Kategori: Ukategorisert

Skal den Norske Opera og Ballett med sitt praktbygg fylle scenen med alt annet enn hva de skilter seg med og hva som var meningen?  Det er blitt påvist at konserter og annet spill og godt spetakkel visstnok opptar flesteparten av forestillingene.  Selveste statsråden har hengt seg på med å si for det første at det skal hun ikke si noe om for dernest å understreke at det mirakuløste praktbygg skal være for folk fest. Punktum.

Operasjefen Tom Remlov forsikrer oss om at de oppfører mer opera enn tidligere, at der danses mer ballett enn noen gang og at huset besøkes av flere og flere. Det er en tåkelegging av en viktig problematikk som ikke bare angår norske musikere og komponister, ikke bare operadirektører eller styre og stell. Men det angår oss opera-elskere som publikummere ( og skattebetalere.)

Så ligger jeg med morgenaviser og radio og kaffe på sengen og hører hvor glimrende RIGOLETTO – Verdi’s opera  – var blitt fremført på premieren kvelden før.  NRK’s utsendte Ragnhild Veire, var over seg av begeistring. Og plutselig var soverommet mitt fyllt av storartet operamusikk. RIGOLETTO er min  Verdi-favoritt. Jeg bestemte meg der og da, tok avsted med bilen ned i Bjørvika, og klokken fem over ni om morgenen hadde jeg kjøpt meg en billett til førstkommende forestilling. Normalpris i parkett kr. 540,-.

RIGOLETTO skal i Oslo i Den Norske Opera og Ballett oppføres 10 ganger!  Det arrangeres bussreiser til naboland med opera-elskere. Forestillingene med direkte-overføringer fra Metropolitan på norske kinoer og ikke minst på Gimle Kino har stappfulle hus. Interessen for opera-kunsten er overveldende – ikke minst fordi vårt nye store praktbygg har stimulert og initiert mennesker langt utover den etablerte «menigheten» . Folk tar seg til hovedstaden fra det ganske land etter lang planlegging og like lang forventning for å gå i operaen.

Men min påstand er at publikum  blir avspist med konsert-opplevelser av ulik form og innhold  i stedet for oppførelser av opera og gjerne ballett. Det er ikke nok forestillinger av klassisk eller ny operakunst og ballett i det huset som både heter og er forpliktet til å oppføre nettopp det og ikke så meget annet. Jeg vil hevde at folk er underernærte på opera i dette land. Og så drar vi avgårde til Bjørvika på musikkfremføring likegodt – som om det var det som var meningen. Men Tom Remlov har rett – tallene viser jo at vi er der mer og mer og oftere også.

RIGOLETTO vil jeg anta kunne gå for stappfulle hus 10-ganger 10 kvelder. Det er et drama for folk flest. Musikken går som varm kniv i kaldt smør.  Om ikke verdens-stjernene kunne opptre i Oslo mer enn 10 kvelder kunne kvalitetsopplevelsen for vanlig publikum ( og folk flest) i møtet med Verdi’s geniale tonespråk  i den aktuelle innramning og oppsetting godt dekkes med artister i neste høyeste dimensjon. 

Vi vil ha mer opera!  Vi vil ha oftere Verdi.  Og vi er mange, mange!  Og vi er folk flest. Selv har jeg allerede begynt å glede meg til

Jeg har en god venn og nabo som utøver jazz på sitt flygel i 4.etasje. Han er pasjonert elsker av den musikkformen, reiser til festivaler og treff og holder selv konserter med seg og sine for noen og enhver.  Heldigvis spiller han for åpent vindu i sommersesongen slik at jeg fra egen bolig kan høre lystige toner fra ham der oppe. Det gjør noe med meg å høre levende pianospill sånn i sin alminnelighet fra private hjem- uansett genre. Men glad-jazz er nå spesielt inspirerende i norsk by-tilværelse nede på asfaltnivå.

Jeg nevnte for min venn at vi vel skulle møtes i Konserthuset for å oppleve Woody Allen og hans jazzorkester selvsamme kveld.  Å nei, fikk jeg høre – det er ikke i et slikt rom  man skal høre Woody Allen og New Orleans-jazz. Det skal man i intime kafeer eller små- saler med «stinn brakke»  som i NewYork på Michael’s hvor filmregissøren som jazz-klarinetist trofast og trutt er levende og spillende tilstede.

Så når jeg så dro avsted til et utsolgt Konserthus på en grå Oslo-kveld denne mandagen i mars, tenkte jeg på min venns kommentar og grudde litt for møte med min favoritt-film-regissør som for meg er et ikon og et geni. Kanskje ville kvelden og jazzen og han og jeg bli en eneste nedtur. 

