SÅ GJØR VI SÅ NÅR TIL KIRKEN VI GÅR.

Den norske kirke er fristilt fra Staten. Nå er det opp til den enkelte av oss . Vi bør kanskje omskrive President Kennedy’s berømte appell og si : Ikke spør hva kirken skal gjøre for deg. Men spør hva du kan gjøre for kirken.

Nordmenn tar for gitt at kirken bare er der. Når det passer oss. På Julaften pynter man seg i bunad og innleder julefeiring med kirkegang. Det hører med i dannet lag og brede lag. Og fortsatt er alternativet med kirkebryllup ,i hvert fall innledningsvis ,en  klassisk modell og en drøm – mer eller mindre romantisk og påkostet. Fortsatt tar man avsted – igjen i staslig bunad – i bred familiegruppe  til kirken for å døpe barnet. Ved død og fortvilelse vet de fleste å finne seg en prest til begravelsen . Og når tragedien treffer oss som folk, så vil vi umiddelbart ønske at døren er høy og porten vid.

Vi regner bare med at kirken er der .

Jeg har fått et lite vakkert diamantkors. Det bærer jeg alltid. Det har kommet reaksjoner om hvor vakkert det er og så: » Har du blitt kristen ,nå?»  Eller » Har du blitt katolikk?» Eller » Skal du dø?» – det siste blir ikke uttalt, men stille antydet. En stygg variant kom fra en presteviet kjendis: » Håper det betyr mer for deg enn at det bare er pent.»

Jeg har vært kristen alltid. Mer eller mindre. Hverdagskristen. Midt-i-uken-kristen. Kultur-kristen. For meg er det like naturlig å gå i kirken som i teater, på konsert, på kino og på kunstutstilling. Som barn måtte jeg gå på søndagsskole og følge med foreldre til gudstjeneste. Som voksen ble det helt naturlig å praktisere trofast kirkegang ved alle familiebegivenheter. Og ellers søke omgang med  teologer og troende i vennekrets og omgangsform.  Etterhvert som tragedier også har rammet meg selv og mine, så har behovet for å kjenne på troen, kjenne på Vårherre’s nærvær, få tenne sitt lys og be sin bønn i Det Signede Rom blitt sterkere , mer naturlig og nesten nødvendig.

Jeg er redd for en norsk kirke for spesielt interesserte.

Når jeg går til en gudstjeneste i en annen norsk by, i et annet sokn blir jeg ofte møtt med » Du er ikke en av oss, du»-blikket. Vel, slik er det i ulike miljøer og foreninger hvor man slenger innom. Man merker fort at noen har eierskap til fellesskapet. Faste plasser i kirkebenken og for ikke å snakke om i kirkestuen ved kaffen etter høymessen. Firkantede bord og småfrossen vennlighet. Her ligger kanskje forklaringen på at så mange av oss søker oss til kirken i Paris eller Roma eller hvor vi nå er der ute. Der er ikke bare hvelvingen høyere og kirkekunsten mer overveldende både i alder og skjønnhet – men vi sanser mindre av skjeve blikk og skepsis, mye mer av sakral høytid og løft.

Vi lever i privatiseringstider på alle felt. Vi er enda mer oss selv nærmest. Vi er enda mer individualister. Vi bedriver en privatpraktiserende kristentro – hvor vi søker Vårherre i skog og natur, i vår egen stue eller vårt eget «stillerom», for ikke å snakke om i musikkopplevelser i konsertsal eller gjerne kirkerom. På teateret spilles stykker om møte med gudstro og presteskap for ikke å snakke om fremmede religioners nærhet i vårt eget naboskap.

Men hvorfor går ikke godtfolk, vanlig folk, vi alle,mer til kirken på søndager? Det er visstnok noe med tidspunktet. Men parkeringsplassen på Sognsvann og på Huk er full av biler allerede klokken 10. Vi trimmer, vi løper, vi går tur i skog og mark, vi rekker jo alltid det vi vil på søndager? Gjør vi ikke? Alle går på kafe, på litteraturhus, på standup, på stadion, på sport og spill. Folk vil kjenne på fellesskap og sitte på tribunen, kjenne på varmen fra leirbålet. Folk vil bo i by, være sammen.

Så står nå kirken der. Så lenge den varer. Spør ikke hva den gjør for deg. Men hva du gjør for kirken.

 

 

 

 

 

 

NYTTÅRSFORSETT – om det er mulig, da.

