Det er ingen ting som gjør meg mer beveget og varm om hjerte enn å møte begavet ungdom. Engasjert ungdom hvor vi ser fremtidskraft og fremtidstro lyse ut av ansiktene deres.
Jo eldre jeg blir, jo mer søker jeg optimismen hos de unge. Det er tunge tider med farevarsler om klimakrise og klodens undergang. Det er rystelser i maktballansen . Det er terror og våpenbruk. Og pandemier som setter seg fast.
I vårt demokrati skal vi nå velge styre og stell for 4 nye år – nettopp med disse mørke fremtidsutsikter. Norge er et lite land, men sannelig tilhører vi en stor og farlig verden. Vi er styrtrike og privilegerte, men alvoret banker på . Landet må styres, og vi velger nå hvordan og av hvem.
Som aktiv deltager i samfunnsdebatt og offentlighet gjennom et langt liv engasjerer partidebatt og utspørring og mobilisering meg fortsatt. Jeg har stemt og vil at alle andre skal gjøre det. Uansett.
Jeg har funnet en ung stjerne. Vel har vi Erna, men Mathilde – 28 år – er blitt mitt fremtidshåp. Hun står på listen i Oslo . Hun har sterk kompetanse på skole og utdannelsespolitikk. Men hun har noe ved sitt vesen som ikke bare er ungdommelig, men også en lyttende, vennlig og debattglad. Våken og vitebegjærlig og med sans for andre argumenter rundt deltager- bordet.
Jeg er så imponert over Mathilde. Og jeg ønsker med min alderdoms erfaring og offentlig stemme løfte frem nettopp dette dedikerte unge menneske i bredere ledelse, å gi henne posisjon og ansvar på Stortinget ut over utdannelsesfeltet. Hun har vekstpotensial.Og hun har min respekt.
Jeg vil satse på ungdommen – jeg tørr ikke annet.
Godt valg.