Forfatter: Ingeborg

Nok en sesong skulle være innledet for Frognerbadet. Fra 18.mai og ut i august engang ligger dette vakre innlegget åpent for oss alle, ung som gammel. Bassenget er 50 meter, temperaturen skal være 27 grader både i blæst og solskinn. I tillegg er det stort barnebasseng og stupeanlegg og et lite plaskehull for helt små. Og sklie – bevare oss vel!

Det er ikke gratis, må vite. Men tilbudet er generøs og verd sin pris.Skjønt er det nå det?

I indre Oslo-bassenget kan man bade helt gratis – på Huk, Bygdøy Sjøbad, og Tjuholmen og Operastranden , Bjørvika, og Sørenga. Byens badekultur har forflyttet seg, Sommersesongen har vendt Frognerbadet ryggen.

Sentralt i Oslo ligger Frognerbadet med restaurant og vakre trær og plener. Om man ikke skal legge på svøm, kan man nyte en soldag i randsonen av Vigelandsparken og den storslagne Frognerparken.

Hele dette område ligger nå stengt og i dvale.Igår kom meldingom at det vil ta år før kommunen åpner badet og ditto restaurant. I Paris bygget de opp igjen katedralen Notre Dame på 5 år.

Kommunen forvalter dette unike badet med tilliggende herligheter. . Hvorfor i allverden kan man ikke – når selve badet blir renovert – ha restaurenten åpen? I Central Park i New York er det en gourmet -restaurant ved sjøen . Her kunne man begrense et visst areale , men faktisk er det fullt mulig å kombinere kafe/ restaurant med badende gjester på plenen.

Som nevnt – hvordan kan kommunen sitte i åresvis å ha en steindød eiendom midt i noe av det dyreste areal i kongeriket? Det nærmer seg korrupsjon. Hadde Petter Stordalen fått kloa i dette, ( måtte gud forby) hadde det vært liv og røre og effektiv og energisk drift, selvsagt.

Kommunen må nå tenke stort om hvordan og hvorfor man ska drifte Oslos arvegods av et badeanlegg. I skyggen av hele Oslos indre badeliv ( og bastueliv) fra Sørenga til Sollerud. Nå er det noe tragisk og melankolsk over anlegget der det ligger i strålende turistvirksomhet. Hvilke planer har Byrådet? Hva koster det å ha død kapital år etter år. ?

Synd og skam for alle oss som i åresvis elsket våre morgensvømminger i sesongen. Det var dengang man hadde ordførere som klokken 7 i regn og kulde ( i tidlig mai ) stilte til start og deltok på kaffeprat ved bassengkanten. Akk ja.

Dengang som senere viste forøvrig ikke folk flest at bassenget hadde 27 grader Selv det hadde eieren ikke greid å reklamere med.!

Akk ja. Til sålenge er det bare å søke bølger som slår langs havnebassenget når vi i junikvelden skal ta oss et bad. . Gratis er det også.og åpent til neste dag. Frogner badet stengte tidlig i følge tariffen .

God sommer uansett.

PS- Nevner i flenge kafeen på Huk (hvor Quisling hadde båten klar) som nå forfaller og råtner på rot under kommunens eierskap. DS.

.

Styresmaktene har nå slått til med gode råd om barns bruk av skjerm. Det frarådes at barn under 2 år skal bruke skjerm Tenk det. De bør altså ikke bruke mobil og heller ikke laste ned sin Pokemon. Holde seg til smokk og pekebok.

Vel, dette er alvor – barn og ungdom må selvsagt begrense skjermbruk og heller finne frem boken. Vi voksne også.De unge klager på foreldre som sitter formye med mobilen! Det er heldigvis blitt en åpen debatt om hvor langt og voldsomt den digitale verden har rammet oss.

Men noe som også er skremmende – den digitale verden er alt-om-seg-gripende. Vi MÅ være i og lære om og beherske den digitale verden. Vår hverdag tvinger oss til det. Bank og børs, handel og vandel, reise og TV og alle vesener, til å med fastlege kan vi kontakte digitalt som pasient. Helseministeren mente det var et fremskritt.