Det går selvsagt ann å bli et bedre menneske. Skulle bare mangle. 2 uker ut i januar gjelder det å spikre seg selv til løftene ved å utbasunere det til all (?) verden. Skal man slutte å røke ( heldigvis uaktuelt ) så må man fortelle det til alt folket. Så også med løfter om å ta seg sammen, Så derfor….

Jeg har gjennom flerfoldige år hatt mine 3 forsett:

1) sende håndskrevne brev til venner og bekjente

2) se enda mindre likegyldig fjernsyn

3) drikke mer champagne.

Det er nok mest det siste jeg lykkes i. Jeg nærmer meg 80 år og skal/bør unne meg mer sprudlevin ( gjerne cava).Man blir yngre til sinns og mer generøs med seg selv. Jeg nyter billig champagne midt i uken, jeg. Her gjør jeg fremskritt!!

Hva gjelder det å skrive brev på Alvøens klassiske ark, legge i konvolutt, finne adresse, finne frimerke og finne postkasse – se det er blytungt. Jeg unnskylder meg med at håndskriften er blitt skrukkete og alderspreget. Så dermed ytrer jeg meg lett og lekent på MAC’en også i form av «brev» til folk jeg er glad i. Men det holder jo ikke. Å motta et håndskrevet brev i postkassen, hører til sjeldenhetene. Jeg ønsker- i hvert fall – å bidra til klassisk kommunikasjon i så måte. Følg med.

Hva gjelder å se enda mindre likegyldig TV, så har jeg kommet  til å måtte revidere dette nyttårsløfte. Jeg trenger motsatt – å se MINDRE viktig, godt, verdifullt fjernsyn!  Det ER så fabelaktig mye godt tv, så mye imponerende journalistikk, så mye intens samfunnspolitisk, internasjonal kunnskap direkte inn i min stue døgnet rundt at jeg altfor ofte har utmattelsessyndrom. Vi lever i urolige tider. Som evig politisk interessert menneske blir det nå for mye for meg.

Trump og Breivik og Jensen – videre Tyrkia og Syria – vold og mord og terror. Det er visstnok siste mote Å RYDDE. Jeg må nå rydde nyhetsstrømmen. Dessuten følger jeg Erling  Kagge om STILLHET.  Gå i fred, som presten velsigner oss med.

Det er helg. Det ligger bøker og venter. Det er musikk i hyllene. Piano trenger trim. Lys er tent – ingen krok er mørk. Champagne i skapet. TV har svart skjerm.

jeg SKAL bli et bedre menneske – tror jeg.

 

 

 

 

MIN HYLLEST TIL LEONARD COHEN

Hvem skulle trodd det? For første gang i livet, nær 70, fikk denne alene-hustruen det for seg. Hun skulle gå splitter alene på rockekonsert. Aldri hadde denne voksne damen funnet på å menge seg med tusener andre på et megadesibel utendørs konsertarrangement av denne karakter.

Riktignok hadde hun trillet sin ektemann i rullestol mot øvre del av FRognerparken en gang for å se og oppleve Pavarotti utendørs med sin digre korpus og ditto hvit snyte/ vinke/duk. Det arrangementet var jo høykultur for dannede mennesker. Men søla skvatt, Pavarotti knelte av heshet og alder, alt ble avlyst, og regnet bøttet ned. Nå er han dø, så den konserten han lovet oss gråtkvalt fra scenen, er tapt lykke.

Singellivets fristelser ble så store at da Leonard Cohen skulle holde Bislett-konsert, slo jeg til. i Tidlig morgenstund etter å ha gjennomført min svømmeinnsats i Frognerbadet, nevnte Gode Gøril, dronning ved bassengkanten:» Ingeborg! Vet du at idag skal jeg gå med min datter på Cohen-konsert, en gave fra henne.» Jeg slo til. » Kjære vene – det har jeg selv vært inne på tanken om. Hvordan gjør man det? Er ikke alt usolgt? Må jeg mingle rundt Bislett for å kjøpe på svartebørs?»

