Lambda – helt på viddene.

Opera-bygget i Bjørvika er et mirakel. 

Fordi jeg ikke lengre kan søke meg til de store hvite vidder hvor skisporten krever riktig kropp i riktig antrekk og med riktig skiutstyr, har jeg oppdaget at jeg kan komme i nærheten av den samme naturopplevelse ved å bevege meg opp på opera-bygget.

Mitt første besøk var riktignok i den lyse årstid. Men det arkitektoniske miraklet som vi bestiger ved å gå opp og omkring på vårt nye opera-bygg, gir meg igjen og igjen en overveldende opplevelse av å gå i et landskap. Åpent og fritt, høyt og variert med et spill i marmor som om det er skapt slik fra naturens side. Ikke bare er underlaget –  etter som sol og lys spiller på skygger og lys og mørke, en formidabel naturopplevelse, gitt tilbake fra hugget marmor. Men også veggene , rammene rundt lekne og varierte som ute i et landskap.  Man befinner ser på vidder med horisont og vidsyn ut mot fjorden, opp mot Ekeberg-åsen og storbyen som velter seg bak. Til sålenge fortrenger man byggeriet der nede på jorden med containere og veiarbeid, støp og semment.  At norske arkitekter hadde skapt noe så enestående i vår egen tid hvor et enormt kulturbygg av en opera innbyr til at vi mennesker kan fysisk bevege oss på bygget, er rett og slett et av verdens underverk.

Denne dimensjon har debatten omkring Lamda ikke tatt inn over seg.  For det gigantiske prosjekt som skal inneholde og romme og hylle Edvard Munchs verker, kommer til å knuse og velte denne opplevelsen av opera-bygget vårt i Bjørvika.  Ikke bare er Lambda i utgangspunktet med vinnerutkastets samtlige etasje-høyder skyhøyt i forhold til operan, men like ille og enda værre – det kommer så så nært at visuelt vil det knekke seg over Snøhetta-arkitekturens vidunderlige tilstede-værelse.

Nå er det slik at spillet mellom arkitektur-formede moderne bygg i moderne storbyer kan være både kontroversielle og spenstige og utfordrende, både tett og nært. Når vi går omkring i verdensbyer ser vi skyskrapere konkurrere seg visuelt opp mot himmelen og ned mot oss i nesten klaustrofobisk tetthet og tyngde og variasjon. Nærmere bakkenivå velter gallerier seg over oss med buer og bølger av materialer vi ikke ante man kunne benytte seg av. Vegger er ikke hva de var. Lys fra bunden stangedes i samme stunden. Lambda er sikkert i nærheten av arkitektur-spenstig kunst.

Men la det ikke realiseres på bekostning av vårt nye mirakel av et opera-bygg!  Det er helt på viddene galt. La Snøhetta’s mesterverk og vår stolthet i all tid få ligge som en is-bre opp fra havet, la oss få vandre opp på  og i marmorlandskapet med horisont, med åsen og byen og vidsyn, lys og landskap.

Edvard Munch er en messe verd og et nybygg verdig. Skulle bare mangle. Men når verdens-navnet trekker verdens turister til nord på kloden og til Oslo by – (gjerne fra Japan, når fortvilelsens time er forbi)  er Tøyen et finger-knips unna Bjørvika. På Tøyen kan moderne arkitekter boltre seg i bredde og gjerne i høyde, skape både oppstandelse og fornyelse, gjerne for meg. Og for Edvard Munch – er jeg ganske sikker på.

Takk – begge deler.

Jeg sier som Ole Brumm i valget mellom melk og honning. Han vil ha begge deler.

Jeg er for offentlig sykehus og for privat sykehus. Begge deler på samme tid. Jeg ser på Volvat som en velsignelse. Samtidig har jeg fastlege Christian og reumatikeravdelingen på Diakonhjemmet som tjener meg og mitt med trofast kompetanse.

Det er nå slik at smerten treffer og blodet renner utenom kontor-tiden til  Doktor Christian. Det kan være både helg og høytid. Da setter jeg meg i bilen og kjører til Volvat. Der sitter vi på ventebenken og nikker til hverandre. Bekymrede småbarnsforeldre kommer med feberbleke små og blir skynnsomt henvist til egen barneavdeling ( gudskjelov.) Voksne og vennlige sykepleiere i nystrøkne, lyseblå uniformer tar hånd om meg. Legen kommer, og alt går effektivt,avslappet og trygt for seg. Dermed går man med lettet sinn og rettere rygg og ny resept mot kassen.

Da er det at selv jeg som vet og vil at privat sykehjelp skal koste penger, som har mitt betalte medlemskap av en forsikring, som vet at på kommunal legevakt er det tilnærmet gratis, og som har penger på bok -. selv jeg blir ganske overveldet og lett forskrekket over at såret på leggen med vask og stell og plaster kommer på mange hundrevis av kroner. Det var da forferdelig dyrt, sier jeg stille til meg selv! For man er blitt så innpodet med at omsorg og pleie i dette land ikke skal  koste dyrt. At vi på legevakt og hos fastlegen, på sykehus og på klinikken ikke skal kunne kjenne på engang at vi må betale stort og meget for hjelp og behandling. Vi er blitt så sosialdemokratiske alle som en både mellom ørene og i hjerteroten at vi forventer automatisk at denslags skal det offentlige ta seg av, at det skal være på plass og umiddelbart tilgjengelig , og vi skal få pleien gratis nærmest når vi gjenom livet i lange baner har betalt både skatt og forsikring.

Som voksen dame ble jeg urolig for at øynene mine var blittt tiltagende trette, og jeg mente det var sikrest å sjekke synet. Alle fortalte meg at øyelegene som fastlegen kunne henvise meg til, hadde lange ventelister. Men jeg ringte likegodt Aleris – tidligere Røde Kors -klinikken – spurte om det var hjelp å få til å kontrollere synet. Ja, kom det prompte – du kan få time imorgen!  Neste dag var jeg på pletten, fikk behandling og kontroll og betalte over tusen kroner. Fryktelig dyrt, tenkte jeg, men var lykkelig glad for at jeg ikke hadde noe problem med øynene.