Jazzkonserter er ikke min greie. For uendelig mange år siden var jeg i Universitetes Aula og hørte Oscar Petersson . Det holdt med 1. avdeling – etter pausen ble alt likt og gjentatt. Utejazz om sommeren på plasser og sånn i farten er livgivende. Men å gå i et konserthus for flere tusen mennesker hvor jeg ellers nyter klassisk musikk som jeg er oppvokst med og som jeg elsker – se det skulle nå bli en utfordring på mange plan, trodde jeg.

Som kinodame har jeg sett alle Woody Allens filmer. Jeg mener han er vår tids svar på Charlie Chaplin. Han produserer filmer for oss som lever nå og samtidig med ham. Han er vårt speil, og han er et geni. Jeg har møtt ham personlig og har skrevet om ham i bok. Derfor mente jeg det var både en plikt og en nødvendighet å oppleve ham i Oslo hvor han skulle holde sin NewOrleans-konsert.

Salen fyltes opp med oss i Den Tredje Alder. Noen unge mennesker innimellom, men det var en påtagelig høy aldersgruppen. Som yrkesskadet etter 25 år hvor jeg arrangerte møtet mellom lerret og sal, noterte jeg straks hvor hvit-håret forsamlingengen var, hvor mange som kom med både stokk og krykker, og hvordan kles-kodene stemte med kveldens store film/jazz-sensajon som alltid går kledd i skrukkete cord og vanlig bruks-skjorte med tweed-jakke eller V-genser. Her var ingen som var pyntet til fest. Bare til jazz.

Jeg har i alle mine konsert-år ønsket at salen skulle ligge mørk. Den er  aldri det. Men Woody Allen vet hvordan men skaper kontakt mellom scene og sal. Han kan knepene. Og også fordi hans ensemble og hans spill og hans NewOrleans-klassiske jazz  – som min venn, naboen, så riktig hadde nevnt – måtte få nærkontakt og intimitet i sitt spill for publikum  i  et digert lokale – ja, så lå salen i stummende mørket. Bare enkel belysning på podiet hvor  7 utøvere beskjedent og stille kom seg på plass. Applausen var sterk og varm og umiddelbar.

Jeg ble faktisk grepet. Det løftet seg, musikken tok tak og fra klarinetten hos den lille ydmyke og beskjedne Woody Allen kom artistisk lek og musikalsk overskudd sammen- smeltet med de to øvrige blåsere, pianist, banjo og kontrabass. Voksne og glade og profesjonelle. Hele salen var med fra første tone. Det svingte, og hvorvidt det hele var perfekt eller ikke, kan ikke jeg mene noe om. Men stemningen var magisk. Jeg hadde en ekte og umiddelbar musikalsk lykkerus.

Woody Allen stod to ganger ved mikrofonen – først ved å hilse oss velkommen og så ved et farvel og en presentasjon av sine medartister. Vi kjente stemmen, men så holdt han seg til klarinetten. Det ble med det. Konserten varte dobbelt med flere ekstra-numre enn numre. Vi danset ut i marskvelden hvor våren var beskjedent tilstede – slik som den lille mester-regissøren selv hadde opptrådd for oss lykkelige tilhørere.

Det var en begivenhet i livet. Min venn , naboen, kan angre. Han gikk glipp av det helt store i det lille format.

Jeg sier som Ole Brumm i valget mellom melk og honning. Han vil ha begge deler.

Jeg er for offentlig sykehus og for privat sykehus. Begge deler på samme tid. Jeg ser på Volvat som en velsignelse. Samtidig har jeg fastlege Christian og reumatikeravdelingen på Diakonhjemmet som tjener meg og mitt med trofast kompetanse.

Det er nå slik at smerten treffer og blodet renner utenom kontor-tiden til  Doktor Christian. Det kan være både helg og høytid. Da setter jeg meg i bilen og kjører til Volvat. Der sitter vi på ventebenken og nikker til hverandre. Bekymrede småbarnsforeldre kommer med feberbleke små og blir skynnsomt henvist til egen barneavdeling ( gudskjelov.) Voksne og vennlige sykepleiere i nystrøkne, lyseblå uniformer tar hånd om meg. Legen kommer, og alt går effektivt,avslappet og trygt for seg. Dermed går man med lettet sinn og rettere rygg og ny resept mot kassen.

Da er det at selv jeg som vet og vil at privat sykehjelp skal koste penger, som har mitt betalte medlemskap av en forsikring, som vet at på kommunal legevakt er det tilnærmet gratis, og som har penger på bok -. selv jeg blir ganske overveldet og lett forskrekket over at såret på leggen med vask og stell og plaster kommer på mange hundrevis av kroner. Det var da forferdelig dyrt, sier jeg stille til meg selv! For man er blitt så innpodet med at omsorg og pleie i dette land ikke skal  koste dyrt. At vi på legevakt og hos fastlegen, på sykehus og på klinikken ikke skal kunne kjenne på engang at vi må betale stort og meget for hjelp og behandling. Vi er blitt så sosialdemokratiske alle som en både mellom ørene og i hjerteroten at vi forventer automatisk at denslags skal det offentlige ta seg av, at det skal være på plass og umiddelbart tilgjengelig , og vi skal få pleien gratis nærmest når vi gjenom livet i lange baner har betalt både skatt og forsikring.

