I 25 år var jeg i ledelsen av byens kinobedrift. Mitt yrke var å lese møtet mellom lerret og sal, finne rett film til rett tid til rett publikum på rett kino og gjerne med rett lyd. Jeg måtte vite alt om alle filmer og alt om byen og menneskene jeg ville vise filmene for. Dermed måtte jeg vite hva jeg konkurrerte med i byen og i landet i oppmerksomhetsbildet, om alt som foregikk slik at tilbudet om film var aktuelt, riktig og adekvat.
I mitt lange yrkesliv levde jeg med «fingeren på strengen» fulgte tidsånd og trend, hadde alle antenner ute for nettopp å fange publikum opp mot repertoiret, fylle salene og være lønnsom. Fordi kinobedriften var eid av fellesskapet og ingen privat pølsebod, var det en forpliktelse å være åpen, tilstede, transparant i politikk og profil. Vi var på alle kanaler, i alle media med innsyn og utspill. Film er den kunstart som ligger tettest på tiden, den er global, her og nå. Du blir bedre politiker jo mer du går på kino!
På slutten av mitt yrkesliv kom den digitale verden inn i min verden. Jeg lærte å personlig bruke internett, kommuniserte i og med denne nye globale virkelighet.
Når jeg så for 6 år siden ganske så motvillig måtte forlate min jobb som kinodirektør, var det naturlig for meg å opprette mitt eget firma for » selvstendig kulturell virksomhet» som debattant, foredragsholder, skribent og sannelig også forfatter.. Jeg ble valgt som medlem av Pressens Faglige Utvalg og i denne forsamling vel så viktig – jeg ble styreformann i SENIORNETT – en landsomfattende frivillig organisasjon som utelukkende er til for å lære mennesker i Den Tredje Alder å bruke internett.
I Norge er det fortsatt 450 000 mennesker på 55+ som ikke er på nett. Det er et demokratisk problem. En stor utfordring for samfunnet at en halv million innbyggere i voksen alder IKKE deltar i det fellesrom som internett representerer. Kunnskap, handel og vandel, kommunikasjon og deltagelse utelukker en vesentlig del av befolkningen.
Selv ser jeg det som en livsoppgave ikke bare å effektivt utøve Seniornetts oppgave og misjon. For meg er det blitt et kulturpolitisk, samfunnspolitisk engasjement å prøve å påvirke, utvikle at alle fellesrom, alle fellesmøter i små og store sammenheng er slik sammensatt og organisert at det er like mange unge mennesker som det er voksne rundt bordet, i debatt, i samtale, i avgjørelser, i utviklingen av samfunn og samtid, store som små, offentlige som private. Også derfor på nett og i de sosiale media.
Det er et usivilisert samfunn, et hårdere og farligere og mer primitivt samfunn hvor alle avgjørelser og alle signaler og koder og kommunikasjon blir fortatt kun av mennesker på 40 år og yngre.
De sosiale media med twitter, facebook og blogg rullet innover meg og oss alle bare for få år tilbake. Ikke minst som PFU-medlem hvor jeg fikk innsyn i de nye nettaviser og nettsteder, ble jeg tidlig klar over den enorme utfordring som demokratiet og ytringsfriheten og åpenheten nå stod overfor.
For egen del ble jeg for knapt ett år siden invitert til Ukeslutt i NRK for å debattere blogg- fenomenet hvor utgangspunktet var en ung kvinne som var en ledende såkaldt rosa blogger, hadde stått fram og fortalt at hun var blitt utsatt for så mye sjikane og mobbing at hun hadde måtte logge seg og sin blogg over og ut. Hva jeg som Seniornett-dame mente om dette? Bare som en parantes; jeg fikk vite at den unge kvinne tjente 600 000,-kr i året på sin blogg og hadde tjent 150 000,- på sin julekalender!! Og hun var 15 år! Selv fikk jeg 2000,- for et foredrag.
Fordi jeg har det med å mene både hist og her, ville jeg gjerne delta i denne debatten og møtte opp.
Det var der jeg traff Thomas Moen – en ung ekspert i mediabruk. For åpen mikrofon lovet jeg meg selv og alle lyttere på direkten at sannelig skulle jeg delta for fullt i de sosiale media med ikke bare Facebook og Twitter, men også med min egen blogg. ( Kanskje var det dette med inntektene som lokket?)
Fordi jeg har som strategi og livsoppgave å delta MED de unge i den nye tid, prege, argumentere, påvirke fellesrommet med min opparbeidete kompetansee, erfaring og refleksjon, med perspektiv av historisk og etisk karakter – så stupte jeg inn i nettsamfunnets nye utfordringer.
