Ingeborg Moræus Hanssen

Hvis det er slik, bør vi voksne, eldre og foreldre kanskje kjenne på hvordan vi lever som har en ungdom som nå med skremmende dokumentasjon er psykisk plagede og syke, arbeidsløse og i utenforskap. Og voldelige dessuten.

I 1955 kom filmen ROTLØS UNGDOM . Den våget å vise at også i høyere samfunnslag var det ungdomsvold og kriminalitet. Riktignok i USA, men filmen ble en internasjonal suksess og bekreftet at fenomenet var nettopp internasjonalt. Begrepet ble plantet. Idag har denne ulykkelige ungdom fått et mer klinisk begrep.

I tidligere tider hvis unge gutter kjente seg hjemløse og rotløse – ja, så dro til til sjøs for å finne seg seg sjæl .Jentene tok seg barnepass eller husarbeid. Så vokste de seg til. Fant seg et yrke. Og der ble de.

Kanskje burde det dag lages en film med tittel ROTLØSE VOKSNE .

Å ha tilhørighet til byen, til strøket, til naboskap for ikke å nevne jobben og arbeidsplassen – det er ikke lengre hva det var. Riktignok har man tilhørighet til sport og treningssenter, til klubben og tar bølgen på den tribunen. Og mange kjenner fellesskap med venner i kunst og kulturlivet og har sine abonnement. Det flokkes rundt litteraturhus og foredrag.

Det er så tett program for de fleste. Foreldre må være mye på skolemøte. Og det kreves god sosial kondisjon for samtidig være » i sirkulasjon» i vennekretsen. Aldri har vi sett et mer frodig restauranttilbud – man skulle tro ingen spiste middag hjemme.

Selv bor jeg i et strøk av Oslo hvor det blir stillere og stillere. Siste bydag med trafikk er torsdag formiddag. Så er det liv i gatene tirsdag. I langhelgen er man avsted. Butikker må stenge. Byen har forflyttet seg – det er yrende folkeliv på Grønland og Bjørvika. Det er både bra og veldig interessant.

Men uansett- – Å høre hjemme er å bo. Vi bor ikke som i tidligere tider. Nå drar vi mer og oftere til hytte og feriestedet vårt. Før var det faste ferietider – nå er det helg på helg året rundt. Kong Harald sier at du hører hjemme der hjertet ditt er. Det virker som om det i hvert fall ikke er i boligen i byen .

Dessuten reiser vi mer og mer og oftere og lengre. . Folk er mer kjent på Gardemoen enn i naboskapet.

Ingen får vel lengre Kongens Fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste i jobben. Vi skifter jobb og gjerne yrke. Dessuten er jo arbeidsdagen strukket ut i begge ender. Med hjemmekontor og digitalisering og internasjonal jobbrelatert hverdag vet man aldri når man har helt fri. Og bare er hjemme.

Ungdommen vokser opp i denne voksenverden. Da er det ikke lett å finne seg sjæl.

Bekymringsfullt .

Jeg satt fjetret i juli og august under OL i Paris. Friidrett er et skue av personer, ansikter, kropper i edel (?) kappestrid der og da . Gatelangs og på tribuner var det tusener av .jublende mennesker fra all verdens land og riker. Alle idrettsgrenene er gjenkjennelige -Hvert 4.år arrangeres dette eventyrlige skue – Paris var et høydepunkt. Verden elsket det – franskmennene også.

Paris er nå igjen vertskap for ny olympiade. Paralympics. Så da sitter man vel der og ser idrettsutøvere som faktisk er like og om ikke enda mer imponerende og beundringsverdige og tapre og spenstige . Men ikke bare er mange av dem helt ukjente , men like spennende er at øvelsene er også er totalt ukjente. Rullestolrugby f.eks.? Desto mer interessant .

Paris er også disse dager en oppsiktsvekkende og vakker arena hvor verdensbyen og avenyene og plassene brukes som stadion for enda edlere kappestrid.

Det er litt plagsomt for meg at jeg likevel ikke følger disse olympiske leker like intenst og spent. Jeg kjenner på en skamfølelse . Disse utøverne fortjener all vår jubel og oppslutning. De er så utrolig glade og intense og tapre og imponerende. Jeg satte meg ned selvsagt for å se og få det med meg. Jeg ble rett og sett rørt og grepet – og kjente enda litt skam.