Styresmaktenen har også nylig satt ned en forskningsgruppe slik at vi kan lære å leve med Kunstig Intelligens – KI. Kanskje heller man må forske på følgende problem og utfordring

Det et faktum at den menneskelige natur er slik at det voksne menneske, det eldre menneske med årene blir mer skeptiske til nye utfordringer, nye oppfinnelser, nye systemer og ny teknikk. Man ønsker å vurdere dette opp mot den erfaring man har skaffet seg gjennom et langt livet liv. . Måle det nye opp mot det historiske og det etiske. Man vil tenke seg om.

Og her ligger faren – det er ikke tid til det. Det går for fort. .

Alvoret ligger da i at samfunnet, i fellesrommet, i vårt levesett og demokrati da faller det erfarne og det eldre menneske ut av den digitale verden . De vises råd høres aldri og synes aldri. Det var før det.

Hva slags samfunn har vi hvis ingen over 50+ er tungt tilstede i vårt fellesskap? I det digitale livet.

Det synes meg skremmende. Vi vet jo at fremskrittet må frem. Vi får ikke Ånden tilbake på flasken. Skjerm og mobil og strømmetjenester og PC og MAC . – vi er allerede helt avhengige.Noe av oss på 86 år henger med så tappert vi kan, men må stadig søke hjelp fra yngre folk i nære relasjoner. ( Bare nevner i farten at TV2 som har statsbeskyttelse ikke er å finne på lineær tv, men som strømmetjenese – hvor tusenvis av eldre ikke finner frem – ikke på fotball Norge – Italia engang!)

Det eneste vi synes å kunne stoppe og begrense er at barn under 2 år bruker mobil og tvskjerm.

Det er da noe _ eller ?

Hva har skjedd med lørdagen. Er det hverdag eller fridag. I hvertfall ikke helligdag.

Lørdag som butikkdag hangler og går. Kjøpesentra er halvfulle av kunder. Alle småbutikkene får det ikke helt til ,de heller – dyr husleie og dyre ansatte. Kundene har funnet andre gjøremål med tur til kyst eller skog. Eller slår de til med netthandel. Eller rett-til-døren-brakt mat.

Denne helgen er er spesiell fordi torsdagen blir helligholdt og fredagen blir klemt før denne lørdagen som i hverfall ikke er handelslag.

Mai er den vakreste måned, og når været slår til, er det en naturtrang hos nordmenn å komme seg ut i parken, mot havet eller til nærmeste sogns-vann. Uteserveringen spretter ut og ølglasset og iskremen nytes. Ikke rart at lørdagen kan benyttes nettopp til det.

Nå kan selvsagt en bydag benyttes til å oppsøke et mangfold av gallerier og museer og store kulturinstitusjoner. I god urban tradisjon er det naturlig å gå gatelangs , gå innom den nyeste maleriutstilling og så ha sin lunsj på kafe. Det kan lørdagen brukes til.Og slik har det blitt.

Men trenger vi to dager i uken til det? Hva med arbeidsliv og næringsliv og produksjon! Har vi råd til det!

5 dagers-uke er et faktum. Arbeidsdagen kan praktiseres på ymse vis, hjemme og på hytta. Så det taller på plass med den nye lørdagen . Mange hevder at det er sunt å stresse ned, ta seg av seg selv og sine og ta seg ut i natur og friluftsliv. Og likeledes fylle på med kunst og kultur. Det gode liv.

Da heier vi på lørdagsfri. Riktignok kommer kineserne og tar oss. De står opp og jobber nesten døgnet rundt . Og vi er jo et rikt land, må vite.

Til så lenge – god helg i vårlyset. det er så vakkert, der ute.

Serien til Henriette Steenstrup er nå avsluttet. Den har gått i 5 episoder. Den har blitt sendt på NETFLIX. Den har fått ros og strålende kritikk, den har blir sett og blitt kjær.

Selv har jeg vært av og på, men først den siste episode tok jeg meg tid til å følge den helt. Jeg er imponert og begeistret. Alle blir det. Man kan ikke stå imot.

