Ingeborg Moræus Hanssen

Vår kongefamilie er elsket og respektert. Store ord, men det er et faktum. Den lever tett på oss. Vi identifiserer oss med dem. Kongen selv sliter med gangbesvær , og er enda mer menneskelig. Dronningen er kvikk på fot og trofast tilstede. Men kongeparet har tydelig alderen da, som tilsier begrensning i offentlige tilstedeværelse, skjønt imponerende nok sterkt og trofast blant oss hver gang de trer frem og kaster glansen sin» .

Kronprinsparet gir av seg selv i store og mindre rom, rundt omkring i Norges land også utenlands og smitter alle med sin varme energi og sitt våkne vitebegjær om sted og folk. Og virker avslappet og er som vanlig folk, som det jo heter.

Men så er det skrint. Tapre trofaste Prinsesse Astrid fru Ferner holder fortsatt ryggen rak og blikket klart selv om krykker og rullestol må benyttes der hun deltar med sitt i teamet. Arveprinsesse Ingrid har fått konsentrerer seg om studier. Hun er en sjeldenhet – hun skal sannelig få skinne nok når hun skal bli kronprinsesse og så dronning. Inntill videre er hun vernet. Det er bra. Martha Louise er og ikke er prinsesse. Med sin sjaman er hun veldig tilbaketrukket i kongelig sammenheng.Ikke ellers.

Så det er det. – Men nei – vi har en Prins! En ekte prins. Sverre Magnus som sist søndag fylte 18 år. Rank og ren og ven .

I den forbindelse – han ble myndig, som vi vet – ble det arrangert en Slotts-lunsj for å hylle og hilse. Det offisielle Norge ble invitert. Av Storting og regjering ,kirke, forsvar og rettsvesen. Prinsen var prins hele fredagen. Han er jo nr. 3 i arverekken. Skulle bare mangle.

Men hans far Kronprinsen understreket nok engang i anledning sønnens merkedag at det var og er bestemt at Prins Sverre Magnus ikke skal delta så mye som kongelig Det er viktig og uttalt og altså avgjort allerede fra starten av – – han skal nå først og fremst finne seg selv, sitt yrke, sin fremtid.Han er ikke påtenkt som utøver av kongemakt. Bare innimellom.

Er ikke det litt rart , da ? Vår kjære kongefamilie er ikke mange , det er litt skrantent. Prinsen er kanskje nødvendig i teamet.( Om man kan slå innpå.) .

De fleste kongehus i Europa har begynt å begrense seg selv. Ikke minst av økonomiske grunner. Det er dyrt å ha et monarki. I våre moderne tider er det ikke lett og enkelt å forsvare pomp og prakt på skatteborgernes vegne. Riktignok er det kongelig arv i eiendom og juveler, så alt betales ikke av folket. Men det er selvsagt rikdom og privilegier og et liv bandt eliten i enhver sammenheng som utfordrer vanlig folk. Så dermed skal det spares . Mange prinser må gå ut av rekken.

Alvorlig og tungt ligger argumentet om at en prins ikke egentlig får velge selv hva slags liv han skal føre. Han er født kongelig. Det strider mot demokrati og frihet for det enkelte menneske . Det er republikanernes sterkeste argument for å avskaffe statsformen.

Nå vil ikke nordmenn ha republikk. Mange riktignok i teorien, men aldri på ramme alvor. Ikke minst er det store flertall begeistret for kongefamilien fordi de gir de unge i arverekken stor frihet til å leve folkelig i ekteskap og tilnærmet velge sin livsform. Innimllom strammes det til – man kan ikke som prinsesse drive butikk på å være prinsesse. Der går det en strek. På et vis.

Så er det noe med plikten. Å være kongelig handler om plikt. Fremfor alt. I vår tid dreier alt seg om individuell frihet, å realisere seg selv , å ha frie valg på alle hyller, også den øverste .vi vil leve ut våre evner og anlegg. Yrke, land og tilhørighet, sosial og sivil status , kjønn, tro og tvil og døden med . .Det er så mange veivalg og uhorvelige muligheter.

Kanskje gir det frihet og mål og mening hvis vi er forpliktet, at vi må videreføre og videreforvalte en arv? Gården som slekten har hatt i eie, bedriften, butikken, fiskebåten – eller et monarki?

