Ingeborg Moræus Hanssen

Verden er seg ikke lik.

For egen del anser jeg USA og England som demokratier som ligger meg nærmest. I likhet med tusener av nordmenn har jeg sett i President Obama et forbilde av en statsmann. Han har gitt meg håp med sin begavelse både i form og innhold, sin energi og sin retorikk.  Hans menneskelige sider har vi  fått innblikk i når han er i nærkontakt ikke minst med kone og barn, som det heter, men også i omgang med folk flest – hvem nå det er –  på gaten, på puben, og ellers dypt seriøst søkende til kirke. Ikke siden John F Kennedy har jeg sett en større inspirerende kraft som statsleder i USA.

Nå holder han tydeligvis ikke mål, han heller. Hans lederkraft har ikke truffet verken Senat eller Kongress i å styre økonomien. Der bedriver de en fortvilt partipolitisk stammekrig til skade for millioner amerikanere og enda flere kloden rundt. Hans tale til folket om finanskrisen gadd børsen ikke bry seg om engang.

Idag leser vi at Obamas eneste allierte og venn er hunden. Og enda værre – hans opponenter er ikke det engang. Der leter de på roteloftet.

Jeg leser fast engelske aviser, ser fast SkyNews og BBC, følger enhver stor og viktig debatt i Underhuset, sitter klistret til poltiske konfrontasjoner og deltar nærmest personlig i engelske valg. Ikke har jeg sett seriøse og store varsler om det voldsomme opprør som nå finner sted i engelske storbyer. Opposisjonspartiet har i likhet med regjeringspartiene kranglet om skolereform, sosiale og økonomiske tiltak for å rette opp mangt og meget. Men den trykk-koker som i disse dager har eksplodert for våre øyne, har sjokkert også det politiske landskap på begge sider av benkeradene i Parlamentet.  Både Milliban fra Labour og statsminister Cameron er jo unge og lyttende og levende politikere som – i likhet med Obama – synes å ha både visjoner og begavelse. Men de dro på ferie, trodde Robert Murdoch hadde tatt støyten i rettsalen på flere måter, og ante ikke at hjemverdenen skulle plutselig stå i brann.

Nå sprøyter de med vannkanoner. Pøbel blir kallt hva de vitterlig er. Voldsforbrytere blir tatt med vold.  I  Egypts gater gikk hundre tusener til revolt mot undertrykkere nærmest i dannet lag sammenlignet med ungdom i det demokratiske England august 2011. Imorgen torsdag skal demokratiets katedral – Parlamentet – samles for å gi sin valgte regjering råd og dåd og styrke. Skal vi tro på det da?

Her hjemme lammes demokratiet av sjokk og sorg. Heldigvis er det tegn på styringskraft og sunnhet i fellesrommet vårt når man i hvertfall starter debatt om debatten. Vi har ledere som har opptrådd med stor og ekte verdighet i landets enorme tragedie. Vi har sett dem gråtende og lidende med fortvilte sørgende mennesker, med omsorg og kjærlighet slik som vi visste at de i likhet med alle anstendige folk,  ville  oppfører seg.

Men når så vi våre poltikere så nær oss sist? Når så vi dem på gater og streder, i kø og ved disken, sittende på benken, vente på folk bak skranken, delta i hverdagspraten med hvermannsen uten at det var regissert av Dagsnytt 18 eller Sommeråpent?

Selv var jeg folkevalgt i 8 år. Jeg føyk fra møte til møte, leste bunker av saker, tok imot både liten og stor i debatt og treff som alle var i streng regi av politikkens tunge egenkraft. Det var over 35 år siden.  Jeg fikk angst og gru etterhvert for å sitte som folkevalgt å styre et bysamfunn jeg visste mindre og mindre om. Jeg var jo sjeldnere og sjeldnere på gateplanet og i hverdagen der folk flest levde livene sine. Avstanden mellom oss politikere og borgerne kjente jeg på som fortvilt for stor for meg. Den vokste og vokste. Poltikk ble etterhvert en egen yrkesgren, en egen tungindustri. Jeg kjente jeg ikke dugde og avstod.

Vi får sleggekast av informasjon. Vi kan skrive og mene, lytte og lære, delta og si vår hjertens mening i små og store rom. På alle skjermer til alle tider kan vi følge med i alt som skjer kloden rundt ustoppelig og uopphørlig. Pressen er på plass. Kamera går. Politikere forfølges på alle kanaler og står til disposisjon døgnet rundt.

Likevel – hva er det som har gått så galt?  Hvorfra skal hjelpen komme?

 

 

 

 

 

 

Naboen gikk for å be selskapet dempe seg. Festen hadde utartet seg i lydvolum så mennesker i nærheten hadde fått mer enn nok.  En mann våget å si ifra. Det skulle han ikke ha gjort. Han ble drept.

Dette er et grotesk eksempel på usivilsert oppførsel i vårt lille land hvor det er mer enn nok plass til oss alle.  I en tid for stille sorg, omsorg, nærhet og kjærlighet kommer en slik hendelse som et hån.  Hva er det med vårt samfunn og vår tid hvor noen blir til dyr?

Bjørnson sa;» Det er de gode gjerninger som redder verden.» Det er så forskrekkelig mye vondskap og vold. Det er så mange lidende mennesker på jord – og det ganske så nær oss. Vi kjenner oss maktesløse. Riktignok stopper vi opp, trøster, hjelper, ber og bøyer kne med roser. Vi sender hilsner. Vi gir penger. Vi blir lavmælte, men samtidig vennligere og mer oppmerksomme og tenksomme. Ingen av oss er Mor Theresa. Vi kaster ikke loss og går ut som den gode samaritan for å pleie de syke og døende. Vi tusler oss videre i livene våre  duknakket og fortvilte over hvor lite vi hjelper til, egentlig.

