Jeg er avhengig av bilen min. Rett og slett. Riktignok sykler jeg på 3-hjul og elektrisk, hele sommeråret, men 4 måneder er det for kaldt og for vrient . Det kalles vinter i Norge. Nemlig.
Miljøvern er overordnet alt. Det skulle bare mangle. Også vi eldre deltar så gjerne i kampen for å redde kloden. Vi sykler ,og vi lever sunnere og riktigere, og vi husholder grønt og knyter posene to ganger.
Men når vi sloss for privatbil-bruk, blir vi ansett som landssvikere. Bussene har lavere innsteg, T-banen har flatt gulv og stasjoner med rulletrapper. Å ta drosje er jo å ta bil – så da er vi like langt. Vi får ta beina fatt – liksom.
Riktignok anser man bilbruk i grisgrendte strøk som nødvendig. Distriktspolitikk heter det. Og det er også overordnet.
Men vi enkefruer i storbyen med klare alderdomsplager, vi skal holde tyst, holde oss skjult og være takknemlige og ikke til bry. Barnefamilier, jobbreisende, treningsfolk og pendlere – her debatteres privatbilbruk frisk og fritt i åpent lende. Håndverkere og vareleveranser er til de grader bilavhengige. Men de gruppene har sine fagforeningskjempere til å stå på barrikadene for sin sak. Kjør debatt!
Vi gamle derimot – vi må ta til ordet hver for oss. I urbane strøk trenger også vi til et fellesskap i handel og vandel. Vi vil også til butikk og kafe, til kultur og kino og kirke. Merkunderlig nok henvises vi alle til kjøpesentra. Dit drar vi med bil – bare for å nevne det. Men bil i bygatene skal bort! Og sentrum blir kaffelattelandskap.
HVis enkefruen skal til Tronsmo – en katedral av en bokhandel – nær PIlestredet. må hun bruke bil. Ellers er det flere hundre meter fra heimen til bussen med rullator til sentrum, av buss med rullator og seg selv, trille kvartaler til TRonsmo og samme ruten hjem . Det går ikke. Man tar bil. Eller lar Tronsmo miste en solid kunde.
I Oslo er Hegdehaugsveien/ Bogstadveien et levende eksempel på hvordan man trives i trengsel med trikk og bil og sykkel og fotgjengere. Det er mulig å parkere en knapp halvtime . Det er folk i farten og biler i bruk. Det kalles byliv. Det er vårt liv – ellers hadde vi bodd i skauen likegodt.
Angående privatbil – etter julefeiring på fjellet, bilte (!) vi ned mot Oslo 3.juledag. Det var kø av biler med godtfolk ut av byen for å feire nyttår i fjellet. I naturen, kanskje med slekten der man kom fra. ( Selv byrådsleder Raymond skulle hjem til jul).
Norge har en utrolig hyttekultur. Enten ved sjøen eller på fjellet eller begge steder. Kom ikke å snakk om å dra avgårde med mann og barn og svigermor og katt og pakker uten bil. . Det er uaktuelt å ta tog eller buss. ( Båt går ikke til Sørlandet) Og hvis man i indre Oslo ikke skal kunne ha privatbil parkert ved heimen, blir det vrient å leve sitt norske friluftsliv og hytteliv for å hente privatbilen utenfor bykjernen på et jorde.
Vel – alt går lett når man har friske ben, er ung og sterk og har minst en ektefelle å dele strabasene sammen med.
Til så lenge får man lengte etter våren og tørr asfalt.