HVA ER DET MED ROBERT REDFORD?

I den nye og visstnok siste film spiller Robert Redford nok engang en bankrøver, en sannferdig skrøne om Forrest Tucker som røvet bank etter bank og lykkes for sin gentleman-charmerende fremtreden. Jo eldre, jo bedre Og plutselig nå i denne rolle blir Robert Redford interessant.

Hva kan det være med en av Hollywoods mest kjente aktører som i en alder av 82 år får slik oppmerksomhet? Omgitt som han og vi alle er av struttende, ung, larmende, seksualisert stjerneglans på alle skjermer. Og hvor alt fra igår er fryktelig gammelt.

Gimle kino i Oslo er en sjelden enkeltkino. Alle i foajeen har dermed valgt samme film, de får bekreftet sitt eget ønske., Så publikum små-nikker og hilser til folk enten man kjenner dem eller ei. Vinglass eller kaffekopp hører med til opplevelsen. Gimle-kinoen er for voksne og alle som vil være voksne.

Det var fredagskveld, og Robert Redford passet inn. Han er jo også voksen ,og der satt vi og ble stille forført av en perle av en røverhistorie, men fremfor alt av et melankolsk møte med det beste ved vårt Hollywood, den amerikanske filmen vi alltid hadde søkt mot. Og som altså Robert Redford representerte der oppe på lerretet. Nok engang. Det kunne ikke bli bedre!

Robert Redford har spilt 80 roller. Og hvis vi dypdykket i hans liv og virke er det roller – alt fra Gatsby, Bob Woodward til Denys Finch Hatton – levende legender som Redford spilte med stor troverdighet. Uimotståelig som skurk i Butch Cassisy, svindler i Siste stikk, hestehvisker, forfatter osv osv. Hans kunstnerprofil gjennom alle disse rollene har hatt dette solskinns-smilet og øynene, luggen og frisyren og et dannet maskulint kroppsspråk. Alltid som en gentleman uansett skurkerier og setting og omgivelser.

Robert Redford ble styrtrik. I stedet for å investere i luksus, eller å selge seg selv i politikken som Reagan ,Schwarsenegger og Eastwood kjøpte han et enormt landområde utenfor allfarvei hvor han etablerte sitt produksjonsselskap Wildwood, grunnla Sundance Institute og gjorde Sundance Film Festival til det viktigste forum for alternativ amerikansk film. Og ble også en foregangsmann innenfor økologi.

Robert Redford er rett og slett en stor kulturpersonlighet. Men kan en kulturpersonlighet, en mann, ha troverdighet når han er så smellvakker?

Som kinodame har jeg alltid hatt stor sans for Robert Redford, også som kvinne. Jeg har aldri kunnet stå imot! Denne vakre mannen med smil og øyne og lugg. Men jeg merket meg gjennom alle mine 25 kino/film-år at Robert Redford ble lettere oversett, han ble sjelden tatt helt seriøst, mannlige kritikere mente hans prestasjoner var solide, men aldri på ramme alvor. Robert Redford var veldreid og vakker og vellykket. Det var det .

Alt var bedre før. Men innimellom får vi bekreftet at noe viser seg varig og bestående. Å gå inn i kinomørket, ha filmen rundt seg og edel filmkunst foran seg i et ansikt og et menneske som fortsatt utstråler moden romantikk.

La Robert Redford lede oss alle inn i fristelse – uansett alder. Så lenge vi kan henge med.

VI BØR GJØRE MER FOR FELLESSKAPET – NÅ! FRA JONAS TIL EL-FART.

Åpningstalen til Gard Støre på AP`s landsmøte handlet om felleskapet. Som han mente Arbeiderpartiet hadde eierskap til og derfor enerett til å bruke. Han stemplet særlig Høyre for IKKE å bry seg om fellesskap, bare individualisme og egetansvar.

I min slekt, min manns slekt , våre familier og i eget liv og virke har vi alle vært dedikert til å bidra til samfunnet, til byen og landet og til mer enn oss selv. Vi har vært Høyrefolk . Vi har valgt frihet for den enkelte til selv å forvalte verdier. Samtidig har vi trofast deltatt og bidratt til noe større.

