URBAN SKOG UNDER EKEBERG – FOR ELLER MOT.

I fjellskrenten under Ekeberg ligger en skog. Den eies av fellesskapet – kommunen. Den har bare ligget der brakk og forsømt i mange år.

Når så Christian Ringnes ønsker å skape en park av skogen med skulpturer, med landing for gondolheis, med turist-stier og matsstasjoner underveis før hans Ekeberg-restaurant hanker flere tusen besøkende – så blir det stor ståhei.

Ikke vil vi at en rik osloborger skal få boltre seg med sin noe omdiskuterte skulptursamling, ikke vil vi ha sivilisert park av en genuin skog og ikke vil vi ha politikere som forsømmer sin plikt til å ivareta byområder.

Her er det nok å strides om! Kjør debatt!

Skogen under Ekeberg-åsen har vært en statshemmelighet for noen og enhver. Først når Christian Ringnes ser muligheter for seg og sitt, dukker naturengasjerte entusiaster opp fra både trim og tren, grønt og villt. Hvorfor i all verden har de ikke tidligere slått på trommen for å minne politikere og oss alle på at dette området er forsømt  utmark i indre by?

Gondolbane er strålende. Restauranten en attraksjon. Skulptur og billedkunst er enda viktigere. Utsikten over byen er unik. Grønn park som er tilrettelagt for noen og enhver, halte som hele, ung som gammel er en velsignelse for oss som bor ved asfalt og går gatelangs.

Selv er jeg stor tilhenger av skog SOM SKOG i byen. Nordmarka er i verdensmålestokk helt unik der uendelig med natur ligger et fingerknips fra sentrum for 500 000 innbyggere. Men på Bygdøy og under Ekebergåsen finner vi  likefullt oaser som ligger i grenseland mellom park og skog. Oaser av stillhet og trær, vekster og fugleliv. Disse to områdene krever overvåking og omsorg, bevilgning til stell og pleie av byens forvaltere av vårt arvede fellesgods.

Fordi nordmenn generelt og selv osloborgere spesielt har en syltynn urban tradisjon på alle områder, så er Bygdøy-og Ekeberg-skogene forsømt tema og interessefelt både hos oss velgere og våre folkevalgte. Vi elsker Nordmarka og ellers fjell og vidde og urmark i det ganske land. Vi drar til  hytter langs kysten og til fjells. Vi har plass nok – fiskere og bønder som vi er i utgangspunktet.

Men for alle som ønsker – som i NewYork, som i London, Berlin  og Paris – å komme oss på tur i sivilisert og stille skog innenfor storbyen – vi har ikke vært oss bevisst at dette er en form for grønn glede, frisk luft, ryddet sti og vernede trær og striglet buskvekst som krever forsvar,bevaring og offentlig pleie. Opp mot norske nordmenns evige trang til villmark og vidde utenfor urbane strøk, fra nord til sør.  

Christian Ringnes skal ha takk for at han provoserer og utfordrer oss til å ta stilling til viktige verdier. Det skal han ha! 

Det også!

ER DET SÅ NØYE, DA?

På sparket ble jeg invitert til radio-debatt neste dag. Vi skulle være 3 personer i et panel. Ungdommen var representert med 2 menn fra henholdsvis studentmiljø og kreativt kunstuttrykk med humor og revolt. Selv var jeg vel der som moden kvinne med samfunnsengasjement. ( Gretten, gammel kjærring! )

Vi skulle mene, samtale og debattere begrepet RESPEKT.  Vi hadde 30 minutter til rådighet. Kvelden før hadde programlederen sent på e-post noen problemstillinger og stikkord til oss – for sikkerhets skyld. Men slike panel-debatter går som regel – hvis deltagerne er erfarne i denslags – i fri flyt, etter innfall og utfall. Dog med en betydelig og kamuflert styring fra journalisten.

Ikke vet jeg hvordan lytterne reagerte. Vi ble fortalt at programmet underveis hadde fått veldig mange kommentarer. Tema RESPEKT kan alle mene masse om – så derfor, mente den hyggelige damen som fulgte oss fra studio og tilbake til resepsjonen.

Etter et langt liv som samfunnsdebattant i alle mulige radiostasjoner og TV-studio, i opptak som direkte, har jeg trening i alt og det meste. Både der og da, i grad av kvalitet og viktighet, aktualitet eller det motsatte – omsonst og forbi. Jeg har vært med på alt og det meste, egen suksess og andres fiasko. og omvendt kanskje også -( men det har jeg fortrengt. )  Jeg kan knepene om kleskoder i TV-debatter, om rett rygg og klart blikk og gjerne smil om munnen. Men også seriøsitet når tema virkelig er nettopp det. Da skal man ikke flire på jentungers vis.

Min mann har lært meg regelen om at den som har energien, vinner debatten! Klokt råd som aldri slår feil – hvis man har tanker og ideer som holder mål – må vite. Pludder og vås er katastrofe. Tilbaketrukkethet og veikhet blir ynkelig – da får man holde seg borte. Gode knep er også tydelig tale og godt tempo – ikke for raskt, ikke for treigt.

Jeg har ( smertelig) erfart at man bør vite før man aksepterer invitasjonen, både hvem øvrige deltagere skal være og ikke minst programlederen. Er man trenet i denslags skal man noen ganger avslå, si nei takk. Man vet at man ikke passer inn. Dessverre er man så stolt og glad for å være etterspurt at man nok synder mot dette bud. Noen og enhver av oss kan nevne eksempler på feilslag her.  Huff og huff!