For egen del har jeg ofte trøstet meg med Bjørnson. Hver liten ting jeg kan gjøre av godhet, av vennlighet, av hjelp og oppmuntring mot de nærmeste, de i forbifarten, er å redde verden! Også av den enkle grunn bør vi oppføre oss anstendig og solidarisk og sosialt.

Dannelse ( noen må slå opp på D for å lære hva det betyr ! ) – har med  respekt og hensyn  å gjøre. Vi skal ikke forurrense vår nabo med verken ord eller gjerning, verken med lukt eller lyd. Hvem skal vike ? Skal det unge menneske vike for det eldre? Skal de som gleder seg over høy lyd, vike for dem som blir plaget og vil ha musikken dempet? Skal grilllukt eller kebab nytes av samtlige i oppgangen som sitter dre med fiskeboller i hvit saus?

Dette er prosaiske problemer i en voldsom tid. Men til ettertanke og overveielse for noen og enhver.

Vi satt rundt lunsjbordet og diskuterte lyd. Erik hadde besøkt Blues-festival. Han fortalte at han på alle sine musikk-festivaler alltid tok med lyddempere for  å verne seg mot vonde angrep mot øret. Hvordan kan det ha seg at man inviteres til å HØRE musikk som man  – Erik er en voksen ung mann – må ha med seg HØRSELvern mot ? Trøkk og energi, kjenne flyt og tilstedeværelse med de mange, javel. For naboskap i mils omkrets må de værsågod takke for gratis musikktilbud i sene nattetimer. Men mengden av folk på tribunen eller på stadion kan gi besettende fellesskap også i dempet rose-sang og menneskestemmer uten  monster-desibel -nivå over høytalerne.

Selv hadde jeg hatt med barn og barnebarn på Colosseum på BILER 2 i helgen. Joda, jeg vet jeg er eldre. Jeg vet de små er tilvandt. Med trening i kinoliv i kvart århundre er jeg ganske forberedt og utdannet i  faget med å vite seg i Dolby Stereo-katedral med DVD-briller på!  Men denne gangen var hele filmen et VRÆL. Selv jeg ble både forskrekket over totalt forvirrende handlingsmønster og dramaturgi ( barna kan da ikke forstått en skitt?) og enda mer uvel av  lydvolum over smertegrensen selv for en trenet kinodame, som nevnt. Nå skal det sies at jeg sendte en sint hilsen og lyden ble dempet. Men noen hadde avgjort grensesnittet for lydopplevelsen for særlig ung og medbrakt gammel?

Det er så mye lyd!  Jeg elsker by-lyder av mange slag. Kirkeklokker, Kiel-fergens klokken-2-hilsen til byen, ridende politi med hestetramp på asfalt, avisbudets kjerre som treffer gaten grytidlig,  søppelbilen som forteller at ting fungerer, og trillebaggene som reisende trekker med seg på vei til flytoget, og  svart-trosten i bakgården i maikvelden. Og endelig naboen som spiller levende musikk på sitt flygel. Jeg er bymenneske og trives i trengsel.

Mangfold og fellesskap er en treningssak. Vi er bønder og fiskere og har bodd langt fra hverandre siden starten av. Vi skuer misstenkelig mot hverandre. Plutselig finner vi på at vi fortsatt skal kunne være oss sjæl, leve ut og være oss selv nærmest. Vi forlanger plass til 2 parkeringsplasser for egne biler selv i strøk med trikk og buss og drosje. Hundreårige trær må vike for vår sol på vår terrasse. Det må da være tillatt å dundre løs med fest og morro for en gang skyld selv om den gamle i 3 etasje er syk og sengeliggende?

Kanskje bør vi dempe oss ned?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 25 år var jeg i ledelsen av byens kinobedrift. Mitt yrke var å lese møtet mellom lerret og sal, finne rett film til rett tid til rett publikum på rett kino og gjerne med rett lyd. Jeg måtte vite alt om alle filmer og alt om byen og menneskene jeg ville vise filmene for. Dermed måtte jeg vite hva jeg konkurrerte med i byen og i landet i oppmerksomhetsbildet, om alt som foregikk slik at tilbudet om film var aktuelt, riktig og adekvat.

I mitt lange yrkesliv levde jeg med «fingeren på strengen» fulgte tidsånd og trend, hadde alle antenner ute for nettopp å fange publikum opp mot repertoiret, fylle salene og være lønnsom. Fordi kinobedriften var eid av fellesskapet og ingen privat pølsebod, var det en forpliktelse å være åpen, tilstede, transparant i politikk og profil. Vi var på alle kanaler, i alle media med innsyn og utspill. Film er den kunstart som ligger tettest på tiden, den er global, her og nå. Du blir bedre politiker jo mer du går på kino!

På slutten av mitt yrkesliv kom den digitale verden inn i min verden. Jeg lærte å personlig  bruke internett, kommuniserte i og med denne nye globale virkelighet.

