TAPT LYKKE.

Det er så mangt man må forsake med alderen. Det meste skyldes kroppen. Den er blitt gammel. Riktignok kler man seg muntert, har rød rullator og røde krykker. Bortsett fra, er det bra, som man svarer når noe spør hvordan man har det.

Og det har man. Veldig bra – til og med. Man bor over evne, kler seg etter evne og spiser ( og drikker) under evne. Og har sin velsignede familie og eiegode få venner. Og bekjente, mange bekjente.

Men noe er sørgelig . Man skulle nemlig leke mye mer, leke i det hele tatt. Jogge og svømme og sykle er livgivende. Men ikke noen lek, nei. Å leke med ball – derimot!

Fra jeg var ungpike har jeg spilt tennis. Vokste opp i Sarpsborg hvor både tennis og ikke minst golf var for oss alle og slett ikke noe snobbesport. Borregaard Fabrikker var jo innlednings engelsk og dermed kom både fotball, men også tennis og golf til denne lille byen ved fossen. Engelskmennene ville jo bedrive hva man var vant til . Og selv en blomsterhandlerdatter ble plutselig interessert i nettopp tennis.

Flere enn meg mener tennis og sjakk er de to edleste idretter. For mitt vedkommende ble det aldri sjakk – tenkte dårlig i mer enn to trekk. Men tennis – det var lek! Det var dessuten helt opptil en selv å levere godt eller dårlig. Jeg ble ganske så flink gjennom voksenlivet.

Jeg elsker tennis. Man akk – det er tapt lykke. Kroppen er for stiv, man kan ikke verken løpe eller gå. Riktignok er det visstnok gamle svenskekonger og ellers pent antrukkede veteraner av begge kjønn ( alle kjønn) som stabber seg inn på banen og står pal for å daske ballene tilbake over nettet hvor noen trofaste venner eller godt betalte trenere dasker tilbake til den gamle. Jeg liker tennis også fordi det lenge var kleskoder, man var pene i tøyet. Selv om man altså leker og sliter og sloss om ballen – det går ann å ha på seg klær, gjerne hvite. Forøvrig – glem nå det. Bare i Wimbledon er det påbudt.

Reumatismen satte stopper for denne lykke. Sist jeg våget meg på banen var på Mauritius. Klima for denslags. Nå bare sykler jeg forbi tennisbanen på Frogner og ser med sårt sinn på utøverne der. Pluss selvsagt følger jeg all tennis på TV!

Alle ordentlige kvinner liker å bade i badekar. ( Ordentlige menn liker å dusje) . Frekk påstand, men våger meg på. Jeg har alltid elsket å bade lenge og varmt og med duftende oljer i badekar. Kleopatra fortrakk eselmelk. Jeg har dyre greier fra Gimle parfymeri . Man må ha noe velgjørende i badevannet ellers blir man bare våt. Å bade i badekar gjør noe med sjelen.

Jeg har et vakkert brunt og hvit badekar på løveføtter midt på gulvet. Men nå er det blitt så fortvilt at jeg ikke lengre kommer OPP av badekaret. Jeg kommer ned. Men det er for trangt til å snu sin gamle kropp rundt for å komme seg på kne og opp i frittstående. Det er ikke kamera i rommet – det hele er tragisk- komisk.

Nå er følgelig mitt badekar en vakker installasjon. Gode gjester kan være velkomne til å nyte karet, selvsagt, men ellers – for enkefruen er det tapt lykke.

Virkelig en sorg – for det å ligge på gulvet i dusjen er ikke det sammen. Ikke kan man lese bok, ikke ha et glass rødvin.

Det er mye å være glad for, men du verden – man leker for lite!