Det er også stor forskjell på programledere. Noen er hektet på seg selv og sin oppfatning av tema og har laget en stram plan for hvordan problemstillingen skal drøftes. Kommer noen av oss inviterte til å svare på tvers, kjenner vi straks at det skulle vi ikke ha gjort! Egentlig lytter de aldri til hva vi sier, men kjører rett frem sin slagplan der og da.

Noen programledere har  trygghet og tilstedeværelse og antenner for samtalen som finner sted. Men altfor ofte kommer  urolig kropps-språk og kalde blikk mot den arme deltager som  holder for lange innlegg. Den røde lampen, klokken som går, tidspresset og kjøreplanen blir så påtrengende at gjestene i studio  blir dårligere og mindre fokusert, de også.

Denne gangen gikk det litt over stokk og stein, vil jeg tro. I hovedsak skyldes det tema, som er stort og meget omfattende. I respekt for tema RESPEKT burde vi ha lengre tid. I tillegg kom vi 3 fra ulike kloder. Ikke at det i utgangspunktet var feil, snarere tvert imot. Men derfor burde vi hatt lengre tid til lengre ressonement og bedre anledning til oppvarmning. For egen del tror jeg at jeg skapte forvirring hos de unge menn fordi jeg inntok standpunkt som for dem var uventet og mindre dogmatiske enn min alder skulle tilsi. Som kinodame i 25 år har jeg trening i å lese ung samtid. Mine meddebattanter hadde derimot mindre trening i å skjønne seg på moderne og nyskjerrige 70+-damer.

Så var det tema RESPEKT.  Det er et utømmelig tema og har vært det til alle tider. Hva har vi respekt for og hva SKAL vi ha respekt for. Skal ung ha respekt for gammel? Skal sterk ha respekt for svak? Vilket verdigrunnlag skal gjelde for fellesrommet, smått eller lite, privat eller offentlig?

I vår tid er respekt for de etiske normer utsatt for press og forandring. Likeledes er respekt for den historiske dimensjon – alder og tradisjon i kraft av seg selv – under samme forvirring og påkjenning. Kjør debatt!  Individualisme og egosentrisitet og deg selv nærmest går som en fanfare i vårt fellesrom – så rike og vellykkede som flesteparten av oss er. Den Store Kosen for meg og mitt, takk. Jeg fortjener å hvile. Jeg har meg selv å takke.

Kunnskapstilegnelsen gikk tidligere fra den erfarne og eldre til den unge og vitebegjærlige. Barnet satt på bestefars fang. Respekt for de eldre hadde sin grunn i det faktum at det var de som  forvaltet  viten og kunnskap som livet der foran skulle handle om.. Nå er det omvendt. Bestefar sitter på barnebarnets fang. Den digitale og globale revolusjon har rullet inn over tilværelsen, kommunikasjon, samfunn og menneskelig fellesskap. Den eldre trenger tid til refleksjon. Det er det ikke tid til. Hui hvor det går!!!!

Skal vi ha et sivilisert samfunn, et humanistisk samfunn må hensynsfullhet og aktelse for fellesskapets verdigrunnlag ligge som basis for menneskene som lever der. Vi må ha lover og regler som skal gjelde. KJørefil for ung som eldre, sterk som svak. Noen må vike i RESPEKT, aktelse og hensynstagen.

Når det er sagt – reglene må utfordres. De skal være av tiden og for tiden. Aksjon og reaksjon,argumenter fra de unge som argumenter fra de gamle. Noen må forsvare – andre må provosere.

LIKEGYLDIGHETEN  er farligst. Alt for mange sier bare  ER DET SÅ NØYE, DA?

DRØMMEN OM ROR-BU.

Etter som man vokser til, blir man oppsatt på ikke å eie for meget. I en periode av livet hadde det seg slik at man eide 4 kjøkken! Vi hadde eget hus og et feriested i de dype skoger, arvet hjemmet til foreldre og hjemmet til en tante. Slikt skaper panikk i en moden kvinne som var ytterst yrkesaktiv og hadde lite kjøkkenglede og med ungdom og ektemann. Det var i overkant. Begge arve-stykkene ble solgt ut. Det holdt med ferie-kjøkken og hjemmet.

Nå har man bare hjemmet.  Det er mer enn nok. Man skal ikke eie mer.

Men man savner sårt det kjære feriestedet i ødemarken, med egen innsjø, i stillheten med naturlydet, stjernehimmel og nattemørke. Det blir aldri stilt i byen og aldri helt mørkt. Dessuten var det i de dype skoger ingen mennesker å forholde seg til, ingen naboer, bare en skogsbilvei med 2 bommer og derfor aldri folk som for forbi. Etter uker i ødemarken visste man knapt hvordan man skulle være kledd, for man gikk hver dag antrukket i skrukkete, avdankede fritidsklær fra dengang da. Vel måtte man ta inn til småbyen for å bunkre, men det var i de samme villmarksklær for man trengte bare å gå i butikk hvor kleskodene var ganske så løsslupne fra før.