Mange synes så synd på de kongelige. Selv vil jeg hevde de har den mest interessante oppgave i livet – å vie all sin kraft til et helt land og et helt folk? Treffe alle de mest interessante mennesker på alle plan, bli heiet fram av millioner av tilhengere der vi andre kanskje har 100 . Men først og fremst leve et liv med en oppgave, en mening, et mål – der vi andre bare roter rundt .

Prins Sverre Mangnus må velge. Selv skulle jeg ønske han vil være prins, en del av teamet, støtte far og mor og søster og fremfor alt velge å represente en tradisjon og en statsform som Norge og nordmenn sterkt foretrekker.

Bare å ønske lykke til. Må det gå deg godt.

Det sies at eldre mennesker fremfor alt ønsker seg to goder 1) Den gode søvn og 2) den gode latter.

Man kan skrive og mene mangt om søvn. Her snakker vi om den lange, dype og sammenhengende søvn. Gjerne med gode drømmer – hjernen skal og må få leke fritt Men akk og ve – kroppen krever sitt også om natten. Det blir nødvendige besøk på rommet med hjerte på døren. Da gjelder det ikke å ha på lys , så man kan utføre nødvendig ærend mest i søvne. Nok om det.

Når lo man sist? Her snakker vi ikke om det lune smil, den humrende latter, den glade replikk. Vi snakker om magelatteren – den som kommer sterkt og dypt nedenfra, den hvor man kan velte seg over og ikke kan stoppe – så tårene triller. Gjerne krampelatter!

Når skjedde det sist?

Vi snakket rundt kafebordet om frivilighet. En av oss skulle til et pleiehjem for å være til hygge og oppbygging for beboerne. Andre skulle med koret for å synge for dem.

Selv har man årelang erfaring fra ektefelle som bodde på et usedvanlig godt eldrehjem – small is beautiful – hvor fellesskap mellom beboerne var viktig i storstuen og da også innimellom med gjester som skulle underholde .

Min mann var ikke glad i det. Ha trakk seg tilbake til lesning eller god musikk ( les Mozart) Slike besøk var nemlig for sentimentale, for gemenslige, for koselige – men bevares, velmenende nok.

Tilbake til kaffe-praten – vi kom til å nevne Sykehusklovnene, profesjonelle scenekunstnere som har spesialisert seg på å møte barn og unge på sykehus for å skape gode opplevelser. Ikke minst med latter!

Da slo det oss – hvorfor besøkes ikke eldre på institusjoner , på samlingssteder for seniorer , på sykehus og pleiehjem eldre boliger av klovner ? Av komikere, gjøglere og moromenn?

Man har ikke forsket på saken, man har bare sin egen erfaring fra levet liv med observasjoner og referater fra godt voksne . Siden man også har vært foredragsholder om tema kino, kultur og alderdom – har man sett inn i sesongopplegget for samværsarrangement i små og store forsamlinger .

Det er ramme alvor som tilbys. Meg selv inkludert, men faktum er at jeg alltid har lagt vekt på munter og litt rampete profil på budskapet. ( Det ble sagt takk for besøket)

I skrivende stund har nyheten kommet om at Yngvar Nume har godt bort. Han fikk oss til å skogg-le. Han var en klovn – også. Nekrologer og sørgende understreker hvor velsignet hans liv var med den oppgaven – å få oss til å le. Han skapte et varmt fellesrom mellom scene og sal med latter. Fred med Yngvar Nume.

Vi ler altfor lite. Gjennom mange år har jeg selv en nødhavn å søke til når jeg trenger latter og få et muntert sinn. VICTOR BORGE Hans velkledde komikk og stringente humor passert på profesjonell musikalitet – det er genial ellevill humor. For meg. For et voksent menneske med basis i klassisk musikk. Det å brekke løs på disiplinerte regler , drive rampestreker , gi snubletråder i det ramme alvor – det er urkomisk. Som i militær- komedier, forøvrig. ( Goldi Hawn i «Menig Benjamin» )

Samfunnet og makten trenger klovnen. Narren. Ved hoffet hadde kongen sin narr. Han som kunne få si sannheten . Klovnen var en ventilasjon. ( som om det liksom hjalp. )

Som kinodame gikk jeg alltid inn i kinosalen der bak for å kjenne på stemningen i salen, om filmen satt, føle vibrasjoner hos publikum på seteradene – spesielt på Colosseum i noen sluser vi hadde tidligere. Latter er smittsomt . Nå det første støtet kom, gikk det umiddelbart bølger under kuppelen. Faktisk også ved det gode gys eller det første redselssukk. For en lykke midt i arbeidstiden !

