Ingeborg Moræus Hanssen

Det har vært et jubileum i mitt liv. . Visste ikke at 85 år markeres som jubileum. Selv hadde jeg hatt stor 80 årsfeiring og tenkte at det var det – i påvente av 90års bursdag. Men et hint om at jeg ville fremstå med bilde i avisen under Avdeling RUNDE ÅR, . så skjønte jeg det ville bli alvor.

Som måtte følges opp – selvsagt – tilfelle noen kom innom. Man fikk invitere til kake og «brus» , stående, gående, sittende de venner man fortsatt har i live pluss familie i tre generasjoner gudskjetakk. Det ble STORT. Alt godt kommer til meg – meg gives så meget.

Slike markeringer fører med seg at man så ser seg selv bakspeilet . Stanser opp . Å fylle 85 er noe annet enn å fylle 84 eller 86. Jeg hadde forøvrig aldri trodd jeg skulle bli SÅ gammel. Man ble ikke det da jeg vokste opp. 85 år er fryktelige gammelt. Og for et laaaangt liv man har levd!

3 konger – en hel verdenskrig – Hambro og Gerhardsen – Sæverud – m.m.m. Det sniker seg på nostalgi og melankoli -De mange ordentlige vennene, de som kom først – er jo døde. Veldig mye tungsinn før jubel og takk trengte seg på.

Selvsagt er det mer sundt og oppbyggelig å se fremover ! Legg en plan. ! Nok en gang.

For da man fylte 50 år , kom det plutselig sigende en slags » depresjon» : – nå er man der hvor alt er gjort. Ferdig-levd, liksom. Det var det. Men så – jeg la en klar plan den gang Jeg ville bli 90 år! Da hadde jeg 40 år igjen – et helt liv. Jeg ble sterk og glad og tok grep.

Men i sannhetens navn og et faktum er at nå er det bare 5 år igjen. Men nei. Jeg har lagt en ny oppdatert plan igjen. Jeg vil bli 100 år nemlig.

For det er noe jeg MÅ få oppleve .

1) Brev fra Kongen! ( jeg er redd det blir Kong Haakon 8 )

2) Jeg vil få oldebarn ( har gitt beskjed)

3) Jeg har unge sønnesønner som jeg vil se hva de vil bli til når de blir store. ( om 15 år har de en retning.)

4) Min sønn har kjøpt et stykke Norge. Med bevaringsverdig og forpliktende planer. Det MÅ jeg få se realisert, som stolt mor. .

5) Norge inn i EU. Mitt ekteskap er tuftet på det løftet. Og til nå er det det eneste positive resultat av det prosjektet. Jeg er en troende tilhenger til det siste.

Så nå må jeg ta alle knep i bruk. Trene de muskler man har, spise lite og sunt, drikke enda mindre vin, mer vann, søke påfyll av glede ( og gjerne latter!) , innrømme samtidig at alder gir begrensninger. Meditere og være på plass med seg selv.

Men man har et prosjekt! 100 år er i hvert fall et rundt tall. Ikke sant?

Under Filmfestivalen i Haugesund i 1985 ble det invitert til lunsj på Hydros representasjonssted Høyevarde på Karmøy .Fyrhuset var blitt topp-restaurert til et gjestehus hvor festivalens mest celebre gjester fikk bo under oppholdet. Menyen ved disse lunsjene var ekslusiv til de grader og vinkjelleren en av landets beste. Som Kinodamen fra Oslo fikk jeg en invitasjon en vakker augustdag.

Hovedgjesten var selveste Roger Moore! Men en annen britisk gjest var Michael Palin. Jeg fikk ham til bords. Vi satt litt nede i svingen. Øverst satt hovedpersonen med vertskap og tror jeg, Liv Ullmann også. Men hun var vi liksom vant med – det var Roger Moore som briljerte .

Den lunsjen glemmer jeg aldri – fordi jeg fikk i flere timer sitte og snakke med Michael Palin! Han hadde laget en spillefilm -(helt ubetydelig, har glemt tittelen), men vi satt nå der, vi to og det utspilte seg mellom oss en form for samspill i kommentar og humor og meninger om mangt .

Michael Palin var og er en av de meste begavede og mest normal-menneskelige humorister og skuespillere og Tv-reiseledere vi vet om. Hans karriere som Monty Pyton -medlem med de 5 øvrige geniale skuespillerne er risset inn i historiebøkene. Men kanskje er det hans Tv-program som reiseledere utallige dokumentarfilmer fra hele kloden og verden rundt som er hans største bragd. ( Alle reisene har også kommet som glimrende litteratur .)

