Det var 4. juli i 1985. Som gjest i et hjem ved Stillehavet i en villa i Malibu hos en filmprodusent og hans venner fra bransjen, oppegående og intellektuelle mennesker – ble vi opptatt av hvordan man feiret nasjonaldager i diverse europeiske land.
Som eneste norske rundt bordet kunne jeg stolt og glad konstatere at mine amerikanske venner meget godt visste om 3 timers barnetog som hilste vår monark på Slottsbalkongen . Filmfolk har sans for det spektakulære.
Men så begynte jeg å fortelle om Olsokfeiringen i min hjemby 10 mil sør for hovedstaden . Jeg beskrev hvordan mine foreldre tok oss med til ruinparken hvor det var kirkeruiner fra år 1115 og et kapell i kopi av en middelalderkirke , en klosterhage og hvor byen hver Olsok markerte det faktum at Olav den Hellige grunnla byen i 1016. Hvert år ble det holdt gudstjeneste der den sommerkvelden.
Der satt man ved Stillehavet, det var fyrverkeri og himmelhøyt spetakkel fra Los Angeles . Men jeg beskrev der og da noe jeg alltid hadde sett på som noe lavmælt og ekte nok,. Olsokfeiringen i Sarpsborg lå litt i skyggen av Nidarosmarkeringen , en slags statshemmelighet. jeg tenkte bare så livlig og levende jeg kunne – å fortelle mine venner rundt bordet om en beskjeden norsk tradisjon fra en beskjeden norsk famiileoppvekst.
Jeg glemmer aldri hvordan mine amerikanske ,ressursterke venner , rike og vellykkede i en global filmindustri ,satt med store tinn-tallerkner til øyne og i stille undring hørte meg fortelle. Det var som om de ville ta på meg som altså bare kom fra en liten norsk by med ruiner fra 1100-tallet. Å vokse opp , feire og markere en kristen, historisk tradisjon med så dype europeiske røtter – det betok disse filmmenneskene.
Jeg har aldri vært så stolt av byen min. Og min oppvekst som da jeg satt Malibu den kvelden. Jeg måtte altså så langt og tilfeldigvis i det selskap for å se perspektiv og verdier jeg hadde tatt for gitt. Til ettertanke.
Det er Olsok i dag i 2024.
Velsignet være.