Ikke bare er skuespillet gjenomført ekte. Ikke minst av Henriette Steenstrup selv I randsonen kan det være noen elevøvelser, men samtlige hovedpersoner gir det beste av seg selv. Særlig de unge – barna til Pørni. Dette er et familiedrama – 3 generasjoner – med relasjoner til nye og tidligere forhold, med hverdagsslit og seire, med latter og gråt. Men først en livsform og ikke minst uttrykksform som helt sikkert er dagens virkelighet. Her dunkes inn grov ord og vonde gjerninger Ingen familieidyll, nei! Min generasjon har nok ikke sett eller hørt maken.

Men størst av alt er kjærligheten.

Det som løfter PØRNI ut over det hjemlige og familiære, er ikke minst tidsbildet. Vi ser en hverdagsvirkelighet 2023 -25 i yrket som i barnevernet, som skole og som tidsklemme, som boforhold – alt rykende aktuelt i vår tid. Alt er kvalitet og ekte. PØRNI er derfor en kulturbegivenhet.

Men hvorfor blir ikke slike TV-dramaer anerkjent som det? PØRNI blir vist på Netflix. På strømmetjeneste . I Norge ville det muligens blitt mer status om den hadde blitt et NRK produkt. Nå har serien på et vis gått under radaren. Som god underholdning , rett og slett, i et enormt tilbud. PØRNI er mer drama enn kos og morro. PØRNI er seriøs.

Henriette Steenstrup er et fenomen. Hun er formidabel – som skuespiller, som regissør og kunstnerisk ansvarlig bak og foran kamera for denne storproduksjon. Hun har sikkert notert seg den suksess som hun og teamet har oppnådd.

Mitt poeng er at PØRNI fortjener en plass i det norske klassiske kultur og kunst-begrepet hvor utøvere gir noe stort og større enn seg selv – og er mer enn blott til lyst.

Barnetoget i Oslo 17.mai er en unik tradisjon. Norge på sitt beste. Det varer og rekker. Etterhvert som man selv ikke har skolebarn som man skal følge, så blir på et vis disse strålende barn som bølger forbi i timer, alle helt like. Man noterer varierte antrekk eller kledebon, men felles for de aller fleste er lysende ansikter opp mot en konge og hans hus på balkongen. De vet at han Kongen er der – for sikten fra bakkeplanet er minimal . Hele poenget at kongen er der oppe. Dette kalles monarki.

For egen del feirer jeg som alderspreget, en tilbaketrukket Nasjonaldag på egen åpen balkong hvor familie og gjester kommer og går mens Tv-dagen ruller på storskjerm . Vi samles om å observere og kommentere monarki og nasjonaldag og barn og korps. Mange korps. Innimellom kommer eksperter på skjermen for å mimre eller belære oss eller lage mat for anledningen.( Det er 1 år til neste gang så hvorfor gi oss tips om mat, kaker og desserter?)

Vel, ingen sure miner . Selv ønsker jeg at man kunne gi innsikt i et virkelig kulturfenomen ved barnetoget- nemlig fanene! Skolene har sine dekorative faner med mer eller mindre dyp symbolikk. Noen riktig gamle, noe laget i huien hast, noen av billig budskap som et tre og fugler ( les kunnskap og fri ånd ) – de aller fleste følger en tradisjon fra den gang da og bærer et snev av alderdommens patos . Det er vakkert. og interessant .

8.mai feirer vi freden fra 2. verdenskrig.I år ble dagen ekstra betydningsfull både fordi det var rundt tall- 80 år – og fordi vår urolige tid påkaller alvor med å stå fast på frihet og demokrati og ikke minst vår forsvarsvilje til å forsvare disse verdier og et fritt land.

17. mai bør være en fortsettelse av denne frihetsbegeistring fra 8 mai og påminnelse om å delta og stå imot fienden. Det tror vi at gjør, selvsagt. Nå er jo Nasjonaldagen barnas dag. Sier vi. Og det er også vakkert! For ingen andre land markerer nasjonal frihet med barnetog. Men dagen er sannelig en voksen manifestasjon som påkaller oss til å delta.

Selv har jeg notert at flere og flere markerer dagen privat. Frokost med bobler og bunad . På Vår Frelsers Gravlund med tradisjon som går på kransenedleggelse og taler starter dagen i Oslo. .Der har det vært folkefullt og tung manifestering av historie og kunst og kultur. Stilt og verdig og allsang uten mikrofonmusikk. Nå skrumper oppmøtet ved tradisjonen . Folk privatiserer sin feiring.