Når jeg så for 6 år siden ganske så motvillig måtte forlate min jobb som kinodirektør, var det naturlig for meg å opprette mitt eget firma for » selvstendig kulturell virksomhet» som debattant, foredragsholder, skribent og sannelig også forfatter.. Jeg ble valgt som medlem av Pressens Faglige Utvalg og i denne forsamling vel så viktig – jeg ble styreformann i SENIORNETT – en landsomfattende frivillig organisasjon som utelukkende er til for å lære mennesker i Den Tredje Alder å bruke internett.

I Norge er det fortsatt 450 000 mennesker på 55+ som ikke er på nett. Det er et demokratisk problem. En stor utfordring for samfunnet at en halv million innbyggere i voksen alder IKKE deltar i det fellesrom som internett representerer. Kunnskap, handel og vandel, kommunikasjon og deltagelse utelukker en vesentlig del av befolkningen.

Selv ser jeg det som en livsoppgave ikke bare å effektivt utøve Seniornetts oppgave og misjon. For meg er det blitt et kulturpolitisk, samfunnspolitisk engasjement å prøve å påvirke, utvikle at alle fellesrom, alle fellesmøter i små og store sammenheng er slik sammensatt og organisert at det er like mange unge mennesker som det er voksne rundt bordet, i debatt, i samtale, i avgjørelser, i utviklingen av samfunn og samtid, store som små, offentlige som private. Også derfor på nett og i de sosiale media.

Det er et usivilisert samfunn, et hårdere og farligere og mer primitivt samfunn hvor alle avgjørelser og alle signaler og koder og kommunikasjon blir fortatt kun av mennesker på 40 år og yngre.

De sosiale media med twitter, facebook og blogg rullet innover meg og oss alle bare for få år tilbake. Ikke minst som PFU-medlem hvor jeg fikk innsyn i de nye nettaviser og nettsteder, ble jeg tidlig klar over den enorme utfordring som demokratiet og ytringsfriheten og åpenheten nå stod overfor.

For egen del ble jeg for knapt ett år siden invitert til Ukeslutt i NRK for å debattere blogg- fenomenet hvor utgangspunktet var en ung kvinne som var en ledende såkaldt rosa blogger, hadde stått fram og fortalt at hun var blitt utsatt for så mye sjikane og mobbing at hun hadde måtte logge seg og sin blogg over og ut. Hva jeg som Seniornett-dame mente om dette? Bare som en parantes; jeg fikk vite at den unge kvinne tjente 600 000,-kr i året på sin blogg og hadde tjent 150 000,- på sin julekalender!!  Og hun var 15 år!  Selv fikk jeg 2000,- for et foredrag.

Fordi jeg har det med å mene både hist og her, ville jeg gjerne delta i denne debatten og møtte opp.

Det var der jeg traff Thomas Moen – en ung ekspert i mediabruk. For åpen mikrofon lovet jeg meg selv og alle lyttere på direkten at sannelig skulle jeg delta for fullt i de sosiale media med ikke bare Facebook og Twitter, men også med min egen blogg. ( Kanskje var det dette med inntektene som lokket?)

Fordi jeg har som strategi og livsoppgave å delta MED de unge i den nye tid, prege, argumentere, påvirke fellesrommet med min opparbeidete kompetansee, erfaring og refleksjon, med perspektiv av historisk og etisk karakter – så stupte jeg inn i nettsamfunnets nye utfordringer.

Thomas Moen ble min mentor. Han hjalp meg igang med domene, med råd og dåd. Jeg møtte i ham et ungt idealistisk menneske som imponerte meg med sin generøsitet, åpenhet og dannelse i dette nye globale univers av kommuniksasjon og relasjon mennesker imellom. Det er ganske så sterkt å kunne si at gjennom et langt liv har jeg truffet kloke mennesker på min vei som har påvirket mitt liv – lærere, professorer, kunstnere og store personligheter i både børs og katedral. Den unge Thomas Moen føyer seg inn i rekken av rikt påfyll.

Som blogger har jeg opplevd en frihet først og fremst til å uttrykke meg, skriv og mene. Før var jeg avhengig av forlegger og bokhandlere og anmeldere. Før var jeg i hendene på redaktører som etter å ha mottatt mine artikler og innlegg først hilste tilbake med å be meg få meg selv ned på 1100 tegn med mellomrom ( noe jeg hater å gjøre!) for så å la meg i dagevis gå til avisen på matten om morgenen spent på om jeg så endelig var kommet på trykk.

.Som blogger kan man når som helst, hvor som helst, med hva som helst sette seg ned å skrive og ytre seg. I vårt land sitter altså en hel voksenverden av over 400 000 mennesker med et levet liv av yrkeserfaring, av kunnskap og forskning som overhode IKKE vet om denne revolusjonerende mulighet for kontakt og samrøre, for dialog, for demokrati som deltagelse i nettsamfunnet, de sosiale media representerer.

Altfor mange av oss i den Tredje Alder snurper munnen i tilbaketrukket fornemhet, eller rett og slett  av skrekk og gru for fremskritt og læring, av unnlatelsse og slapphet, eller av kos og missforstått individualisme og egoisme. Det kjennes som så forskrekkelig mye forurrensing av grums og gru og påvirkning som  disse voksne mennesker  sterkt ønsker å betakke seg for.

Mitt svar er nå som fra starten av; de sosiale media blir bare sosiale hvis også det voksne menneske deltar. Derfor er det en plikt mot seg selv og sin etterslekt å ta steget, bli aktivt med.