Som voksen dame ble jeg urolig for at øynene mine var blittt tiltagende trette, og jeg mente det var sikrest å sjekke synet. Alle fortalte meg at øyelegene som fastlegen kunne henvise meg til, hadde lange ventelister. Men jeg ringte likegodt Aleris – tidligere Røde Kors -klinikken – spurte om det var hjelp å få til å kontrollere synet. Ja, kom det prompte – du kan få time imorgen!  Neste dag var jeg på pletten, fikk behandling og kontroll og betalte over tusen kroner. Fryktelig dyrt, tenkte jeg, men var lykkelig glad for at jeg ikke hadde noe problem med øynene.

Hva er moralen her; jo – at penger hjelper. At penger må vi legge til side for helse og hjelp i farens stund, at vi må avstå fra en rekke innkjøp av annet i livet fra dyrere bil til dyrere bolig, til hytte hist og ferie pist. Vi må vite at når sleggekastet treffer oss og hjelp må skaffes og køene er lange, ja så bør vi ha spart opp en konto for denslags. Jeg er fast overbevist om at mange av oss i Den Tredje Alder som  har solgt villaen og tatt lån og har penger på bok, vi kjenner trygghet for nettopp å ha tusenlappene der for å kunne kjøpe oss hjelp i nødens stund.  Økonomer har anklaget de eldre for bare å tenke på seg med å skaffe seg tykk konto og for å kunne kose seg, reise rundt og nyte. Nei, der kommer egen-garanti for fritt å skaffe en hjelpende hånd eller en oppredd seng når alderen tilsier at det både røyner på og har hast.

Privat sykepleie enten slik eller sånn har kommet som et velsignet og helt nødvendig korrektiv til den offentlige virksomhet. Viktigst er at denne nye konkurransefaktoren har innført KUNDEBEGREPET hos oss pasienter og pleietrengende. Slik at vi stolte og rakrygget kan kjenne på rettigheter og muligheter, respekt og verdighet i en situasjon hvor vi både kan være ynkelige, nedslåtte og trengende. Vi er innpodet med å være takknemlige, tålmodige, finne vår plass i køen og ta til takke. Vi sier til oss selv at både leger og sykepleiere er tapre riddere, storartede og hjelpsomme og (nesten alltid )  kompetente og dessuten underbetalt og alltid på vakt. Så sitter vi der da med smerte og angst og venter. Vi finner oss i alt for meget- og bare når det dreier seg om dem vi er glad i og ikke oss selv, blir vi tilnærmet  både høyrøstede og sinte og kan rett ut forlange pleie der og da.

Imorges kom det norske nyheter på radio om at det offentlige sykehus-system hadde registrert 16% økning i klager. Det mottok øverste ansvarlige meget positivt fordi det bare viser at nærhet til brukere, pasienter hadde økt og var resultat av ikke  dårlig behandling – tvert imot –  pasientene hadde  snarere tatt i bruk alle de kanaler for kontakt og reaksjon opp mot helsevesenet som var der for dem.

I den politiske hjemlige debatt omkring privat kontra offentlig helse og pleie-vesen blir frontene harde og nødvendige når lovbrudd og slomsete omgang med tariff og turnus finner sted i privat sammenheng.  Når offerviljen står i høysetet i frivillighets-organisasjoner hvor tapre tjenere står døgnfast i pleie av trengende dag etter dag -år etter år, se da kommer kraft-sosialistene og jubler over innsats og er overstrømmende samarbeidsvillige. Samfunnet kan ikke klare seg uten både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, sier de. Men når skikkelige mennesker ser at de kan lage hederlig og LØNNSOM butikk av både legehjelp og pleiehjem – se da kommer skjellsord om  å sende bestemor på anbud og rå spekulasjon om høyeste bud og strålende  inntekt.

Lønnsomhet er en dyd. Kommersialisme er IKKE en dyd, men ganske så usmakelig  –  ikke minst i pleie og omsorgs-sektoren. Her er det viktig å lære seg å se og forstå forskjell både hos kremmerfolk og hos opposisjonen, både på venstresiden og på høyresiden i debatten.  Selv har jeg lenge hevdet at demokrati og velferdsstat ligger vel så meget i frihet til å kunne kjøpe seg pleie og sykeseng som å kunne kjøpe seg ihjel på rødvin og reiser, hytter, bil og hus.  Det siste har vi all verdens mulighet for å gjøre. Det er fritt frem på øverste hylle.og dette finner venstre-sosialister helt uproblematisk. Men om noen velger å spare seg tusenvis av kroner for å ha på bok når livet går i svart, og kroppen har det som værst, se da er det kommers av folks elendighet og penge-gribber som røsker til seg.

