. Å stemme hvert 2. år er viktig, for all del. men man kan få inntrykk av at vi privatpraktiserer også demokratiet. Joda – vi gjør en innsats for å sikre oss selv og barne våre, hytta vår, bilen og sykkelen, treningsopplegg – vi deltar med engasjement for å sikre vårt og våre. I jobbsammenheng har vi delvis hjemmekontor så vi kan bidra mer når det passer oss. Fellesskapet på jobb blir mer digitalisert.

Riktignok går det et stille tog av frivillighet. Takk og pris. Uten det stanser Norge.

Men deltagelse i fellesskapet , i strøket, i bolig, i gaten, i bydelen i grenda og byen, i brennende saker utover vårt eget hjem, familie og gruppe – mon tro om vi ikke snur ryggen, reiser på hytta, tar den store kosen og har nok med oss selv og våre nærmeste.

Å ytre seg i det større rom kan koste og mange vegrer seg. Særlig er mange skremt av å delta i det digitale rom, på sosiale media. Men om vi ikke er støvere på faceboook, Twitter, blogg eller podcast – vel så kan vi opptre på den lille scenen, i naboskap, i faglig sammenheng, i foreningen – ytre oss og levere meninger, ha et ansikt og en stemme. Det kan få konsekvenser der og da. men det er viktig! Uten mikrofon og NRK tilstede, bare folk vi forholder oss til på skole, på jobb, i kirke og kafe og i klubben.

Offentligheten er ikke bare den politiske debatt-scenen – den store scenen. Offentligheten er scenen der vi bor og hører hjem, hvor vi møtes, i butikk eller på benken – der vi omgir oss som medmenneske til andre.

Der bør vi leve med åpent visir, stå for noe, lytte og lære av hverandre .

Det er å sikre og styrke demokratiet – sånn i hverdagen.

UNG MÅ VERDEN ENNU VÆRE.

Det er ingen ting som gjør meg mer beveget og varm om hjerte enn å møte begavet ungdom. Engasjert ungdom hvor vi ser fremtidskraft og fremtidstro lyse ut av ansiktene deres.

Jo eldre jeg blir, jo mer søker jeg optimismen hos de unge. Det er tunge tider med farevarsler om klimakrise og klodens undergang. Det er rystelser i maktballansen . Det er terror og våpenbruk. Og pandemier som setter seg fast.

I vårt demokrati skal vi nå velge styre og stell for 4 nye år – nettopp med disse mørke fremtidsutsikter. Norge er et lite land, men sannelig tilhører vi en stor og farlig verden. Vi er styrtrike og privilegerte, men alvoret banker på . Landet må styres, og vi velger nå hvordan og av hvem.

Som aktiv deltager i samfunnsdebatt og offentlighet gjennom et langt liv engasjerer partidebatt og utspørring og mobilisering meg fortsatt. Jeg har stemt og vil at alle andre skal gjøre det. Uansett.

Jeg har funnet en ung stjerne. Vel har vi Erna, men Mathilde – 28 år – er blitt mitt fremtidshåp. Hun står på listen i Oslo . Hun har sterk kompetanse på skole og utdannelsespolitikk. Men hun har noe ved sitt vesen som ikke bare er ungdommelig, men også en lyttende, vennlig og debattglad. Våken og vitebegjærlig og med sans for andre argumenter rundt deltager- bordet.

Jeg er så imponert over Mathilde. Og jeg ønsker med min alderdoms erfaring og offentlig stemme løfte frem nettopp dette dedikerte unge menneske i bredere ledelse, å gi henne posisjon og ansvar på Stortinget ut over utdannelsesfeltet. Hun har vekstpotensial.Og hun har min respekt.

Jeg vil satse på ungdommen – jeg tørr ikke annet.

Godt valg.

SMERTER I SOMMERSOL.

Det er 22.juli-dager. Jeg sykler i folketomme gater vest i byen. Det er tirsdag morgen, og jeg er ganske alene i Bygdøy Alle . Alle er på ferie, Butikker er sommerstengt. Ingen biler, ingen håndverkere, alle parkeringsplasser er tomme. Vi lever i en struttende velferdsstat hvor tydelig alle har feriesteder i inn eller utland og med skinnende sol og perfekt temperatur. Visstnok. Et sjeldent syn er en person som lufter hunden, og kanskje en hjemmesykepleier i kommunal uniform som er utsendt for å besøke et alene-gammelt- menneske i en leilighet.

I denne juli-uken har hundrevis av mennesker det skrekkelig vondt. Husker selv da jeg mistet et barn i august og ikke minst da min ektemann ble påkjørt og lammet – hvor groteskt det var å oppleve tungt alvor og angst når alle tilsynelatende var lykkelige, sunne og solbrune familiemedlemmer med harmoni og vellykkethet . Det går ikke ann å ha sorg i sommersol.