Men det var i det store rom. Der er det scener og rom for denslags innimellom. I filmens verden nå en sjeldenhet.

Men vi har alle vårt eget lille rom , det private. –

Gi oss idag vår daglige -latter. ( Victor Borge. )

Det har vært helg – også på NRK tv. Da blir det sport. Vintersport ikke minst. I timesvis.

Som stor tilhenger av all sport , burde man juble og takke. I en fæl verden, er det en lise og trøst å kunne la seg forføre og flykte og underholde av idrett på skjermen. Men det kan faktisk bli i meste laget.

Nå er det vinteridrett i vinterNorge – fra fjerne og nære vidder, fjellsider og skog. Greit nok.I månedsvis og timesvis.

Men Dagsrevyen er selvsagt på plass. . Skulle bare mangle. Lørdag og søndag er det som et utvidet Norge Rundt. Ingen politisk analyse eller kommentar. Ingen jounalistisk dynamikk. Gode reportasjer, men altså fravær av plassering i samfunnsdebatten. Helgekos selv med innslag av sorg og vondskap. Mye hjemme-hos og sosial omsorg. Det er bra.

Men hva fylles så Dagsrevyen med? Jo sporten! Minutt for minutt. Og merk ! – der får også sports-kommentatorene komme. Så der hagler det av frisk kritikk og analyse. Faglig fundert og fritt frem.

Det er fælt å si det – men hvorfor kan ikke KULTUR få like stor omtale og anbefaling og kommentar på vår rikskanal ? Ved ukeslutt er det utstillinger og premiere i hele kongedømmet. Norge har et uendelig rikt tilbud av kunst og kultur. På store og små scener, på kino, i litteraturhus, i konsertsalene, i museer og i gallerier . Det skjer masse også ellers i uken, men den røde løper blir oftest rullet ut mot helgen. Da er det nytt og stor stas.

Så hvis Dagsrevyen på død og liv skal være politisk fredet etter Dagsnytt 18 fredag – da kunne det være plass og rom for kulturbegivenheter . Fra det ganske land, Ikke bare som reportasjestoff ,men som samtidsfenomen med faglig kompetanse fra eksperter og journalister.

Like bankers som sportsnyheter, burde kulturnyheter fra kunstens verden såvel i eget land, rikt nok, men også fra Norden og verden der ute – ha sitt faste innslag . Hver dag helst, men i hvert fall lørdag og søndag.

Fortsatt er vi hundre tusener som følger NRK og lineært tv. Nå legger jo også NRK vekt på vårt frie valg på Podcast og muligheter til å hente opp og frem program når det måtte passe en og enhver av oss. Ungdom sitter visstnok ikke lengre og følger verken Dagsrevyen eler Dagsnytt 18 .

Men så lenge NRK er vår statskanal, må det være oss tillatt å kritisere profil og innhold, målgrupper, språkform, og som her og nå etterlyse kulturarv og tradisjon, som eksperimentell jubel og rariteter.

– bare så det er nevnt.

Det skjedde litt pø-om-pø. Man noterte som mer og mer nødvendig å se fjernsyn med undertekster. Ikke at man trengte høyere lyd for å få med seg det som ble sagt, men visdomsordene (?) ble borte, det ble mindre stringent og presist og mer ullent. Kanskje var innholdet i utgangspunktet uklart, men man hadde en snikende følelse av at det var en selv som trengte hørselshjelp.

Så ble det da også innkalt til øre, nese hals . Likegodt. På venteværelse satt det bare like gamle folk som meg. Oppmuntrende nok.- alder kan man kalle det. Ikke sykdom. Så kom man inn til spesialisten. Han snakket høyt – veldig høyt.Da ble man plutselig helt frisk. Helt til man kom inn i et lite cellerom med polstrede vegger og en dubbeditt i hånden og ditto på ørene. Man skulle trykke når man hørte noe. Det gjorde man – delvis.

Resultatet var egentlig oppmuntrende, men dog – behov for høreapparat. Basta.

