Det har vært festdager i Norge. Arveprinsessen har blitt feiret av konge og folk rundt taffel i Deichmann og galla på slottet. Hun var blitt 18 år, altså myndig, og noe forsinket ble det to junidager med stor markering. Hun skal jo bli fremtidens monark, dronning må vite. Det ble ingen bursdag – det ble en historisk dag.
Ved en slik anledning hører det med å holde taler. Hovedpersonen skal hylles med ord. Vertskapet skal ønske valkommen og vel så det, og jubilanten skal takke. Dessuten hører det med at nærmeste familie slutter seg til, mor og far selvsagt. Det offisielle Norge med statsminister og stortingspresident talte til den monarkiske 18åring. Slik skal det være.
Noen av oss er mer opptatt av taler enn tyll, dekorasjoner og meny. Og til og med kunstnerisk innslag.
Vi er opptatt av talene. Å holde tale er en kunst. Slik det har vært siden grekere og romere gjennom alle tider. Statsmenn har blitt statsmenn ved ordets makt kanskje mer enn våpenmakt. Og bakom synger dikterne – og/ eller taleskriverne som er blitt en moderne profesjon.
Statsminister Støre holdt en virkelig stor tale til Prinsesse Alexandra ved middagen på Deichmann. En stor tale er nemlig ikke bare en velformulert tale. men en velkomponert tale. Talen skalvære mer enn fakta og viktige poeng og formuleringer. Den skal ha et løft , et budskap, et overordnet perspektiv . Og den skal aldri være lang, for lang. Aldri. Da punkterer den.
Av erfaring har jeg lært at det tar 8-10 minutter å gjennomføre et poeng, et budskap. Det holder med ett. Det gjelder samtidig å ha energien, kraften, rett rygg og hevet hodet. Men en statsmann kan tillate seg å holde noe lengre tale. Som Støre nå sist. Men den røde trå må skinne igjennom det hele. Ellers blir det prat.
Veldig ofte blir det prat. Man setter i gang og holder det gående med vittigheter her og der, men fortsetter ufortrødent og med stor frimodighet. Man har så mye på hjertet. Når man starter med å mimre om dengang da, husker du, og jeg var der først – da aner man uro.Dette blir prat. Og det blir det.
Husk: » Catch them with the first line and put the facts in the second one.» Det er knepet.
Et annet knep er ikke å bli sentimental. Da blir det flatt og flaut. Vi har fått å vite at Gro Harlem Bruntland hadde noe spist i skoen som stakk henne for at hun skulle holde tilbake følelsene. Godt å vite for sensible talere.
Tilbake til Statsminister Støre.Ved prinsesse jubileet hadde han en stor og sentral rolle. Han skulle være vert, holde sin tale. Men dagane før hadde han vært på reise i Finland og Sverige, pluss holde statsråd, møter og allverdens travelhet. HVordan kan man da skrive en tale til en kommende dronning? Hvordan kan man få satt seg ned i timer til å tenke lange tanker i fred og ro?
Det kan han ikke. Han har en taleskriver ( eller flere) Jeg har vært gift med en taleskriver. Jeg vet. Det som skal til er at man ikke bare har en skriver, men en tenkevenn, gjerne en sjelevenn. En som starter første del av setningen som den andre bare kan fullføre.
Det er hemmeligheten når du er statsmann.
Vi andre hobbytalere må ha helst en uke for oss selv. Gå tur i Bygdøyskogen, sette oss ned ved skrivepulten (?) og starte opp. Så står vi foran speilet og holder talen for/til oss selv.
De fleste må ha manus. Det er klokt. Det må Kongen også. Han er god.
Kan Kongen, kan vi.