«Jeg tror nok alt er utsolgt» sa vennlige Gøril.men fortsatte» prøv billettservice.» Med hvit slåbrok og rød, våt badedrakt durte jeg hjem og slo opp telefonnummeret. Jeg fikk hilsen på øret om at jeg var nummer 30 i køen.Langt om lenge fikk jeg en mann på tråden. » Dette er Ingeborg Moræus Hanssen som aldri i sitt liv har ringt deg eller ønsket rockebillett. Snakk til meg som et barn. Jeg vil på Leonard Cohen på Bislett i kveld. Hva gjør jeg?» Mannen var rask. » Vi har noen billetter igjen.» Nå var det gjort. Jeg måtte videre. » Hva skjer så?» Han forklarte meg rolig og sakte. » Du får et referansenummer. Du kan gå til SevenEleven, Narvesen eller Posten. Der kjøper du din billett.»

Opprømt takket jeg av, sendte like opprømt SMS til Gørilg og min datter og syklet til posten etter kontortid. Posten var liksom mer dannet og voksent for meg når jeg først skulle ut i rockelivet, enn å handle i is. og pølsekiosk.

Jeg fikk billett. Styggdyrt for en kinodame, 650 kroner. Men spist er spist, gjort er gjort, tenkte jeg og bilte – for å få det unnagjort – til min ektemann.

«Kjell, du har kjent meg i 46 år. Men nå viser det seg at jeg har en  ny side. Jeg skal på rockekonsert i kveld!» Kjell så faktisk overrasket ut. Jeg skal på Leonard Cohen-konsert, utendørs, på selveste Bislett.» Jeg så mild lettelsE i hans øyne.  «Leonard Cohen er IKKE rock. Det er jo nesten Mozart.» For Kjell og meg i vårt 46årige samliv, er – nest etter Vårherre – alle tings målestokk og verdikodeks.

Etterpå har jeg tenkt at også Bislett føltes forsonende og betryggende for min ektemann. I hele hans liv har han hatt Bislett som hjem for idrett, sommer som vinter, Jeg tilber Kjell.

Singel, velsignet, glad og med god samvittighet syklet jeg mot sommernattens leende. Leonard Cohen – her kommer jeg!

Som en moræus og veldig voksen, ville jeg være ute i god tid – 3 timer før mesteren skulle på scenen. Portene vlle visstnok bli åpnet klokken 17. I varm sol møtte jeg veggen – Bislettveggen – hvor tusener av andre også hadde møtt frem. Jeg låste sykkelen og beveget meg mot en port hvor køen allerede var evig lang. Noen unge mennesker stod der med en form for uniforms-T-skjorter for å vise vei..

Som tidligere kino-veldig-direktør og vokst langt fra å innfinne meg i folkekører av alle slag, ante det meg at den slags fornemhet nå var slutt og over. Jeg var blant mengden, og holdt det overhode ikke å ha vært det ene eller det andre. Dessuten – jubel og glede- det var tusener av andre veldig voksne, så det å prøve seg på alder og verdighet nyttet heller ikke. Jeg skulle tatt med meg krykker fra min tilbakelagte hofteoperasjon, tenkte jeg. Så kunne jeg si jeg var døende. Menm sannelig, her satt rullestolmennesker allerede i kø, og min store-runde-brille-bekjente Mia Berner i heldekkende, prangende rødt hvilte i sin høye alder på trappen av Bislett Bad, klar for tapper innsats, Jeg var ikke engang eldst!

Jeg vise frem billetten, og unge servicegutter sa at jeg skulle gå inn Maratonporten! Hallo! De sendte meg på den lange marsjen Bislett rundt. Køen av 15 000bare hele Pilestredet rundt. Jeg seg lett forskrekket inn bakerst i køen. Dette kunne aldri gå bra. Lengre kø hadde jeg ikke sett siden jeg overvar vinterolympiaden i 1952. Et øyeblikk slo det meg at jeg kunne selge billetten på svartebørs for 1000 kroner og sitte på fortauskafe og høre Leonard gratis. men i køen ble vi alle bestevenner. Vi delte i en god halvtimesorger og gleder og boller og oppmuntrende  tilrop. Vi lunket sakte mot Maratonporten der friidrettsstevner hadde sett siklend, dødstrette løpere komme inn en og en. Nå var vi 15 000 på en gang. Vi ble tilbudt ørepropper! Nettopp, tenkte jeg skrekkslagen. Men det hadde vært en skam å snu. Jeg var i siget.

Omsider befant jeg meg i en stol med et digert øl-glass i plast i hånden. Etyter Lillebjørn Nilsens oppvarming, etter å ha storforbrukt trenede film-kinoøyne til å se alt og alle, kjente og veldig ukjente, alle aldre, mest faktisk av oss i Den Tredje . da kom HAN. Da skjedde det.