Nå er det på plass. Bak øret. Problemet er at der sitter også brillene. Øynene hadde også blitt eldre siden sist. Det avstedkom nye briller. Til tusener av kroner- snobbete som man er også i alderdommen.

Uansett hvor flotte hjelpemidler og jo bedre hørsel – det viser seg jo at folk snakker like ullent og uklart og lavt . Sånn oss i mellom i hverdagen og i virkeligheten – der er det selvsagt slurv og slendrian, Men det er jo som det er.

På teater og scener såvel små som store, opplever man at skuespillere ikke lengre har den «teater-røsten» som i tidligere tider nærmet seg det parodiske. Man må legge god-øret til og håpe at kropp-språket hjelper. Akustikk orker man ikke å ta opp som tema denne gang. De gamle grekere bygde amfi og tribuner og scener hvor ingen trengte mikrofoner, selvsagt. Idag går skuespillere rundt med små vorter ved kinnet ( mikrofoner) – det er nødvendig for at stemmene skal høres der bak og høyt oppe.

Mitt anliggende er fremfor alt NRK både Tv og radio. . I tidligere tider måtte man stå opp til en diksjon-test.

Nå vet de ikke hva ordet betyr – virker det som. I tillegg har Norge som statskanal innført fri flyt av dialekter . Også i riksnyhetene. Rikt og riktig hvis man kunne fremføre budskap med klar røst og stringent uttale.

Her en dag var Thorvald Steen gjest i bokprogrammet på NRK P2 .Han har den vakreste stemme man kan ønske seg. Forfatteren har forøvrig selv lest inn alle sine bøker som lydbok Velsignet være. Thorvald Steen er klok både i form og innhold.

Han ble etterfulgt av en nyhetsoppleser. Hun kom fra en så sjelden del av landet . Med ditto dialekt. Men det var en vrien jobb å forstå verdens elendighet ( som om det ikke var ille nok ) – men hun løftet verken ordene eller uttalen pluss en usedvanlig spiss stemmevariant.

Det var Thorvald Steens skyld – Hun var ikke til å tåle.

God helg til alle. Kanskje hører vi for mye – rett og slett.

Vårt sameie står av 12 boliger i 6 etasjer. Vi har heis. Men når man bor i 1.etasje med 3 innganger – kjøkken, balkong og hoveddør – da trenger man ikke heis. Bortsett fra en gang i året opp til naboen i 4.etasje som avholder årsmøtet. Selvsagt er det trappehus med rekkverk . Men en gammel dame med rullator eller krykker kan jo ikke bestige 4 trappe-etsajer.

Denne årlige heise-tur kan man da under behandling av regnskap og budsjett, gjøre mye ut av hva gjelder kommentar til utgifter til vedlikehold f.eks. Det samme gjelder trappevask . Det er fellesutgifter som altså enkefruen i første etasje må selvsagt være med på seg – selv hun aldri tar et eneste trappetrinn.

Men nå tettet det seg til. Heisen vår er sliten og må oppjusteres. Det koster penger! Masse penger. For ikke å snakke om – heisen bør kanskje utvides og forlenges ned i kjelleren. Enkefruen trenger ikke heis ned i boden heller.

Nå nærmer vi oss tema JUSS. Må man i fellesskapet betale for en heis man aldri trenger? Sameie har en fordelingsbrøk på utgifter på boligflate som blir mindre for mindre bolig. Skulle nå bare mangle.

Men heisutgifter – nei det står det ikke noe om i vedtekter og kontrakter.

Dette blir advokatmat. Kanskje .

Har lest om borgere som bedriver sivil ulydighet . Som lenker seg til hverandre og hindrer fremgang og hell eller hva det nå kan dreie seg om.

Vi som bor på Gimlehøyden i all fornemmet med ministre og ambassadører rundt svingen – vi bedriver nok ikke sivil ulydighet. Vi er pene i tøyet . Vi har jo penger og gullbarrer under sengen. De i naboskapet som kan kjenne påtrengende støy og leven fra evig opp-pussing hos nye naboer – eventuelt til ny heis – – de kan jo reise til hytte på fjellet eller ved sjøen, kanskje i Syden -. Der kan man jo fortsette jobben med hjemmekontor. – for sikkerhets skyld.

Antagelig må man kjøre saken helt til Folkedomsstolen i Strasbourg . For man synes det er SÅ URETTFERDIG å måtte betale for en heis man ikke trenger. I fellesskapets navn. Pokker så dumt.