Henrik Wergeland løp ut fra Grotten for å delta i fellesskapet. Han hadde 17-mai-blikk i øynene, ble det skrevet.

Det er hva vi alle bør gjøre på Nasjonaldagen. Være i fellesskapet. Gjerne lokalt . I TAKK og glede, med eller uten bunad. .Vifte med flagg og samles om barnetog enten hist eller her, og korps med eller uten sparkepiker og gjerne først en fane som godt kan være en plakat – til sålenge.

GRATULERE !

For mange år siden begynte jeg å blogge. Det var veldig nytt og trendy. Jeg hev meg på da jeg plutselig som pensjonist hadde forstått at det gikk ann å mene og tjene penger på det. Man kunne få tilhengere til å kjøpe produkt, f.eks. Og vips så var man sponset av noen som ville bruke meg som reklame.

Nå var det jo få lesere av bloggen min som interesserte seg for en gammel dames for- hold til brodder og klær for modne kvinner. Vel skrev man jo om alt annet, men profilen var utvilsomt alderspreget. Det ble bare blogg og ingen fortjeneste.

Nå gjelder det å være influenser! Her snakkes om hvor søkkrike idrettstjerner blir. Men influensene tjener jo milloner! Dette har jeg dypdykket i. For en imponerende produksjon fra flinke folk som kan sitt fag eller sitt produkt og er ustoppelige.

Hver søndag har jeg som bestemor en lengre mobilsamtale med min 30årige datterdatter i Philadelphia om alt og det meste, (mest bøker ) Sist spurte jeg henne om hva jeg som influenser skulle starte opp med og hvordan Blogg og podcast og Instagram – greit nok. Men nå trengte jeg ung og ny assistanse for å starte noe nytt.

Vel ble vi først enige om at antagelig måtte man være ung. Ikke en dag over 38 år. Da ble det straks ganske åpenbart umulig, men verd et forsøk likefullt.

Så gjelder det å ha et uimotståelig produkt, både som kunne stemme med influenseren som person (?) som solgte i kraft av seg selv. utseendemessig og utadvendt og selvsagt smart og i tiden (og helst før.) Som seere og lyttere bare måtte ha, kjøpe og forbruke.

Det siste moteprodukt er ikke minst bakervarer og mat idet hele tatt. Boller går som varme hvetebrød. Flinke influensene legger ut oppskrifter og fagkunnskap – Gjør det til sin egen livsstil og åpner da også for privatliv og annet ( ungt) liv ved kjøkkenbenken.

Her stiller en enkefrue dårlig. Man har ikke lengre et frodig mathold i heimen. Altså helt uinteressant.

Det eneste produkt man kunne selge er – for å si det rett ut – hjemmestrikkede vaskekluter! Kinodame og kjent samfunnsdebattant og skribent har i høy alder blitt sittende i blåstolen, strikkende kluter til enhver anledning, som vertinnegave, i alle farger, ikke mer enn to ad gangen ,i bomull så den kan kokes . Faktisk veldig populært . Og etterspurt. Men enkefruen har blitt 86 år også i fingrene. Som pianospill, så også strikking. Det går tregere.

Hvis man idag skal følge med i hva som rører seg i samfunnet, da må man lese sosiale media. Trump vant valget fordi han fulgte og deltok på alle plattformer .Her hjemme i hverdagen er det nettopp influensene, blogger, facebook osv som forteller oss om folks bevegelser og interesser og levesett både veldig privat og i fellesskapet.

Akk ja – det blir nok som observatør og privatblogger man setter seg ved kontorpulten. Influensere imponerer, jeg tror faktisk de fortjener sine millioner. Og de har kommet for å bli. !Følg med – mye å lære.

Hvem skulle trodd at annosesidene nå er fulle av eksotiske tilbud om knalldyre reisefristelser til fjerne destinasjoner. . Har vi så god råd? Er verden så trygg ? Er fremtiden lys og lystelig ? Det snakkes om dyrtid og bevisste forbrukere på jakt etter billigvarer i mathyllene.