Gard Støre provoserte meg. Jeg finner meg ikke i at jeg som høyremenneske skal stemples som usolidarisk og selvisk.

Å ta ansvar for seg selv og sine, forvalte egne ressurser og gjøre rett og skjell for seg er, verdifulle menneskelige egenskaper.

Men når det er sagt – jo sterkere man er, jo rikere man er – jo mer forpliktet er man til å dele med andre.

Vi lever i et rikt og godt land. De fleste av oss har fått det så mye bedre. Men samtidig har vi utviklet en sterk selvsentrering, en egoisme, en individualisme – en » jeg-har-det-nok- med-meg-selv-holdning.» Vi har øreklokker på, dukker ned i mobilen og ser hverken til Høyre eller AP. Vi velger bramfritt på øverste hylle. Samtidig reiser vi og farter mer enn noen gang. Vi har mindre forankring til byen og gaten, grenda og strøket. Vi bor både hist og pist og dermed er vi sjelden hjemme dag etter dag, uke etter uke, alltid.

AP har helt rett – vi burde være med opptatt av fellesskapet. Også Høyre burde snakke oftere og sterkere om sin gode og tradisjonelle høyremodell for samfunnsansvar og forpliktende bidrag til et bedre liv for alle. Ta ordet fellesskap oftere i bruk, rett og slett.

I disse vårdager har vi sett en eksplosjon av el-sparkesykler. Selv har jeg aldri sett maken i bybildet. Aldri. Ungt folk farer avsted . Fenomenet er nettopp et utrykk på den jublende egenrådighet som er typisk for vår tid. Syklene er en kommersiell suksess – det er fritt fram for produsenter å fallby sine varer. Teknologisk kjempesmart. Fristende fart på 2 hjul , med bruk av app og mobil så ta den du finner, kjør i vei og legg den fra deg. Hvorsomhelst og nårsomhelst.

Myndighetene (?) vet ikke hva de skal gjøre. FrP Hoksrud sier det er ikke minst et fremkomstmiddel for bevegelseshemmede ! Når man trekker det kortet, da våger ingen å be om regulering eller forbud.

Det er klart at her må det raskt som fy settes rammer for el-sparkesykkel-trafikk .Det nytter ikke å be folk om å vise hensyn, ha holdninger, vike for andre. Her uler ung kraft på kryss og tvers. Vi vet jo at slik er det!

Skal vi snakke om fellesskapet? Skal vi også gjøre noe for fellesskapet? Ordførere, samferdselsministre, voksenfolk i alle lag og leire – politikk er å ta grep! Vis det ved å regulere el-sparkesykkelbruken. Nå!


RAPPORT FRA EN GAMMEL-ROSA BLOGGER.

Jeg ble ledet inn i fristelse av Aylar og Thomas – to unge sympatiske og selvlærte eksperter på sosiale medier generelt og blogg spesielt. . Vi møttes i NRK radio for å diskutere dette nye fenomenet. Som Seniornett- formann ble jeg hyret inn. antagelig for å bli forarget. Jeg ble forført. Dette ville jeg være med på!

Thomas lærte meg alt om hvordan. Et domene, en egen blogg. og publisering via Facebook og Twitter. Aylar lærte meg hvordan man kunne tjene penger! Hun hadde visstnok tjent hundrevis på en julekalender på sin blogg!

Jeg ville oppnå 2 mål med min blogg.Jeg ville kunne mene og skrive, når som helst og om hva som helst. Jeg ville ha en stemme i fellesrommet. Og sannelig rette opp denne blogg-kulturen ved i meget voksen alder bidra med voksen mening. Og publisere dette for all verden ( i teorien)

Å skrive bok tar tid. Man må ha forlag, man må få plass i bokhandel, man kan håpe på omtale ( god selvsagt) og endelig salg. Å bli lest er nå en ting, men jeg ville jo bli rik – som Ragde f.eks. Jeg har skrevet 5 bøker. Det ble heller økonomisk labert.

Så kunne jeg selvsagt sende meninger til Aftenposten. Der fikk jeg beskjed om at innlegget var for langt, at jeg måtte kutte ( hater det) og så kom det kanskje på om en dag eller 10. Da var jo saken min uinteressant. Å gå på trammen hver dag for å se om jeg var på trykk i avisen, var forstemmende.

