Ingeborg Moræus Hanssen

Noe vi lærte som barn var å kjede oss. Vi levde i en voksenverden. Vi hadde foreldre som var på jobb – ikke hjemmekontor, ikke 4 ukers ferie , ikke helgefart på hytte – de var travle. Jobbet hver dag til sen ettermiddag- Bare søndag var fridag. Og vi barn var overlatt til oss selv – noe det visste seg ble til modenhet og selvsikkerhet. .

Foreldre var alltid hjemme, på plass i byen og trofaste og trygge. Men altså veldig opptatt .Vi vokste opp i en småby hvor vi lærte hvordan et bysamfunn hang sammen med Generaldirektører og fagbevegelse , med butikker og håndverkere, skole og bibliotek, osv Fotball og friidrett. Vi levde gatelangs I et samfunn.

Som ledd i oppdragelsen måtte vi også bli med foreldre på konsert, kirke, maleriutstillinger – også voksenliv. Det var i den sammenheng vi også måtte lære å kjede oss. Ikke for at vi aldri ble engasjert og fant det givende, faktisk har det blitt kulturforbrukere av oss.

I mine nære relasjoner til unge foreldre som er fysioterapeut , trenere, pleiere og assistenter – så snakker vi om stress og travelhet. Som gammel gir jeg ut råd og dåd og oppmuntrende tilrop.

Om kanskje å kjede seg!

Her en lys dag tok jeg en test. Midt på blanke dagen, sittende rett opp og ned i blåstolen, kuttet all lyd fra tv og radio, slukket mobilen, ikke strikketøy, ikke lydbok, – det var helt stille i hjemmet. Ikke yoga, eller meditasjon, bare pustet inn og ut Og sanset alenehet.

Vel skal man søke skogens ro, vel skal man ta seg en løpetur eller rolig gå, sykle eller sitte ved havet. Nå gjaldt det – ikke ned i sengen eller legge seg på sofa. Ikke sove. Man skal sitte i fullstendig stillhet. Hjemme.

Det ble en god time! Jeg var i ballanse. Jeg greide det.

Psykisk uhelse – heter det nå. Det er forskrekkelige tall som viser at ungt folk – – ikke minst –ikke greier livene sine.
Ikke de voksne heller- viser det seg.

Ikke vet jeg.

Ikke vet jeg har mange av oss er kunder av TELIA. Tror det dreier seg over 1 500 000. Hvor mange av oss er over 38 år? Sikkert de fleste.

Vel er mange av oss kompetente på mobil og MAC og i-Pad. Vi trodde også vi behersket TV.

Det siste viste seg at vi ikke gjør . For vi har møtte TELIA-veggen .

Vi fikk beskjed at våre to TV apparater hadde for gamle tv-bokser. (?) De måtte skiftes og nye kunne bli tilsendt. Dato 12 november . Da ville skjermene gå i svart hvis vi ikke hadde installert nye.

Som gammel og enkefrue ringte jeg TELIA ( lang kø uten nummervarsel) . En kjekk mann mente at boksene kunne komme på posten for henting om et par dager. jeg spurte om det kom en ekspert fra dem med pakken! Nei, den måtte bestilles. Det ville ta litt tid.

Siden jeg har ungt folk i nærhet, tenkte jeg at jeg fikk mobilisere de beste og nærmeste på digital verden inkludert TV. I god tid før 12.november hentet vi pakken på posten, kom hjem- lørdag – og der hjemme hadde TELIA allerede latt mine bokser gå i svart. Helgen uten tv? Katastrofe for en enkefrue.

En kjær venn kom og begynte prosessen. Det er ikke bare å trekke ut ledninger og sette inn nye i kjente hull i boksen. Det er bare forordet- hele tv må har nye koder og signaler og apper og varslinger og ny programmering.

Ingen over 38 år greier det. Vi er hundre tusen som ikke skjønner en dritt. Vi er totalt avhengig av super-eksperter.

Som TELIA ikke sender med pakken. Som TELIA også forlanger at vi sender tilbake bruktvaren- på posten eller i butikk. Vi som har gangbesvær og er 86 år også.

TELIA bør vite hva service-begrepet innebærer. De forlanger at vi prompte skifter våre bokser og at menneskeheten er toppkompetente slik at vi i heimen selv kan få TV til å fungere.

Dette er overgrep mot vanlig folk . Vi er helt hjelpeløse . Og kan ikke komme oss unna dette kommersielle superteknologiske tilnærmede monopolet.

