August er skolestart. August er valgkamp – i hvert fall hvert annet år.
Skolestart betyr ikke lengre selv å gå avsted til læring og studier, dessverre. Det betyr i denne fase av livet å følge barnebarn til første dag på skole, eller å hilse egen ungdom avsted til semester og studieopphold. Men tross alt er det nye oppdrag, nye avtaler og foredrag hist og møter pist. Det kjennes forventningsfullt også for en voksen dame i aktive år. August er starten på noe – tross veldig moden alder. Men kalenderen er jo ikke lengre hva den var. Timeplanen har blanke kolonner.
Hva gjelder første skoledag, så drøftet vi rundt lunsjbordet hvorvidt vi besteforeldre husket den dagen vi selv møtte opp. Jeg hører til dem som husker i fragmenter, farger, stemning og tone – ikke hvilken kjole eller ransel eller hvorvidt mamma var med. Andre vet nøyaktig hvordan dagen forløp. Nå tror jeg slikt kan ofte være et selvbedrag fordi man enten har sett seg selv på foto fra dengang da eller sett på film eller lest eller hørt fortalt. For meg var skoleårene en sammenhengende lykkelig og harmonisk tid med noen få konkrete bilder av både bygning og lærerinne og klassevenninner. Men alt går mest i følelser og stemninger uten store dramaer av noe slag.
Så sitter man der og mimrer i anledning lille Oscars store dag og tenker at kanskje har man aldri begynt på skolen engang! Man husker egentlig veldig lite og skammer seg litt over det fordi man alltid har både vært våken og levende tilstede, begavet og nyskjerrig. Men kanskje er det også et selvbedrag?
August er det flotteste jeg vet med orden på natt og dag, med folk hjemme og på plass i byen,gater med elever og studenter som lyser av optimisme og gledelig fellesskap, med bokhandlere med rotete studiebøker og denslags, med rushtidstrafikk og fortsatt masse turister sammen med oss som bor, med sopp og ekte norske bær og frukt, de bedste grønnsaker, krabber og snart fårikål. Jeg liker byer som lever.Ikke som ferierer.
Og så er det valgkamp! Hvert annet år! I mitt liv har familien drevet valgkamp så lenge jeg kan huske. I gymnasietiden var jeg aktiv, og så gled det over i Unge Høyre og deretter i studenttiden og fremfor alt gjennom 49 års ekteskap. Familiens overhode i min barndom var Onkel Molteberg som ble 96 år gammel, heiset flagget på valgdagen, tok på seg mørk dress og forlangte høytid av alle og enhver og at vi skulle stemme riktig parti. Min bestemor gift med garverimesteren ga også klar beskjed til slekten om 1) aldri å bære noe av plastikk -( hun var redd for arbeidsløshet i garveryrket ) og om å stemme på rett parti. Blomsterhandler- mor og gartner-far forsto vi barn tilhørte den borgerlige siden av saken i en ellers så dundrende arbeiderpartistyrt kommune. Det kjentes riktig og naturlig.
I ekteskapet har vi ektefeller slitt og sloss, skrevet og tal, ment og holdt det gående både som folkevalgt og tillitsvalgt og med rekorddeltagelse i stats-sekretær-utøvelse. Husbesøk og plakatoppheng, utdeling av materiell både på og under talerstoler. Vi har alltid hørt hjemme i vårt parti og aldri vært i tvil og aldri lagt skjul på det heller.
Rett ettertenkt tror jeg vi har vært med på flere valgnederlag enn seire. Jeg er en fryktelig dårlig taper. Min ektefelle greide alltid å få frem noen tall som viste at partiet tross alt hadde fremgang – tapre lojale kriger! – Men jeg måtte bare gni nederlaget inn og stirret det i hvitøyet og var nedslått i dagesvis. Men man blir hva man er og holder trofast ved idealene. Skjønt det har jo hendt at man har avgitt stemme ved å holde seg for nesen.
Da valgkampen nå startet opp i Spikersuppa, møtte vi frem i 3 generasjoner og enten pr. sykkel eller i rullestol, alt etter dagsform og livsløp. Slekt følger slekters gang. Så var vi igang igjen, nok en august.
Fra nå av er det TV, radio og aviser. Siden vi er så erfarne, siden vi vet hva vi vet, så følger vi nok mest debatten om debatten. I egen bydel og egen kommune blir det å hilse og treffe mens man driver forbi, men spenningen i valgkampen ligger i uventede innfall og utfall ikke minst gjennom massemedia’s ustoppelige dekning og utspørring, vurdering og måling.
Verden er stor der ute. Hjemlig kommunevalg-kamp kan fremstå som småtterier. Når despoten Gaddafi jages fra bunkers til bunkers, og de beste reporterne fra de beste TV-stasjoner kloden rundt bringer direkte dødskampen inn i hjemmet – ja, da kommer man i skvis om hva som er viktigst. Norsk parti-leder-debatt la fare, la gå. Regien er lagt, man kjenner argumentene, besvergelsene likeså. Den som har energien, vinner. Hårsveisen er strøken som hos en amerikansk senator. Knepene er velkjemmet, de også.
Libya brenner, Tripoli smeller – og nok en despot faller. Jeg satt klistret til SkyNews hele den kvelden. Unnskyld, Erna!