Å ha sin egen blogg var fortreffelig og passet meg godt.

Hva gjaldt å tjene seg rik på bloggen, var derimot et tap- prosjekt. Jeg henvender meg jo til godt voksne lesere. De er en smal kjøpegruppe. Det måtte i så fall være annonser for piggsko og brodder, støttestrømper og apotekvarer. Selv Enklere Liv overså mitt potensiale – eller rettere sagt -de skjønte jo at lesere og kunder var jo ikke blogglesere!

Debatt på NRK tirsdag ble en illustrasjon, en nesten absurd sådan – på hvordan bloggere fråtser i skammelig utlevering av av sin private og dypt personlige tilværelse. De heter forøvrig influensere som er en ny profesjon i fellesrommet vårt. Men deres virksomhet og påvirkningskraft for hundre tusen av norsk ungdom ( barn !) er skremmende. De skiller ikke heller mellom person og merkevare! Så da står kommersielle kraft industri på ung kropp og ungt utseende i kø for å annonsere. Meget spekulativt for alle parter.

Noen fremstår som uskyldsrene skjønnheter og er visstnok lei seg for å ha hatt tragisk påvirkning på sine tilhengere. De lager jammen meg kommers av å legge seg flate. De gjør maksimalt ut av skammeligheten.

Gjett om man kjenner seg utgammel og rynkete, ikke bare i ansikt, men også i sjelen. Jeg som mener vi eldre SKAL delta i fellesrommet, stå opp sammen med ung kraft, lytte og lære og korrigere. Også seg selv.

Men til så lenge – jeg prøver å hilse mot fremskrittet. Jeg blogger nok engang i håp om – nettopp – å la solen skinne på trollet så det sprekker.

NÅR NETFLIX ER VERD BÅDE TID OG PENGER.

Jeg hører alltid på Sidsel Vold. Hun er min favoritt der ute i verden. Også her hjemme. Hennes bok om årene i Israel har gitt innblikk i et land og en kultur som vi stadig har vanskelig med å forstå. Sidsels bok hjelper

SHTISEL har Sidsel sagt på Facebook at jeg skal se. Jeg visste det vel – ! Jeg tastet meg inn på Netflix der og da. Jeg har blitt helt hektet. Jeg hygger meg i seng og søvn med nok et møte med den jødiske familien min.

SHTISEL ble lansert i 2013. Den har gått i 2 sesonger .De planlegger den 3. .Hver sesong har 12 episoder. Den er produsert i Israel og viser oss livet i en jødisk familie som lever i bydelen Geula i Jerusalem. De snakker Yiddish og er en ortodoks gruppe mennesker som strever og lever som alle andre vanlige mennesker skjønt de jo for oss er helt uvanlige.

Det er nettopp poenget! Dette er ingen politisk kamparena av en tv-serie. Familien vi møter i generasjoner er strippet for samfunnspolitisk propaganda. Selv Palestinavenner vil kunne like hva de ser.

Hovedpersonen er Shulem Shtisel, en patriark og Rabbi ved den lokale yeshiva som er en skole for studier av Torah. Hans yngste sønn Akiva, er vår unge helt . Det er søsken og barnebarn, enker og forlatte mødre og alt sorg og glede som alle familier deler i den ganske verden.

Bare at her blir vi med i en strengt religiøs og Internett-fri tilværelse. Klær og skjegg og bønner, ritualer i hjemmet rundt mat og drikke. Fest og dans og moro, men også det motsatte. Miljøet er langt fra religiøs ekstremisme. De karakterer vi blir kjent med er åpne for sekulær livsstil. Selv gamlemor installerer Tv og nyter gamle amerikanske cowboyfilmer.

Det er en befriende og spennende Tv-opplevelse. Så langt fra Hollywood og Downton Abbey vi kan komme. For ikke å snakke om Heimebane.

Ikke kan jeg så meget om jødisk ortodoks liv og levnet. Ofte virker det skremmende der de troende står ved Klagemuren i sine sorte klær og hatt og krøller og dunker frem sine stille bønner. Og hva er mer politisk korrekt enn å fordømme såvel Israel som ortodokse miljøer både der som her.