Sterke aktive folk i farta vet å ordne seg. Selv fikk jeg Bang Olufsen til hjelp. Dyrt og vennlig.

-Nå fungerer begge husets Tv . Det er mer ro i heimen. Vi er efterhvert på plass i blåstolen.

Konklusjon! TELIA bedriver ikke bare overgrep, de praktiserer en form for rasisme, aldersrasime. 50% av menneskeheten er for gamle til å beherske en menneskerett – å kunne se tv i heimen.

Noen har sagt til meg at jeg er frisk så lenge jeg er sint.

Jeg er veldig sint. Ren bonus.

Jeg er så sint! Ren bonus.

Vi har en statskanal. Og godt er nå det. Nå har vi jo TV2 og diverse norske kanaler også å velge imellom. Det er. valgfrihet – det priser vi. Men verre er at vi ikke helt forstår å forholde oss til selveste statskanalen NRK. Ikke på Tv og ikke på radio.Det blir ingen felles platform for oss hvor vi samles og kjenner felleskap. Nå taster vi når og hvor og hvorfor ikke. Før satt alle å fulgte Dagsrevyen . Nå finner vi både lyst og anledning til å eventuelt å se den når vi har tid. Mange har tid, men prioriterer helt annerledes og hver for seg. Helt på egen hånd .

Verden er så stor der ute. BBC, Sky og CCN – pluss svensk og dansk – vi har nyheter nok, Nesten for nok. Mange av oss vet hvor og hvordan .

Men tilbake til vå felles NRK. Ikke bare er det flere TV-NRK kanaler. Det er noe vi faktisk har funnet ut av. Men nå produserer NRK en rekke TV-program som ikke går på kanalene, men som man må strømme seg frem til. Disse annonseres og formidles til oss, og det er store satsninger med kjente kunstnere som vi er interessert i . Disse kan vi laste ned – ( hvis vi finner frem) – når vi selv ønsker. . Frihet til å velge individuelt. Linn Skåber f.eks er kjær favoritt. Hennes nye serie, er fristende. Men den blir liggende på lur – den må vi liksom bestemme oss for.

NRK har selvsagt podcast ! Det er så mye podcast ! Drep meg, Konge, men ikke med podcast.

Som gammel dame begynte jeg også med podcast. Måtte bare prøve og fikk help av min privatekspert . Vi var begge fornøyd, men vi har falt av. Det er for mange av oss. Nå har det blitt en tungindustri. Det er ikke den samfunnsdebattant som ikke har sin podcast enten som egenmelding eller i kompaniskap. Rykende aktuelle er de også.

NRK produserer kunnskapsformidling av høy kvalitet- som podcast. I det hele tatt er NRK tungt inne i mediabildet.Imponerende nok, men mitt poeng er at folk flest ikke opplever dette som folkets kanal, vår egen kanal. Der vi finner nyhetene til en hver tid.Det er opp til den enkelte av oss å treffe rett formidler og til rett tid. Vi har i tilbudet vår egen nyhetstjeneste som podcast på øret.

Vi lærte av presidentvalget i USA at Trump sikret seieren ved å være storleverandør av podcaster. Det var altså ikke de store kanalene hvor han brakte seg selv og sitt budskap til velgerne, men jordnært og umiddelbart i egen regi. Selvsagt.

Etter et langt liv som storforbruker av nyheter, som proff TVseer og engasjert i samfunn og styringsverk, gift med redaktør og dyp respekt for journalistikk – så er også jeg forvirret over å ikke kunne lese hva som skjer i samfunnet vårt. Det var alltid et rekkverk å holde seg fast i – vår statskanal NRK. Den var klippen, der kjente vi kodene og programtitlene og det faste mønsteret. Og de trofaste programledere

Nå roter NRK det til for oss. I hvertfall for oss gamle.

God tv-helg. uansett – lykke til.

Ved slottsmiddagen hvor Majesteten inviterer hvert år Storing og styringsverk til sesongåpning , i følge tradisjoner , holder Kongen alltid en velkomst-tale. Den har blitt en stor markering og har fått en forventning om ikke bare å gi en oppsummering og kongelig vurdering av rikets tilstand, men også en tale med Kongens utviklet evne til å både være personlig og ikke minst humoristisk, gjerne ironisk.