Hva er moralen her; jo – at penger hjelper. At penger må vi legge til side for helse og hjelp i farens stund, at vi må avstå fra en rekke innkjøp av annet i livet fra dyrere bil til dyrere bolig, til hytte hist og ferie pist. Vi må vite at når sleggekastet treffer oss og hjelp må skaffes og køene er lange, ja så bør vi ha spart opp en konto for denslags. Jeg er fast overbevist om at mange av oss i Den Tredje Alder som  har solgt villaen og tatt lån og har penger på bok, vi kjenner trygghet for nettopp å ha tusenlappene der for å kunne kjøpe oss hjelp i nødens stund.  Økonomer har anklaget de eldre for bare å tenke på seg med å skaffe seg tykk konto og for å kunne kose seg, reise rundt og nyte. Nei, der kommer egen-garanti for fritt å skaffe en hjelpende hånd eller en oppredd seng når alderen tilsier at det både røyner på og har hast.

Privat sykepleie enten slik eller sånn har kommet som et velsignet og helt nødvendig korrektiv til den offentlige virksomhet. Viktigst er at denne nye konkurransefaktoren har innført KUNDEBEGREPET hos oss pasienter og pleietrengende. Slik at vi stolte og rakrygget kan kjenne på rettigheter og muligheter, respekt og verdighet i en situasjon hvor vi både kan være ynkelige, nedslåtte og trengende. Vi er innpodet med å være takknemlige, tålmodige, finne vår plass i køen og ta til takke. Vi sier til oss selv at både leger og sykepleiere er tapre riddere, storartede og hjelpsomme og (nesten alltid )  kompetente og dessuten underbetalt og alltid på vakt. Så sitter vi der da med smerte og angst og venter. Vi finner oss i alt for meget- og bare når det dreier seg om dem vi er glad i og ikke oss selv, blir vi tilnærmet  både høyrøstede og sinte og kan rett ut forlange pleie der og da.

Imorges kom det norske nyheter på radio om at det offentlige sykehus-system hadde registrert 16% økning i klager. Det mottok øverste ansvarlige meget positivt fordi det bare viser at nærhet til brukere, pasienter hadde økt og var resultat av ikke  dårlig behandling – tvert imot –  pasientene hadde  snarere tatt i bruk alle de kanaler for kontakt og reaksjon opp mot helsevesenet som var der for dem.

I den politiske hjemlige debatt omkring privat kontra offentlig helse og pleie-vesen blir frontene harde og nødvendige når lovbrudd og slomsete omgang med tariff og turnus finner sted i privat sammenheng.  Når offerviljen står i høysetet i frivillighets-organisasjoner hvor tapre tjenere står døgnfast i pleie av trengende dag etter dag -år etter år, se da kommer kraft-sosialistene og jubler over innsats og er overstrømmende samarbeidsvillige. Samfunnet kan ikke klare seg uten både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, sier de. Men når skikkelige mennesker ser at de kan lage hederlig og LØNNSOM butikk av både legehjelp og pleiehjem – se da kommer skjellsord om  å sende bestemor på anbud og rå spekulasjon om høyeste bud og strålende  inntekt.

Lønnsomhet er en dyd. Kommersialisme er IKKE en dyd, men ganske så usmakelig  –  ikke minst i pleie og omsorgs-sektoren. Her er det viktig å lære seg å se og forstå forskjell både hos kremmerfolk og hos opposisjonen, både på venstresiden og på høyresiden i debatten.  Selv har jeg lenge hevdet at demokrati og velferdsstat ligger vel så meget i frihet til å kunne kjøpe seg pleie og sykeseng som å kunne kjøpe seg ihjel på rødvin og reiser, hytter, bil og hus.  Det siste har vi all verdens mulighet for å gjøre. Det er fritt frem på øverste hylle.og dette finner venstre-sosialister helt uproblematisk. Men om noen velger å spare seg tusenvis av kroner for å ha på bok når livet går i svart, og kroppen har det som værst, se da er det kommers av folks elendighet og penge-gribber som røsker til seg.

Jeg takker for Volvat, jeg. Så får heller valg av ny sofa stå på vent. Og kjære doktor Christian motta all min hyllest og dype respekt.

God helse – skal bli!

Et eller annet Vesen har kommet ut mot oss vanlig, dødelig mennesker med nok et godt råd om hvordan vi skal kunne leve lengre og forbli friske og raske.  Vi skal holde oss i godt humør!!!  Bli gladere. Se lyst på livet. Da går det oss vel , og vi skal leve lenge i landet.

Takke fanden for det. Jeg husker en  meget eldre mann som ble gjenstand for storartet oppmerksomhet i forbindelse med sin 106-års dag. Han ble spurt om hvordan han hadde oppnådd en så høy alder. Jo, svarte mannen, han hadde alltid sett lyst på det og hatt et godt humør.

Jeg sukket stille for meg selv der jeg satt i alene-heimen og kjente på et snev av missmot blandet med provokasjon. Du er sandelig vært heldig, tenkte jeg mot den urgamle, smilende herre. Så deilig det var å være han. Livet må ha fart pent med deg, slo det meg.

For det er snakk om å være heldig. For det første med genene man har fått i arv. Om det flegma man er skapt med. Noen av oss er melankolikere, noen flegmatikere, noen med svart galle og gul galle – for å ta opp de gamle lover som gjelder mellom temperament og kroppens vesker.