Nå gjelder det 1) ha et lyst sinn og 2) trøste seg med at slike saker tar tid. De må utredes, må vite. Laaang tid. Og som veldig gammel kan man kanskje slippe unna hele greia. Av naturlige årsaker.

Så har det hendt. Mandag da det lavet ned og Enkefruen kjente på plunder og heft når man skulle bevege seg ut med rullator på glatta for å bli korona-avaksinert langt avsted – da kom det en invitasjon!

Man har levet et langt liv og aldri har man blitt invitert til Trysil, må vite. Nå i en alder av 85 år ønsket de på Trysil Folkebibliotek at man skulle komme å holde foredrag. På blanke formiddagen gudskjetakk, men 21. november – svarte vinter og sikkert snø.

Tenke seg til – for en triumf! På sine gamle dager.

Ganske så snart ringte man opp og ble satt over til vedkommende bibiotekar. I ren jubel fikk jeg der og da sagt at dette hadde gledet meg enormt, men – alvorlig talt – man var jo blitt altfor gammel til denslags . Ikke at meninger og engasjement hadde skrumpet, men å forflytte seg i november med bil – el-bil- i 4 vinter- timer mot Trysil og hjem -var jo Over Evne både 1 og 2. Bibliotekaren skjønte umiddelbart poenget. Lavmælt hevdet hun at de der nord nok hadde tenkt sitt. Men så ilte hun til med 1 ) de insisterte på at det var meg de ville ha og 2) at det var lov å spørre.

Om det var. Vi ble bestevenner der og da. For maken til triumf! For det første at det var mennesker på Trysil idag som visste hvem jeg var i min tilbaketrukkethet på Gimlehøyden og at de ville nettopp høre mine synspunkter om sosiale medier og denslags moderniteter.

Damen ble lettet og glad hun også over min overstrømmende glede. Vel satt hun tilbake med et problem og antydet noe om jeg visste om en erstatter. Hadde selvsagt ikke peiling. I tidligere tider kunne Astrid Nøkleby Heiberg og jeg være hverandres varianter om tema om eldresak i ulike variasjoner. . Men Astrid er død – alle fra den gang da er jo det. Ungt folk derimot stod jo i kø – dem om det.

Bibliotekaren slo frampå om å at jeg kunne komme på storskjerm på link! Aldri i verden – da måtte det være med ansiktspleie og lysmestere og lyseksperter.

Da ville det nok bli billigere å tilby meg sort bil med sjåfør – til å fra – 4 timer opp og 4 timer hjem. På dagen.

Slik avsluttet vi muntret en livgivende samtale. Trysil Folkebibliotek skal ha takk for påfyll av livskraft. Det trengs når nå kulda setter inn.

Jeg elsker bibliotek. .

Gjennom et langt liv i offentligheten, som folkevalgt, som kinodirektør, som skribent og nå som samfunnsdebattant , blogger og podder (!) har jeg alltid lagt meg til den vane ( og sikkerhetsventil) å lese og lytte til dem jeg er dypt uenig med.

Ikke minst i politikk. Ikke minst i Arbeiderbevegelsen. Jeg leser bøker, leser aviser og sosiale media. Fra den kanten, fra de menneskene. Tidligere var man mer tilstede der det skjedde, i åpne møter, i debatt- fora, på valgmøter ol for aktivt å lytte og observere. . Nå er man hindret i denslags, mindre mobil og mer tilbaketrukket , men desto mer media- forbruker.

Viktig for meg er å prøve mine egne holdninger og meninger opp mot det som hevdes, skrives og menes av dem som jeg er rykende uenige med. Det er for å prøve mitt eget syn, mitt eget ståsted – for om det holder og bærer. Gjør det ikke det, ja så har jeg tatt feil.

Nå gjelder det å lese og lytte til personer man har respekt for. Som er tenksomme, erfarne, gjerne begavede , men som har enn ekthet og er sannferdige og ikke bare har meninger i hytt og vær. Jeg kan til og med like arroganse hvis det bare er intelligent.