Denne gangen leverte Kong Harald kanskje sin viktigste tale. Han startet frisk med » catch them with the first line, put the facts in the second one» . Sarkofag! Tema har blitt omtalt og debattert fordi det har blitt en budgettpost. . Kongeparet i høy alder har kommet i planleggingsfasen . Middagsgjestene brøt ut i spontan og befriende latter.

For det var spenning omkring mer dagsaktuelle og mindre sakrale temaer.

Aldri kan man huske noen monark som har omtalt sin helt private bekymring på familieplanet så varmt og ekte som i denne siste talen. Alle vet hvor vanskelige tider Kongehuset og den kongelige familie lever i. Å begi seg ut på ved et kongelig taffel og full TV- dekning å omtale noe så sårbart og skandalepreget , var ikke til å forvente eller å risikere. .

Kong Harald bestod prøvelsen så usedvanlig elegant. Og rørende. Han viste seg å vise hvor klok han er i å være nær sitt folk. Han verken sutret eller ble banal. Han vendte sin egen plage og sorg med å inkludere alle andre som hadde lignende vanskeligheter. Nemlig å være glad i sin familie uansett. Størst av alt er kjærligheten. Det er en slik konge Norge vil ha. Fortsatt.

Da Kong Harald var kronprins Harald og gikk i gymnas på Oslo Katedralskole hadde han en » klasseforstander» og en lektor i historie – Georg Klem . Det gikk da slik at Lektor Klem flyttet til Sarpsborg og ble rektor. der. Hvor jeg var gymnasiast og han ble min lektor i historie . Jeg har aldri hatt en mer stimulerende pedagog. Han var den beste i kongeriket. Både Kong Harald og jeg hadde kontakt med Rektor Klem i mange år etter at han ble pensjonist. Og selv tok jeg historie som fag og Kronprinsen ble konge med historisk hverdag og virke.

En gang betrodde Rektor Klem meg at hans andre ( ! ) yndlingselev – ikke var god på talerstolen. Han var usikker, stotrende Til bekymring for pedagogen som jo visste hva som ventet en kronprins.

Rektor Klem ville vært så stolt av denne siste talen som Kong Harald leverte. Et mesterstykke..

Velsignet være.

Noen av oss skulle ønske alltid å kunne gå på jobb. Vi liker ikke å ta Den Store Kosen og nyte tilværelsen uten å være til nytte. Vel, vi kan pleie familie og venner, reise og farte og delta i frivillighetene.

Men å ikke stå opptil noen som venter og gjøre nytte for seg – mange av oss kjente på det som feil -en god stund.

Da var det bare å ta grep. ( som alltid. ) Fikk et kontor i et fellesskap og begynte å skrive . Blogg og bok . Etter aktive yrkes-år i fellesrommet – så har man fått et navn! Nå heter det influenser – eller kjendis- Den gang hadde man enkelt et navn.

Der jeg så satt på mitt kontor og savnet jobben og kjente meg utenfor, da ble jeg alltid yngre og energisk når noen ringte meg for å tilby meg å holde foredrag! Jeg var jo så redd for å ha blitt glemt! Det var og er den store samfunnsinnsatsen vi med navn og godt rykte som pensjonist og avgått, blir tilbudt!

Jeg sa alltid takk og ja til alle. I begynnelsen . Jeg reiste nord og vest, Fly og tog. Forsamlingene var seniorer av alle slag. På Lillehammer vinterstid visste jeg at der hvor sparkstøttingene og rullatorene stod , var ditt jeg skulle. Eldre folk, må vite. Men Rotary og alle varianter av foreninger – alle for de gode saker – søkte folk med taleevner og aktuelle teater. Og et navn. Mest av alt likte jeg best bibliotek- møter bok-glade voksne .J

Jeg oppdaget at jeg trengte ikke bare å gi av meg selv, men jeg trengte påfyll. Pleietrengende og institusjoner med eldre ble tappende,. Spenstige tilbake – meldinger og reaksjoner fra forsamlingen gjorde meg så sterk.! Ikke rik, må vite.

For honorarene var heller smårusk. Jeg husker en reise en hel dag til Arna utenfor Bergen hvor jeg selvsagt fikk dekket transport og fikk denne kringlen til kaffen. Og kr. 3000.- for jobben.

Jeg begynte å bli kravstor! Jeg begynte å bli litt arg på at man ble tatt for » granted» , for å være fornøyd med å bare bli spurt. Man sender ikke bud til en rørlegger som jobber i timer for å betale lommerusk. Man hadde sannelig et yrkesliv bak seg og lang erfaring .