Thomas Moen ble min mentor. Han hjalp meg igang med domene, med råd og dåd. Jeg møtte i ham et ungt idealistisk menneske som imponerte meg med sin generøsitet, åpenhet og dannelse i dette nye globale univers av kommuniksasjon og relasjon mennesker imellom. Det er ganske så sterkt å kunne si at gjennom et langt liv har jeg truffet kloke mennesker på min vei som har påvirket mitt liv – lærere, professorer, kunstnere og store personligheter i både børs og katedral. Den unge Thomas Moen føyer seg inn i rekken av rikt påfyll.
Som blogger har jeg opplevd en frihet først og fremst til å uttrykke meg, skriv og mene. Før var jeg avhengig av forlegger og bokhandlere og anmeldere. Før var jeg i hendene på redaktører som etter å ha mottatt mine artikler og innlegg først hilste tilbake med å be meg få meg selv ned på 1100 tegn med mellomrom ( noe jeg hater å gjøre!) for så å la meg i dagevis gå til avisen på matten om morgenen spent på om jeg så endelig var kommet på trykk.
.Som blogger kan man når som helst, hvor som helst, med hva som helst sette seg ned å skrive og ytre seg. I vårt land sitter altså en hel voksenverden av over 400 000 mennesker med et levet liv av yrkeserfaring, av kunnskap og forskning som overhode IKKE vet om denne revolusjonerende mulighet for kontakt og samrøre, for dialog, for demokrati som deltagelse i nettsamfunnet, de sosiale media representerer.
Altfor mange av oss i den Tredje Alder snurper munnen i tilbaketrukket fornemhet, eller rett og slett av skrekk og gru for fremskritt og læring, av unnlatelsse og slapphet, eller av kos og missforstått individualisme og egoisme. Det kjennes som så forskrekkelig mye forurrensing av grums og gru og påvirkning som disse voksne mennesker sterkt ønsker å betakke seg for.
Mitt svar er nå som fra starten av; de sosiale media blir bare sosiale hvis også det voksne menneske deltar. Derfor er det en plikt mot seg selv og sin etterslekt å ta steget, bli aktivt med.
På denne dag – 3. august 2011 – 13 dager etter katastrofen i vårt land er jeg stolt og takknemlig for her og nå kunne delta, lytte og lære om hvordan denne – for meg unge forsamling som skal på alle måter føre verden framover – hvordan dere ser på mulighetene for å videreutvikle det åpne nettsamfunn, den åpne dialog, det åpne demokrati og ytringsfriheten som vi alle tror på og som vi lever for.
Jeg er enig med Janne Haaland Matlary i hennes sterke påpekning i at nå haster det mest med å sivilisere nettet til saklighet og respekt. Jeg har selv blogget om at katastrofens sjokkbølger, den uendelige sorg og skrekk gjør at vi kommer med utsagn og ytringer, løsninger, forslag til tiltak som vi kanskje bør advare oss selv imot. Vi burde nok alle vente et helt år med å mene fordi vi sier og tenker nå kanskje for meget i sjokktilstand og redsel og lammelse.
Selv skulle jeg så gjerne som voksen helst ha ønsket meg tilbake til en tid med ansvarlig redaksjonell demokratisk styring av debatt og ytringer. Jeg blir kvalm av den stinkende kloakk som en av verdens fremste massemordere har latt oss så katastrofalt stirre inn i. Det ekstreme, anonyme nettsamfunnet har vist seg å ha en påvirkning på menneskers hatfullhet.
På den annen side har nettsamfunnets kraftkilde skapt deltagelse, skapt som i Nord-Afrika revolusjon til fremme for frihet og demokrati. Og de sosiale media har gitt lidende mennesker en skulder å gråte ved – som noen har uttrykt det.
Ikke vet jeg. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs stil overfor vår vidunderlige nye verden, så totalt uten mot og svar og voksenråd.
Er det mulig å få Ånden tilbake på flasken? Er det mulig å sensurere, å luke ut demoner? Å debattere i åpent lende med anonyme mennesker som har ytringer som strider mot all vår anstendighet, vår egenverdi, fred og trygghet – er det mulig? Når mennesker må stå frem med navn og identitet vet vi at mange tier og feigt stikker unna. Men hva med varslerne? Hva med undertrykte i land med total kontroll?
Dagens sommertreff og debatt-torg er for meg en mektig stimluans til å videreutvikle meg selv i troen på respekt og dialog mellom unge og voksne, mellom leg og lærd, mellom tradisjonalister og revolusjonære, mellom innvandrer og de etablerte, veldig norske nordmenn.
Verden ER stor og vidunderlig. Nettsamfunnet gir ikke minst oss i Den Tredje Alder et enormt univers av muligheter til videre liv og virke. Men nå må dere unge og kraftfulle som skal styre og bære fremskrittet frem, lufte alle stener, ta alle tak, våge å stirre det onde inn i hvitøyet. I nettsamfunnet er mitt ideal at alle borgere, deltagere skal ta ansvar for sine handlinger, inkludert sine ytringer .
Kommer vi dit noen gang, mon tro?