Det har gått et helt liv siden sist jeg var politisk møteaktiv. Riktignok har jeg ment og debattert, skrevet og foredratt om samfunn og styringsverk opp til siste dag. Gjennom ekteskap og vennelag har jeg sittet på første benk foran scenen hvor politikk har utspilt seg. Jeg har konstant vært i utkikkstårnet og fulgt med alt og alle både innenskjærs og utenfor. Og aldri lagt skjul på at jeg er høyredame heller.
I 1971 våknet jeg etter kommunevalg og var blitt medlem av Oslo Bystyre. Der satt jeg i 2 perioder – altså 8 år. Jeg sluttet å sitte der fordi jeg innså at jeg fjernet meg mer og mer fra livet i virkeligheten,med vanlig mennesker på gater og streder fordi jeg måtte sitte på møter og møter og lese papirer og dokumenter. Jeg visste mindre om alt og alle jeg skulle bestemme over. Politikk ble en yrkesvei, heldagsbeskjeftigelse, en kompetanse-sak. Ikke et sted for sunnt skjønn og vettugt byvett, prepolitisk debatt og ideologi.
Siden jeg har som aktiv samfunnsborger, den hovedparole at folk som meg i Den Tredje Alder skal være nettopp aktive samfunnsborgere, høres og synes og mene og sloss i fellesrom,så falt det meg vanskelig å si nei da noen ville hanke meg inn på listen over kandidater på stortingslisten til valget 2013. Jeg svarte ja.
Vel har Høyre fremgang og hell, men alle foreslåtte kandidater på listen kan aldri komme inn på fast plass på Stortinget – ikke varamannsplass heller. I likhet med byens ordfører kan det kanskje være en ide for en frittgående og fritt-tenkende godt voksen dame på 74 år å være med på å pynte opp på listen – hjelpe til med å spre alders-sammensetningen. Har jeg tenkt.
For her en møtekveld var jeg på presentasjonsmøter av foreslåtte kandidater. Etter et levet liv var jeg på gjengrodde ( moderniserte) møterom i Høyres Hus. Alt var igrunnen nytt, men samtidig som før, bekreftende nettopp hva jeg hadde erfart for over 30 år siden. Skal man bedrive politikk, må man være kompetent, proffesjonell og kunne faget.
Det nye var den strålende samling av ung kraft. De innkaldte og foreslåtte personer – bortsett fra Inge Lønning og Astrid Nøklebye Heiberg, var i hovedsak imponerende, målbevisste, kunnskapsrike kvinner og menn omkring 30 år – litt ned, noe opp. Mange av dem hadde allerede hatt lang fartstid som praktiserende sekretærer for folkevalgte representanter, for politiske undergrupper. De kunne metoder og knep og var debattglade,kunnskapsrike og meget ambisiøse mennesker på vei opp og frem i livet. Når det er sagt – både Inge og Astrid har fersk og oppdatert kompetanse i politisk virke, i tillegg til klok livserfaring. De er selvskrevne og MÅ inn.
Som folkevalgt bystyremedlem husker man hvor lærevillig og nyforelsket man dengang var da man startet opp som utøvende politiker. Men foran gjenvalget for ny 4-årsperiode, kom vissheten snikende om at nå måtte man kvittere, vise hva man virkelig dugde til. Man hadde ikke lengre noe rom for førstegangstabber. På 70-tallet var det politiske liv bare småtterier mot hva som forlanges av innsats idag. Nå er det virkelig en heldøgns innsats som forlanges. Nedslagsfeltet for saksområder har vokst seg over alle gjerder pluss at digitalisering og mediatilhørighet krever en kommunikasjonsinnsats av dimensjoner.
I en alder av 75 år, kan man ikke bruke 4 år på å aklimatisere seg og oppdatere seg. Da er man ferdigstudert i en alder av 80! Stortingssalen er ikke en plass for de vise, de kloke og lenge-tenkende reflekterte. Bare hvis man gjennom mangfoldige perioder har grodd seg fast og vet for visst hvordan og når og hvorledes man skal tale og trenge og stemme og arbeide.. Å komme inn fra gateplan og privatpratiserende meningspraksis i nærmere 80årsalder – det har kun underholdningsverdi.
Man sitter ikke på Stortinget som underholdningsellement. Ikke frivillig.