Mannen – Leonard Cohen – er Mannen. den eneste for meg på noen scene i verden som er magisk, maskulin, erotisk. Hans tekster er langt fra mer enn bomber og Vietnam og krig og fred og sånn. Han er poetisk og klok. Han er vakker og varm. Han er i alder mer enn meg. Han holder! Halleluja. Then We Take Berlin.

Stemningen var magisk. Den var religiøs. Den var kultivert. Sommernatten var høy og lys. Jeg sang, jeg klappet, jeg danset ( tenk om noen så meg!) – og jeg satt beveget og lyttet til et enestående orkester og til den dype stemmen. 15000 mennesker vare musestille. Jeg også.

Leonard Cohen ga av seg selv. Han stod på scenen i 3 timer. Han sang 22 av sine sanger. Han tok 6 ekstranummer. Han er 74 år.

Vi ruslet alle sammen sakte hjem gjennom Maratonporten. Alle var vakrere i ansiktet og rikere i sjelen.

Beruet både av stort ølglass og stor opplevelse, syklet jeg hjem i lys julinatt. Jeg satte meg stille på min balkong, avsluttet med Kong oscars sardiner i tomat og en lettøl, tenkte mitt duftlys. jeg var forelsket i Leonard Cohen, i musikken og i livet, og jeg var lykkelig – selv som singel og alenehustru.

FANDEN SPARE.

I et sterkt anfall av privatpraktiserende økonomi-styring svingte jeg inn på bensinstasjonen for å fylle billig mandags-diesel. Her skulle spares! Så skjedde det som ALDRI må skje – bensin på dieseltank! Det hadde seg slik at jeg skulle bruke kortautomatikk ute ved pumpen i stedet for – som alltid . å gå inn til mine gode hjelpere i kassen for der å betale.

Det var da det gikk galt. Jeg trykket Masterkort og godt i vei,  tok slangen, åpnet lokket og vips! ble det katastrofe.Bensin på dieseltank! Takk og lov – lynraskt innså jeg forvirringen. Bråstoppet. 9 liter – men dog.

Så begynte spetakkelet. Snille bensingutter ba meg ringe forsikringsselskapet. Deretter Viking. Viking var opptatt med lignende oppdrag! Det var bare å vente. Jeg så for meg kranbil og verksted og tapping. Til trøst tok jeg kaffelatte og DN og gikk ut til bilen min i påvente av hjelp fra Viking.

Der skulle jeg ikke sittet. Det ble hyttet med never og banket på ruten. Jeg lagde kø, må vite, foran ihuga mandags-spare-bensin-sjåfører som ville til pumpen. Der satt jeg fast. Jeg måtte ikke røre min motor. Den kunne svi seg.

«Sitt ikke der og løs SODUKO! Flytt på deg!» Vanligvis biter jeg fra meg. Men der krøp jeg nærmest ut, ba om unnskyldning og dempet avslørte jeg pinlighetene. Mannen freste at jeg burde sette på varsellys. Hvor var nå det?

Jeg gikk inn på stasjonen etter SODUKO-løsning (som også gikk galt,) for å varme meg. Det ble en underholdende studie i morgensjåførers gjøren og laden. Drosjegutta besøkte stasjonens toilett – visstnok det eneste i Frognerstrøket. Flere kjøpte påfyll av disse silikonbollene som er helseskadelige til tusen. Jeg stod imot alle former for trøstespising – jeg skulle jo spare penger! De fleste besøkende og betalende hadde gevinst-smil om munnen. De hadde deltatt i den sportsgrenen som går på å kjøpe smart og billig og være pengebevisst.

Etter 3 timer kom en liten sympatisk rød Viking-bil med en enda mer sympatisk ekspert på nødhjelp som tømming av tank. Der og da. Han smilte oppmuntrende, åpnet panseret, skrudde opp og stakk ned sin slange til min slange. Vips! Så var tanken min tom for katastrofe-blandingen.

Full ny diesel-tank – med kr. 10,40 pr.liter og kr. 1000,- for service (forsikringen tok sitt ) . Det kostet meg den nette sparesum av 1760,-kroner.

Jeg skal slutte å tanke BILLIG . Jeg skal slutte å bruke kortet ved pumpene. Jeg skal la meg betjene av blide og unge bensinstasjonsgutter inne ved kassen.

Fanden spare!

 

 

STILLHETEN – i og med en bok.