Å følge Palin på hans reiser er ikke bare eventyrlige opplevelser i seg selv, men det er der vi møter dette utrolige medmennesket som oppnår kontakt og skaper humor selv med folk som ikke skjønner et skvatt engelsk.

Micheal Palin har avsluttet sin reisevirksomhet. Irak var det siste land han oppsøkte. ( Ligger inne på NRK ) Han har mistet nysgjerrighet på riker og land, nok er nok, også fordi han ble hjerteoperert og dessuten ble han enkemann. Han holder stadig foredrag og blir evig intervjuet. Folk flokker seg om han. Man elsker hans seriøse holdninger og kunnskap og livserfaring, men ikke minst dette med humor som han alltid naturlig legger inn i fremføringen.

Nylig ble han kåret til Englands mest hyggeligste menneske. Adlet, selvsagt, så han er følgelig Sir Michael.

Tilbake til Haugesund og lunsjen hvor jeg hadde i flere timer denne mannen til bords. Jeg har siden den gang alltid ment at vi to hadde noe helt spesielt, en egen kontakt, som om vi hadde kjent hverandre et liv, vi var på samme frekvens.

Da jeg nylig så tvprogrammet fra hans reise i Irak, slo det meg – Micheal Palin har akkurat vært så vanlig medmenneske mot alle han treffer på sin vei. I Sahara, på Nordpolen, i NordKorea i Australia – verden rundt der han sitter på båtdekket omgitt av afrikanske seilere, eller rundt bålet hvor de bryter brødet og drikker noe rart –

Den kontakt vi fikk den gang på Høyevarde i 1985 – den kontakt har han jo med alle !!! -høy eller lav, kjent eller ukjent. Egentlig burde jeg bli litt flat og skuffet over den erkjennelsen, men snarere tvert imot – ble jeg enda mer beriket over å delt et måltid med en unik vanlig vennlig mann – Englands mest hyggeligste menneske.

Det er rart med det………

Måtte bare slå til på tysk. Det handler om at når man har foretatt en reise, så har man så mye å fortelle. Jeg har vært i Berlin ( derfor tysk) ! Nå i august. Jeg er breddfull av inntrykk og opplevelser. Blitt yngre, men betalte med kroppen.

Å være 85 år er ikke enkelt når man skal forflytte seg ( Når Paven på 86 år kan, så kan jeg. ) Man hadde med seg 2 røde krykker, en rød rullator , fikk sort rullestol ved ankomst, – manglet bare båren.

Omgitt av sterke, snille, omsorgsfulle og generøse familiemedlemmer ble transport-etappene en triumf. Alt var nøye planlagt for langhelgen på familien i 3 generasjoner For hensikten med reisen var at vi skulle på en dannelsesreise, nemlig. Vi skulle lære Berlin å kjenne – fra den gang da og nå idag.

Denne kinodamen hadde opplevd minst 15 årvisse film-festival-reiser til Berlin på 1970 , 80 90 tallet. Man var bare i Vest-Berlin med farlige utstikkere til Øst-Berlin med muren og alt dens stygge vesen. Nå så man frem til melankolsk gjensyn med Kurfustendamm, med Philharmonie. med Tiergarten, Zoo-Palast- og gatelangs også til og fra det meste.

Berlin dengang var dirrende, utfordrende, nervøs by. Pluss februarkulde med slem brun luft fra kommunist-Europa på slettelandene i øst. Tyske filmer var også i høy grad utfordrende og råaktuelle. Fassbinder, von Trotta , Schløndorff – festivalen tiltrakk seg generelt politisk filmer og politiske kunstnere internasjonalt som gjorde februar-dagene kalde på mange måter. Vi opplevde ikke bare film og kultur, men følte også vi ble påvirket av det politiske klima. Ingen filmfestival kunne være mer dirrende samtid enn Berliner Filmfestspiele.

Kinodamen har selvsagt , uansett yrkesliv, fulgt Berlin gjennom alle år frem til denne august 2023. Det hadde stått på ønskelisten om nok engang få besøke byen, men først nå fikk man anledning.

Øst-Berlin er jo det egentlig Berlin. Denne langhelgen ble det timelang båtreise på kanaler og på elven Spree med professor i historie som guide. Man burde oppleve storbyer med båt. København f.eks blir ny og uoppdaget fra båt. Berlin er også mer annerledes fra båtdekket.

Videre ble det dags-transport med en slags privat-buss rundt hele byen – øst som vest. Med historisk ekspertise som foreleser. Vi var jo på dannelsestur. Det nye Berlin, det gamle – byens smerte, byens skjønnhet. Vi stanset alle steder vi skulle stanse. De yngste for inn og opp, noen tok inntrykket fra rullestol.