Har man erfaring fra Universitet og Studentersamfunnet fra 1957 og blitt ektefelle med Minerva-kretsen , man som kristen protestant også har nære venner som var katolikker – ja så har man nok blitt preget av respekt for andres argumenter og også en interesse for nettopp annerledes standpunkt og verdisyn. Man kan nevne i fleng sentrale AP-politikere som Trond Giske, Gro Balas, Thorbjørn Jagland , Støre og Anne Holt. Gidske Anderson fra den gang da. Gro Harlem , Helge Siversten -himmel – man kan jo ikke nevne dem alle. Norske biskoper og samtidig katolske patere.

Noe man også erfarte var viktig forskjell på politikk og embetsverk. Som medlem av Oslo Bystyre fra 1971 til 1979 ble man med på å avskaffe Formannskap og innføre byregjering. Fremskrittet måtte frem.

Politikere kommer , politikere går. Men embetsverket består. Poenget er at byråkratene ikke bedriver politikk og at politikere ikke leker fagekspertisen i departementene.

Kom til å tenke på dette idag da Thorbjørn Jagland presenterte sin siste bok om sitt liv og virke i hjemlige og ikke minst europeiske politikk, som formann i Nobelkomiteen osv. Han beskriver ikke minst hvor gigantisk byråkratiet, kommunikasjonseksperter og konsulenter i de POLITISKE partier, de folkevalgte selv har blitt. Dette blandet opp mot kameraderi og inhabilitet – det har utviklet seg til en egen tungindustri – laaaangt fra folk på bakken og gateplanet , i hverdagen.

Jagland har helt rett. Dette er ødeleggende og farlig for vårt demokrati.

I morgen begaves en hedersmann i mitt egnet parti Høyre Fridtjov Clemet. Han var fra dengang da og generalsekretær for partiet i 12 år med sterk vekst og Willochregjering .Den gamle ridder av ren-holdig lojalitet og integritet , med kunnskap og visjoner , med få utvalgte medarbeidere – ikke innleide konsulenter og rådgivere fra fjerntliggende byråer – står han for en samfunnspolitisk kultur både Jagland og mange av oss etterlyser og savner. ( Der Jagland jobbet for Europa, jobbet Clemet for Norden.)

Typisk – foran meg ligger to råferske bøker – den ene av Torbjørn Røe Isaksen ( les konservativ) – den andre biografien om Gidske Anderson ( les sosialdemokrat).

Jaglands bok – kanskje. ( Det kan bli for meget.) Følg med.

.

Her snakker vi om kanaler og skjermer og nettsider og informasjon. Og aviser side på side.

Det blir for mye for meg. Dagen starter med å hente aviser på trammen mens NRK Nyheter TV allerede er på. Tilbake i sengen med kaffe og helsekost, piller og tran – så er avisen oppslått samtidig med Ugo Fermariello snakker til meg fra skjermen. Man multitasker med hodet og hjernen. Ved min side ligger mobilen klar tilfelle beskjed og hilsen. De kommer mens man altså følger med på verdens undergang og annet nytt både på fanget og der borte på skjermen. Man må jo få siste nytt ! Pluss været – for å være forberedt på sykkel eller bil , ull eller regn.

Ikke tar vi inn fuglesang eller vind i syrinen utenfor vinduet. Ikke lytter man til mennesketrinn forbi . Ikke ser man lyset komme. Man registrerer såvidt bil-lys og søplebiler . Men det er ikke slik at man bare holder kaffekoppen og nyter eller tar inn lys og dag . Og lar verden vente.

Nei. Man ser på skjerm og leser. Samtidig.

Hvor mye leser man egentlig fra avisen ? Og hvor mye lytter man konsentrert til inviterte politikere eller fagfolk om tingenes tilstand?

Mens man følger nyhetene på tv-skjermen hvor viktige ansikter og stemmer gir oss viktige kommentarer, da viser også nyhetsstudio i tekst nyheter under skjermen . Samtidig. Så vi skal både lese skrift og høre tale.

Papiravisen inviterer fortsatt til lesning av en sak av gangen. Særlig de gode helgeavisene som Dag og Tid og Morgenbladet. De holder uken ut. På min dørmatte ligger aldri løssalgsaviser -som jo har spesialutgave av seg selv ved ukeslutt. Disse avisene er flagrende informasjon med forsider mest om siste helsetips og ellers gjennomgående bildestoff dekkende hele siden. Så vi slipper å lese, bare glo.