På denne dag – 3. august 2011 – 13 dager etter katastrofen i vårt land er jeg stolt og takknemlig for her og nå kunne delta, lytte og lære om hvordan denne – for meg unge forsamling som skal på alle måter føre verden framover  – hvordan dere ser på mulighetene for å videreutvikle det åpne nettsamfunn, den åpne dialog, det åpne demokrati og ytringsfriheten som vi alle tror på og som vi lever for.

Jeg er enig med Janne Haaland Matlary i hennes sterke påpekning i at nå haster det mest med å sivilisere nettet til saklighet og respekt. Jeg har selv blogget om at katastrofens sjokkbølger, den uendelige sorg og skrekk gjør at vi kommer med utsagn og ytringer, løsninger, forslag til tiltak som vi kanskje bør advare oss selv imot. Vi burde nok alle vente et helt år med å mene fordi vi sier og tenker nå kanskje for meget i sjokktilstand og redsel og lammelse.

Selv skulle jeg så gjerne som voksen helst ha ønsket meg tilbake til en tid med ansvarlig redaksjonell demokratisk styring av debatt og ytringer. Jeg blir kvalm av den stinkende kloakk som en av verdens fremste massemordere har latt oss så katastrofalt stirre inn i. Det ekstreme, anonyme nettsamfunnet har vist seg å ha en påvirkning på menneskers hatfullhet.

På den annen side har nettsamfunnets kraftkilde skapt deltagelse, skapt som i Nord-Afrika revolusjon til fremme for frihet og demokrati. Og de sosiale media har gitt lidende mennesker en skulder å gråte ved – som noen har uttrykt det.

Ikke vet jeg. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs stil overfor vår vidunderlige nye verden, så totalt uten mot og svar og voksenråd.

Er det mulig å få Ånden tilbake på flasken? Er det mulig å sensurere, å luke ut demoner? Å debattere i åpent lende med anonyme mennesker som har ytringer som  strider mot all vår anstendighet, vår egenverdi, fred og trygghet – er det mulig? Når mennesker må stå frem med navn og identitet vet vi at mange tier og feigt stikker unna.  Men hva med varslerne? Hva med undertrykte i land med total kontroll?

Dagens sommertreff og debatt-torg er for meg en mektig stimluans til å videreutvikle meg selv i troen på respekt og dialog mellom unge og voksne, mellom leg og lærd, mellom tradisjonalister og revolusjonære, mellom innvandrer og de etablerte, veldig norske nordmenn.

Verden ER stor og vidunderlig. Nettsamfunnet gir ikke minst oss i Den Tredje Alder et enormt univers av muligheter til videre liv og virke. Men nå må dere unge og kraftfulle som skal styre og bære fremskrittet frem, lufte alle stener, ta alle tak, våge å stirre det onde inn i hvitøyet. I nettsamfunnet er mitt ideal at alle borgere, deltagere skal ta ansvar for sine handlinger, inkludert sine ytringer .

Kommer vi dit noen gang, mon tro?

Egentlig burde vi alle leve ett år i taushet. Egentlig burde vi ikke mene, ikke si noe før ett år er gått, alle årstider er gjennomlevet. For når katastrofen treffer oss, vet vi ikke hva vi  tenker, føler. Alt er kaos, lammende og alt er gått i stykker.

Først kommer sjokket som i seg selv har sin egen dynamikk, sin egen kraft. Man greier dagen og går til sengs for neste morgen å møte den forferdelige virkeligheten med den samme grusomme sannhet.

Etter hvert kommer så Den Store Styrkeprøven som er å stå løpet. Være tragedien verdig når hverdagen blir hverdag, når oppmerksomheten stilner, når livet skal gå sin gang, og de mange omkring har nok med seg selv.

Mange av  oss har erfart sjokket, at livet er ødelagt, katastrofen en sannhet. HVordan greier man seg igjennom?

Ikke er jeg lege, ikke sjelesørger, ikke psykolog.  Men jeg er voksen og har erfart. Og  ett vet jeg –  det er viktig og hele redningen at man må ha noen å holde i hånden, noen å tilhøre, noen å leve videre for.

Dessuten kan redningen være at man ikke har stygge ting i skapet, at man har levet et anstendig liv, at man har verdier å tro på som er større enn en selv.

Ikke vet jeg hvordan de flotte, unge og uerfarne menneskene i AUF som opplevde katastrofen og alle andre ungdom i dette landet, vil greie livene sine videre, Hvordan de i fremtiden vil våge, vil tro, vil  satse på at verden er god, at alt går godt, at alt skal kunne ordne seg. Hvordan skal de få mot  og  ikke være redde?

For ungdom SKAL tro, være optimister, ha livet foran seg. Ungdom SKAL  være sterke og ha kraften. Det er hva det vil si å være ung.  

Statsmaktene – kongemakten – kirken har holdt mål. Voksen-verdenen har vist seg verdig og vært kledd i sort. Vårt lille land har vi gitt verden Quisling og Breivik. Men vi har også  formidlet et blomsterhav. Rose-seremonien med 200 ooo sørgende foran Oslo Rådhus er det vakreste syn verden har sett i moderne mediatid.

Som det står i salmen;  Jesus, styr du mine tanker.

Det er mange grunner for det. 

 Det sosiale aspekt ved kinobesøk er blitt viktigere. For vi kan spise film intravenøst på all verdens skjermer, små som store. Det investeres i flat-skjermer og lydanlegg i de tusen hjem. Vi kan laste ned, leie og kjøpe all den film vi bare orker. Behovet for levende bilder på lerret kan tilfredstilles til enhver tid både hist og her. Vi behøver ikke gå på kino for å se film, verken den nye eller den gamle.