Berlin er historie. Det er samtid, men ikke minst fortid. Uten historisk sans har man vel intet der å gjøre.

Når man har vært på reise, skal man i etterkant hente frem bøker om steder man har vært. Ikke lese seg opp i forkant, men tvert imot – motivert og konsentrert dypdykke om folk og land man nettopp har besøkt. Jeg har hentet frem Torgrim Eggens bok BERLIN fra 2013. Han har en god penn, han gir bakblikk og innblikk og med litterær og politisk nerve ble min reise til Berlin forlenget og beriket. Leseglede er et tilleggs-gode når man er tilbake hjemme i godstolen. 4 berlinerdøgn blir til dager og måneder.

Min ektemann og jeg besøkte Berlin i 1982 i september, Han hadde aldri besøkt byen, jeg ville oppleve Kurfustendamm med varme og grønnskjær. Han satt alltid med bok og avis også på kafe, Hans hustru derimot brukte sine filmøyne og leste hvem og hva og alt som foregikk der foran i øyeblikket. Han leste i avisen hva som foregikk der og da. Dette kalles ekteskap. Også på tysk og i Berlin.

Berlin er Europas svar på NewYork. Den er ikke som Roma og Paris tungt preget av evig historie, om fall og forandring riktignok, men mindre pompøs, mindre krevende, men mer utfordrende og ny. Der og da. Energisk og menneskelig på bakkeplanet.

Man kjenner stadig man er understimulerte på det tyske språk. Vi snakker engelsk og tenker engelsk (les amerikansk ) . Vi fortrenger hva vi har lært og må altså søke det opp. Ved å ta en reise til Berlin. Gjør det!

Ohne sahne, mit Gemüse.

I Juli i Norge må man ha ferie, enten man vil eller ei. Og man vil, selvsagt . Men i alderdommen blir det begrensede muligheter. Hyttelivet med trapper og trinn, med nære og kjære ( utover 4 dager ) – vind og veldig vær, krevende sosial kondisjon – se det passer ikke lengre lite enkelt inn i livsførsel hos en gammel kvinne.

Derfor ferie – sommerferie – på et badehotell, gå til dekket bord , svømme i basseng med vennlig trapp, ikke re opp sengen heller. . Lykkeligvis har man funnet sitt dyre og deilige oppholdssted (såvel for sommer som påske og vinter med.) Man har blitt stamgjest – det har sine klare fordeler. Ikke bare blir man smilende gjenkjent, men man får den personlige service som man har lagt seg til og trengs. Pluss at man kommer liksom hjem. Det trives man med når man skal hjemmefra på eldre dager.

Det er forøvrig merkunderlig at å ha norsk hotellferie oppleves som luksus og råflott. Når man drar utenlands på ferie bor man stadig på hotell selvsagt. Og det er for voksne folk som er forbi ungdomsherberget, ganske kostbart. Men det hører naturlig med i planen. Man drar kortet uten særlig motstand. Norske måltider på restaurant og hotell synes man er dyrt. Måltider i utlandet er greit, også dyrt, men altså greit.

Da man var barn tok mine foreldre med min søster og meg på hotelferie, på badehotell på Hvaler. og Tjøme. Min mor som ikke likte ferie, hun ble med på den betingelse at hun ikke skulle måtte lage mat. Derfor hotell. Men foreldrene mine hadde en viktigere plan – vi barn skulle lære å oppføre oss. På hotell og på restaurant. Blant voksne mennesker. Sitte stille til bords, spise også fremmed mat, – i det hele tatt en ferie i en voksen verden, altså som barn .

Hotell den gang hadde ikke eget opplegg for de små gjester. Ikke ungdom heller, for den saks skyld. Jeg kan ikke huske at jeg kjedet meg – forøvrig var man vant til å måtte kjede seg – men at det var spennende og annerledes. Vår familie ble også plutselig annerledes der vi satt pent og stille og hyggelige rundt bordet. Hjemmekosen med høylytt protest eller glede var skiftet ut til noe høytidelig . Det var klare kleskoder som forsterket dette. MIne foreldre var selskapskledd. Vi også. Pent pyntet, ikke stæsj .

Vi hadde ikke bil , så vi lærte også å reise med båt og tog, ikke fly. Igjen pene i tøyet – vi måtte være kledd. Høflige – også mot hverandre !