Jeg er overbevist om at SHTISEL fremmer toleranse og forståelse. Uansett gir den kunnskap og innsikt.

Gå inn på Netflix. Hør på Sidsel Vold !

KUNSTEN Å KJEDE SEG.

Shirley Maclaine sier vi skal kjede oss 2 timer hver dag for å være kreative.Det kan man si hvis det er frivillig og hvis man ellers har passe nok av det meste. For ikke å snakke om – hvis man er frisk.

Jeg har vært operert og måtte i rekonvalesens i 6 uker. Jeg kunne blitt så kreativ! 6 uker riktignok i eget hjem med alt av bøker og musikk og Mac og Tv . Med skam å bekjenne – jeg klarte ikke kunsten å kjede meg. Jeg ble langt fra kreativ. Jeg var inne i et privat univers i hodet hvor alt handlet om rygg og bein og søvn og trening. Jeg tror man blir dum av å være i rekonvalesens.

Det er viktigere enn noen sinne å kunne kjede seg. Som barn ble vi opplært til å kjede oss. Vi måtte gå til gudstjeneste, på konsert, være i voksenmiddag, gå på museer og maleriutstillinger. Det var bare å følge med , holde tyst til vi ble spurt. Familiens eldste og overhode spiste lenge og lite, men vi barn fikk aldri gå fra bordet før han var ferdig og hadde takket Vårherre for maten ( som også var kjedelig)

Det har sannelig kommet godt med i voksenlivet å ha lært å kjede seg. Uendelige foredrag, for ikke å snakke om dårlige taler som alltid også var lange, viktige forelesninger som lett gled ut og forbi, flyplassventing, – jo vi har lært oss knepene. Enkle jogaøvelser med inn og utpust, å finne et punkt i ryggen på han i stolen foran og gå inn der. Noen av oss måtte også se kjedelig filmer som varte og varte. På konserter som ble feil, så man etter partitur-boken på dirigent-pulten som heldigvis viste at tykkelsen på sidene til høyre nærmet seg slutten.

Vi kan kunsten, vi som vokste oppunder en hel verdenskrig. Idag har vi erfart at barn straks får et nettbrett så de oppfører seg stille ved bordet. Og kom ikke å snakk om ALLE voksne som har mobilen ustoppelig nær og nødvendig (?) . Man deltar i forhandlinger samtidig som man taster og mener. På flyplasser er brettet det første man åpner og der sitter man, uten å se andre, uten å snakke og følgelig uten å kjede seg ett sekund!

Å sitte stille på venteværelset, på benken, selv i egen by, sitte uten mobil, sitte å sanse og se, sitte å kjede seg – det er en kunst! Og hvis Shirley Maclaine har rett – ja så kommer vi oss hjem eller på jobb deretter og har fått inspirasjon og ideer. Helt av seg selv. Visstnok.

Mat må man ha.

Noen år tilbake deltok jeg på Mørketidskonferransen i Tromsø. Siden jeg hadde «sort belte» i omsorg og pleie, var jeg invitert til å holde foredrag for sykepleierne – det var deres arrangement.

Min sluttappell til dem var at 2 krav var vesentlig : 1) pleiere skal alltid smile mot pasientene. Hvis de ikke er smilende, vennlige mennesker bør de finne seg et annet yrke. Gå med aviser om natten f.eks

2) ernæring-ernæring-ernæring. Eldre mennesker trenger mer enn unge og friske, sunn og variert mat. Syke og alle i rekonvalesens må få tilbake appetitt og spise godt, gjerne smått . Derfor må pleierne lede sine pasienter inn i fristelse! Få den eldre herre til å like ny og annerledes og vakker mat og glemme kjøttkakene i brun saus med blomkål i sving.

Vi pepres med mat-tips, med eksotiske retter, med helsekost i hver bit, nye måter å gjøre kjente råvarer til hverdagskost, Tv og aviser og magasiner har hver bidige dag fristende retter som vi alle kan servere oss selv og våre nærmeste.

Bare ikke syke og gamle på institusjoner.