Hva er dette?

Når sant skal sies – hvorfor arrangeres ikke paralympics først? Vi hadde jo de utrolig dagene fra 26.juli , Vi har jo liksom sett OL i Paris 2024. Jeg tror det ligger noe der.

Dessuten er mange øvelsene vanskelig å forstå reglene for. Bordtennis f. eks. hadde to av utøverne tydelige handicap , spilte med krykke og hadde utfordringer med fotarbeid. Mens motstanderne var i raske steg. Ikke vet jeg – bare undrer meg ,jeg. Forvirrende er også rare regler om tatovering . Totalforbudt visstnok her, men det var da store broderier på OL-deltagere i sommer ? Idrett skal ikke være komplisert hva gjelder regler. ( jamfør VAR i forball)

Jeg tror jeg bare gir meg over, jeg. Det bare å la seg fryde – ikke minst av våre norske deltagere. Jeg bøyer meg i støvet samtidig. Og ber herved om avlat

Birgit Skarstein! Ingen over . ingen ved siden. Du betyr alt. For alle.

I 1974 var jeg først i barnetoget foran Slottet 17.mai. Som formann i komiteen . Stort øyeblikk i livet – uforglemmelig.

I 2024 fulgt jeg nok en gang barnetoget minutt for minutt på NRK tv på stor hjemmeskjerm . Slik blir det i alderdommen.

Foran slottet går en strøm av barne -ansikter. Det går og går. Man ser det som en flod. Rørende udisiplinerte ban og ungdom , bortsett fra de stolte elever som har ansvar for skole-fanen og skal også holde i dusken. Samt senke fanen når de hilser til Kongen og hans familie. der oppe.

Det er korpsene og skolefanen som fengsler blikket, for strømmen av barn blir bare et eneste jublende timelangt skue. Man ser ingen , men alle. Særlig når man selv er langt forbi å se etter egne kjente småfolk. ( Man drar jo kjensel på lærere og lektorer, da)

Noen skolebarn har aldri gått i det toget foran Slottet før. De er førstegangsparaderende.

I år ble jeg plutselig slott av nettopp disse helt små elevene som gikk med vidåpne øyne .Spent begynte det store strekket og øyeblikk hvor de sulle gå forbi selve slottsbalkongen og veive med flagget opp mot søylene hvor Kongen og den kongelig familie de jo visste var der. Nettopp der. De unge elevene så selvfølgelig ikke noe annet enn en stor slotts fasade og høy oppe noen veldige søyler. Nede på bakken ser men jo ikke et menneske der opp. Men de vet!

Monarkiet er rett og slett 17. mai hvor en majestet – nå ( eldre ) Kong Harald sitter på slottsbalkongen. Men der sitter for nordmenn samtidig også Kong Haakon 7. og Kong Olav 5.

Når barnetoget i 3 timer 17. mai hvert år , hyller en konge , en mann i sort antrekk og flosshatt,( ikke krone) som de ikke kan se engang, men som de vet er der – så er det en tradisjon, en arv, en konstitusjon. Og tusen barneansikt ser opp til noen der oppe med et blikk av glede og stor strålende undring.

Det er i disse dager med stor frimodighet mange har meninger om monarki og republikk . Patetisk med skap-republikkanere som nå popper opp og sier» jeg har alltid vært for republikk…» og aldri hevet røsten.

En ting må være klart – en president i en republikk om er valgt og som kommer og går kan aldri bære i seg den tradisjon som overnevnte fenomen er et bilde på.

Til ettertanke. Måtte bare nevne det.

Sommeren 2024 – da alt i verden var sort og fortvilt. Trump hadde blitt skutt i øret og var blitt en helt, Biden var gitt opp, Gaza var fryktelig og Ukraina like ille. Terror. Klimakrise med varmerekorder og styrtregn.

Da da kom De Olympiske Leker i Paris. Da fikk vi gledestunder, da ! Fra morgen til natt. Døgn etter døgn. .

