Jeg har fått i 76årsgave en elektrisk sykkel.
Jeg har som leveregel i denne fase i livet at man skal gjøre noe som 1) gir påfyll av glede og 2) som er noe nytt og farlig. EL-sykkel stemmer på begge punkt – jeg blir gladere og yngre. Og den er annerledes og utfordrende.
La oss ta det siste først. Hvis man ikke har sykkel-trening fra før, hvis man i godt voksen alder skal sette seg på en EL-sykkel, så kan det være ganske skummelt. Den er tyngre enn vanlig sykkel. Balanse-nervene bør være oppdatert slik at man lynkjapt kan svinge unna og stanse når en fotgjenger foran deg plutselig tar et sideskritt fordi øreproppene med medbrakt musikk ikke registrerer deg og ditt humrende batteri, eller at damen som lufter hunden med en lang lenke lar dyret forlenger turen ut i diket til høyre.
Dessuten er det en treningssak å ha det rette giret ( det er 7 å velge mellom) og den riktige krafttilgang fra batteriet ( 5 varianter ) når man skal opp i motbakker. I det hele tatt krever EL-sykkel at man har hjerne for den slags, en form for sykkel-musikalitet. Slikt kommer ikke av seg selv og umiddelbart i eldre år.
En stor fordel med å få skyvehjelp og krafttilførsel fra batteri på sykkelturen er at man kan ha setet laft og sitte tungt og trygt og stabilt. Man MÅ sitte slik at ved bråstopp kan man plante begge beina rett i bakken. Fordi man bare trenger lett tråkk og ikke må stå i rammen og på pedalene for å utløste lår og mage-muskelkraft, kan man sitte rett i ryggen, ha hendene opp på rattet og nettopp ha lav sete-posisjon. Med verdig holdning, ansiktet opp og mot folk så kan man møte andres blikk, se omgivelser, observere mangt og enda mer på sin ferd.
Jeg har blitt yngre til sinns og gladere midt i ansiktet ved å EL-sykle. Før gled jeg lett og luftig ned mot byen fra hjemmet på man vanlige variant. Men når jeg så skulle hjemover, grudde jeg fælt fordi det var bare oppoverbakker. Det er ikke alle dager hvor man ønsker å nedkjempe sin dårlige kondis og sine stive muskler. Man er sliten og gammel og tenker på hvor komfortabel bilen er. Man angrer på hele sykkelgreia.
Nå er oppoverbakker blitt fløyel! Man flyter av sted! Man opplever skyvehjelp liksom fra livet selv. Rett i ryggen, smil om munnen, og smidige tråkk for å utløse mirakelkraften. Det er som om livet selv består av bare medvind !
Nå ble jo ikke gaven helt gratis, da. Man måtte kjøpe ny hjelm som matchet. En kvinne kan jo ikke sykle uten å ha kurv, må vite. Det var dyrt innkjøp. Videre må man ha 2 sykkelvesker, en på hver side for å skaffe likevekt. Poenget med bysykkel er jo at man skal handle. Så nå har jeg regnsikre, matchende spesialvesker -( en for en flaske hvitvin på den ene siden, en for en flaske rødvin på den andre!) Dyrt og deilig det også. I et anfall av økonomistyring fant jeg ut at mine grønne, forede og slitte skinnhansker fikk holde selv om mirakel-doningen er rød.
EL-sykkel gir lavere terskel for å ta seg en tur. Det er som en slags forelskelse ! Man sykler mer, oftere og får enda mer luft i ansiktet og vind i håret (under hjelmen). Det gir treningseffekt også fordi man må tråkke hele tiden for å utløse strømmen. Det er ingen moped – det er sykkel! Smidig som en ungdom glir man opp bakkene – særlig de lange, slake strekk, de som før var helt utmattende og aldri tok slutt. Nå flyter man opp i triumf!
Skjønt bakken opp til Ullern Kirke krever sitt. Men et slikt mål forutsetter godt ladet batteri og meningsfylt innhold og rett motivering. Jeg tror Vårherre smiler og er imponert, jeg!