Jeg takker for Volvat, jeg. Så får heller valg av ny sofa stå på vent. Og kjære doktor Christian motta all min hyllest og dype respekt.

Tenkte vi det ikke – det måtte komme. VM-arrangementet som velsignet nok er vel overstått, har gitt oss norske nordmenn i abstinens-tåken  frimodighet nok til å ville ha mye, mye mer. Vinterolympiade i 2026 MÅ ligge i Oslo, må vite. 

Hjelpe oss ! Et ski-VM med langrenn og hopp og kombinert (  alle har glemt de to sistnevnte etter Bjørgen og Northug – triumfene) er som skapt for Holmenkollen og Oslo. Synd forøvrig at ikke skiskytting også hører med i samme sportsarrangement. Noen av oss skjønner ikke det siden det visstnok er bygget både plass og anlegg for den idrettsgrenen oppe i samme åsen.  Nå foregår det saker og ting i kalde Sibir – som om det norske folk nå skulle ha kondisjon til å følge med i det også.

Olympiade er en millitærøvelse av gigantiske dimensjoner. Den koster forskrekkelig med milliarder. Den okuperer by og land med global mediaindustri. Hva vi nå har opplevd disse dagene i Holmenkollen, er bare et putt sammenlignet med våre tiders olympiade-sirkus. Lillehammer i 1994 er rene idyllen og dessuten Vårherres seier og fortjeneste.

Moderne olympiade-arrangement bør etter min mening arrangeres på et utvalg av faste store steder i verden som kunne alternere med å være vertskap for den gigantiske begivenheten  . Vinter som sommer alt etter som hvor på kloden slikt ville være best både for idretten selv som for hele millitær-øvelsen i super-kommersiell tilretteleggelse for publikum og media. Infra-struktur og turisme, tung-industri i sponsorvirksomhet og tilliggende og tilhørende kulturliv og natur.

Oslo vil selvsagt ikke kunne arrangere et vinter-OL innenfor egne områder. Akebakker og slalom, skøyter og ishockey, utfor og skiskytting – dette måtte kastes rundt omkring i det hele omland og fjell-land.  Seiers-seremoni på Universitetsplassen blir trangskodd kretsmesterskap-medalje-utdeling opp mot den mal som kineserne etter sommer-Ol har satt for denslags. Og bare tenk på åpning- og avslutnings-sekvensen! Forøvrig var VM-seansen i Holmenkollen rene, skjære fiaskoen hvor tilnærmet alle hadde forlatt tribunen ( bortsett fra kongefamilien og Astrid fru Ferner! ) og hvor talene lå på gymnasiast-planet og flagg-senkingen på speider-leir-nivå. Infra-struktur og etterbruksplan vil knuse virksomhet og næring og kultur i alle øvrige deler av landet. Distriktene ville ligge på sotte-seng i åresvis. Minner om at  i Norge ble  Den Norske Filmskole en del av de olympiske øvelser siden den måtte legges til Lillehammer etter 1994 for å fylle de nye lokalitetene. ( En ulykke – skolen skulle selvsagt ligget i Oslo! )

Selv har jeg lagt min personlige plan om å leve til jeg blir 90 år. I 2026 er jeg 88. Jeg bør egentlig ikke bry meg. Jeg sier som Kong Olav da han ble gammel ; gi meg de gode nyheter – de dårlige får andre ta seg av.  Så dette blir min siste ytring om denne sak. Men en ide for de trengende nordmenn som ønsker vinter-OL til Norge;  legg arrangementet til  Svalbard!

Siden tosken Mobarak hindret oss i slekts-ferie i Egypt, ble reisen til de (varme)grader utvidet til Mauritius. I skrivende stund er det gått et halvt døgn etter landing i snølandskap med minus 10 grader. Vi startet hjemturen i pluss 30. Kroppen er i stolen foran Pc’n, men sjelen har ennå ikke funnet ro og tilhørighet.

Det er i tiden å foreta en dannelses-reise som familie. Vår familie har i 3 generasjoner nok vært på mindre dannelse, men desto mer reise. For Mauritius er ikke rare dannelsen, spør man meg. Hvis man ikke er spesielt opptatt av trope-vegetasjon, natur på alle måter i møtet med Det Indiske Hav og vulkan-lanskap og sukkerplantasjer, så kan man like godt innta stabilt side-leie i stolsengene, bade i det ultimate hav, la seg massere og seile og spille tennis og komme seg i vakker og yngre form.