De skal betales med takk. ( ikke med sorg)

Sommerlekene er ennå i skrivende stund ikke avsluttet. Idrett og sport på TV under lekene har vært teppedekket. Strømmetjenester, Etablerte kanaler. Statskanaler. Altfor mye reklame,selvagt. Men kommers er kommers. Noen av oss vet knepene og taster oss frimodig rundt for å finne klassisk fjernsynsdekning.

Allerede ved åpnings-seremonien bare ga vi oss over – vi hjemme foran TV. Paris -verdens byen – var arena. Ikke stadion. Seinen og Eiffeltårnet , Triumfbuen. Trocadero, Louvre – broer og trapper og båter – alt var arena for sport og olympiske leker. Vi har aldri sett maken. Og det har bare fortsatt.

For en glitrende ide. Uansett – kritikk og reaksjoner – Kultur og historie, lek og vulgariteter, spetakkel og fjas – Den olympiske ide har vel aldri før vært så dokumentert.

Til så lenge – kryss fingre – har alt gått etter planen med noen unntak. Været! Regnet. Dritt i floden – men det ble som beregnet (? )

Det viktige er – IKKE TERROR – for allt del. ( Bank i bordet)

Derfor også ble dette en gledesstund på jord.

Alle som er glad i idrett og olympiade fikk tidenes opplevelse.

Men viktig er at verden trengte å leve i dager og netter med mennesker fra alle land og riker – hundre tusener på tribuner og langs gater og parker og avenyer. , For ikke snakke om utrolige utøvere, menneskekropper, ansikter som åresvis hadde trent og forsaket alt og det meste for edel kappestrid.. Verden trengte kjærlighet, smil, respekt gråt og jubel og følelser . Sommeren med OL i Paris reddet menneskeheten fra det sorte og det krigerske. og ondskap, død og drap,. Vi kjente på at mennesker er gode og har respekt for fellesskap.

Og ha fred med hverandre.

Så kommer virkeligheten tilbake. Den vonde virkeligheten.

Er det håp? Mellom oss – Jeg ser Kamala Harris og Tim Walz som et håp. Dersom hvis.

Det var 4. juli i 1985. Som gjest i et hjem ved Stillehavet i en villa i Malibu hos en filmprodusent og hans venner fra bransjen, oppegående og intellektuelle mennesker – ble vi opptatt av hvordan man feiret nasjonaldager i diverse europeiske land.

Som eneste norske rundt bordet kunne jeg stolt og glad konstatere at mine amerikanske venner meget godt visste om 3 timers barnetog som hilste vår monark på Slottsbalkongen . Filmfolk har sans for det spektakulære.

Men så begynte jeg å fortelle om Olsokfeiringen i min hjemby 10 mil sør for hovedstaden . Jeg beskrev hvordan mine foreldre tok oss med til ruinparken hvor det var kirkeruiner fra år 1115 og et kapell i kopi av en middelalderkirke , en klosterhage og hvor byen hver Olsok markerte det faktum at Olav den Hellige grunnla byen i 1016. Hvert år ble det holdt gudstjeneste der den sommerkvelden.

Der satt man ved Stillehavet, det var fyrverkeri og himmelhøyt spetakkel fra Los Angeles . Men jeg beskrev der og da noe jeg alltid hadde sett på som noe lavmælt og ekte nok,. Olsokfeiringen i Sarpsborg lå litt i skyggen av Nidarosmarkeringen , en slags statshemmelighet. jeg tenkte bare så livlig og levende jeg kunne – å fortelle mine venner rundt bordet om en beskjeden norsk tradisjon fra en beskjeden norsk famiileoppvekst.

Jeg glemmer aldri hvordan mine amerikanske ,ressursterke venner , rike og vellykkede i en global filmindustri ,satt med store tinn-tallerkner til øyne og i stille undring hørte meg fortelle. Det var som om de ville ta på meg som altså bare kom fra en liten norsk by med ruiner fra 1100-tallet. Å vokse opp , feire og markere en kristen, historisk tradisjon med så dype europeiske røtter – det betok disse filmmenneskene.

Jeg har aldri vært så stolt av byen min. Og min oppvekst som da jeg satt Malibu den kvelden. Jeg måtte altså så langt og tilfeldigvis i det selskap for å se perspektiv og verdier jeg hadde tatt for gitt. Til ettertanke.

Det er Olsok i dag i 2024.

Velsignet være.