Når man har eget feriested, kan man bare ta avsted på impuls,når man måtte ønske.  Hvis man leier eller tar inn på betalt opphold, må man bestille, bestemme, planlegge. I en stresset tilværelse med familie og yrkesaktivitet, skole og forpliktelser trenger man til et eget feriested for seg selv og sine.

Men nå i Den Tredje Alder befinner man seg rolig tilstede i en fase hvor det gjelder ikke å eie for meget. Alle praktiske problemer med hus som står ute i vind og vær, men vedlikehold og tusen utfordringer og reparasjoner – de  vokser seg opp og frem som monstre, for meget av alt, alder og kropp tatt i betraktning.

Så derfor kvitter man seg med eiendom enten ved salg eller lar den gå videre til de unge i slekten.

Så sitter man tilbake med minner. Og med mindre bekymring. Og bare med ett kjøkken!  Men med et veldig savn etter å være i naturen. Det sitter hardt i den mest innbarkede bydame som elsker asfalt, kino og bokhandel og trafikk – å være i kontakt med ren luft, stillhet, uendelig himmel og horisont.

Og ikke minst hav. Jeg ønsker meg til havet. Jeg ønsker meg en liten ror-bu med dusj og do, seng og stol og stor dør rett ut mot havet. På en enkel gasskomfyr kan man tilberede fiskefangsten. For bor man ved havet, må man fange fisk – selvsagt. Gjerne fra ror-bu-bryggen!

Lofoten er stedet for ror-bu-ferie. Men det er for langt unna for en oslo-dame i moden alder med behov og lyst og anledning til på impuls bare å ta avsted en ettermiddag når været er lagelig, 2 timer med bil og med føreforhold også på vinterstid.

For en tid tilbake viste DN’s fredagsmagasin en reportasje fra svenske, minimale hytteprosjekter i spennende moderne arkitektur, som kunne plasseres ved havkanten eller i furuskogen, ved tjern og i steinrøysa som feriesteder for enkeltmennesker med enkelt-behov. Nettopp, tenkte man, der man i all hemmelighet drømte om på eldre dager å ha sitt stille sted med bok og  med seg selv og med naturen inn mot panne-brasken.

Mon tro om ikke det står en rødmalt liten hytte ved sjøkanten som man kan huse…….

HVORFOR FOREDRA NÅR MAN KAN HA DET SÅ GODT?

Nå er det høysesong for oss i foredrags-industrien.  Det er nå de henvender seg til oss som driver med denslags. Det gjelder å ha programmet klart for høst-semesteret. Så her strømmer det på med forespørseler fra organisasjoner og foreninger om å reise både hist og pist., i øst og i vest.

Siden man befinner seg i Den Tredje Alder er man i en divisjon med andre godt voksne som  ønskes velkommen for både en billig penge (  vi har jo ikke annet å gjøre!) og på dagtid (  avgåtte som vi er ) og med velgjørende og idealistisk interesser siden vi ikke har yrkesforpliktelser og inntekter å tenke på ( liksom??)

Så nå ber de oss komme langt ut i november og sandelig idag også i februar 2012! selv har jeg levet et liv hvor jeg smertelig har måtte lære at mye kan skje. Et fingerknips så er alt dramatisk endret.  Så det å planlegge for mer enn noen uker fremover er underlige greier for meg. Og alder tatt i betraktning så kommenterer man muntert  om at man må ta forbehold om at man lever på det aktuelle tidspunkt der fremme i tiden!

Som kinodame hadde vi i Oslo Kinematografer programmering for film med en bindende forretningsavtaler med leverandør/distributør om kun 1 uke for hver tittel slik at hvis en film hadde sviktet totalt, kunne man først etter 1 uke flytte filmen i mindre kino eller ta den helt av. En slik horisont for produksjon og kinodrift har gått så inn i blodet på meg at jeg aldri helt kan regne med å ha kontroll over butikk og inntekter mer enn nettopp 1 uke om gangen. Langstidsplanlegging er for operasjefer og gedigne konsertarrangører som har avtaler med kunstnere årevis i forkant. Ikke for meg som følgelig planlegger med yrkesskaden med småkorte intervaller selv som avgått og nå skrivedame og foredragsholder.

I min bekjentskapskrets hvor de fleste er i Den Tredje Alder, gir de fleste uttrykk for frihet og glede over å kunne planlegge dagen og året helt etter eget ønske og egne lyster. Endelig – for de har hatt store forpliktelser i yrkessammenheng og hengt i stroppen som samfunnsborgere og engasjerte mennesker. De har alle tatt sine tak i åresvis.

Nå er de avgått og nyter nettopp å være det med den frihet det innebærer. Riktignok har de storartet kontakt og  gjør enda mer storartet innsats for barn og barnebarn. De henter og bringer, tar seg av i tide og utide.

Selv holder jeg det gående som foredragsholder, blogger, styreformann. Jeg har kontor hvor jeg hver ukedag setter meg til for å administrere en  form for yrkesliv. Riktignok hiver jeg alt jeg har i hendene hvis barn og barnebarn trenger til meg.  Men det gjør de nå ikke så meget lengre. De vokser til, og det gjør jeg også, –  slik at å ta seg av de aller minste, er jeg ikke lengre så god til.

Så hvorfor ikke si takk til alle som ønsker meg i foredragssammenheng? Jeg gjør nå også det, men innimellom lurer jeg på hvorfor.