Så etterhvert svarte jeg raskt når jeg ble forspurt , om de hadde penger til honorar. Svakt spurte de hvor mye jeg skulle ha. Gro Harlem Bruntland ( fortsatt da et verdensnavn) tar titusener,,svarte jeg og hørte at de sukket i telefonen. Men jeg skal ha 7 000, sa jeg. De pustet lettet og slik ble det.

Nå er det slutt på denne form for forlenget yrkesliv. For man er blitt gammel. Gammel og mindre mobil og mindre husket! ( mindre etterspurt) Det ble på slutten bare på dagtid, hvor jeg kunne opptre i dagslys og med styrke.

Jeg reiste kun med drosje i Oslo og nabokommuner.

Men leser meg til at pågangen er fortsatt stort. Det møtes som aldri før. Foreningslivet er blomstrende.

Men foredrags – karrieren har stor konkurranse fra reiselivet hvor det på helside etter helside i Aftenposten reklameres for elvecruise og eksotiske opphold i hele verden med foredrag og guiding fra mennesker med navn! Du skal reise med fagekspertisen – ikke minst. Med forfattere og forskere og journalister – som beriker passasjerer med ånd og sannhet i hele uker. Ikke bare mat og vin. nei! .

Det er et liv etter jobben. Det er ikke slutten – man kan formidle og forlenge et langt yrkesliv som senior – enten som foredragsholder eller reiselivsguide.

Kanskje får man godt betalt – ikke bare med en flaske rødvin og med plass ved kapteinens bord til 3 retters middag .

Slå til! Man har da et nevn! Til så lenge.

I alderdommen sitter man på benken. Det hadde man aldri tid til før. Bare når man var på ferie, helst i utlandet, enten fordi man var sliten, eller rett og slett fordi man jo skulle nyte utsikt og folkeliv .

Trillemødre og fedre sitter på benken mens barnet leker i sandkasse – noen korte år i barnevogn-fasen.. Mens de bruker mobil i travelheten

Nå sitter vi gamle på benken her hjemme og venter. Venter på drosje, venter på bud og på andre ventende. Jo eldre man blir, jo tidligere vil vi være klare . Vi liker å være ute i god tid. Men ofte sitter vi bare for å sitte. Men også fordi vi trenger å hvile en trett kopp.

I mine voksne år har jeg alltid handlet på CCVest . Vi bodde i naboskapet, i 30 år. men etter å ha flyttet fra villa til leilighet, handler jeg fortsatt på det senteret . Jeg kan løypen og kjenner logistikken.. Dessuten treffer man kjentfolk fra dengang da og – alltid på formiddagen. På ettermiddagen kommer kunder fra alle andre kanter av byen. De er stresset og travle. På CCVest kommer morgenkunder på » bytur» og har et roligere tempo.

Nå er jeg en eldre kunde med assistent . Hun med handlevogn og jeg med rød rullator.. Sammen har vi en plan og liste for innkjøp. Assistenten handler både mat og vin og ditto og drar kortet , og selv sitter jeg på benken innendørs i » gågaten» og venter. Det tar sin tid – for det er ukeinnkjøp , må vite.

Som kinodame har jeg en evig yrkesskade – jeg sanser alltid med øynene, leser » film» uansett tid og sted. Også ute på restaurant , ute i fellesrom – på venteværelser og mens jeg sitter på benken være seg i Frognerparken eller i kjøpesentra. Eller i egen hage. Jeg ser alt og gjør mine observasjoner

Jeg vil anbefale som en ekstra bonus på benken at man underholder seg selv ved å leke. ! Jeg leker mens jeg sitter på benken og notere folk i forbifarten.

Jeg bestemmer meg for å telle hvor mange forbipasserende som er pene tøyet. som ikke har den evige boble -jakke eller dynekåpe, og som ikke går i joggesko og veldig greit og praktisk kledd. Men som er litt pyntet, som har sko som sier klikk klakk, som har ullkåpe eller ullfrakk, som kanskje bærer en hatt !

Interessant — folk i forbifarten er så like! Alle ser praktiske ut. Greie liksom Men sannelig fines det altså unntak.Her en dag kom en eldre hvithåret kvinne forbi i et vakkert antrekk i kledelig lilla farger. og med hatt! Da hun forsvant inn i matbutikken, tenkte jeg at hvorfor stanset jeg ikke henne for å fortelle hvor vakker hun var. Da hun kom tilbake, ropte jeg henne bort til meg og sa det. Gjett om hun ble glad og yngre!