Men helsider med fristende styggdyre turist-tilbud viser jo at noe ikke stemmer her. Det ER et marked – Ellers hadde de ikke stått der. Bransjen vet jo hva de gjør, hva betaler for og tjener på. Følgelig farter vi og farer selv i disse trengselstider.

Som gammel og hjelpetrengende har man begrenset svingradius hva gjelder å reise avsted. Men man kjenner på reiselyst – for å få et annet perspektiv . Det kan kjennes litt trangpustet i heimen innimellom. Og trykket fra nyheter tvinger frem flukttanker om bort og vekk.

Hva med et kurbad! Et sanatorium – het det også. Et hotell hvor man skulle pleies for sine vondter , nyte bad og kost og kultur, sitte ute i frisk luft og med utsikt, i fluktstoler med ullpledd og lese bok. Først og fremst stillhet og ro. . At tiden er stoppet opp.

Vi lever i digitale tider. Det går for fort. det blir for mye .Vi savner å kunne fordype oss, lese godt og lenge en god bok. Vi har fått et drug – mobilen og internett. Hva med et sted for sunnhet både i kropp og sjel uten støy fra verden omkring oss.

Hva med et kurbad, tenkte man så. .

Ingen annonse om det, nei.

Det er ikke kurbad i Norge. Det popper opp spa og badeland og massasje og kosthold med sundt og helsebringende ( gjerne forsakende ) mat og drikke ( les alkoholfritt ).

I Europa er det vanlig med kurbad. Over grensen i Sverige har de forstått poenget.

For mange år siden fikk vi Norges første hotell med spa og behandling – alt basert på havvannet ved Statt. Og historisk og kulturelt tilbud med besøk på Selja og klosterruinene og fottur og klatring opp i hulen hvor St.Sunniva ble funnet. Selje Hotell var for mitt vedkommende en slags pilgrimsreise sommer som vinter. Det var et dannet og forankret spa–hotell. som et slags kurbad. Og en praktfull natur der vest mot storhavet.Dessuten var det gjerne foredrag enten av vertinnen selv Gerd Kjellaug – eller av gjester som var kunstnere, forfattere eller skuespillere. For ikke å snakke om utøvende lokale billedkunstnere . Det ble også arrangert operabesøk over til Nordfjordeid .

Akk ja. Det var ikke billig dengang. Norske hotellbesøk er ikke billig idag heller. Men når vi reiser i utlandet, er det liksom naturlig at vi drar kortet. Vi drar kortet helt automatisk .Unner oss det meste både til lunsj og middag. Lite prisbevisste. Som om det er annen valuta på vårt norske budgett I Norge skal det være billig på hotell.

Ungt folk skal reise og oppleve verden. Men i voksenlivet kunne man trenge til fristed for kontemplasjon og påfyll. til ro og indre orden. Kombinert med sunn forpleining og ekte kost og losji. Samtaler og fellesskap rundt kvelds-lampene.

Når leser vi helside annonsen om Kurbadet nær nasjoalparken eller ved en stille sjø på flatlandet eller mot havet der vest?

Mange av oss er klare, tror nå jeg.

.Det har vært stille om bestemor. Det skal vi være glade for. så lenge det varte.

Hun har nemlig blitt tatt for gitt. Men akk og ve – nå finner bestemødre seg ikke det lengre. De skal ha seg frabedt .

Bestemødre er ikke lengre hva de var. De sitter ikke hjemme og har på forkle, lager tradisjonell middagsmat, har tykt og grått oppsatt hår og bred favn når de små barnebarn kommer på besøk. Ikke bor de de rundt hjørnet i kårstue heller. Kanskje bor de der de alltid har bodd, mens familien ellers bor over alle hauger.
Bestemødre er følelig ikke lengre hva de var. Og har vel heller aldri vært det.

Bestemødre går til jobb. De er kanskje nyskilte. De reiser og farter. Golf-ferie og storbyferie. Dessuten er det dine besteforldre og mine besteforeldre. Knus kjernefamilien.