Selvsagt har man nettaviser. Mange nettaviser. Norske og danske og svenske og lengre bortefra. Det er vel nettavisene som er i ferd med å svekke vår evne til både å lese og huske og konsentrere oss. Vi raser nedover, vi noterer at dette skal vi se nærmere på , noe vi like fullt bare glemmer. Dessuten forlanger nettavisene at skal vi lese vel begrunnede oppslag, så må vi ha abonnement. De lurer oss, vi har ikke flere abonnement.

Folk i alle aldre er lenket til mobilen. Eller omvendt. Mobilen er en velsignelse samtidig som den er et narkotikum . Vi er bekymret for mobilbruk i skolen, ja sannelig også i barnehagen. Her sitter en 85-åring og er avhengig. Ikke bare fordi man må ha siste nytt time for time, ikke bare fordi man skal dele og delta i et travelt familieliv med sine nærmeste, ikke bare fordi man kan taste hjelp hvis og når noe skjer, men kanskje mest at mobilen er som en vennekrets, som sosialt fellesskap i en fase i livet hvor aleneliv og ensomhet ikke er trivsel-trygt. Man kan mange knep, tar frem boken, tenner lys , nyter heimen. Men mobilen er ved din side , den er blitt en redningsbøye. Bare å si det som det er.

Like meget som man trener kroppen, må man trene hodet. Man må legge en plan. Som med det meste. Man må fjerne fristelser – innimellom- ikke se Tv, ikke ha I-paden , ikke mobilen. Man må trene seg til boken, lese en avis fra perm til perm, radio er undervurdert, lytt til radio også når man ikke kjører bil. I hjemmet er der hyller med klassisk musikk som – i likhet med bindsterke Aschehoughs leksika o.l – bare er til pynt og kulturstaffasje – legg på Andsnes og Beethoven. For fullt.

I skrivende stund står verden i brann. Det er krig i Midt-Østen. Også .

Kan vi bare slå av? Rømme inn i kosen. Vi får vite alt for meget og trenger konsentrasjon og kloke ord og lange tanker. Holde oss til kunnskap og fakta. Kjenne på fellesskap om aldri så skremmende.

Vi har vel plikt til å delta, her man sitter i sin trygge stue.

Foran skjermen.

Det har vært et jubileum i mitt liv. . Visste ikke at 85 år markeres som jubileum. Selv hadde jeg hatt stor 80 årsfeiring og tenkte at det var det – i påvente av 90års bursdag. Men et hint om at jeg ville fremstå med bilde i avisen under Avdeling RUNDE ÅR, . så skjønte jeg det ville bli alvor.

Som måtte følges opp – selvsagt – tilfelle noen kom innom. Man fikk invitere til kake og «brus» , stående, gående, sittende de venner man fortsatt har i live pluss familie i tre generasjoner gudskjetakk. Det ble STORT. Alt godt kommer til meg – meg gives så meget.

Slike markeringer fører med seg at man så ser seg selv bakspeilet . Stanser opp . Å fylle 85 er noe annet enn å fylle 84 eller 86. Jeg hadde forøvrig aldri trodd jeg skulle bli SÅ gammel. Man ble ikke det da jeg vokste opp. 85 år er fryktelige gammelt. Og for et laaaangt liv man har levd!

3 konger – en hel verdenskrig – Hambro og Gerhardsen – Sæverud – m.m.m. Det sniker seg på nostalgi og melankoli -De mange ordentlige vennene, de som kom først – er jo døde. Veldig mye tungsinn før jubel og takk trengte seg på.

Selvsagt er det mer sundt og oppbyggelig å se fremover ! Legg en plan. ! Nok en gang.

For da man fylte 50 år , kom det plutselig sigende en slags » depresjon» : – nå er man der hvor alt er gjort. Ferdig-levd, liksom. Det var det. Men så – jeg la en klar plan den gang Jeg ville bli 90 år! Da hadde jeg 40 år igjen – et helt liv. Jeg ble sterk og glad og tok grep.

Men i sannhetens navn og et faktum er at nå er det bare 5 år igjen. Men nei. Jeg har lagt en ny oppdatert plan igjen. Jeg vil bli 100 år nemlig.

For det er noe jeg MÅ få oppleve .

1) Brev fra Kongen! ( jeg er redd det blir Kong Haakon 8 )

2) Jeg vil få oldebarn ( har gitt beskjed)

3) Jeg har unge sønnesønner som jeg vil se hva de vil bli til når de blir store. ( om 15 år har de en retning.)