Selv er jeg rekonvalesent i hjemmet og trenger å bli servert mat som pleiere tilbereder. Mangel på god søvn og mangel på matlyst henger i hop. Man spiser dårlig fordi man sover dårlig. og man sover dårlig fordi man spiser dårlig. Trening og uteliv er begrenset. Men pleierne kan alt om plaster og piller, Men ikke om mat! Er man trist til sinns og mangler sultfølelsen, må man aldri bli servert » stygg» mat eller stor mat. Man må ledes inn i fristelse med vakker mat og små mat. Utdannelsen de har fått går ikke på ernæring! De er kjempeflinke og smilende, men hva hjelper det når brødskivene er høe og gulosten er paddeflat.

Vel, så lenge man kan løfte glasset og ellers har hodet på plass for radio, bok og tv skal man nok komme seg ut og opp og videre. For slankere blir man jo!

Og snart er kaffen klar!

KUNSTEN Å SNAKKE SAMMEN.

Så sitter vi der, da. Ferdigspist og ferdigfeiret siden november. Det er jul og plutselig er alt ganske så  stille. Det  ustoppelige førjulskonserttilbudet, boklanseringer, teater og morro-oopptreden,  sosialjulebord i enhver forening , , styrer, vennekrets og på jobben – alt er over og forbi.

Romjul er det stilleste vi vet. Bare nyttårsaften smeller vi til. Men så kommer januar som aldri tar slutt og som er mørk og fattigslig , ikke minst på konto.

Sporten redder de mange. Man møtes i sporet eller i bakken. I riktig gamle dager var det tid for de store middager med familien og venner, slekt og naboer.Men denslags gjør vi altså unna i desember.

Og  fellesrommet er nedskallert. Bortsett fra NHO-middagen, er det offentlige i dvale. Og godt er kanskje det.

Hvis vi så likefullt møtes, må vi snakke sammen. Ikke med betroelser – de blir gjerne så banale. (Vi har nok med våre egne banaliteter) . Og ikke om sykdom. Og ikke om barnebarn. Da  har vi gått tom for temaer.

Jo eldre vi blir, jo mer interessante er vi. Derfor må vi snakke sammen om noe som løfter oss og gir inspirasjon både til oss selv og andre foran peisen.

Herved anbefales følgende temaer:

1) Snakk bok! Hva leser du for tiden?

Folk leser mer enn vi tror. Før eller siden befinner man seg på solseng ved havet. Det er en stor lykke hvis man bare har med seg en GOD bok, tykk og viktig. Ungt folk har det travelt ved havet. Vi eldre er der for å hvile og få styrke. Men noe av det mest oppmuntrende i livet, er å notere seg hvor mange som leser bok når de ferierer!

Og når folk på buss og trikk har nesen ned i en skjerm, og mange ergrer seg over det – så tenk på at de kanskje leser bok på brett! Folk leser og leser. Og derfor vil vi så gjerne snakke om boken også.Bare prøv – sett igang!

2) Minister Skei Grande la nylig frem sin kulturmelding. Der sier hun at hun vil løfte opp DANNELSES-BEGREPET. . Hva er dannelse? Kjør debatt. ! Er det å være pen i tøyet, snakke fransk, åpne døren for damer, vise hensyn, har respekt, være boklærd??? Selv har man sittet til bords med mye fint folk. Utpå kvelden har det nok hendt at staffasjen slår sprekker og blir plagsom og merkbar.

Og motsatt – det enkle, hardt- arbeidende hverdagsmenneske har vist seg å ha en dyp, forpliktende livsførsel av edel karakter – uten å ha lest bok hverken på norsk eller fransk. Dannelse – hva er nå det?

3) Hvem av nålevende personer vil man ønske seg som sidepassasjer ombord på en lang flytur? Da gjelder ikke ektefelle eller nær kompis.

Det er et gøyalt tema. Selv vil jeg ønske meg Kong Harald, helt for meg selv i timesvis, Både fordi jeg,  i likhet med alle nordmenn, tror vi er bekjente. Han har jo alltid vært der. Nå vil vi kunne snakke sammen, le sammen, kanskje være stille sammen. Kongen er jo en av oss og dessuten en så kunnskapsrik og erfaren mann . Kinodamen kunne jo bidra med å snakke film med Majesteten. Det har vi gjort før, forøvrig.