Erling Kagge har skrevet bok om stillheten. Den må vi lese. For da er vi stille. Å lese bok er nettopp å være stille.

Boken er gavebok til ung og til voksen. Den er klok og velskrevet og personlig og er passe kort og har kapitler. ( Bare det!) Den kan og bør bli årets julegave.

Erling Kagge er en av de flotteste mannspersoner jeg har blitt kjent med. Han er åpen mot verden rundt seg og mot alle. Hans energi lyser mot deg både i ansiktet og i kroppsspråk. Hva  han er oppnådd i yrkessammenheng er imponerende. Hans kunnskap og kjærlighet til billedkunsten er like imponerende. For ikke å snakke om skigåing i ensomhet på isen. Kloakk-vandringer i NewYork viser Erlings pågående, usnobbete sports-prestasjons-trang. ( vel bekomme!)

At denne sterke, intelligente vellykkede, uredde unge mann – han er veldig mann – skriver bok om stillheten, bekrefter hans  åpne sinn og reflekterte tankesett. Jeg leste boken i ett strekk.

Mens jeg leste, ble jeg imidlertid utfordret. Ikke provosert. For Erling er aldri nedlatende. Aldri arrogant hverken i vesen eller i holdninger. Som nevnt må boken leses i vår travle, støyete tid med verden kontinuerlig rundt oss, av  unge mennesker.  Erling understreker  hvordan hans 3 unge døtre ble  utgangspunkt og nesten målgruppen for boken.

Men hva med oss voksne – godt voksne? Vi gamle? Hva skal vi med stillheten? Erling er struttende sterk og sunn og rik og vellykket og ung,faktisk.. Stillheten er vår tids luksus, hevder Erling. Men hva med alle dem som kjenner tomhet, ensomhet, alt for mye stillhet?

Erling utfordret meg på dette punkt. Selv er jeg i en fase i livet hvor det kavende, forpliktende, stressede, kreative livet er forbi. Nå er det stille, nå…..

Det viktige i livet uansett fase, alder, posisjon – det er å ha fred. Fred med seg selv. Fred med sitt og sine. Med sitt livsvalg. med tilværelsen  – midt i støy og travelhet.

Stillhet er veien til å ha og få fred – . Det tror jeg Erling Kagge er helt enig i. Det blir den neste boken han vil skrive – kanskje ?

 

 

 

ER FJERNSYN KULTUR?

Når kjente personer blir portrett-intervjuet i helgeavisene, hører det med å utspørre dem om f.eks. hvem de ringer når de er i krise, hvor mange alkoholenheter pr. uke ( her juger mange) hvor mange reisedøgn, osv. og endelig hva var deres siste KULTUR- OPPLEVELSE.

Ingen nevner et Tv-program. Aldri.

En av de siste kulturopplevelsene jeg fikk dele med min venn LarsRoar Langslet, var MEZZO, klassisk fortløpende musikk-kanal ( på kanal 88 hos meg)  Han var døende og kom ikke mer ut av hjemmet. Men han elsket MEZZO – ( pluss Sir David Attenbouroughs naturprogram) . På mine korte besøk med kaffeprat og kanskje vertens enda kortere piperøking, ønsket han å dele MEZZO med meg. Ballet, opera, symfonikonsert – stod på i bakgrunnen. Gamle venner behøver egentlig ikke å snakke så meget som å kunne dele øyeblikket. Nok en gang kunne kultur og kunst knytte oss sammen, der og da. Takket være fjernsynet.

Fjernsyn ER  kultur. Selvsagt. NRK viser søndagene trofast og trutt HOVEDSCENEN . KORK som er NRK,s eget glimrende husorkester, er begivenheter når de holder sine konserter i overraskende setting. Daglig og igjen og igjen opplever vi seere berikende kunst og kultur ikke bare i spesielle program som overnevnte, men i møtet med mennesker som utøver ofte sitt tapre amatørmesterskap, på lokalet eller i klubben, mennesker i streven med og mot naturen. Gode intervjuer med forfattere og billedkunstnere – det gir nærhet til felles kulturarv, tradisjon og utfordrende samtid.

Fjernsyn er berikende. Når det er godt, vel å merke. Det krever trening og kunnskap å kunne velge bort og å velge rett. Man må kunne kodene.

Derfor er det all grunn til å etterlyse anmeldelser og faglig kritikk i norske aviser av norske Tv -produksjoner. Mitt kjære SPECTATOR gir meg stor leseglede i å få innblikk i engelske program selv om jeg sjelden kan få oppleve disse på egen skjerm.