HVorfor går vi så på kino? La oss slå fast; vi går ikke på kino for å lese bok. Vi går primært for å utfordre følelsene våre. Vi går for 2 timers flukt og eskapisme, bort fra hverdag og gråhet til drøm og fanteri, se på noe større og vakrere, interessantere,farligere, morsommere. Reise avsted til andre mennesker og andre verdener.

Innesluttet i kinomørket med filmen ikke bare foran øynene, men omringet og innesluttet opplever vi filmkunst og filmunderholdning som konsentrert og intens tilstedeværelse, nesten som hvile opp mot den rastløse tasting og prøving og feiling av film vi privat sapper oss igjennom.

Vel er det underlige mennesker rundt oss som spiser og drikker og prater. Det hender vi angrer på å delta i fellesskapet av bare ergrelse over forstyrrelser fra naboskap på benkeraden.

Men vi har lært å velge tid og sted, film og kino.  Det er lov å gå på kino for uforpliktende tull og tøys, stappe popkorn og snop i ansiktene, juble og tøyse seg igjennom  forestillingen. Men takk og lov er det tilbud av film som gir total, konsentrert stillhet hos samtlige i salen. Den intense samhøring med andre mennesker overfor seriøs filmkunst i stummende mørk sal med levende vibrasjoner av gys og av latter, sentimental rørelse og intens romantikk  – ingen steder i kulturverdenen kan måle seg med dette som fellesskapsopplevelse der og da.

Gjennom et langt kinodame-liv har jeg hatt den lykke i livet å studere tusenvis av film i møte med hundretusenvis av publikummere. All slags film for all slags folk i små og store saler. Jeg har programmert, jeg har stått på løper, ved kontroll og sittet i kasse, diskutert og debattert, fått jubel og juling både internt og » i vinden». I gode og onde dager har jeg sittet bak der i salen for å kjenne på samhøringen  mellom lerret og sal, mellom filmen og menneskene.

Jeg trodde jeg visste hvorfor og hvordan inntil jeg for få uker siden leste i Sunday Times en notis om en forsker – Paul J. Zak som er sjef for Center For Neuroeconomic Studies i California – som påpeker at det er naturlig for oss å tiltrekkes og reagere på den ulykkelige effekt fra tragiske, romantiske filmer. Mr. Zak hevder at følelesmessige, sterkt engasjerende filmer påvirker hjernen vår til å utløse kroppens oxytocin – den kjemiske base for empati!!! Å se slike filmer får oss til å kjenne oss nærmere menneskene rundt oss.

Videre forklarer Mr. Zak at mennesker trenger nærhet og kontakt, og det er hjernen vår som setter oss i stand til og avgjør faktisk vår evne til å oppnå og lykkes med dette!  Kontakt med karakterene i film eller med levende mennesker i virkeligheten viser seg, i følge forskeren, å bli utviklet på samme måte, likt i hjernene våre. Dette er grunnen til at vi alltid, igjen og igjen, kommer tilbake til kinoen for å se tragiske og triste filmer.

De sunneste, de beste – favorittene i oxytocin-stimulerende filmer er de som ikke minst skildrer barn og ungdom som lider og dør. Disse tragediene er jo hva vi alle frykter mest her livet og som vi i tillegg finner uhyrlige og grusomt urettferdige.  Av filmtitler som kan nevnes som eksempler på dette  er TITANIC og GHOST.  Til høsten kommer filmen ONE DAY av Lone Sherfig ( bygget på kjent roman!)  som vil bli en formidabel følelses-opplevelse – i følge Sunday Times.

Konklusjon;  – å se tragisk film gjør oss lykkelig ! For lykke er å leve med andre mennesker. Tragisk film minner oss om det!

Ante jeg det ikke!

Juli krever vellykkethet. Stakkars oss som ikke er det.

Alle media – radio som TV, aviser som forbrukerreklame – skildrer strålende velskapte, blide og sterke mennesker som nyter sommeren. Alle skal ha ferie. Alle skal reise. Alle har hytter. Alle skal være sammen. Alle har planer. Alle skal grille, fiske, båte og bade. Alt du nå kan kjøpe for penger, har med ferie-sommer å gjøre. Det er mye kropp og mye energi.

Det finnes faktisk tusenvis av mennesker i dette sommerland som verken har energi eller kropp, som ikke kan ha ferie eller får ha ferie. Mange må arbeide. Og veldig mange lever i sin hverdag langt fra shorts og sandaler. De er syke eller eldre eller rett og slett så uten pengemidler til å gjøre noe annet enn å trille seg selv og sine i parken.

Det velsignede ved norsk juli er lyset. Det er unikt. Det er gratis og for alle. Hvis vi kunne  – uansett ressurser og helsekraft  – være i Guds frie natur upåvirket av media’s trykk og all forbrukerpress om å nyte og kjøpe ferieliv hist eller pist, ja så hadde juli i Norge for oss alle vært en dyp og ekte  jubel. Det kan sole, og det kan regne, blåse eller ha mindre enn 20 varmegrader – å bo i dette  land med julinatt og høy himmel er  en velsignelse!   

Det forstyrrende er at vi er så avhengig av boliv og byliv, av teknologi , støy og spetakkel, av informasjon og media at sjelefred og tilfredshet og ro er umulig å oppnå for alt for mange. Man er i halen på en tiger – man tror og får fortalt at ferie er fart, ferie er påfyll, ferie er veldreid både kropp og sjel. Vi må for all del på ferie-konsert, sommer-revy, kjøpe lesestoff for hengekøye, reise til teaterspel hist og gallerier pist. For ikke å snakke om drikke korrekt hvitvin og spise den trendy salaten på det rette utested.