Jeg har nettopp avsluttet juliferien i år på mitt badehotell. Nå er mye anderledes hva gjelder familiekultur. Ikke bare uoppdragne barn men også uoppdragne foreldre. Det er fri flyt av antrekk – selv til middager om kvelden hvor flere gjester på nabobordet feiret kanskje 60 – 70 årsdag med flagg . Rundt omkring i restauranten kom da unge familier med unge barn som var i fri flyt både til og særlig fra måltidet. Høylytt energi og høylytt stolthet over vellykkede barn som var så sjarmerende . Og i lyse julekvelder til langt på kvelds.

Mange voksne hadde også blitt enige om restaurantmiddag på hotellet – de kom enten opp fra båten eller fra hytten i nærheten. De hadde flagrende ute-sommerklær – ikke minst herreshorts – glade i fargen. Frodig fellesskap på alle måter. Faktisk trives man med suksess både for hotellet selv , men også med trivsel i trengsel .Likefullt til undring over støynivå og struttende selvrealisering .

Livet har faser. Ferielivet også. Og i tillegg kommer sosial og kulturell utvikling som den enkelte av oss gjennomlever også som turister enten hjemme eller ute. I fellesrommet mangler vi en alderdomskultur på mange plan. Det yrende ferielivet som folk flest heldigvis har muligheter til å oppleve- den kan man forundre seg over. Det er så rikt og spennede , ganske enormt. Verden er blitt liten. Eldre mennesker kan også takk og lov feriere – men det er utfordrende fordi alder hemmer både en selv og omgivelsene.

Uansett gjelder det å ha respekt for kjente og ukjente medmenneske i alle aldre. . Vise respekt og ta hensyn. Ikke minst på norske badehotell. Prøv selv.

Av alle prøvelser er det å returnere en feil handel på nett -en psykisk og praktisk helsetest . Ikke bare skal man mentalt overkomme at man har bommet og fått hjemsendt feil vare – en fristelse man på klare dagen hadde tastet seg frem til , men også hele den operative øvelse å pakke ned varen i esken, lime og få forsendelsen til å se ubrukt ut for retur. Men alle verst er å utfylle retur-skjema pluss kvele fakturaen på nettbanken slik at man slipper å betale. Det siste er jo bare et håp – man må betale først, for å få tilbake pengene – forhåpentligvis.

Det startet som en sommerglad henførelse. Man så noen praktrøde sandaler på nettet. Man har alltid blitt henfallen til røde sko av alle slag. Ettersom alderen har tatt sitt grep ikke minst om ganglag og føtter – så må man renonsere på de høye hæler, men ikke på glad rødfarge . På sandaler og joggesko. Sandaler må ikke minst ha remmer og spenner også bak på hælen – man kan ikke glippe i steget – ei heller kjøre bil eller sykkel med sandaler som ikke sitter bom fast på foten.

Men tilbake til rødfargen! Det var den som slo inn. I fjor kjøpte man en knallgul uggs-variant som man ble munter av. Den er bare å smette på seg. Men passer kun til flatt terreng, innendørs eller på bryggen. Den kjøpte man på nett! Noe man ALDRI må gjøre. Fordi størelse og passform blir ren gambling hva gjelder sko. Nemlig. Men den pang-gule sommersko forførte den eldre fornuftige damen, må vite. Og passet i penvær.

Nå ble det altså en pang-.rød fristelse denne sommeren. Man tastet seg frem til antall og skonummer. Den gule og vellykkede hadde størrelse 10. Dermed slo man til med antall 1 og størrelse 10. Enkelt. Også hjemmeadresse med pakke på døren. 750 norske kroner!

Det tok uker. Etterhvert kom en troverdig hilsen med pakke underveis. Riktignok måtte man hente på postkontor (?) på kjøpesenteret – hjemlevert hadde falt ut – tross betaling! Assistenten kjørte og hentet.

Pakken ble åpnet nennsomt og pent. Da viste det seg at de skinnende røde sommersandaler var BARNESTØRELSE 10 ÅR. Bittesmå og pikebarn-vakre . Man satt der og var alder 85 og skostørelse 40. Pinlig, men muntert.

Retur er levert på posthuset. Betalingen er gjennomført. Kanskje blir det hele en gratis sommer-tullete handling.

Men man må ALDRI kjøpe sko på nett! Bare bøker .

Herved advart.

Bare så det er sagt – jeg tror det må være meg. For i følge H.C.Anderson er de av oss som kjenner erten under 10 madrasser- vi er ekte prinsesser. Jeg kjenner erten, nemlig. Ikke bokstavelig som sengeliggende – men kroppen er som en seismograf for tiden. Jeg kan melde om væromslag få timer før det kommer. Året rundt, men spesielt i juli. En reumatisk kropp sliter nemlig i det norske klima .-

Derfor liker ikke jeg juli.( Bare å se det på trykk eller høre meg si det – er jo landsforederi . ) Alle ekte nordmenn drømmer om juli, liker juli . Årets beste måned.