Det hente i de dager da vinden stod på som værst og solen skinte like godt – at man søkte ly på balkongen. Naboskapet var bortreist. Håndverkerne hadde tatt bilene og reist til hjemlandet sitt. I min bydel var det folketomt. Som på landet, liksom.

Riktignok har man evig ferie, men så leker man ferie likefullt. Gjør ferieting. kanske ingenting. Jo man følger med på sporten, selvsagt. Slitsom nok. Men i en vond og forferdelig verden kan det kjennes befriende og gledelig å gi seg hen til sykkel, tennis og fotball. ( snart er det Olympiade) Edel kappestrid (?)

Politikken derimot – skremmer. Og den dundrer inn enten man vil elller ikke. Og man vil. og det setter seg som et alvor i all feriekosen.

Tilbake til balkongen. Å gjøre ferieting er å lese bok. Som i bokhandelen som på Storytel og Fabel -Man kruser innom for å la seg friste av ny bok. Som om man ikke har hundrevis fra før.

Plutselig – Erik Fosnes Hansen har skrevet boken TYSKLAND PÅ 200 SIDER, Jeg visste jo det, han er en favoritt og dessuten har boken fått glimrende anbefalinger. Hvorfor ikke lese den? Jeg lasten den ned på min mobil. Vipps så var den på øret.

I 2 timer satt jeg og » leste» om Tyskland .Erik er ingen historiker , men en historieforteller. Det var som om å sitte under et kateter i feriemåneden juli. Endelig kunne lære noe nytt, kjenne seg intellektuell midt i all sommerkos og nytelsemodus. Man var jo et tenkende menneske!

Jeg har historie som fag. Jeg ble for alvor smittet av faget ved at jeg i gymnaset i Sarpsborg hadde landets beste foreleser i faget i rektor Georg Klem som var Kong Haralds foreleser også . Hva har ikke den gode lærer betydd for oss i livet!

Jeg kan alt om Tyskland – trodde jeg.

Inn til Erik Fosnes Hansen satt ved siden av meg på balkongen og lese høyt for meg fra sin grundige, levende historiebok.

Jeg er underernært på tysk språk , tysk kultur og tysk historie og samtid. Det blir så mye Ukraina , Gaza og Trump. Det blir altfor mye angloamerikansk i media.

Erik gir oss Tyskland tilbake, trekker frem de lange linjer, kulturnasjonen Tyskland som krigsnasjonen har fortrengt. For en befrielse.

I likhet med Torgrim Eggens bok om Berlin som jeg slukte for 2 år siden- har sulten etter min europeiske tilhørighet bare blitt forsterket.

Lydbok er redningen i lyse døgn hvor man må ta vare på norsk sommer. Tunge ekte bindsterke bøker er ikke så enkelt å holde i hånden, ikke enkelt å bruke øynene på heller – i alderdommen – utendørs,

Med mobilen på skulderen eller rett for hånden og propper i ørene – for en lykke. Å lese er å være stille. Å lese er å lære.

Jeg er halvveis i boken til Erik Fosnes Hansen. Han er invitert tilbake på balkongen for å lese høyt for meg mens jeg drikke en stor kopp te.

Det er liketil å tro. Her har vi kvinner i generasjoner klaget over at mennene våre er tause og tagalle. Ikke snakker de om følelser, ikke har de følelser, ikke viser de følelser. Det er en hel verdenslitteratur om dette både i dikt og prosa.

Riktignok kan mennene våre juble og leke og vise barnslig sider når de er med barna sine – særlig de minste både i parken og på trilletur og i heimen. – De viser faderlig omsorg, heier og pusher sine håpefulle litt eldre på banen, på trening og i skisporet. Og de gråter når moren deres er død. Og hunden.

Men mellom oss voksne, oss ektefeller – der blir de tillukkede og kun praktiske og greie nok i hverdagen. Tar sine plikter, støtter og deltar og er med på fest og høytid og ferier og familietreff. I gode og onde dager.

Men de snakker jo ikke med oss! Sånn på ordentlig om hvordan de har det – egentlig!