På tjukkeste bygda og i den kjedeligste småby, i bydeler vest og i strøkene øst går der et stille tog av ikke-vellykkede julimennesker. En eldre herre sitter på benken. En litt grå småbarnsmor virker som alenemor der hun har tatt utflukt til lekeparken med de to små. På plaststolene utenfor eldresentre sitter tause og tunge gamle.

Alt dette er nå slik livet er. Men i juli er dette livet mer enn som så. Er du syk i juli, er det vondere enn i april. Er du gammel i juli, er du eldre enn i august. Og er du ensom i juli, er du ganske mer  alene enn selv i  november.

Lyset er likt for alle. Heggeduften likeså. Begge deler kan i sannhet nytes dersom man går sakte, sitter i ro og finner seg sin plass på jorden. Tro bare ikke at heggeduft kan luktes på Twitter og lyset leses på Facebook.

Tennis er best på TV!  Å følge en turnering som Wimbledon dag etter dag, time etter time fra privat balkong i Oslo inn på stor flatskjerm i stuen, er sann glede.  Norske sportkommentatorer generelt er blitt mindre hysteriske og mer saksorienterte etter hvert. Billeddekningen er enda mer avansert. Så når man først lever et hjemmeliv om sommeren, kan man oppleve idrettsutøvelse i verdensklasse via moderne TV –   suverent, nært og direkte.

Tidligere var Wimbledon et arrangement som verken hjemlige TV-stasjoner eller avisenes sportredaksjoner interesserte seg særlig for. Riktignok nærmet man seg begivenheten når det gikk mot finalekampen, men både ved start og underveis måtte man søke siste nytt i utenlandske aviser eller skaffe seg abonnement på dansk TV-kanal.

Denne nye media-interessen for tennis skyldes  erkjennelse av TV-mediets  suverene dekning rent teknisk av spillet på banen hvor  utøverne kan følges tett på med all den energi og utfoldelse som topptrenende spillere der og da utøver. Her er det ansikter og kropper, ritualer før og etter, konsentrasjon, jubel og fortvilelse, skrik og grynt, og antrekk og utstyr.  Som Tv-underholdning er personifisering av deltagerne et hovedpoeng for suksess. Men også den geniale arena med banen og regler som hundreårs tennissport basserer seg på, er som skapt for TV-seere. Man skulle tro at de som utpønsket alt dette i sin tid, hadde sett inn i glasskulen og visst hvor fabelaktig  fjernsynsoverføringer fra tennisturneringer egner seg – eller omvendt.

Tennis er tradisjon og ritualer. Tusenvis av tilskuere på tribunen som følger spillet der nede/ute på grus eller gressbanen mellom 2 gladiatorer  har å følge de strengeste regler for applaus, tilrop, jubel eller fortvilelse. Det utøves i moderne masseoppbud av tilskuere en innarbeidet streng disiplin. Man kan sammenligne dette med publikum i en konserthall innenfor klassisk musikk. Ingen må finne på å klappe eller rope eller gi fra seg et kny mens spillet pågår. I en verden av masse-opptredener, med  støy og larm og leven, horder og klaner og hooligans, med desibel musikk og mega høytaleranlegg, så er det et mirakel at tennisturneringer av idag for tusener av tilhengere på tribuner og for internasjonal mediaoverføring og interesse kan foregå i et  dannet og disiplinert arrangement. Som Wimbledon ikke minst og fremfor alt.

Kledd i hvitt må spillerne også være. Her er ikke tillatt pangplagg og fargesjokk. Riktignok har det sneket seg inn en logo på svettebånd og på venstre skulder ( der synes den best når høyrearmen løfter seg for serving.) og på spesialsko og sokker. Kommersen på håndklær og bagger, på skilt i rammeverket rundt er foreløpig dempet og diskret. Når man ser våre strålende skiløpere på medaljeplass, er de teppelagt med reklame på alle plagg både over og under beltestedet og på medbrakt ski og staver, og bak dem står en vegg med sponsorhilsenere.  Tennisbanen er  som et naturlandskap i sammenligning.

Når man blir stor og rik, skal man spandere på seg en billett til Wimbledon for å oppleve alt dette i virkeligheten. Vi bærer alle drømmer om å foreta en spesiel reise i livet, være seg til  land og riker, topper,elver og sandstrender med. Gallerier og katedraler.  Selv har jeg en drøm om å sitte på senter-courten på Wimbledon når storfavoritten blir utfordret av nykommeren. Det må bli manneduell – kvinnene skriker for meget.. Dessuten spiller menn 5 sett  slik at drømmen min kan vare i timesvis. Dessuten er det blitt skyve-tak over den banen så man er garantert spill selv i regnvær. ( håpløst med tennis, det der!)

Andre uke av Wimbledon er igang. Man får haste hjem til balkongen! 

Mot ukeslutt begynner Tour de France !  Sykkel er best på TV hvis man akter seg Frankrike rundt. Følg med!

Lørdagskveld en regntung junidag i Oslo. En hel statsminister med frue og en like hel utenriksminister med hustru rusler på kino  i all allminnelighet, sjekker inn ved billettkontrollen og inntar plassene sine sammen med voksne kinogjengere i alle aldre. Ingen synlig vakt, ingen limousine, ingen rød løper – bare fire ellers så travle mennesker menger seg for å ha en hyggelig frikveld fra verdensplikter og tungt ansvar. Man nikker og hilser til hverandre som om alle kjenner alle. Vi er som folk flest sammen med folk flest. Det gjør godt.