For det første hender det at man blir avspist med smuler og glansbilder. Jeg bruker timer på innsatsen, men får sølle tusenlapper betalt. Vel – her går en linje mellom å være forretningsmessig smart og ta seg betalt og å være sympatisk. For ikke å snakke om etterspurt!  For de foreninger og organisasjoner som henvender seg har jo ikke store budgett for denslags – ideelle og frivillige som de er. Dessuten får man innimellom en følelse av å bli tatt som en selvfølge, at jeg burde ta til takke, avgått som jeg er. Jeg har jo pensjon!

Nå er det nok slik at jeg trives med å ha noe å gjøre, å være etterspurt. Jeg er småredd for å bli glemt og at det blir helt stille rundt meg. Men mest av alt kjenner jeg stor glede av å stå på talerstoler og mene av hjertens lyst, kjenne på at forsamlingen er med, få respons og tilbake-takk. Som samfunnsengasjert og politisk interessert borger ligger det fortsatt et eget dren i meg til å si ifra, provosere, reagere.

Ute skinner mai-solen. Hjemmet mitt har bøker og piano, DVD og CD, balkongen er god å sitte på og den lille hageflekken trenger grønne fingre. Byen min har uendelig mye å by på. Landet mitt inviterer til festivaler og festspill. Filmer og teater frister. Min vidunderlige lille Fiat står klar. Hvorfor i all verden koser jeg meg ikke mer og nyter dagen og tilværelsen og bare lar det stå til? Det kunne også være på tide å bli mer økonomisk ansvarlig, studere pristilbud og se hvor og når det vil lønne seg å kjøpe ditt og datt billigere? Ta honnørbillett på trikken for å handle billligere på andre siden av byen og under timen gjøre innkjøp slik at man tok retur på samme billett? Sunn og økologisk mat skulle man kunne utnytte bedre, lage retter fra grunnen, spise rotfrukter og drikke mer vann, planlegge hverdagen mer ansvarlig og bevisst – skulle man.

Nei – nå får det være nok med selvpisking og grublerier. Leste nettopp om kommunale badeanlegg som blir stengt for allmennheten fordi private arrangement skal finne sted og som betaler godt for seg!  Dette må jeg mene noe om. Og nettopp ringte de fra Nesodden for å hyre meg inn 24. november for foredrag kl. 11!  Jeg takket med jubel!

NABOVARSEL FRA PETTER.

Jeg har fått nabovarsel fra Petter Stordalen. Han skal ha privatfest. På selveste 16.mai inviterer han sine nærmeste 400 venner  (som alle er i familie-alder, forøvrig, slik at bunad, skjortestryking, kakebaking og sløyfepynt får gå som det går.) Mor og far er invitert til storstilt lag hvor alle må kle seg i karnevalsutstyr etter vertskapets klare kodespråk. Og samtidig bli avbildet av kjendispressen ved ankomst. I Norge er dette kjendis-festen over alle kjendisfester. De som teller, er DER. De som ikke teller, er ikke invitert. ( Der fikk vi den.)

I flere døgn har eventbyrå hatt containere utenfor gjesteboligen i Bygdøy Alle med stilaser og megaforsterkere og lyskastere og kulisser. I skrivende stund  7 timer før start holder de på med finpussen utendørs. Innefor går det sikkert varmt for seg, men det ser ikke vi forbipasserende.

Petter Stordalen holdt tidligere sine privatfester 16.mai i privatboligen på Bygdøy, men nå har evenementet blitt flyttet slik at gjennomgangstrafikken i den vakre kastanje-alleen kan bivåne årets selskaps-høydepunkt. Russeliv og fotballkveld blir minimale arenaer sammenlignet med 16.mai-festen til Petter Stordalen. Busser og biler senker farten. Folk går tur forbi. Og snart flokkes  de skuelystne og alle journalister med notatblokk, mikrofon og kamera.

Alt dette er vel og bra. Selv er jeg tilhenger av at rike mennesker holder generøse selskaper. Jeg er tilhenger av glede og morro  med stor underholdning også i klesdrakt og spetakkel. Personlig får jeg panikk og melder avbud på denslags. Jeg blir forlegen bare med tanken. For meg holder det å være tilskuer, gjøre mine observasjoner og studere fenomenet i tid og sted, der og da.

Bare så det er sagt – Petter Stordalen kan ingen stå imot. Han er genuin og genial, han er stor. Han er imponerende og flink, menneskelig og varm. Men samtidig en jålebukk og eksebisjonist. Den kombinasjonen er veldig lite norsk. Han kan sammenlignes med Ari Behn som har mye av det samme. Begge to kjenner jeg privat. Jeg kan aldri slutte å undre meg over hvor ganske anderledes de opptrer på skjermer, store som små, hvor vanskelig det er  i den sammenheng å falle for dem  både i form og innhold. Plutselig fremstår de begge som possører og  innimellom ganske usmakelige og chablong-aktige og overfladiske.

Men privat er det begge to usedvanlig nære og tilstedeværende, lyttende og vennlige og varme mennesker. Som yrkesutøver har jeg 25 års erfaring i å lese folk på film, på TV og skjermer, store som små. Jeg sitter derfor fjetret og opplever Petter Stordalen og også Ari Behn i det offentlige rom som totalt anderledes mennesker enn dem jeg har hatt gleden av å treffe personlig. 