På benken i parken leker jeg hvor mange forbipasserende går tur UTEN å lufte hunden.. Ikke minst i mitt boligområde – hadde vi ikke sett et menneske hvis ikke folk hadde måtte lufte hunden.

Mens man sitter der på blanke dagen rett ved fortau på sin hagebenk og det kommer et helt menneske forbi – det er oss to i hele verden – så hender det ofte at vedkommende bare later som om jeg ikke er der, møter ikke blikket og hilser ikke. Er ikke det litt rart?

Byfolk har dessuten noe på øret og er bortreist i hodet. så da så.

Slik kan man på benken undre seg når livet leves i solnedgangen. Men også da kan man muntre seg, fundere og tenke sitt.

Og så gå inn for skrive en blogg.

Midt på blanke fredagen sitter jeg og leser en biografi om Tsjekhov . Den er tynn og beskjeden, fra 1990 og skrevet av min favoritt-essayist Frederik Dessau . Jeg hadde glemt den.

Det er noe med bokhyller og mange bøker, – hvordan finner man en bok når man ikke har system og boken er bare på 160 sider?

Oftest rent tilfeldig er man på leting etter noe helt annet . Eller man kan invitere en god venn og bokelsker til å hjelpe til med å lete, hvis man vet hva man leter etter.

Denne gangen ble bare i forbifarten.

Hva visste man om den russiske forfatter og dramatiker? Kirsebærhagen – Onkel Vanja – Måken – man var da orientert i verdenslittaturen . Men hva med kunstneren selv?

Ingen ting , faktisk. Bortsett fra tidsepoken og berømtheten.

Det er en lykke å lese bok. Uansett , men spesielt når man som fredag bare lukket seg vekk fra tidens skrek og gru og finner i heimen en bok.

Frederik Dessau var dansk og en kulturperson. Han var sjef for Dansk Radio og har skrevet boken «Radiodage» . Men det er som essayist med et utall bøker bak seg, at han ble den sentrale litterære person i Danmark.

Jeg ble tipset om hans forfatterskap av Kari hos Norli Bokhandel .Og siden kjøpte jeg alle hans bøker – var først i køen etter varsel fra Kari. Bøkene var i pris og omfang så tiltrekkende at jeg likegodt kjøpte flere som gave til venner som liker å lese.

Boken om Tsjekhov er en reise inn i et forfatterskap og et dikterliv med Frederik Dessau som personlig reiseleder. Vi møter 2 åndsmennesker -både den russiske fra dengang da og samtidig den danske samtidsskildrer av idag. Et slikt møte er dobbelt givende, 2 forfatterskap i en bok.

Russisk litteratur forbinder vi med tungt og tykt og fra en verden for lenge siden og fra en kultur som riktignok tilhørte den europeiske den gang, men som ligger skjult av revolusjon og kommunisme og verdenskrig og Stalin og alt som forskrekkelig er.

Tsjekhov er elegant novellist og dramatiker og nesten underholdende som forteller. Han har hatt stor innfytelse på den vestlige bokverden – nettopp derfor. Lett å blir forført av, lett å bli klok av.

Frederik Dessau skrev de bøker jeg hadde ønsket å skrive. Vi snakker om form og også innhold. En eldre herres erfaring og observasjon i en vandring gatelangs i det kulturelle danske landskap. Kritiker, oversetter, men altså essayist med utallige bøker. Temaer også om livet i Toscana , om Hamsun og om Bach .

Hans siste vandringer som gammel herre dreiet seg om levet liv. «I all korthet.» – » En lille bok om kærlighed» – » Ene og alene»- » Og så videre» » Etter min mening»

Ute er det høst og mørkt regn. Inne har vi lys og bok og varm te. Verden kan overlates til seg selv.

Den godeste Pave Frans er imponerende. Ikke minst som langveisfarende. I en alder av 87 år dro han avsted til Asia hvor han besøkte flere land .Flyreisen tok 13 timer innledningsvis før han holdt sine messer og sine møter og sine protokoll-plikter i samtlige land der borte.

Ikke før hadde han kommet hjem til Vatikanet, har ha nå fløyet avsted til naboland Belgia og Luxembourg.