For slikt skjer hver kveld når man er på Gimle kino. Alle andre kinorom ligger i et kompleks med flere andre saler. Der mingler noen hit og andre dit alt etter valg på repertoiret.Mye ungt, mye larm og leven, mye kjøp og kiosk.  

På Gimle kino har publikum gjort samme valg -naturlig nok – så man befinner seg i et selskap hvor man får bekreftet sin egen bestemmelse om at denne filmen vil man bruke sin lørdagskveld på. Derfor blir det til at man småhilser  til alle og enhver enten man kjenner dem eller ikke. Så en statsminister glir naturlig inn som om intet rart i det.

En enkeltkino i et rolig strøk av byen er ganske unikt. Det skaper tilhørighet ikke bare i å kjenne på bo-fellesskap, men også i filminteresser. Man deler samme kultur-glede, samme lørdagskveld-markering. På svensk kalles det strøksbio, men tro ikke at folk kommer til Gimle bare fra naboskapet, fra strøket.

Når programmeringen er trenet og kompetent, så er filmtilbudet på Gimle slik at bevisste filminteresserte som bor både hist og pist i byen, drar mellom bakker og berg nettopp dit for både form og innhold.

Denne kvelden var det Woody Allen som hadde inntatt Gimle kino med sin nyeste film. Salen var godt besatt. Mange nippet til vin også i anledning lørdagen. Reklame varte kanskje vel lenge, men kom takk og lov med dempet lydfølge slik at gjestene kunne snakke seg imellom ferdig, lenge og godt før Woody Allen overtok.  Publikum idag er så vant med å sitte sammen i heimen foran flatskjermen og kommentere seg imellom og høyt  både TV og DVD at de fortsetter uvanen i kinosalen – dessverre.

Så glir kommers-delen ut og vekk. Filmen kan starte opp. Som i alle år i alle filmer hilser Woody Allen oss på samme måte, både med sitt meget personlige musikk-valg ( oftest jazz, men også opera ) med sin kredittliste med hvite bokstaver på sort bunn, og vi glir med ham inn mot byen og menneskene vi skal besøke og møte. Vi er  igang. Alt nå på plass i vår verden, vi som lever samtidig med denne unike filmskaper.

Det er sagt at når lavastrømmen kommer og dekker vår sivilisasjon, så vil folkene som graver oss ut og som finner Woody Allens filmer, i dem se den reneste form for samtidsdokumentasjon fra dengang vi levde på jord. Ikke bøker, ikke aviser, ikke maleri !

Selv har jeg sett alle – bare ikke hans aller første. Han er ustoppelig og trofast. Ny film hvert år – noen bare 75% vellykket – de fleste 100%. Samtlige sier noe viktig om vår tid, oss i vår generasjon, om NewYork som vi alle kjenner selv om vi ikke har vært der. Tonen, gatene, parken, menneskene som vi identifiserer oss med. Omsider reiste Woody Allen til London og traff den ekte atmosfære der. Så til Barcelona, Venezia, og nå til Paris! Denne lille mannen fra USA i skrukkete tweed, rutete skjorte og cordbukser skaper ekte fransk, spansk og very british, you know – ramme. Vi sitter i kinosalen på Gimle i Oslo og er i 1 time 45 minutter i et annet liv, i en annen by.

Legg merke til varighet i filmreisen. Woody Allen vet at kroppene våre holder seg mentalt og fysisk i ro og på plass i 1 time og 45 minutter. Så rundt der er han ferdigfortalt.

Noen ganger  dykker han dypt som i gresk drama hvor skjebnen rammer hardt og tungt. Som oftest er han underfundig klok og leker seg til en erkjennelse  som vi nesten ufrivillig tar med oss inn i livene våre. Svik og hor, flirt og morro – alt blir holdt opp foran oss som i et speil.  Vi lever i farten som Woody Allens personer gjør det, midt i tiden enten vi står i kinokøen på Manhatten eller  spiller tennis på grønt overklasse-gress i England.

 Paris er en kinobillett verd. Om man ikke har klart for seg den epoke hvor Picasso og Gertrud Stein, Hemmingway og Cole Porter holdt salong i den franske hovedstad, om man ikke logisk skjønner hvordan hovedrollen kan gli ut og inn av tiden, om man kanskje ikke selv har besøkt det berømte loppemarkedet og om man aldri har hatt råd til ekslusive,franske  hotellrom med de hviteste slåbrokker – så forføres man i 1 time 45 minutter til nettopp å leve ut drømmene, være ekte og ærlig mot seg selv og andre. Romantikk og fantasi, lek og skjønnhet i en av de vakreste byer vi vet.

En statsminister blir bedre statsminister jo mer han går på kino. Neste gang jeg treffer Woody Allen, vil jeg si ham det. Og han vil sikkert nikke og si » a good line» .  Dessuten vil Stoltenberg og Støre hilse den franske president-fruen med komplimenter ( på fransk! ), for hun gjennomførte sin filmdebut med god regi. Hun er på lerretet hver kveld på Gimle kino – Carla Bruni.

Se selv!