Noen av oss er født med pliktfølelse. Flere andre uten. Noen har det med alltid å være trofast på plass, aldri komme for sent til avtaler,  alltid betale gjeld på timen, alltid tenke ansvar og konsekvens. Noen bare sklir igjennom – går det så går det. De forventer at flyene venter og at allting ordner seg. » Det går så bra så».  Velsignet være dem!  Ofte er disse menneskene generøse og utadvendte, mens vi andre både sparer og spinker, for ikke så snakke om har snev av gjerrighet eller påpasselighet ( det er penere! ). Vi tar ansvar. Vi tar grep og ordner opp. Vi kjenner alle mennesker som kommer når de kommer. De strør om seg med glad glede, uanfektet vertskapets varmretter som er blitt kalde og at drinkene er blitt for mange.  Dumme og deilige som de oftest er, blir de sandelig også båret både på hender og føtter. Vi ordentlige pliktdamer tar regi, holder i trådene og sørger for alt til alle. Ustoppelig og hele tiden. Vi plukker opp etter andre og er på plass.

Hva gjelder det gode humør, så er det så sin sak når og hvis vi blir truffet av de tunge sving-slag. Før eller siden kommer jernkulen. Livet farer med de fleste av oss.  Godt humør, du liksom.  Her er vi fra skapelsens tider forsynt med både styrke og svakhet, og ingen må komme å fortelle oss at slikt er rettferdig fordelt. Men med modenhet og forankring i verdier utenfor oss selv, kan vi lære oss både fortrøstning og forhåpning. Vi kan bedre huske på å knepene med å holde humøret oppe, gå til kilden for glede og skjønnhet. Men igjen – noen må ha lært oss det. Om vi har vært heldige.

Dette sa ikke Vesenet noe om !

Senest igår var avis-oppslagene fulle av råd om at vi nå kan kjøpe lettere og billigere sunn mat. Matkjedene holdt seg med priser om å kapre oss med nøkkelmerkede produkter.  Hvis vi bare holdt oss i form, kjøpte sunt, spiste sunt, tenkte sunt – ikke røkte og ikke drakk, trente og trimmet, så ville vi leve lenge i landet og OBS OBS – legene ville behandle oss først i køen! De som ikke selv tok et tak, tok ansvar, tok rådene og gjorde som Vesenet rådet oss til – se de hadde seg selv å takke,.  Det ble TV-debatt av slikt. Jeg fulgte spendt med!

Folk må få fred for sine laster. Når livet farer med oss, er det ikke så enkelt og greit å søke trøst i et glass vann eller slukke sorgen med en gullrot. Vi kan alle være tapere i  livet. Noen i korte stunder, noen i åresvis. Så sitter vi der med våre banaliteter og tap. Vel burde vi ta oss sammen. Ut i skogen , opp i trærne. Trim meg her og slank deg der.  Selv gikk jeg ned 6 kg i vekt da min ektemann holdt på å dø fra meg. I TV-debatten hadde presidenten i Norsk Legeforening kloke ord om at lege-eden ALLTID skulle gjelde for oss alle, tykke og tapere, dumme og deilige.

Takk og pris – man kan bli glad av mindre!

Vinter-OL til Oslo!!!

Tenkte vi det ikke – det måtte komme. VM-arrangementet som velsignet nok er vel overstått, har gitt oss norske nordmenn i abstinens-tåken  frimodighet nok til å ville ha mye, mye mer. Vinterolympiade i 2026 MÅ ligge i Oslo, må vite. 

Hjelpe oss ! Et ski-VM med langrenn og hopp og kombinert (  alle har glemt de to sistnevnte etter Bjørgen og Northug – triumfene) er som skapt for Holmenkollen og Oslo. Synd forøvrig at ikke skiskytting også hører med i samme sportsarrangement. Noen av oss skjønner ikke det siden det visstnok er bygget både plass og anlegg for den idrettsgrenen oppe i samme åsen.  Nå foregår det saker og ting i kalde Sibir – som om det norske folk nå skulle ha kondisjon til å følge med i det også.

Olympiade er en millitærøvelse av gigantiske dimensjoner. Den koster forskrekkelig med milliarder. Den okuperer by og land med global mediaindustri. Hva vi nå har opplevd disse dagene i Holmenkollen, er bare et putt sammenlignet med våre tiders olympiade-sirkus. Lillehammer i 1994 er rene idyllen og dessuten Vårherres seier og fortjeneste.

Moderne olympiade-arrangement bør etter min mening arrangeres på et utvalg av faste store steder i verden som kunne alternere med å være vertskap for den gigantiske begivenheten  . Vinter som sommer alt etter som hvor på kloden slikt ville være best både for idretten selv som for hele millitær-øvelsen i super-kommersiell tilretteleggelse for publikum og media. Infra-struktur og turisme, tung-industri i sponsorvirksomhet og tilliggende og tilhørende kulturliv og natur.

Oslo vil selvsagt ikke kunne arrangere et vinter-OL innenfor egne områder. Akebakker og slalom, skøyter og ishockey, utfor og skiskytting – dette måtte kastes rundt omkring i det hele omland og fjell-land.  Seiers-seremoni på Universitetsplassen blir trangskodd kretsmesterskap-medalje-utdeling opp mot den mal som kineserne etter sommer-Ol har satt for denslags. Og bare tenk på åpning- og avslutnings-sekvensen! Forøvrig var VM-seansen i Holmenkollen rene, skjære fiaskoen hvor tilnærmet alle hadde forlatt tribunen ( bortsett fra kongefamilien og Astrid fru Ferner! ) og hvor talene lå på gymnasiast-planet og flagg-senkingen på speider-leir-nivå. Infra-struktur og etterbruksplan vil knuse virksomhet og næring og kultur i alle øvrige deler av landet. Distriktene ville ligge på sotte-seng i åresvis. Minner om at  i Norge ble  Den Norske Filmskole en del av de olympiske øvelser siden den måtte legges til Lillehammer etter 1994 for å fylle de nye lokalitetene. ( En ulykke – skolen skulle selvsagt ligget i Oslo! )

Selv har jeg lagt min personlige plan om å leve til jeg blir 90 år. I 2026 er jeg 88. Jeg bør egentlig ikke bry meg. Jeg sier som Kong Olav da han ble gammel ; gi meg de gode nyheter – de dårlige får andre ta seg av.  Så dette blir min siste ytring om denne sak. Men en ide for de trengende nordmenn som ønsker vinter-OL til Norge;  legg arrangementet til  Svalbard!