Nå jeg nevner dette med pavens reiser, er det muntert å følge den seremonielle siden av saken. Det er nemlig slik at pavens fly selvsagt blir mottatt med all verdens fremmøte av fra kirke og stat Det legges ut røde løpere og vakre tepper. Vaktkorps og musikkors, flagg og faner og baldakiner.

Så lander flyet. Bare det at i Luxembourg bommet flyet på løperen . Da måtte de flytte løper og tepper, – ikke flyet. Det blåste katter så utfordringen med forflytningen ble turbulent. De fremmøtte geistlige måtte fjerne » hodeplagg» og holde kappene med begge hender. Det hele tok tid. Omsider var løperen klar, flytrappen likeså og døren åpnet seg. To små barn med blomsterbuketter kom på løperen, likeså dignitærer, hertugpar, kardinaler , militær parade og korps.

Alle venter på paven. Ned trappen kom travle bærere med koffert -sikker pavens legeteam- etter hvert de medbrakte kardinaler fra Vatikanet, omsider flypersonell.

Bare ingen pave! Alles blikk mot døren. Ingen pave.

Han kommer nemlig på baksiden av flyet i heisen med catering ol.

Etter hvert runder og rulles det under flykroppen en hvitkledd herre i sort rullestol fra hjelpemiddelsentralen – (vi nikker gjenkjennende.) Han trilles da mot den røde løper . hvor han der og da blir Hans Hellighet – Pave Frans.

Da kommer barna med bukettene, da begynner besøket. Da blir det pomp og prakt. I styrtregnet. Omsider kan paven trilles – blid og vennlig og i storartet form mot hallen der bilene venter.

Bare det at et militærkorps først skal spille nasjonalsang . Med flere vers. Da må paven reise seg i stå! I vind og blæst.

Han er 87 år. Og som kong Harald og Enkefruen dårlig til beins.

Apropos pave. Han må ha en sosial kondisjon av de sjeldne. Selv har Enkefruen ved invitasjoner begynt med å si klart fra ikke bare når gjestene er velkomne, men også når de skal gå . Fra kl. 18 til kl. 22 . Som Kåre Willoch sa at alt som blir sagt etter klokken 22,45 skal man ikke høre. Da kommer banalitetene – man har nok med sine egne.

Til bake til de katolske pave – han må jo holde ut i evigheter under messer, og under nevnte statsbesøk. Hva er knepene. ? Hvordan holde seg våken ( ?)

Uansett transportetappe og muntre sider -Pave Frans utstråler en vennlighet, en smilende leken og generøs menneskelighet på sin ferd i rullestolen hvor menneskemengder omkranser ham. Han stortrives.

Han er verdens moralske stemme. Dessuten.

Så kommer den beskjedne hvite Fiat og han bukserer seg inn i forsetet. Hvor han vinker og smiler.

Alder er gull.

I

I hele mitt voksne liv, ja faktisk fra gymnasietiden, har jeg alltid vært samfunnsengasjert og en hund etter nyheter. Å følge med i tiden, i politikk og fellesskap har vært et helt naturlig liv For meg Og min familie.

Nå er jeg skremt av tiden , av politikk og av nyheter. For første gang tørr jeg ikke se nyheter. .Om en lege som har voldtatt 88 kvinner. Flom og flod og lidende mennesker. i på flukt. Krigene , katastrofene , Sudan med millioner på flukt. Det blir ikke til å tåle – hvis man virkelig ser og tar det inn. En løgner og bedrager kan bli president i USA.

På det mer hjemlige og jordnære plan – i hverdagen blir man også forskrekket over at ungdommen har det skrekkelig vondt, er syke på sjelen. Vold i nære relasjoner. Like rundt hjørnet i skolegården. Og at digitalisering velter inn over gammel som ung. Ingen bøker på skolen i undervisningen Bare skjerm!

Hjelpe oss. Vi slår av.

Egentlig er det feigt og unnvikende å kutte ut. Jeg er imot dette. Det minste man kan bidra med i verden er da sannelig å følge med i hvert fall.

Det er flere og flere i min omgangskrets som beskytter seg selv ved ikke lengre å ta inn Nyhetene og Dagsrevyen. Sier de. Vi glir videre til sport og spill og reality (?) -serier. Det er nok å velge mellom. Fabelaktig TV på all verdens kanaler. Mange av oss griper til boken. Eller musikken. Når vi først sitter der.