Husker Erling Kagge fortalte at han en dag skulle av gårde å treffe en god gammel venn fra studietiden som han ikke hadde sett på mange år. Han fortalte det til sin kjæreste, gikk avsted og kom hjem etter 3 tiner . Da spurte kjæresten om hvordan lunsjen hadde gått og om hvordan det stod til med vennen. » Nei, et snakket vi ikke om» var svaret fra Erling.

Nå vet vi hver bidige dag at mennene våre har følelser. Vi ser det på Tv . Vi ser det under EM i fotball fra Tyskland. Ikke bare skriker de, de gråter og jubler, klemmer og kler seg utagerende og gir av hele fulle seg. Før ,under og etter . 2 ganger 45 minutter .( pluss ekstraomganger og straffespark)

Voksne vettuge mannfolk ( og noen flinke kvinner) snakker om fotballens lover og regler, om stjerner og primadonnaer, om trenere og tradisjoner. De kan alt om høydepunkt fra år tilbake. De dyrker sine udødelige helter og kan alt om de nye stjerneskudd. De mener og mener om dette unike spillet mellom 2 fotballlag og fotballnasjoner som om dette er verdens aller viktigste hendelse akkurat der og da.

Paven har sagt av alt verdens likegyldige temaer, er fotballen den aller viktigste.

Vel har vi kriger og Trump og flyktninger og klima – og et skremmende Kunstig Intelligens- fenomen som tar bolig i hjernene våre. Men ikke noe for fotballfolket er viktigere enn VAR . (VIDEO ASSISTANT REFEREE.) Altså en videodommer som levende fotballdommere kan får assistanse fra når de skal ta viktige beslutninger under kampens hete.

Her går voksne fotball- fans helt av skaftet. De diskuterer som om VAR er fotballens død eller tvert imot fotballens fremtid og redning. På ramme alvor. I timesvis. For eller imot! Ja eller nei.

Norsk politikk skal ikke begynne en ny «Norge inn i EU-kamp.» Den vil splitte oss. Vi trenger å stå sammen.

Å diskutere VAR er enda farligere. Den debatten vil ødelegge oss. Intet mindre.

NRK stanset sitt oppsatte program i går etter en 8.delsfinalekamp for å bruke timen på å diskutere VAR. Uviktig er Dagsnytt 18, Dagsrevyen må komme senere eller et annet sted.

Som enkefru og begeistret sportsinteressert gammel dame nyter jeg min travle dager foran skjermen. I en forferdelig verden gir det jubel å se noe så henrykkende morsomt og samlende ufarlig som tusenvis av elleville fotballfans.

Og dessuten få bekreftelse på at mannfolk HAR følelser, er lekne og gale og sosiale – på sine tribuner og med sine egne koder.

Hvem vinner EM mesterskapet 14. juli? Ikke vet jeg.

Jeg går etter utseende.

Helt tilfeldig fikk jeg et tips om en bok og et forfatterskap og et ungt og sint kvinnemenneske. Hun liker ikke å høre at hun er sint. Det gjør ikke jeg å høre heller. Men vi har begge en rettferdig harme i oss hva gjelder samfunnsspørsmål – og det er da bra. Det er en både sunt og viktig. Dessuten har vi begge selvironi.

Marta Breen er forfatter og journalist . Hun er 48 år – det er ungt for meg. Hun har skrevet mange bøker – jeg startet med OM MUSER OG MENN. Det er en tung dokumentarisk beskrivelse om kvinner offentligheten, om kulturmennesker av begge kjønn som hindrer kvinnene i å skaffe seg et eget rom.

Jeg opplevde at boken gjorde meg sint på en stimulerende måte og så lærte jeg så meget! Og i en høy alder kjente jeg på et fellesskap med forfatterinnen . Jeg likte å se inn i hennes argumentasjon i dagens klima for selv ha vært feminist den gang da. ( Stiftet Høyres Feministgruppe på 1970-tallet. nemlig. )

Jeg slukte boken. Og fortsatte med FØDT FEMINIST -HELE NORGE BAKER IKKE.

Det er litt pinlig at Marta Breen har vært meg fremmed.Men fordi jeg i min alder er mer opptatt av aldersdiskriminering og mangel på alderdomskultur, så har jeg søkt bøker mer i den retning enn ungt opprør og kvinners søken etter likestiling, lik lønn og tariff , morsrolle og sex og samliv.