Det er hundre tusen norske seere som på HOVEDSCENEN gleder seg over konserter i europeisk saler og gjerne utendørsscener, og derfor er det merkunderlig at disse aldri blir faglig analysert. Selv om avisen bringer begivenheten i etterkant, er det berikende å få korrigert eller bekreftet sitt eget inntrykk.

I diktet RIMBREV TIL FRU HEIBERG av H. Ibsen  hylles kunsten som skapes i øyeblikket, kun der og da. Vi vet alle at å sitte i øyeblikket der det skjer, er noe unikt i møtet med kunst og kultur. Antagelig er det derfor de mange svarer at deres siste opplevelse  ikke var boken mellom hendene, ikke filmen på hjemmeskjermen, ikke DVD, ikke CD og ikke MEZZO.

Men i salen, foran scenen, i kjellerlokaler, på restauranter, ja selv på elevkonsert med egne håpefulle.

Likefullt – jeg elsker mitt fjernsyn. Det beriker og stimulerer, Og gir appetitt på livet, kunsten og kulturen. Uansett. Hvorsomhelst. Nårsomhelst.

 

 

POLITIKK PÅ PODIET.

Film er best på kino. Politikk er best på podiet. Jeg har vurdert film i 25 år. Og vært gift med politikk i 52 år. Men maken til film og maken til politikk som jeg nå har sittet klistret til CNN og opplevd fra demokratenes landsmøtet i Philadelphia, har jeg og verden aldri sett noen gang tidligere.

Vel har de mange landsmøter i USA vært både dramatiske og forutsigbare. Kanskje kjedelige, for alt jeg vet. Valgkamp og nomineringer og markeringer – alt er STORT der over. Veldig ofte mer enn forunderlig  show og spetakkel for oss nordmenn ( som nå med spenning ser frem til Arendals-uken ?!)

Donald Trump og hans republikanere holdt sitt deprimerende og pinlige møte hvor restopplaget av partivenner ble mobilisert pluss Store Hvite Far sin hustru ( hjelp!) og sine velsmurte barn ( som elsket sin far,må vite!) Ikke bare var det trist å skue, men langt verre var innhold og appell. Et falskt skrekkbilde ble rullet opp slik at Store Hvite Far kunne fremstå som redningsmannen. Det handler om ham. Det eneste land i verden som synes Trump er begavet og rett leder – er Russland. ALLE andre land i vår kulturkrets er er svært bekymret. Og advarer selv om de ikke har noe med det.

Jeg har sittet fjetret og sett på CNN filmen HILLARY MAKES HISTORY. For et skue. For en regi. For et innhold! Og for noen taler! Og for noen mennesker. Politikk er verdier. Politikk er visjoner. Politikk er håp og fremtid. Og det er LEVENDE mennesker – som oss andre – som står der på podiet og får oss i tale. Michelle Obama  ( så dere skoene?) var ekte mor, var ekte kvinne, var ekte hustru. Enda engang balanserte Bill Clinton intellekt og følelser. HVor får han energien fra? Jeg elsker Obama som taler! I natt leverte han kanskje en av sine største – han løftet det amerikanske folk OPP i sin takk for at folket hadde løftet ham opp gjennom 8 år.

Man sitter i sitt hjemlige rede i julinatten i Oslo og studere disse begavede, dedikerte kvinner og menn som velger å gi av seg selv og sitt til noe de tror på, noe større enn dem selv. Jeg har personlig kjent norske politikere i hele mitt voksne liv. Jeg vet hva det koster. Politikere er også slitne, syke, engstelige, i tvil , og de tar også feil. De kunne ønske seg mer kos og fred og ro, de også. Akkurat som oss andre. Men neste dag står  de like fornøyet…

Obama er kanskje den mest menneskelige amerikanske president verden har sett. Ingen har smilt mer ekte og bredt. Ingen har løpt mer lekende lett ned flytrappen. Ingen har hatt et ansikt mer plaget når barn og ungdom har blitt drept. Og ingen har vært bedre ektemann og far der han stolt tuller mot døtrene i talen for å redde kalkunen på Thanksgiving.

Kennedy holdt store taler, Roosevelt like så. Reagan traff. Men Obama skapte øyeblikket igjen og igjen. Senest i natt.

Får USA sin kvinne – HILLARY som president – så var det talen i natt som gjorde det!

For en film!