Kategori: Transport

Noen bilister trives i tunnel – andre ikke.  Siden det er Wenche Foss sin begravelses-dag vil jeg nevne at Wenche i sine voksne år etterhvert fikk lettere klaustrofobi ved å måtte kjøre sin snerte, lille bil i mørke tunneler. Særlig den ved Tusenfryd som var og er både  lang og skitten. Wenche skulle besøke sin Stang-familie i Halden og grudde seg for den delen av etappen sydover. Og siden hun visste at vi hadde et feriested i de dype skoger mot svenskegrensen, ba hun meg om råd hvordan hun kunne unngå å kjøre inn i fjellet. Jeg fikk anbefalt henne å ta indre vei om Askim og Rakkestad, gjennom vakre bygder  og skog og i åpent lende uten tunnel!  Hun dro avsted lettere og gladere og tryggere bak rattet.

Godt for Wenche at hun slapp å kjøre bilen sin nedover mot Sandefjord etter at alle de nye tunnelene er bygget. Hun var i mange og yngre år trofast gjest på Park Hotel – akkurat som Arne Hestenes forøvrig – hvor jeg har en misstanke om at regningene fra begge de fasjonable gjestene ble sendt til Anders Jahre!  Han fikk til gjengjeld stor underholdning og strålende reklame tilbake.

Jeg tok av sist helg nettopp  mot hvalfangst-byen og det berømte hotel for å feire nær familie. Jeg kjørte bil og måtte nok engang dure igjennom samtlige fjellpassasjer. De er egentlig ganske brede og luftige, men de er mange og tett trafikkert.

 Men kan noen forklare meg hvorfor radio-sambandet er så underlig konstruert og dekket i norske veitunneler? Hvorfor har noen god dekning av NRKNRK  P2 og andre slett ikke? Hvorfor kan ikke samtlige dekke sentrale NRK-kanaler?

For er det bare jeg som har opplevd at det er en lov som sier at når man kjører bil og hører på godt radioprogram – helst da NRK P2 -med Dagsnytt 18 eller Ukeslutt eller Søndagsavisen, så er det ALLTID slik at den delen av sendingen man har spesiell interesse av, den delen komme AKKURAT når man farer inn i tunnelen og dermed blir innslaget borte?

Vi er omgitt av digitalisering og tasting, overvåking og skjermer og signaler på alle hold – hvorfor i all verden er det klin umulig å få radiosambandet i biltrafikken i norske tunneler til å fungere enkelt og greit for lyttere på statssendte kanaler? Langt mot havet og i norsk fjellterreng med dype fjorder og stupbratte fjellsider – der kan man forstå at signaleffekten kan komme i knudrete former. Men i Vestfold hvor det går rake veien i nogenlunde flatt lende i hvertfall på riksveien – da måtte det da være mulig å få høre NRK -kanalene sammenhengende og valgfritt?

Jeg bare spør!

Jeg liker å kjøre bil. Fra jeg var liten av drømte jeg om å sitte bak rattet og kunne ikke vente til moden alder, så jeg snik-kjørte allerede som 12-åring på bestefars område på Munkholmen på Kornsjø.  Jeg fikk sertifikat på 18-årsdagen og debuterte som sjåfør med å kjøre blomster fra min mors blomsterhandel i Sarpsborg.

Familiens bilbruk har vært nøktern, men nødvendig. Til feriestedet i de dype skoger var det godt med en stasjonsvogn med plass til kjernefamilie og barnas medbrakte venner siden stedet vårt lå i den absolutte ensomhet. Katter og juletrær og vedhogst, stige og takstein, malerbokser og diverse nødvendighetsartikler pluss mat og drikke for ukeslutt eller ferieopphold – bor man i villmark så bør bilen være stor og romslig.

Ettersom livet har påført ektemannen rullestol-liv, må bilbruk tilpasses  trilletilværelse med rampe bak og plass til all verdens » fabrikk-hemmeligheter» . En 7-seter er nødvendig, men ganske så slitsom å benytte seg av når man skal til handle toalett-papir og noen vinflasker  rundt hjørnet i storbyen.

Derfor fikk hustruen i gave  en liten Smart-bil til eget bruk og til hverdags. Den er en munter opplevelse av trygg trafikk, bare at den slutter rett bak nakken. Den minner forøvrig sterkt om å kjøre tivoli-bil, og man blir 40 år yngre til sinns  ved å starte opp. Den er i tillegg politiske korrekt fordi den forbruker bare ørlite brennstoff og forurenser enda mindre.

Men ingen har regnet på og i klartekst fortalt at å kjøre en Smart-bil forutsetter at man bør ha en ekstra bil i tillegg!

For stakkar den som liten er hvis man i en småbil skal forflytte seg utenfor bygrensen og nærmiljø til motorveier og dra avsted på fylkesveier til Sørland eller Østland, nordover eller i vesterled.

Man blir nemlig blåst til siden. I beste fall. Eller blåst i diket. Jeg har 4 års erfaring i å ligge med min Smartbil til Tønsberg eller til Fredrikstad – ja, uansett utenfor bysonen mot Gardemoen eller  mot Ytre Enebakk. Det er livsfarlig. Ikke fordi veiene ikke er trygge, ikke fordi bilen ikke er solid nok, ikke fordi regn og vind gjør det vanskelig. Nei, fordi det på veiene er en uendelig og sammenhengende trailer-trafikk nærmest som rullerende industri-områder som bare gjør Smart-bilen til en mygg hvor man blåses av vind-trykk både bakfra og fra siden.

Tung-trafikken av disse mastodont-farkostene vokser i velde og i antall. Her en kveld kom jeg kjørende mot Oslo etter foredrag i Sarpsborg med min nye Fiat 500- liten og ny, lekker og solid.  Jeg lå i underkant av 100km. i timen og merket plutselig at en monster-trailer lå og blinket og blinket meg i bakspeilet. Den var uendelig stor og truende og forlangte med sine varselblink også fra lanterner på taket at jeg skulle enten øke hastigheten eller forsvinne ut av veisystemet. Trailer-sjåføren kunne rakt tatt ut i venstre fil, men hadde tydeligvis stress-problemer med tilværelsen og med meg med å bruke sin makt og velde ned på en liten hvit Fiat foran seg. Ved  bomstasjonen  etter Moss for han forbi og ble borte, gudskjetakk.

Vi små-bil-eiere kan vitne om i rekke og rad hvor macho-preget trafikkmønsterer er. Ikke bare er trailer-trafikken gigantisk i tyngde og mengde og storhet, men den utgjør en livsfarlig «jeg-er-størst-og-stor»-holdning til oss små på bakken og på veien. Jeg har erfart hvordan ellers  enhver større personbil også bare MÅ kjøre forbi en liten Smart eller Fiat som holder seg i 100km. Det går på verdigheten eller mandommen eller muskelstyrke løs bare å ligge pent på motorveien bak en liten farkost i vanlig tillatte hastighet. Og vi bak små-bil-rattet kjenner oss som en trusssel i trafikkbildet ved i all beskjedenhet å våge oss på veien.

Jeg leser motor-sider i aviser og nytt om bil i magasiner. Jeg ønsker å holde meg ung og interessert på feltet. Men denne macho-rasismen i bilbruk på veien og i trafikken er det altfor lite debatt om.  I båt-kulturen med en økende flåte av luksusbåter og dundrende fart og spenning på bølgen den blå – ser der kommer ofte fare-signaler om manglende hensyn og økende fare, støy og spetakkel. 

Mangel på og dannelse i fellesrommet er primitivisme – vondt å nevne i et land hvor vi lever i overflod på det meste.