I vår familie har vi nettopp feiret Hovedpersonen som fyller veldig mange år. I flokk med følge kom over 80 gode mennesker som står jubilanten nær, til en markering hvor alle skulle få sitte tilbords. I meget voksen alder kan man ikke invitere til denslags uten at folk må få sette seg på stol. Der ble servert retter hvor man spiste med kniv og gaffel. Der var tøyservietter og vin i vakre glass. Skal det være, så skal det være. I vår slekt pyntes det alltid med blomster som kler både årstiden og anledningen på de mange runde bord – ikke firkantete – og det ideelle er 8 gjester benket rundt hvert av dem. Det ble en skinnende forsamling kledd i dannet tweed som varmet seg på nærvær av Hovedpersonen og hverandre i en iskald april i Oslo.
Festens midt-punkt, mål og mening innehar som yrkesutøver en uoffiesiell norsk rekord i å skrive formfullendte taler for ledende kvinner og menn i norsk samfunnsliv, næringsliv og politikk. Selv er han også kjent for egne fremføringer når anledningen krevde det av ham både i fest og hverdag, skjemt og mye alvor. Videre er han viden respektert og husket for sin glitrende penn og kloke betraktninger om norsk politikk i en stor riksavis.
Når livet har blitt langt og velsignet og verd en fest, da ville alle forvente at stortalere rundt bordene med ord og tankekraft, visdom og varme ville ønske å løfte taffelet opp for jubilanten med en rekke taler til hans takk og ære.
Men der var utgått et bud om at jubilanten IKKE ønsket verken taler eller gaver, bare varmt nærvær og oppmøte. Aldergrensen var innført – – ingen skulle hylde hovedpersonen hvis de var over 19 år. Det var absolutt. To velsignede, unge barnebarn hadde ønsket å tale for sin bestefar.
Tale kan være tull, taushet gull. Nå skal det sies at noen bør løfte anledningen og skape en felles-kanal, en stemnings-gongong med ord og mening som anslår den overordnede og jublende begrunnelse for bordets velsignelser. Man satt ikke benket bare for å bli mett av mat og drikke. Samtlige hadde til salt på maten i egne møblerte hjem, skulle man mene. En selvoppnevnt taffel-vertinne bør passende tale for gjestene som nettopp jubilanten så hjertelig ønsket å ha rundt seg. Dermed kan tonen settes og begge parter senke skuldrene og nyte både vennskap og fellesskap, mat og drikke uten pompøse, men velmenede talestrømmer.
Vertskap – hustru og barn – hadde nemlig gjort seg den erfaring at når en samfunnstopp skal bli gjenstand for talefryd og trompetstøt fra andre samfunnstopper, da skjer det igjen og igjen – samtlige talere taler egentlig om seg selv! De benytter anledningen til å holde opp et speil hvor de skal se seg selv skinnende i samme lys som festens midtpunkt. Det slår aldri feil. Man kan nevne i fleng, men selv har man overvært partileder-bursdags-samlinger som tilhører at hvordan alle øvrige partiledere for anledningen utøver sine ritualer ved fremfor alt å fremheve sitt eget liv med kollegaen i styre og stell.
Det er jo leit å nevne at også ved mørke og vonde samlinger av slekt og venner som bisettelse og begravelse kommer kransepåleggere og pårørende til å glemme at det er den avdøde det skal tales om og ikke sin egen sorg og sitt eget tap og smerte.
I musikkens verden kjenner man begrepet » sang uten ord» . Etter som årene kommer på, blir man seg bevisst at de store ords tid er forbi. Vårt unge kronprinspar pynter seg og oss med » Den Gode Samtalen» som visstnok betyr viktigheten av at et kjærlighetspar skal sette seg ned og tale ut med hverandre.
Akk ja, har man vært kjærlighetspar i 50 år og vel så det, så er det nok med små, små ord av vennlighet og en varm hånd på kinnet pluss et lite erteglimt i øyet. Edelt samhold gjennom gode og onde dager trenger ikke fest-taler ved festanledninger lengre.
Da skinner taushet som gull. Og som pianolærerinnen fru Halvorsen sa etter at man som elev hadde utesket seg om all verdens umulighet: » La oss vende tilbake til musikken. Den er alltid evig skjønn».