Jeg ble ledet inn i fristelse av Aylar og Thomas – to unge sympatiske og selvlærte eksperter på sosiale medier generelt og blogg spesielt. . Vi møttes i NRK radio for å diskutere dette nye fenomenet. Som Seniornett- formann ble jeg hyret inn. antagelig for å bli forarget. Jeg ble forført. Dette ville jeg være med på!
Thomas lærte meg alt om hvordan. Et domene, en egen blogg. og publisering via Facebook og Twitter. Aylar lærte meg hvordan man kunne tjene penger! Hun hadde visstnok tjent hundrevis på en julekalender på sin blogg!
Jeg ville oppnå 2 mål med min blogg.Jeg ville kunne mene og skrive, når som helst og om hva som helst. Jeg ville ha en stemme i fellesrommet. Og sannelig rette opp denne blogg-kulturen ved i meget voksen alder bidra med voksen mening. Og publisere dette for all verden ( i teorien)
Å skrive bok tar tid. Man må ha forlag, man må få plass i bokhandel, man kan håpe på omtale ( god selvsagt) og endelig salg. Å bli lest er nå en ting, men jeg ville jo bli rik – som Ragde f.eks. Jeg har skrevet 5 bøker. Det ble heller økonomisk labert.
Så kunne jeg selvsagt sende meninger til Aftenposten. Der fikk jeg beskjed om at innlegget var for langt, at jeg måtte kutte ( hater det) og så kom det kanskje på om en dag eller 10. Da var jo saken min uinteressant. Å gå på trammen hver dag for å se om jeg var på trykk i avisen, var forstemmende.
Å ha sin egen blogg var fortreffelig og passet meg godt.
Hva gjaldt å tjene seg rik på bloggen, var derimot et tap- prosjekt. Jeg henvender meg jo til godt voksne lesere. De er en smal kjøpegruppe. Det måtte i så fall være annonser for piggsko og brodder, støttestrømper og apotekvarer. Selv Enklere Liv overså mitt potensiale – eller rettere sagt -de skjønte jo at lesere og kunder var jo ikke blogglesere!
Debatt på NRK tirsdag ble en illustrasjon, en nesten absurd sådan – på hvordan bloggere fråtser i skammelig utlevering av av sin private og dypt personlige tilværelse. De heter forøvrig influensere som er en ny profesjon i fellesrommet vårt. Men deres virksomhet og påvirkningskraft for hundre tusen av norsk ungdom ( barn !) er skremmende. De skiller ikke heller mellom person og merkevare! Så da står kommersielle kraft industri på ung kropp og ungt utseende i kø for å annonsere. Meget spekulativt for alle parter.
Noen fremstår som uskyldsrene skjønnheter og er visstnok lei seg for å ha hatt tragisk påvirkning på sine tilhengere. De lager jammen meg kommers av å legge seg flate. De gjør maksimalt ut av skammeligheten.
Gjett om man kjenner seg utgammel og rynkete, ikke bare i ansikt, men også i sjelen. Jeg som mener vi eldre SKAL delta i fellesrommet, stå opp sammen med ung kraft, lytte og lære og korrigere. Også seg selv.
Men til så lenge – jeg prøver å hilse mot fremskrittet. Jeg blogger nok engang i håp om – nettopp – å la solen skinne på trollet så det sprekker.