Dannelsen ligger mest i å få være sammen som nære i et lengre tidsrom. Vi er alle opptatt med travel hverdag for å få plikter og arbeid til å henge i sammen med omsorg og kjærlighet. En reise med bare oss i døgn etter døgn i møtet med en fremmed verden, bringer oss sammen på en helt ny måte. Besteforeldre, tanter, søskenbarn og mor og far og smårollinger i fly, i båt og bil og på hotell med måltider og leggetider, spill og spetakkel – antagelig er det dannelses-utfordringer godt nok. I hvertfall nok……

I gamledager, som det heter, dro vi kanskje så langt som til Sverige. Eller til Rena i Østerdalen. Vi tok søndagstur til Fornebo for å se på fint folk  som skulle fly. Vi bilte ut til Hankø for å se på kongefamilien som seilte regatta og bodde på Bloksberg.  Som ungpike tok foreldrene min søster og meg med på tog til Voss og videre til Bergen for at vi skulle lære oss å bo på hotell og spise pent på restaurant. På flyet til Mautitius mysset det med små barn og foreldre, og British Airways reklamerer med langdistanseservice for foreldre med nettopp småbarn som skal til tropeland og fremmede strender. Selv fikk jeg øynene opp for slike forhold da det under den grusomme tsunami-katastrofen i Thailand viste seg å være svært mange småbarnsforeldre fra Norge som feiret jul under palmene!

Oppholdet var det nærmeste paradis man kan komme. Horisonten var vid og uendelig vakker. Bris fra havet gjorde varmerekord behagelig. Betjeningen var stolte og dannede i sin utsøkte service. Det var bare å ta imot med begge hender.

Som liten pike leste jeg engang  Bengt Danielsons ( han som Thor Heyerdal tok med på Kon Tiki-ferden) bok om Seyschellene. Det var før tungturismens tid. Jeg ble helt forført og lovet meg selv at jeg en gang i livet skulle reise til Seyschellene. Så når tungturismen har skrevet om og arrangert massetur til den øygruppen, har jeg minnet meg selv om mitt barneløfte og tenkt – akk ja, det MÅ jeg holde. 

Mauritsius får holde. Det blir det nærmeste jeg kommer. For det er langt og dyrt å komme seg til øyene i Det Indiske Hav. Og en voksen kvinnekropp bør ikke fly lengre enn 5 timer. Der ligger smertegrensen. Hvis man ikke kan bli oppgradert, da. For jeg kan nemlig bare sove på magen, og det er for vrient på vanlig stolsete. Men luksusklasse tilbyr alt og det meste og man ligger strak ut i flat seng. Så da kan jeg gjerne bli fraktet kloden rundt, så det er sagt.

Å reise er ikke å treffe nye mennesker, men å tenke nye tanker. Et strålende opplagt kronprinspar ble intrevjuet sammen i Davos hvor de hadde landet og begynt sin kongelige gjerning i deres hverdag igjen etter å ha meldt seg og sine ut i 3 måneder for å nettopp foreta en dannelsesreise til ukjente og eksotiske strøk, mest i Asia, har vi forstått. Kronprinsen kommenterte utmeldelsesoppholdet deres og den lange feriereisen som nettopp å ha fått anledning til å tenke over sin hjemmelige gjerning på jord som  arvtager av tronen. Han og hans kronrpinsesse hadde sett livet i perspektiv, på avstand. Uten sammenligning forøvrig har egne Mauritius-dager gitt overblikk og nye tanker om hva man ellers bedriver og fyller hverdagen med. Noen ganger er dte tvingende nødvendig å skifte ut rutiner og vaner og legge seg i annen seng under en større himmel.  Ikke bare er det sundt for kroppen , men også for sjelen.

Bok er viktig. Alltid. Men aller mest når man er på reise.  Det gjelder å treffe riktig i valg av litteratur slik at de mange timer i flysetet eller i liggestol under palmer eller på hotellsuiter hvor man for all del bør finne seg hjemme, kan bli som å holde en god venn i hånden. Man er aldri alene når man har en god bok. Vel kan man nærmest intravenøst innta den gode kriminalhistorien, men den jublende lykke ligger i å lese boken som gir innhold og vekst, som er gnistrende godt skrevet og samtidig åpner en ny innsikt og begripelse.