Nå har jeg fått nabovarsel om at Petter Stordalens elleville overskuddsfest  for andre og seg selv, vil kunne merkes for alle oss som bor i naboskapet. Det lå en felleshilsen i postkassene om tid og sted – riktignok bare for startskudd, ikke for retrett.  Så det kan ta sommernatten for alt vi vet – 16.mai-natten!

Jeg liker ikke forurrensing av luft. Luften er for alle!  Man slipper ikke ut vond lukt! Derfor heller ikke vond LYD!  Vi er flere hundre naboer som får dundrende musikk i timesvis mot oss. Noen av oss er ganske gamle, noen er syke, noen har hage og balkong, noen har eget selskap både med seg selv og sine. Vi bor og betaler dyrt for det.

Russen må dra til skogs når de uler som værst! Petter Stordalen drar tvertimot – til  et strøk hvor voksne bor både tett og nært. Som gammel, gretten kjerring tillater jeg meg i all anstendighet å be den energiske og uimotståelige vert om å holde sine private, glade fellesfester PRIVAT, rett og slett. Uten støyvarsel for alle oss andre som faktisk er tilhengere av kreativ dyr og deilig morro.

Ha en god 17.mai, sier nå vi.

Service er en fryd!

Jeg har vokst opp i min mors blomsterhandel. Der har jeg lært alt og det meste om å drive butikk. Hvis ikke varen ble levert nøyaktig til avtalt tid – en bukett til kr. 50,- så visste vi at vi kunne miste den kunden. Hver kunde var for oss vårt levebrød. Vi var livredde for å miste kunder, så moren min holdt hva butikken hadde lovet. Buketten kom på timen.

Hvis så om kvelden en kunde ringte hjem og  sa at blomstene til 50,- kr.  hadde vissnet, så gikk mamma opp i forretningen, lagde en ny bukett og gikk med den som erstatning.  For ikke å miste kunden.

Det var dengang da.

Nå har jeg kjøpt en seng til 40 000,- kr. En voldsom avgjørelse, forøvrig, som jeg hadde brukt flere år på å ta. Men en vakker lørdag slo jeg til og inngikk en handelsavtale. Men det  tar tid fra handel til levering. Denne uken skulle sengen kunne komme hjem, så jeg ringte butikken ved ukestart for å spørre om hvilken dag.  Det er litt tuslete å ligge ensom i en smal enkelseng midt på gulvet i påvente av generøs stor variant, så jeg tilbringer natten på gjesteværelset for liksom å bo på hotell, likegodt. Ikke at jeg vil sutre og klage i mitt vakre velvære, men for å berette om utålmodig lengsel etter en til de grader dyr og deilig luksus jeg har investert i mot slutten av et voksenliv – en eiegod seng å sove i. 

Jeg må tillegge at jeg stadig har tunge tanker om hva jeg kan bruke av penger på meg selv.  Jeg har aldri ligget så dyrt, jeg, og livet i all alene-het kunne sikkert finansielt gå til veldedige formål til trengende både her og der. Men valget er tatt, sengen er bestilt, og nå har ukene gått. Jeg vil ha min luksus-seng!

Damen på telefonen som glad hørte det var meg, forsikret meg om at jo da – sengen var unnerveis.  Jeg mente det var jo avtalen, men mitt spørsmål gjaldt vilken dag slik at jeg både skulle stå klar ved ankomst og innrede soverum, fest-kle det brede og vakre møbel med ditto brede og vakre kledebon.

Nei, se det kunne damen i butikken ikke si meg. Det hadde  seg slik at sengefirma hadde satt ut den tjenesten til et transportfirma. De hadde fått beskjed, men det var nå ikke sengebutikkens ansvar, men kjørefirmaet. En seng til 40 000,- kroner var for meg en STOR handel, masse penger, og jeg forventet nå  å få vite når en handel til 40 000,- kroner ville bli innfridd.

Jeg fikk vite at det kunne hun ikke si. Det var slik det var!!! ( Ikke ta den mot meg! )   Jeg måtte bare ta det med ro og vise tålmodighet. Og ikke heller klage til henne for hun var bare ansatt, hun.

Så nå sitter jeg her og tenker på moren min og den service hun gjennom hele sitt butikkliv ydet sine kunder fra sin blomsterhandel. Moren min tok  ikke ferie, for tenke seg til – kundene kunne både føde barn og dø og gifte seg midt på sommeren hvor de ønsket blomster til begivenheten. Da måtte moren min passe på  at alt ble levert slik faste kunder alltid ønsket det. Faste kunder var faste inntekter. Og vår lille familie kunne ikke bruke penger ut før vi hadde fått penger inn.

Jeg har lært kundeservice gjennom morsmelken. Når jeg nå etter 6 uker fortsatt ikke har fått hjem en kjøpt seng til 40 000,- kroner og heller ikke aner hvilken dag den vil ankomme, så sender jeg en vemodig hilsen opp til moren min – hvor kan hun høre Mozart spille og se blomstene blomstre og ligge i bred og vakker himmelseng.

Tålmodighet er en dyd – service er en fryd. Alle salgsdamer bak alle disker – skjerp dere!!!

Hotell i vanlig-klasse.

Jeg har nok engang  vært gjest på et norsk hotel i en liten norsk by. I disse skjønne mai-tider holder alle organisasjoner sine årsmøter/ landsmøter hvor delegater samles, forhandler, avgir stemme og debatterer og har sine lunsjer og fest-middager. For brorparten av organsasjonene gjelder det å holde utgiftene  på lavt mål – så derfor har alle de ordinære, greie, halvstore norske hoteller i mai/juni høysesong for gjesteopphold i årsmøte-sammenheng i små som store byer.