Leiv Ove Andsnes vil jeg ha i nabosetet. Jeg har truffet ham altfor kort og sjeldent. Musikk er den kunstart jeg ikke kan leve uten. Tenk å snakke med vår fremste konsertpianist i timesvis. I ro og mak. Uten publikum. Uten flygel.

Den gode samtalen – å konversere som det heter i dannelses-språket  – er føde for sjelen og gir vett i pannen. Den blir spenstigere jo rettere vi sitter, er min erfaring. Derfor er det rundt spisebordet det blir som best. Når vi er maks 8 personer kan vi alle snakke med hverandre. Går vi mot sofaen, blir vi mer oppløste i rygg og hode. Og mindre spenstige i snakket.  Så sitt til bords  – sammen og lenge.

Bryt brødet, løft glasset og la praten gå.

 

 

 

 

UTEN KVINNER STANSER JULEN.

1975 kom boken til Ebba Haslund :» Bare et lite sammenbrudd. » Som småbarnsmor og kommunalpolitiker stod jeg foran julen med et hav av pålagte og nedarvede forpliktelser om å skape en harmonisk og tradisjonell høytid for mann og barn, men sannelig også for foreldre og onkler og tanter. Gaver og mat og pynt og førjuls-arrangement. Jeg kjente på sammenbruddet. Som Ebba Haslund beskriver så gjenkjennelig nettopp i førjulstider.

Vi kvinner ( som er født til å stå ved komfyren og føde barn ) – vi slipper aldri unna julen som evig forpliktelser. Selv ikke i 2018, Selv ikke med MeeToo. Selv ikke med likestilling og pappaer som triller barnevogn og tar pappaperm.Kvotering og lønn og tariff – kom ikke der!

Men det blir ikke jul uten kvinners evige tilretteleggelse. Vel går mennene avgårde for å skaffe juletre,  skjønt hustruen bryr seg seg sannelig med det også. Dessuten trengs 2 for å bære det hjem. Og klart stiller flere pappaer på skoleavslutning .Og LilleJulaften ser man at flertallet av kunder i smykkeforretninger og luksusbutikker er menn. Kom ikke der!Og de tar sin tørn med tunge polposer fra Vinmonopolet. Det skal de også ha.

Men det er noe med det sosiale limet som norsk jul skal og må klines på med . Norsk jul er så privat, så hjemme-koselig, så preget av kjernefamilien, av tradisjoner i slektsledd etter slektsledd. Det ligger dypt i oss alle et ønske ( og krav )   om harmoni og kos. Vel har vi blitt veldig multikulturelle, vel har vi skilsmisse-jul med dine barn og mine barn , vel har bestemor invitert med sin nye kjæreste, og visstnok er Pizza blitt julemat i de tusen hjem -men norsk jul er og blir en hjemmelukket og veldig privat feiring hvor kvinnerollen, morsrollen, husmorrollen fortsatt er en forutsetning, en nødvendighet.

Selv har man levet et veldig langt jule-liv. Og også jule-livet har sine faser. Sine private dramaer med sykdom og død, med trange kår under en hel verdenskrig til ufattelig rikdom og lykke. Og kom ikke der – 7 slag med kaker, hjemmelaget sylte og leverpostei, nyvasket hjem og nytt sengetøy og gaver til alle og enhver med personlig preg. Og lange personlige håndskrevne julehilsener til kjente i inn og utland. .

Men selv som 80års enkefru og mor og bestemor trenger det på med fortsatt forpliktelser  om gaver og pynt og i hvert fall hjembakt brød!. Og man sammenligner seg daglig med samtlige venninner som har gjort ferdig både gaver og baks.Og som rekker flere konserter og julebord hver bidige uke.

Jeg savner Ebba Haslund som kunne oppfordre oss gamle enkefruer til opprør, til endelig å senke skuldrene, la de unge styre og stresse. Kanskje burde vi være mer til bry. la oss pleie og bli servert!   Vår plikt er  egentlig  bare å kle oss opp, smile og ha ro i sjelen og ha generøst overskudd til så mange som vi rekker over. Lytte og nikke mildt mot stressede familiemedlemmer.Og strø rundt oss med oppmuntrende tilrop – særlig til kvinnene våre.

Tenn lys, se det eksotiske i mørketiden  og takk Skaperen for at vi bor i Norge .