Jeg hadde med til Mauritius en av de beste bøker jeg har lest.  Ted Sorensens bok om seg selv i forholdet til JF Kennedy COUNSELOR. Så der satt man ved Det Indiske Hav og ble dypt grepet og engasjert i den unike interessante Ted Sorensen. Men fremfor alt i et slags Shakespearsk drama om 2 tvillingsjeler som hadde den skjebne å treffe hverandre den ene gang på jord. Om vennskap og bånd, om feil og tap og de største triumfer og om ikke minst den forskrekkelige skjebne som rammet den amerikanske president og som Ted Sorensen selv aldri kom over. Han døde sist oktober. Han skriver at han til sin siste time aldri hadde en dag uten at han tenke på  JFK. 

Å lese bok er å være stille.  På en reise til de fremmede strøk omgitt av sine nærmeste og enda mer av de fjerneste, ( jeg hater flyplasser! ) og med utfordringer i klima og alt og det meste – da er det en velsignelse å holde den tunge, tykke og lærde bok i hånden, dag etter dag.

Reis gjerne fra minusgrader og snø til Mauritius. Men løp og kjøp THE COUNSELOR av Ted Sorensen først. Da har du garantert en venn på ferden.

Nå bannlyses åpne kontorlandskap! Et tysk forskningsprosjekt har funnet ut at vi blir stressede og får søvnproblemer av å arbeide på flate gulv og i stort fellesskap hvor alle ser alle og hører alt. Og enda værre når man ikke har egen pult engang, men bare tar seg en stasjon med PC’n for den timen eller dagen.

Noen av oss som ikke har vært forskere, men bare vanlig folk i vanlig kontorarbeid har alltid og veldig lenge ment at denslags moderne arbeidsteorier er rene ulykken. Vi hevdet at det å ha sitt eget kontor – til nød kanskje dele det med maksimalt 2 andre på sammearbeidsfelt – var å foretrekke fordi det ga arbeidsro og konsentrasjon. Vår egen stol og arbeidspult med bilde av ektefelle og barn, kanskje en blomst eller en gave-dings gitt av kjærlighet – slikt skapte tilhørighet og orden mot yrkes-utfordringer i det ustoppelige og daglige.

I min tid som kinodame, opplevde jeg å gå fra et storartet og vakkert administrasjonområde i hele 3 etasjer med parkettgulv og gulvpanel i dype trapper og korridorer og enkeltrom for hver og en av de ansatte over til et kontorlandskap i ultramoderne glassbur som skillevegger, uten dører og utestengelse  – bortsett fra direktørens kontor og møterommet som kunne lukkes, men sees. I det stilsikre og klassiske administrasjonmiljøet møttes vi til lunsj i like riktig kantine med vennlige bord, god mat og takt og tone. men ellers var vi å finne på våre kontorer hvor vi banket på døren til hverandre og snakket fag eller ikke snakket fag og hvor vi ble kollegaer på ekte vis.

I tråd med de siste ledelsesteorier bestemte styre og stell at også vår bedrift skulle følge trend og mote å ha stål og glass og åpent lende for her skulle fellesskap og trivsel utvikle maksimalt av arbeidsinnsats og kreativitet. Det ville i tillegg være veldig besparende og veldig lønnsomt med mindre kvadratmeter. Vi skulle alle være sammen om alt og det meste.  Og det ble straks også mye av det meste. Glassskjermene som gikk i skulderhøyde, hindret ikke lyd, nemlig. Telefoner som ringte, samtaler som fant sted ble oppfanget av også av dem det ikke angikk.

Videre ble alt så veldig synbart. Folk flest har sine dager av enten jubel eller fortvilelse, sogar sorg og elendighet selv midt i arbeidstiden.  Da skjedde private katastrofer for åpent kamera. Alle kunne se at en samtale førte til sinne eller sorg f.eks. Alle kunne notere seg arbeidssamtaler som foregikk bak glasset og kunne observere mer eller mindre alvor og dramatikk. Alle besøk til den enkelte ble delt av alle øvrige. Ikke rart at møtevirksomhet ble avtalt ute på kafe eller lunsjrestaurant ( som om det var billigere?)

Det tok da ikke lang tid i dette moderne arbeidsfellesskap før støy og stemmer ble så stressende at man måtte innrede «stille-rom».  Det ble stadig flere av disse gammeldagse enekontor hvor døren kunne lukkes og vegger hindre innsyn. Videre måtte man forske seg frem til lyddempende paneler og gangfelt av tepper som dempet sko og tramp. Uforglemmelig var også gjennomføringen av e-post-forsendelse til kollegaer som satt rett rundt svingen.!  Jeg husker at Bettina i Markedsavdelingen kom inn på mitt kontor (  jeg satt som sjef i denslags luksus, men med åpen dør! ) og spurte hvorfor jeg ikke hadde svart på spørmålet som hun hadde sendt meg på e-post.  Bettina satt 6 meter unna!  Jeg spurte hvorfor hun da ikke der og da kunne spørge meg om det hun hadde sendt meg e-post  om likegodt? Fremskrittet hadde utviklet i åpent fellesskap på kontoret det motsatte – mindre fellesskap, mer enehuleboerskap hvor vi satt foran skjermene våre, med mobilene våre, med tastene våre og vernet oss for stressende, støyende og forvirrende inntrykk rundt oss på alle kanter.