Sosiale medier glitrer mot meg med ferierende lykke ved hav og fjell, ved badestrand og på svaberg, under parasoller i frodige hager for ikke å snakke om på kafe og restauranter. Den ene mer trendy enn den første . Selv i nord med turister i motvind og styggvær er det juli-flott. Og alle er så vakre og glade! Og alle her sydpå har et glass i hånden mot solnedgangen i idyllen. Alltid et vinglass ! Barn er mer barn enn ellers i året. Kjernefamilien er rendyrket kos. Og selvfølgelig er alt dette sundt og ( kanskje) nødvendig og for all del velfortjent. I Norge 2021.

Vel ser vi katastrofe på nyhetene. Skulle bare mangle. Men det er på skjermen. Og veldig langt. langt unna.

Alle vi som ikke har smerte og sår og savn etter terroren 22.juli skal i disse dager kanskje være stille og lavmælte i vår ferielykke med helse og ressurser og penger på bok. Det er det minste vi kan gjøre. I respekt og i medfølelse kan vi møte opp i kirken der vi bor eller oppholder oss, delta ved minnesteder, ikke minst følge timeslag på torsdag, lese og se og tenke og be.

I Vårt Lille Land med så mye styrke og rikdom skal vi takke og dele. Og aldri glemme.

EL-SPARKESYKKEL-ANSVARET

Det eneste tema som denne sommeren får oss til å mene noe sterkt og hemningsløst – er el-sparkesykkel-fenomenet. Det er ikke en dag, ikke en lunsj, ikke et treff over glasset eller kaffelatten hvor ung og ( særlig) gammel ikke tenner på bruk og særlig missbruk av disse to-hjulingene. Facebook og twitter, nettsider og nærtv og radio er stadig fulle av stemningsrapporter om både jubelbruk og det motsatte. Vi fnyser og vi skremmes, men massene forføres av denne utvilsomt morsomme måten å ta seg frem på.

Selv har man ofte misunt dem som behersker dette 2-hjulsfenomenet. Det ser så gøy ut.! Men som bilist og syklist har man også blitt redd for å bevege seg i byen hvor det myldres frem på kryss og tvers av disse frydefulle trafikkanter.

Derfor har man da deltatt på sosiale medier opptil flere ganger om farer og ansvar, Og der har man etterlyst regler og styringsvilje og hvem som burde ta grep – politikere eller utleiefirmaer.

El- sparkesykkel har kommet for å bli. Man får ikke ånden tilbake på flasken. Men antall og bruk har jo gått over stokk og sten. Det virker som om hverken land eller by styres. Kommersen har overtatt. Først når legestanden nå har kommer ut og frem med skrekkelige takk for skadde i trafikken såvel de på stå-sykkel som fotgjengere – så har alvoret blitt satt på dagsordenen.

Samferdselsminister av i går og idag må stå tilrette. Byrådsledere og ordførere landet rundt får så det passer. . Hvorfor blir det ikke bedre regulert og det umiddelbart ? Nå varsles det om vernet sone og forbud mot å sykle i fylla, om mange mindre i antall og ikke minst bare en bak rattet. Kanskje også aldersgrense. Og påbudt hjelm . I skrivende stund er det myldrende bruk på kryss og tvers og bare juli! Nye regler kommer først i september. Gudene vet hvor mange som blir ødelagt og innlagt, plastret og bandasjert i sommermåneden august og frem til høstglatte gater og fortau.

Her sitter man på sin balkong. Det kommer 3 flotte unge kvinner på hver sin el-sparkesykkel, glir forbi på fortau i full fart og frem foran leiligheter der borte ( hvor forøvrig ministrene bor) hvor stanser de, taster seg ferdigbrukt og går inn. Men samtlige farkoster står bare midt på fortauet slik at trillevogner og vanskelig-spaserende må baute seg forbi. De unge kvinnene var sikkert både flinke og flotte og rette i ryggen – men helt uten tanke på å hensynsfullt parkere. De er helt typiske. hverken småkriminelle eller bortkomne.

Slik er det blitt. Alle tenker på seg og sitt. Vi lever i selvrealiserende samtid ikke minst i trafikken. Vi går med høregreier på ørene, med mobil i hånden, vi sanser hverken mennesker eller trikkelyder eller bylarm. Også i skog og mark er vi inne med vår lyd i hodene.

Derfor er bruk av el-sparkesykler et eklatant bilde på fravær av fellesskap og solidaritet i fellesrom. Hverken styrende politikere i by eller i land vil kunne regulere , begrense, bestemme over denne individualisme som preger vår tid.

Ansvaret for el-sparkesykkelbruk ligger hos hver og en av oss.

Ferdigsnakket.