 

 

 

DØDSRYDDING – hardt ord for mykt og vemodig budskap.

En svensk bok har vakt oppsikt. Tittelen DØDSRYDDING antyder velmente råd om at vi skal rydde i livene våre for å skille viktig fra uviktig. Forfatterinnen ser med humor på prosessen – gudskjetakk. Men alders-aspektet hos leserne vil nok avgjøre hvor muntert man går løs på utfordringen. For noen av oss i høy alder, ligger trykket mest på første del av ordet. Døden kan jo være rett om hjørnet . For ungt folk er det kanskje bare å hente sorte sekker og kjøre uvesentligheter til Fretex.

Det er mange år siden- faktisk ved 50års-skiftet – at man tenkte på at man nå kan begynne å være mer generøs, gi mer av seg og sitt til dem man tilhører. Man var «kommet opp på sletten» , var blitt den var blitt, hus og hjem og mann og barn og jobb var på plass. Man hadde det man trengte – man kunne begynne å gi! Det var befriende. De yngre i sin fase trengte faktisk påfyll dengang.

Så røynet det på med år og alder. Som alenehustru og så enkefrue satt man med vakkert møblert hjem, service og glass og sølv,  Man var mest alene, gjestebud ble  bare i rykk og napp, de store middagers tid var forbi, i en storby  kommer jo sjelden folk bare innom. I høstmørket kom tanken om hvorfor skal man ha flere stoler, flere dekketallerkener , kopper og kar, masse av alt – når livet hadde mest av rolige alenedøgn. Velsignet etterhvert med barn og barnebarn som selv hadde sitt, ble det sjelden at de ønsket seg noe fra arven i utide.

Smykker som av underlige årsaker var blitt for trange og små, ble med glede gitt til unge kvinner i familien. Av like merkunderlige grunner var det minimal interesse for dyre og vakre klær . Sengetøy av klassisk kvalitet og mål passer ikke lengre for moderne sovesenger som skal kunne senkes og bøyes med dyner og puter som har egne designede supertrekk.

Dødsrydding- trenden går visstnok mest på at vi skal slette og sortere oss selv på diverse konti og på sosiale medier på nettet . Vi skal ikke la pårørende ( joda – vi skal dø!) få oppleve ubehaget ikke bare med å finne tekniske ut av hvordan man gjør slikt med passord og linker i hytt og pine, men også å plutselig se inn i den nære og kjære sine private utspill. Ille nok med ungdom som utleverer seg på nett – det blir pinaktig når besteforeldre kan ha hatt beksvarte  eller banale kommentarer og krangler gående.

Og så kan det dreier seg om kjærlighets-brev! Gamle forhold som dokumenteres i etterlatenskaper av brev og bilder – de unge har aldri hatt peiling. På Tv2 ble en godt voksen trendforsker fulgt ut på Bygdøy hvor hun ( kvinne, selvsagt) arrangerte sin egen private seremoni med å tenne bål og brenne intimiteter. Snakk om spektakulær dødsrydding!

Mange i bekjentskapskretsen  av over 70  blir rystet når man konkret nærmer seg det faktum at man kanskje bare har 10 -15 år igjen å leve og at man derfor må legge en plan. Mye og mangt er virkelig forbi. Men å røske ut innbo fra hjemmet er dramatisk. Selv ønsker man så lenge man bare kan, å  få ha alt på plass for evig og alltid.

Skjønt – i et vakkert arvestykke av en kommode ligger det i 5 skuffer med duker! Juleduker, påskeduker , håndbroderte, utgamle og noe nyere, damask og lin, runde og store og navnede! Hvem i dag bruker duker? Ingen av mine nærmeste , ikke vertinnen selv – det blir  brikker, servietter ol. Dessuten har man de 2 favoritter man alltid bruker av vakker vane!

Fretex er stedet for mangt, takk og lov. Men duker fra et kvinneliv i generasjoner? Det oppleves banalt og skjendig å legge seg og sitt ut på finn.no . Hadde man vært mer oppdatert på antikviteter og økonomisk gevinst kunne man kanskje tjent penger på alle disse dukene og kjøpt seg bedre rødvin.

Dette må man grunne på en mild og vemodig oktober-søndag.