Forskere i Tyskland og Danmark som dypdykker i arbeidsmiljø,  beskriver det åpne kontorlandskap som en ulykke, rett og slett.  Som om ikke vi visste det!  De negative konsekvenser som vanlig lønnsmottagere på vanlig arbeidsplasser innen Handel og Kontor helt fra begynnelsen av ropte ut om, ble ikke hørt. Men når forskningsnytt slår i bordet med sine resultater innrømmer selveste forbundslederen at nok er nok. Trenden eller fenomenet er på vei tilbake, sier han.

Skal man først ha TV – og det må man jo – så må man ha så mange kanaler som mulig. Det er så drivende mye godt på TV, nemlig.

For å kunne skjeldne mellom hummer og kanari, børs og katedral, må man både ha bredt tilbud og man må kunne kodene. Begge deler krever innsats av menneskelige ressurser. Og tid og penger, tålmodighet og medmenneskelighet.

Ved anskaffelse avflatskjerm, installasjon av boks og tastatur og fjernkontroll kommer hjelpen ganske raskt og av seg selv som ledd i handel og service.  Det skulle nå bare mangle for det hele koster mange penger hvis man skal ha ypperste kvalitet og siste utgave.

Men i likhet med digitale media, mobiltelefoni, internett, Ipad og Ipod hvor det  farer  mot oss nye varianter og fabelaktive tilbud ustoppelig, så er det lignende tilstander på TV-fronten.

Innen sportens verden inngåes kontrakter om overføring av engelsk fotballkamper til oss med ujevne mellomrom. TV2 kjøper rettigheter som tilsier at vi arme seere dermed må skaffe oss enda flere TV2-kanaler med nødvendige HD-bokser  i dyre domme. Og enda værre – man kan ikke se svensk og dansk TV uten videre. Canal Digital kan ikke levere naboskapets statskanaler til oss i Oslo. Dette er bare  eksempler på at vi er i maktenes vold.

Nå er ikke vi slikt skapt at vi finner oss i denslags.  Vi tar grep og vil ordne opp for nettopp å kunne glede oss over rikt fjernsynsliv. Derfor ringte vi Get for å kjøpe oss glad overgang til alt og det meste. Vi måtte ha eksperthjelp siden vi er i Den Tredje Alder. Her skulle ledninger puttes inn bak og tastatur behersker foran. Det er store utfordringer for voksne ektefeller, særlig når den ene befinner seg i rullestol og er hjelpetrengende. Å lese bruksanvisninger kommer aldri på tale. De er skrevet både  av og FOR mennesker som i utgangspunktet behersker teknikken. Og i ekteskapelig samvær kan det føre til nesten-brudd og uhyggelig stemning i heimen når den ene sittter og leser, og den andre kryper på gulvet for å treffe riktig hull til rett ledning. Alle slike installasjoner befinner seg alltid nede og i den mørke delen av stuen, forøvrig!

Vi avtalte med Get om tid og sted og boks og kanaltilbud.Dagen før fikk vi kontrakten i brevs form hvor det framkom en betydelig kostnad. Vi vi hadde bestemt oss. Ekspertisen ringte halvtimen før ankomst slik at vi kunne stille til start sammen. Mobilnummeret var skjult slik at vi ikke kunne ringe tilbake for å be om kvarterets utsettelse, så vi hev oss rundt

Karl het den unge ekspert. Han var vennlig og tok grep. Ekteparet satt og avventet og stirret på sort skjerm som sa» Bare vent».  Omsider kom det stort plakatbilde og hilsen om at installasjonen var på plass.  Da måtte Karl gå – hans arbeid var avsluttet.  Ikke før hadde den unge tatt avsted, så kom beskjed fra skjermen at det vil ta opptil 3 timer før ting fungerte! Hjelpe oss – det hadde Karl ikke ymtet om, vi som også ved kanalsøk trengte ung kraft.  Så satt vi der foran faltskjerm i 50mm og glodde. Ikke turde vi koble opp CD-spiller og ikke radio som går over samme super-installasjon. Vi tok for oss avis, drakk enda mer kaffe, men mest satt vi og stirret på en gul stripe som viste oss prosentframgang. I 2 timer hvilte framgangen på 96%.