4) Min sønn har kjøpt et stykke Norge. Med bevaringsverdig og forpliktende planer. Det MÅ jeg få se realisert, som stolt mor. .

5) Norge inn i EU. Mitt ekteskap er tuftet på det løftet. Og til nå er det det eneste positive resultat av det prosjektet. Jeg er en troende tilhenger til det siste.

Så nå må jeg ta alle knep i bruk. Trene de muskler man har, spise lite og sunt, drikke enda mindre vin, mer vann, søke påfyll av glede ( og gjerne latter!) , innrømme samtidig at alder gir begrensninger. Meditere og være på plass med seg selv.

Men man har et prosjekt! 100 år er i hvert fall et rundt tall. Ikke sant?

Under Filmfestivalen i Haugesund i 1985 ble det invitert til lunsj på Hydros representasjonssted Høyevarde på Karmøy .Fyrhuset var blitt topp-restaurert til et gjestehus hvor festivalens mest celebre gjester fikk bo under oppholdet. Menyen ved disse lunsjene var ekslusiv til de grader og vinkjelleren en av landets beste. Som Kinodamen fra Oslo fikk jeg en invitasjon en vakker augustdag.

Hovedgjesten var selveste Roger Moore! Men en annen britisk gjest var Michael Palin. Jeg fikk ham til bords. Vi satt litt nede i svingen. Øverst satt hovedpersonen med vertskap og tror jeg, Liv Ullmann også. Men hun var vi liksom vant med – det var Roger Moore som briljerte .

Den lunsjen glemmer jeg aldri – fordi jeg fikk i flere timer sitte og snakke med Michael Palin! Han hadde laget en spillefilm -(helt ubetydelig, har glemt tittelen), men vi satt nå der, vi to og det utspilte seg mellom oss en form for samspill i kommentar og humor og meninger om mangt .

Michael Palin var og er en av de meste begavede og mest normal-menneskelige humorister og skuespillere og Tv-reiseledere vi vet om. Hans karriere som Monty Pyton -medlem med de 5 øvrige geniale skuespillerne er risset inn i historiebøkene. Men kanskje er det hans Tv-program som reiseledere utallige dokumentarfilmer fra hele kloden og verden rundt som er hans største bragd. ( Alle reisene har også kommet som glimrende litteratur .)

Å følge Palin på hans reiser er ikke bare eventyrlige opplevelser i seg selv, men det er der vi møter dette utrolige medmennesket som oppnår kontakt og skaper humor selv med folk som ikke skjønner et skvatt engelsk.

Micheal Palin har avsluttet sin reisevirksomhet. Irak var det siste land han oppsøkte. ( Ligger inne på NRK ) Han har mistet nysgjerrighet på riker og land, nok er nok, også fordi han ble hjerteoperert og dessuten ble han enkemann. Han holder stadig foredrag og blir evig intervjuet. Folk flokker seg om han. Man elsker hans seriøse holdninger og kunnskap og livserfaring, men ikke minst dette med humor som han alltid naturlig legger inn i fremføringen.

Nylig ble han kåret til Englands mest hyggeligste menneske. Adlet, selvsagt, så han er følgelig Sir Michael.

Tilbake til Haugesund og lunsjen hvor jeg hadde i flere timer denne mannen til bords. Jeg har siden den gang alltid ment at vi to hadde noe helt spesielt, en egen kontakt, som om vi hadde kjent hverandre et liv, vi var på samme frekvens.

Da jeg nylig så tvprogrammet fra hans reise i Irak, slo det meg – Micheal Palin har akkurat vært så vanlig medmenneske mot alle han treffer på sin vei. I Sahara, på Nordpolen, i NordKorea i Australia – verden rundt der han sitter på båtdekket omgitt av afrikanske seilere, eller rundt bålet hvor de bryter brødet og drikker noe rart –

Den kontakt vi fikk den gang på Høyevarde i 1985 – den kontakt har han jo med alle !!! -høy eller lav, kjent eller ukjent. Egentlig burde jeg bli litt flat og skuffet over den erkjennelsen, men snarere tvert imot – ble jeg enda mer beriket over å delt et måltid med en unik vanlig vennlig mann – Englands mest hyggeligste menneske.

Det er rart med det………