Serien til Henriette Steenstrup er nå avsluttet. Den har gått i 5 episoder. Den har blitt sendt på NETFLIX. Den har fått ros og strålende kritikk, den har blir sett og blitt kjær.
Selv har jeg vært av og på, men først den siste episode tok jeg meg tid til å følge den helt. Jeg er imponert og begeistret. Alle blir det. Man kan ikke stå imot.
Ikke bare er skuespillet gjenomført ekte. Ikke minst av Henriette Steenstrup selv I randsonen kan det være noen elevøvelser, men samtlige hovedpersoner gir det beste av seg selv. Særlig de unge – barna til Pørni. Dette er et familiedrama – 3 generasjoner – med relasjoner til nye og tidligere forhold, med hverdagsslit og seire, med latter og gråt. Men først en livsform og ikke minst uttrykksform som helt sikkert er dagens virkelighet. Her dunkes inn grov ord og vonde gjerninger Ingen familieidyll, nei! Min generasjon har nok ikke sett eller hørt maken.
Men størst av alt er kjærligheten.
Det som løfter PØRNI ut over det hjemlige og familiære, er ikke minst tidsbildet. Vi ser en hverdagsvirkelighet 2023 -25 i yrket som i barnevernet, som skole og som tidsklemme, som boforhold – alt rykende aktuelt i vår tid. Alt er kvalitet og ekte. PØRNI er derfor en kulturbegivenhet.
Men hvorfor blir ikke slike TV-dramaer anerkjent som det? PØRNI blir vist på Netflix. På strømmetjeneste . I Norge ville det muligens blitt mer status om den hadde blitt et NRK produkt. Nå har serien på et vis gått under radaren. Som god underholdning , rett og slett, i et enormt tilbud. PØRNI er mer drama enn kos og morro. PØRNI er seriøs.
Henriette Steenstrup er et fenomen. Hun er formidabel – som skuespiller, som regissør og kunstnerisk ansvarlig bak og foran kamera for denne storproduksjon. Hun har sikkert notert seg den suksess som hun og teamet har oppnådd.
Mitt poeng er at PØRNI fortjener en plass i det norske klassiske kultur og kunst-begrepet hvor utøvere gir noe stort og større enn seg selv – og er mer enn blott til lyst.