 

 

 

 

 

 

 

 

GODE RÅD FOR GOD ALDERDOM.

Nå er det ramme alvor. Man har blitt 80 år. Det er ingen spøk. lengre. Kloke mennesker hevder det er nå det merkes på kroppen. Flere piller, flere vondter , flere legesjekk . Statistikken bekrefter dette med tall.

I senere år har jeg stadig ment og skrevet og foredratt om alder. Sannelig har jeg prøvd å se muntert på det også. Det gjelder å ha et skråblikk på livets alle faser – den siste også, men jeg kjenner på at det kanskje nå er mer krevende.

Alderdommen må forberedes. Vi vet jo at den kommer til stadig flere – vi lever og lever og blir eldre og eldre. Vi bør ha en plan, følge noen gode råd.

1) Bli ikke syk.

Vi må trene og trene. Vi må gå til fysioterapeut, til osteopat, til massør, til akupunktør. Viktig er å legge seg ned på benken for at noen skal lese kroppen, behandle stramminger og spenninger, kna og rette ut og opp. Vi går jo ikke til lege før vi fossblør  – vi går jo ikke for at vi har litt vondt i ryggen. Proffe folk i randsonen av legevitenskapen kan langt på vei hjelpe oss til å unngå at vi blir syke.

Massasje er like naturlig som å spise når man er sulten. å drikke når man er tørst. I vår kultur er dessverre massasje – bortsett fra til kjønns-atleter og sportsfolk – altfor dyrt, altfor ekslusivt. Men vi bør koste på oss denne nødvendige luksus.

Så gjelder det å spise riktig i små porsjoner, drikke for lite vin,  sove lengre – ha helse i hvert måltid. Og endelig – hva vi gamle blir friskere av – DEN GODE LATTER. Vi ler for lite. Søk komedien i bok og på scene og lerret.

 

2) Vi må ha penger på bok. Penger hjelper.

Allerede fra 60 årsalder bør vi bygge opp en konto for å kjøpe oss hjelp. Man bør avstås fra cruisefart og svinedyre reiser, ikke kjøpe flere feriesteder og langturer.og dyrere bil. . Det er alltid et politisk minefelt å tråkke uti dette med privat helsehjelp. Bare så det er sagt – det er ikke mer demokrati i å kjøpe seg biler og rødvin og Tv  enn det er å kjøpe seg til pleie og tunge tak. . Med nedsatt gangevne og ellers trangere sosial sirkulasjon – vi kan kjøpe oss hjelpende hender.

Også må vi bo der vi bor – vi elsker sengen og godstolen. Derfor må vi planlegge å ikke ha trinn og terskler, ikke vindeltrapp! Og toalett må være vegg i vegg med den brede, dyre sengen.

3) Innse den mentale utfordring.

Når jeg kommer til min reumatolog, avlegger jeg rapport om riktig medisin, riktig mat, riktig trening og roper så ut: hvorfor er jeg fortsatt stokk stiv om morgenen. Jo, sier min lege – du er så kvikk og skarp og aktiv i hodet. Du MÅ avfinne deg med at du er blitt en gammel kvinne.

Nettopp – det gjelder ikke å gi seg på harde møkka – SAMTIDIG innse at alderen krever sitt.

Dette er det vanskelige punkt.

4) Skaff deg pillen – den som gjør slutt.

Dette er IKKE alvorlig ment. Ikke er det etisk riktig. Ikke er den vel å skaffe heller. De hadde den i lommen under siste verdenskrig. Goebbels forsynte barna med hver sin.

Selv kjenner jeg 2 personer som benyttet den. Den ene var en kynisk, ganske så usympatisk person. Han hadde to alltid i lommen. Når så dagen kom og han ville ikke mer,  så pyntet han seg i pene klær, inntok et bedre måltid. Tok pillen, men våknet og tok den andre. Døde .

Den andre var en hustru som elsket sin mann. 5 dager etter at han døde, tok hun pillen.

Så får det gå som det går. Måtte vi få styrke til ikke ta piller, ikke skrumpe i hjernen, beholde nyskjerrighet , unngå sutring og sentimentalitet.

Det sies at alt går godt til slutt. Og er det ikke godt, så er det ikke slutt.

Lev vel, godt folk!