Ikke et vondt ord om organisasjonene som jobber beinhardt for både å holde kustus på utgifter til hotellopphold, på forhandlingsdelen og administrering av alt og det meste. Som delegat på mitt landsmøte, ble jeg tatt hånd om på aller beste måte når jeg nylig var på overnatting og gjestebesøk, både av vertskap og tilretteleggere.

Men – hva er det ved norske hoteller?  –  disse ordinære, høyst hverdagslige for handelsreisende og møtefolk og nå landsmøtedelegater- ikke de herskapelige og  prisbelønnede- de med all verdens spa-anlegg og økologiske møbler og matretter.

For det er disse første det er mest av. Som omflakkende foredragsholder både i øst og vest opplever jeg det gang på gang;  norske hoteller er billige og traurige og trasige. Med et fingerknips kunne det hele vært så mye morsommere og gladere – vil jeg mene.

Nå sist kom jeg inn i en respesjon og i møte- og matrom med fargesterke vegg-til vegg-tepper. Jeg reagerer på vegg-til-vegg-tepper.  De demper sikkert lyden, men gir inntrykk av samtidig  å dempe skitt og slitasje.

Takk og lov var værelset mitt velsignet med  ekte gulv og vinduer som begge var nypussede. Men som alltid var antall puter i sengen kun en. Har man dobbeltseng, kan man stjele seg til den andre slik at man med to puter kan lese og se TV med hodet opp .

Kjøleskapet har mye brus og særlig øl og sjelden vann. Det er ikke lengre radio på rommet. Det ligger inn på fjernkontrollen for TV, men har sparsomt med kanaler – som regel NRK 1 eller den lokale varianten. Min NRK2 er aldri å finne. Som om man kan ligge på hotel en søndag morgen uten NRK2 eller aviser!

I klesskapet er antall kleshengere på minstekrav og beregnet på manneklær. Kjoler og skjørt bare glir av eller må brettes i buksefasong.På skrivepulten ligger –  eller stilles opp – hauger med reklame for stedets begivenheter, for kjøpesentra, for restauranter. Brosjyrer for denslags er skåret over samme lest – hulter-til-bulter-hilsner uten verken profil eller penn. Bildet av byens ordfører med kjede ønsker deg alltid blidt velkommen hvorhen i fedrelandet du enn tilfeldig befinner deg. .

På badet er det sparedusj som pipler lenge kaldt, men etterhvert varmt vann over deg. Badekar er det lite av på norske hotell. De tar plass, så derfor dusj. Det er ikke det samme å ligge på gulvet i dusjen, som nevnt.

Kluter og håndklær er enkel telling – utporsjonert med stort og mindre og minst. Flisene er lysegrå eller har vært hvite. Aldri frotsing i noe som helst av dekor. Som om vi var på toalettet på venteværelset hos fast-legen. Såpen er erstattet med kasse-trykk-tilbud som pipler ut enkle stråler i enkel apoteker-lukt. Men aller værst er tannglass som ikke er glass, men plast i lav høyde, pakket sterilt inn i glad-pack og som velter når lang tannbørste og tannpasta blir plassert.  

Men byen var liten, solen skinte, menneskene på møtet var vennlige og voksne, og jeg tok billighotell med fatning.

Inntil  vi gikk til bords. På samtlige bord til samtlige 4 måltider fra torsdag lunsj til fredag lunsj hadde man plassert en blomstervase med plass til en skåren blomst – i dette tilfelle en enkel tulipan. Den var vissen!!! Alle var visne! Som datter av en gartner og en blomsterhandler får jeg fysisk vondt av å se at man dekorerer festbord eller hverdagsbord med døde blomster. Umiddelbart tenkte jeg å påpeke fadesen, men dempet meg ned for å heller snakke med venner og bekjente om alt og det meste og det viktige.

Men da jeg forlot hotellet, kunne jeg ikke dy meg. Jeg gikk mot repesjonen, takket for vennlig opphold, men slo til;  «Lov meg ALDRI å ha visne blomster på bordene. »

I TV-serien HOTELL I SÆRKLASSE glemmer vi aldri Manuel. Han er fra Barcelona og skjønner aldri hva  John Gleese sier til ham. Manuel er urkomisk, dum og deilig. Bak disken i hotelresepsjonen der jeg ga klar melding om aldri visne blomster, stod nå søsteren til Manuel. » Visssne blåmster?» – hun så spørrende på meg. Jeg gjentok min hilsen i all vennlighet  hvor jeg påpekte at på alle bord stod visne blomster. Den unge ansatte skjønte ikke hva jeg snakket om, rett og slett. Hun var søster til Manuel, tenkte jeg , og reiste hjem med smil om munnen.

Twitter meg her – twitter meg der.

Boken til Elin Ørjasæter  heter DET GLADE VANNVIDDD. Jeg har grunnet på tittelen og skjønner ikke helt hva som er så vanvittig.  Gleden derimot!  Boken strutter av energi og kloke observasjoner. For meg som  skrivedame  (  les blogger! ) og en nybegynner på sosiale media, har boken for meg blitt en inspirasjon.