Når man reisen tar, har man noe å fortelle.

Siden tosken Mobarak hindret oss i slekts-ferie i Egypt, ble reisen til de (varme)grader utvidet til Mauritius. I skrivende stund er det gått et halvt døgn etter landing i snølandskap med minus 10 grader. Vi startet hjemturen i pluss 30. Kroppen er i stolen foran Pc’n, men sjelen har ennå ikke funnet ro og tilhørighet.

Det er i tiden å foreta en dannelses-reise som familie. Vår familie har i 3 generasjoner nok vært på mindre dannelse, men desto mer reise. For Mauritius er ikke rare dannelsen, spør man meg. Hvis man ikke er spesielt opptatt av trope-vegetasjon, natur på alle måter i møtet med Det Indiske Hav og vulkan-lanskap og sukkerplantasjer, så kan man like godt innta stabilt side-leie i stolsengene, bade i det ultimate hav, la seg massere og seile og spille tennis og komme seg i vakker og yngre form.

Dannelsen ligger mest i å få være sammen som nære i et lengre tidsrom. Vi er alle opptatt med travel hverdag for å få plikter og arbeid til å henge i sammen med omsorg og kjærlighet. En reise med bare oss i døgn etter døgn i møtet med en fremmed verden, bringer oss sammen på en helt ny måte. Besteforeldre, tanter, søskenbarn og mor og far og smårollinger i fly, i båt og bil og på hotell med måltider og leggetider, spill og spetakkel – antagelig er det dannelses-utfordringer godt nok. I hvertfall nok……

I gamledager, som det heter, dro vi kanskje så langt som til Sverige. Eller til Rena i Østerdalen. Vi tok søndagstur til Fornebo for å se på fint folk  som skulle fly. Vi bilte ut til Hankø for å se på kongefamilien som seilte regatta og bodde på Bloksberg.  Som ungpike tok foreldrene min søster og meg med på tog til Voss og videre til Bergen for at vi skulle lære oss å bo på hotell og spise pent på restaurant. På flyet til Mautitius mysset det med små barn og foreldre, og British Airways reklamerer med langdistanseservice for foreldre med nettopp småbarn som skal til tropeland og fremmede strender. Selv fikk jeg øynene opp for slike forhold da det under den grusomme tsunami-katastrofen i Thailand viste seg å være svært mange småbarnsforeldre fra Norge som feiret jul under palmene!

Oppholdet var det nærmeste paradis man kan komme. Horisonten var vid og uendelig vakker. Bris fra havet gjorde varmerekord behagelig. Betjeningen var stolte og dannede i sin utsøkte service. Det var bare å ta imot med begge hender.

Som liten pike leste jeg engang  Bengt Danielsons ( han som Thor Heyerdal tok med på Kon Tiki-ferden) bok om Seyschellene. Det var før tungturismens tid. Jeg ble helt forført og lovet meg selv at jeg en gang i livet skulle reise til Seyschellene. Så når tungturismen har skrevet om og arrangert massetur til den øygruppen, har jeg minnet meg selv om mitt barneløfte og tenkt – akk ja, det MÅ jeg holde. 

Mauritsius får holde. Det blir det nærmeste jeg kommer. For det er langt og dyrt å komme seg til øyene i Det Indiske Hav. Og en voksen kvinnekropp bør ikke fly lengre enn 5 timer. Der ligger smertegrensen. Hvis man ikke kan bli oppgradert, da. For jeg kan nemlig bare sove på magen, og det er for vrient på vanlig stolsete. Men luksusklasse tilbyr alt og det meste og man ligger strak ut i flat seng. Så da kan jeg gjerne bli fraktet kloden rundt, så det er sagt.

Å reise er ikke å treffe nye mennesker, men å tenke nye tanker. Et strålende opplagt kronprinspar ble intrevjuet sammen i Davos hvor de hadde landet og begynt sin kongelige gjerning i deres hverdag igjen etter å ha meldt seg og sine ut i 3 måneder for å nettopp foreta en dannelsesreise til ukjente og eksotiske strøk, mest i Asia, har vi forstått. Kronprinsen kommenterte utmeldelsesoppholdet deres og den lange feriereisen som nettopp å ha fått anledning til å tenke over sin hjemmelige gjerning på jord som  arvtager av tronen. Han og hans kronrpinsesse hadde sett livet i perspektiv, på avstand. Uten sammenligning forøvrig har egne Mauritius-dager gitt overblikk og nye tanker om hva man ellers bedriver og fyller hverdagen med. Noen ganger er dte tvingende nødvendig å skifte ut rutiner og vaner og legge seg i annen seng under en større himmel.  Ikke bare er det sundt for kroppen , men også for sjelen.

Bok er viktig. Alltid. Men aller mest når man er på reise.  Det gjelder å treffe riktig i valg av litteratur slik at de mange timer i flysetet eller i liggestol under palmer eller på hotellsuiter hvor man for all del bør finne seg hjemme, kan bli som å holde en god venn i hånden. Man er aldri alene når man har en god bok. Vel kan man nærmest intravenøst innta den gode kriminalhistorien, men den jublende lykke ligger i å lese boken som gir innhold og vekst, som er gnistrende godt skrevet og samtidig åpner en ny innsikt og begripelse.

Jeg hadde med til Mauritius en av de beste bøker jeg har lest.  Ted Sorensens bok om seg selv i forholdet til JF Kennedy COUNSELOR. Så der satt man ved Det Indiske Hav og ble dypt grepet og engasjert i den unike interessante Ted Sorensen. Men fremfor alt i et slags Shakespearsk drama om 2 tvillingsjeler som hadde den skjebne å treffe hverandre den ene gang på jord. Om vennskap og bånd, om feil og tap og de største triumfer og om ikke minst den forskrekkelige skjebne som rammet den amerikanske president og som Ted Sorensen selv aldri kom over. Han døde sist oktober. Han skriver at han til sin siste time aldri hadde en dag uten at han tenke på  JFK. 