Våre barn hadde to bestemødre som var helt ulike. Den ene var nok mer i sin blomsterbutikk enn stellende og nær barnebarna. Smart og skarp og trofast tilstede Den andre var eiegod og til uvurderlig hjelp og trøst , klok og trygg. Og hadde tid som pensjonist.

Nå er det besteforeldre som skal ha seg frabedt å faktisk være besteforeldre. De vil som nevnt ikke ha det som gitt at de skal stille opp for de små når dagens travle foreldre trenger dem.

Til det å si er at vi får de besteforeldre vi fortener. For det første bør nok de unge foreldre skjerpe seg hva gjelder å ha det travelt. De må prioritere, si nei til turbulent sosialt liv, De skal jo være i sirkulasjon , må vite.Ambisiøse statuskrav med hytteliv og friluftsliv og følge trender og krav. Og om barna ikke har et livlig sportsliv og bursdagsliv og skolearrangement fra før, så har foreldre en tendens til å ha krav selv til vellykkethet i og utenfor skoleporten for sitt avkom.

Det er rett og slett synd at vi ikke velsigner å få barnebarn . Det er på mange måter livets mening. Vi som er så heldige. Selv opplevde jeg dyp lykke som kom til meg i en alder hvor det meste av fremgang og hell var noe man måtte jobbe seg til. Når barnebarnet kom , opplevdes det som ren » ufortjent» jubel.

Så begynner ønske og krav og plikt og kjærlighet. Til det er å si at det er som livet selv. Slik vi lever og prioriterer . nå som før.

Men det er andre tider. En ting er imidlertid sikkert – foreldre bør få barn mens besteforeldre ikke er for gamle! Vi orker mer bleieskift og nattpass og henting og venting i en 60-årsalder enn mot 75. Få barn så fort man kan! Før all praktisk planlegging av møbler og bil! 

Viktig moment er også det faktum at ungdom lever digitalt , er på plattformer og nett så bare på noen år har besteforeldre blitt helt bakpå. Dette skaper avstand mellom generasjonene. Og de unge i familien er mer reisevante og globale på alle måter.

Så der sitter bestemor som i sin ungdom kom så langt som til Strømstad. Mine barnebarn har vært jorden rundt

.Og at influensere for dem er langt mer interessante enn å følge .

Bare et godt råd til besteforeldre – gi de unge i arv – RESPEKT. Uanset nærhet eller avstand. Lykke til. Også for bestefar!

Vi lever i et terapi–samfunn. Vi skal kunne få hjelp til å hanskes med små og store snublesteiner , Også sleggekastene som kan treffe oss i livet. .Det er bra. Man har respekt for faget.

I vår digitale verden kan vi lufte oss og våre traumer på sosiale plattformer, Vi har influensere som hjelper oss. Visstnok

Jeg har engasjert meg i hvorvidt vi i alderdommen kan kan få hjelp til å rydde i tankene våre. Og finne balanse og energi i en gamle kropp og sjel. Ikke minst.

Det er etterhvert blitt et tilbud til samtale med psykologer både i pleiehjemsituasjon og helse- institusjoner . Husker selv min ektemann og jeg fikk nærmest beskjed om å motta en psykolog på Sunnaas i 1994 . Vi skulle kunne få lufte våre tanker. Vi gjorde det. Det var mislykket. Vi slet oss sammen om å greie livene våre – vi var da også bare i 60- 70 årene . Vi tok tak helt på egenhånd. Og med familie og gode venner . ( og penger!) .

I alderdommen kan livet være besværlig. Å betro seg til barn og barnebarn – det gjør man ikke. De har sannelig nok med seg selv i travelhet og dårlig samvittighet for ikke å ha tid til omsorg for gamlefar. Venner er ikke nære – de er døde, og de nye i hverdagen vet jo ikke hvem man egentlig er. Men viktig nok .når man trenger råd om en rørlegger.

Når man etter over 50 års samliv i ekteskap mister sin livspartner, faller man ganske sammen. Det er kanskje den største nedtur man kan ha i livet. Men får man da tilbud om å gå i terapi?

Så hvem skal man snakke med? Presten – som jo er sjelesørger og ikke fagutdannet psykolog. Men godt nok.

