Alle var der – alle i arbeiderbevegelsen. Det var full mobilisering – statsministre og finansministre, nåværende og tidligere generalsekretærer, AUF -laget og kvinneflokken og sosialister i flokk og rad. Utenfor var sorte regjeringsbiler og politiovervåking og sikkerhetsfolk. Giske så jeg ikke, men ellers var makt-eliten samlet – på Gimle kino for å se dokumentarfilmen om Palme. Jeg var den eneste høyre-damen i mils omkrets, tror jeg.
Palme hører til i min egen samfunnspolitiske tid på jord. Ved flere anledninger var jeg i Stockholm som observatør ved svensk valgkamp hvor jeg ble kjent med Palme’s erkefiender- Moderaterna . Min fars-slekt er svensk, jeg har blå/gul rand i ryggen, leser daglig svenske aviser, ser svensk TV og følger tett på svensk kultur og kunst av alle slag og har gjort det i hele mitt voksne liv.. Er man levende opptatt av politikk, er Statsminister Palme et politisk virkelighetsdrama på godt og vondt som aldri slutter å interessere.
Nå vekkes Palme til livet igjen gjennom denne dokumentarfilmen som går sin seiersgang i Sverige, har startet opp i Danmark og nå altså her hjemme i Oslo.
Jeg ønsket å være først i køen – ryktet hadde gått om filmens kunstneriske kvalitet – noe en kresen kinogjenger som jeg, ser som avgjørende for påsyn. Derfor skaffet jeg meg billett som vanlig besøkende til en spesialvisning for i hovedsak den norske arbeiderbevegelse. Dermed ble jeg en » katt i blandt hermelinerna» der jeg benket meg ned som ikke-troende..
Thorbjørn Johnsen holdt tale for dagen, for Palme og for alle de troende. Han så frem til en høytidsstund – naturlig nok. Men før ham ble vi alle hilst velkommen av en ung kvinne som var PR-ansvarlig og som tilstod hun ikke visste hvem Palme var – bortsett fra at han var blitt myrdet. Da kjenner man seg plutselig utgammel som om vi skulle se en film om en person fra vår egen pre-historisk tid.
Dokumentarfilmen er tett og god, ærlig og dekkende både som et personportrett av en unik politiker og et begavet og rikt menneske, en venn, en familiefar og som samtidig et dokument om svensk samtid, et tidsbilde hvor Palme levde dirrende engasjert og avgjørende sentralt. Ja, også i internasjonal sammenheng, naturligvis, hvor Palme like sterkt inntok en rolle som omstridt og utagerende person i øst som i vest, i Kina og Cuba, Spania og ikke minst USA hvor han visstnok i sin studerende ungdom ble troende sosialist.
Filmen legger ikke fingrene imellom hva gjelder Palmes mindre vellykkede og mindre sympatiske sider. Kritikere av ham både motstandere som partikommerater fører frem argumenter og karaktertrekk. Gripende er hans lavmælte sønner som fortsatt har en stille kjærlighets-sorg til en far, en omstridt, en fraværende far. Gripende er også det glimt fra Anna Lindts tale ved båren – hun som ikke lenge etter selv ble myrdet.
I det hele tatt er PALME en film som er verdt å oppleve for alle som er levende opptatt ikke bare av å møte et unikt, begavet maktmenneske som ville gjøre samfunnet mer anstendig, som han sa. Men også som en påminnelse om at politikk er ramme alvor, ikke bare intern partipludder og småvås og innøvde kommentar-besvergelser.Politikk er forpliktelser ut over hjemmekos og trygghet,med ord som formuleres og kommer innefra et tenkende menneske.
De av oss som politisk stod og står opp mot Palme og hans røde faner og hans politiske ståsted, vi kan bare beundre, missunne, og fortsatt være dirrende uenige – også ved å se denne filmen. Som forøvrig slutter når Palme’s liv tok slutt – og som ikke dveler ved hvem og hvorfor. Anstendig, det også.