Å lese bok er å være stille.  På en reise til de fremmede strøk omgitt av sine nærmeste og enda mer av de fjerneste, ( jeg hater flyplasser! ) og med utfordringer i klima og alt og det meste – da er det en velsignelse å holde den tunge, tykke og lærde bok i hånden, dag etter dag.

Reis gjerne fra minusgrader og snø til Mauritius. Men løp og kjøp THE COUNSELOR av Ted Sorensen først. Da har du garantert en venn på ferden.

Når en film treffer planken og hvorfor.

Å kunne gå mot en film som ikke gir knyttenever verken i underliv eller i hjerteregionen, men som umiddelbart får tilskueren til å sette seg trygt inn i kinosetet og gi seg over til stor kunst som bekrefter og løfter – se det er en suveren opplevelse. Men en sjeldenhet som vi filmelskere til de grader er sulteforet på. De aller fleste filmer av idag og også av i går har ganske så mye skrekk og gru, utfordrende scener og et innhold som har til hensikt å ryste oss, få oss til å dele skjebner i mye elendighet. Godt nok. I kunstens verden skulle det bare mangle.

Nå må ingen tro at de bekreftende og vakre  filmer ikke er seriøs kunst som beveger,  betar, gir ettertenksomhet og  dype funderinger. Man kan sitte med gråten i halsen og jubel i sinnet, med latter og berusende varme. Uutslettelige filmepos som AMADEUS av Milos Forman og MITT AFRIKA av Sidney Pollack kan nevnes i forbifarten – og vi vet alle å minnes med takk og dype bukk.

Kinomørket er forøvrig snart det eneste sted vi  kan gi oss over og felle tårer. Vi gråter alt for lite og sjeldent i møtet med verdens ondskap og forskrekkeligheter, men også i forførende romantikk og sentimentalitet. Det gjør så godt!. I teatret er det ikke mørkt, heller ikke i konsertsalen og heldigvis ikke i kirken. Men i kinosalen lar vi det stå til, for ingen ser oss jo! Og smitte-effekten fra komikk og latter er  tett og befriende. Vi burde le oftere og mer og fra magen, bare så det er nevnt..

Vel – tilbake til sjeldenheten av en filmsuksess.  KONGENS TALE av Tom Hooper vil vinne en verden. Ikke bare fordi den er glitrende laget og velspilt. Men nettopp fordi den treffer  de ganske så voksne publikummere i tusentall. Nå skal det ikke underslåes at også i de yngre blandt  oss gjerne vil la seg forføre av et historisk drama og en lederskikkelse.  I denne oscar-nominerte filmen møter  vi en voksen og ansvarlig monark som ikke bare er menneskelig med traumer og ufordrageligheter, men som viser seg å ha storhet og styrke når plikten kaller og verden venter.  Miljøskildringen fra slott og residenser kunne lett blitt pompøs og glorifisert siden handlingen utspiller seg i kongelige omgivelser. Skjønt majesteten også her må bevege seg utenfor gemakkene mot hjemmet og  kontoret til en avdanket australsk skuespiller og talepedagog. Men som i filmen THE QUEEN holder regien seg til å vise de dypt medmenneskelige sider ved de rojale medlemmer av familien generelt og hovedpersonen spesielt. At de sørger og har vondt å bære, at de stammer og er livredde for  å holde taler og at mikrofonen er som giljotinen og radiohuset skafottet. Fargekoloritt er valgt i duse og dempede valører., Mest oppholder man seg i korridorer og helt private gemakker med barnegleder og foreldrestolthet. Men midt i all allmennhet reiser det seg menneskelig rankhet og ekte adelskap slik at vi tilskuere blir løftet, at vi får vår helt. Eller to helter som i denne filmen som handler  om noe så sjeldent som dypt og anstendig vennskap mellom to voksne menn.

Vi går  på kino for å la oss forføre. Vi går ikke for å lese bok, men for å utfordre våre følelser, drømme og reise avsted til noe og noen som er vakrere, heldigere, taprere enn oss selv. Vel vil vi stirre det vonde  i hvitøye, vel er det tillatt å titte inn i det forbudte eller ganske enkelt fordrive noen timer med tull og tøys, dumskap og banaliteter. Men den store suksess er den som tar oss alle i triumf og skjønnhet, opp og avsted. Den filmen som vi danser ut i hverdagen med og som vi elsker å fortelle alle vi er glad i om at de MÅ  se den. Det er vinneren!

KONGENS TALE er stor kunst. Og den  vil  bli en publikums-suksess verden over! Den kombinasjonen er et lykkelig sammentreff. Ingmar Bergman måtte først skape sin FANNY OG ALEKSANDER før det store publikum strømmet til og så hans genialitet. Før det hadde hans filmer vært genuine verk, men smale og vanskelig tilgjengelige for det meste og de fleste.  I mangfoldige yrkesår hvor jeg vurderte tusenvis av filmer for kino hadde jeg heldigvis den evne og lykke å sanse i forkant de suksesser som kom på min vei.  Og dermed fikk jeg triumfen med å være med på bølgen,  ri på den og sogar bygge den opp. Nå kan jeg bare bistå og overvære seierens faner som i dette tilfelle med KONGENS TALE. Den treffer sin tid

Forsknings-nytt, tenk det!

Nå bannlyses åpne kontorlandskap! Et tysk forskningsprosjekt har funnet ut at vi blir stressede og får søvnproblemer av å arbeide på flate gulv og i stort fellesskap hvor alle ser alle og hører alt. Og enda værre når man ikke har egen pult engang, men bare tar seg en stasjon med PC’n for den timen eller dagen.