Ikke for meg. Jeg har aldri likt juli – ikke som ung, og ikke som voksen og nå veldig voksen med en gammel kropp. For juli er blåsemåned – det er ikke bra. Det slår innover. Som erter under madrassen. Dronning Victoria av Sverige hadde kropp som kjente erten under madrassene. Hun kunne ikke bo på Capri engang hos sin kjære , men måtte finne hvile i tørt og varmt klima – I Egypt !

Juli har ikke orden på natt og dag. Juli har ikke skygge og farger. Lyset er hardt. Naturen er flat – det skjer ikke annet enn at enten er det øs pøs eller stekende sol. Uansett blåser det. Fuglene synger ikke, det er ikke dufter, Ikke er det blitt bær – ikke sopp – ikke frukt i hagene.

Nå må det sies at alle som bor ved havet, i Blindleia, har båtliv og badeliv forholder seg til juli som selve drømmen. Og de få som foretrekker fjellhytten i juli, kan nok finne sommermåneden frisk og ren og stille ( særlig fordi de samme hytteeierne også har hytte ved sjøen eller drar til Spania) Juli er uansett triumf for den norske hyttekulturen.

Men alle vi som i juli ikke reiser og farter, men blir i byen eller vanlig hjemmeliv eller det som verre er – på sykehus eller pleiehjem – hvis det blir stekende hett i juli – det har skjedd og vil skje enda mer i følge klimaekspertisen – da straffes mennesker med nedsatt helse, styrke og kondisjon. Og dermed høy alder. Fordi nettene ikke hjelper! Det er jo ikke mørkt! Som i norsk drømmemåneden august – da passer hetebølger mye bedre.

En ekte prinsesse er avhengig av hjelper – eller tjenere. De er ikke på plass i juli. Alder og plunder og heft med kropp tar jo ikke sommerferie. Men hjelpere tar ferie ( og fortjener det også!) Skal man ha tak i noen for praktiske grunner med hus og hjem, skjerm og bilde osv. – så treffer man ikke dem . Vikarer er vikarer og gjør vikararbeid. Dessuten er byene stille – bortsett fra turister som rusler rundt – byer skal ikke være stille!

Juli har lyse netter. Det er det beste – men da kan det være urolig nok med vind og regn. August er myk og har myke netter. Mennesker i august er på sitt vakreste fordi de har ukesvis hatt ferie også i ansiktene .

Juli er tid for bok! Flere bøker. Siden byen og landet er i vikarmodus og merkunderlig annerledes rundt oss – da blir vi med boken bare stille der vi sitter . Vi leser. Ekte (kron)prinsesser gjør nemlig det.

På 80-tallet red vi i Oslo på en urbaniseringsbølge. Det ble plutselig inn å gå på kaffelatte-kafeer – de dukket opp rundt hvert kvartal. Videre slo Oslo til med nybygg av kinoer – noen av oss var ansvarlige for det. Det var en tid hvor man kunne rulle ut røde løpere som alle fulgte med på hvem som spradet der. Det var en synlig kulturelite og ellers kjentfolk ( liker ikke kjendis-ordet) fra politikk, næringsliv, forskning og kirke. Vi var plutselig ett folk hvor mange kjente mange og var her hjemme for det meste.

Til tross for Nei til EU – så ble uteliv og kulturliv veldig europeisk. Særlig var det stas med fransk film – noen av oss var ansvarlig for det også. Men sannelig ble det også gjensyn med god engelsk film . Spansk og italiensk, russisk og tysk – alt var plutselig filmkunst igjen og kinokultur ble status.

Det kom storveies besøk av Depardieu flere ganger, Pierre Richard sogar, og Joseph Losey ( som hadde gjort europeer av seg ) , Ben Kingsley, , russeren Nikita Mikhalkov ,Sir Richard Attenborough ,Kenneth Branagh , datteren til Haldor Laxness – Milos Forman – storartede verdensnavn i fleng! Den Andre Filmen ble kult – den som ikke kom fra Hollywood. Det ble en dannelsesreise å se » Moliere» av Ariane Mnouchkine – 4 timer lang film med innlagt pause og fransk vin på Gimle kino.

Som resultat av denne nybølgen av kontinental livsstil ble det stort å bli invitert til ambassade- mottagelser generelt og nasjonaldager spesielt. Det gjeveste var Den Franske Ambassade – 14. juli. . Ingen fra kulturlivet eller den offentlige kjentefolk-eliten turde reise på ferie før 15.juli. Man måtte synes og klinke vinglass og sikre sin urbane status.

