Som kinodame gikk det plutselig opp for meg at en slik karakteristikk av en kvinne ville aldri gå igjennom i Norge. I Hollywood kunne man stemple kvinner på denne måten. Vi veldig norske kvinner i min generasjon visste at vi alltid måtte kunne lage mat. Ikke bare kunne, men sannelig også like det. Vi skulle stå ved komfyren og føde barn.
Som yrkeskvinne , hustru og mor har jeg alltid lagd mat. Festmat og hverdagsmat, julemat og påskeføde, sunn og riktig mat, sesongpreget og moderne, tradisjonell og trendy. Gjestfritt og generøst. Ingen skal kunne ta meg i å svikte denne livsoppgaven. Hjembakt brød i 46 år, kakebakst og stående, gående, kommende forbi-mat. Alltid nyskjerrig på siste nytt og moderne kosthold. Kom ikke der!
Men egentlig har jeg aldri interessert meg – for MATEN. Jeg har gledet meg over å sitte til bords, dele bordets gleder med dem jeg er glad i og tilhører og trives med. Det er samværet, anledningen og gleden ved det – mer enn mat som bare forsvinner inn i ansiktene på folk.
I alderdommen hvor man ikke lengre samles i flokk og følge rundt bordet, hvor ektemann er død og de unge lever sine liv – da sitter man igjen med denne evindelige kvinnerollen om å like å lage mat, for så å koke og steke, å
servere seg selv og nyte sitt eget måltid. I ren selvoppholdelsesdrift tar man seg sammen, kjøper nettopp den maten man selv vil ha, dekker med tøyserviett, vakkert glass og tallerken, tenner lys. Her skal det bli hyggelig, må vite!
i en alder av 82 år erkjenner jeg nå at det faktisk ikke er så moro. Jeg trives ikke lengre med å lage mat. Det interesserer meg ikke lengre! Helt slutt. Men hodet er jo krystallklart , så for ikke å slukne hen , dø av sult og alenehet har jeg selvsagt selvdisiplin nok til sunn frokost og enkel lunsj.
Men middager! Hadde jeg bodd i et arrondissement i Paris hadde jeg gått til stam- restaurant hver dag. Til den lokale, den hverdagslige. Men slikt gjør man ikke i Oslo. Ikke som kvinne. Komfyren og kjøkkenet venter. Kvinnerollen gir ikke slipp!
For en eldre mann er det normalt at han ikke dekker opp og kokkelerer for seg selv. Han kan tillate seg «Rett i koppen» og Fjordland, Han kan heller ikke gå på restaurant – det er for dyrt. Men det er helt akseptert også av ham ,selv at han ikke trives som alenekokk.
Det er altså verre for oss kvinner! Selv er jeg fascinert av min ynkelighet her. At jeg ikke lengre forbereder, ser frem til å nyte dagens høydepunkt – som er middagen.
Nå har jeg tatt grep ( som alltid.) Jeg har betalt hushjelp som både lager og servere kveldens måltid av det som jeg har innkjøpt. Det er selskap og hygge, vi utfyller hverandre med min lange erfaring i råvarer og kokkelelering, og hushjelpen som tjenestevillig og lærevillig og ung! Nå går hun/han også til hånde med tunge løft, orden i kjeller , reparering ol.
Alderdommen er en fase hvor man faktisk må lære seg å balansere mellom å ikke gi seg på harde møkka, henge med og samtidig innse sine begrensninger, renonsere på alt og det meste.
Noen av oss kvinner må endelig få slippe å stå ved komfyren, å lage mat. Til så lenge – HUSK Å FORGYLDE DINE FORPLIKTELSER, OGSÅ DE MOT DEG SELV. TA GREP.