Noen av oss som ikke har vært forskere, men bare vanlig folk i vanlig kontorarbeid har alltid og veldig lenge ment at denslags moderne arbeidsteorier er rene ulykken. Vi hevdet at det å ha sitt eget kontor – til nød kanskje dele det med maksimalt 2 andre på sammearbeidsfelt – var å foretrekke fordi det ga arbeidsro og konsentrasjon. Vår egen stol og arbeidspult med bilde av ektefelle og barn, kanskje en blomst eller en gave-dings gitt av kjærlighet – slikt skapte tilhørighet og orden mot yrkes-utfordringer i det ustoppelige og daglige.

I min tid som kinodame, opplevde jeg å gå fra et storartet og vakkert administrasjonområde i hele 3 etasjer med parkettgulv og gulvpanel i dype trapper og korridorer og enkeltrom for hver og en av de ansatte over til et kontorlandskap i ultramoderne glassbur som skillevegger, uten dører og utestengelse  – bortsett fra direktørens kontor og møterommet som kunne lukkes, men sees. I det stilsikre og klassiske administrasjonmiljøet møttes vi til lunsj i like riktig kantine med vennlige bord, god mat og takt og tone. men ellers var vi å finne på våre kontorer hvor vi banket på døren til hverandre og snakket fag eller ikke snakket fag og hvor vi ble kollegaer på ekte vis.

I tråd med de siste ledelsesteorier bestemte styre og stell at også vår bedrift skulle følge trend og mote å ha stål og glass og åpent lende for her skulle fellesskap og trivsel utvikle maksimalt av arbeidsinnsats og kreativitet. Det ville i tillegg være veldig besparende og veldig lønnsomt med mindre kvadratmeter. Vi skulle alle være sammen om alt og det meste.  Og det ble straks også mye av det meste. Glassskjermene som gikk i skulderhøyde, hindret ikke lyd, nemlig. Telefoner som ringte, samtaler som fant sted ble oppfanget av også av dem det ikke angikk.

Videre ble alt så veldig synbart. Folk flest har sine dager av enten jubel eller fortvilelse, sogar sorg og elendighet selv midt i arbeidstiden.  Da skjedde private katastrofer for åpent kamera. Alle kunne se at en samtale førte til sinne eller sorg f.eks. Alle kunne notere seg arbeidssamtaler som foregikk bak glasset og kunne observere mer eller mindre alvor og dramatikk. Alle besøk til den enkelte ble delt av alle øvrige. Ikke rart at møtevirksomhet ble avtalt ute på kafe eller lunsjrestaurant ( som om det var billigere?)

Det tok da ikke lang tid i dette moderne arbeidsfellesskap før støy og stemmer ble så stressende at man måtte innrede «stille-rom».  Det ble stadig flere av disse gammeldagse enekontor hvor døren kunne lukkes og vegger hindre innsyn. Videre måtte man forske seg frem til lyddempende paneler og gangfelt av tepper som dempet sko og tramp. Uforglemmelig var også gjennomføringen av e-post-forsendelse til kollegaer som satt rett rundt svingen.!  Jeg husker at Bettina i Markedsavdelingen kom inn på mitt kontor (  jeg satt som sjef i denslags luksus, men med åpen dør! ) og spurte hvorfor jeg ikke hadde svart på spørmålet som hun hadde sendt meg på e-post.  Bettina satt 6 meter unna!  Jeg spurte hvorfor hun da ikke der og da kunne spørge meg om det hun hadde sendt meg e-post  om likegodt? Fremskrittet hadde utviklet i åpent fellesskap på kontoret det motsatte – mindre fellesskap, mer enehuleboerskap hvor vi satt foran skjermene våre, med mobilene våre, med tastene våre og vernet oss for stressende, støyende og forvirrende inntrykk rundt oss på alle kanter.

Forskere i Tyskland og Danmark som dypdykker i arbeidsmiljø,  beskriver det åpne kontorlandskap som en ulykke, rett og slett.  Som om ikke vi visste det!  De negative konsekvenser som vanlig lønnsmottagere på vanlig arbeidsplasser innen Handel og Kontor helt fra begynnelsen av ropte ut om, ble ikke hørt. Men når forskningsnytt slår i bordet med sine resultater innrømmer selveste forbundslederen at nok er nok. Trenden eller fenomenet er på vei tilbake, sier han.

Mat på alle fat.

Etter å ha servert meg selv en bedre rød fiske-suppe fra fiskehandler Nilsen og nippet til et glass tørr hvitvin, ble jeg fra min litt trette sofa opptatt av  NRK-debatten om kosthold. Der satt ekspertene i panelet, den ene mer radmager enn den andre og fortalte oss og meg om hvorledes vi skulle tolke myndighetenes nye mat-helse-platil det norske folk.  Skjønt innledningsvis handlet det nå mest om de syke blandt oss som enten hadde diabetes, var for tykke, for late eller det som værre hadde dårlige vaner  – eller hadde innvortes syke organer. Viktig nok. Ekspertene vitnet om at de for sin del trimmet og trente og holdt seg i form, gud bedre!

Debatten dreide seg lite om mat på alle fat for de fleste av oss. Hvorledes vanlig folk bør innta sitt daglige brød. Takk og lov stod det omsider frem et par kvinner som både hadde smil om munnen og glimt i øyet og som elsket både krem og fløte. Da straks ble programmet både muntrere og klokere og mer interessant for flere av oss.

Selv er jeg meget opptatt av  hva jeg spiser og drikker uten at jeg synes mat og vin er de aller viktigste temaer  på jord. Det er alltfor mye jål og styr om begge deler.  Jeg er hektet mest på helse, mindre på gastronomi. Jeg er dessuten mer opptatt av å dele bordets gleder med andre enn selv å stå ved komfyren. I 47 år har jeg gjort min innsats som hustru og mor og vertinne og laget mat og bakt mitt brød både i fest og hverdag.  Det har ikke stått på meg. Frokosten var erkesunn, og middag skulle inntas når vi i familien var samlet. Å sitte rundt bordet var for meg dagens høydepunk. Slik er det fortsatt – måltider skal deles! Det er noe tristog antagelig mindre sunt å sitte for seg selv å spise uansett hvor kostholdsriktig tallerkenretten er, hvor mye levende lys og blomster på bordet.

