November er ingen spøk. Verden er seg ikke lik der ute. Selv ens private finans-situasjon kjennes usikker,uansett om skattepenger har fyllt opp kontoen. Egentlig gjelder det å sitte hjemme midt på gulvet uten å bruke penger, til det hele går over. Skjønt det skal visstnok ikke hjelpe på landets produksjonsliv. Men vi er litt gammeldagse slik. Når bankkrisen truer, når børsen går i rødt, så får ikke vi oss til å kjøpe den dyre sofaen vi lenge har ønsket oss. Vi sparer og ønsker oss gullbarrer under sengen som fysisk kunne vise oss hva vi besitter .
På vår sykkelvei til og fra gjøremål i hverdagen har vi det med å observere den bykultur vi er omgitt av. Hus og fasader, de evige stillaser, trafikkkøer, butikker som kommer og går, folk bak ratt og folk gatelangs. Unge og gamle forbipasserende som vi gjenkjenner eller som er nye i strøket. Ikke minst noterer vi oss hva som finnes av trær og blomster. Balkonkasser og forhager som bryter asfalt-tilværelsen. Men mest av alt i vår lille verden er vi tilhenger av trær. Løvtrær! Vi teller dem, vi lever i årstider med dem. Trærne i strøket gir karaktertrekk til bydelen. Mange er høye av alder og verdighet, mange er mer somstore hageplanter med blomsterfryd på våren.
Oslo’s vakreste gate er Bygdøy Alle. Den er en legende, et mirakel. Når man svinger rundt Sollie Plass og starter opp og ut av sentrum, kan man i sommersesongen se en lang, overhengende og sammenhengende grønn avenue som gir spill i skygger og belnder for sol. Tidligere hadde eiendomsbesittere kommet sammen om å spandere julebelysning på alle trærne i . Det virket overveldende vakkert og imponerende. Våre minste jublet av julefryd når vi bilte igjennom og til og fra. Men det var før det, hvor folk ble enige om å være enige.
Nå faller kastanjene i Bygdøy Alle. Det er snauhugst i gaten. Det er drap. Grunnen er at kastanjene er blitt syke .Det kunne skje katastrofale velt og fall over mennesker og trafikk. Riktignok gjelder det ikke samtlige trær. Kanskje dreier det seg om ikke halvparten engang. Det står noen glisne stubber tilbake i hoftehøyde for at snøplogen skal vike forbi.
Nå er Bygdøy Alle bare blitt en hvilken som helst gate, et trafikk-strekk mot vest. For enten er man gravid eller så er man ikke gravid. En alle’ er en SAMMENHENGENDE rekke av trær, ikke noen hist og andre pist.
Selv leser vi på skjermer og i aviser. Det har gått oss forbi om hva som vil skje når og hvorlenge og omsider. Vi har heller ikke hørt et smerteskrik av protest eller opprør. Egentlig burde vi gått i folketog for å forlange høye , friske og nye trær UMIDDELBART. Men vi har vel nok med å passe på oss selv og vårt. Det er november, og verden er vanskelig nok. Og Jens Book-Jenssen er død.