I den vakre villa på Drammensveien flokket vi oss sammen ut i hagen etter høfligst skrevet oss i gjestebok og håndhilst på ambassadør med frue. Der i hagen møtte vi hverandre på faste plasser år etter år. Vi nikket og hilste og konverserte – på norsk – Og fikk bekreftet at vi var der hvor alle var.Noen av oss hadde franske ordener – diskret i knapphullet- det var jo sommerantrekk hvor kvinner hadde sin dressjakke nettopp av den grunn. Det var Arne Hestenes og Wenche Foss, sannelig selveste Per Aabel, Brikt Jensen og Thoralv Stoltenberg, Knut Wigert og LarsRoar Langslet. Bare noen nevnt, andre ikke glemt.

I samme glansperiode startet for alvor hagefesten i Aschehoug villaen. Den fant sted i sen august hvor kultureliten var tilbake i Oslo. Forlagssjef Nygaard stod klar på singelen og hilste til de grader på samtlige menn og kvinner. Ingen hagefest kom i nærheten av dette fenomenet – ingen sommerfest har kunnet måle seg med denne hverken før eller senere.

Idag har alle tenketanker, forlag, mediehus sin junimarkering. Det har gått inflasjon i fenomenet. Pressen gidder da heller ikke å rapportere dette lengre . Aschehoug-kvelden ble dekket i Dagsrevy og bilder av de mest flatterende forfattere fikk prege ikke bare «Se og Hør » , men også de seriøse kulturavisene på følgende dager.

Også Oslo-teatrene og Konserthuset hadde sine røde løpere hver gang det var stor premiere hvor kjentfolk kom i vakre klær. I Folketeatret ble det aldri helt stas med Operabegivenhetene – også av den prosaiske grunn trengte vi en nye opera!

Av større bredde og sterkere farge ble det rullet ut røde løpere – skapt begivenheter – i Bergen ved årets festspill i ofte regntung mai. Alle visste hvilke store navn som spilte Griegs A – moll. Alle fulgte Kong Olav på løperen.

Videre hadde man Høstutstillingen i Wergelandsveien og i Kunstnerens HUs, må vite. Det var bruduljer om ikke på løperen så innendørs hvor store navn hadde blitt mindre eller refusert. Og hvor installasjoner ble stor kunst og malere hadde helt nye navn. Kjør debatt!

Nå er det så mange røde løpere! Ustoppelig og. derfor umerkelige. Store navn kan ha store bokstaver, men er det store personligheter?

Det var en tid hvor sjefer var sjefer – alltid hørbare og synlige. Nå er ansvar blitt out-sourcet og kommunikasjonsdirektører og media-eksperter og taleskrivere mysser rundt. Hvem som kommer gående på løpere ( som forøvrig kan være gule og regnbuefarget ) – interesserer de opptredende selv.

Nå har også sporten tatt over – om ikke å ut-rulle røde løpere, så i hvert fall å prege de største sendinger, de største og mange sidene og de største kjendisene med de største bankkonto.

Vi er en sports-nasjon , vi med. Det er på tribunen vi tar bølgen og kjenner på varmen fra leirbålet. Det gjør godt – på sitt vis.

Riktignok er det juni og veldig sommervarmt hvor fravær av klær er mer interessant enn å være påkledd. Men selv i fellesrommet enten på jobb eller i annet sosialt fellesskap gjelder det selv i sommervarmen å ha på seg riktig og hensiktsmessig antrekk . Om aldri så flagrende og lystelig. Også i juni må man i seriøst selskap enten på kontor eller butikk eller studio eller kanskje begravelse til og med – det gjelder å kunne kodene. Som handler om å ta hensyn til andre.

Kom plutselig på en episode hvor man som kinodirektør satt på sitt store og vakre og klassiske kontor med skinnmøbler og store malerier- for midt i sommersesongen skulle få oversendt med bud et viktig dokument fra en filmdistributør. Plutselig ankommer et vakker veldig ung kvinne inn på kontoret iført en kortkort jean-shorts og en overdel som var minimalistisk hvor all velskapt kropp struttet. Blid og glad overrakte hun dokumentet i konvolutt og hilste hei og avsted. Jeg var ganske forbauset over det altfor lettkledde budet – hun var i en seriøs setting og så ut som hun befant seg på badeplassen på Huk. Jeg tok en telefon til distributøren som også var en god venn. I klartekst ga jeg uttrykk for at budet kanskje burde ha på seg klær. Og at jeg like bastant sa at dette ikke gikk ann. Da kom svaret:» Det var min datter! «