Debatten på TV gikk sin solide gang. En utskremt stats-sekretær gjorde så godt han kunne for å IKKE lede oss E inn i fristelse. Det fløy råd gjennom eteren som knaste av knekkebrød.  Gudskjetakk hadde vi glimt av morro, som da Finckenhagen hejet på desserten som skulle både være kremet og fetende. Jeg forlanger selv at en dessert skal være dekadent – et mer dekkende utrykk her i kruska og gullrot-Norge. Skal det være frukt-salat bør den ha en kork med rom over seg. Og kom ikke med slanke-is-krem!  Alle ordentlige jenter liker god is som inntas i sofakroken rett fra papp-begeret – har jeg sett på atskillelige Hollywood-filmer.

Det er en godtog dannet levesett å holde seg til: 1) man skal bo over evne, 2) man skal kle seg etter evne 3) man skal spise under evne. Langt og godt måltid med få retter, kanskje bare 2, rene rådvarer som smaker ekte, generøs tilgang – ikke gjerrighet, ellers får det være.

Runde bord er snillere enn kantede. 8 personer er det maksimale hvis man først skal servere middag for da kan alle snakke sammen. Alltid vakre karafler med vann og vennlig vin også på vakre flasker slik at man ser hva man drikker.  Har man i et hjemmet ost og frukt, brød og vin kan man alltid ta imot gjester.

Ingen i debatten snakket om latter og glede som kostholdsråd. Jeg leste engang en artikkel skrevet av en kvinnelig journalist som i månedsvis klagde over at hun stadig la på seg, fikk ikke ned kiloene uansett og om hvor nedstemt hun dermed ble  slik vi jenter alltid føler på det. Derfor takket hun ja og reiste til gode venner i Malmø hvor hun glemte både livlinje og tristess. Hun lo og drakk og spiste meget og godt og hygget seg alle dagene til ende. Tilbake til jobben oppdaget hun at hun hadde gått ned i vekt!!!

Jeg lever etter 3 regler: 1) Husk det kommer tidsnok den dagen maten ikke smaker. Matlyst er en velsignelse! Jeg har opplevd tragedie som førte til at jeg gikk ned 6 kg på 6 dager, dypt ulykkelig som jeg var. Det er uanstendig slankehysteri hos vanlig velskapte kropper.

2) Lytt til kroppen!  Den sier til deg hva du trenger, hva du fyser på.  Lær deg å lese dine egne signaler.

3) Husk at årstider og sesonger skal nedfelle seg i hva kostholdet skal dreie seg om. I kinesisk medisin handler det om varme og kulde, om søvn og hvile når det er mørketid, mangel på sol og lys forteller oss her nord at vi skal som planter og dyr gå i dvale og i hi. Vi skal frotse i salater ved St.Hans-tider, men trenger tyngre kraftkost i januar.

Det går mot helg og hygge. Antagelig må her trenes også. Påfyll av verdier fra musikk og bok og gjerne TV. Og takk og lov kan jeg servere meg selv fisk og frukt og italiensk iskrem. Den er sunn og veldig god. Men jeg erkjenner at å sette tennene i en indrefilet av hjort er også ren lykke. Kanskje kan jeg invitere noen jeg er glad i til å dele med meg!

I maktenes vold!

Skal man først ha TV – og det må man jo – så må man ha så mange kanaler som mulig. Det er så drivende mye godt på TV, nemlig.

For å kunne skjeldne mellom hummer og kanari, børs og katedral, må man både ha bredt tilbud og man må kunne kodene. Begge deler krever innsats av menneskelige ressurser. Og tid og penger, tålmodighet og medmenneskelighet.

Ved anskaffelse avflatskjerm, installasjon av boks og tastatur og fjernkontroll kommer hjelpen ganske raskt og av seg selv som ledd i handel og service.  Det skulle nå bare mangle for det hele koster mange penger hvis man skal ha ypperste kvalitet og siste utgave.

Men i likhet med digitale media, mobiltelefoni, internett, Ipad og Ipod hvor det  farer  mot oss nye varianter og fabelaktive tilbud ustoppelig, så er det lignende tilstander på TV-fronten.

Innen sportens verden inngåes kontrakter om overføring av engelsk fotballkamper til oss med ujevne mellomrom. TV2 kjøper rettigheter som tilsier at vi arme seere dermed må skaffe oss enda flere TV2-kanaler med nødvendige HD-bokser  i dyre domme. Og enda værre – man kan ikke se svensk og dansk TV uten videre. Canal Digital kan ikke levere naboskapets statskanaler til oss i Oslo. Dette er bare  eksempler på at vi er i maktenes vold.

Nå er ikke vi slikt skapt at vi finner oss i denslags.  Vi tar grep og vil ordne opp for nettopp å kunne glede oss over rikt fjernsynsliv. Derfor ringte vi Get for å kjøpe oss glad overgang til alt og det meste. Vi måtte ha eksperthjelp siden vi er i Den Tredje Alder. Her skulle ledninger puttes inn bak og tastatur behersker foran. Det er store utfordringer for voksne ektefeller, særlig når den ene befinner seg i rullestol og er hjelpetrengende. Å lese bruksanvisninger kommer aldri på tale. De er skrevet både  av og FOR mennesker som i utgangspunktet behersker teknikken. Og i ekteskapelig samvær kan det føre til nesten-brudd og uhyggelig stemning i heimen når den ene sittter og leser, og den andre kryper på gulvet for å treffe riktig hull til rett ledning. Alle slike installasjoner befinner seg alltid nede og i den mørke delen av stuen, forøvrig!