Jeg må bekjenne;  – etter et helt voksenliv i Oslo og med Bygdøy som sykkel og turterreng i alle år, er det ikke en flekk der som jeg ikke har oppsøkt. Trodde jeg. Men jeg hadde aldri vært på Dronningberget. Jeg hadde aldri oppsøkt Seterhytten.

Før omsider her en deilig junikveld hvor jeg for høy pris hadde kjøpt billett til HEDDA GABLER – med Juni Dahr i hovedrollen og med hennes regi. Stykket spilles i kongelige innramning for utsolgt seterhytte og med ekstraforestillinger allerede kl. 17.30 om ettermiddagen.

Jeg dro avsted pr. sykkel og på Sjølystveien kan man – pen i tøyet og i dannet tempo – med Kielfergen i ryggen og blikket mot Bygdøy, faktisk se Seterhytten oppe i skogshøyden der foran. Den hadde jeg aldri interessert meg for og ante altså ikke hvor var, før Juni Dahr  satte fart i meg.

Apropos sykkeltur – jeg var den eneste av en stri strøm av sykkelister som var påkledd i byklær. Samtlige andre på sykkel durte forbi som om det var deres siste time på jord eller fordi de satte ny verdensrekord – alle i forskrekkelig kondom-antrekk og altså i rasende fart klokken Hjem-Fra-Kontoret om ettermiddagen. Man blir skvetten og trist av synet. Hva slags urban-liv er dette?

Jeg gledet meg til reisens mål og mening. Etterhvert nærmet jeg meg Dronningberget, men der stod ingen henvisning, intet skilt til teaterbegivenheten. Juni Dahr hadde ikke tenkt på den side av saken. Kanskje hadde hun heller ikke fått lov av Myndighetene eller Kongen.  Jeg klatret opp i skogen med sykkelen, hilste til bautaen og omsider på hyggelige skogstier kom jeg frem til Seterhytten sammen med ganske så mange andre voksne teaterinteresserte – ( mest kvinner – som alltid! )

Så satt vi der med våre billetter hvor det forøvrig stod «Nummererte plasser». Det var det slett ikke, så vi køet oss dannet inn og satte oss på vagler av stoler, tett og trangt. Vi var vel ca. 50 spente, klar for Ibsen. På gulvet stod en pinnestol og en lærkiste med Jørgens bøker. Alle  panoramavinduene i hytten som lignet mest på en pavillion, hadde nedrullede gardiner. Stilt og verdig kom så Hedda Gabler. Det var ingen annonsering eller velkomst til oss. Ikke en lyd. Bare en trist Hedda Gabler. Hun begynte å trekke opp gardinene – en etter en. Som vi alle vet – Hedda Gabler er trist. Hun kjeder seg. Og etter å ha trukket opp samtlige – unntatt den jeg satt ved på siste stol og øverste rad – så nikket Hedda til meg som ble anmodet om å dra opp den siste. Dette står ikke hos Ibsen – jeg har norsk hovedfag – men plutselig deltok jeg følgelig i oppsettingen for et øyeblikk!

Det ante meg nok!  Jeg vender meg  aldri til disse amfi-scenene hvor publikum sitter nærmest på scenen sammen med skuespillerne. Jeg blir livredd for å måtte  bli med i stykket. Jeg blir genert og ønsker  en orkestergrav mellom meg og kunstnerne! Jeg hater å bli oppsøkt av en fiolinist ved restaurant-bordet f.eks. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal feste blikket.

Tilbake til Seterhytten og Ibsen. Bortsett fra gardin-scenen hvor Hedda og jeg hadde nærkontakt, så var forestillingen en sensasjon hva gjelder å bruke både hytte og hus og skogen med. Dramaet utspilte seg  både utendørs og inne. Når Hedda skal brenne Eilert Løvborgs manus, går hun ut – vi ser jo alt gjennom de store vinduene, og døren er åpen – og henter et jerntrau bort i skogen, drar det mot oss bak glasset, henter fyrstikker foran oss og går så ut og tenner på. Thea har sin entre fra samme stien vi ankom. Assessor Brack dukker opp fra skogkanten. Og når Hedda trener seg i pistolskytingen før det endelige skuddet, ja, så smeller hun til rett utenfor oss i pavilliongen.

Jeg har tidligere vært på spel og spetakkel i friluft. Hester inn fra høyre og gårdsfolket inn fra venstre – men alltid foran oss en større platting og scene. Juni Dahr har  i Seterhytten lekt med sin regi på en sensasjonell og spennende og meget vellykket måte.

Siden vi satt der som tente lys på pinnestoler og vaglet, så kunne hun jo ikke legge inn en pause i Ibsens kjente drama. Så forestillingen varte i halvannen time sammenhengende. Hun hadde kuttet ut Tante Julle (  trist nok! ),  men ellers var de 5 sentrale personene nært, dramatisk og levende tilstede –  foran, bak og sammen med oss.

Så gikk det som vi visste. Hedda gjorde det slutt til slutt. ( I følge Sigrun Slapgard mente Sigrid Undset at Hedda Gabler var dum ! ) Vi reiste oss. Vi  klappet lenge og sterkt.

Jeg er sikker på at Henrik Ibsen fra sitt hjem i Arbiensgate godt kunne ha tenkt seg en karjoltur ut til Seterhytten for å fantasere om å trekke løvtrær og fuglekvitter og skogstier med som arena for generalens datter som kjedet seg til døde og giftet seg med feil mann. Tenk det, Hedda.

 Håper kongeparet vårt har tatt seg tid.   De kan jo spasere ned fra  kongsgården. De vet jo veien!