Tromsø var målet for nok et foredrags-oppdrag i desember. Mørketidskonferanse, til og med. Som om ikke vinteren er mørk nok, tenkte man. Plikttjenesten driver og sliter i sjelen. Man vil jo så gjerne bli spurt og være til nytte. Så lenge man kan. Så man tok av sted nord i landet.
Jeg hadde ikke vært i Tromsø på mange år. Alle skryter så av Nordens Paris. Det gjelder å se det eksotiske i vinter-Norge, så jeg ville ta utfordringen. Dessuten hadde jeg noe viktig på hjertet, noe jeg ville formidle og som vertskapet mente konferansen burde få ta del i. Norsk Sykepleierforbund ønsket meg som pårørende-representant. Siden 8.juni 1994 har jeg levet med en hjelpetrengende ektemann. Jeg har faktisk greie på hvordan det må ordnes og oppleves. Like fullt måtte man forberede et skikkelig foredrag. Forsamlingen var jo faglig skolerte – jeg bare en amatør. Så i 2 samfulle kontordager la jeg ned både ord og tanke i manus på 1 times foredrag. Man kan ikke pludre på en talestol! det er ikke lov.
Transport-etappen består av mer enn de snaue 2 timer i luften. Man skal i drosje til flytog, man skal med flytog, så en evig lang fottur på Gardemoen, først i tauverk for sikkerhetskontroll, før man synker ned på den borteste gaten. Alltid bortest, når jeg skal av sted innenriks. Nå har man fått Gate 19 ABCD….- stakkars den som er over 40 år, har tungt å bære ( ingen trillevogn! ) eller har hoftevondt. Uendelig langt strekk å bevege seg – OBS OBS. Herved advart!
Norwegian sete 5c var reservert. Om bord med en enkel liten veske for tannbørste og nattskjorte var lite plasskrevende. Jeg fikk kort-kåpen og lett-vesken enkelt plassert. Men inn kom sigende tykke parkaskledde vintermennesker med såkalt håndbagasje. Digre trille-kofferter pluss barneseter pluss handleposer. Noen kofferter kom ikke opp i hyllen, rett og slett, men måtte returneres av kabinpersonalet ut i reise-bagasje et sted. Omsider ble alle luker stengt, stappfullt fly trillet mot startgropen og opp vi for. Klokken var 19. Vel oppe over hverdag og vindkuler, mot stjernene og Nord-Norge roet det seg. Vi var i farta. På Norwegian er det intet gratis å drikke eller spise. Veldig få kjøper noe som helst, så trillejobben var fort gjort. Så vi satt der bare.
Bok må til. Man leser aldri så konsentrert som når man flyr. Hva skal man ellers foreta seg? På Tromsøflyet en torsdagskveld var det mest vanlig folk som skulle vanlig hjem. Lite turister, skjønt en engelsk fotballklubb skulle ha kamp på grønnmåket ishavskatedral-bane neste dag mot hjemmeklubben- hadde vi lest oss til. 3 hyggelige supportere snakket hyggelig engelsk sammen på sete 5 d,e,f. De drakk ikke øl engang!
Til min forbauselse fløy vi med en mørkelagt cabin. Vi hadde spot-lampen, selvsagt, men ellers var det svarte natten om bord. Vel, tenke man, det kan jo være like godt siden det var kveldstid.
Men neste dag da man etter utført oppdrag hadde flyavgang kl. 16.30 fra Tromsø og hjem til Oslo, da gjennomførte man selsomt nok også denne turen i mørk cabin. Jeg tillot meg å spørre den vennlige ansatte om hvorfor man ikke slår på lyset? Nei, sa mannen, det var flere som ville sove. Det måtte man ta hensyn til! Jeg innvendte at det sannelig var dagtid og tidlig for den dype søvn. Nei – på vei mot og fra Tromsø var det vanlig at folk ville sove. Så trist, mente jeg. Det mente ikke den vennlige Norwegian-mannen.
Så dette var mørketidskonferanse-oppdraget for meg. Flyet var mørkt, Tromsø var mørk, høye brøytekanter og is-holke, dempet belysning i hotell-salen også. Og et hovedforedrag på samlingen var » Selvmord blant eldre.»
Jeg tror jeg må sende en SMS til Bjørn Kjos. Tenn lys, min gode mann.