Det finnes et utvalg for eldre-psykologi Jeg har tatt kontakt og de forklarer at det arbeides med saken. , de har laget en strategiplan. De har ikke kapasitet og kunnskap nok om hvordan vi gamle har det. Til sålenge kan de ikke hjelpe.

Vi gamle har det nemlig ganske strevsomt med å sortere krefter og tanker og energi. Det største problemet er nemlig å måtte etter et langt liv innstille seg på å ikke gi seg på harde møkka SAMTIDIG innse at man ikke greier det.

Og at man er avhengig av andre. Det er nytt. Man har alltid tatt tak og stolt på seg selv og hatt ansvar for egen hverdag. Nå skal man selvfølgelig være takknemlig for all hjelp, . bevare oss vel.Men fordi man er så avhengig av andres styrke og tilstedeværelse, kombineres dette med å bli bekymret.

Man bekymrer seg for meget. Det er her man trenger psykolog til å rydde bekymringene unna eller legge dem i skuffen. Man kan trene muskler både oppe og nede, da kan man trene på å sortere tanker. Løfte frem lyset og gleden.

Det er søren ikke lett disse tider. Verden er farlig og vanskelig, Det er ikke lett å tro på fred og forsoning. Naturkreftene driver med oss. Og vi sitter igjen med psykisk uhelse, som det nå heter. Ensomhetspartiet til Else Kåss Furuseth synes å treffe både velgere og tiden.

Men ingen kan stanse våren. Og lyset. Og håpet. Ikke Egon Musk engang.

Dette må jeg snakke med en samtaleterapeut om!

Jul og nyttår er rare dager. Alle hyller fritid og ferie og hygge i heimen. Alle synes å delta i det store matlagings-laget . Beredskapsnorge skal tilsynelatende være på plass. I vinter-Norge kommer reportasje om brøyting og måking, stengte flyplasser og tog som står. Der er også mennesker på jobb. Legevakten og Volvat fungerer.

Byen er ikke by. Der er folk ikke hjemme. Kanskje bak gardinene. Alle julekonserter og restaurant-livet er over. Handelstanden har ikke januarsalg engang . Butikkene er på hvilepuls. Bare kinoene tar imot.

Vi som er i alderdommen og i rullator- fasen i livet, vi takker for hver snøfrie dag. De vi har i nære relasjoner er enten på fjellvidden eller under palmene. Så vi er hjelpetrengende hvis noe i heimen ikke fungerer.

Jo flere juler vi har opplevd, jo mindre vender vi oss til mørket og vinter, merkelig nok. Men vi har noen knep. Bok, Tv og radio. Da er vi ikke alene. liksom.

Men så hendte det – TV gikk i svart! Internett knelte.

Det er undervurdert hva tv-tittingen betyr for folk flest. Særlig alle som ikke lenger har en arbeidsplass som venter. Og som burde trenge din innsats. Stillhet og fred i heimen er viktig nok, men de fleste av oss setter om morgenen på radio, tv og henter avisen på trammen og vil kjenne på livet utenfor vinduene.

Det burde være en nødtelefon for hjelp med TV i fridager og langhelg . Det er ofte fredag kveld at ting går galt. Da er butikkhjelp stengt.Det er heller ikke noen over 38 år som skjønner seg på de digitale bruksanvisningene . Og det er vi som sitter der i en ensomhet uansett om vi er sammen om alderen.Vi er som nevnt hjelpetrengende. Men hvorfra skal hjelpen komme?

Her er man i et harmonisk hjem . Alle bildene på veggene henger rett. Vi har bok på bok, musikk på spiller, mat og drikke, tente lys så ingen krok er mørk. Likefullt får vi ikke ro i sjelen og hvile i hjertet og ikke dyp konsentrasjon om boken til Erika Flatland fordi TV har gått i i svart. !

Som et fornuftig og tenkende menneske er dette helt irrasjonelt. Vi hører til dem som straks skal ta grep. Vi eier ikke tålmodighet. Vi er bare friske hvis vi kan gjøre noe med problemene .

Vi ringte Telia ( mobilen virker!). Har dere prøvd det?

Ikke gjør det. Det hjelper ikke. Det eneste som hjelper ar at det er feil i strøket! De jobber med saken. Du er ikke alene.

Så da så.