I Norge har vi en skrinn urban kultur. Det gir seg utrykk i våre kleskoder, ikke minst om sommeren. Hvis man er i Venezia – hvor det også er sommervarmt, må vite – er det ingen av venetianerne som går smånakent kledd. Herrene går i dress og slips, kvinnen i vakre kjoler eller drakter. I storbyer i USA har innendørs-aktiviteter på kontorer og shoppingsentra selvsagt aircondition-opplegg, i Singapore fikk vi vite da vi var på besøk, at folk som oss ikke går i gatene, men kjører bil til og fra aircondition-butikker, restauranter og kontorer,

I sommerheten med agurknytt kan man lese om konflikt på hjemlige norske arbeidsplassen om antrekk – hvor kontorister i shorts nå er anerkjent pent kledd. Byshorts idag er noe annet enn shorts i campingvognen. Det er urbant med cityshorts, skjorte og blazer. Likefullt skaper det debatt. Noen reagerer negativt.

Til alle tider er der noen knep hvordan man kler seg for å skape autoritet. Sitter man øverst ved styrebordet inngir man nok mer respekt hvis man er seriøst kledd.Kvinner med dyp utringing og mye lystelig dingeldangel skaper nok undring. Også i hetevarm juni. Skjønt det begynner å bli omdiskutert. Det brer om seg at man også her må få kle seg etter egen smak og eget forgodtbefinnende. Være seg sjæl.

I fjor hadde jeg billetter til sesongavslutning for Filharmonien i Konserthuset. Som alltid leker jeg leken: hvor mange pent kledde publikummere er der å se, mon tro? Faktisk var det de feste, men også der dukket det opp vanlige musikkelskere i shorts og sommerskjorte. Nå er det å si at musikerne på podiet var i kjole og hvitt. Man kan undrer seg hvor lenge de finner seg i å sitte påkledd i stramt antrekk hvis publikum selv ikke gidder å pynte seg.

Tidene forandrer seg – vi med dem. Mangt og meget er fremskritt – men uansett er respekt for andre, hensyn til andre et respektabelt gode. Også hva gjelder kleskoder. —– vil man påstå.

Ikke vet jeg hvor stor del av den norske befolkning som bruker NRK såvel radio som Tv som dagens rekkverk man holder seg til. Man er ikke sterkere og mer sosial enn at man i all alenehet eller enkelthet setter på sin radio om morgenen eller slår på TV når ettermiddagen og kvelden kommer – selv i den lyse årstid. Man trenger stemmer i rommet og at verden utenfor er gang.

Det er nemlig ikke slik at alle voksne kan bare ta seg fri fra hverdag og reise på ferie og nyte utelivets lyse årstidstilbud. Mange – gudene vet hvor mange – bor på hjem og i omsorg og det som verre er. Min påstand og min erfaring er at alle disse mennesker har radio og TV som sitt holdepunkt, sitt rekkverk . Også vi friske enkefruer, må vite.

Nyhetstjenesten i NRK er også for langt flere en betydelig livsrutine som vi innretter oss etter. Vel skal vi om sommeren gå tur i skog og mark, ta avsted og lese bok og glemme verdens bedrøvelighet. Men vi gjør altså ikke det. Vi holder oss fast i tilværelsen rundt oss, følger med i samtid, politikk og liv og røre. Mange er i jobb faktisk . Alt er ikke sommerstengt.

NRKs nyhetssendinger blir slanket om sommeren. Og fyller sendinger med sommer prat. Selvsagt går alt viktig viktig for seg Skulle bare mangle. Politikk i verden omkring og krig og fandenskap blir behørig og proft dekket. Men straks over ST.Hans går dette i en slags dvale -før sommerintervjuer med topp-politikere strømmer på. Dagsnytt 18 består, men Debatten tar ferie. Og sendingene ellers slankes i tid også. Lørdagsrevyen og Søndagsrevyen er «Norge rundt» med lange hyggelige samtaler med en birøkterhist og en saubonde pist.

Uten sporten stanser Norge. I vertfall NRK Tv. På blanke sendetid dekkes kvinnefotball. Ære være likestilling, men publikumsinteressen på tribunene er nå heller lunken. Kanskje fordi man kan følge hjemme på TV. Det har vært litteratur -festival på Lillehammer og festspill i Bergen.. Hvorfor ikke teppedekket disse begivenhetene sånn i all enkelhet og i forbifarten.

Tv- kvelden er reprise på reprise. Eller trygg krim med Vera. Det er som om vår statskanal glipper bevisst for alle de tusener som følgelig trenger -ikke minst i ferietid – sitt hverdagsholdepunkt. Har NRK tatt en strategiplan for publikumsforpliktende tilbud som kan gis til » oppegående» skattebetalende nordmenn i sommersesongen?