Når jeg holder min årlige hilsen til Årsmøtet i Seniornett denne uken, vil jeg referere til Elin Ørjasæters betraktninger om twitter-planeten – et sted hvor altså jeg befinner meg i all beskjedenhet.  Hun er  ikke bare «dronning på haugen»  i kraft av profesjonelt å beherske både form og innhold, men viktig for meg – hun har dypdykket i problematikken og sett viktige menneskelige og samfunnspolitiske sider ved å twitre.

Vi i Den Tredje Alder er komfortable med våre tradisjonelle måter å kommunisere på. Vi har skrevet brev, lagt dem i konvolutt, satt på frimerke og lagt brev i postkasse. Vi har ytret oss på talerstoler der og da. Vi har skrevet innlegg i aviser. Vi har deltatt i debatt og har erfart og lært oss til konsenkvens og ansvar for ytringer,   og   vi har forholdt oss til reaksoner og tilbakemeldinger og debatt fra mennesker med tilhørighet til samme koder, samme fora og samme kultur.

Å delta i den globale nye teknologi på internett med meninger og ytringer, med en stemme og eventuelt et ansikt på alle de sosiale media som facebook, twitter og blogg – se det krever for alle oss i Den Tredje Alder en overgang og trening og mening i å ytre oss fra vår  tradisjonelle måte til alt dette skremmende og forlokkende nye. For oss er det et  gedigent  kvantesprang. Ikke så meget i teknisk, praktisk utfordring som en mental og nærmest eksistensiell prøving, overvinning og refleksjon.

Hvem vil vi være på Facebook. HVordan vil vi profilere oss på Twitter. Hva skal vår blogg ha for innhold og karakter.

Vi holder tilbake for innsyn på våre private arenaer.  Vi finner våre egne banaliteter og hverdagsligheter som akkurat det og derfor uinteressante for andre enn oss selv ( og knapt nok det.) Vi blir generte og ubekvemme med utlevering av det helt private.

Å ballansere mellom det personlige og det private er en treningssak. Ytringer på de nye kanaler og deltagelse i fellesrommet på Facebook og Twitter, kommunikasjon på nettet mot alle og enhver eller mellom «followers» er ikke umiddelbart naturlig for oss veldig voksne. Ikke bare rent teknisk eller kommunikasjonsmessig med antall tegn og rett kodespråk – men følgelig mentalt, personlig og ærlig. Slik vil jeg fremstå – dette er meg.

Terskelen for hvordan vi vil ytre oss, hvor meget vi vil gi av oss selv, – her er det for den enkelte en utfordring og en utvikling  som vi verken kan undervudere eller overvurdere.

Elin Ørjasæter gir kloke refleksjoner og  råd og dåd i boken  sin ; DET GLADE VANVIDD.  Nå handler boken om alt annet også, men sandelig er den tankevekkende hva gjelder å twitre, ja!

Løp og kjøp, les og lær.

Jordbær-stedet.

Dette har lite med film å gjøre, skjønt det nærmer seg festival i Cannes og derfor poenget med jordbær.

Morgenfrokost i hjemmet består av yogurt, korn og bær. Pluss kaffe fra patron og juice – bare så det er nevnt. I helgen hadde jeg på impuls handlet en liten plast-eske-sak med de vakreste jordbær som CCVest hadde punktmarkert ved inngangen og som var fristende vakre, feilfrie, like og visstnok billige. Egentlig er jeg blitt avhengig av blåbær som er store og smakfulle og ekte. ( tror jeg. ) Men nå grep jeg også til jordbærene.

Dumme meg. Jordbærene er som silikon. De smaker silikon. De ligner silikon ( ??) og er kjemisk  både i form og innhold. Beviset på dette falskneri er busten!  Den er grønn – skulle nå bare mangle – men konsistensen på grønnsværet er underlig. Kjennes rart i starten og enda værre – busten sitter fast!  Den glipper ikke slik som ekte og modne jordbær-bust skal med letthet knipes glatt av. Man må bruke redskap for å rense jordbær! De er ikke søte, ikke sure, ingen ting – bare som smak av tapet. Sånn er det når man går etter utseende.

Mimrestunden oppstod idag ved frokostbrettet. Vi som vokste opp under en hel verdenskrig, vi som knapt hadde skrellet en appelsin eller smakt en banan før vi ble voksne, vi måtte under oppveksten holde oss til norsk hagefrukt, grønnsaker og norsk bærsesong. Pluss kålrot som variant til gulrot. Å være norsk er å ha ÅRSTIDER som kjemi, i sjel og kropp og sinn. Kosthold og klær, fritid og sport – natur og fauna – det er en tid for det ene og en tid for det annet. Det gir forankring og tradisjon – mener nå vi.

Men det var før og ikke nå.  Jeg er selv en sviker, som nevnt, med blåbær til frokost hele vinteren. Men jordbær  – aldri mer! Der gå nå grensen. Gudene vet hvor de kommer fra forøvrig? Antagelig fra fryse-kjøle-lageret hos importøren hvor de har ligget i måneder og år, for alt vi vet. Så plutselig like før våre hjemlige norske er på markedet, kommer ellers alle jordbær fra Belgia!!!!  Kan noen fortelle meg hvorfor ALLTID Belgia?  Hvorfor ikke Nederland, Tyskland eller Spania?

