Hvorfor blir det stort spetakkel når en film skildrer en historisk person?
Vi har en langt bredere aksept for bok og litteratur enn for film når tema er å fritt skape et portrett av en kjent person. Det skriver hyllemetre med bøker hvor kjente kunstnere, politikere, forskere blir fremstilt ganske så hemningsløst. Kommer det en film om helter/ heltinner, skapt av seriøse regissører, fnyser forståsegpåere i full forakt.
Det finnes utallige ekspemler fra øredøvende polemikk omkring filmer som har kjente historiske personer som hovedaktører. AMADEUS fikk Amalie Christie til å fordømme Milos Forman for å fremstille Mozart ukorrekt ! Om musikkpedagogen selv hadde fått velge filmfremstilling av sin geniale komponist, hadde det blitt en sort/hvitt dokumentar med orginale instrumenter som tonefølge, vist i kjellerlokaler for spesielt interesserte. Nå ble AMADEUS en verdens-sensasjon, sett av millioner mennesker, og den skapte en ny global bølge av interesse for klassiske musikk generelt og Mozart spesielt.
Poenget er at den samme kjente musikkpedagog hadde et helt privat bibliotek av litteratur om denne komponist som mange øvrige store kunstnere,og hun i likhet med mange av oss, hadde både respekt og generøs holdning for litterær fremstilling av legender innen klassisk kultur.
Nixon og Kennedy, Churchill og Hitler – Cæsar og Napoleon – vi kan ramse opp filmer omkring de største navn i historien. Regissører av ulik nasjonalitet og kvalitet, alder og visdom har gjennom tidene skapt filmatiske skildringer og portretter. Picasso og Dumas, Shaw og Hamsun, Piaf og Shakespeare – veldig ofte resulterer disse filmene i en skarp debatt hvorvidt det er respektabelt nok og historisk korrekt å vise liv og virke til disse personene i en dramatisk setting ment for kinolerret og stort internasjonalt publikum. I disse dager kan vi se Clint Eastwood’s portrett av Edgar Hoover – oppsiktsvekkende nok hva gjelder oppvekst og privatliv.
Nå kommer JERNKVINNEN med Meryl Streep i et slående visuelt portrett av Margareth Thatcher. Og dermed er spetakkelet sluppet løst ! Britisk debatt er teppebombet med innspill og utbrudd omkring både filmens form og innhold. Alle er enige om Meryl Streeps enestående rolletolkning, men der bråstopper enigheten. Margareth Thatcher var til de grader omstritt som utøvende politiker. Fortsatt går debatten om hvorvidt hun var en velsignelse eller en ulykke for britene og for konservatismen. Filmen aktualiserer og vitaliserer politiske problemstillinger, og dermed er slagsmålet igang på det planet.
Og det er bra! CIVITA – den liberale tenketank har allerede invitert til påsyn av filmen med tilliggende frokostmøte om thatherismen.
Men stormløpet for og mot LLoyd’s film går om hvor riktig det er å skildre en syk, gammel kvinne siden hun fortsatt er i live. Filmen viser hvor svekket og fortapt statslederen idag lever – som utgangspunkt for et bredt utlagt tidssbilde og tilbakeblikk på det enestående politiske liv hun er berømt for. Tilhengere er rasende. Statsminister Cameron rynker øyebrynene og hevder at tidspunktet for å fremstille Thatcher som dement, er upassende. Regissøren forsvarer seg med at både spill og innhold ærer og skaper empati for en kvinne som sammenlignes med Kong Lear hos Shakespeare – en seierherre som sitter gammel og ensom tilbake og undrer seg om striden var verd det hele. Lloyd poengterer at hennes ide med filmen er å skape empati, respekt og aktelse for alderdom mer enn å skaffe Cameron og de konservative flere tilhengere.
Da Hollywood-regissøren Sidney Pollack lagde filmen MITT AFRIKA, ble det lurveleven omkring Karen Blixen og Meryl Streep her hjemme på berget. Og Robert Redford var jo altfor pen som Finch-Hutton. Vel – filmen skapte en enestående interesse for den danske «storyteller» – hennes littertur ble gjenoppdaget i den ganske verden.
Slik også med JERNKVINNEN – vil jeg våge å spå. Takket være et seriøst, kunstnerisk arbeid fra manusforfatter og regissør, men ikke minst et eminent spill av Meryl Streep, vil også et norsk kinopublikum oppleve filmen som et ekte drama omkring en ganske enestående kvinnelig politiker som målbevisst og selvbevisst tråkket seg opp og frem.
Filmen er fiction – et kunstnerisk filmuttrykk, ikke en dokumentar eller en biografi. Den vil skape motivasjon for å dypdykke i Margareth Thatchers politiske innsats. Ingen annen kunstart stimulerer bedre og sterkere til å gå mot boken, mot forskning for å få vite mer, lære enda bedre enn den gode filmen. JERNKVINNEN er et slikt eksempel – billett er allerede sikret. Jeg skal først i køen.