Antagelig skyldes det at store Tv- selskap ikke bare i Norge , men også i Sverige og Danmark som man hver dag følger med på – har for mange sendeflater generelt som de ikke kan produsere ferskvare til. Dette gjelder altså hele året, men er slitsomt påfallende i sommersesongen.

Europa tar ikke juliferie. Og CNN og Trump kan man daglig klamre seg til. Men vi har NRK først og fremst. Den er vår norske kanal og vår norske radio. Forøvrig er det slik ta nettopp om sommeren leser man de beste og krevende bøker, og man har kondisjon til nettopp da å også se seriøse krevende tv-program. Men hvor bliver de av?

Det var sesonger hvor NRK virkelig la seg i selen for å gi oss ferskvare i juli/august. Selv har man erfaring med en lammet ektemann som elsket NRKs sakte-Tv som Hurtigruten – Bergensbanen – og raskere fart på Sommerbåten og Sommerbuss. Dette var begavet program med noe nedsatt dypdykket alvor som faktisk var en respektabel journalistikk i å vise frem folk og land, kultur og fakta fra Norge i sommerstas. Min ektemann kjente han levde med, der han satt, i det samfunn han tilhørte.

Snart er det valgkamp. Snart er det Arendalsuka.

Snart kommer høstsesongen – gudskjetakk. Til sålenge – god sommer.

Joda – det går selvfølgelig tog til Stavanger. Men nå kan man reise på luksustog, må vite. !! Det er helt nytt.

Vi kan få ha selskap ombord , lukket i egen kupe. Selskapet GO-AHEAD tilbyr en eventyrlig opplevelse av vakre strender, havblikk, landskap der ute og der inne liggestoler, servering, egen meny, komfortkonsept, må vite.

Endelig – tenkte man. Og ringte opp selskapet. Man hadde nemlig en mistanke – man hadde i sin tid tatt turen på vanlig seteplass, vanlig pris og vanlig medbragt føde som tilbehør til kaffe fra trillevogn. Mange år siden nå. Man husker at før man kom til Sørlandet – da var vi i altså Kristiansand – hadde vi reist gjennom skauen. Som i Alaska. Pent nok, men kjedelig landskap med skog og sjø og greit nok. Men fra Kristiansand hvor vi virkelig så frem til å oppleve Jæren, selve Sørlandet før det – viste det seg at vi måtte sitte med ryggen først! Toget rygger fra Kristiansand til Stavanger.

Med det nye markedsførende, smittende luksustilbudet kan man da ikke sitte halve reisen med ryggen først? Det er flere enn Enkefruen som i høy alder kjenner stort ubehag ikke å sitte i fartsretningen. Jeg slo opp kundenummer og etter lang informasjon om tastevalg, svarte en mann. Han het Sverre. Jeg presenterte meg med fullt navn og spurte om han også ikke hadde fullt navn. Jo, mente han.

Så skjedde det at jeg presentrete meg som togentusiast! Jeg elsker å reise med tog, jublet jeg. Da ble det flatt og stille. Sverre ante faren. I stedet for å juble mot meg om tilbud og velkommen, ble han lavmælt. Jeg spurte så om det var slik at på selv komfortplassen med luksustilbud at man måtte sitte fra Kristiansand til Stavanger med ryggen først? Og ikke i fartsretningen?

Sverre sukket og sa stille ja. Men han ilte til at man kunne i en annen vogn med enklere tilbud få bestille plass hvor setet ble snudd!

Hvorfor i all verden kan man ikke i Norge som i de fleste land å kloden – også i Marokko osv osv – ha et togtilbud i 2023 som har moderne standard og vel så det? GO-A HEAD vant konkurransen om Sørlandsbanen for endelig å oppruste den strekningen slik at vi kunne la oss friste til ikke å ta bil, ikke fly – men tog. ( forøvrig går det ikke båt til alle byene på Sørlandet heller ) . Når sant skal sies så er det blitt så mye mer moderne og smartere og reisevennlig med uadskillelige tilbud om billetter, bestilling, ruteopplegg, soveseter.

Men altså – i dyreste, deiligste vogn med duker og servering og sittekomfort får man landskapet bak seg. Det vakreste Jæren kommer bakpå!

Sverre beklaget stille og pent. Han lovet å hilse fra meg på neste gruppemøte og nevne min innringte klage. Pluss å ta opp om ikke GO-A HEAD også kunne få tog fra Oslo til København. Med sete i fartsretningen. Og nypussede ruter og vindusplass.