I 25 år som kinodame reiste jeg i skjønne måned mai til filmfestivalen i Cannes. Jordbærene til frokosten imorges fikk meg til å mimre om det også. For det sitter i kroppen etter alle disse årene en lengsel etter nok engang å oppleve det ufattelige sirkus, det glitrende og spennende og vakre sted ved Middelhavet  – i tillegg til det høydepunkt i yrkeslivet som var selve møtet med filmbransjen, alle filmene, stjernene og personene.

Mellom slagene og som pustehull lunsj og middag med melon og skinke, asparges og ost, rose-vin fra distriktet , men alltid jordbær, modne og ekte ! Markjordbær og til og med! De smakte på et vis fransk.

 Jordbær er for meg blitt symbol på sommer.  Jordbærene i Cannes i mai var sommer. Som luksus og overflod for en besøkende fra det kalde nord hvor denslags røde fristelser fra friluft og natur  ( og ikke fra glasshus)  var først å kunne kjøpe her hjemme når sol og lys og varme hadde modnet dem frem i juni. Norske jordbær er verdens beste jordbær, men når man befinner seg ved Rivieraen under palmer og i glitterstas, på oppdrag og alt betalt – da er stedets jordbær  den ultimate nytelse.

 Jeg hyller årstider her nord. Men det merkunderlige er at faste reisemål og steder ellers på jord vi har besøkt ,har  satt seg i mimre-boken og i sjelen som sanseinntrykk av mat, av smak, av lukt og lyd.. Som kan komme plutselig opp som melankoli eller lengsel når tidspunktet nærmer seg for måneden man dro. Eller når disken hjemme eller tilbuds-stabelen på kjøpesentret kan tilby en variant – for eksempel  jordbær.

Forøvrig  må man ALDRI ta med pølsen hjem fra Ungarn, osten fra Toscana, flasken fra Tyrkia. Hjemme er det feil, det går galt. Det blir trist -glem det.

Nei – la oss fastholde  den ekte sesong-norske hjemlige nytelse. La oss slå oss løs med kålroten i påvente av jordbær fra Lier ved Drammen. Men hvis man er så heldig at man befinner seg i Provence i mai – uansett oppdrag eller begrunnelse –  ta gjerne en dessert med de røde fristelser. Da er man i pakt med tid og sted, der og da.

Ut på dato.

Nå må eldre mennesker slutte å mene noe om humor. Det har de nemlig ikke greie på. !  Wenche Foss tillot seg å karakterisere samfunns-satirisk og politisk korrekt underholdning på NRK som henne likegyldig og  slem, umorsom og kald. Det skulle hun ikke ha gjort. Hun ble beskrevet som utgått og forbi. Og enda værre  – personlig, som kunstner, totalt blottet for morskap og humor.

Den unge mann  som  tillot seg i Aftenposten ikke bare fornærme en stor skuespillerinne , men sveipet innom alle oss ganske så voksne, mente at humor til enhver tid er de unges eiendom. Definisjonen av hva som er morsomt, skal  de om. Humor er trendy og tidsriktig, her og nå.  Hvis vi ikke ler av dagens satirikere eller komedianter, hvis vi reagerer med sårhet og fornærmelse, kanskje med forbitrelse og skrekk – så har vi et problem. Vi er gamle. Og enda viktigere – vi bør holde munn!

Forskjell på ungdom idag og ungdom tidligere kan være så mangt. Selv har jeg kommet til at den viktigste forskjell er at vi som unge hadde en missstanke om at voksne mennesker visste noe om livet foran oss og at vi derfor interesserte oss for deres kunnskap og synspunkter. Om ikke av respekt, så lyttet vi av nyskjerrighet og vitebegjær.

Idag sitter bestefar på barnebarnets fang. Barnebarnet vet mest og best. Om alt og det meste. de kan dessuten laste det ned på IPad.

Bestefar elsket Chaplin. Han lo seg skakk av Victor Borge. Vi som var unge, ble med på kino og tok til oss Chaplins såre og  geniale komikk. Vi gikk i konsertsalen og fallt fullstendig for den musikalske klovn fra Danmark. Vi var i en voksen verden og likte oss der. Vi ble oppdradd av det.

Dagens unge lever sitt liv. Og vi vårt. Vi må så inderlig vel tåle deres. Men vi må be om unnskyldning for vårt. Lydnivå og larm og leven må vi bare finne oss i. Utagerende livsmønster på Tv blir ikke bare populær-underholdning for de unge selv, men sandelig forsvart og stolt applaudert av foreldre!

Egentlig burde vi i Den Tredje Alder oftere og sterke og sintere si ifra. Ikke som surmulende og lang-gretne eldre , men der og da med snert og glimt i øye. Rettferdig harme er både sundt og akseptert. Vi eldre finner oss i alt for meget. Derfor synker respekten og forstanden ned til samme nivå som stemmen. Vi blir krympete og lavmælte.

Men et tema bør vi aldri, aldri, aldri  mene noe om. RUSSEN!  Er det noe vi blir sure av, gamle av, syke av, stygge i ansiktet av så er det å bry oss om RUSSEN. Hvert år i vakre mai kommer fenomenet mot oss. Innledningsvis provoseres vi. Men vi har lovet oss selv på ære og samvittighet å vende oss bort, se ned, tenke på noe annet, la det stå til og gå over. Våren er så vakker!  RUSSEN GÅR OVER.