Vi avtalte med Get om tid og sted og boks og kanaltilbud.Dagen før fikk vi kontrakten i brevs form hvor det framkom en betydelig kostnad. Vi vi hadde bestemt oss. Ekspertisen ringte halvtimen før ankomst slik at vi kunne stille til start sammen. Mobilnummeret var skjult slik at vi ikke kunne ringe tilbake for å be om kvarterets utsettelse, så vi hev oss rundt

Karl het den unge ekspert. Han var vennlig og tok grep. Ekteparet satt og avventet og stirret på sort skjerm som sa» Bare vent».  Omsider kom det stort plakatbilde og hilsen om at installasjonen var på plass.  Da måtte Karl gå – hans arbeid var avsluttet.  Ikke før hadde den unge tatt avsted, så kom beskjed fra skjermen at det vil ta opptil 3 timer før ting fungerte! Hjelpe oss – det hadde Karl ikke ymtet om, vi som også ved kanalsøk trengte ung kraft.  Så satt vi der foran faltskjerm i 50mm og glodde. Ikke turde vi koble opp CD-spiller og ikke radio som går over samme super-installasjon. Vi tok for oss avis, drakk enda mer kaffe, men mest satt vi og stirret på en gul stripe som viste oss prosentframgang. I 2 timer hvilte framgangen på 96%.

Vi har nå hundrevis av kanaler hvor vi bare ønsker å benytte oss av halvparten. Hvorfor i all verden  kan vi ikke få velge og kjøpe bare de 50 vi vil ha?  Disse forunderlige familie-pakkene er kombinert for standardgruppe-mennesker i far/mor/barn-fasong. Og like ille – hvorfor har noen redigert tilbudet tilsynelatende hulter til bulter med nyheter kastet hit, sport dit med fjas og tomhet midt imellom? Og nødvendige barnekanaler i bøtter og spann mellom ekkel reality eller urgamle såpeserier? 

Nå har man hørt at jo det er bare å taste seg frem til egen favorittt-liste, man kan kjøpe seg minne-boks og lagre alt slik at man kan selv se hva man vil og når man ønsker.  Ungt folk elsker slike operasjoner. Men vi i Den Tredje Alder må ha hjelp!  Og Karl hos Get har forlatt oss – dessuten viser det seg at Karl ikke er ansatt hos Get, men i et helt annet selskap som Get har hyret inn til marktjeneste i de tusen hjem.

Vi lever nå i Egypt-tider hvor vi sitter fjetret til CNN, BBC, SKY og Al Jazeera. Pluss glimtrende Urix og NRK på plass i godt selskap med TV2.  Når verden er i kok, er vi levende med der vi sitter i norsk trygg avstand, tilsynelatende. Vi betaler gladelig Get for å kunne delta døgnet rundt i slike tider. Og kunnskapskanaler og sportskanaler og britisk DOWNTON  ABBEY og danske BORGEN  er berikende for oss i vårt voksne liv, verd hver krone.

Men når  skjermen går i svart, når teknologien ustoppelig krever hjernekapasitet av ung energi og nyfikenhet, mektige konserner skifter kontrakter – se da er vi  voksne i maktenes vold.  Er det noe rart at vi griper til boken, koser oss i all stillhet eller reiser avsted til varmere land.

Norske titler på film, bok og teater, takk!

I tidlig morgentimer gikk jeg forbi Oslo Nye Teater. Jeg er stor tilhenger av det teateret og ikke minst teaterssjefen selv. Her om dagen fikk jeg på radio en forsmak på musikalen som nå skal oppføres og la da ikke merke til at den på norsk skulle hete THE PRODUCERS !  Mel Brooks verdens-suksess kunne vi glede oss over nok engang for hans Hitler-rock  lød gjennom eteren, og nå skulle alt oppføres i full bredde og for fulle mugger på teateret i Oslo.

Jeg noterte meg dette og hadde begynt å glede meg til begivenheten. Det er mye styr rundt den scenen nok engang. Det dreier seg om økonomi  – tenk det!  Det er Oslo’s eget teater, og kommunen gir visstnok ikke nok støtte og hjelp. Mel Brook vil redde dem, tenkte jeg og så frem til seieren både kunstnerisk og økonomisk.

Som kinodame i årevis kjempet jeg en tapper kamp for å heve respekt for film som kunst og kino som kultur.  Som et ild-sverd i kampen hevet jeg stadig stemme og våpen mot filmimportørenes i deres trang og tendens til IKKE å oversette filmenes Hollywood-tittel på amerikansk til klingende norsk når filmen skulle opp på norske kinoer. Ofte mente de at produsentene » over there» ikke tillot dem å selge mesterverket på vårt nasjonale språk, oftest argumenterte de at de ikke lot seg gjøre for det ikke fantes norske ord og vendinger som var dekkende. Men innerst inne dreiet det seg om penger, selvfølgelig. De sparte kostnader til plakat og trykk og tittel. Og så solgte de filmen så mye lettere og bedre og mer innbringende for alle hadde allerede hørt om produksjonen i månedsvis med stjerner og aktører.

Jeg slo tilbake så hardt jeg kunne – ustoppelig. Filmer på norske kinoer skulle ha norske titler! I den senere tid har da Norge filmpremiere samtidig med USA og Europa forøvrig, så forhåndslanseringen var betydelig svekket. Oversatte bøker hadde alltid en norsk tittel, og litteratur var kultur, dessuten!  Og alltid var det norsk på teateret, skulle man mene.

Idag morges innså jeg at nei – nå er det også slutt. THE PRODUCERS skal stykke hete. Med undertittel DET VÅRES FOR HITLER.  Så hvorfor i all verden kunne de ikke kutte innledningen og kaldt forestillingen bare det, da?  Vi må ikke skli stadig glattere og lettere inn i det anglo-amerikanske språk-området!   Vi skal i smått og gjerne i stort stå imot, bremse opp, nekte å snakke engelsk alle sammen! 

Er det så nøye, da?  Er nå dette noe å hisse seg opp mot?  At et sølle byteater i Oslo selger seg selv og sin verdensberømte musikal med orginaltittel? Antagelig ikke – det har hendt før. MY FAIR LADY – ikke sant? Akk ja – det går nok den veien. Men innimellom gjør det godt å rope ut et siste varsko.

Med oppmuntrende hilsen om suksess – uansett!