September er en travel tid. Byen er på plass. Begvivenheter står i kø. Fellesrommet fungerer. Det er trivsel i trengsel.
Det er valg i landet så media og politikere sender kaskader av nyheter. Skolene har ennå ikke høstferie så barn og ungdom er på skolevei. Studenter studerer. Jaktsesongen er bare såvidt innledet. Forretninger annonserer tilbud både av lammekjøtt og moteklær. Innekosen koster med interiør-tips av pledd og møbler, lys og lykter. Feriereiser frister i reklamen med sandstrender når nå mørketiden kommer. Hyttelivet ved havet er avviklet og på fjellet ikke startet.
Alt dette lever vi sammen om før vi alle forsvinner til fremmede land eller stenger oss innendørs med hver for oss i vinterhalvåret. Nå synes vi sammen i fellesskapet. Vi bor og er felles på gater og streder, i kirke og kino, teater og konserthus.
Sist helg turnerte jeg hovedstaden med besøk i opera en kveld for neste å oppleve dirigent-sensasjonen Dudamel i Konserthuset, lørdag timesvis på KarlJohan med stappfull hovedgate med partytelt og tusenvis av menneskeri som søkte seg til bok! Det er så oppmuntrende å se alle ansiktene – (som er anderledes enn dem som deltar i sport og spill, mat og klær) – som gleder seg over litteratur, over det skrevne ord i 2011 !
Jeg er yrkes-skadet av å ha levet et langt liv i denne byen hvor jeg hadde som jobb å sørge for riktige mennesker til riktig film til riktig kino til riktig tid. Jeg sluttet aldri å studere hva slags folk som kom til forestillingene. Om de var unge eller eldre, kvinner som menn, rik eller fattig. Man leser kleskoder, og man ser trender. Man kan sin by og kjenner tegnene. Man vet kjendisene både de som er det og alle som prøver å være det. Doldisene og de grå gull. Man utvikler et antennesystem for seier eller fiasko. Man lukter på avstand umiddelbar suksess ellere langdistanse-innsats.
Og dette holder jeg fortsatt på med. Som nevnt er jeg yrkesskadet. Slik at da jeg oppsøkte «Tryllefløyten» nå sist torsdag var for meg opplevelsen like meget om hva slags publikum som fyllte salen som hva som foregikk på scenen. Derfor har jeg stor glede av å måtte gå som alenehustru til begivenheten, uten selskap, slik at jeg kan mingle omkring og gjøre mine observasjoner. Antrekk og alder, kjente eller tilreisende – en trenet kinodame kan sitt fag. Mozart trekker godtfolk flest. Her er få tilsynelatende revolusjonære skjønt flertallet er langt fra overklasse-kledd. Det er mest hverdags-jeans, tweed og rutete slips, greie gensere og midt-i uken-kjolen. Solide folk i solid alder. Mest kvinner – som alltid.
Gøteborg-symfonikere ble løftet til himmel-høyder av fenomenet Dudamel sist fredag. Jeg satt øverst og bakerst og kunne nyte den mykeste klarinett-tone og det sarteste fiolin-strøk til et dypt inferno av russisk alvor i symfonisk prakt. Salen kokte over av begeistring slik at klappsalvene kom også når de ikke skulle. Blandt oss vanlig billettkjøpere var selvsagt tilstede musikklivets informerte kjentfolk som hadde sikret seg sensasjonen i god tid. Fredagskvelden med Skavlan var droppet til fordel for en verdensbegivenhet av levende kunst. Det var voksne ansikter i flertall, men de unge visste veldig godt at de der og da skulle oppleve den nye tid – deres egen – i musikkens univers.
Jeg har fulgt Gustavo Dudamel i lengre tid. Dessverre var jeg for sent ute til å sikre billett da han gjestet Oslo sist med sitt ungdoms-orkester som alle forbinder ham med – det nå så berømte venezuelanske symfoniorkester han har bygget opp som ledd i sin eget sosiale musikk-konsept. Han lever etter den erfaring han selv har fått som musikkbegavet barn med det laveste sosiale utgangspunkt. Han har et opprør, en glede og en energi som genial dirigent fra Sør-Amerika i en tradisjonell yrkesutøvelse hvor europiske koder for alt og det meste har vært dominerende i hundrevis av år. Han er fornyeren.
Så hente det utrolige at jeg etter den øredøvende kvelden i KOnserthuset neste dag søkte meg til MEZZO – Tv-kanalen som uopphørlig viser klassisk musikk fra konserter og operascener pluss jazz – sendte hele Dudamel-sensasjonskonserten fra Luzerne festivalen i 2007 med nettopp Simon Bolivar-orkesteret som er navnet på disse fenomenale ungdoms-symfonikerne.
Vel kan man søke Dudamel på YouTube, men på TV-skjermen i stort og fargeskarpt flatformat sitter man i eget hjem for seg selv, med tente lys, noe godt i glasset og september-regn i styrt og strøm utenfor og kan nyte teknologiens vidunder som plutselig forlenger og forsterker selvopplevd kunst og kultur i egen by kvelden før.
Hvor rik og lykkelig kan man ikke være? Takk skjebnen for at man har fått smak for mer enn mat her i verden.