Vi har nå hundrevis av kanaler hvor vi bare ønsker å benytte oss av halvparten. Hvorfor i all verden  kan vi ikke få velge og kjøpe bare de 50 vi vil ha?  Disse forunderlige familie-pakkene er kombinert for standardgruppe-mennesker i far/mor/barn-fasong. Og like ille – hvorfor har noen redigert tilbudet tilsynelatende hulter til bulter med nyheter kastet hit, sport dit med fjas og tomhet midt imellom? Og nødvendige barnekanaler i bøtter og spann mellom ekkel reality eller urgamle såpeserier? 

Nå har man hørt at jo det er bare å taste seg frem til egen favorittt-liste, man kan kjøpe seg minne-boks og lagre alt slik at man kan selv se hva man vil og når man ønsker.  Ungt folk elsker slike operasjoner. Men vi i Den Tredje Alder må ha hjelp!  Og Karl hos Get har forlatt oss – dessuten viser det seg at Karl ikke er ansatt hos Get, men i et helt annet selskap som Get har hyret inn til marktjeneste i de tusen hjem.

Vi lever nå i Egypt-tider hvor vi sitter fjetret til CNN, BBC, SKY og Al Jazeera. Pluss glimtrende Urix og NRK på plass i godt selskap med TV2.  Når verden er i kok, er vi levende med der vi sitter i norsk trygg avstand, tilsynelatende. Vi betaler gladelig Get for å kunne delta døgnet rundt i slike tider. Og kunnskapskanaler og sportskanaler og britisk DOWNTON  ABBEY og danske BORGEN  er berikende for oss i vårt voksne liv, verd hver krone.

Men når  skjermen går i svart, når teknologien ustoppelig krever hjernekapasitet av ung energi og nyfikenhet, mektige konserner skifter kontrakter – se da er vi  voksne i maktenes vold.  Er det noe rart at vi griper til boken, koser oss i all stillhet eller reiser avsted til varmere land.

I tidlig morgentimer gikk jeg forbi Oslo Nye Teater. Jeg er stor tilhenger av det teateret og ikke minst teaterssjefen selv. Her om dagen fikk jeg på radio en forsmak på musikalen som nå skal oppføres og la da ikke merke til at den på norsk skulle hete THE PRODUCERS !  Mel Brooks verdens-suksess kunne vi glede oss over nok engang for hans Hitler-rock  lød gjennom eteren, og nå skulle alt oppføres i full bredde og for fulle mugger på teateret i Oslo.

Jeg noterte meg dette og hadde begynt å glede meg til begivenheten. Det er mye styr rundt den scenen nok engang. Det dreier seg om økonomi  – tenk det!  Det er Oslo’s eget teater, og kommunen gir visstnok ikke nok støtte og hjelp. Mel Brook vil redde dem, tenkte jeg og så frem til seieren både kunstnerisk og økonomisk.

Som kinodame i årevis kjempet jeg en tapper kamp for å heve respekt for film som kunst og kino som kultur.  Som et ild-sverd i kampen hevet jeg stadig stemme og våpen mot filmimportørenes i deres trang og tendens til IKKE å oversette filmenes Hollywood-tittel på amerikansk til klingende norsk når filmen skulle opp på norske kinoer. Ofte mente de at produsentene » over there» ikke tillot dem å selge mesterverket på vårt nasjonale språk, oftest argumenterte de at de ikke lot seg gjøre for det ikke fantes norske ord og vendinger som var dekkende. Men innerst inne dreiet det seg om penger, selvfølgelig. De sparte kostnader til plakat og trykk og tittel. Og så solgte de filmen så mye lettere og bedre og mer innbringende for alle hadde allerede hørt om produksjonen i månedsvis med stjerner og aktører.

Jeg slo tilbake så hardt jeg kunne – ustoppelig. Filmer på norske kinoer skulle ha norske titler! I den senere tid har da Norge filmpremiere samtidig med USA og Europa forøvrig, så forhåndslanseringen var betydelig svekket. Oversatte bøker hadde alltid en norsk tittel, og litteratur var kultur, dessuten!  Og alltid var det norsk på teateret, skulle man mene.

Idag morges innså jeg at nei – nå er det også slutt. THE PRODUCERS skal stykke hete. Med undertittel DET VÅRES FOR HITLER.  Så hvorfor i all verden kunne de ikke kutte innledningen og kaldt forestillingen bare det, da?  Vi må ikke skli stadig glattere og lettere inn i det anglo-amerikanske språk-området!   Vi skal i smått og gjerne i stort stå imot, bremse opp, nekte å snakke engelsk alle sammen! 

Er det så nøye, da?  Er nå dette noe å hisse seg opp mot?  At et sølle byteater i Oslo selger seg selv og sin verdensberømte musikal med orginaltittel? Antagelig ikke – det har hendt før. MY FAIR LADY – ikke sant? Akk ja – det går nok den veien. Men innimellom gjør det godt å rope ut et siste varsko.

Med oppmuntrende hilsen om suksess – uansett!