Marta Breen skriver lengt mer nyansert og reflektert om feminisme enn som så . Hun inviterer inn i en dialog med sitt forfatterskap , og mitt poeng er at når en eldre kvinne som meg blir invitert inn i denne dialogen så er det ikke bare personlig glede for meg som leser, men også en utstrakt hånd fra forfatterinnen om kanskje like viktig å forlenge feminismen inn i tema alderisme!

Feminismen stanser liksom ved fylte48 år. Da er tema plutselig borte. Hvis man for eksempel skal diskutere morsrollen, blir aldri en mor over 38 år invitert til å delta. Som om man ikke er mor til man går i graven! Dessuten er det både i dette tema som tema feminisme generelt uhyre vesentlig at man får perspektiv både fra ungt folk som fra folk med erfaring og historisk, etisk perspektiv . ( det kommer med levet langt liv!)

Aldersdiskriminering er skremmende. Eldreomsorg, og mangel på pleie og stell og all verdens elendighet der, er resultat av mangel på respekt for de eldste og mangel på alderdomskultur i vår del av verden. I samferdsel , i arkitektur, i møbelindustri, i byrom og kunst- og kultur-hus, lyd og bilde. Vi dyrker ungdom og styrke . De eldste blir de siste og sitter nederst ved bordet. De kloke mennesker! De vise menn ( og kvinner) er skulte verdier i fellesrommet. Begrep fra en annen verden.

Noen av oss holder det gående. Det burde være mange av oss.

Men vi trenger Marta Breen . Til så lenge kan vi lese bok.

Anbefales.

På høy tid for en Oslodame å komme seg til det nye store bygget i Bjørvika, men alder trenger planlegging av transportetappen. Derfor først nå – en tirsdag i øs pøs- hverdag. Medbringende rullestol og trille-assistent for at husets alle etasjer skulle kunne oppleves . HC-parkering for bilen ved sidevegg viste seg ledig. God start på besøket.

Bibliotek er innendørs-tilværelse. ( til så lenge !) Så valget var enkelt. Nå eller aldri. Det viste seg at hundrevis av andre også hadde funnet ut det.. Yrende turister, besøkende og brukere – i alle aldre og tungemål.

I min generasjon er biblioteket et begrep – en katedral for bøker og bokverk og såvidt aviser og magasiner. Man har et indre bilde av store mørke rom med søyler og tunge trapper og hyller i flere høydemeter. Og den absolutte stillhet. Selv ved resepsjonen hvisket man stille frem sine spørsmål og leverte med all dempet stemme også sitt lånekort. Det var lesesal og pulter , selvsagt. Men ikke en lyd der heller. Mitt oppvekstbibliotek i Sarsborg var slik. Mitt barndomshjem var ikke intellektuelt . Vi leste bok, men samlingen var heller slunken. Biblioteket ble et hjem for en vitebegjærlig ung pike.

Som student ble det Nasjonalbiblioteket. Der var alt klassisk og stille dengang. Husker kjente forskere og selveste Halvdan Koht var stadig ved skranken og fikk ærbødig hjelp før de gikk til skulte litterære skatter og arkiver ett eller annet sted.

Nå var det Deichman i Bjørvika. Det nye Deichman .

Gjett om det var anderledes. Etter innledende svingdør var vi i et mylder av lys og liv og mennesker. Men det var stille mylder! Der er noe fenomenalt med akustikken. Vi måtte gå først for materielt næringsinntak og fant en kafe. Nok om det.

Så begynte trilletur og rullestol i heis. Det er noe med å kjøre bil i en by hvor man selv ikke sitter ved rattet.Man vet ikke helt hvordan man kommer frem og hvor man er. På Deichman var jeg i alle etasjer, men ikke spør hvor. Assistenten visste vei.

Det var så mye mennesker – mye ungt folk som leste, det var grupper -kollokvier ? – det var dype stoler , det var lesende åpent landskap av kunnskapssøkende folk. Mest studenter, tror jeg .

Plutselig var jeg ved en avdeling hvor jeg kunne få oppdatert mine syferdigheter! Siste nytt i symaskiner. Det gikk selvsagt også stille for seg. Der trykket de på blunket også te-skjorter med det budskap du ønsket å flagge med på brystet.