Om morgenen henter man sin aftenpost på trammen og tar fatt på papiravisen mens man kombinerer det med Nyhetsmorgen på NRK. Det er rutiner. Det har man da alltid gjort.

Man skroller, man blar og er ukonsentrert både med ord på trykk og bilder på skjerm. Samtidig ! Det er også er faresignal . Hva hører man egentlig og hva leser man på ordentlig! 

Denne uro og angst – er i hvert fall en erkjennelse av at man erkjenner på sjel og kropp og sinn hvor påvirket man blir.

Et viktig knep er at man skal bevisst begynne å sortere, velge mellom viktig og uviktig. Noe av verdi på, det andre av. Vi har da levet ett liv og vet forskjell:

Dernest skal man som kristen følge Ordene om TRO , HÅP og KJÆRLIGHET. Det er bare så vanskelig med HÅPET i disse tider. .Troen javel. Kjærlighet -til å begripe.

Men hvor er HÅPET.

Selv blir jeg beveget og i jubel over å se de tapre, flinke modige UNGE mennesker på min vei – enten som ferievikarer på jobb for å klare studier ol. eller som seirende talenter innen kunst og kultur, forskning og frivillighet. Og sport. Det med det UNGE menneske er en gammel dames håp. Helt privat er det selvsagt barn og barnebarn.

Og hellige øyeblikk er å se nyfødte velskapte barn!. I verden – på SKJERMEN – der og da. Som nyhet.

Norge er et vakkert land. Et rikt land dessuten. Det er vårt. Det er september Nok engang. .

Det ER håp.

God helg.

Hvis det er slik, bør vi voksne, eldre og foreldre kanskje kjenne på hvordan vi lever som har en ungdom som nå med skremmende dokumentasjon er psykisk plagede og syke, arbeidsløse og i utenforskap. Og voldelige dessuten.

I 1955 kom filmen ROTLØS UNGDOM . Den våget å vise at også i høyere samfunnslag var det ungdomsvold og kriminalitet. Riktignok i USA, men filmen ble en internasjonal suksess og bekreftet at fenomenet var nettopp internasjonalt. Begrepet ble plantet. Idag har denne ulykkelige ungdom fått et mer klinisk begrep.

I tidligere tider hvis unge gutter kjente seg hjemløse og rotløse – ja, så dro til til sjøs for å finne seg seg sjæl .Jentene tok seg barnepass eller husarbeid. Så vokste de seg til. Fant seg et yrke. Og der ble de.

Kanskje burde det dag lages en film med tittel ROTLØSE VOKSNE .

Å ha tilhørighet til byen, til strøket, til naboskap for ikke å nevne jobben og arbeidsplassen – det er ikke lengre hva det var. Riktignok har man tilhørighet til sport og treningssenter, til klubben og tar bølgen på den tribunen. Og mange kjenner fellesskap med venner i kunst og kulturlivet og har sine abonnement. Det flokkes rundt litteraturhus og foredrag.

Det er så tett program for de fleste. Foreldre må være mye på skolemøte. Og det kreves god sosial kondisjon for samtidig være » i sirkulasjon» i vennekretsen. Aldri har vi sett et mer frodig restauranttilbud – man skulle tro ingen spiste middag hjemme.

Selv bor jeg i et strøk av Oslo hvor det blir stillere og stillere. Siste bydag med trafikk er torsdag formiddag. Så er det liv i gatene tirsdag. I langhelgen er man avsted. Butikker må stenge. Byen har forflyttet seg – det er yrende folkeliv på Grønland og Bjørvika. Det er både bra og veldig interessant.

Men uansett- – Å høre hjemme er å bo. Vi bor ikke som i tidligere tider. Nå drar vi mer og oftere til hytte og feriestedet vårt. Før var det faste ferietider – nå er det helg på helg året rundt. Kong Harald sier at du hører hjemme der hjertet ditt er. Det virker som om det i hvert fall ikke er i boligen i byen .

Dessuten reiser vi mer og mer og oftere og lengre. . Folk er mer kjent på Gardemoen enn i naboskapet.

Ingen får vel lengre Kongens Fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste i jobben. Vi skifter jobb og gjerne yrke. Dessuten er jo arbeidsdagen strukket ut i begge ender. Med hjemmekontor og digitalisering og internasjonal jobbrelatert hverdag vet man aldri når man har helt fri. Og bare er hjemme.

Ungdommen vokser opp i denne voksenverden. Da er det ikke lett å finne seg sjæl.

Bekymringsfullt .