Det mest merkunderlige inntrykket var etasjen hvor det var baby-bibliotek-avdeling. Der stod en skog av barnevogner og rundt på gulvet krøp bleiebarn og kastet rundt seg passende babybøker mens pappaer trygt fulgte med. ( Få mødre forøvrig!) !5 parkerte barnevogner måtte rullestolen komme seg forbi. Og lang kø i heisen.

Men stadig var det små stillerom – åpne avlukker med behagelige sitteplasser hvor ro og fred ga konsentrasjon.

I en etasje var det korkonsert! Hyggelig nok, men alvorlig talt- der går vel grensen ?

Det eneste jeg ikke fant ut av, eller gleden ved eller verdien av – det var bøkene ! . De var der, bevare meg vel. Hylle på hylle, skilting og tema og antagelig et system. Men ved denne anledning ble det rom og lys og utsikt og stemning og arkitektur og trillerunde. Menneskemylderet av kunskapssøkende i et åpent landskap ! Dagen lang. Og gratis!

Som med Nasjonalmuseet – det nye Deichman må man bruke et liv til å oppleve. ! Byens eget folkebibliotek !

Det er enormt! I form og i innhold., mål og mening.

Bok er best på Deichman.

Min mentor Saul Zaentz – filmprodusenten -var en usedvanlig personlighet. Født i USA, men av europeisk og jødisk herkomst.Han skaffet seg rikdom og hell som plateprodusent før han ble filmprodusent på livstid. » Amadeus» – «Den engelske pasienten» » Tilværelsens uutholdelige letthet » og Gjøkeredet» er hans mesterverk. Han hadde eiendommer i Italia og Scotland og Paris. Men han bodde i San Fransisco .

Han samlet rundt seg yngre film og kinofolk fra flere europeiske land for at de skulle gi ham impulser fra litteratur og film og teater . Han ville lage filmer ikke for Hollywood, men fremfor alt for Europa. Vi skulle tipse ham om disse kunstartenes klimasituasjonen i våre hjemland, om bøker og film. Og vi fikk også nærmest pålegg om å lese de bøker han selv hadde blitt interessert i. Og gi våre vurderinger.

Kunderas forfatterskap fikk jeg vite om og lese fra ham. I utgangspunktet et umulig prosjekt å lage film av og fra. Men det ble en suksess – regi av P. Kaufman.( Ikke av Milos Forman fordi da hadde hans sønner blitt straffet av regimet i hans hjemland Tsjekkoslovakiska).

Jeg tilhørte en i denne kretsen, og tidvis inviterte han oss til sine hjem for at vi skulle sammen studere film -han hadde et enormt DVD-bibliotek. For eksempel Brødrene Tavianis samtlige filmklassikere – de er jo håpløst å få lastet ned, dessverre. Der satt vi da med fri kost og losji og hadde seminar til langt på kveld. Utrolig og givende.

Vel – Saul bodde i San Fransisco. Hva har nå det med genservær å gjøre? Genser er nødvendig plagg der. Jeg spurte ham hvorfor av alle hans deilige hjem- hvorfor foretrakk han San Fransisco.

Da var det han sa:» You have to fight so much in life – why fight the weather?» Byen hadde» sweather- weather. «- nemlig. Genservær.! Vel var det jordskjelv der fra tid til annen , men byen hadde altså et perfekt klima. Der valgte Saul Zaentz å bo. Og kunne sloss seg til og skape de største filmer.

Selv liker jeg også genservær. I høy alder trives jeg med skyer og skygge. I skrivende stund er det friidrett på TV i Roma i timesvis. Også midt på blanke dagen. Da er det velsignet med norsk genservær i junidagen. Kjølig ute med vind og vær. Perfekt !

Vi i Norge må sloss med været. Det er så mye vær. Ikke rart at vi kan være kranglete og kantete. Vi må bruke så mye energi på været! Vi er nok ikke et mildt og fredfullt folkeferd. Kanskje det skyldes at vi ikke kan dette med genser som sommerplagg Vi forventer nakne skuldre og tynne skorter. .Men lengter selvfølgelig etter sol og sparkende varme.

Takk og lov – friidretten venter innendørs. Ute er det Sweather weather. ! I selveste høysommer juni.

Mye å være glad for!